Oppbyggelse

Av Olav Berg Lyngmo

(KRONIKK): Det hendte at folk fra Kautokeino besøkte menigheten i svensk Karesuando. Mellom de to kirkesteder i Norge og Sverige er det knapt 150 kilometer. Veien går gjennom finsk område. Grensen mellom Norge og Finland er 736 km. Muonioälven danner en del av grenselinjen mellom Sverige og Finland. Dermed blir svensk Karesuando på sydsiden og finsk Kaaresuvanto på nordsiden av elven.

Det var alltid best å ta med både tolk og organist til samiske gudstjenester på svensk side av grensen. En samlet gruppe kirkelige medarbeidere fra samme sted er samkjørte både i toner, samiske salmebøker og liturgi. I Kautokeino er det tradisjon med tospråklighet, og samisk dagligspråk utgjør cirka 95 prosent. I Karesuando/Kaaresuvanto er det tre språk. Da jeg første gang besøkte Karesuando på gjennomreise på 1970-tallet, forrettet kyrkoherde Georg Gripenstad (1919–2015) gudstjenesten på finsk. Søndager vekslet visstnok mellom finsk den ene søndagen og svensk søndagen etter.

---

Karesuando er et kjent sted i kirkehistorien på Nordkalotten!

Her kommer bare en kort oversikt. Historien er derimot rikholdig. I det følgende nevnes noe i tiden mellom 1800 og 1899. Stedet er nok best kjent på grunn av presten og vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius, (LLL) (1800–1861), som var sokneprest i Sveriges nordligste sokn i tiden 1826–1849. Han ble født i Jäkkvik, en fjellbygd i Arjeplog kommune litt sør for polarsirkelen i Pite Lappmark. Siden 1662 hadde det vært ti prester i slekten før ham. Han ble også anerkjent som en av de fremste kjennere av Nordens fjellflora, også i utlandet. Og han hadde botaniske tegneferdigheter.

Han og broren Petrus (1802–1841) flyttet til Kvikkjokk i 1808 sammen med foreldrene. Der var brødrenes halvbror, Carl-Erik Læstadius (1775–1817), blitt prest.

I mange år var Carl-Erik lærer for sine to halvbrødre. Deretter flyttet de to 80 mil til Härnösand i 1816 for å ta studenteksamen, og så gikk veien videre til studier i Uppsala. De hadde det tungt på grunn av stor fattigdom. LLL fikk noe stipend, og det ble litt inntekt bl.a. som huslærer. Han presset også planter og solgte. Etter presteeksamen høsten 1824 ble brødrene ordinert i Härnösand i 1825.  

Vi får lov til å tro at LLL var et Guds utvalgte redskap som kom til Karesuando. (Om et utvalgt redskap, se Apgj. 9,15). Han husket morens tålmodighet, tårer og bønner. Hun hadde det meget tungt i fattigdommen. Og hans far, som hadde alkoholproblemer, slo henne i fylla. Aldri har sprit ført til velstand og karriere noe sted, men bare til nød og elendighet! Denne kampen mot «drakegiften» ble også LLL sin kamp, både i Karesuando og i Pajala (1849–1861). Brennevinsdjevelen fordervet viddas folk! Det forekom også at mødre lå i hjel sitt spebarn i fylla, når rusen ble sovet ut. LLL sin verste fiende i edruskapsarbeidet var klokkeren i Karesuando, ifølge presten selv.

I 1843 stiftet LLL en avholdsforening i Karesuando! Avholdsarbeid og menighetsarbeid gikk «hånd i hånd!» Men da han kom som sokneprest til Pajala i 1849, var det ikke restriksjoner mot brennevinshandel. De som levde av spritsalg og dermed påførte mennesker nød og ulykke, erfarte at inntektskilden deres ble truet etter hvert som vekkelsen førte flere folk til Ordets hørelse.

Læstadius ville ikke gjøre biskopen til løgner!

Etter ordinasjonen i 1825 ble LLL å vikariere som sokneprest i Arjeplog og misjonær i Pite lappmark. Han fikk dermed ansvar med å besøke de få sjeler som bodde spredt i det store området. Oppholdet i Arjeplog ble ikke langvarig! Biskop Erik Almquist hadde søkt på Karesuando sokneprestembete i LLL sitt navn. Det visste ikke LLL. For ikke å gjøre sin biskop til løgner flyttet han derfor til Karesuando i 1826. Først hadde han et opphold i Gällivare om våren samme år for å lære finsk. Det var et helt nytt språk for ham. I soknet fikk han ansvaret for 4-500 flyttsamer og et par hundre fastboende nybyggere med finske røtter. De fleste samer snakket også finsk, tornedalsfinsk, og det var dette som var kirkespråket. Samtaler gikk på samisk og finsk. LLL hadde lulesamisk som morsmål. Det snakket han selvsagt flytende og hadde ikke språkproblemer med karesuandosamisk (tornesamisk). Dialekten er kjent som «markasamisk» i Ofoten og Sør-Troms. Dialekten tilhører nordsamisk språk. – Nesten ingen snakket svensk i soknet da han kom til Karesuando.

Prekener

Han skrev sine prekener på tornedalsfinsk. Det var best å skrive siden han ikke hadde finsk som morsmål. Han skrev med fjærpenn. Øving gjør mester, sier et gammelt ord. Språket lærte han ved å lytte og spørre. Denne finske dialekten lærte han ikke fra lærebøker. I manko på blekk laget han selv «blekket» av sot og blåbærsaft! I mangel på skrivepapir kunne han for eksempel bruke gamle brev eller plantepapir. Det var en annen viktig sak med å skrive prekener. Avskrift av disse ble flittig brukt for utbredelse av vekkelsen. Da kom man ikke i konflikt med «konventikkelplakaten» i Sverige (1726–1858). (I Norge 1741–1842). Det var en lov som var rettet mot den pietistiske bevegelse. Loven forbød «legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger … uten sokneprestens godkjennelse». I Sveriges Lappmark kunne man samles og lese fra en godkjent preken eller fra en postille. Denne loven førte til at legpredikanten Hans Nielsen Hauge (1771–1824) måtte sitte svært mange år i fengsel, på grunn av «ulovlige» forsamlinger!

I sommerhalvåret fra mai til november var flyttsamene i fjellområdene i Sverige og på norsk side av grensen. I denne tiden kunne de ikke besøke kirken i Karesuando. Men LLL brukte apostlenes hester og oppsøkte sine soknebarn ute i det fri, i gammer og telt. Tjenesten kunne vare i flere uker. Han underviste i kristendommens hovedstykker, preket og samtalte. Kasualia på kirkestedet ventet for det meste til flyttsamene var hjemme igjen, senhøstes. Lønnen som prest var ikke stor. Han likte å høste av det som naturen gav. Det kom godt med. Som botaniker var han vant til å ferdes i skog og mark for å botanisere. Han solgte også pressede planter. Han hadde vanskeligheter med å ta tiende eller betaling for embetstjenester hos sine fattige soknebarn.

En informasjon fra 1992 forteller at det hittil er funnet omkring 400 av hans prekener, hvorav over halvparten er originale. Det kan bety at de som ikke er originale, er avskrifter som ble opplest av hans medarbeidere andre steder i det vidstrakte soknet. Det var viktig å lage kopier av hans prekener, fordi hans arbeidspress var altfor stort og avstandene for lange til fots eller med kjørerein til selv å kunne betjene sine soknebarn langt unna. Derfor sendte han ut legmenn, blant annet sin nærmeste medarbeider Johan Raatamaa (1811–1899). Disse opprettet avholdsforeninger og misjonsskoler hvor de leste opp hans prekener. Forskningen forteller at LLL har holdt rundt 2000 prekener. Bare en del av disse er blitt bevart for ettertiden.

Ekteskap 1827

Året etter ankomsten til Sveriges nordligste sokn i 1826 giftet LLL seg med Brita Katarina Alstadius, en barndomsvenninne fra Kvikkjokk. Familien ble større etter hvert. De ble prestefolk i Karesuando frem til 1849, da de flyttet til Pajala. Året 1842 utnevnte biskopen LLL til prost. Etter at han i 1843 hadde avlagt pastoraleksamen i Härnösand, med avhandlingen «Crapula mundi», «verdens rus», skrevet på latin, ble prost Læstadius visitator i hele Lappmarken.  

Visitasreisen – prost Læstadius fikk se «veien som leder til livet!»

Det var på hjemveien etter pastoraleksamen at det skjedde noe med LLL. Han visiterte flere menigheter og kom til Åsele forsamling de første dager av januar 1844. Da hadde han vært «Sveriges yppersteprest» (den nordligste) i omtrent 18 år. Han hadde vært en samvittighetsfull Herrens tjener som strengt hadde forkynt Herrens bud til oppvekkelse (Rom 3,20; 7,7f.). Han ville vekke de sovende samvittigheter. Likevel var det knapt noen som hadde spurt: «Hva må jeg gjøre for å bli frelst?» (Apg.16,30).
Hva var feilen?

I 1839 mistet han sin lille gutt, Lewi, som døde av meslinger. Dette dødsfall og flere andre hendelser medførte en alvorlig frykt for døden, skriver LLL. Han fikk en vakt samvittighet! Dødsfrykten og omsorgen for sin egen sjels frelse og salighet var blitt større enn omsorgen for de etterlatte. «Jeg så følgene av mitt ugudelige levnet stående for meg i evigheten», sier han. Det våknet en lengsel hos ham etter å bli salig. Han så også at det sto dårlig til med menigheten. ²

Visitasen i Åsele

I Åsele, sier LLL, «her traff jeg noen lesere av et mildere slag. Blant dem var en samepike som hette «Maria» (egentlig: Milla Andersson-Clemensdotter), som åpnet hele sitt hjerte for meg, efter at hun hadde hørt min tale for alteret. Denne enfoldige pike hadde erfaringer i nådens orden (Ordo salutis) som jeg aldri hadde hørt før. Hun hadde vandret lange veier for å søke lys i mørket. Under sine vandringer var hun endelig kommet til pastor Pehr Brandell i Nora, og da hun åpnet sitt hjerte for ham, løste han henne fra hennes tvil, og hun kom ved ham til en levende tro¹. Og jeg tenkte: her er nå en Maria som sitter ved Jesu føtter. Og først nå, tenkte jeg, ser jeg veien som fører til livet. Den har vært skjult for meg til jeg fikk tale med Maria. Hennes enfoldige fortelling om sine vandringer og erfaringer gjorde så dypt inntrykk på mitt hjerte, at det lysnet for meg. Jeg fikk denne aften som jeg tilbrakte sammen med Maria, føle en forsmak på himmelens glede». «Jeg vil komme til å minnes den fattige Maria så lenge jeg lever, og jeg håper at jeg skal treffe henne i en lysere verden, på den annen side av graven..  «Da jeg kom tilbake til min menighet i Karesuando, fikk mine predikener en høyere farge!» «Til slutt ble en og annen urolig, uten å vite hvorfor. En tok til å kjenne hjertet ømt, hårdt eller oppblåst, og etter gudstjenesten kom en og annen til prestegården for å be om råd og veiledning i åndelige ting! Det hadde aldri hendt før, at en åndelig bekymret sjel kom til presten for å be om veiledning og trøst.» «Nogen forsikring om Guds nåde og syndenes forlatelse³ våget jeg ikke å meddele dem, for jeg skammet meg ved meg selv, og våget ikke å blande meg i Den Hellige Ånds gjerning, av frykt for at jeg kunne skjemme bort det hele, om jeg fremmet en altfor tidlig frigjørelse» (avløsning, absolusjon)².  

Nøkkelmakten, løse- og bindenøkkelen. Den levende tro!

Prost Læstadius kom hjem til Karesuando med en levende tro. Han forkynte omvendelse og syndenes forlatelse (Luk. 24,47) med større kraft og et fargerikt språk!  Alt står og faller med rettferdiggjørelsen ved troen alene (Rom. 3,19f., Gal.3,21f., Ef.2,8f.), og Jesu Kristi forsoningsverk for våre synder. Den “høyere farge” som prosten nevner, må være Kristi røde forsoningsblod! – «For dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam”. 1 Pet 1,18–19.

Læstadius hadde fått Guds fred og ro i sitt hjerte. Apostelen skriver: «For jeg skammer mig ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker; for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve». Rom 1,16–17.
Les også Jes 53,5–6.

«Vinteren 1846 begynte folk fra alle kanter å strømme til kirken. Ved store høytider ble kirken så fullsatt at klokkeren og storbrennevinshandleren Jonas Grape ikke kunne komme seg ut av kirken under predikenen. Ellers pleide han under predikenen å sitte utenfor og ta seg en røyk, og stundom en slurk av lommeflasken. Nå måtte han sitte på klokkerbenken, og høre på at også hans skikkelse og liv ble utmalt.»²

Vi leser ovenfor at Læstadius ikke våget å meddele syndenes forlatelse til de bedrøvede hjerter. – Johan Raatamaa tok løsenøkkelen i bruk (tilsigelsen av syndenes forlatelse i Jesu navn og blod) ca. 1853³, slik det gjøres i skriftemålet.

I Alterboken fra 1920, i liturgien for «almindelig skriftemaal», lyder tilsigelsen «i Faderens og Sønnens og den Hellige Aands navn»! – Ifølge Luthers teologi er dette to likeverdige tilsigelser.

Raatamaa og Læstadius fant dekning for dette i Luthers prekener på 1. søndag etter påske. – Kjente deler av nådens orden i læstadianismen er bl.a. synsbekjennelsen og tilsigelsen av syndenes forlatelse til den enkelte. Dette har sin bakgrunn i Matt. 16,19 og Joh 20,23.

«Dersom vi sier at vi har samfund med Ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd..
1 Joh 1,6–7. 

_________________________

Noter:

¹ «Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem dere kom til troen, og det efter som Herren gav enhver. 6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst; 7 derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst».

1Kor 3,5–7.

² Fra «Nogen ord om Læstadius og Læstadianismen ved Andreas Brune og nogen ord til selvforsvar, av L. L. Læstadius. Hammerfest 1927. G. Hagens boktrykkeri».

³ Tidfesting av løsenøkkelens opprinnelse i Den læstadianske vekkelse, av Kåre Svebak. Se tidsskrift for Teologi og kirke, nr. 1/1974. ISSN 0040-7194.

Det var Johan Raatamaa som tok nøkkelmakten i bruk. Han var utdannet av Læstadius og var en glimrende kateket og predikant. Han ble vekkelsens dogmatiker og leder helt til sin død i 1899. Ved Raatamaas siste besøk hos Læstadius i Pajala i 1861 trøstet de hverandre med evangeliet/absolusjonen: De tilsa hverandre syndenes forlatelse i Jesu navn og blod og velsignet hverandre.

________________________

OBL

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Det var en fin, kald vinterdag på 1990-tallet at jeg var på tur fra Kautokeino til Masi. Mellom Guhkesluokta og Heammogieddi nådde jeg en svart hund. Jeg måtte stoppe fordi jeg møtte et motgående kjøretøy. Da kom hunden til bilen.

Jeg åpnet døren og spurte på et forståelig språk: «Vil du følge med?» Hunden hoppet inn mellom rattet og meg, og satte seg i forsetet. Den hadde noe is i pelsen og bar preg av å være på langtur! Den så på meg flere ganger og den så fremover. Jeg syntes dette var en trivelig haiker! Da jeg kom til de første husene, stoppet jeg og passasjeren forlot farkosten! Jeg ble sikker på at individet ikke var et spøkelse, men en stum og trivelig hund, som kanskje kjente bilen min? Jeg fikk mistanke om at hunden tilhørte Karen Kemi Bals (1934–2019) og Aslak Persen Bals – “Ellon Áilu” (1928–2015). 

På bildet ser vi Aslak på hjemtur fra reinflokken med sin trofaste passasjer. Kanskje het hunden Čáhppe eller Muste! For øvrig var Karen og Aslak våre venner, og Aslak en nær medarbeider i Kautokeino menighet.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Ved bortgangen av prins Philip i Storbritannia blir man minnet om det britiske imperiets store rolle i verden. Imperiet ble så stort med sine mange kolonier fra 1700- til 1800-tallet at man sa at der gikk solen aldri ned.

Det er vel ingen tvil om at Gud brukte dette imperiet til gjenfødelsen av staten Israel – en gudgitt milepæl i endetidshistorien.

Under Romerriket ble den jødiske stat i år 70 knust og det jødiske folk spredt over hele verden. En tilsynelatende endeløs vandring gjennom fornedrelser og pogromer. De var bokstavelig uten konge i mange dager eller 2000 år, som profeten Hosea taler om (Hosea 3).

Det siste imperiet som satte en bokstavelig bom for jødenes tilbakekomst til Jødeland, var det ottomanske riket. Tyrkerne kontrollerte Løfteslandet med Jerusalem i sin midte. Det var her det store britiske imperiet kom inn i Guds plan for Israels forløsning.

I første verdenskrig kjempet britene sammen med soldater fra New Zealand og Australia (ANZAC) mot tyrkerne. Gjennombruddet kom da styrkene med jødisk etterretning fra Nili tok ørkenbyen Beersheba og jaget tyrkerne på flukt opp Jordandalen og mot Syria. To dager senere, den 2. november 1917, skrev Storbritannias utenriksminister Arthur James Balfour (1848–1930) det som ble kalt en sympatierklæring med de jødiske aspirasjoner:

«Hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt beste for at dette mål skal bli nådd. Det er klart at intet skal bli gjort som kan endre de sivile og religiøse rettigheter til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status som innehas av jøder i noe annet land.»

Det var den kristne påvirkning som førte til at utenriksminister Arthur James Balfour og statsminister David Lloyd George kunne komme med en slik erklæring. Britene hadde hatt King James-versjonen av Bibelen i lang tid. Den kristne sionismen fra Elisabeth I til Balfour var sterk. Predikant Charles Spurgeon sa en gang at gjenopprettelsen av folket i deres gamle land ville bli etterfulgt av den åndelige fornyelse.

Men sekulariseringen var på denne tid i ferd med å nå Storbritannia. Nå var det andre realpolitiske hensyn som skulle tas. Ikke bibelske.

I 1920 ble det på San Remo-konferanse bestemt at det jødiske nasjonalhjem skulle bestå av Palestina og Transjordan på begge sider av Jordanelven. Men kongen fra det hashemittiske kongedømme hadde også hjulpet britene. Kong Hussein ble kastet ut av Hejaz i Saudi-Arabia og trengte land. I 1921 fikk sønnen Abdallah løfte fra Winston Churchill om Transjordan. Av Palestiamandatet til jødene gikk 77 prosent til det hashemittiske emiratet som ble Transjordan, senere Jordan, på den østlige delen av Jordanelven. 23 prosent skulle nå tilgodeses jødene på den vestlige delen av Jordanelven. Britene begrenset jødisk immigrasjon til Løfteslandet gjennom «White Paper» i 1922. I 1923 gav britene Golan, det bibelske Basan, til Syria. Det britiske imperiet hadde ikke lenger Gud med seg eller krigslykke. Etter den andre verdenskrig var rikdommene flyttet til USA.

Sluttstreken for det britiske imperiet kom under Sinai-felttoget i 1956 da britene sammen med Frankrike fikk Israel til å rykke inn for å sikre fri ferdsel gjennom Suezkanalen. Sovjetunionen truet med storkrig. USA tvang britene ut. Imperiets storhetstid var over. Kolonier var blitt selvstendige.

Den kjente og nå avdøde forkynneren Lance Lambert fortalte at han var på et møte i England. En taler sa at britene ville miste sitt imperium fordi landet behandlet Israel på en dårlig måte. Lambert fortalte videre at folk reiste seg og gikk i protest.

–Men jeg er blitt gammel nok til å se at det skjedde, sa Lambert.

Prins Philip har ikke hatt stort å gjøre med Storbritannias vekst og fall. Han var gresk og dansk prins som giftet seg med Elisabeth II i 1947 og ble hertug av Edinburgh. Men han rakk i sin levetid å se noen av disse begivenheter. Om han så den profetiske oppgaven som imperiet løste, vites ikke. Men den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet etter 2000 år. Da gikk profetien fra Jesaja 66, 8 i oppfyllelse:

«Hvem har hørt slik? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag …»

Det gjorde ISRAEL.

Storbritannias ulykke var kanskje at de delte landet (Joel 3, 6–7) og løftet på Jerusalem-steinen slik det står skrevet i Sakarias 12, 2–3. Men det britiske imperiet ryddet veien (Jesaja 62, 10) for å gjenoppbygge Davids falne hytte og det som heretter skal skje (Ap.gj. 15, 14–17).

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Disse gamle bildene viser Anders Danielsen Turi i Mierojávri som sager og hugger vinterved. Han ble født 5. september 1905 og døde den 28. april 1996. Turi var en trofast kirkegjenger. Vinterstid kjørte han med snøscooter til kirka. Se også bilder fra 90-årsfesten. (Foto: Olav Berg Lyngmo).

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Nesten hver søndag var det søndagsskole i Mehamn. Henrik Vorren var alltid på plass, låste opp kirkedøra og tok seg av barna som møtte opp. Der lærte barna hvordan de skulle komme til himlens hjem.

Når søndagsskolen var over, var det sang til slutt. Den lød slik:

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I himlens hjem. Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed (skritt). Hvor du meg fører ene, Jeg følger med.»

«Før meg frem». Det var selve målet med søndagsskolen. Der lærte man veien helt frem til himlens hjem.

I dag er det kanskje mange som spør hvilken vei er det. For det er mange som ikke har hørt om veien til Himmelen. Jesus sier at Han er veien, sannheten og livet. Forklaringen til dette livets dypeste spørsmål står skrevet i Johannes 14, 1–6:

«La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien. Tomas sier til Ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

Da Jesus ble hengt på et kors, var der også to røvere som ble korsfestet. Den ene røveren sier til Jesus:

«Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.»

Da svarte Jesus:

«Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Så enkelt er det.

«For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjerte tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For hver den som påkaller Ham, skal bli frelst». (Rom. 10, 9–10 og 13).

Det er et rom for deg i himlens hjem om du vender deg til Jesus.

---

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I himlens hjem. Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed (skritt). Hvor du meg fører ene, Jeg følger med.

La intet mer oss skille, Ta helt meg hen, og gjør meg ganske stille, O sjelevenn! Ved dine føtter ene Er barnet trygt, På deg alene Min tro er bygt.

Selv om jeg ei fornemmer Din terke hånd, Min salighet dog fremmer Din Gode Ånd. Så ta da mine hender og før meg frem Intill jeg salig ender i himlens hjem.

I tidlig påskemorgen gry
ved soloppgang i Sions by,
de kom til Jesu grav og så
den tom, forlatt i haven lå.

Hvor er hans legeme blitt brakt?
Men da de dette ord fikk sagt,
han stod der selv ved gravens sted
så levende og hilste fred.

Det påskemorgens seiers ord,
forkynnes på den vide jord:
Oppstått er Herren, Jesus Krist!
Han har det selv forkynt og vist.

Han levende iblant oss er,
i ord og sakramenter her.
Og hilser sine ennå med
sitt nærvær, nåde ord og fred.

Axel Remme

Olav Bergene Holm

I et år har det nå pågått en verdensomspennende kamp mot korona. Det er ikke et sted på denne jord hvor dette ikke merkes. Alt tenkelig av menneskelige resurser og vitenskapelig innsikt er satt inn i kampen mot et virus mindre enn noe øye kan se.

Jeg og alle bibeltroende mennesker har latt oss rive med i kampen mot koronaen som kan true vårt liv. Vi har vasket hendene i antibac, holdt oppgitt avstand og vært omhyggelig med munnbind og andre forordninger. Det gjelder jo livet! Vår holdning, vår aktivitet har trolig bidratt til å forlenge vårt eget og våre medmenneskers liv med noen måneder, kanskje år. Flere ganger i døgnet blir vi omhyggelig orientert om i hvilken grad vi som folk har lykkes. Og det må sies at landets politiske og administrative ledelse har gjort og gjør en formidabel innsats i kampen mot koronaen. Det vil jeg takke dem for.

Men hvor er Aron og Hur? Hvor er de kristelige organisasjoners generaler og sersjanter? Hvor er prester og biskoper i Dnk og andre kirkesamfunn? Selvsagt er det viktig å følge med i Amaleks planer og beslutninger, men oppgaven var og er å uttenke hvordan kan vi bistå Moses så hans hender holder «seg støe til solen går ned».

De beslutninger som er gjort i kirke og organisasjoner, er langt vekk fra den tanke som var bærende for noen generasjoner siden. Da var tanken hvordan kan vi nå de unådde, enten de bor på Grønland eller i Kina? Trosgrunnlaget deres var Guds kall, Guds løfte om å være med sine, Guds tilsagn om å være lyttende til Guds ord og vente på Hans løsning. Misjonsfolket så i likhet med Paulus en åpen dør og mange motstandere. Men Herrens ærende hadde hast for det var noen som i nattens mørke ropte: «Kom over og hjelp oss!»

Sett gjennom nåtidens briller var deres liv og gjerning hasardiøs, ja, nærmest meningsløs for «hva er så lite til så mange?» Men Gud hadde en plan, og noen trodde mer på Gud enn på menneskers fornuft. Og Landstad skrev med begeistring: «Oppløft ditt syn du kristensjel, det dugger over dal og fjell. Det våres alle vegne», da meldingen at en eldre kvinne, etter 14 års arbeid, ble døpt i Zululand.

Men hva med oss i dag? Har vi glemt at det er en kamp for Kronen? Det gjelder mer enn å bidra til at mennesker ikke blir syke. Det gjelder intet mindre enn kampen for å vinne det evige liv! Eller har Sanballat og Tobias evnet å spre så mye tvil om Bibelens lære om frelse og fortapelse at vi tror mer på dem som sier at enhver blir salig i sin tro og at det neppe er noe fortapelse? Slik lære har fulgt menneskene siden Edens hage, og biskop Laache skrev for over 150 år siden: «Giften i tidens vær og vind truer å røve meg livet.» Kampen for Kronen blir hardere dag for dag dess nærmere vi kommer avslutningen av denne tids husholdning. Nå kan vi vente hva dag som helst at ropet lyder: «Brudgommen kommer! Gå ham i møte!» Men ennå har vi tid til å gjøre en evangelists gjerning! Ennå er det mange som ikke har forstått alvoret med det å være et menneske. Ennå har de fleste ikke forstått at pandemien som nå har rammet menneskeheten, er en kjærlig innbydelse fra Ham som styrer «alt ned til mauren i mold». Han roper tydelig gjennom denne pandemien: «Kom, kom i dag! Vend om før det er for sent! Kom til meg med din tvil og din synd. Om dine synder er som purpur, blir din drakt vasket hvit som snø i Jesu blod. Lytt ikke til dem som roper: Det går bra til slutt for alle!»

Israels folk gjorde opprør mot Gud flere ganger, og Gud lot dem få råde seg selv. Da de så kom i nød, gikk de til Moses. Noen ganger i vrede og noen ganger med en ydmyk bønn om å tigge Gud om nåde og barmhjertighet og at ulykken måtte vende fra dem. Når så vi en slik henvendelse til hyrder og ledere? Når lød det nødrop til Gud i kirker og bedehus?

Hadde vi hatt gode hyrder og ledere, hadde kirker og bedehus hatt åpne dører og gudstjenester og møter hver dag. Men hva har skjedd? Predikantene er permittert, møter og gudstjenester er avlyst. I vår situasjon burde heller misjonens kontorer vært stengt og leg og lærd sendt ut for å forkynne Ordet i kirker og bedehus både formiddag, ettermiddag og kveld. For hva med dem som sitter alene hjemme? Hva med å legge en traktat i postkassen? Eller hva med et misjonsblad med godt bibelsk innhold! Kanskje et opptrykk av For Fattig og Rik eller Utsyn fra noen ti år siden? Dessverre er dagens misjonsblader med tidsmessige layout og sine problematiserende temaer ikke egnet til å nå hverken den vide verden eller Norge med det himmelske budskap.

Alle instanser gjør nå sitt beste for å «slå ned pandemien». Det skal vi fortsette med, men Jesus sa også «det ene må gjøres, men det andre ikke lates ugjort». Guds folk har fått et overordnet oppdrag: «Fortell det gamle budskap, det beste som jeg vet om Jesu makt og nåde og om Hans kjærlighet.» Dette budskap må vi ikke unnslå, men med iver lete etter muligheter til «å så ved alle vann». Holder vi fram som vi stevner, kommer nedbyggingen av de kristelige forsamlingshus til å akselerere. Legevitenskapen vil vinne kampen mot koronan, men vi står i fare for å tape Kronen.

(FOTO-MINNER): Dette bildet fra Mierojávri grendehus er fra 5. september 1995. Det serveres kaffe i 90-årsdagen til Anders Danielsen Turi. Her kan man se tidligere ordfører Ole Henrik Mikkelsen Buljo i Kautokeino, tidligere kateket og nå sokneprest Bjarne Gustad, Karen Marja Larsdatter Gaino Rasmussen, Inga Vars Hætta, Klemmet Johansen Hætta og Anne Susanne Aslaksdatter Tornensis Hætta. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Bilde fra Anders Danielsen Turis 90-årsdag i Mierojávri grendehus 5. september 1995. F.v.: Inga Vars Hætta, Klemmet Johansen Hætta, Anne Susanne Aslaksdatter Tornensis Hætta, Ole Henrik Mikkelsen Buljo, Henrik Mikkelsen Buljo, Ellen Susanne Hætta Buljo og bakerst Anders M. Sokki. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Se flere bilder av Turi.