Hilsen fra Finnmark
Sokneprest i Kautokeino, Bjarne Gustad, prekte, mens hans kone Inger Anna Gaup Gustad var kirketolk under gudstjenesten i Norges Samemisjons kapell på Àisaroaivi, Sennalandet, søndag den 15. august 2021. Det ligger til sokneprestembetet i Kautokeino å besøke flyttsamer ved kysten sommerstid. Det er også vanlig at presten i Kautokeino besøker Sennalandet.
Av Hans Erik Nissen
«Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Jes 43:21
Skal Guds ord bli til hjelp, er det ikke nok at du forstår det. Du må også tro det Herren har sagt. Når Gud forsikrer at Han ikke kommer dine synder i hu, skal du ta til deg dette vidunderlige budskapet.
Vi er tilbøyelige til å mene at vi ikke kan være vantro hvis vi ikke avviser Herrens ord. Men det er galt. Møter du det ikke med tro og tillit, er du en vantro. Tar du ikke imot Ordet, blir det deg ikke til frelse, men til dom.
Å høre Guds ord virker enten til forherdelse eller liv. Det gjelder også Hans største og herligste løfter. Mange blir forherdet når de hører at Gud ikke kommer deres synder i hu. De kan høre og høre, men de fatter ingenting. Guds ord blir uten frukt. Det blir ikke tatt imot. Derfor skaper det heller ikke glede.
Når Gud har sagt at Han ikke kommer dine synder i hu, er det synd mot Ham om du ikke stoler på det. Ja, det blir å stemple Ham som upålitelig. Det skal du ikke gjøre. La i stedet dette herlige Ordet bære frigjøringen inn i ditt hjerte! Herren har løst deg fra alt det du har gjort.
I stedet har Han tilregnet deg alt det Jesus har gjort. Derfor skal du ikke bli forferdet når minnene om synden dukker opp. Du skal ikke gi deg over til dem og spørre hvordan det skal gå deg for Guds domstol. I stedet skal du holde deg til Guds ord. Du skal si til deg selv at det som Gud ikke lenger husker, vil ikke du heller tenke på.
Gud har glemt det Han har kastet bak sin rygg. Derfor skal du også gjøre det. Hør derimot det Herren alltid husker: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.»
Herren kjenner deg som en synder, som er tegnet i din forsoners hender. Jesu naglemerkede hender vitner om at det er gjort opp for alle dine synder. Jesus møtte dem på Golgata. Derfor skal du ikke møte dem. Herren kommer deg i møte med nåde.
Artikkelen er fra bladet Lov og Evangelium
Fra andaktsboken «Ett er nødvendig»,
Lunde Forlag, 1989
Av Olav Berg Lyngmo
Da vi flyttet til Lakselv og Finnmark i 1980, fikk vi mange venner. Flere av dem er omtalt i tidligere innlegg.
Sokneprest Osvald Olsen Elvenes (1910–1978) var født i Torskefjord i Lebesby og var prest i Porsanger (tidligere kommunenavn var Kistrand) i 30 år, fra 1947 til 1977. Han hadde nære slektninger her i nabobygda ved Bjerkvik. Elvenes var av den «gamle skole» som ikke kjempet for revisjon, fornyelse og forandringer. Han holdt fast på Bibelen som Guds Ord, og han benyttet like gjerne Gamle Landstads Salmebok selv om Landstads reviderte ble innført i Dnk i 1920 (1924). Derfor var de gammeltroende tilfredse med sin gamle sokneprest. De kom alltid til en velkjent liturgi og en kjent salmebok. Den gamle interimskirken eller kirkebrakka på Ildskog i Lakselv ble benyttet av Dnk frem til ca. 1963. Senere ble bygningen benyttet til forsamlingshus. Der brukte man Gamle Landstad ennå i 1980. To av dem på bildet fra Ildskog bodde i Lakselv. Det var Peder Eriksen og Erling Salamonsen. Vi ser tilbake på oppholdet i Lakselv med glede og takknemlighet.
Da ny liturgi ble tvangsinnført i Dnk, fra 1. søndag i advent 1977, og Gamle Landstads Salmebok ble fjernet mange steder, var det mange gammeltroende som ikke lenger følte seg hjemme i Dnk. De søkte mer til samlinger utenom prestenes gudstjenester.
Nils Heie var sokneprest i Nordkapp i tiden 1973–1980. Sammen med menighetsrådet i Nordkapp klarte han å beholde 1920-liturgien. Det var mange i menigheten glade for, men ikke alle prestekolleger! Sistnevnte liturgi ble benyttet også i min tid i Nordkapp. Da Gjesvær ble overflyttet fra Måsøy til Nordkapp prestegjeld på 1980-tallet, gikk man derfor tilbake til den gamle liturgien i Gjesvær. Var det noen som trodde at ny liturgi skulle medføre større kirkesøkning? Langt derifra! Flere steder avtar kirkesøkningen etter hvert som folk i søndagsmenigheten blir borte, og nye prestepåfunn kommer inn! De siste årene har Den norske kirke vært et synkende skip!
Gudstjenestene i Kamøyvær!
Noe av det jeg husker best fra Magerøya, var gudstjenestene i Kamøyvær forsamlingshus. Dit var jeg alltid velkommen! Det ble sagt: «Kom gjerne på ettermiddagstid! Da har vi kaffeservering!» To av tjenerne i Kamøyvær, Erling Brynjulfsen og Alvin Wöhni, var også med i Nordkapp menighetsråd. Den tredje av tjenerne var Karl («Kalle») Nilsen (1927–2014). Han var den faste forsanger i Kamøyvær, og salmeboken var Gamle Landstads salmebok! Kalle besøkte oss flere ganger i Kautokeino.
Det ble varig vennskap med Erling Salamonsen og hans familie. To andre som vi fikk ekstra god kontakt med i nordkapptiden, var Hjalmar Ekhorn og Oskar Pedersen (1915–1999) fra Kjøllefjord. Hjalmar døde 18. november 1986, samme dag som vi flyttet ut av Nordkapp prestegård. Oskar er dessverre ikke med på noen av de vedlagte bilder. Han og hans kone var også innom oss i Kautokeino. Nå er det bare de gode minner tilbake!
Norges Samemisjons kapell på Sennalandet feiret sitt 60-årsjubileum med jubileumsgudstjeneste og utendørsmiddag søndag. Det var et strålende sommervær under jubileumsfesten.
Gudstjenesten ble forrettet av Nils Borge Teigen som er sokneprets i Den lutherske kirke i Norge og Norges Samemisjon. 1920-liturgien ble benyttet. Mange eldre samer i Finnmark føler seg hjemme med denne liturgien.
Samemisjonens formann Jon Teigen kom fra Ålesund til jubileumsgudstjenesten. Han leste inngangsbønnen, mens Anders Mikkelsen Sokki tolket.
Jubileumstaler var Alf Kristian Tellefsen. Han er en nestor Norges Samemisjon og kjenner historien ut og inn. Tellefsen har skrevet boken «Fra filippaepler til Finnmarksvidda». De eplene var til inntekt for Samemisjonen fra hans barndoms øy, Flekkerøy, på Sørlandet. Dette er en bok med fortellinger fra hans liv og virke, men også fra Samemisjonens historie. Han var selv med å skape historie da han trolig var den første predikant som tok i bruk skuteren for å nå ut med evangeliet. Hans fortellinger er et vitnesbyrd om ferdiglagte gjerninger med Guds ord til det samiske folk.
Det var en historisk markering av kapellet på Sennalandet. Redaktør Tormod Gusland gjørde opptak for Norges Samemisjons’ radio, www.radiodsf.no.
Sokneprest Nils Borge Teigen opplyste til Finnmarkshilsen at de passet på å holde avstand mellom folk på grunn av korona. De som satt tett sammen på benkene var familier.
– Sennalandet – Áisaroaivi kirke kom til ved at Kautokeino fikk ny kirke i 1958 og interimskirken ble ledig. Biskop Alf Wig ordnet det slik at Samemisjonen fikk overta kirkebygget i Kautokeino for å flytte det til en sommerboplass for Kautokeinos flyttsamer. Stedet ble Áisaroaivi. I juli 1961 ble huset innviet til bedehus av landssekretær Jakob Børretzen i Norges Samemisjon. I 1971 fikk kirkebygget en ansiktsløfning av interiøret, skrev Olav Berg Lyngmo i en tidligere artikkel i Finnmarkshilsen.
Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» Mat. 6, 33
Jesus taler i siste delen av dette kapittelet om bekymring – at vi ikke skal være bekymret. Ikke for maten, ikke for klærne, heller ikke for morgendagen.
Men disse løftene gjelder ikke hvem som helst. I vers 33 går det klart frem hvem som ikke har grunn til bekymring. Det er de som søker Guds rike først. De skal få alt det de trenger i tilgift, sier Jesus.
Dette verset viser oss og klart hva som er det viktigste for et menneske. Det er, når det kommer til stykke, ikke det de fleste gjør til det viktigste. Nei, i evighetsperspektiv er dette biting, selv om det for oss dødelige mennesker er nødvendige ting. Nei, det er Guds rike som er viktigst. Når vi søker Guds rike først, skal Herren, som den kjærlige og omsorgsfulle Far Han er, gi sine barn det de trenger. Selvsagt fritar ikke disse løftene Guds barn fra arbeid for det daglige brød.
Herren gjør krav på førsteplassen i menneskets liv, fordi Han har skapt og gjenløst oss. Men når Herren krever noe av oss, så gir Han hundrefold igjen, både i dette livet, og i det kommende. Det som kan virke som harde krav for mange mennesker, er egentlig et veldig tilbud.
Bibelen forteller også klart hvordan det går den som ikke søker Guds rike først. Beretningen om den rike bonde er en alvorlig påminnelse om det. Det er vondt å tenke på at slik går det den store massen av mennesker. Mange blir så bundet av det materialistiske at de taper sin udødelige sjel i den evige fortapelsen. Men de fleste hadde ikke ment det slik. Nei, de hadde nok tenkt å søke Guds rike en gang når det passet. Men for så mange passet det aldri. Som det står i sangen: «De tenkte en gang å vende om, men kallet kom aldri igjen.»
Lykkelig er den som har søkt Guds rike først, ja, i de unge år. Over slike mennesker lyser løftene både for dette livet, og for det kommende.
Men dette ordet: Søk først Guds rike, skal være en påminnelse til Guds barn: Søker vi Guds rike først i alle ting? Er vår tid og våre midler innviet til den Gud som skapte oss? Eier Han oss helt med alt vi har? Prioriterer vi rett? La oss prøve oss selv innfor Guds ansikt hver dag i de små som i de store ting og avgjørelser.
Så skal og den kristne som lever etter dette Ordet, få merke at han lever under Herrens velsignelse, både i sitt åndelige liv, og i det timelige.
Denne gamle oppbyggelsesartikkelen er tidligere publisert i Finnmarkshilsen.
Søndag 8. august feirer Norges Samemisjon 60-årsjubelum for kapellet på Áisaroáivi som ligger ved E6 på Sennalandet. Klokken 12 blir det norsk-samisk gudstjeneste. Nils Borge Teigen forretter, Alf Kristian Tellefsen taler. Det blir middag. Klokken 15 er det misjonsmøte. Taler er Alf Kristian Tellefsen. Altaposten skriver at landsstyrets formann Jon Teigen kommer også.
– Sennalandet – Áisaroáivi kirke kom til ved at Kautokeino fikk ny kirke i 1958 og interimskirken ble ledig. Biskop Alf Wig ordnet det slik at Samemisjonen fikk overta kirkebygget i Kautokeino for å flytte det til en sommerboplass for Kautokeinos flyttsamer. Stedet ble Áisaroáivi. I juli 1961 ble huset innviet til bedehus av landssekretær Jakob Børretzen i Norges Samemisjon. I 1971 fikk kirkebygget en ansiktsløfning av interiøret, skrev Olav Berg Lyngmo i en tidligere artikkel i Finnmarkshilsen.
Les histrorien om etterkrigskirken fra Kautokeino.
Av Vidar Norberg
(Jerusalem, 04.08.2021): Nå har arkeologer for første gang funnet bevis for et bibelsk jordskjelv som rammet Jerusalem i kong Ussias dager for 2800 år siden. Jordskjelvet er omtalt i Bibelen.
Pressemeldingen fra Israels Antikkmyndighet og Regjeringens pressekontor starter med bibelsitat som beskriver det voldsomme jordskjelvet.
«Og dere skal flykte til dalen mellom mine fjell. For dalen mellom fjellene skal nå like til Asel. Dere skal flykte som dere flyktet for jordskjelvet i Judas konge Ussias dager. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud!» (Sak. 14, 5)
Flere steder i Israels land er det gjort funn som bekrefter jordskjelvet. Men det er først nå at det er gjort slike funn i Jerusalem fra det berømte jordskjelvet.
Funnet ble gjort i Davids by (Ir David) et stykke nedenfor Møkkaporten og Houldaportene. Det er i dette området man antar at David hadde sitt palass. Her ligger også Hiskiatunnelen som fører vann til Siloadammen.
–Arkeologer fra Israels antikkmyndighet (IAA) og Davids by nasjonalpark fant et lag med kar, krukker, lamper og kokeutstyr. Det var alt knust da bygningen raste sammen. Ifølge arkeologene var det ingen tegn på at det var brann som forårsaket ødeleggelsen. Det måtte være et jordskjelv som skjedde i Israel under 700-tallet f.Kr. i kongedømmet Juda, skriver IAA.
–Vi ble meget overrasket over de ødelagte lagene for vi vet at Jerusalems eksistens varte helt til babylonernes ødeleggelse 200 år senere. Vi spurte oss selv hva som kunne ha ført til disse dramatiske lag med ødeleggelse. Vi forsøkte å sjekke om det var noen referanser til dette i de bibelske tekster. Det er interessant at jordskjelvet som er omtalt i Amos’ bok og Sakarias’, skjedde på den tiden da bygget som vi utgravde i Davids by, raste sammen. Kombinasjonen av funnet og den bibelske beskrivelsen ledet oss til den konklusjon at jordskjelvet som rammet Israels land da kong Ussia var Judas konge, også traff Jerusalem, forteller arkeologene Joe Uziel og Ortal Chalaf.
Det står hos Amos: «De ord som Amos, en av hyrdene fra Tekoa, mottok i sine syner om Israel. Det var i de dager da Ussia var konge i Juda, og Jeroboam, Joas’ sønn, konge i Israel, to år før jordskjelvet.» (Amos 1, 1)
Jordskjelvet på midten av 700-tallet f.Kr. var det sterkeste og mest ødeleggende jordskjelvet i gammel tid. Det er bekreftet ved funn iblant annet Hazor, Gezer, Tel Agol og Tell es-Safi/Gath.
Artikkelen er fra karmel.net.
Abonner på papirutgaven av KARMEL og les mer om bibelsk arkeologi
KARMEL tyrkkes hver måned – 500 kroner i året
e-post: karmelin@netvision.net.il
Av Vidar Norberg
Den nye verdensorden har et felles program. Ja til homofili, abort og begrensning av befolkningsveksten. Det kan sammen med annen ugudelighet bli til denne sivilisasjonens ødeleggelse. Det er intet annet enn en dødskultur. En videreføring av den sosialistiske tro og tanke mot både Skaperen og skapningen. Dette tankegods er nå en del av de fleste partier.
Man ser det stadig oftere. Senest i Den europeiske union (EU). Den 24. juni 2021 vedtok EU-parlamentet for 27 land en ikke-bindende resolusjon som ba om lovlige og trygge rettigheter til abort. Fosterdrapet seiret igjen i femininismens navn for såkalte kvinners rettigheter til å forgifte fosteret eller rive det ut av mors liv. Dette er drap.
Sovjetunionen forsøkte fosterdrap som et prevensjonsmiddel. Kommunistriket falt av mangel på både mennesker og korn. Barnedrap har aldri lønnet seg. Gud advarer i Bibelen på det sterkeste mot ofringer på Tofet-haugene. (Jer. 7, 31)
EU-ledere har gått sterkt ut mot Ungarns statsminister Viktor Orban som fikk vedtatt lov som forbyr at homoseksualitet og kjønnsskifte fremmes i skoleundervisning og fjernsynsprogram for unge under 18 år. Den nederlandske statsminister Mark Rutte gikk så langt som å foreslå at Ungarn bør forlate unionen dersom de ikke er enige om EUs kjerneverdier. Bare Polen støttet Orban, mens Slovakia valgte å tie. (Rom. 1, 26)
Vladimir Putins Russland var først ute med en lov mot å påvirke unge under 18 år med homo-propaganda.
Det vakte forskrekkelse og avsky da tidligere landbruksminister Alon Schuster i Israel i vinter tok til orde for å stramme inn fødselsraten.
–Jeg ble sjokkert. Hvordan kan en minister i Israel imitere farao som ikke ønsket at Israels folk skulle øke. Siden farao og til denne dag har det ikke vært noe slikt, sa Eli Schussheim i Efrat.
Til og med Jerusalem Post viste i sin leder til Moseboken: «Dere skal være fruktbare og bli mange! Myldre på jorden og bli tallrike på den.» (1. Mos. 9, 7)
I løpet av 30 år er Israels befolkning fordoblet fra 4,6 millioner i 1990 til 9,3 millioner i dag. Hver kvinne får rundt 3,1 barn. Det er det høyeste antallet i OECD. Innen 2050 kan tallet ifølge Jerusalem Post være 15,7 millioner.
Men noen er redd for at Israel, som alt er et av de tettest befolkede land, skal bli overbefolket, ikke minst langs kysten. Venstresiden vil ikke åpne opp for bygging i Judea og Samaria hvor det er plass. Men det kommer nok. For Jesaja 49, 20 forteller at jødene skal si: «Plassen er blitt for trang for meg, flytt deg, så jeg kan få bo her.» Men det hører fremtiden til.
Lederartikkel i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroner i året – trykkes hver måned
e-post: karmelin@netvision.net.il
Av Vidar Norberg
Den finske presten Juhana Pohjola ble søndag vigslet til biskop i Evangelisk-lutherska Misjonsstiftet i Finland. En av hans første oppgaver blir å møte i retten fordi han i 2004 publiserte et skrift mot homofile ekteskap.
Den høytidelig innsettelsen i bispeembetet skjedde med skriftlesning og håndspåleggelse under teltduken på sommerstevnet i Loimaa i Finland.
I tillegg til Misjonsstiftets egne prester var biskop Thor Henrik With fra Det evangelisk-lutherske stift i Norge med. Han leste et av skriftstedene og var med på å legge bispekappen over skuldrene på Juhana Pohjola.
Også biskop Bengt Ådahl fra Missionsprovinsen i Sverige og biskop Hans Jönsson fra Latvias lutherske kirke deltok i innvielsen.
President Matthew Harrison fra Lutheran–Church-Missouri Synod i USA deltok også. Han er «biskop» for 5700 aktive pastorer og 6000 menigheter.
Til stede var også generalsekretær Timothy Quill i Det internasjonale lutherske råd (ILC) med over sju millioner medlemmer.
Misjonsstiftet (Lähetyshiippakunta) er med i den verdensomspennende kirkefamilien som kalles Det internasjonale lutherske råd (ILC) med over sju millioner medlemmer.
Misjonsstiftet ble grunnlagt i 2013. Her er det prester som har gått ut av den finske folkekirken. Misjonstiftet bygger på Bibelen og den lutherske bekjennelse.
Innsettelse
Det var avtroppende biskop Risto Soramies som holdt vigslingstalen. Han sa at alle kristne har sin plass hvor det er ferdiglagte gjerninger, og det er deres gudstjeneste.
– Juhana Pohjolas kall som pastor og biskop er Guds evangelium. La oss være Kristi budbærere. Guds ord må ikke holdes skjult. Kun ved det rene Guds ord blir vi frelst. En hyrdes oppgave er å dele nåde og syndstilgivelse. Kirkens oppgave er å være nådeformidler.
Soramies kom også inn på rettssaken som i november starter i Helsingfors tingrett mot riksdagsmedlem Päivi Räsänen og Juhana Pohjola.
– Det tåles mindre av sannheten, sa Risto Soramies.
Biskopen er tiltalt av den finske riksadvokaten Raija Toiviainen for hets mot en folkegruppe fordi han i 2004 publiserte risdagsmedlem Päivi Räsänens bok «Til mann og kvinne skapte han dem». Det er en bok som med Bibelens ord slår fast at ekteskapet er mellom mann og kvinne.
Til stede under vigslingen var Päivi og ektemannen Niilo Räsänen som er rektor ved Folkemisjonens (Kansanlähetys) bibelskole i Ryttylä.
En av Børre Knudsens salmer ble sunget under vigslingsgudstjenesten.
Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): Det er slutningsversene i to beretninger i Johannes’ evangelium, 2. kapittel, versene 11 og 22: «Og disiplene trodde på Ham.» «Og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt.»
Det er en herlig uttalelse om Jesu disipler. Et prakteksempel på hvordan det skal være for oss når vi har hørt Hans ord. Den avgjørende innstilling til Jesu under og ord. Denne følgen av å høre Herrens ord fører til et nærmere kjennskap til Ham og respekt for Bibelen. For den eneste rette, fruktbare holdning til det Jesus sa og gjorde, uttrykkes her slik: Disiplene «trodde på Ham».
Ingen kan bli Hans disippel (Guds barn) uten å tro på Ham. For ved denne troen kommer livet, tilgivelsen, og etterfølgelsen. Den er muligheten til å gripe, ta imot, få del i og eie frelsens gaver og liv.
Dette skjedde i to vidt forskjellige sammenhenger. Den ene, i en festlig og hyggelig atmosfære, et bryllup. Det andre sies etter en dramatisk og radikal hendelse. Da Jesus renset tempelet og det var stort oppstyr. Likefullt ender begge beretningene med samme beskjed om disiplene: De trodde på Ham. Altså, ikke bare når de opplevde noe storartet og godt, men også når det måtte tas et drastisk oppgjør mot uorden og misbruk. De trodde på Ham når Han gjorde undergjerninger. Og de trodde også på Jesus når Han refset synden og hindret at den fikk fortsette.
Det er noe betagende og friskt over dette. Deres tro var ikke bare en tilslutning til det som ga behag og begeistring. Slikt som gir fine opplevelser, medgang og gode følelser. Men de hadde en tro på Jesus som var fast, redelig og hengiven, også under krevende forhold og slikt som ikke var lett å forstå. De viste en absolutt og pålitelig trosholdning til Ham.
Her presiseres ikke bare at disiplene trodde. Men også hva de trodde. De trodde på Jesus «og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt.» Dette viser hva deres tro hvilte på, dens grunnlag, gjenstand og innhold. Det var Jesu person, Hans ord og Skriften.
Dermed er alt som sies om og av Jesus med, og likeså hele Skriften, Det gamle testamentet. Slik hører vi om disiplenes tro helt fra Jesu første under. Og slik skal det være med Hans disipler i alle tider. Det er det riktige og normale: den fulle og hele visshet med tillit til Jesus Kristus og alt Guds ord.
Hvor vi trenger å legge merke til dette og virkelig lytte til det! Om enhver som er bærer av kristennavnet, skal det kunne sies: Han/hun, tror på Jesus. Men også det: De tror på Skriften og holder fast på Guds ord, gitt oss i hele Bibelen. De velger ikke bort noe, eller tilpasser noe etter eget og andres ønsker og vilje og det tidsriktige. Nei, fordi de har tatt imot Jesus og tror på Ham, har de tillit til Hans ord og Skriften for øvrig.
Dette glimt fra Jesu disiplers første tid er gitt oss til forbilde i alle tider. Det er tidsvitners klare vitnesbyrd og veiledning. Noe mer pålitelig har vi ikke å forholde oss til eller å vise til, når det gjelder Jesu disiplers holdning og etterfølgelse. Heller ikke noe sterkere forbilde enn det som er gitt i Det nye testamentet: «Disiplene trodde på Ham». Vi kunne vært spart for mye villfarelse og strid om dette var innstillingen hos enhver som kaller seg kristen.
Som fjell reiser seg i havene,
er omgitt av bølgenes drag,
står fast i storm og straumdragene,
er Guds løfter sikre hver dag.
Det altet du makter å øyne,
dimensjonene øyet ser,
lar Skaperen ved visdom løyne
om hvordan alt Hans storverk skjer.
Hans gjerning stadig overvelder.
Du elsker den skjønne natur.
Men vet du at også den gjelder,
Gud skapers egen signatur?
«Alt gjorde Han skjønt» i de tider
da verden ble til ved Hans ord.
Og sendte sin Sønn som her lider.
Det frelser den som på Ham tror.
Axel Remme
