Oppbyggelse

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Si til Sions datter: Se, din frelse kommer! Se, Hans lønn er med Ham, og Hans gjengjeldelse går foran Ham.» (Jes. 62,11)

Det er adventstid. Ordet «advent» betyr «komme». I adventsstaken tennes fire lys. Et lys for hver søndag i måneden. I tillegg til det tennes julestjerner i vinduer i de mange hjem. Barna ser forventningsfullt på lysene, for de vet at nå nærmer julen seg.

Men hva venter vi på? Barnet i krybben? Julegavene? Hvem venter vi på?

Før i tiden, for ikke så lenge siden, begynte man å snakke om det på skolen. Vi øvde på julesanger og lagde juledekorasjoner. Hjemme var det rundvask i hele huset, og mødrene bakte og stekte. Det luktet nyvasket lang vei, og smultringer og mye annet godt.

Barna ble sendt ut for å leke. Det var forbudt å komme inn med skitne støvler og sko. Nå stod jula for døra, og da skulle alt være skinnende rent.

Hva var det man ventet på?

La oss se på teksten: Det begynner med ordet «SE». Når det ordet står først, så betyr det: Vær oppmerksom, hør nøye etter. På militærspråket heter det: «Gi akt!» Det gjelder å følge med på det som blir sagt.

Når det gjelder det åndelige område, er det ekstra viktig å merke seg det. Det er Herren selv som taler i sitt ord. Her lyder det tre ganger SE!

For det første: Det skal lyde til «jordens ende». Alle mennesker på jord skal få høre det. Ingen skal kunne si at de ikke har hørt det. Fra land til land, over alle hav, til alle hjem hvor de enn bor, skal ordet fra Gud lyde. Budskapet som forkynnes er: «Si til Sions datter: Se, din frelse kommer!». Her lyder hovedbudskapet.

Det andre SE kaller på hele din oppmerksomhet. Her er det intet mindre enn din frelse det gjelder.

Vi skal rette all vår oppmerksomhet mot Ham som kommer med frelse, Jesus Kristus. I en adventsang lyder det: «Gå Sion din konge i møte! Jerusalem gled deg i Gud!» Da Jesus red inn i Jerusalem, sang folket: «Hosianna, Davids Sønn! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» (Matt. 21,9)

Dette ropet er mer enn et hurra-rop, slik noen har tolket det. Men det er et rop om frelse. Egentlig lyder det: «Herre, frels, Herre, la det lykkes!»

Det hele menneskeheten trenger, er frelse fra syndens skyld og Guds vredes dom. Denne verdens gud, Satan, vil ha alle i helvete. Han unner ingen frelse. Derfor forfører han mennesker til å tro at det ikke finnes noe helvete. Men dette er djevelens løgn.

Det er denne sannhet det tredje ordet «SE» forkynner. Det er todelt: Se, Hans lønn er med Ham.» Det sikter til det som skal skje når Jesus kommer igjen. Jesus sier: «Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.» (Åp. 22,12)

Jesus sier det samme som det profetiske ordet i Jesaja-boken. I trosbekjennelsen sies det samme: Han skal komme igjen for å dømme levende og døde. At Hans lønn er med Ham, betyr ikke lønn for godt utført arbeid. Det går på det som har med troens lønn. Det har også med trofasthet i tjenesten å gjøre. (Matt. 25,21–23)

I lignelsen om arbeiderne i vingården peker Jesus på dette poenget. De som hadde arbeidet lengst, fikk samme lønn som de som hadde vært der kortest tid. Selv om det ble protester fra dem som hadde jobbet hele dagen, stod Herren på sitt. Saken er at Han lønner etter sin nåde. (Matt. 20,1ff)

Det andre som sies, handler om den siste store dommen. Da skal alle stilles fram for Hans domstol. Dette blir malt for oss i Matt. 25,31–46. Da blir det store skillet mellom dem som har gjort godt, og dem som ikke har gjort godt. Her tegnes et meget alvorlig bilde.

Dommen er enten frifinnelse eller fordømmelse. Enten får man høre: «Gå inn til din herres glede», eller: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet.»

For en dag det skal bli! Spørsmålet til deg og meg er om vi har tatt imot Jesu kall til frelse. Det er det aller viktigste.

Første søndag i advent 28. november 2021 har biskop Torkild Masvie i Den lutherske kirke i Norge gudstjeneste i Kautokeino kirke (Kvitkirka) klokken 11 og i Elvebakken kirke i Alta klokken 19. 1920-liturgien benyttes.

Bildet fra 2016 viser Torkild Masvie på talerstolen i Den lutherske kirke i Kautokeino (Kvitkirka) i 2016. Klemmet J.O. Hætta tolker til nordsamisk. (Arkivfoto)

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): «Men fra døperen Johannes´ dager til nå trenger de seg inn i himmelens rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg» (Mat 11:12).

En troende kvinne som bodde i India som barn har fortalt at de fikk besøk av misjonær Samuel Hebich (1803–68) – en av de tre pionermisjonærene fra Baselmisjonen til Sør-Vest India. Hun kunne aldri glemme hans tale over dette verset.

Han trakk fram en blyant som han rekte fram for jenta, som het Elisabeth, og spurte: «Vil du ha denne blyanten?» Hun grep etter den, men han holdt godt tak slik at hun ikke fikk fatt i den. «Du må ta hardere i», sa han. Da rykket hun skikkelig godt til, og fikk blyanten. «Men glem aldri, barnet mitt», sa han etterpå, «at slik er det også med Guds rike. Gud vil gi oss det, men bare når det er så om å gjøre for oss å få tak i det at vi virkelig setter noe inn på det. Er det bare en likegyldig sak for oss, får vi det ikke» (Gullgruben).

Har du kastet deg ut på «de sytti tusen favners dyp» (Kierkegaard) og tatt imot Jesus? De dødsdømte og fredløse i Israel i den gamle pakts tid måtte springe til en av fristedene og ta godt tak i alterhornene for å bli berget.

Jesus er fristedet. Han er «frelsens horn» du kan sette din lit til (Sal 18:3). Tvil ikke på at Han sonet alle dine synder da Han kjempet og utåndet på korsets alter.

Du som lengter etter fred, og tror det er umulig å bli frelst: våg troens sprang og «grip det evige liv»!

Artikkelen er fra bladet Lov og Evangelium

Av Vidar Norberg

Den gamle fjellkirken Masi Zion gjenreises, tømmerstokk for tømmerstokk på Finnmarksvidda. Kirken står på nøyaktig samme plass som samenes apostel Thomas von Westen bygde Masi kirke fra 1720 til 1721.

Leder Ante Guttormesen i Máze gilisearvi (bygdelaget) er en av initiativtakerne for å få reist en kopi av den gamle fjellkirken. Museumsleder Johan Aslak Hætta i det samiske museet RiddoDuottarMuseat ser til at det bygges selv om det er lite penger til kirkebygget.

Arbeidere har møtt mannsterke opp for å bygge kirken med kløkt og muskelkraft. Under byggingen har det vært litt snø på bakken og kuldegrader. Formiddagsmaten med brød, kaffe og spiddstekte pølser og karbonader har vært inntatt rundt leirbålet utenfor kirken.

Det samiske museet i Kautokeino har hentet hjelp fra tømmerkyndige menn i Finland for å reise fjellkirken som etter planen skulle vært ferdig til 300-årsjubileet tidligere i år. Det er lærer Kauko Pahajoki fra Ammattiopisto Lappia videregående skole i Muonio som er ansvarlig for det byggetekniske. Han har funnet bygget i Nunnanen i Finland som nå blir fjellkirke. Med seg fra skolen har han ifølge Altaposten fått Andri Seredenko (16) og Markus Ivanof (56).

–Jeg fant den gamle redskapsboden som ble laftet i Nunnanen like etter andre verdenskrig. Den var nesten på centimeteren like stor som den gamle kirken. Dette var et Guds verk, sa Pahajoki til Altaposten.

Museet har også fått et gammelt bårehus i Máze som blir en del av kirken. De gamle stokkene gjør at kirken får et gammelt preg.

Elever fra Samisk videregående skole har sørget for å bære materialer på plass. Det er ikke bare stokker, men også never og annen isolasjonsmateriale som skal gjøre kirken i stand til å stå imot kuldetrykket en kald vinterdag på Finnmarksvidda.

Kirka settes opp på den gamle kirkegården i Máze. Kirkegården er fredet og brukes ikke lenger. Den nye kirkegården fra 1970-tallet ligger på vestsiden av elva. Det er gitt spesialtillatelse til å sette opp kirkekopien der fjellkirken Masi Zion ble bygget fra 1720 til 1721. Kirken ble revet i 1768.

Det sto også et tømmerkapell på stedet som ble vigslet av biskop Eivind Berggrav i 1933. Det ble brent av tyske tropper i 1944. Norges samemisjon satte opp en plakett på kirkestedet i 1971 hvor det står: «Her bygget samenes apostel Thomas von Westen og misjonæren Morten Lund fjellkirken Masi Sion, 1720–1721».

Se også kirebilder 1, 2, 3.

Av Johan Haga

(KIRKEKOMMENTAR): Den norske Kirke har kvittet seg med to prester den senere tid, Mikael Bruun i Sogndal og Vidar Nes Mygland i Ørskog.

Kirken legger ikke fingrene mellom når det gjelder begrunnelsen for å få dem bort; de vil ikke samarbeide med kvinnelige prester.

De to prestenes begrunnelse for sitt standpunkt er at Bibelen ikke tillater ordningen med kvinnelige prester. Men for kirken er likestillingsideologien og folkemeningen viktigere enn Bibelen.

Det har kostet de to prestene levebrødet å følge sin overbevisning.

Er det noe Den norske Kirke og stort sett hele vår vesterlandske kristenhet mangler i dag, er det personer som følger sin kristne overbevisning koste hva det koste vil.

Dikterpresten Kaj Munk holdt en preken i København domkirke 5. desember 1943. I den prekenen sa han blant annet følgende:

«Kirken har mistet sitt nest dyrebareste klenodium. Det dyrebareste er Kristus selv, men det nest dyrebareste, det er martyrsinnet, de kristnes martyrsinn. Ikke at de ville være helter eller var bidt av ærgjerrighet, ikke at de var syke i sjelen eller fant glede i selvpinsel, men at de elsket Kristus slik at intet offer til Ham var dem for stort. Med dette martyrsinn overvant vi engang verden, og uten det vil verden overvinne oss».

En måned etter at han holdt denne preken, sent på kvelden 4. januar 1944 fant Kaj Munk sin død fordi han kompromissløst hadde fulgt sin overbevisning. Han ble skutt av SS offiserer ved Hørbylunde Bakke, etter å ha blitt hentet fra Vedersø prestegård tidligere på kvelden.

Allerede i 1935 hadde Munk kritisert jødeforfølgelsene i Tyskland. Det avstedkom at regjeringen i Danmark (Staunings sosialdemokratiske regjering som samarbeidet med nazi Tyskland til i 1943) bad biskopen i Ribe om å lukke munnen på Munk. Biskopen adlød ordren, men Munk lot seg ikke true til taushet. Han svarte biskopen følgende:

«Av en viss tømrer (Gud tilgi ham, han var bare jøde) har jeg lært den asfaltopptreden at når man kjemper for ånd gjelder det i mange tilfeller å opptre uforsiktig, uteskende og sårende så man misforstås av dem hvem Gud har tillukket begripelsen og av dem hvem fanden har utstyrt med god vilje til å misforstå. I denne lærdom akter jeg å fremture innenfor hans kirke – og siden utenfor, når det en dag har behaget de dertil innrettede å kaste meg ut».

Jeg tviler ikke på at det kirkelige lederskap er overbevist om at de har gjort en velgjerning ved å sende de to prestene på dør. Biskopen i Ribe trodde også sikkert at han gjorde en vel-gjerning da han prøvde å lukke munnen på Kaj Munk.

Bibelen selv forteller at det jødiske lederskap var overbevist om at de gjorde en velgjerning da de sørget for å ta livet av Jesus.

Jeg er heller ikke særlig i tvil om hvem som har gjort mest for den kristne kirke av de to prestene og dem som har satt dem på porten; det er prestene. De har kjempet for ånd, mot den åndsmakt som heter feminisme. Denne åndsmakt er ikke demokratisk, og den har et syn på mennesket som er uforenlig med krisen livsanskuelse. Denne åndsmakt er besnærende, for likestilling høres så fint ut.

Etter kristen livsanskuelse har hvert menneske en uendelig verdi, uavhengig evner, posisjon eller for den saks skyld moralske kvaliteter. Det enkelte individ taper ikke sin verdi fordi om det er oppgaver det ikke kan mestre. Av ulike grunner kan ikke alle mennesker føre et fly eller spille fotball på landslaget. Dette aksepterer vi uten videre, men vi aksepterer ikke en bibelsk begrunnelse for at menn og kvinner har ulike oppgaver. Årsaken er åpenbar: etter sin natur vil mennesket ikke ha en Gud til å råde over seg. Slik har det vært fra skapelsens morgen.

Kirken og det store flertall av kristne i Norge lar seg styre – ikke av Bibelen, men av det folk flest mener. Synet på kvinnelige prester er radikalt endret på noen tiår. Det skyldes ene og alene folkemeningen. Det samme gjelder synet på ekteskap og samliv, barnet i mors liv og sikkert snart aktiv dødshjelp. Den norske Kirke lar kort og godt ikke lenger Bibelen avgjøre hva som er godt og ondt, rett og galt, sant og usant. Det er den til enhver tid rådende folkemening som er avgjørende, det som er politisk korrekt.

Munk ble skutt for sin overbevisnings skyld. De to prestene er kastet ut av kirken slik Munk trodde han skulle bli.

Rundt om i verden dør kristne hver dag for sin overbevisnings skyld. Dette er ikke noe nytt. Det er heller ikke noe nytt at Jesus og Bibelens sannhet blir fornektet.  For 1600 år siden skrev Augustin:

«I fedrenes tid rant de rettferdiges blod, av den sæden vokste kirken opp. Åpenlyst raste djevelen som en løve. Nå er han slu som en slange. Vi må ta kampen opp mot ham slik martyrene gjorde. Deres våpen var lidelse, årvåkenhet er vårt. Kirken vil alltid være forfulgt enten av løven eller av slangen. Fienden er langt farligere når han bedrar enn når han raser. Kristne ble tvunget til å fornekte Kristus – i dag blir de opplært til det. Vold den gang, i dag settes det snarer».

Den norske Kirkes nåværende lederskap er bedragere. Dette lederskap lærer mennesker å fornekte Bibelens sannhet, og dermed også Jesus.

Det ligger i sakens natur at en bedrager ikke kan tåle den som følger sin overbevisning, koste hva det koste vil. Her ligger forklaringen på at de to prestene har mistet sine stillinger; bedragere kan ikke tåle de som følger sin overbevisning. Ved å følge sin overbevisning har de to prestene synliggjort bedrageriet i kirken. Derfor måtte de bort.

At de to prestene er martyrer, påstår jeg ikke. Men de har vist en beundringsverdig vilje til å følge sin overbevisning, koste hva det koste vil. Det ser også ut til at de har familie som følger dem. Slik sett har de like beundringsverdige ektefeller.

Kaj Munks ord er gått i oppfyllelse i vårt folk. Verden har overvunnet kirken i vårt folk. Slik er det ikke over alt på kloden. I Kina og Iran vokser den kristne kirke som aldri før. Der koster det å være en kristen. Men der blir verden overvunnet av kjærligheten til Jesus.

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEHISTORIE): Disse bildene viser biskop Mondrad Norderval som den 18. oktober i 1970 la ned grunnsteinen for kirken på Årstein i Gratangen. Kirken ble innviet den 27. februar 1972.

Fra 1837 var Gratangen en del av Ibestad kommune. I 1926 ble Ibestad delt opp i fire kommuner: Gratangen, Astafjord, Andørja og Ibestad. Da forpliktet kommuneledelsen i Gratangen seg til å bygge egen hovedkirke. Som en midlertidig løsning inntil ny hovedkirke ble en realitet, fikk kommunen godkjent et tilbygg til skoleinternatet i Gratangsbotn. Denne «varige» løsningen skulle vise seg å bestå i lang tid. Plassering av ny hovedkirke var ikke en lett sak på grunn av de kommunikasjonsmessige forhold. Broen over Årsteinstraumen med en lengde på 380 meter kom først i 1970. Den binder sammen den nordlige og sørlige delen av Gratangen kommune. Den dagen broen var et faktum i 1970, ble det lettere med plassering av en hovedkirke. Heiberg Karlsen, som var ordfører i Gratangen 1968–1971, var en av dem som tok initiativet til å bygge hovedkirken på Årstein. Den ble bygget på «Kornhågen» med utsikt innover fjorden mot Gratangsbotn. Se foto.

I mangel på hovedkirke ble forsamlingshuset på Laberg innviet som kapell av biskop Norderval, 26. oktober 1969. Dette Labergmoen bedehuskapell sto vel tre kilometer sør for Årsteinstraumen bro og ble i desember 2005 avviklet som gudstjenestested.

Biskop Monrad Norderval kom høsten 1970 fra Tromsø til Gratangen for å legge ned kobberskrinet i grunnsteinen til den planlagte hovedkirken. Grunnsteinen ble plassert under alteret i kirketomten. Flere hundre mennesker var møtt opp selv om det var et kraftig regnvær på denne 21. søndag etter Trefoldighet. Mange stenger med flagg i toppen fortalte at det var en begivenhetsrik dag! Først var det en kort gudstjeneste i ungdomslokalet på Åkenes. Lokalet var overfylt av unge og eldre. 

Naturlig nok var også prost Øystein Bøe fra Trondenes til stede, som vanlig var den gang når en biskop besøkte prostiet. Jeg vet ikke hvordan ordningen er i dag, siden Den norske kirkes lære og forordninger er blitt helt rasert!

Sokneprest Harald Helberg bodde i Hamnvik i Ibestad, på øya Rolla, og betjente også øya Andørja samt Gratangen kommune/sokn på fastlandet. Avisen Fremover skrev 11. desember 1971 at Helberg hadde til sammen fire kirker og kapeller å betjene, foruten gudstjenester i skoler og bedehus. Han måtte den gang benytte ferge mellom øyene, og det kom ikke bro over Årsteinstraumen før i  1970. Det følgende spørsmål kom i nevnte avisutgave: Men hva gjør Gratangen med kirke uten prest? Kommunen hadde bygget en prestebolig til vel 300.000 kroner, men «ingen har til dags dato søkt den utlyste kallskapellanstillingen». Gratangen ble altså betjent av presten som bodde i Hamnvik i Ibestad. 

Les også om vigslingen av Årstein kirke

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): Det er med en stigende undring man ser pengemakta kommer flaksende inn til Glasgow i hvert sitt flotte privatfly – for å redde gjennomsnitts temperaturen på kloden. Og journalistene flokker seg rundt makter og myndigheter – med få egne kritiske tanker i eget hode.

I iskalde Sibir må det ikke bli varmt så tundraen smelter og metangassen stiger til værs i tonnevis og kloden starter å boble. I Key i Mali – visst verdens varmeste sted hvor svetten rant av meg for mange år siden – skal de visst også få orden på temperaturen – for ikke snakke om Sahara. Jammen sluttet ikke paven seg til noen år før med sin «klimaensyklika» og fikk Obama med på saken – men så endte det hele med katastrofe: Trump ble valgt. Men Time magazine lot seg ikke lure – de skrev om paven med èn religion, èn regjering og èn verden. Obs, det var da veldig.  Al. Gore, miljømannen med «Convinient truth», Nobelpris gjorde en vanlig lastebilsjåfør – brite – så alarmert på sønnens vegne som ble pådyttet slikt videotøv – at han bragte videoen inn for retten og vant. Var Norge litt tidlige ute med andre N. priser også? I det minste kunne vi fått noen millioner til skog- og matprosjektene våre i Syd-Etiopa. Gode fredsprosjekter?

Vel, jeg synes prosjektene virker litt voldsomme – i alle fall for oss «vanlige mennesker» som heller hadde sett at makt- og pengegutta hadde holdt seg hjemme og på bakken og sørget for at vi hadde mat og strøm til varme og lys i husene våre nå som vinteren siger på med mørke og kulde. Ansvaret for global styring er vel litt stort? Hjemme kunne de ha brukt litt penger på strømregningene våre – som de nå brukte til privatfly, hotell og søte viner. Ikke sant? Slik tenker «vanlige folk» som de skal forvalte hjemlandene og kirkene for. Nå stenges kirker på grunn av strømregningene! Slå den!

I grunnen hadde vi det mye greiere før, da folk strømmet til kirke og bedehus og bekjente troen på Skaperen av himmel og jord. De kalte det visst for «troen første artikkel», og jammen stod ikke presten for alteret og ba «om godt og tjenlig vær og kristelig råd til all vår gjerning». I samme Ånd som utenriksminister J. Løvland fikk oss fri i fred for noen år siden. 

I Danmark var det endog en biskop i nyere tid som skrev «Bibelens krone» (Johannes Åp. for de uinnvidde) hvor han skrev at når mennesket reiste seg mot Gud,  reiste Gud skaperverket mot mennesket. Han må ha lest Skriften grundig og kommet borti striden mellom profeten Elias og kong Akab m.fl. Men hvordan i all verden kunne denne mannen blitt biskop – slik finnes jo ikke i våre velutdannede samfunn i dag!

En vet ikke om faktasjekkerne har sjekket dette med klima før og nå – men for en enfoldig (en fold – ikke mangfoldig) troende – ikke helt uten kunnskapsmasse – synes en alt var mer stabilt og i orden før. Nå synes både klimaet, matforsyningen, helseomsorgen m.m.m. helt ute av visdom og kontroll, og en undres på om de har de nødvendige «sertifikat» for styring av folk og land. Flysertifikat har de vel heller ikke? De som mener at den gamle bok er og var visdommens kilde, synes bestemt å huske en profet – var det ikke profeten Haggai som oppfordret oss til å legge  merke til hvordan det gikk oss? Du får ta fram Bibelen – om du har noen – og lese selv. Vi sådde mye – jobbet og strevde – men høstet lite i hus – og sannelig ble det også blåst bort. Var det klimakrise og vindkraft mon tro? Uansett – samme profet ga oss noen velmente råd – som sammenfaller med det fedrene praktiserte – de som bygde landet. De startet gjenreisning av Guds hus og priste og takket Skaperen, og det ble orden på sakene igjen – selv om vi alle ble litt mindre i egne øyne. Julen kan jo gi oss noen stille dager – hvor vi legger bort mobilen – og tar fatt på Skaperens forklaring i Ordet. Velsignet Jul!