Oppbyggelse

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEHISTORIE): Årstein kirke ble bygget på «Kornhågen», noen meter fra kirkegården. Om kirken på Årstein i Gratangen ble det skrevet i avisen Fremover, lørdag 26. februar 1972: «Den ble bygget i strid, men skal samle Gratangen-folket under samme tak.»

Det ble lettere å samle folket etter at Årsteinstraumen bro ble åpnet i 1970. Da kunne man kjøre med bil helt frem til kirken. Før broåpningen var det ikke bilferge over Årsteinstraumen, men en skyssbåt bare for persontransport. Ved kongelig resolusjon av 13. juni 1969 ble det bestemt å gi løyve til oppføring av kirke for Gratangen sokn i Ibestad prestegjeld på en dertil utsett tomt på Årstein og etter planer og tegninger utarbeidet av arkitekt Oskar Norderval.

Den 5. september 1969 ble det valgt byggekomité med Kåre Kristiansen som formann. Som entreprenør for bygget ble antatt Astrup Pedersen, Gratangsbotn, og arbeidet kom i gang 17. september 1970. Dermed var en lang strid brakt til veis ende, og en kunne gå aktivt inn for å få kirken ferdig mens biskop Monrad Norderval var i sitt embete. Han gikk av 1. mars 1972.

Sokneprest Harald Helberg opplyste til avisen at Kristine Lind Grøttland allerede fra barndommen av gjorde seg vant til tanken om at kirken skulle bygges på «Hågen» ut mot fjorden. Den het opprinnelig «Kornhågen», og dette kom således til uttrykk i kirkens messehagel, i et meget vakkert arbeid fra Husfliden i Oslo, hvor kornaksene trer sterkt fram. 

Sokneprest Harald Helberg understreket at tidligere ordfører i Gratangen, Heiberg Karlsen (ordfører 1968–1971) var den som kanskje mer enn noen annen gikk inn for kirkebyggingen. At han gjorde et stort arbeid for gjennomføringen, skulle det ikke herske tvil om. Karlsen var også av den mening at utforminga av kirkebygningen burde ta hensyn til det som minte om hovednæringen i Gratangen. Og mellom «seilene» henger de to kirkeklokker.

«Det har lenge vært et savn hos folket at man ikke hadde en sentral helligdom, nå kommer den!» 

Slik uttalte «gammelbispen» Monrad Norderval det da han høsten 1970 la ned grunnsteinen på Årstein. 

Søndag 27. februar 1972 ble helligdommen vigslet, og det var uten tvil en stor høytidsdag for Gratangen menighet, kunne man lese i Fremover. Det var ikke bare sambygdinger å se, men også folk fra andre kanter, også fra nabobispedømmet. De var møtt fram for å ta del i festen, og for å høre ishavsbispen tale for siste gang som biskop. Som kjent har Norderval vært blant forkjemperne for kirke i Gratangen, og kommunen viste ham en stor ære da han fikk vigsle dette kirkebygget.

Bispen spurte i sin preken hvorfor en bygger kirker her i landet, men i Sovjet for eksempel blir gudshus stengt! Andre foretrekker sportshaller og sportsarenaer, og her går Gratangen inn for å bygge et kirkebygg. Poenget kom, nemlig at det var Guds ord som var årsaken. –Ordet har fått bolig iblant oss. I Guds hus har mange funnet trygghet og kraft, sa han, og mange i fremtiden vil oppdage det samme. «Min sjel er urolig inntil det finner hvile hos deg.» Videre sa han at Guds ord ikke var illusjon og døde ord, men livsens ord!

Les også om grunnsteinen for Årstein kirke

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): I Jerusalem bodde en mann som hette Simeon. Han var gammel. Men han hadde fått vite av Den Hellige Ånd at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias. (Luk.2,25ff)

Åtte dager etter at Jesus var født, kom Josef og Maria til templet i Jerusalem. De bar Jesus inn til templet for å gjøre det som loven krevde.

Simeon som hadde ventet på dette øyeblikket, stod klar til å ta imot Ham. Han tok Jesus i sine armer og så inn i de klare barneøynene. Det var en hellig stund.

Nå skal vi høre hva den gamle mannen sier: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.» (v.29–32)

Simeon hadde kjennskap til profetiene i Jesaja. I det som kalles trøsteboken, lyder den sterke profetien om Messias. I kap 52,10 leser vi: «Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se Guds frelse.»

I en sang står det: «Alle, alle skal se, den herlige frelser jeg eier!» Det var det Simeon fikk se. Hvilken herlig stund. Ingenting er større enn det å få se Jesus som sin frelser.

Hva sier Simeon i sin lovprisning? Det han fikk se, var Lyset som skinte for alle folkeslag, og en herlighet for Israel. Å, for en glede å få holde verdens frelser i sine armer. Jesus er et Lys til åpenbaring for alle folkeslag. «Jeg er verdens lys!» sier Jesus. (Joh.8,12)

Har du fått se Jesus som din frelser? Det er det viktigste av alt. Han kom for å gi sitt liv for deg.

Simeons profeti

Jesus ligger fortsatt i Simeons armer. Han velsigner Josef, Maria og barnet, og henvendt til Maria kommer han med denne profetien: «Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.» (Luk.2,34–35)

Maria forstod ikke hva den gamle mannen sa. Men han pekte på gutten, så det var Jesus han snakket om. Jesus er satt til både fall og oppreisning for mange. Dette var noe som var bestemt av Gud Herren.

Han var også et tegn som ble motsagt. Det skjedde hver gang Han talte til folket der fariseerne og de skriftlærde var til stede. De prøvde alltid å finne noe å anklage Ham for.

Jesus sa selv til jødenes ledere, de skriftlærde og fariseerne: «Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein.» (Matt.21,42)

Den er både en snublestein og anstøtsklippe. Apostelen Peter skriver at de som faller på den, er de vantro. Det er de som ikke vil tro på evangeliet. (1.Pet.2,7b–8)

Dette er et alvorlig ord som gjelder i dag. De som ikke vil høre Ordets forkynnelse, går mot en evig fortapelse. De kirkelige ledere som sier at ingen går fortapt, farer vill og fører vill. Jesu ord er blitt deres anstøtsstein.

Jesus er også satt til oppreisning. Det gjelder dem som tror på Ham og tror Hans ord. Om dem sier Ordet: «Alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.» (Joh.1,12)

Det store under som skjer i menneskets liv, er når vi blir oppvakt med Ham, slik Paulus forkynner det. (Ef.2,6) Det betyr at de som blir frelst, er oppreist med Kristus til evig liv.

Det siste Simeon sier til Maria er: «Men også din sjel skal et sverd gjennombore.» Det høres fryktelig ut. Hva er dette for et ord? Forkynner han dom over Maria? Det kan det ikke være. Hun hadde jo fått høre av engelen Gabriel at hun hadde fått nåde hos Gud. (Luk.1,28)

I Joh.19,25a leser vi: «Men ved Jesu kors stod hans mor…» Hvilken smerte det måtte være å se sin sønn lide på korset. Der ble hennes sjel gjennomboret.

Ved Jesu kors på Golgata står du og jeg i dag. Hva tenker vi om det? Er det blitt oss til frelse? Det står i en sang: «Ved korsets fot hos Jesus jeg vil så gjerne stå, der finner jeg den klippegrunn som jeg kan bygge på.»

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Julehøytiden er forbi. Det nye året er inntatt. Feiringen er over. Markeringene tilbakelagt. Påminnelsene gitt! Mangt er fordøyd, tenkt og sagt.

Men etterpå, hva da? Er det blitt noe verdifullt igjen? Fikk du noe med deg fra feiringen, markeringen, minnene, festen, samværene? Brakte de annerledes dagene deg noe nytt, noe mer, noe å leve bedre på og gledes over? Så du kan gå videre etterpå, beriket og takknemlig?

Hver dag er et etterpå. En fortsettelse i livets skole. En gjentakelse med ny erfaring. Forlengelse og videreføring av det som var. Nærmere alt det ukjente som kommer.

Men hva skjer etterpå? Høres en julens tone som klinger videre? En høytidsmelodi som gjenspilles i ditt sinn? Ligger noe av sangen ovenfra igjen og toner sin glede? Kimer glade engleord om Frelserens fødsel på jord gjentakelses «kom til Ham»?

Og hva med dine steg i det nye år? Har ditt etterpå gitt en ny retning, mot Jesus, som «gjør alle ting nye»? Fikk det bli den gode følge som kan forandre 2022 til et virkelig nytt år i livet? Det er spørsmål til oss alle!

Tilværet har sitt endelige etterpå. Definitivt og ugjenkallelig er det som skjer da. Etterpå livet, døden. Deretter oppstandelsen og dommen. Etterpå tiden, evigheten. Men det er nå vårt siste etterpå avgjøres!

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Gud har plan med det Han gjør. Ingen ting skjer på slump hos Ham. Skapelsen så vel som frelsesverket var nøye planlagt og gjennomført. Både når det gjelder tid og hendelser. Vi hører om «dager» når Gud skapte alt. Og vi hører om «tidens fylde» når Han realiserer frelsesverket. Det samme gjelder nok også, når Han nyskaper og gjenføder mennesket.

Det som hendte i begynnelsen så vel som i fortsettelsen, har skjedd etter «Guds forutbesluttede råd» og vilje. Han har, som det ble sagt om Jesus, «gjort alle ting vel». Derfor sies det i 1. Mos.1,31: «Og Gud så alt det Han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.»

På denne årstid feirer vi advent og julehøytid. Vi minnes Guds Sønns komme til verden og påminnes om at Han skal komme igjen. Det er veldige perspektiv og håp i dette. Både det som har skjedd, og løftet om Hans gjenkomst. Gjennom årtusen ble løfter om Messias’ komme til verden forkynt. Og det skjedde når det skulle. Men ikke tilfeldig. Kristus kom i tidens fylde.

Tidens store kar fylles langsomt, er det sagt. Da målet var fullt for Ham, som bedømmer tiden etter sitt åndelige innhold, var den kommet for at Messias’ fødsel på jord kunne skje. Guds egen Sønn, som var Gud, ble nå også sant menneske, født av jomfru Maria.

Han begynte som alle mennesker, som spedbarn. Gikk inn under menneskers kår. «Født «under loven». Under dens krav og plikt for vår skyld. Hensikten: «for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi kunne få barnekår.» Gal. 4,6

Skriftordet minner oss om at det er Gud, som handler i tidens fylde. Da utsendte Gud sin Sønn. Han vet å la oppfyllelsen av sine løfter skje i rett tid. Slik Han har bestemt og det tjener menneskeheten.

Det hender at mennesker i trengsel, lidelser og stor nød, eller i sterk forventning, spør: «Herre, hvor lenge?» Men uansett årsak til eller styrke i dette bønnesukk er Guds svar: «Den stund det behager meg». Vi skal være viss om, at det er den tidens fylde som tjener oss og Guds rike best.

Gud lar ikke noe av det Han skal oppfylle, skje til feil tid, før eller etter det burde. Nei, det skjer presis når det skal. Det har Han altså vist oss og stadfestet med det største som har hendt menneskene, at «Kristus kom til verden for å frelse syndere». Like sikkert vil Hans gjenkomst skje, slik Han har sagt og i «tidens fylde». Og den tid kan være når vi minst tenker det eller regner med det.

Opp igjennom tidene har en ut fra bibelutsagn om Jesu gjenkomst tolket så konkret om tidspunkt, at det endog har vært satt dato for når det ville skje. Jesu ord om dette burde være tydelig nok. Han har sagt: «Dag eller time kjenner ingen, uten min Far i himmelen». Etter de tegn Jesus har gitt om åndssituasjonen, kristenheten og misjonsgjerningen i verden, er Hans komme nær.

Det er adventstid! Og vi må «være som folk som venter på sin Herre». Også når vi feirer høytiden og minnes Hans fødsel og første komme til verden.

Nå stemmes sinnet

Nå stemmes sinnet for den sang
som kristenfolk i verden vid
på hver sitt sted, av tro og trang,
lar juble ut på denne tid.

Det synges kjært i folkekor,
den gamle lovsangs takk og pris,
for Kristus kom ned til vår jord
så underfullt på guddoms vis.

Forklart og mektig ble det sagt,
Guds egen Sønn på jord er født.
Hans frelse er nå verden bragt.
For alles synder har Han bøtt.

Så hør det gode jule-bud
om frelse, glede, fred på jord.
De høytidsord til deg fra Gud,
hvem enn du er og hvor du bor.
Axel Remme

Følg med i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – abonner og les mer – 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Det skjedde i de dager». «Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss». (Luk.2,1 og Joh.1,14)

Vi skriver 2022 etter Kristi fødsel. Ingen historisk hendelse har berørt menneskeheten slik som denne. Alle andre historier kommer i skyggen av det som hendte den største historiske natt.

Det er ikke et eventyr. Aldri har noen kommet på å skrive en slik historie. Den er helt unik. Derfor er det viktig og nødvendig at vi forteller den til alle mennesker, barn og voksne, unge og gamle.

En historie begynner ikke med: «Det var en gang.» Historieskriveren Lukas forteller om det som skjedde i den tid da keiser Augustus regjerte. I Syria var det en landshøvding som het Kvirinius. Dermed er det en datert, historisk begivenhet som har funnet sted.

Den mektige keiser i Rom hadde sendt ut en befaling. Han ville vite hvor mange skattebetalere det var i hans store rike. Alle måtte la seg registrere på sine hjemsteder. Denne ordren måtte alle følge, også de som bodde i Jødeland.

I Nasaret bodde et ungt par. De var ikke gift, bare forlovet. Josef hørte til Davids hus og ætt. Det gjorde også Maria, som var jomfru. Men så viste det seg at hun var med barn. Josef ble fortvilet og ville skille seg fra henne, men i stillhet. Hvordan kunne det ha skjedd? Mens han studerte på det, fikk han en drøm.

En engel kom til ham mens han sov, og snakket med ham. Han fortalte at Maria hadde ikke vært utro mot ham. Barnet som hun bar, var avlet ved Den Hellige Ånd. Han er Guds Sønn. Navnet Josef skulle gi Ham, var Jesus. (Matt.1,18ff)

Josef tok Maria hjem til seg og giftet seg med henne. Men det unge paret måtte reise den lange veien til Betlehem. Mange var på vei dit. For jomfru Maria ble det en strevsom reise, selv om hun satt på eselet.

I Betlehem var det et mylder av folk som skulle ha rom for natten. Alle steder Josef og Maria henvendte seg, var svaret det samme: «Beklager, alle rom er opptatt.»

Det var likevel en mulighet, – en enkel, liten stall. Der hvor sauene og kyrne holdt til om nettene, fikk de plass. Der i stallen skjedde den største historiske begivenhet: Guds Sønn, verdens Frelser, ble født.

Vakte det oppsikt? Ble det skrevet i avisene om undret som skjedde i stallen i Betlehem? Nei, den gangen var det ingen avisoppslag med store, fete overskrifter. Men det var noen som fikk vite det. Hyrdene som voktet sauene, fikk høre det. Det var en lysende engel som kunngjorde det veldige budskapet om verdens Frelser som nå var født.

Den største historiske begivenhet fant sted denne natt! Gud har kommet til oss ned, et mektig himmelsk under.

Hør det dere som bor i Norge, under polarhimmelens kalde strøk! Ta imot dette budskap: En Frelser er oss født i dag!

«Fred kom til jord, himmelens fred med Guds Ord. Æren er Guds i det høye!»

(KVAD):

Som hyrdene i vakt på vang,
snarrådig lot seg lede,
av himmel-bud og englesang
dit Under var til stede.

De skyndte seg av sted den gang,
tok rette steg og stier.
«La oss nå gå», med hjertetrang
så avgjort ja, de sier.

Må vi som dem, hin første gang
de engle-bud fikk høre,
straks motta slik Guds ord med trang,
at det til Ham kan føre.

Å kjære deg, som står igjen
og ikke våger komme!
Du må til Jesus, Frelseren,
før nådetid er omme!

Bryt opp og skynd deg søke Ham!
høytidens fred og glede.
Kun Han gir frelse og balsam
som lindrer, gjør oss hele.

Axel Remme

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge – for dem er et lys opprunnet. (Matt.4,16)

Jesus begynte sin gjerning i Kapernaum. Han kom fra Nasaret til denne byen og bosatte seg der, for at det skulle bli oppfylt det som er talt ved profeten Jesaja: Sebulons land og Naftalis land ved veien mot sjøen, landet på andre siden av Jordan, hedningenes Galilea. (Jes.9,1)

Begge navnene tilhørte Jakobs sønner. Sebulon fikk han med Lea, og navnet betyr «bo hos meg». Naftali fikk han med Rakel. Navnet betyr «kjempet og vunnet».

I Joh.1,4 og 9 står det: «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.» «Det sanne lys , som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»

Det store lys som opprant for menneskeheten som satt i mørke og dødens skygge, er Jesus Messias. Til denne mørke verden kom Han og tok bolig (se vers 14).

Jesus sier: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh.8,12)

Vi opplever at det åndelige mørke blir stadig tettere over vårt land. Det er ikke bare det at folk flest ikke vil høre Guds ord, men de aktivt motarbeider det. Det er mange år siden Guds ord ble tatt bort fra skolen, og det ble tatt bort fra barnehagene. Bordversene ble erstattet med: «Kua mi jeg takker deg…»

Det er ikke rart at det blir mye vold og mobbing i samfunnet når folk ikke skal få høre sannheten. De blir forvirret og forkrøplet i sine tanker av den djevelske løgn som spres ut ved massemedier.

Denne verdens gud, Satan, har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde.(2.Kor.4,4)

Hva skal vi gjøre? Svaret er: «Omvend dere!» (Apg.2,38). Det betyr å snu seg bort fra synd og ugudelighet, til Jesus.

Tenk om vi i denne mørketida kunne se at folket vender om til Jesus som er Lyset! La oss be om at det må skje!

En eldre dame, som var en brennende misjonskvinne, sa når hun så lysene i de mange hjem: «Å, om lyset kunne skinne i hjertene deres!» Ja, det hadde vært stort. La det lyse i ditt hjerte!

(KVAD):

Nå stemmes sinnet for den sang
som kristenfolk i verden vid
på hver sitt sted, av tro og trang,
lar juble ut på denne tid.

Det synges kjært i folkekor,
den gamle lovsangs takk og pris,
for Kristus kom ned til vår jord
så underfullt på guddoms vis.

Forklart og mektig ble det sagt,
Guds egen Sønn på jord er født.
Hans frelse er nå verden bragt.
For alles synder har Han bøtt.

Så hør det gode jule-bud
om frelse, glede, fred på jord.
De høytidsord til deg fra Gud,
hvem enn du er og hvor du bor.

Axel Remme

Av Willy Gryting

(REISEBREV): Når en blir gammel, er det svært hyggelig å friske opp gamle gode minner. Det fikk jeg anledning til i sommer. For en tid siden fikk jeg vite at den gamle lokalbåten, Mårøy, som gikk i Tanaruta på slutten av 1960-tallet, da jeg var ungdomsarbeider for Indremisjonsselskapet i Øst-Finnmark, var restaurert og lå i Hammerfest. Jeg fikk da veldig lyst til å se henne igjen. Og den 8. august i år gikk ønsket mitt i oppfyllelse.

Jeg hadde en ukes ferie i Alta og fikk, etter eget ønske, bo på Alta Bedehus. Det som før hette Bossekop bedehus. Der bodde og sov jeg på mitt tidligere kontor fra 1975–80, i andre etasje, og laget meg mat på kjøkkenet. Utsikten utover fjorden var ikke så god som før, på grunn av flere nye bygninger, men fint var det likevel. Jeg fikk låne sykkelen til Ommund Heggheim for å komme meg rundt for å besøke gamle venner. Det gav meg samtidig god trim. Det var forresten tredje gangen jeg lånte sykkelen hans, og den var like god.

EN FIN VAREBIL

Allerede før jeg reiste til Alta, hadde Per Alf Andersen satt meg i kontakt med en i familien som var med blant entusiastene som hadde ansvaret for båten, Stein Ivar Pedersen i Hammerfest. Han holdt meg orientert om når båten skulle ligge ved kai i Hammerfest. Gamle Mårøy var på den tiden en tur til Lofoten, og det viste seg at hun skulle være tilbake i Hammerfest søndag 8. august.

For å komme meg til Hammerfest var det flere muligheter, men jeg hadde noen andre viktige oppdrag i byen, og jeg trengte egentlig en bil. Men å leie bil sist sommer i Finnmark var svindyrt. Siste gang jeg undersøkte på nettet, kostet det omkring 17.000 kroner for ei uke. Så den utgiften hadde jeg ikke råd til.  Men jeg hadde bedt til Gud om en bil. Onsdagskvelden var jeg borte og besøkte min sønns gode venn, Kai Olsen. Jeg hadde også kjent ham siden han var liten gutt, og bodd hos ham tidligere år på ferie i Alta. Sammen med kona Kari og en nabo hadde vi en hyggelig prat på verandaen. I samtalens løp fortalte jeg at jeg ville en tur til Hammerfest. Plutselig sier Kai: «Du treng vel en bil du?» Og det måtte jeg jo svare bekreftende på. «Ja, vi har så mange biler her», sa han, «du kan sikkert låne Ask sin.»  

Ask, eldste sønnen var snekker og hadde en stor flott treseters kassebil. «Æ skal gå inn å spørre han», sa han. Etter ei lita stund kom han ut igjen og sa: «Det var i orden.» Ask ryddet ut sager og verktøy fra varerommet, og hans mor vasket, så da jeg kom for å hente bilen torsdag kveld, så bilen ut som den var kommet rett fra bilforretningen. Jeg fikk til og med låne en madrass, så jeg eventuelt kunne overnatte i bilen. Den ble likevel bare brukt til en hvilepause på turen hjem søndag. Jeg kostet heller på meg ei overnatting på Thon Hotell, som ligger like i nærheten av kaia hvor Mårøy pleier å ligge når hun ikke er på oppdrag.

Bilen til Ask ble til uvurderlig nytte. Jeg fikk meg også en tur til Forsøl, et sted jeg ikke hadde vært siden 1970, tror jeg. Da var jeg der med motorsykkel og solgte lodder eller julehefter. Vi bodde da i byen, og jeg var kretssekretær for Vest-Finnmark Indremisjonskrets. De andre oppdragene gikk også veldig lett, da jeg hadde egen bil. Til og med en trygg parkeringsplass utenfor Metodistkirken ordnet Herren for meg. Den fikk jeg låne av noen venner.

GAMLE MÅRØYS VENNER

Søndag formiddag var Mårøy kommet tilbake fra Lofoten, og kl. 12.30 møtte jeg min personlige guide, Stein Ivar Pedersen, på kaia. Han brukte god tid med meg og fortalte hvordan det gikk til at båten ble restaurert. Like før hun var i ferd med å bli hugget opp til spiker, kom riksantikvaren inn i bildet, og en møysommelig restaurering ble satt i gang, takket være entusiastiske «venner» av Mårøy.

Det var helt spesielt for meg å se båten igjen og komme om bord etter nesten 53 år. Interiøret var tatt vare på slik det var originalt. Den eneste forskjellen jeg så, var en stor tv-skjerm på en vegg i salongen. Oppe på brua fikk jeg også komme, der hvor jeg hadde stått en kveld og natt på vei til Skjånes, som jeg skal fortelle om. Det er rart hva år kan gjøre. Jeg syntes båten var blitt mindre nå, enn slik jeg husker henne fra slutten av 60-tallet.

Etter besøket er jeg også blitt medlem i en Facebook-gruppe som heter Gamle Mårøy`s venner, hvor jeg har lagt ut noen minner som jeg tar med et par av her.

TIL SKJÅNES I DÅRLIG VÆR

Jeg hadde kommet fra Kjøllefjord med hurtigruta og skulle videre fra Mehamn med Mårøy. Før vi gikk fra kai, kom skipperen ned i salongen og sa: «Han e dårlig vær. Æ vet ikke om vi klarer å gå, men vi skal forsøke.» Og vi forsøkte og klarte det, men da vi stampa oss rundt Slettnes var jeg redd mange ganger. Folket på kaia i Skjånes hadde ikke trodd at vi klarte å komme den natta.

Skipperen på den turen het Harald Nyborg. Han var en gild troende mann, som jeg kjente litt fra før. Vi hadde truffet hverandre på tidligere turer, og en gang hadde vi bedt sammen på lugaren hans. Så på turen til Skjånes fikk jeg stå på brua sammen med ham. Han hadde kommandoen og passet på kurs og fart, og ror-gutten stod ved rattet. Da de største brottsjøene kom, var det vanlig å bakke opp, men noen ganger da sjøene kom, var han på babord side og passet radaren og nådde ikke tilbake til spaken sin, så en gang tok rorgutten i den, og annen gang bakket jeg opp. Det var da jeg så disse svære sjøene kom, at jeg var redd. Men rorgutten sa en gang:

«Hun tar sjøan som ei gås!» Jeg fikk også høre at dette var siste turen før Mårøy skulle til maskinoverhaling. Hadde den stoppet i dette været, hadde det ikke vært noen spøk.

JULEMIDDAG OM BORD

Men det som gjør at jeg har fått et spesielt forhold til denne båten, er vel det som skjedde julaften 1968.

Elin og jeg var nygifte da, og vi skulle feire første jul for oss selv i leiligheten vår i huset til Anna Jakobsen på Hamneset, like ved dampskipskaia. Vi giftet oss 20. juli samme år.

Jeg var da ungdomssekretær for Indremisjonsselskapet. Det var ingen prest der da. Mehamn og Gamvik lå under soknepresten i Tana. I samråd med sokneprest Kåre Smeland skulle vi ha en julegudstjeneste i kirka og etterpå andakt på sykestua.

På forhånd hadde vi samlet inn noen julegaver til mannskapet på Mårøy, siden vi hadde fått vite at båten skulle ligge ved kai i Mehamn den jula. Vi hadde da tenkt å dele ut gavene julaften og samtidig synge litt og lese juleevangeliet for dem. Det hadde vi planlagt å spørre om før vi gikk til kirka. Men siden båten var forsinket, fikk vi ikke gjort det på forhånd, og da jeg kom om bord på vei hjem, traff jeg skipperen og maskinsjefen på en av deres lugarer, litt «påseilet». Men tillatelsen fikk vi, og vi skyndte oss hjem for å sette julesteika i ovnen.

Vi fikk beskjed om å møte alle i salongen. Da vi kom tilbake, kom skipperen ned, tok omkring oss begge, presenterte oss for mannskapet og sa: «Det e mine venna det her.»

Etter denne presentasjonen fikk vi både synge, lese og dele ut gaver til dem alle.

Men så kom den store overraskelsen: Skipperen ba oss på julemiddag. Fylt svinekam ble servert oss, og vi spiste sammen med hele mannskapet. Mens jeg skriver dette nå, synes jeg nesten å oppleve det om igjen, 53 år senere!

Som en slags takk for middagen ba vi hele mannskapet på julekaffe til 1. juledag oppe i leiligheten vår.

Dagen etter var vi jo spente på hvor mange som kom, eller om det kom noen i det hele tatt. Men skipperen kom, sammen med maskinsjefen. Det var jo hyggelig.

Jeg må også føye til at han som var skipper ved julemiddagen, ikke var den samme som på Skjånes-turen. Denne het Emil Corneliussen og var fra Langfjordnes i Tana, men hadde sine ord i behold da han sa at vi var hans venner, for jeg kjente ham fra turene mine med Mårøy, og jeg tror Elin hadde hatt ham som pasient på Sykestua.

Det hører også med det jeg hørte senere, at han var blitt gift med en kristen sykepleier som kom til Mehamn sykestue, og at han selv ble en kristen før han døde forholdsvis ung, på grunn av kreft. Så dette ble likevel, tross alt, en liten solskinnshistorie fra Øst-Finnmark.