Av Per Bergene Holm
(OPPBYGGELSE): «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.» Jer 8:20. Jeremia er profet i Juda omkring slutten av 600-tallet f.Kr. Det er en veldig frafallstid. Folket har vendt seg bort fra Guds ord og bud, men det er ingen virkelig nød i folket. Enda det er mange tegn i tiden, ser de ikke at undergangen nærmer seg.
Hvordan er det med oss i vår tid? Vi har byttet bort den evige, trofaste Gud og Hans ord med tro på denne verden og mennesket. I stedet for å tro at Gud er den som har skapt alt og som råder over alt, så tror vi at verden er blitt til av seg selv, at naturen utvikler seg og at alt går mot det bedre. Vi tror at vi stadig blir mer intelligente, at alt går mot det mer utviklede og fullkomne. Vi har vendt oss fra Gud til tro på skapningen og mennesket. Og mennesket har satt seg i Guds sted og bestemmer selv hva som er godt og rett.
«Jeg lyttet og hørte etter. Det som ikke er rett, det taler de. Det er ingen som angrer sin ondskap og sier: Hva har jeg gjort! Alle sammen stormer fram som en hest styrter av sted i krigen. Selv storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme. (…) Men mitt folk kjenner ikke Herrens lov» (Jer 8:6f).
Og det støttes i den vestlige verden av teologer og prester: «Hvordan kan dere si: Vi er vise, og Herrens lov har vi hos oss? Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den. De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?» (Jer 8:8f).
På starten av 1900-tallet var det en veldig optimisme på menneskenes vegne. Det 20. århundre skulle bli barnas og fredens århundre. Nå var mennesket blitt så utviklet at det ikke lenger ville la seg styre av religiøsitet, eller være så primitiv å gå til krig og skade hverandre. Det er vel få århundrer i historien som har hatt mer blodige kriger enn det forrige.
Hva skal vi så gjøre? La oss lage større unioner og forbund, så blir det fred! Og så skal vi løse problemer knyttet til sult og sykdom osv. – uten Gud, uten omvendelse. Det har vært tanken etter andre verdenskrig. Men så kommer den ene katastrofen etter den andre: tsunami, flommer, branner, pandemi, opprør, terror og krig. Samtidig forderves folket, tusener av barn drepes i mors liv, ekteskap går i oppløsning, hor og usedelighet anses som det normale, selv synder mot naturen (homofili) anses som godt. Mange ser på dette som tegn på framgang og frigjøring, men i Guds øyne er det en del av Hans dom over et folk. Det kan du se av Romerbrevets første kapittel.
«Derfor vil jeg gi deres hustruer til andre, deres marker til nye eiermenn. For både små og store søker alle sammen urettferdig vinning. Både profeter og prester farer med løgn, og de leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred. De skal bli til skamme, for avskyelige ting har de gjort. De skammer seg ikke, og vet ikke hva det er å rødme av skam. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden de blir hjemsøkt, skal de snuble, sier Herren» (8:10–12).
Jeremia gråter over sitt folk og over den manglende nøden og erkjennelsen, at det ikke blir noen omvendelse. Han er kalt profeten med det gråtende øye. «Å, måtte jeg få lindring i min sorg! Mitt hjerte er sykt i meg» (Jer 8:18).
Vi har også grunn til å gråte over tilstanden i vår tid. Vi er i en forferdelig nød. Barn vokser opp med overgrep og vanskjøtsel, det er så mye elendighet og nød, rus, ødelagte liv og hjem, men folket vil bare fortsette i normløshet og umoral. Regnbuen er tegnet på at alt skal bli bra! Regnbuen som i Bibelen er vitnesbyrd om Guds trofasthet, har hos oss blitt symbol på et liv uten Gud.
Tiden var i ferd med å renne ut for Juda og Jerusalem. I Israel begynner kornhøsten ved sommerens begynnelse, hvetehøsten ved midtsommer. Etter hvetehøsten følger druehøsten, et bilde på dommen som går over det folk som ikke lot seg høste inn til frelse.
Og det er poenget i profetens ord som vi leste: Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst! Nå som dommen snart kommer, så er vi ikke frelst! Det er det store alvoret som ingen ser!
Vi har hatt en veldig sommer og høst i det norske folk. Det var store åndelige vekkelser i Norge både på 1800- og 1900-tallet. Det var som et vårvær som førte med seg en veldig blomstringstid og sommer for det norske folk. Og mange ble høstet inn til frelse. Gud har vært god mot det norske folk! Men nå er høsten til ende, slik det ser ut. Vi må be om at det ennå kan drives en etterhøst, at det enda er noen aks som står tilbake som vi kan være med å høste inn, slik Rut gjorde.
Det var det som var Jesajas og Jeremias’ kall. Det var å bevare den lille rest og virke til en etterhøst i folket. «Bind vitnesbyrdet inn, forsegl Ordet i mine disipler! (…) til Ordet og til vitnesbyrdet», sa profeten Jesaja (Jes 8). Det var redningen i frafalls-tiden, å bli i Guds ord og at Guds ord ble tatt vare på og gitt videre til den kommende slekt, slik Gud hadde gitt det. Ellers «er det ingen morgenrøde for dem», sa Jesaja, dvs. ingen framtid, ikke noe håp.
For dommen kommer snart. De tegn vi opplever i folkelivet, i naturen, i den troende menighet, de vitner alle om at dommen står for døren. Da er dette det store spørsmålet: Hvordan skal det gå meg når Jesus åpenbares? Er jeg klar til å møte Ham? Kjenner Han meg?
Vet du hvem Jesus kjenner? Det står i Nah 1:7: «Han kjenner dem som tar sin tilflukt til Ham». Han kjenner de som må til Ham med sin synd, ikke for å kunne leve videre i den (slik mange søker i dag), men for å bli fri den, for å bli renset. De som til sist står for Gud, det er de som har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone. Sommeren er forbi, høsten er til ende. Hvordan er det med oss, er vi frelst?
Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium
