Oppbyggelse

Av Heljä Norberg

Rettssaken mot riksdagsmedlem Päivi Räsänen og biskop Juhana Pohjola i Lutherstiftelsen starter i Helsingfors tingrett den 24. januar. De er tiltalt for hets mot en folkegruppe etter bibelsitater mot homofili.

Ifølge statsadvokaten Raija Toiviainen inneholder sakene nedsettende meninger mot homofile, noe som anses som hets mot en gruppe mennesker i straffelovens kapittel 11 § 10.

Saken har vakt stor oppmerksomhet i internasjonale medier. Decision Magazine, som er et offisielt magasin for Billy Grahams Evangelistic Association, hadde intervju med Räsänen i januarnummeret.

–Jeg vil ikke trekke meg fra min overbevisning basert på Bibelen, og jeg er klar til å forsvare ytrings- og religionsfrihet i alle nødvendige domstoler. Men selv om jeg ikke vinner, tror jeg hele denne hendelseskjeden er en del av mitt kall som kristen påvirker.

Mens hun venter på rettssaken den 24. januar, har hun funnet Matteus 10:19–20 spesielt trøstende:

«Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i dere.»

Hun ber kristne be om at rettferdighet og justis må seire i Finland, at kristne ikke vil være redde for å si ifra i disse utfordrende tider, og at hennes sak vil skape en positiv presedens for fremtiden når det gjelder kristne og deres rett til å uttrykke sin tro offentlig.

–Det er en æressak å forsvare ytringsfriheten. Jeg går til retten med hodet høyt hevet, det er på ingen måte skammelig. Det er snakk om demokratiet og ytringsfriheten som jeg forsvarer, sa Räsänen til avisen Iltalehti.

Biskop Pohjola i Lutherstiftelsen publiserte en bok som Räsänen skrev i 2004, og nå er tiltalt for. Pohjola skrev i sin blogg den 3. januar:

–Jeg publiserte dette. Jeg kommer ikke til å kansellere. Må Herren lede alt!

---

Russisk kirke støtter Räsänens rett til å stå for sannheten og evangeliet

Nylig fikk Räsänen støtte fra Russlands ortodokse kirke hvor medlemmer av kirkens kristelige interkonfesjonale rådgivende utvalg i sin uttalelse skrev:

–I dag blir sannhetens konsept erstattet med pluralismens flertallskonsept, det vil si at sanne og falske meninger skal sees på samme nivå. Som et resultat viskes grensen mellom godt og ondt ut. Men for kristne er det Bibelen som forblir et fyrtårn som lyser opp veien, og som de skal ledes etter.

–Vi støtter de kristne som til tross for liberalismens økende innflytelse er tro mot de tradisjonelle prinsippene for sin tro og som ikke nekter å forsvare bibelske moralske verdier.

–Vi slutter oss til alle våre brødre og søstre til å stå resolutt for sannheten i evangeliet, og vi mister ikke håpet om at fornuften i dagens verdenssamfunn vil seire og at rettferdighet vil bli opprettholdt.

---

Støttedemonstrasjon for Päivi Räsänen og Juhana Pohjola

Foreningen for ytringsfrihet og religionsfrihet vil holde en demonstrasjon til støtte for Päivi Räsänen og Juhana Pohjola mandag 24. januar 2022 kl. 08.30–10.30 ved Helsingfors tinghus på Porkalagatan 13.

Rettsmøtet begynner klokken 9.30.

–Hensikten med demonstrasjonen er å oppmuntre og støtte Päivi Räsänen og Juhana Pohjola, som har blitt tiltalt for å ha holdt frem kristen ekteskapsetikk, og å forsvare ytrings- og religionsfriheten i Finland, står det i annonsen.

Arrangøren skriver at aggresjon mot rettsvesenet eller dets representanter aksepteres ikke.

Regionförvaltningsverket i Sør-Finland har ikke begrenset generelle forsamlinger som holdes utendørs. Arrangøren anbefaler bruk av maske og tar vare på sikkerhets

intervaller.

Les flere saker på Karmel.net

Bakgrunn 1

Bakgrunn 2

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR – 21.01.2022): Prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18 år den 21. januar og er dermed myndig. Om hun en gang blir dronning, er det et håp om offisielt dronningbesøk i Bibelens land, Israel.

Kong Olav kom ikke til Israel. Kong Harald og dronning Sonja kom bare til den jordanske siden av Jesu døpested ved Jordanelven. De gikk ikke som Josva over Jordanfloden til det lovede land.

Det var en egen kongeskog et stykke før oppkjørselen til den hellige stad Jerusalem. Det ble plantet 20.000 trær for kong Harald og dronning Sonja. Der ble satt opp bautaer for kong Olav og kong Haakon. Israels tidligere president Ezer Weizman inviterte kong Harald på besøk da han møtte statsminister Kjell Bondevik i Israel i 1999. Saken ble drøftet på Slottet.

Blant annet norske jøder og kristne arbeidet og gav penger til denne kongeskogen i håp om at en dag kommer kongen. Men de kongelige kom ikke. Til slutt ble monumentet tatt ned og flyttet og plassert på en annen teig. En annen fikk sitt navn i skogen.

Kronprins Haakon var sammen med verdensledere til stede på Holocaust-Forum i Jerusalem i år 2000 som markerte at det var 75 år siden holocaust.

Enkelte av de gamle norske holocaust-overlevende som nok hadde håpet at kongen skulle komme på besøk til Israel, er nok døde nå. Den kongeopplevelsen fikk de aldri. Men til kongehusets ære har de kongelige vist interesse for Det jødiske samfunn og synagogen i Oslo.

Om alt går slik man naturligvis forventer, vil Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ingrid Alexandra en gang i fremtiden bli Norges dronning. Da får man håpe at hun vil komme på besøk til Israel, Bibelens land.

Et besøk i det hellige landet Israel er viktig også for en norsk konge eller dronning og Norge som nasjon. For det er fra Bibelens innflytelse at Norge er blitt til. Eller som nasjonalsangen beskriver det: «Olav på det landet malte korset med sitt blod». Det er denne arven som er grunnen til at biskop Gunnar Stålsett døpte prinsesse Ingrid Alexandra i vann som etter alt å dømme var fra Jordanelven. Enkelte kongehus har tradisjon for å døpe i vann fra Jordanelven, fordi Jesus ble døpt i denne elv.

Man får håpe at Ingrid Alexandra vil ta opp den kristne fedrearven både i sitt liv og i nasjonens liv. En konge eller dronning skal være den kristne tros beskytter. Og over dette står det en Gud som kan verne. Ellers som den nordnorske dikteren Elias Blix skriver: «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, Me fåfeng på Huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land. Kan vaktmann oss ikkje trygja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu I heimen med fred og hyggja!»

Konge, dronning, prinser og prinsesser har mange plikter som skal oppfylles. For undersåttene er det også en bibelsk plikt, slik det står skrevet i Paulus’ første brev til Timoteus, 2, 1–3: 

«Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og sømmelighet. For dette er tekkelig for Gud vår frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.»

Det er en klar bibelsk oppfordring om å be for konger og øvrighet. Også for prinsessen som fylte 18 år den 21. januar 2022.

Artikkelen er fra KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.

Av Vidar Norberg

(17.01.2022): Et av de første mandeltrærne i Jerusalem blomstret for fullt på trærnes nyttår, tu bishvat. Treet trosset flere dagers kulde og regn pluss værmeldingen som varslet frost i store deler av Israel natt til tirsdag.

Trærnes nyttår feires den 15. i den jødiske måneden shvat. Da er det alltid fullmåne. Månen skinte mandag kveld på det ensomme treet i gaten Ha-Shayarot i den vestlige delen av Jerusalem. Så og si alle andre løvtrær var uten løv eller blomst.

Det spesielle med mandeltreet er at det står der nakent uten blad og blomst i den kjølige januarmåneden. Plutselig begynner blomstene å springe ut før bladene kommer, og før noe annet tre i Israel. Dette er et bilde på at selv om treet er nakent, så vil Gud våke over sitt ord slik at det raskt fullbyrdes når tiden er der.

«Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne tre (shaked). Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke (shoked) over mitt ord, så jeg fullbyrder det.» (Jer. 1, 11–12)

Mandel på hebraisk er shaked.

Vanligvis er det store treplantingsprosjekter på tu bishvat, trærnes nyttår. Men i år er det såkalt shmita-år eller sabbatsår for landet. Da skal jorden ligge brakk. Reglene er beskrevet i 3. Mosebok 23, 17.

«I seks år skal du så din åker, og i seks år skal du stelle med din vingård og høste landets grøde. Men i det sjuende året skal det være en høytidelig sabbat for landet, en sabbat for Herren. Da skal du ikke så din åker og ikke stelle med din vingård. Det som vokser av seg selv etter at du har høstet, skal du ikke skjære, og druene på ditt ustelte vintre skal du ikke sanke. Det skal være et sabbatsår for landet. Det som vokser i landets sabbatsår, skal være til føde for dere, for deg og din tjener og din tjenestpike og din dagarbeider og de fremmede som holder til hos deg …»

Når det ikke er shmita-år, plantes det trær i massevis. Store prosjekter. Alt fra skolebarn til statsledere og folk med stokk i hånden planter trær. Jødisk Nasjonalfond har siden 1901 plantet rundt 240 millioner trær på rundt 247.000 acres. Det gir Israels befolkning skygge, senker temperaturen på varme dager og forskjønner landet.

I gamle dager var det ofte slik at det ikke var nok folk til å bosette landet. Da plantet jødene trær for å få hevd på landet. Spesielt oljetrær som kan leve i nesten tusen år om ikke mer.

Bibelen har flere oppfordringer til å plante trær:

«Når dere kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skal dere holde deres første frukt for uren…». (3. Mos. 19:23)

«Jeg vil øke trærnes frukt og markens grøde, så dere ikke mer skal lide hån blant hedningefolkene på grunn av sult.» (Esekiel 36, 30)

«I kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt.» (Jes. 27:6)

På tu bishavt spiser folk tørkede frukter. Det kan være dadler, fiken, rosiner, aprikoser, epler, papaya og mye annet godt. I alle butikkene bugner det av tørket frukt. Noen har også såkalt tu bishvat-seder, et ordensmåltid hvor de går igjennom Skriften mens de smaker på tørket frukt og mat laget av frukt. Dette er en gammel tradisjon fra 1572. Den kjente rabbineren Adon Yitzhak i Safed visste at på denne tiden av året er det ikke mye frisk frukt. Det kan være vanskelig for folk å skaffe mat. Derfor startet han tradisjonen med et sedermåltid med de sju sortene som beskrives i Bibelen.

At Israels land som lenge lå øde, nå blomstrer igjen og bærer frukt, er for mange religiøse sionister et tegn på at Gud holder sin hånd over landet. En rabbiner kalte det for et forløsningens kjennetegn.

(KOMMENTAR): Sjelden har massene i nasjonene gått så taktfast som under koronapandemien. Det er nesten blitt en suggesjon at alle må vaksineres for å slippe unna covid-19. Det endrer ikke bildet at den første vaksinen ikke virker. Ikke den andre heller. Nå er man i full gang med den tredje. I Israel får folk over 60 år tilbud om den fjerde vaksinen, fordi medisinen ikke virker. Ifølge professor Galia Rahav ved Sheba medisinske senter i Israel er 80 prosent av dem med koronaviruset vaksinert, og «grøntpass» irrelevant. Folk hevder at de som er vaksinert, får en lettere sykdomstilstand.  

Politikerne prater som om de er erfarne medisinske forskere. Frankrikes president Macron vil plage folk som ikke vaksineres. Støres nyttårstale er en bønn over eteren om å vaksineres. I USA er det mange som ikke tror på Bidens vaksinebudskap.   

Det er ikke rart at denne tids mennesker er redde for å dø. Ingen vil vel dø. Døden er den siste fiende. I en slik kamp tar man i bruk noe som kalles mRNA-vaksine. Noen mener det kan gjøre noe med genmaterialet eller føre til uante helsemessige konsekvenser på kort og lang sikt. Andre vet ikke. For vaksinen er ifølge kritikere ikke utprøvd på samme måte som andre medisiner. Spørytene er en hastesak for en fortvilt verden. Der er rykter som på en slagmark. Spekulanter og leverandører har kanskje en finger med i spillet om ære, makt og profitt. Sensur brukes på Twitter, Facebook og Youtube mot mennesker som ikke er enige.

Koronapandemien har skapt en helt ny verdenssituasjon. Den har fått mennesker til å handle viljeløst og apatisk. Man aksepterer for eksempel at bedehus stenges ned, at folk ikke får bevege seg fritt. Det innføres et slags kastesystem med dem som er vaksinert, og dem som ikke har vaksinenes koronasertifikat. Uvaksinerte blir nesten som en slags undermennesker som kan miste arbeidet. Mennesker oppgir sine demokratiske rettigheter og sitt verd. Hvor dette vil ende er det knapt noen som vet.

Det er vel ikke syndig å ta «sprøyten». Men kanskje ser man konturene av noe som forberedes i fremtiden. Sprøyta er ikke kommet lenger opp enn på overarmen. Så det er ikke dyrets merke på pannen. Men man vet at en gang skal merket settes på pannen eller høyre hånd (Åp. 13, 16–18). Den som ikke tar dyrets merke, vil hverken få kjøpe eller selge uten merket. Det blir faktisk ikke mulig å leve uten å tilbe dyret. Vaksinert med Satan.

Det er nok enkelte som tenker de skal klare å stå imot dyrets tall som er 666 eller tallverdiene for de hebraiske bokstavene www. Slike tanker er nok heller et tegn på grov uforstand og overmot.

Så må man stille spørsmålet om denne pandemien viser at man er et skritt nærmere Antikristens rike? Det er alt flere tiår siden Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen hadde en annonse i Karmel-bladet hvor han spurte om du sparer til Antikristens komme. Spørsmålet var rettet til dem som la penger på kistebunnen eller sløste istedenfor å gi penger til arbeidet for Bibelen og Israel i nådens tid.

Nå når alt fra politiske ledere til mannen i gata er i villrede, urolig og opprørt, er det på sin plass å minne om at Jesus har gått bort for å forberede et sted for frelste mennesker. Det evige liv er ikke på en «miljøreddet» jord. Det er i himmelen. Denne jorden er spart til ilden (2. Pet. 3, 7).

For den som har fått sine synder todd i Lammets blod, er det dog en stor trøst. Det kommer en opprykkelse av alle mennesker som er frelst (Første brev til tessalonikerne 4, 15–18). I et nu skal de bortrykkes og møte Jesus Kristus i skyen. Ja, slik lærer Bibelen. Da først er tiden inne for at Antikristen står frem på verdensarenaen. Siden kommer Israels konge Messias og setter alle ting i rette stand.

V.N.

Saken er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – Abonner og les mer – 500 kroner i året

e-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): I dette skriftavsnittet leser vi om en underlig kamp som sto mellom Israels folk og Amalek i Refidim. Josva var Israels hærfører, og øverst på haugen stod Moses med oppløftet hånd. Sammen med seg hadde han Aron og Hur. Så siterer jeg vers 11 fra 2. Mosebok 17: «Da gikk det så at så lenge Moses holdt sin hånd oppløftet, hadde Israel overtaket, men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overtaket.

Vi forstår lite av hva som skjer når vi løfter våre hender i bønn og tillit til Gud, men at bønnen har en fantastisk makt, har mange opplevd.

Kampen om menneskesjelene i åndens verden raser i dag som aldri før, og så altfor ofte vinner Amalek overtaket. (Vi bruker dette folket som et bilde på Satans hær). Jeg har i et konkret tilfelle måttet spørre meg selv: Var det fordi mine hender var begynt å synke at det gikk så galt med dette menneske – at Satan igjen vant seier?

Hvorfor vinnes det ikke flere seire i Guds rike i blant oss? Hvorfor går Amalek frem på så mange fronter i folket vårt? Jeg tenker på våre lover som går mot Guds klare bud, på ungdomskriminalitet og utskeielser på det seksuelle området, på alkoholmisbruk, og ikke minst avkristning og seksualisering. Ser vi på alt dette, så ser det nokså mørkt ut.

Men tilbake til den underlige beretning fra Det gamle testamentet. Denne fortellingen er og lett å overføre på det åndelige området på mange måter. Det forteller hvor avhengig vi som på en særlig måte står i ildlinjen i Guds rikes hær er av forbønn. Vi trenger mange slike. Takk til alle deres som står trofast på «haugen»! Gud skal lønne dere igjen!

Teksten vår kan fortelle hvilken fantastisk makt det er i de follede hender, og hvor meget vi kan utrette, vi som ber, selv om vi ikke er så mange, fordi vi rører ved Den Allmektiges hender. La oss stå sammen, hjelpe hverandre som Aron og Hur, så skal Guds rike enda vinne store seire i vårt folk, og vi skal påføre «Amalek» mange nederlag. La ikke dine hender synke!

Bibelfortellingen

«Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim.
  Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så avsted og strid mot Amalek! Imorgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i min hånd.
  Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham, og stred mot Amalek; og Moses, Aron og Hur steg op øverst på haugen.
  Da gikk det så at så lenge Moses holdt sin hånd opløftet, hadde Israel overtaket; men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overtaket.
  Men da Moses’ hender blev tunge, tok de en sten og la under ham, og han satte sig på den; og Aron og Hur støttet hans hender, den ene på den ene side og den andre på den andre side; så holdt hans hender sig støe helt til solen gikk ned.
  Og Josva hugg Amalek og hans folk ned med sverdets egg.
  Og Herren sa til Moses: Skriv dette op i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden.
  Så bygget Moses et alter og kalte det: Herren er mitt banner.
  Og han sa: En hånd er utrakt fra Herrens trone! Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt».

(2. Mosebok 17, 8–16)

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEHISTORIE): Årstein kirke ble bygget på «Kornhågen», noen meter fra kirkegården. Om kirken på Årstein i Gratangen ble det skrevet i avisen Fremover, lørdag 26. februar 1972: «Den ble bygget i strid, men skal samle Gratangen-folket under samme tak.»

Det ble lettere å samle folket etter at Årsteinstraumen bro ble åpnet i 1970. Da kunne man kjøre med bil helt frem til kirken. Før broåpningen var det ikke bilferge over Årsteinstraumen, men en skyssbåt bare for persontransport. Ved kongelig resolusjon av 13. juni 1969 ble det bestemt å gi løyve til oppføring av kirke for Gratangen sokn i Ibestad prestegjeld på en dertil utsett tomt på Årstein og etter planer og tegninger utarbeidet av arkitekt Oskar Norderval.

Den 5. september 1969 ble det valgt byggekomité med Kåre Kristiansen som formann. Som entreprenør for bygget ble antatt Astrup Pedersen, Gratangsbotn, og arbeidet kom i gang 17. september 1970. Dermed var en lang strid brakt til veis ende, og en kunne gå aktivt inn for å få kirken ferdig mens biskop Monrad Norderval var i sitt embete. Han gikk av 1. mars 1972.

Sokneprest Harald Helberg opplyste til avisen at Kristine Lind Grøttland allerede fra barndommen av gjorde seg vant til tanken om at kirken skulle bygges på «Hågen» ut mot fjorden. Den het opprinnelig «Kornhågen», og dette kom således til uttrykk i kirkens messehagel, i et meget vakkert arbeid fra Husfliden i Oslo, hvor kornaksene trer sterkt fram. 

Sokneprest Harald Helberg understreket at tidligere ordfører i Gratangen, Heiberg Karlsen (ordfører 1968–1971) var den som kanskje mer enn noen annen gikk inn for kirkebyggingen. At han gjorde et stort arbeid for gjennomføringen, skulle det ikke herske tvil om. Karlsen var også av den mening at utforminga av kirkebygningen burde ta hensyn til det som minte om hovednæringen i Gratangen. Og mellom «seilene» henger de to kirkeklokker.

«Det har lenge vært et savn hos folket at man ikke hadde en sentral helligdom, nå kommer den!» 

Slik uttalte «gammelbispen» Monrad Norderval det da han høsten 1970 la ned grunnsteinen på Årstein. 

Søndag 27. februar 1972 ble helligdommen vigslet, og det var uten tvil en stor høytidsdag for Gratangen menighet, kunne man lese i Fremover. Det var ikke bare sambygdinger å se, men også folk fra andre kanter, også fra nabobispedømmet. De var møtt fram for å ta del i festen, og for å høre ishavsbispen tale for siste gang som biskop. Som kjent har Norderval vært blant forkjemperne for kirke i Gratangen, og kommunen viste ham en stor ære da han fikk vigsle dette kirkebygget.

Bispen spurte i sin preken hvorfor en bygger kirker her i landet, men i Sovjet for eksempel blir gudshus stengt! Andre foretrekker sportshaller og sportsarenaer, og her går Gratangen inn for å bygge et kirkebygg. Poenget kom, nemlig at det var Guds ord som var årsaken. –Ordet har fått bolig iblant oss. I Guds hus har mange funnet trygghet og kraft, sa han, og mange i fremtiden vil oppdage det samme. «Min sjel er urolig inntil det finner hvile hos deg.» Videre sa han at Guds ord ikke var illusjon og døde ord, men livsens ord!

Les også om grunnsteinen for Årstein kirke

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): I Jerusalem bodde en mann som hette Simeon. Han var gammel. Men han hadde fått vite av Den Hellige Ånd at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias. (Luk.2,25ff)

Åtte dager etter at Jesus var født, kom Josef og Maria til templet i Jerusalem. De bar Jesus inn til templet for å gjøre det som loven krevde.

Simeon som hadde ventet på dette øyeblikket, stod klar til å ta imot Ham. Han tok Jesus i sine armer og så inn i de klare barneøynene. Det var en hellig stund.

Nå skal vi høre hva den gamle mannen sier: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.» (v.29–32)

Simeon hadde kjennskap til profetiene i Jesaja. I det som kalles trøsteboken, lyder den sterke profetien om Messias. I kap 52,10 leser vi: «Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se Guds frelse.»

I en sang står det: «Alle, alle skal se, den herlige frelser jeg eier!» Det var det Simeon fikk se. Hvilken herlig stund. Ingenting er større enn det å få se Jesus som sin frelser.

Hva sier Simeon i sin lovprisning? Det han fikk se, var Lyset som skinte for alle folkeslag, og en herlighet for Israel. Å, for en glede å få holde verdens frelser i sine armer. Jesus er et Lys til åpenbaring for alle folkeslag. «Jeg er verdens lys!» sier Jesus. (Joh.8,12)

Har du fått se Jesus som din frelser? Det er det viktigste av alt. Han kom for å gi sitt liv for deg.

Simeons profeti

Jesus ligger fortsatt i Simeons armer. Han velsigner Josef, Maria og barnet, og henvendt til Maria kommer han med denne profetien: «Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.» (Luk.2,34–35)

Maria forstod ikke hva den gamle mannen sa. Men han pekte på gutten, så det var Jesus han snakket om. Jesus er satt til både fall og oppreisning for mange. Dette var noe som var bestemt av Gud Herren.

Han var også et tegn som ble motsagt. Det skjedde hver gang Han talte til folket der fariseerne og de skriftlærde var til stede. De prøvde alltid å finne noe å anklage Ham for.

Jesus sa selv til jødenes ledere, de skriftlærde og fariseerne: «Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein.» (Matt.21,42)

Den er både en snublestein og anstøtsklippe. Apostelen Peter skriver at de som faller på den, er de vantro. Det er de som ikke vil tro på evangeliet. (1.Pet.2,7b–8)

Dette er et alvorlig ord som gjelder i dag. De som ikke vil høre Ordets forkynnelse, går mot en evig fortapelse. De kirkelige ledere som sier at ingen går fortapt, farer vill og fører vill. Jesu ord er blitt deres anstøtsstein.

Jesus er også satt til oppreisning. Det gjelder dem som tror på Ham og tror Hans ord. Om dem sier Ordet: «Alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.» (Joh.1,12)

Det store under som skjer i menneskets liv, er når vi blir oppvakt med Ham, slik Paulus forkynner det. (Ef.2,6) Det betyr at de som blir frelst, er oppreist med Kristus til evig liv.

Det siste Simeon sier til Maria er: «Men også din sjel skal et sverd gjennombore.» Det høres fryktelig ut. Hva er dette for et ord? Forkynner han dom over Maria? Det kan det ikke være. Hun hadde jo fått høre av engelen Gabriel at hun hadde fått nåde hos Gud. (Luk.1,28)

I Joh.19,25a leser vi: «Men ved Jesu kors stod hans mor…» Hvilken smerte det måtte være å se sin sønn lide på korset. Der ble hennes sjel gjennomboret.

Ved Jesu kors på Golgata står du og jeg i dag. Hva tenker vi om det? Er det blitt oss til frelse? Det står i en sang: «Ved korsets fot hos Jesus jeg vil så gjerne stå, der finner jeg den klippegrunn som jeg kan bygge på.»

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Julehøytiden er forbi. Det nye året er inntatt. Feiringen er over. Markeringene tilbakelagt. Påminnelsene gitt! Mangt er fordøyd, tenkt og sagt.

Men etterpå, hva da? Er det blitt noe verdifullt igjen? Fikk du noe med deg fra feiringen, markeringen, minnene, festen, samværene? Brakte de annerledes dagene deg noe nytt, noe mer, noe å leve bedre på og gledes over? Så du kan gå videre etterpå, beriket og takknemlig?

Hver dag er et etterpå. En fortsettelse i livets skole. En gjentakelse med ny erfaring. Forlengelse og videreføring av det som var. Nærmere alt det ukjente som kommer.

Men hva skjer etterpå? Høres en julens tone som klinger videre? En høytidsmelodi som gjenspilles i ditt sinn? Ligger noe av sangen ovenfra igjen og toner sin glede? Kimer glade engleord om Frelserens fødsel på jord gjentakelses «kom til Ham»?

Og hva med dine steg i det nye år? Har ditt etterpå gitt en ny retning, mot Jesus, som «gjør alle ting nye»? Fikk det bli den gode følge som kan forandre 2022 til et virkelig nytt år i livet? Det er spørsmål til oss alle!

Tilværet har sitt endelige etterpå. Definitivt og ugjenkallelig er det som skjer da. Etterpå livet, døden. Deretter oppstandelsen og dommen. Etterpå tiden, evigheten. Men det er nå vårt siste etterpå avgjøres!