Oppbyggelse

Bibelen forteller at Eretz Israel skal gjenoppbygges. Det skjer i denne tid.

«Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle de hedningefolkene som mitt navn er blitt nevnt over. Så sier Herren, Han som gjør dette». (Apostlenes gjerninger 15, 16–17)

«På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den. Jeg vil bygge den opp som i gamle dager…»
(Profeten Amos 9,11)

---

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

I 2021 var det 300 år siden Norges aller første misjonær, Hans Egede, satte seil for Grønland. Prøvelsene var mange før han kom til Grønland. Og kanskje like mange da han kom til eskimoene på verdens største øy.

Hans Egede ble født på gården Harstad på Hinnøy den 31. januar 1886. Far var sorenskriver og av dansk ætt. Mor var norsk.

Da Egede vokste til, ble det prestestudier. Økonomien var trang, og studiene måtte skje fort. I løpet av ett år var alle eksamener tatt. Så bar det hjemover hvor han ble huslærer for sine brødre. Han giftet seg med Gertrud Rasch fra Kvæfjord som var 12–13 år eldre enn sin mann. 21 år gammel ble Hans Egede utnevnt til kapellan i Vågan i Lofoten som den gang lå under Lødingen prestegjeld. Der ble Egede i ti år, skriver Olav Uglem i boken «Norsk misjonshistorie».

Tiden i Vågan var full av konflikter. Enken etter den forrige presten, Dorothea de Fine, hadde penger og håpet på å bli prestefrue igjen. Uglem skriver at hun forsøkte å gjøre alt vanskelig for de unge prestefolkene.

Bråk ble det også med sokneprest Parelius. Han hadde rett til å forrette gudstjeneste i Vågan under torskefisket om våren. Det ga økonomiske fordeler. Den første krangelen endte med at Egede fikk reprimande. Den andre saken startet da seks menn i menigheten skrev til Parelius og sa at de ønsket ikke at sognepresten skulle tale i den nye kirken i Vågan som kom i 1714. Det endte med at kapellan Egede fikk reprimande og mulkt. Uglem påpeker at forholdet ble en belastning for Egede, selv om han hadde menigheten på sin side. I 1717 skrev han til biskopen og sa opp sin stilling i Vågan.

Et kall

Det var nok ikke bare motgang og besvær som førte til at Hans Egede sluttet som kapellan i Vågan. Han hadde også et indre kall fra Gud om å dra til Grønland. Han skrev selv om dette i oktober 1708. Mens han en aften vandret i tussmørke kom han til å tenke på en bok som handlet om Norges beskrivelse inkludert Grønland. Uglem skriver at denne boken var nok Peder Caussøn Friis’ bok «Norges beskrivelse» som kom ut i 1632.

Hans Egede tenkte først på den norske kolonien på Grønland som var livskraftig helt til 1400-tallet. Der var det 280 gårder, bispesete, 16 kirker og to klostre. Den norske kolonien klarte i dårlige tider ikke å opprettholde trafikken med Norge. Bergenserne og andre steder drev grønnlandsfart på slutten av 1600-tallet, men nederlenderne overtok, og i 1714 var det slutt på bergenshandelen.

Å realisere kallet ble en lang prosess. Uglem skriver at fru Gertrud var imot alle planene om å forlate Vågan for å dra til Grønland fullstendig på det uvisse. Både hun og slekten gjorde det de kunne for å få Egede bort fra slike tanker. Etter at Egede for annen gang hadde tapt en sak for prosteretten, så det ut til at Gertrud ble mer forståelsesfull overfor Egedes misjonskall.

Egede, kona og fire barn flyttet til Bergen. Der forsøkte han å få kjøpmenn til å utruste handelsekspedisjoner til Grønland. Han håpet at det skulle gi ham muligheter til misjon. Men det var ingen som ville satse på Grønland.

Våren 1717 reiste Egede til København for å legge frem sin sak for kongen. Kongen oppmuntret bergenserne til å gjenoppta handelen. Våren 1721 ble Det Bergenske Compagnie stiftet for å drive handel med Grønland. Skipet Haabet satte seil. Kongen av Danmark-Norge utnevnte Egede til misjonær med 300 riksdaler i året. Fra handelskompaniet ble familien lovet mat og hus. Dette var ifølge Uglem første gang at en norsk misjonær dro ut. Reisen til Haabets Ø tok to måneder. Der ble et hus satt opp av stein og torv, kledd med trevegger innvendig. Planen var at reisefølge på 50 skulle overnatte der.

På denne tiden så kongen det som sin plikt å sørge for at folk i hans rike fikk høre evangeliet.

Lære språk

–Egede skrev selv at det var vanskelig men nødvendig å lære seg språket på Grønland. Alt i 1721 gikk han i gang. Han spurte grønlenderne og noterte ned, skrev professor Kurt E. Larsen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole i «Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap».

Egedes sønner Paul (12) og Nils (11) lærte raskere språket av sine lekekamerater. Paul tegnet også bibelske motiver som kunne benyttes i misjonens tjeneste.

For å lære språket tok Egede også inn hos eskimoer i overfylte husvære med stank fra tranlamper. Larsen skriver at ifølge Egede var det også lus og andre ulemper, men det var veien å gå for å fremme Guds ære.

Nye ord og vendinger måtte også til. I «Fader Vår» het det i Egedes oversettelse «Gi oss i dag vår daglige rasjon kjøtt».

I 1725 fikk Egede hjelp av grønlenderen Christian Fredrik til en grammatikk, og kirkens evangelietekster ble oversatt.

De nye motstanderne av Egede var ikke presten i Lofoten, men medisinmannen (angakok). Egede forsøkte ifølge Uglem å avsløre deres kunster og bedrageri.

–Jeg er icke hid kommen at kiøbe Skind og Spech hos Eder, men allene undervise Eder om Himmelens Skabere, sa Hans Egede.

I 1728 fant den første voksendåp sted. Barn i kolonien var tidligere døpt.

Tilbakeslag

I 1722 kom det varsler om at handelskompaniet fra Bergen måtte gi opp sin aktivitet. Kongen av Danmark svarte med å innrømme en rekke privilegier, og virksomheten fortsatte til 1727. Da var det slutt. Uglem skriver i sin Misjonshistorie at til Egedes glede overtok kongen handelen. Nå ville Grønlands apostel satse stort.

I 1728 ble det av kongen sendt to handelsskip og et armert skip. Ti tukthusfanger slapp fri mot at de slo seg ned på Grønland. Etter loddtrekning ble hver og en gift med hver sin kvinne fra «Børnehuset» i København. I tillegg var det 30 soldater og offiserer med på seilasen. Kolonien flyttet inn på fastlandet, men de virket fullstendig demoraliserende. Uglem skriver at det vel var en stor lykke at flere av de nye kolonistene døde av skjørbuk den første vinteren.

Motgangen nådde et nytt høydepunkt da Fredrik IV døde og Christian VI (1699–1746) ble konge. Han besluttet å legge ned kolonien på Grønland. Larsen påpeker i sin artikkel at misjonen på Grønland ble beskrevet som Guds sak, for det var Gud som hadde kalt Egede mot hans vilje. Da misjonen var Guds, skrev Egede at han tok vanskelighetene som en prøvelse fra Gud for at han skulle lære å stole på Gud alene. At vanskene så ble overvunnet, understreket at kallet til misjon var fra Gud. Larsen skriver at Egede hadde blitt misjonær mot sin vilje, og det måtte for den bibelkyndige konge ha plassert Egede på linje med profeter som Esaias og Jeremias. Og hvordan skulle en konge stille seg i veien når kallet var av Gud.

Egede fikk lov til å bli på Grønland, men kongen kunne ikke love mer enn proviant til en overvintring. Midt i all våde var det en grosserer i København som overtok handelen og fikk den til å bære seg.

Egede hadde vansker med Brødremenigheten som uten hans vitende hadde avtalt med danskekongen at de også skulle bli misjonerer i 1733. Avstanden mellom pietistene fra Herrnhut og den luthersk-ortodokse presten var for stor. Brødremenigheten omtalte Egede som en «uomvendt og høyst elendig mann». Men Egede hjalp dem språklig og når de var i nød.

Men så kom en stor tragedie. Et dansk skip brakte med seg koppesmitten høsten 1733. I løpet av ett år mistet 2000–3000 eskimoer livet. Det ble en hard tid for Egede og hans kjære hustru Gertrud. Men nå ble det klart for eskimoene hva slags to det var i mannen i den svarte prestekjolen som Egede stadig bar, og i kona hans. Nå viste det seg at såmannsarbeid i disse årene ikke hadde vært uten frukt. Men koppeepedimien tok alle kreftene som var igjen. Kona kom aldri til krefter igjen. Hun døde i 1735. Uglem skriver at nå ble det klart for Hans Egede at hans arbeidsdag på Grønland var slutt. Han forlot øya i 1736 etter 15 års arbeid. I sin avskjedstale siterte Egede fra Jesaja 49, 4:   

«Forgjeves har jeg arbeidet meg trett og til ingen nytte har jeg fortært min kraft.»

Hans Egede var fortsatt engasjert i arbeidet for eskimoene på Grønland da han kom tilbake til København. Det ble opprettet grønnlandsseminar for å utdanne misjonærer. I 1740 ble Egede utnevnt til biskop over Grønland. Den 15. november 1758 døde Grønlands apostel på Falster i Danmark.

Ettermæle

Kirkehistoriker Olav Uglem gir Hans Egede et særdeles godt skussmål.

–Det kallet han hadde fått i de første presteårene i Vågan, var han tro mot så lenge han levde.

Kurt E. Larsen viser i sin artikkel til den danske teolog Hans Mathias Fenger (1850–1930):

–Ved denne manns faste tro på sitt kall og makeløse utholdenhet ble Grønland oppdaget på nytt. Evangeliet lydde for første gang blant hedningefolk som de kristne europeere hittil hadde betraktet som en kuriositet og benyttet seg av deres uopplysthet som en velkommen anledning til å skaffe seg stor vinning.

I en artikkel i den danske ukeavisen Udfordringen skrev Hanne Baltzer at omkring 95 prosent av befolkningen på Grønland er medlem i folkekirken.

Knut E. Larsen mener ifølge Udfordringen at det er grunn til å feire Hans Egedes misjon.

–Hans Egede har en særlig status i misjonshistorien, og det skyldes ikke minst, at hans arbeide på Grønland var båret av stor kjærlighet til det grønlandske folk. Inn i den aktuelle debatt er det verdt å huske at Egede i samtiden var elsket av store og små på Grønland.

I Danmark feiret både Menighetsfakultetet og Sømandsmissionen i 2021 det Udforingen kaller et enestående stykke misjonshistorie.

–Jeg har med stor interesse lest forskningsartikkelen av Kurt E. Larsen og finner det helt naturlig at Sømandsmissionen er med i denne feiring av Hans Egede. Vi har i mer enn 50 år arbeidet og virket på Grønland. Skulle vi ikke være med å si til lykke, så er det ikke mange som kan det, sa generalsekretær Nikolai Wibe i Sømandsmissionen.

Det finnes statuer av Hans Egede utenfor Vågan kirke, Harstad kirke, i Oslo, utenfor Marmorkirken i København og i Nuuk på Grønland. I juli 2020 var det avstemning om statuen av Grønlands apostel skulle bli stående eller fjernes. 921 stemte for å beholde statuen, 600 ville rive den, 6,5 prosent av 23.000 stemmeberettigede deltok i avstemningen, skrev NRK.

–Hvis han har blitt symbolet på en kolonist, så må de gjøre hva de vil med statuen. Det kan ikke jeg legge meg borti, men hvis du ser på historien er den mer nyansert. Det blir veldig vanskelig å dømme hva som var rett og galt, sett i fra vår tid, sa artist og forfatter Ole Bremnes i en tidligere kommentar til NRK.

Hans Egede grunnla Godthåb (Nuuk) som i dag er Grønlands hovedstad.

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 12/2021

Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il