Hilsen fra Finnmark
Jacobsen-huset i Mehamn var et kristelig hus. Der var det kristne møter hvor folk møttes. Huseierne var Alfred Marinius Olai Jacobsen (1885–1964) og Anna Elida (1901–1983) Jacobsen. Dette bildet er fra midten av 1960-tallet. (Foto: Willy Gryting)
Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): I Esras bok, kap.1, leser vi om perserkongen Kyros at han gav jødene rett til å reise tilbake til Jerusalem. Gud Herren hadde gitt ham disse tankene om at folket som hørte Herren til, skulle reise hjem og «bygge Herrens, Israels Guds hus.» (Kap.1,3)
Alle de gjenlevende jødene skulle få reise hjem. I kap.2 har vi en oppregning av hvor mange det var som benyttet seg av tilbudet kong Kyros gav dem. Det totale antall som vendte tilbake til Jerusalem var 49897. (Kap.2,64–65)
Nå var de kommet hjem til sitt land. Men hva skulle de gjøre der? Bygge opp sine hjem og slå seg til ro?
Vi leser i Esra 3,1–3: «Da den sjuende måneden kom, og Israels barn hadde slått seg ned i sine byer, samlet folket seg som én mann i Jerusalem. Og Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene og Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffer på det, slik det står skrevet i Guds mann Moses’ lov. Så reiste de alteret på dets gamle sted, enda de var redde for de folk som bodde der i landet. Og de ofret på det brennoffer til Herren, både morgen-brennoffer og kvelds-brennoffer.»
Dette er litt av en historie! Her er det flere ting vi kunne stanse ved, men her skal vi stanse for to punkter:
1: Samlet seg som én mann
Da sju måneder var gått, hadde folket kommet til ro. De hadde bygd opp sine hjem og kunne ordne med mat og klær. Det var mange munner å mette. Barna og de unge trengte både klær og sko.
Så lød det kall til folket fra prestene at de skulle samle seg i Jerusalem. De måtte ikke glemme hvorfor de hadde fått komme dit. De skulle bygge opp tempelet, Guds hus. Nå skulle de holde gudstjeneste.
Alle var der. Ingen skulle være utelatt fra menigheten. De samlet seg som én mann. Ingen fikk dra seg unna. Barn og voksne, unge og gamle måtte være med.
Her har vi noe å lære når vi samles til møter og gudstjenester. Kanskje det ikke var så mange tomme stoler hvis alle som hører til menigheten, kommer? Din plass bør ikke stå tom. Han skriver om det, Hebreerbrevets forfatter, om å holde seg borte når menigheten samles. Det er en uvane noen har lagt seg til.
2. Alteret gjenreises
Det første som skulle gjøres da tempelet skulle bygges opp, var å gjenreise alteret. Sytti år hadde gått etter at Salomos tempel var nedrevet. Det var bare en ruinhaug igjen.
Josva, som var yppersteprest, og Serubabel, som var stattholder, stod for gjenreisningen, og med seg hadde de prestene. Alteret, som var sentrum i gudstjenesten, ble reist på dets gamle sted.
Herren hadde bestemt hvor de skulle sette opp altre for å ofre brennoffer og matoffer. Det var en bestemmelse de ikke kunne vike fra. Det var et hellig sted.
Har vi et sted der vi får møte Herren? Er det et sted der vi kan komme fram med våre bønner?
Jesus sier at vi har et slikt sted. Han sier: «Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt.6,6)
Vi har et sted der vi får komme fram for Gud i Jesu navn. Det er vårt alter. I ditt lønnkammer får du øse ut for din Far i himmelen din nød, din sorg for deg selv og dine kjære. Du får legge deg ned ved Jesu Kristi kors og bekjenne dine synder.
Alteret som ble gjenreist i Jerusalem på dets gamle sted, peker på Golgata der Jesus sonet vår skyld på korsets tre. Her kan du knele ned og motta forlatelse og finne fred med Gud.
I en sang lyder det: «Her under korset kneler jeg ned, her under korset finner jeg fred. Hva som enn møter meg hva som enn skjer, her under korset jeg frykter ei mer.»
En fugl har satt seg på biltaket utenfor Valjok kirke. Dette er en langkirke fra 1932. Den ligger fire mil østover fra Karasjok, nedover Tanadalen, i Karasjok prestegjeld. (Foto: Olav Berg Lyngmo)
Av Kjell Furnes
(KOMMENTAR): Vi er komme inn i ei underleg tid. Det blir i dag ført krig mot den vestlege sivilisasjonen. Vår sivilisasjon er bygd på judeo-kristne verdiar. Det har tidligare vore sett inn angrep mot desse verdiane.
Både Antonio Gramsei og Georgy Lukacs såg den vestlege sivilisasjon som det største hinder for å skape eit nytt samfunn bygd på marxisme, naturalisme og ateisme. Sterke krefter stod lenge imot dette, men no ser det ut som at desse ateistiske kreftene skal kome i førarsetet. Dette gjeld også vårt kjære fedreland.
Lover og forordningar som er mot både naturen og Guds orden blir godkjent og velsigna både av styresmaktene og kyrkjesamfunn. Jesus Kristus ropte ut ein dag: «Eg er vegen, sanninga og livet.» I dag blir sanninga «skrota» til fordel for tidsånda. Kva blir så resultatet?
Professor Kjell J. Tveter skriv: «De alvorlige konsekvensene av det begynner nå å melde seg. Den seksuelle dysfori (dysfori = ubehag, dårlig humør, grettenhet) som er en destruktiv epidemi blant ungdom, kan være en slik konsekvens. Tall viser en høy prosent andel av ungdom i generasjon Z, det vil si barn og unge født mellom 1997 og 2012, lider av seksuell dysfori og er usikre på sitt eget kjønn. Et så høyt tall som 39 prosent er anført i USA. Denne tilstanden som synes å øke eksplosivt, er altså ikke noe en er født med. Den er av helt ny dato.»
Eg trur at dette er ei følgje av dei kulturendringane som no brer seg, og som heile Vesten har fått merke siste generasjonen. Men så må ein kunne spørje: Unge som kjem inn i slik «seksuell dysfori» skal dei ikkje få hjelp og rettleiing?
Dei mange som ynskjer hjelp, rettleiing og kanskje forbøn, skal dei gjennom lovverket bli nekta hjelp? Ja, seier statsråd Trettebergstuen. Vi skal sette ein stoppar for slik hjelp.
I høyringsnotatet om den nye lova om konverteringsterapi heiter det: «For eksempel ser departementet for seg at straffebudet vil kunne få anvendelse dersom en religiøs leder gjennom gjentatte samtaler forsøker å påvirke en person til å «legge lokk på» sin tiltrekning til det samme kjønn og til å leve seksuelt avholdende til dette er oppnådd.»
Så lenge den kristne kyrkja har eksistert har den forkynt at seksualiteten høyrer til ekteskapet, det heterofile ekteskapet. Skal det no bli straffbart å forkynne det? Skal døra til «sanninga» stengast gjennom norsk lov.
Tidligare statsminster, Erna Solberg, seier slik i saka: «Vi må ikke ende opp med å miste muligheten for folk til å ha noen å snakke med.» Dersom Stortinget vedtar ei slik lov, kan ein slik samtalepartnar risikere fengselsstraff.
Artikkelen er tidligere trykket i Sunnmørsposten og KARMEL
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Vi skal gå til en bok som sjelden blir brukt i forkynnelsen. Det er Esras bok vi skal se litt på. Vi finner den i Det gamle testamentet.
Esra var prest i Israel. Han ble deportert fra Jerusalem til Babel av kong Nebukadnesar. Men så skjedde det omveltninger i landet. Kong Kyros fra Persia overtok makten og la Babel under sitt store rike. Dette hendte i år 539 f.Kr.
Vi leser de tre første versene i Esra kap.1: «Det var i perserkongen Kyros’ første år. For at Herrens ord gjennom Jeremias munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse: Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og Han har pålagt meg å bygge et hus for Ham i Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til Hans folk, må så hans Gud være med ham! Han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge Herrens, Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem.»
Det er viktig å legge merke til dette innledningsavsnittet, fordi det inneholder historie i det jødiske folk som er viktig å merke seg i vår tid. Det er mange som benekter Israels historiske rett til sitt land. Men det er dokumentert grundig i Bibelen, Den Hellige Skrift.
Det er tre sannheter vi skal stanse ved: 1. Herrens ord skulle oppfylles. 2. Gud brukte kong Kyros for å fremme sitt mål. 3. De som hører til Herrens folk.
1. Herrens ord skulle oppfylles
Perserkongen Kyros blir betegnet som en human konge. Han var motsetningen til den brutale kong Nebukadnesar som ikke tok hensyn til folks følelser. Kong Kyros viste medfølelse med folket. Derfor fikk han den tanken at jødene som var i fangenskap, skulle få reise hjem. Men denne tanken kom han ikke på av seg selv. Det var Herren som virket disse tankene i hans sinn. Profeten Jeremia hadde forkynt for folket at de skulle få komme tilbake til Jerusalem etter sytti år. Jeremia sa: «For så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, vil jeg se til dere og oppfylle for dere mitt gode ord, at jeg vil føre dere tilbake til dette sted.» (Jer.29,10)
Gud holder det Han har lovet. Selv om folket hadde sviktet Ham, så var kjærligheten til dem like brennende. Herren hadde fredstanker for dem, ikke hevn og ulykkestanker. (Jer.29,11)
Herren er ikke «hevngjerrig» som tar igjen det folk har gjort mot Ham. Det ser vi flere steder i Bibelen. Dette ser vi i presten Sakarias’ lovprisning da døperen Johannes var født. Han sier: «Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, slik Han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn.» (Luk.1,69–70)
Guds løfter som ble talt av profetene, er aldri for gamle. De står fast til alle tider. Jesus selv sier: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå.» (Matt.24,35)
2. Gud brukte kong Kyros for å fremme sitt mål
Det var Herren som ga kong Kyros slike tanker at han skulle la jødene få reise hjem til sitt land. (Esra 1,1b)
Det er Herren som styrer historiens gang. Han fremmer sitt mål gjennom konger og presidenter. I Ordspr.21,1 står det: «Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, Han bøyer det dit han vil.»
Slik var det når kong Kyros ble brukt i Herrens hånd. Han måtte gjøre det som Gud ville at han skulle gjøre. Herrens løfter som ble gitt gjennom profeten Jeremia, skulle oppfylles. Etter sytti år skulle jødene få komme tilbake til Jerusalem. (Jmf. Sal.33,15)
I Jesaja 44,28 sier Herren: «Det er jeg som sier om Kyros: Han er min hyrde. Han skal fullføre alt som er meg til behag. Han skal si til Jerusalem: Du skal bygges opp igjen! – og til templet: Du skal bli grunnlagt!»
Herren har ført sitt folk gjennom kriger og ulykker. Han bruker dem Han vil for å fremme sin sak.
3. De som hører til Herrens folk
Kong Kyros sier: «Er det noen blant dere som hører til Hans folk, må så hans Gud være med ham!» (Esra 1,3) Det var mange folk under kongens herrevelde. Men det var bare de som hørte til Herren Israels Gud som dette ordet gjaldt. Legg merke til hva kong Kyros sier: «Er det noen blant dere som hører til Hans folk.»
Hva vil det si å høre til Herrens folk? Er det hvem som helst som kan høre til Guds folk? Bibelen er tydelig når det gjelder svaret på dette.
For det første gjelder det Israel. Guds løfte til Abraham var: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse.» (1. Mos.12,2)
Abraham fikk høre dette store løftet fra Gud Herren at han skulle bli et stort folk. Og i kap.15,5, leser vi at Herren tok Abraham ut av teltet og ba ham telle stjernene. Det var umulig! Herren sier: «Slik skal din ætt bli.»
Paulus belyser dette temaet i brevet til romerne. Han skriver: «Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle.» (Rom.4,16) Les gjerne hele dette kapitlet i romerbrevet. Det belyser det vi her har talt om.
For det andre gjelder det alle som tror på Herren Kristus Jesus, de hører til Hans folk. Det gjelder menigheten, som bygger på profetenes og apostlenes grunnvoll. (Ef.2,19–22) Legg merke til hva Paulus sier: «I Ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.» (Ef.2,22) I Kristus blir vi bygd opp som Guds menighet. Apostelen Peter sier at vi er «…levende steiner til et åndelig hus». (1.Pet.2,5)
Den som tror på Jesus, Frelseren, hører til Hans folk. Vi synger: «Velsigna band som bind Guds folk i saman her.»
Av Axel Remme
(OPPYGGELSE): Blant de mange helligdager med særskilte påminnelser, har høsten en spesiell slik dag. Søndagen med navnet Bots- og bønnedag. Den minner oss om et avgjørende viktigste i livet: Det rette Guds-forhold.
En dag den kristne kirke har hatt lenge. Dagen går i alle fall så langt tilbake som 4. hundreåret og holdes nå siste søndag i oktober. De faste bibeltekstene denne søndagen maner til bot, anger, bønn og omvendelse. Vi minnes om vårt personlige ansvar for å bruke nådens tid rett, leve oppriktig i syndsbekjennelse og bønn.
Teksten fra Det gamle testamentet i år for Bots- og bønnedag er fra Mika 7,18–19: «Hvem er en Gud som Du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av Hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for Han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, Han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.»
Et vidunderlig og fyldig evangeliestykke i Den gamle pakt! Her åpenbarer Gud seg selv, sitt vesen, sin barmhjertighet og nåde, omsorg og langmodighet. Kan en annet enn å bli overveldet av disse utsagn om Guds uendelige godhet. En tekst med rike detaljer, som vi burde gjenta for oss selv og si: Slik er Gud! «Han vil ingen synders dom og død», men at alle skal omvende seg og leve. Og vi trenger ikke minst å merke oss det på Bot- og bønnedag. For Gud vil både at vi skal ransake oss selv og å se nådens «overveldende rikdom».
Han «tar bort misgjerning». «Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for Han har lyst til miskunnhet.» Hør igjen Hans ord her: «Han skal igjen forbarme seg over oss, Han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» Disse profetiske utsagn om Gud, står som en åpen dør til Ham. En ustrakt hånd fra Ham. Et evangelium om Ham. Hver for seg er de dype frelsessannheter med mye åndelig oppbyggelse.
Her understreker jeg til slutt det siste profeten Mika sa til Gud om Hans frelse: «Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» Det er et klart utsagn om at Gud ikke bare frir oss fra våre synder, men Han frir også seg selv fra dem. Og det er en stor trøst. Han gjemmer ikke vårt onde og tar det frem ved senere høver. Nei, Han tar dem bort også fra seg selv. Han gjør seg av med våre synder for all tid. Angret, bekjent og tilgitt synd fjerner Han for godt, både fra oss og fra seg selv. Herlig evangelium!
For at vi ikke skal frykte for at de kommer igjen eller skal tenke på at noen kan hente dem tilbake, kaster Gud syndene våre «i havets dyp.» Dermed sies: Du kan verken se dem, finne dem eller anklages for dem. De er fjernet, skjult, gjemt og glemt av Gud. Og derfor sier Skriften: «Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult.» «Ditt folks misgjerning tok Du bort, Du skjulte all deres synd.» (Sal. 32, 1 og 85, 3) For Jesu skyld kan dette skje. Da Han døde på korset, ble syndeskylden betalt og gjelden slettet. Derfor kan Guds vrede opphøre og nåden gjelde. Enhver som ved bot, anger og tro ber om syndsforlatelse, har Guds tilgivelse. For «Han skal igjen forbarme seg over oss».
Å dyrebare nåde!
Gud viser oss igjen:
for Jesu skyld vi både
får fred og himmelen.
Hans Ånd og ord oss vekker,
tilgivelsen fritt rekker
av synderes sanne venn.
Det lass av onde byrder,
alt vantroen har brakt,
misgjerning, skjødesynder,
det gale gjort og sagt,
la Åndens rene kilde
på tanker, hjerte sildre
og rens oss ved dens akt!
All tilgitt synd er fjernet.
Gud har den dømt, anbrakt
i havets dyp, og vernet
oss fra dens skyld og makt.
Den kan ikke mer krenke
og ingen kristen lenke.
Det slår Guds ord helt fast.
Men vi må oss ransake.
Sann bot er anger, tro
og bønn som lar oss smake
Guds fred og trygge ro.
«Han skal igjen forbarme»,
frigjør fra vrede, harme
og er oss evig god!
Axel Remme
Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEHISTORIE): Finn Indrebø var den første ordinand uten teologisk embetseksamen! Han var den første som ble ordinert av biskop Børre Knudsen, og det vakte stor oppsikt.
Finn Indrebø begynte sin tjeneste i Den norske kirke høsten 1974 som klokker og menighetssekretær i Borgund kirke ved Ålesund. Der arbeidet han under prost Jens Sverre Tennfjord. Tennfjord brukte Indrebø til så å si alle ting: konfirmasjonsundervisning, preken ved gudstjeneste, båreandakt i kapellet ved sykehuset, husbesøk osv. Det var en god opplæring Indrebø fikk av prost Tennfjord.
Så ble Indrebø menighetssekretær og klokker i Leikanger i Sogn, og deretter kirketjener i Maria-kirken i Bergen. I biskop Thor S. With sin tid som biskop ble Indrebø klarert til å være ferieprest – dvs. han betjente prestetjenesten under prestens ferie. Det fikk han gjøre i hele Per Lønnings tid også som biskop i Bjørgvin.
Indrebø var som kjent i 1997 vaktmester ved Danielsen skoler i Bergen. Han var derfor ikke helt uforberedt til å gå inn i prestetjeneste, og det visste biskop Knudsen og prost Kørner, som hadde en ganske grundig ordinasjonssamtale med Indrebø.
Herre Gud, himmelske Fader! Vi takker deg av vårt hjertes grunn, fordi du har latt oss leve i denne salige tid, da vi kan høre ditt hellige evangelium og kjenne din faderlige vilje og se din Sønn, Jesus Kristus. Vi ber deg for din store barmhjertighets skyld, at du vil la oss beholde ditt hellige ords lys, og styre våre hjerter ved din Hellige Ånd, så vi aldri faller fra ditt ord, men holder fast ved det, og endelig blir salige, ved din elskede Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg lever og regjerer i den Hellige Ånds enhet, en sann Gud fra evighet og til evighet! Amen.
De assisterende prester leste følgende tekster: fra 4. Mos. 27,15-23, 2. Kor 5,17-21 og Joh. 20,19-23,
Lad oss bekjenne forsagelsen og troen:
Jeg forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders, høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig almen kirke, De helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv.
En av prestene:
Kjære menighet! Guds ord påminner oss om at vi skal skjønne på dem som arbeider iblant oss og er våre forstandere i Herren, be for dem og akte dem høyt i kjærlighet for deres gjernings skyld. En ny arbeider i vår kirke fremstilles i dag for oss. Vaktmester Finn Indrebø er kalt til kapellan i Strandebarm prosti – og skal nå innvies til det hellige presteembete. La os ta imot ham i kjærlighet og bære ham frem for Gud i våre bønner.
Biskopen kneler sammen med ordinand og prester:
Herre Jesus Kristus! Du som har gitt din kirke apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere for at de hellige kan bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til ditt legemes oppbyggelse, vi takker deg for denne din miskunn og priser ditt hellige navn fordi du ikke har sett på vår synd og utroskap, men nådig holdt oppe ditt ord og dine sakramenter hos oss inntil denne dag. Vi ber deg at du vil gi oss alle din Hellige Ånd, og ved ham opplyse og veilede, trøste og styrke også denne din tjener, som i dag skal innvies til prestetjenesten i vår kirke, og alle ditt ords tjenere, så de må være tro husholdere over Guds hemmeligheter. La den hellige handling som vi nå skal foreta, bli til Guds navns ære, til hans rikes fremme, og denne din tjener til velsignelse, så vi alle må oppbygges på deg, du vår frelses klippe, som ikke rokkes evinnelig! Amen.
Biskopen vender seg mot alteret og synger:
Herre Gud, himmelske Fader! Du som ved din Hellige Ånd opplyser og trøster alle troendes hjerter, veiled oss ved denne din Ånd til hele sannheten, og gi oss alltid å gledes i hans hellige trøst, ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som med deg lever og regjerer i den Hellige Ånds enhet, en sann Gud fra evighet og til evighet! – Menigheten: Amen.
Biskopen: La oss høre vitnesbyrd av Guds Ord om den hellige tjenesten, fra profeten Esekiel 33,1-11:
(Prekenen er skrevet ned fra et kassettopptak):
«Dette er en stor og viktig dag i Den norske kirke. I dag befrir kirken seg fra en akademisk tradisjon som har holdt henne i åndelig fangenskap gjennom mange hundre år! Den mann som vi i dag stiller frem for Guds ansikt for å vigsle ham til hyrde i menigheten – denne mann stiller uten teologisk embetseksamen. De eneste kvalifikasjoner denne mann har til dette embete i kirken, er de kvalifikasjoner som Gud selv krever av en hyrde i sitt hellige Ord!
Om dette er det mye å si! Men det første grunnleggende vilkår er rett og slett at han er en mann. Og at han ikke er en nyomvendt, men at han er omvendt til Herren, og tror seg å være et Guds barn for Jesu Kristi skyld. Han får tro at alle hans synder er tildekket av Jesu blod!
Dessuten er han en troende mann som tror at hele Den hellige Skrift er Guds ufeilbarlige ord! Han er også vel kjent i dette ord! Og han har vist at han har evne til å føre andre mennesker inn i Ordet! Og til å hjelpe dem ved Ordet, til Gud! Og så langt vi kan se, vi som ikke kan granske hjerter og nyrer, så oppfyller han de betingelser som Paulus ga til kjenne i det stykket vi leste fra Titus-brevet minus en ting, du har ingen hustru og du er ikke familiefar. Men du er som Paulus, overgitt helt og holdent til Herren. Du er ikke bundet av noen kvinne. Og det kan være at det betyr stor frihet i denne tid.
På dette grunnlag har vi kalt deg til tjeneste som kapellan i Strandebarm prosti. Med tillit til at du er en gave fra Gud, til oss og til menigheten. Og den formaning jeg vil gi deg i dag, den skal være helt og holdent apostolisk. De ord jeg vil legge deg på hjertet, det er Ord som Paulus selv la sin kjære sønn i Ånden, Timoteus, på hjertet. Og nå har jeg fra de to Timoteus-brevene hentet det som angår Timoteus spesielt, som hyrde i menigheten. Det som Paulus ville legge inn over ham, og formane ham til. Dette er et brev fra Paulus til deg, Finn!
Dette skriver jeg til deg, min elskede Timoteus, for at du kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Vi merker det, menigheten her i verden, sannhetens støtte og grunnvoll. Og hvis den ikke lenger er det, da er den ikke Guds menighet! Da er den et svik mot den verden som lever i løgn. Derfor sier Paulus videre, «legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren». «Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg, den som ble gitt deg ved profetiske Ord, med håndspåleggelse av de eldste». Han minner altså Timoteus om hans ordinasjon! Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang må bli åpenbart for alle. «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! For når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg!» «Vær ikke snar til å legge hendene på noen; gjør deg ikke delaktig i fremmede synder; hold deg selv ren!»
Altså det forutsettes at Timoteus selv skal gi dette videre en gang. Men vær ikke snar til å legge hendene på noen. Det skal være en prøvet mann. «Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse». «For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd». «Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft». Ha til forbilde de sunne ord som du har hørt av meg, i tro og kjærlighet, i Kristus Jesus. Ta vare på den fagre skatt som er deg overgitt ved Den Hellige Ånd som bor i oss.
«Så bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus, og det som du har hørt av mig i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er dugelige til også å lære andre! Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!» «Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.» «Og vis fra deg de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de føder strid! Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten og våkne igjen av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje».
Der har du din oppgave. Du, Timoteus, har etterfulgt min lære, min ferd, mitt forsett, min tro, min langmodighet, min kjærlighet, min tålmodighet, mine forfølgelser, mine lidelser, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. «Men bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av, og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.»
«Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men efter sine egne lyster ta sig selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!»
Efter talen knelte ordinanden, men prestene reiste seg, og biskopen tiltalte ordinanden således:
Så tilholder og formaner jeg deg , Finn Indrebø,
at du forkynner Guds ord klart og rent, som det er oss gitt i Den hellige Skrift og som vor kirke vitner om det i sin bekjennelse, at du forvalter de hellige sakramenter etter Kristi innstiftelse og vor kirkes rette orden,
at du trofast formaner din menighet til sann omvendelse, levende tro på Kristus og hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten, at du også selv av hjertet legger vinn på å leve etter Guds ord, og å trenge dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter, så du kan tjene Herren i sannhet som en rett hyrde for den Guds hjord som er deg betrodd.
Deretter rettet biskopen følgende spørsmål til ordinanden:
Finn Indrebø, lover du for den allvitende Guds åsyn, og med regnskapsdagen for øye, at du vil gjøre dette med troskap ved den nåde Gud selv vil gi deg?
Ordinanden med lydelig røst: Ja.
Biskopen: Så giv mig hånden på det!
Ordinanden reiste seg og gav hånden først til biskopen og siden til prestene, og knelte så igjen.
Biskopen sier deretter:
Så overgir jeg deg nå i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, det hellige hyrdeembete, med makt og myndighet til som en rett Guds og Jesu Kristi tjener, å forkynne Guds ord, både åpenbart og i lønndom, og forvalte de høyverdige sakramenter etter Kristi innstiftelse, og binde synden på de gjenstridige, og løse den på de botferdige, og ellers å utføre alt som hører til dette ditt hellige kall, etter Guds Ord og kirkens rette orden.
Lad os alle bede!
Biskopen la hånden på ordinandens hode. Prestene trådte til og la også sine hender på ham.
Evige, miskunnelige Gud! Du har selv ved din enbårne Sønn sagt at høsten er stor men arbeiderne få, og at vi skal be deg høstens Herre, at du vil drive arbeidere ut til din høst. Hør da vår bønn også for ham som vi i dag innvier til å være din tjener i menigheten. Herre, bevar ham i dit navn og hellige ham i din sannhet. Styrk ham i troen og i kjærligheten til deg, og send ham din Ånd med tjenestens gaver, så han kan bli en rett arbeider i din høst. Gi ham å forkynne ditt ord med frimodighet og troskap, å rettlede, trøste og refse med all saktmodighet og visdom, og i alle ting skikke seg som en god husholder over din mange hånde nåde. Vær selv med ham i all strid og trengsel, og gjør ham tålmodig og ydmyk av hjertet, så din kraft må kjennes i hans skrøpelighet. Gi frukt av hans gjerning efter din viljes velbehag, og når arbeidsdagen er til ende, la ham komme inn med glede for ditt åsyn og ta arv med alle dine hellige i den evige salighet. Hør oss for Jesu Kristi skyld! Amen.
Fader vår du som er i himlene! Helliget vorde ditt navn; komme dit rike; skje din vilje som i himmelen, så og på jorden; gi oss i dag vårt daglige brød; og forlat oss vor skyld, som vi og forlater våre skyldnere; og led oss ikke inn i fristelse; men frels oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet! Amen.
Sig alle hertil av hjertet amen!
Prestene svarer: Amen.
Biskopen: I Jesu navn. Amen.
Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEKOMMENTAR): Skånland kommune ble opprettet i 1926. Ifølge kgl.res. av 14. mai 1926 skulle Skånland utgjøre eget sokn i Trondenes prestegjeld. I kgl.res. av 29. juni 1956 ble det bestemt at Skånland skulle skilles ut som eget prestegjeld. Den første soknepresten ble utnevnt i 1957, og det var Eivind Stabell Horn.
Han ble født i Bergen i 1898. Han ble student i 1931, cand.theol. ved MF i 1939. Den gang var Menighetsfakultetet en bibeltro presteskole. Slik er det ikke i dag. Han ble hjelpeprest i Tana i 1949, og kallskapellan samme sted i 1951. Da bodde han sikkert i Berlevåg.
I 1957 ble han den første sokneprest i Skånland med bopel på Evenskjer. Han fikk følgende gudshus å betjene: Evenskjer, Tovik, Grov og Lavangseidet bedehuskapell på Kvitfors. Sistnevnte ble også betjent av soknepresten i Ofoten, som bor/bodde på Evenes.
I dag, i 2022 er det kirkelige «landskap» forandret fordi prestenes boplikt i prestegjeldene er opphevet. Soknepresten for Gratangen og Grovfjord bor nå ikke langt fra Bjerkvik i Narvik kommune.
Som freelancer var jeg til stede på Stabell Horns avskjedsgudstjenester både i Grov og på Evenskjer. Til hans gudstjeneste på Evenskjer kom også biskop Monrad Norderval for å si et personlig farvel. Den gang stusset jeg over noe som Stabell Horn sa: «Jeg håper at min ettermann blir med Gud!» I dag, over 50 år etterpå, skjønner jeg saken utmerket. Etter bispemøtet i 1995 begynte avkristningen av Den norske kirke med biskoppelig støtte. Resultatet kom 30. januar 2017. Da vedtok Kirkemøtet en liturgi for likekjønnede «ekteskap».
Det skulle gå vel 50 år, så skjedde den første homoseksuelle «vigsel» i det som en gang var Stabell Horns hovedkirke. Det skjedde i kirken på Evenskjer. Det var oppslag i Harstad Tidende, 17. juni 2022. Vigselmann var John-Daniel Solhaug fra Sørreisa. Hans likemann er blant andre Egil Lønmo i Karasjok, i følge avisen Ságat 1. juni 2016.
«Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vederlag for sin forvillelse som rett var». (Rom 1,26-27).
Bibeltro prester, slike som Stabell Horn er i dag uønsket i Dnk. De som ansettes i dag må være «politisk korrekte». Olav Øygard og hans likesinnede tenker ikke på bibeltroskap eller samlivsform. Etter at biskop Arvid H. Nergård forlot embetet i Nord-Hålogaland, inntok Olav Øygard den liberale kurs. Det beste beviset mot Øygard finnes i Kautokeino prestegjeld. Der ble sokneprest Bjarne Gustad fratatt konfirmantundervisningen fordi Gustad sto fast på Bibelens ord! Siden statskirken er avskaffet, kunne ikke statsråd og departement komme Øygard til unnsetning. Men vi kan regne med at Øygard har sine kolleger med i slikeavgjørelser. De liberale profileringer har ikke ført til masseflukt fra Dnk. Det bibeltro lekfolk flytter etter hvert til kirkegårdene, og tidsånden styrer mer og mer både organisasjoner, presteskap og menighetsråd.
Takk til en kirkelig ansatt i gamle Skånland prestegjeld for tidfesting av gudstjenester.
(KOMMENTAR): I løpet av kort tid er verden snudd opp ned. Det er blitt krig i Europa. Russland har brutalt angrepet Ukraina. En rekke NATO-land med USA i spissen leverer nå våpen som brukes i kampen mot Russland. Landene har i kampens hete talt om sine atomvåpen. Begge sider har påpekt at de har slike våpen, og Russlands president Vladimir Putin understreker at han ikke bløffer når han taler om dem. Folk stiller alt spørsmålet om man er på vei mot en ny storkrig eller er det atomkrig?
Som følge av krigen er verden inne i en energikrise. Det seneste er at gassledningen Nord Stream 1 og 2 fra Russland til Tyskland er sprengt i farvannene til Sverige og Danmark. Det grønne skiftet – Vestens nye avgud – har fått en skudd for baugen for sin verdensvide tilbedelse.
Det er lenge siden kirkene sluttet å be mot dyrtid, for menneskene tror de klarer seg selv i denne moderne verden. Men nå stiger rentene, inflasjonen, strøm- og matpriser. I Tyskland kan industrien bli hardt rammet på grunn av mangel på russisk gass. I Polen er folk begynt å grave kull, den som Norge i det grønne skiftets navn vil fase ut. Galskapen blant norske politikere gikk så langt at de ved lov fikk fjernet oljetanker og oljefyring. Alt for avguden Det grønne skiftet.
I Europa har elvevannstanden sunket så lavt at gamle varselssteiner som advarer om hunger, er kommet til syne igjen. I elven Oder mellom Tyskland og Polen ble det funnet 200 tonn død fisk. Det kan være mer. Kloakk, salt og alger kan være årsak.
I Pakistan er det flom. Store områder står under vann. Hus er feid bort. Sykdommer, nød og fattigdom florerer i det muslimske landet. Er det ikke skogbranner i USA og Canada, så er det stormer, flom og springflo. Store bølger har også slått inn over Japan.
På La Palma i Spania renner en lavastrøm på seks kilometer. Island har også sine vulkanske utbrudd som kanskje ikke kan kalles helt miljøvennlige.
Slik kunne man fortsette. Men først må man fortelle om menneskene i denne tid. Nasjonene er rammet av en vilt vanvidd. Gud skapte menneske som kvinne og mann, men helsevesenet kjører inn giftige kjemikalier i barn som tror de kan endre kjønn. Menn kan får forvokste bryster, men kromosomene fra Skaperen er likevel ikke endret selv om mennesket forsøkes forandret til noe høyst unaturlig.
I snart alle verdens byer marsjerer folk med pride(stolt)-flagget for å vise at de er homoseksuelle eller støtter synden, mann som ligger med mann og kvinne med kvinne. Det enda Gud ødela Sodoma og Gomorra med svovel og ild som et eksempel på hvordan slike synder straffes. Alt fra politikere til små barn spotter Guds lov i pride-togene. Men Gud står de stolte imot.
I Paulus kirke i Oslo var det halvnaken dans. En opptreden som et pust fra djevelens avgrunn. Kvinnelige prester og predikanter styrer svært mye av kirkelivet, enda kvinnelige prester er et brudd med Skriftens ord og kirkens 2000-årige tradisjon. Mennesker som tror på Guds ord og tar det bokstavelig, er ofte utestengt fra kirkerom.
Den verste forurensningen nå er menneskets synd og opprør mot Gud. Fortsetter dette, kan verdenssituasjonen bli enda verre.
I Ninive var ondskapen stor. Jonas fikk beskjed om å reise til Ninive og forkynne at om 40 dager skal byen være ødelagt. Da trodde folket i Ninive. Både mennesker og dyr fastet. Folk kledde seg i sekk og aske og ropte til Gud av all makt. Gud spartebyen (Jonas 1–4).
Søk Gud før det er for sent!
V.N.
Lederrtikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 10
Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il
Gi en gave til KARMEL – VIPPS 508 550