Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.»
Ef 1:1-6

Da Gud kalte og utvalgte Paulus, var det en høyst personlig og avgjørende hendelse i hans liv. Det ser vi av det han selv beskriver i Galaterbrevet (1:15-16): «Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod».

Vi merker oss for det første at Gud hadde utvalgt ham allerede fra sin mors liv av. For det andre ser vi at kallet var Guds nådige vilje med ham. Og for det tredje at han selv måtte svare Gud, det var et anliggende mellom ham og Gud, noe rent personlig.

Gud er den handlende
Til det første punktet utdyper han i Romerbrevet (8:29-30) hvordan Gud utvelger og kaller: «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Og dem han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort». Hele veien er det Gud som er den handlende.

I innledningen av Romerbrevet (1:1) presiserer Paulus veldig sterkt at kallet til apostel kom fra Gud. Det var ikke noe han selv eller andre mennesker hadde funnet på. Derfor er det maktpåliggende for ham å understreke at han var en kalt apostel – en kalt Jesu Kristi tjener – og dette kallet kom direkte fra Gud selv.

Viss på sin frelse
I tillegg kan det synes som at Paulus var veldig viss både i sin frelsessak og sikker på at han skulle få fullføre det kallet han hadde fått. Han beskriver denne tro og visshet slik i det andre brevet til Timoteus (1:12): «For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer». For å forstå dette rett må vi ikke tenke, som mange gjør, at Paulus var en skråsikker og hovmodig person. Nei, hans visshet var bygd på den Gud han trodde på.

Sann selverkjennelse
Paulus kjente seg ringe og uverdig i seg selv: «For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet. Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves…» (1Kor 15:9-10). Det er ikke mye hovmod å finne i det han sier her. Men han fremhever Guds nåde mot ham, til tross for at han hadde vært en forfølger av Guds menighet og hadde stått Gud imot. – Jeg den minste av alle de hellige, sier han senere, ble den nåde gitt å forkynne evangeliet (Ef 3:8).

Selverkjennelsen hadde da blitt enda større. Nå regner han seg ikke lenger verdig til en plass blant apostlene, men ser på seg selv som den minste av alle de hellige. Og da han nærmet seg slutten av sin tjeneste, og ser tilbake, da lyder det fra hans munn: «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største». Her er det ikke mye selvskryt. Derimot undrer apostelen seg over Guds store og ufortjente nåde mot ham.

Guds utvelgelse
Det er så lett å tenke at utvelgelsen bygger på noe godt i oss selv, på egne kvaliteter og gode gjerninger. Andre tenker at når Gud har utvalgt oss fra mors liv av, ja, faktisk før verdens grunnvoll var lagt (Ef 1:4), så må det vel allerede da ha blitt avgjort om jeg er bestemt til frelse eller til fortapelse. Hva kan jeg gjøre fra eller til, hvis Gud har avgjort min skjebne allerede før jeg ble født? Dersom det finnes en dobbel predestinasjonslære i Bibelen, der noen er bestemt til frelse og andre til fortapelse, så har vi med en urettferdig Gud å gjøre. Det er ikke få mennesker som tenker slik. – Og hvordan kan jeg vite om jeg er frelst og hører Gud til dersom jeg ikke en gang kan være sikker på at jeg hører med til de utvalgte? Dessuten ser det også ut til at det er bare noen få som er utvalgt til frelse, ut fra det Jesus selv har sagt: «For mange er kalt, men få er utvalgt». Både i lignelsen om arbeiderne i vingården (Mat 20:16) og lignelsen om bryllupsfesten (Mat 22:14), har Jesus uttalt seg i den retning. Hva mener han egentlig om dette?

Hva skal vi svare dem som strever med disse spørsmålene?

Ingen forskjellsbehandling
La oss hjelpe dem ut fra Guds eget ord. For det er ingen urettferdighet hos Gud. Han gjør ikke forskjell på folk. Da apostelen Peter var kommet til Kornelius´ hus for å forkynne hedningene evangeliet, innledet han med å si: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet» (Apg 10:34-35).

Det samme sier Paulus til forsamlingen i Roma: «For Gud gjør ikke forskjell på folk, alle som har syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven» (Rom 2:11-12). Vel er det slik at vi ikke forstår alt, heller ikke dette ordet, som omtaler dem som ikke har hørt evangeliet i motsetning til dem som har fått høre det, men la det stå fast at det ikke er noen urettferdighet hos Gud. Ingen av dem som kommer til ham vises bort: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1Joh 1:9).

Utvalgt i Jesus
Guds ord er slik at et vers kan kaste lys over et annet. Og det gjelder alltid å tolke et utsagn i lys av Skriftens samlede mening. Vi må la Bibelen tolke seg selv. Da vil vi også se at det ikke finnes motsetninger i Guds Ord. Når det gjelder Jesu utsagn om at «mange er kalt, men få er utvalgt», så betyr det kort og godt at mange møter Guds kall ved å høre evangeliet forkynt, men det er ikke alle som tar imot det til frelse.

Innbydelsen gjelder alle: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (Jes 55:1). Vin og melk står her som uttrykk for frelsen. Vi er alle utvalgt «i Kristus» til frelse, men den som ikke tar imot Jesus, blir stående utenfor den velsignelsen som han er utvalgt til. Med andre ord: Vi skjønner at utvelgelsen ikke får den tiltenkte betydning for den som selv velger å la være å tro, og som vraker denne gaven. Men av den grunn har vi ingen rett til å hevde at Gud er urettferdig, «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1Tim 2:4).

Forsmedelsens vei
Når så mange mennesker blir stående utenfor Guds rike, skyldes det ikke at Gud bare slipper inn noen få utvalgte. Det er ikke «trangt» hos Jesus. «Jesus vil ha alle», synger vi i en sang. «Ikke én så ussel er, at ei Jesus har ham kjær», fortsetter det videre i samme sangen. Og det er sant. Men like sant er det at det er trangt og lite plass for Jesus i våre hjerter. Menneskehjertet er stolt og vil ikke bøye seg for Gud. Det vil være sin egen herre. Det er den største årsaken til at så få blir frelst. Det «koster» for mye!

Vil du til himmelen, må du gå inn gjennom «den trange port» og velge den «smale» vei. Denne veien heter Jesus og er den eneste som fører til Gud. Men det er en forsmedelsens vei for kjødet og selvlivet. Intet av vårt eget holder mål for Gud. Det må ofres på alteret alt sammen! Derfor sier Jesus: «Strid for å komme inn gjennom den trange dør. For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det» (Luk 13:24). Men den som er oppriktig og bekjenner sin fortapte stilling – som ikke av seg selv er i stand til å komme inn – men omvender seg og tror, får oppleve at Jesus stiger inn med hele «sin» frelse!

Den rike, unge mann
Den rike, unge mann (Mar 10) er et trist eksempel på en som gikk bedrøvet bort fra Jesus. Han trodde om seg selv at han var verdig til å bli en kristen og mente at han hadde holdt alle budene. Men Jesus måtte si til ham: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (v. 21). Men han ville ikke oppgi rikdommen sin. I dette ligger det også at han var «rik i seg selv» og at han ikke var villig til å ta imot Jesus av bare nåde, men søkte frelse ved sine egne gjerninger.

Sakkeus
Tolleren Sakkeus, derimot, var en som trengte Jesus og måtte få greie på hvem han egentlig var (Luk 19:3). Han hadde nok hørt ryktet om at Jesus kunne tilgi synder. Den formuen han hadde tilegnet seg på urettmessig vis, kunne ikke gi ham sjelefred. Han hadde sett at han var en synder som trengte Jesus til frelse. Og da betydde rikdommen ingen ting mot det å få fred med Gud. Han skyndte seg ned fra treet da Jesus stanset og bad ham å komme ned og ta imot ham i sitt hus, noe som også betyr: i sitt hjerte. Han undret seg stort over at Jesus ville ha noe med ham å gjøre. Og nå var han villig til å gi de fattige av sin rikdom og gjøre opp firedobbelt med alle dem som han hadde tatt for mye toll av.

Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse blitt dette hus til del, siden han også er en Abrahams sønn. For menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (v.9-10). Uttrykket «Abrahams sønn» var myntet på de «rike» og selvkloke fariseerne som mente om seg selv at de hadde Abraham til far, men som ikke ville tro på Jesus og anerkjenne ham som Guds Sønn. Denne tolleren var en ekte Abrahams sønn i motsetning til dem.

«Salig er den du utvelger»
Kong David vitner i Salme 65 om hvor salig det er å være utvalgt av Gud. «Når mine misgjerninger er blitt meg for tunge, da utsletter du våre overtredelser. Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder» (v. 4-5). David visste hva det var å gå nedtynget av sine synder. Han hadde selv prøvd å skjule sin synd: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke».

Å skjule sin synd for Gud, fører oss bare inn i fortvilelse og mørke. Da David bekjente alt for Herren, ble syndeskylden tatt bort og han fikk høre at overtredelsene var forlatt og at synden var skjult (v. 1). Da vitner han om hvor salig det er å høre Herren til og eie syndenes forlatelse.

David ble ikke utvalgt av Gud fordi han var syndfri. Men han valgte å legge alt fram for Herren, uten å skjule noe. Han var sannferdig og oppriktig. Så fikk han del i Guds utvelgende nåde ved troen. Derfor ble han også omtalt som «mannen etter Guds hjerte». Grunnlaget lå i Guds eget hjerte.

«Mesteren er her og kaller på deg!»
Gud kaller deg ikke til apostel slik som Paulus. Han skulle være et av Guds redskaper til å gi oss Bibelen, Guds inspirerte ord.

Du har ikke i utsikt å bli en utvalgt profet og konge som David. Men han kaller deg i dag til å bli noe enda bedre. Han innbyr deg til å bli Jesu «brud» og «arving» til himmelen. Finnes det noe større? Du er utvalgt i Jesus Kristus til å være en hverdagskristen her i verden, og allerede nå ha ditt rette hjemland i himmelen, der brudgommen – Jesus – venter på deg.

---

Publisert i: Lov og Evangelium 2022 – Nr 06

(04.08.2022): Tidligere indremisjonspredikant Willy Gryting er på gamle tomter i Alta og Hammerfest. For Finnmarks eldre kristne befolkning er han godt kjent. I mange år reiste han rundt i Finnmark og holdt møter. Han har vært stasjonert både i Kongsfjord, Mehamn, Hammerfest og Alta. Nå bor Willy og kona Elin i Tønsberg.

---

Willy Gryting har skrevet mange artikler og andakter, både i Altaposten og Finnmarkshilsen. Dem kan man finne på Finnmarkhilsen.no.

Et hyggelig møte med gamle Mårøy

48 år siden vanskelig redningsaksjon i Berlevåg

Tatt av vinden – reddet mirakuløst av Gud

Emmisærer på reise i Tanafjorden i gamle dager

Predikanter på lokalbåtene

En enkel historie om leirstedet Kildesli

Et møte med Steinar Harila –Kan du ikke hjelpe en mann i nøden da

Hvor ble det av predikantene

OPPBYGGELSE:

Søk Guds rike først

Av Olav Berg Lyngmo

(KRONIKK): Det var godt å komme fra kysten til Kautokeino i 1986. Det var som å komme hjem, men tungemålet der var ikke mitt morsmål. Søndagsmenigheten var stor i Norges største prestegjeld. Omkring 3000 innbyggere i en kommune som i areal var omtrent like stort som de gamle fylkene Oslo, Østfold og Akershus. Folk var flittige til å kjøre milevis til gudstjenester også på ettermiddagstid. 

En formaning kom til meg i yngre år fra en gammel predikant om å forkynne «omvendelse og syndenes forlatelse», slik det står i Lukas (24,47). Det måtte være sentralt i enhver gudstjeneste! I vår tid merker man at slike mennesker blir innbudt til nattverdbordet som ikke har gjort omvendelse (1Kor. 11,28)! Og samtidig er synet på Bibelen noe annet i dag enn for noen tiår siden. Det høres så «fint» ut at «du finner Guds Ord i Bibelen». Det vil med andre ord si at man i dag kan tilpasse Bibelen etter tidsånden. Det som var synd før, har biskopene i Den norske kirke (Dnk) gjort til sann lære. Løgn har altså «yppersteprestene» gjort til sannhet! Martin Luther sier at dersom vi forsvarer Kristus og Guds ord alle steder, unntatt der verden og Djevelen i øyeblikket angriper, forsvarer vi ikke Guds Ord i det hele tatt!

Det står skrevet: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved Hans åpenbarelse og Hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men efter sine egne lyster ta sig selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!» (2Tim 4,1–5).

Kirkesøkningen i Kautokeino kunne bli litt større ved dåpsstadfestelser eller ved utdeling av «Min kirkebok», for å si det slik. Og de ganger det var konfirmantinnskrivning, ble det kanskje litt mer folk i kirken dersom noen av de mange faddere også kom. Med søndagsmenigheten mener jeg de mennesker som kom til gudstjenester hver søndag så lenge det lot seg gjøre. Folk fra søndagsmenigheter har i årenes løp etter hvert flyttet til sine siste hvilesteder. Bare minner fra de gode tider er blitt tilbake. Ikke så mange unge har overtatt deres plass.

Den dagen kunne komme at helsa ikke tillot å oppsøke «de helliges samfunn». Da fikk den syke, hvis det ble ytret ønske om det, regelmessige besøk med nattverd hjemme. Et slikt besøk blir gjerne kalt for «soknebud». Alterboken av 1920 er «samkjørt» både på samisk og norsk, og i den finnes det en kirkelig handling som heter «Nattverd hos syke». Ved slike besøk var det godt å ha med en tolk eller «medsanger», for det er alltid godt å være flere som synger. Den mest kjente salmeboken er «Sálbmagirji». Etter de fleste salmer står det en henvisning til en annen salmebok, for eksempel etter nr. 77 står det (L. 94), som betyr Gamle Landstad Salmebok, og salmen er «Å tenk når engang samles skal!» – Ofte kunne den/de syke foreslå sanger fra «Åndelig Sangbok», det vil si den samiske “Vuoiŋŋalaš lávlagat”. Mødre i Kautokeino har transkribert sistnevnte sangbok til nyeste rettskrivning i 2019, uten at innholdet er revidert eller omskrevet. 

Hjemmedåp har i lang tid vært vanlig i Kautokeino. Et år var det omkring 70 prosent hjemmedåp. Ikke alle dåp i hjemmet ble forrettet av prest, men av klokkere samt lokale og tilreisende predikanter fra forskjellige grupper. All dåp ble innført i Dnks dåpsregister. Slik var det ikke alle steder. Andre steder ble hjemmedåp av prest ført inn i dåpsregisteret. Men hjemmedåp forrettet av legfolk ble ført inn under anmerkninger i fødselsregisteret. Etter 1982 forsvant fødselsregisteret fra prestekontorene, og dermed ble all dåp innført i dåpsregisteret. Det har vært tradisjon at hjemmedåp stadfestes i Den norske kirkes gudstjenester. Etter hvert som Dnk har falt lenger ned i avgrunnen med vranglære, velger de gammeltroende å avstå fra dåpsstadfestelse i Dnk.

En hendelse har festet seg i min hukommelse. Det var «lohkan» (samling) hos en gammel mann. Der ble det også forrettet «nattverd hos syke», samt hjemmedåp. Storfamilien og andre var til stede. Hvor ellers i Norge kunne en få oppleve så store ting? – Den sanne kristendom kommer mer og mer bort. Hedenskap og fremmede religioner overtar mer etter hvert. Kirke- og bedehus forfaller. Noen steder fungerer kirker som kulturhus. Vi lever i en etterkristen tid! Jesus sier: «…Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» Luk 18,8.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om.»  (1.Mos.21,2)

Så var det skjedd det som ingen kunne tro var mulig. På den fastsatte tid Gud hadde sagt til Abraham, ble 90 år gamle Sara med barn (1. Mos. 17,17). Etter ni måneders svangerskap, som er krevende selv for unge kvinner, kunne Sara bære fram barnet som Gud hadde gitt løfte om. Isak ble født, Abrahamsætten grunnlagt – av Gud.

Det var intet mindre enn et under fra Gud.

Hebreerbrevets forfatter beskriver det slik: «Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet. Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.» (Heb.11,11–12)

Ved troen på Guds løfte fikk Sara kraft til å unnfange en ætt. Denne kraften hadde hun ikke i seg selv, men i Herren.

Ifra denne ætten var det Herren lot underet skje i Betlehem, der Kristus Jesus ble født av jomfru Maria. Det har vi fått beskrevet i Galaterbrevet: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Gal.4,4–5)

Guds under ved Abraham viser at når alt ser umulig ut, så lar Herren underet skje. «For ingenting er umulig for Gud.» (Luk.1,37)

Det skjedde til den fastsatte tid. Noen ganger synes det som om Gud drar tiden ut. Vi venter på at det som vi har bedt om, skal skje i vår tid. Vi har våre faste tidsbeskrivelser for når vi ønsker at bønnesvaret skal komme. Men Guds «timeplan» er annerledes. Selv om vi føler at tiden går fra oss, så har Gud en fastsatt tidsplan for det Han gjør.

Det er viktig at vi hviler i stillhet og tro på Guds løfte. Abraham gjorde det, og underet skjedde i Guds time. (Se 2.Pet. 3,9)

«Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast!»

I prøvelsens time

«En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.» (1.Mos.22,1-2)

Abraham hadde ventet lenge på at Guds løfte skulle oppfylles. Når så underet endelig hadde skjedd, får han denne befalingen fra Herren.

Abrahams tro ble satt på prøve, men han var lydig mot Gud.

Gud så Abrahams lydighet, og han får høre fra himmelen: «Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud.» (1.Mos 22,12a)

Prøvelsens time er en smertens time. Den prøvede tro er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull, sier Peter. (Se 1.Pet.1,7)

Hvordan var det i den prøvelsens time du måtte gå inn i? Smerten over å bli satt på prøve var hård. Du følte at dette maktet du ikke. Det var som om mørket senket seg inn i ditt sinn og hjerte. Hvorfor, – hvorfor, Gud?!

Vi ser ikke linjene i Guds handlemåte. Slik var det med Job. Han utbryter: «Så vil jeg da ikke legge bånd på min munn. Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.» (Job.7,11)

For Job var prøvelsen han opplevde, en bitter smerte. Han kunne ikke forstå hvorfor det skjedde. Han visste bare at det hendte ham. Men heller ikke han ga seg hen i forbitrelsen mot Gud. Han sier: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.» (Job.19,25)

Jesus ble prøvd i alt i likhet med oss, men uten å synde. Ingen som han kan forstå den prøvelsens time vi opplever. Han opplevde den sterkest på korset, da han ropte ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt.27,46)

Trøsten og styrken som vi skal få ha når prøvelsens time kommer, er at Han «har gått gjennom dødsdalen før og fjernet dens brodd og dens torner».

Av Torbjørn Thomassen

For første gang i historien holdt Elvebakken læstadianske menighet (ELM) nattverdgudstjeneste uten prester fra Den norske kirke. Det var 345 nattverdgjester. 2800 personer fulgte ifølge YouTube med på nettsendingen fra et stort møtetelt i Alta lørdag den 23. juli.

Flere læstadianske forsamlinger har de senere år forrettet dåp, konfirmasjon og nattverd. I Elvebakken læstadianske menighet har det kun vært dåp og konfirmasjon. Fra nå av blir det full sakramentsforvaltning også i Alta.

Det var ELMs predikant Rolf Olsen som innledet den historiske gudstjenesten i storteltet. Han sa at dette er den første nattverdgudstjenesten som menigheten gjennomfører i egen regi.

–Som kjent har det vært arbeidet med denne saken i lang tid. Årsaken er at Den norske kirke har gått så langt at den har valgt å legge Guds Ord til sides, og besluttet å gå videre med falsk lære. Vi vet at på kirkemøtet i 2017 ble det gjort vedtak der man godkjente å vigsle to av samme kjønn. De har nå et helt annet syn enn det Guds Ord lærer om mann og kvinne, altså den likekjønnede ekteskapsliturgien. Med bakgrunn i dette er det mange som har meldt seg ut av Den norske kirke, sa Rolf Olsen.

–Vi ser at det blir problematisk å delta med slike prester som har et slikt vrangsyn på Guds Ord. Og nå er vi kommet så langt at vi har utarbeidet en egen liturgi og et nattverdhefte som predikanter kan bruke. Det omhandler nattverden og den teologiske forståelse, og gir praktisk veiledning om hvordan vi skal gjennomføre nattverden. Den er grunnet på Luthers lære og liturgi samt på 1920-liturgien som vi er kjent med, forklarte Rolf Olsen.

Læstadianerne har ofte tilreisende predikanter som deltar på storsamlinger. Predikant Timo Kontio tok søndag den 24. juli også opp spørsmålet om nattverden.

–Dette var første gang vi feiret nattverd i regi av Elvebakken læstadianske menighet. Tidligere har det vært Den norske kirke som har styrt og deres prester har forrettet nattverden. Rolf Olsen fortalte i går om tilstanden i Den norske kirke. Når kirkene i våre nordiske land faller fra Guds Ord, er det meget viktig at vi ikke i sitter i stillhet og godkjenner dette. Vår oppgave er å forkynne Guds Ord klart og rent og også forvalte de hellige sakramenter etter Kristi Ord og befaling. Den samme situasjonen var det også på reformasjonens tid, sa Timo Kontio.

Læstadiansk vekkelse

–Da Læstadius begynte med vekkelsesforkynnelse, og folket ble oppvakt, kom mennesker til omvendelsens nåde, fortalte Timo Kontio.

–I den første tiden av den læstadianske vekkelse fantes det ikke Ordets forkynnere. Læstadius måtte sende ut dem som kunne lese. De leste Læstadius sine nedskrevne prekener. Når Gud oppvakte og kalte slike gudfryktige mennesker som kjente Guds Ord, så satte Læstadius dem til prekenembetet.

–Det var mye misjonsarbeid. Kjærlighetens ild drev mennesker til å forkynne Guds Ord i hjem og bygder, og vekkelsen ble født. Der fødtes Guds barn. Det var ennå ingen ordning for hvordan menigheten skulle styres. I den første tiden var det de gamle forkynnernes ansvar å tilsette nye predikanter. Slik fungerte det, og menighetsarbeidet gikk videre. Så er det viktig å komme i hu at predikerembetet og nøkkelmakten gikk til menigheten. Den ble ikke gitt til predikantene, men til menigheten.

–Når det fødes menigheter, er det menighetene som skal utpeke predikantene. Det er også godt at menigheten hører på de gamle i menigheten, også på de gamle predikantene.

–Den læstadianske vekkelsen skjedde innenfor landets kirker, og bekjennelsen var etter Bibelen. Predikanter ble tilsatt. Men forvaltningen av sakramentene ble værende i kirken. Det har fungert helt til denne tid. Nå er spørsmålet kommet om hvor lenge vi kan være med i kirken, og hvordan skal vi forholde oss til dette. Det er viktig at vi husker at Gud er en ordens Gud. Når vi tar sakramentene og forvalter dem selv i egen regi, er det viktig at menigheten innvier (ordinerer) noen til denne oppgaven, slik apostlene også gjorde det ved håndspåleggelse.

–Predikanter i denne hyrdetjenesten skal også forvalte sakramentene. Dette hører også med til hyrdeoppgaven, slik at vi vet hvem vi døper, og hvem vi gir nattverd til. Da følger vi bekjennelsesskriftene.

–Det kan være forskjellige ordninger for hvordan vi praktiserer dette, men det er viktig at predikerembetet og nøkkelmakten blir fulgt etter Skriften. Og så er det enda en viktig sak. Vi trenger alle sammen å høre. Vi skulle alle ha det samme sinnelag. Vi skulle forbli i én (skare) menighet. Vi kan ha forskjellige tanker, men det skal ikke dele oss opp i to flokker. Kjærligheten må forbli oss imellom. Også når vi møter disse nye sakene, må vi i ydmykhet bli som tjenere og ikke herrer eller ledere, slik at alene Herren Jesus Kristus kan få lede oss, Han som er menighetenes hode, sa Kontio i sin tale.

Timo Kontio er presteinnviet og brukes både i Russland og Estland. Han er hjelpeprest under nattverdgudstjenester i Finland og Sverige.

Kontios kone er fra Elvebakken i Alta, og på den måten er Kontio den presten som står Altamenigheten nærmest. Ofte er han i Alta og preker. Talene bærer preg av omsorg for de troendes tilstand. Budskapet er omvendelse fra kjødets gjerninger og tro på Jesus Kristus, Han som elsket menneskene og gikk i døden for dem.

–I Ham har vi syndenes forlatelse og evig liv.

Til stede på den kirkehistoriske storsamlingen var også talerne Per Svenfeldt (83) fra Jakobstad i Sverige og Kristoffer Ylipää fra Kiruna. Tolker var Mathias Grankulla, Juha Talonen og Håkan Funck.

---

Læstadianernes historie

Helt fra begynnelsen har den læstadianske vekkelse vært knyttet til de tidligere stats- og folkekirker i Sverige, Finland og Norge.

Vekkelsen kom med prosten Lars Levi Læstadius, født 1800, som var kyrkoherde i Svenska Kyrkan i Karesuando (1826–1849), og deretter i Pajala frem til sin død i 1861.

Vekkelsen spredte seg også til USA, der det aldri har vært en statskirke. Der har de læstadianske grupper dannet egne kirkesamfunn.

Da den likekjønnede ekteskapsloven ble vedtatt på Kirkemøtet i 2017, meldte tanken seg i flere kristne grupper om å forlate Den norske kirke. Flere læstadianske forsamlinger har de siste årene forrettet dåp, konfirmasjon og nattverd. I Elvebakken læstadianske menighet har det en tid vært forrettet dåp og konfirmasjon. Fra nå av blir det full sakramentsforvaltning også i Alta.

Det finnes læstadianske menigheter/forsamlinger mange steder i Norge. Sommerstid holdes det større samlinger med mange gjester og tilreisende predikanter. På storsamlingen i Alta ble prekener holdt på finsk, svensk og norsk, og ble tolket. På tradisjonelle søndagsforsamlinger hender det at prekener blir tolket til samisk for å rekke de eldre i de samiske kjerneområder. Nå i disse digitale tider er det åpnet for flere muligheter for å nå lengst mulig ut med Guds Ord. Blant annet på http://elmalta.no/ eller https://www.radiodsf.no/ som eies av Norges Samemisjon.

---

Den tiende artikkel i De schmalkaldiske artikler av Martin Luther

Kaldelse og ordination av prester:

 «Hvis biskopperne ville være sande biskopper og tage sig af kirken og evangeliet, kunne man for kærlighedens og enighedens skyld godt gå med til, at de ordinerede og godkendte os og vores prædikanter. Det er dog ikke nogen absolut nødvendighed og bør kun ske, hvis man fjerner det overbesmykkede paradeværk med sit ukristelige væsen. Men nu er de desværre ikke sande biskopper og ønsker heller ikke at være det. De opfører sig som verdslige herrer og fyrster, der hverken prædiker eller lærer eller døber eller holder altergang for slet ikke at tale om andre af kirkens opgaver. Oven i købet forfølger og fordømmer de dem, der er kaldet til et sådant embede og udøver det.

Uanset disse biskopper kan kirken dog ikke være uden tjenere. Derfor må og skal vi selv ordinere dygtige personer til dette embede, som de gamle eksempler fra kirken og fædrene viser. Og det kan de hverken forbyde os eller forhindre os i, heller ikke efter deres egen kirkelov. For den siger nemlig, at selv dem, der er ordineret af kættere, skal anses for at være virkelig ordinerede og fortsat være det. Ligesom også Hieronymus skriver om kirken i Alexandria, at den til at begynde med blev styret uden biskopper af præsterne og prædikanterne i fællesskab». http://www.lutherdansk.dk/trellix/id100.htm