Oppbyggelse

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Kan det være en god og rettferdig Gud? Mange mennesker stiller dette spørsmålet. De ser på all ondskap som skjer i verden. Uskyldige mennesker som lider på grunn av krig. Hungersnød rammer tusenvis. Hvorfor er det slik?

Ja, vi kan spørre. Men hvor finner vi svar?

Når de som mener seg å være kloke i verden kommer med noen ytringer, er det bare tomme ord uten mening.

Det eneste er å søke i Bibelen, Guds eget ord. Vi har lest i Romerbrevet om Guds evangelium. I det tredje kapitlet skriver Paulus om Guds rettferdighet. Først beskriver han hvordan mennesket er i seg selv. Bor det noe godt i oss? Er det ingen som gjør godt?

Svaret vi får er: «Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom. 3,11–12)

Bibelen gir oss ikke noe glansbilde av hvordan vi er i oss selv, etter syndefallet. Det er ingen som kan stå rettferdig for Gud i egen kraft. Saken er at vi står for Gud som vet alt om oss. Det nytter ikke å leve etter lovens bud og krav.

Guds rettferdighet er åpenbart uten loven.

Det er her evangeliet trer fram. La oss lese det som står: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.» (Rom. 3,21–22)

Vi er alle syndere som er fortapt. Det er ikke bare det at vi går mot en evig fortapelse, men vi er fortapt slik vi er i oss selv. Den gamle syndige natur bærer vi med oss hele tiden. Men nå er det skjedd det som var lovet ved profetene og loven: Guds rettferdighet er åpenbart ved Jesus Kristus, som sonet vår dødsstraff på korset på Golgata.

Vi synger om det i en kjent sang: «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham. Ja, til korset Han gikk hvor Han kjøpte meg fred, da Han sonet min synd, det Guds Lam.» Koret: «Alt som var meg imot, ble utslettet med blod, det ble naglet til korset med Ham. Hvilken byrde Han bar da Han sonoffer var og tok bort all min synd og min skam!»

Slik sang vi på bedehuset i gamle dager. Det var mange som fikk tårer i øynene da sangen lød. Hvordan er det i dag? Blir vi like grepet av disse ordene når sangen lyder? Kjenner vi på gleden ved å høre om Jesus som Guds sonofferlam?

Jesus gjorde oss rettferdige for Gud. Paulus skriver i 2.Kor. 5,21: «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.»

I Jesus får vi stå for Gud som om vi aldri har syndet. Det er det beste budskap du og jeg får motta og leve i. Takk Jesus for det! Amen.

Angående bispevigslingen av Børre Knudsen i 1997 – samt beskyldninger om brune krefter og falske brev

Av Olav Berg Lyngmo

(KRONIKK): Å skjelne mellom kirkens ordninger og kirkens bekjennelse er viktig for både lærd og ulærd. Kommer det her til kollisjon, står Bibelen og bekjennelsen over ordningene. Det lærer vi i De lutherske bekjennelsesskrifter, Augustana artikkel 28. Når kirkens tjenere – i dette tilfellet en biskop – lærer vrangt, som å si at å leve i homofilt parforhold ikke er synd, da har en menighet en befaling fra Gud som forbyr å adlyde ham. Matt 7,15: «Vokt dere for de falske profeter.» – Prest og biskop er kalt av kirken til å forkynne Guds ord klart og rent i lov og evangelium. Det vil si: Kalle til omvendelse fra synden og til tro på evangeliet om Jesus Kristus. Når det ikke gjøres, er det en menighets plikt å si ifra om at en fraber seg en slik biskops tilsyn. Det var det vi gjorde i Kautokeino da vi innsatte Børre Knudsen til biskop, for han talte klart og tydelig Guds ord i lov og evangelium, og brukte løse- og bindenøkkelen, slik som Bibelen lærer det. For et tilsyn må en menighet alltid ha, skal det fungere riktig. Det var jo dette Den norske kirke bekjente under krigen i bekjennelsen «Kirkens grunn». Der var det et helt klart oppgjør i forhold til nazistenes kirkestyre. Biskop Børre Knudsen så helt klart parallellen til denne bekjennelsen når det gjaldt abortloven og andre ugudelige lover. Han ville at kirken skulle lære at Gud er Herre i begge regimentene – det verdslige og det åndelige. Dette var helt veiledende for biskop Børre Knudsen. Vi ser i dag hvor stor forvirringen er blitt, når en ikke vil omvende seg fra vranglære og holde seg til Guds klare ord og bekjennelse. Derfor er Den norske kirke blitt en vranglærende kirke. Biskopene er ikke tilsynsmenn slik Guds Ord krever.

Det var sokneprestene i Kautokeino og Gamvik (Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, red. anm.) som ble avskjediget. Begge var embedsmenn  https://no.wikipedia.org/wiki/Embedsmann  og lærte slik de hadde lovet ved sin ordinasjon, «å forkynne Guds ord klart og rent, som det er oss gitt i den hellige skrift og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse». De to ble suspendert med påfølgende rettsaker. Biskoper, derimot, som vendte seg bort fra sannheten i Guds Ord, fikk fortsette med vranglære. De gjorde nye «fremskritt» etter hvert. 

Tvinger gjennom homofil presteansettelse

De biskoper som ville holde fast på kirkens gamle lære, protesterte, men ble helt tause etter hvert. Ingen teolog som står fast på Guds Ord blir biskop i dag i Den norske kirke: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9OmQKE/kirken-boer-moete-samfunnets-avkristning-med-mer-motstand

Begge prestene ble avskjediget på grunn av bispevigslingen, og på grunn av falske brev som biskop Steinholts venn(er?) produserte. De falske brev, tilståelser og politirapport foreligger. Sannheten ble fortiet, og løgnen vant frem i norsk rettsvesen. Les videre!

Bispemøtevedtaket våren 1995 var splittende. Bispemøtets mindretall på tre fikk lov til å arbeide for et ubibelsk samliv som absolutt ikke har dekning i Guds Ord. Etter kort tid fikk bispemøtets tre medlemmer enighet i hele kollegiet. I brev til KUF av 18.07.1997 fremhevet biskop Finn Wagle at biskopene måtte få «egen embetsmessig forvaltning.»

Frafallet fra Skriften i bispekollegiet førte til at flere brøt med statens biskoper. Derfor ble den avsatte bibeltro soknepresten i Balsfjord, Børre Knudsen kalt til «mot-biskop» av prester, valgmenigheter og menighetsråd. Bispevigslingen fant sted i Den norske kirke i Kautokeino, 6. april 1997. Oppskriften til bispevigslingen ble hentet fra De lutherske bekjennelsesskrifter, Konkordieboken: Martin Luther  (1483-1546) sin nære medarbeider Johannes Bugenhagen (1485-1558), kom fra Wittenberg til København i juli 1537 og ble i Danmark i to år. Bugenhagen var ikke biskop. I 1537 innsatte han lutherske biskoper (kalt superintendenter) for Danmark-Norge. Den samme handling skjedde i Kautokeino. Den avsatte sokneprest Børre Knudsen ble vigslet til biskop av sokneprest Per Körner, som altså ikke var biskop.

Det var Den norske kirkes biskoper, unntatt Odd Bondevik i Møre, som ba statsminister Kjell Magne Bondevik og kirkestatsråd Jon Lilletun (KrF) om å gå til suspensjon med påfølgende rettsaker av de to embedsmenn. Det hører med til helhetsbildet at flere bibeltro prester i Den norske kirke er blitt avsatt og har mistet presterettighetene. Men aldri er liberale prester blitt avsatt. Utro tjenere kan derimot få prestetjenesten tilbake: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5V64Ee/kan-faa-jobben-tilbake

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/e18B89/kohn-gjeninnsatte-helge-hognestad

Å avskjedige prester som var embedsmenn var mer langtrukket enn å avsette dagens prester som tilsettes i landets bispedømmeråd.  I Grunnlovens §22 foreskrives det hvordan staten kan avsette embedsmenn. Prestene vant i herredsretten, men staten anket etter ønske fra biskopene, til Lagmannsretten etter at ankefristen var gått ut. Det er forskjell på «kong Salamo og Jørgen hattemaker». Köhn (fra februar 1993) og Stålsett (fra mars 1998) kunne i fred og ro ordinere/innsette homofile samboende prester. Biskoper kunne iallfall den gang avskjediges uten dom (Grl. §§ 22). Kameraderiet og det kollegiale samholdet i bispekollegiet var for sterkt til at noen skulle foreslå avskjed. Da valgte man heller å ødelegge hele Den norske kirke. 

---

---

---

Falske brev og brune krefter

I 1997 kom det første av flere falske brev til en mann i Kautokeino. Brevene var skrevet som om de kom fra det bibeltro bedehusfolk. Men forfatteren og mottakeren viste seg å være en og samme person, en av biskop Steinholts medarbeidere. Samtlige brev ble oppklart før avskjedssaken kom opp i Lagmannsretten i Tromsø. Men under rettssaken ble ikke brevene nevnt med et eneste ord. Der ble det sagt at hvis brevsaken ble nevnt, kunne avskjedssaken mot prestene bli «forsterket». Brevene ble altså ikke nevnt, sikkert fordi saken var så grotesk. Jeg tror heller at brevene kunne skade kirkens øverste embedsmann, nemlig Ola Steinholt. Samtlige anonyme brev, dokumenter og tilståelser er skannet og tatt godt vare på. Dette materiale kan brukes for den som ønsker å skrive om den mørke kirkehistorien i Finnmark.

Det er kanskje bare i Den norske kirke at et slikt oppklart falskneri kan forties? Brevene var ment som støtte til biskop Steinholt i den kommende avskjedssaken. På en verdslig arbeidsplass hadde et slikt bedrag aldri blitt akseptert. 

Høsten 1997 var det valg til nytt menighetsråd i Kautokeino. Det menighetsrådet som ble valgt var helt imot Steinholts liberale syn i homofilisaken. Valgresultatet kom som et sjokk på bispekollegiet. Steinholt skrev brev i desember 1997 der han beskyldte soknepresten for å ha brukt «uredelige midler». Steinholt skrev bl.a.: «Dersom du tror at du i det lange løp kan tjene en god sak med uredelige midler, er du ute på farlige veier!» Steinholt konkluderte med at menighetsrådet var ulovlig valgt. 

Menighetsrådsvalget ble etterforsket, men ingen ting tydet på juks og fanteri. Steinholt skrev brev til Departementet og spurte om det fantes lovhjemmel som kunne fjerne menighetsrådet, men det fantes ikke. Det lovlig valgte menighetsrådet trakk seg ikke. Det trådte i kraft 1. januar 1998, og på deres første møte brøt menighetsrådet med Nord-Hålogaland biskop. Dette var noe helt nytt i norsk kirkehistorie. Noe slikt hadde aldri hendt tidligere. Dermed sto menighetsrådet, kirketolken og soknepresten på lik linje. Menighetsrådet anmodet soknepresten å ha gudstjeneste 8. mars 1998 i Láhpoluoppal kapell, nesten 45 kilometer fra kirkestedet Kautokeino. Dette var samtidig med Steinholts visitasgudstjeneste i Kautokeino kirke. Menighetsrådet ville ikke møte Ola Steinholt. I forkant hadde Steinholt innkalt menighetsrådets varamedlemmer. Aslak Persen Bals var kommunal representant i menighetsrådet. Han spurte med hvilken lovhjemmel Steinholt kunne innkalle varamedlemmene til et møte, når menighetsrådet hadde brutt med biskopen? Dette førte til at det ikke ble noe «menighetsrådsmøte» slik Steinholt ønsket. Senere, i Lagmannsretten kom det frem at den falske brevskriver stilte seg til disposisjon å lede et midlertidig råd inntil nytt menighetsråd ble valgt. I Nordlys nettutgaven av 15. mars 1999, skrev journalist Mona C. Mathisen om biskop Ola Steinholt: «Han undrer seg over om Nordlys vil la seg bruke av det han kaller de «brune kreftene» til å sette fokus på saken.» Bedehusfolk i Kautokeino rakk å ta kopi av oppslaget, før Nordlys fjernet saken fra nettet.

Kautokeino menighetsråd besøkte i april 1998 Kirkedepartementet og statsråd Jon Lilletun (KrF). Menighetsrådet ble invitert til å bo hos professor dr.theol. Arvid Tångberg under oppholdet. Han var leder av FBB. Men det var også et annet separat hemmelig møte med Lilletun. Det var med den falske brevskriveren. Uten tvil ble de falske brevene vist frem. Brevene skulle få fortgang i avskjedssaken. Det ble også fortgang i Den norske kirkes homofiliteologi. I mars 1998 ble Gunnar Stålsett utnevnt til Oslo bispestol. Han fikk fortgang i bispekollegiets mindretall fra 1995.  

I juli samme år ble prestene i Finnmark suspendert i påvente av en farse i norsk rettsvesen. Saken ble avgjort i  Lagmannsretten, og den ble slik biskopene ønsket. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som det den gang het, avviste å se nærmere på saken.

Biskop Steinholt holdt frem hvor viktig det var å få soknepresten i Kautokeino fjernet. Da ville alt bli normalt, mente han. Men ettertiden viste at han tok skammelig feil. Kirkejurist og ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes understreket dessuten at det var ulovlig for en avsatt prest å holde gudstjenester, også i prestegården. Men dette var noe som både menighetsrådet og bedehusstyret helt overså. 

Det var i juli 1998 at Bondevik-regjeringen vedtok i statsråd å suspendere sokneprestene i Finnmark. Kautokeino bedehusforening sto sammen med medlemmer av Kautokeino menighetsråd. De overtok bedehuset på kirkestedet Kautokeino. Det eides tidligere av NSM og KFUM/KFUK. Bygget sto klart for gudstjenester etter at soknepresten ble suspendert. Bygningen kunne ikke stenges hverken av Steinholt eller Fisknes. Bygget ble restaurert, utvidet og innviet til Den lutherske kirke i Kautokeino i 2007, av biskop Børre Knudsen.

---

---

---

Dokumentasjon og falske anklager

---

---

---

Rettssaken i Alta herredsrett underkirkemøtet

Av Arvid Tångberg

(03.05.2005): At kirkemøtet i Trondheim skulle foregå i samme uke som avskjedssaken Departementet for et år siden hadde bebudet for prestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, kan kanskje sees på som en tilfeldighet. Men sammenfallet i tid er i hvert fall symptomatisk på tilstanden til Den norske kirke. Motsetningene har øket og blitt mer markert mellom liberale, «sentrale» og konservative grupperinger siden bispemøtet våren 95, det som siktet på favne alle i et kompromissvennlig, statskirkelig tjenestefellesskap.

Det er også iøynefallende at statsråd Lilletun og ekspedisjonssjef Fisknes lar saken gå før lærenemnda har tatt stilling til Asle Dingstads tilsynsfrasigelse i forhold til biskop Sigurd Osberg. Dingstad har nektet av samvittighetsgrunner å feire gudstjeneste i fellesskap med en vranglærende biskop, det samme som Thorsen og Lyngmo har gjort. Likevel hevder Kirkedepartementet at det i tilfellet Lyngmo og Thorsen ikke dreier seg om noen læremessig sak, men om «illojalitet» mot overordnede. Den siste saken har riktig nok et ekstra moment i og med at prestene innsatte Børre Knudsen som sin åndelige veileder med stor medieoppmerksomhet ved en gudstjeneste i Kautokeino, men prestenes reaksjon springer ut av samvittighetsnød og forpliktelse på våre bekjennelsesskrifter. De er ordinert til å lære og leve etter Bibelen og bl.a. Den augsburgske bekjennelsen artikkel 28, som påbyr ulydighet mot biskoper som lærer falskt. Det er også uten videre klart at Skriften formaner menigheten og tilsynsmennene å vise notoriske vranglærere bort (Rom 16:17f.; Tit 3:10).

Det finnes også andre prester som har frasagt seg biskopers tilsyn i sammenheng med de skriftstridige kompromissformuleringene om homofilt samliv på bispemøtene 95 og 97. Av disse har jeg fått vite at minst en biskop den gang planla å gå til avskjedssak mot prester dersom de ikke møtte etter innkalling til felles gudstjeneste ved visitas eller ved andre anledninger.

Det var derfor svært positivt at biskop Odd Bondevik, preses i bispemøtet, i rettssalen ga uttrykk for at han ikke ønsket at rettssaken i Alta skulle ende med avskjedigelser. La oss håpe at dette vitnesbyrdet fra biskop Bondevik sammen med den sterke motsetningen til mindretallet på bispemøtet i mai i år forhindrer en fatal utgang på rettssaken. Denne utgangen vil sammen med utfallet av Dingstad-saken bli viktig for de prester som føler seg i samvittighetskvaler overfor tjenesten i Dnk.

Hva vil rettssaken vise til slutt? Nestor i norsk kirkehistorie, professor Carl Fr. Wisløff stiller spørsmålet på denne måten:

«Hva kan kirken tåle? Kan kirken være så elastisk i lærespørsmål at den lar sine tjenere forkynne i strid med Skriften? Er det bare embetsmessige og ordningsmessige saker som har vekt og betydning? Nå ser det faktisk ut til at man holder det siste for å være det viktigste.» (Folkets Framtid 12.11.99)

At biskop Køhn har brutt sin lojalitet mot kirkemøtet, og at biskop Stålsett sier seg beredt til å bryte med kirkemøtets vedtak i Trondheim 13.11.99, blir det neppe rettssak om, selvom de begge taler fra en mye høyere prekestol enn de to prestene i nord.

Som FBBs formann var jeg innkalt til å vitne i Alta 17.11. Pressen refererte ikke noe fra mitt vitnemål, så vidt jeg vet. Jeg vil derfor bare referere litt av hva jeg sa:

Jeg støtter prestene Lyngmo og Thorsen ut fra Augustana art.28 i protesten og tilsynsfrasigelsen. Jeg påpeker at en prest først og fremst må være lydig mot Skriften og bekjennelsen, dernest ordningene. Ordninger som fremmer vranglære må motarbeides. Kirkens lære er gitt i Skriften og bekjennelsesskriftene. Verken kirkemøte, bispemøte eller lærenemnd står over eller mot Skriften, men under den. Det samme gjelder kirkeordningene. Dette er den velkjente lutherske grunntanken som var drivkraft i reformasjonen: Skriften alene.

---

Arvid Tångberg døde i dag (år 2000) 54 år gammel

(16.10.2000): Arvid Tångberg døde mandag kl 13. Arvid Tångberg var professor ved Menighetsfakultetet i Oslo, og ble regnet som en av de mest sentrale personene for bibeltroskap i Norge.

Tångberg har de siste fem ukene vært innlagt på Aker Sykehus. Mandag kl 13 døde han.

– En av de mest sentrale personene i bibeltroskap i Norge har gått bort. Han støttet Ja til livet-kampen i Norge, og var en bibeltro mann, sier Ludvig Nessa.

– En sentral skikkelse i bekjennelseskampen, en fryktløs soldat for skrift og bekjennelse av Guds bud, sier sogneprest Ragnar Andersen.

– Arvid Tångbergs bortgang er et smertelig tap også for FBB (For Bibel og Bekjennelse), sier Boe Johannes Hermansen, som er sekretær i FBB.

– For Arvid Tångberg var Bibelens ord gyldig og autoritativ veiledning for tid og evighet. Han fremholdt både Guds hellighet og hans store barmhjertighet.

Arvid Tångberg var Professor ved Menighetsfakultetet i Oslo, og regnes som en av de mest sentrale personene for bibeltroskap i Norge.

Can.Theol. Menighetsfakultetet 1973

Dr.Theol fra 1984

Fakultetslektor 1974

Førstelektor 1982

Han har vært en av lederne i kampen mot partnerskapsloven og formann i FBB.

Han var også aktiv i Den kristne koalisjonen.

Tångberg besøkte Kautokeino mange ganger:

Professor Tångberg støttet kirkekampen i Kautokeino

---

---

---

Kallsbrevet til Lyngmo fra menigheten i Kautokeino

Forberedende styremøte i Den lutherske kirke i Kautokeino (Kvitkirka).

---

---

---

Det store frafall i kirken er i dag helt åpenbart og ofte godkjent som rett lære

Det tales mye om kjærlighet. Men det en legger inn i ordet «kjærlighet» ligger langt borte fra Bibelens tale om kjærlighet. Kjærlighetsbegrepet har i dag fått et nytt innhold. Det nye kjærlighetsbegrepet legitimerer umoral og et liv som strider direkte mot Guds gode vilje, som f.eks. å leve i homofilt eller lesbisk samliv (Rom 1,24-32, 1 Kor 6,9). Her opprettes et syndig menneskeskapt kjærlighetsbegrep til norm, – og settes i stedet for det som Gud har åpenbart om kjærligheten, som er en sammenfatning av Guds ti bud i forholdet til Gud og medmennesket. Et slikt menneskeskapt begrep for kjærlighet er under Guds vrede og dom. Når det så kom vikarprester til Kautokeino som representerte vranglæreren, måtte menigheten vise læretukt ved ikke å gå å høre en slik prest. Her har vi å gjøre med en bevisstgjort menighet som vil si det som Guds ord sier.

Olav Berg Lyngmo

Av Vidar Norberg

(15.01.2023): For første gang i historien ble det søndag delt ut nattverd i bedehuset til Elvebakken læstadianske menighet i Alta. Nattverden er et alternativ for dem som er sluttet å gå i Den norske kirke. Menigheten er blitt et alternativ til den norske kirke.

Det var forstander Håkon Olsen som innledet den kirkehistoriske gudstjenesten på Elvebakken bedehus.

–For oss i Elvebakken læstadianske menighet er det en litt spesiell dag siden vi skal ha en nattverdgudstjeneste med skriftemål. Dette skjer for første gang i egen regi i vårt bedehus, sa Håkon Olsen.

Klar tale

Det var predikant Rolf Olsen som foresto nattverden. Han kom i begynnelsen av gudstjenesten med en forklaring om hvorfor Elvebakken læstadianske menighet nå for første gang selv vil forvalte sakramentene.

–Dette er den første nattverdgudstjenesten på bedehuset. Vi vil be om at det blir en velsignet gudstjeneste til oppbyggelse for troslivet og sjelenes styrke.

Rolf Olsen sa at menigheten har et eget nattverdshefte om liturgien. Der er det en innledning som forklarer hvorfor læstadianerne nå selv har begynt å forvalte nattverden. Han sa at i utgangspunktet er dette skrevet for at man ikke skal strides om disse saker.

–På grunn av situasjonen i Den norske kirke har Elvebakken læstadianske menighet vedtatt å gi et alternativt nattverdstilbud gjennom sine predikanter. Særlig har de ansvar for dem som ikke går i kirken eller har sluttet å gå i kirkens gudstjenester. Det beste er at man forvalter nattverden lokalt med lokale ledere. Og det er viktig at man har respekt for hverandre. Vi bor på forskjellige steder, har forskjellige tradisjoner og forskjellige situasjoner, og man ser kanskje forskjellig på hvordan man skal forholde seg til kirka. Vi skal ha respekt hvis noen velger å gå i kirka. Så har vi andre som kanskje helt har sluttet å gå i kirka, fordi de ikke har samvittighet til å delta der. Det er de som trenger et annet alternativ til kirka, og da blir det menighetens ansvar å prøve å finne en løsning, leste Olsen fra heftet.

Hans oppfordring til alle var at det ikke må lages noe stridstema eller unødvendige diskusjoner om dette.

–En menighet har både rett og plikt til å forvalte sakramentene. Å stride om Guds nådemidler, burde være helt unødvendig, sa Olsen.

Teologi

Rolf Olsen gjennomgikk også Det nye testamentets ord om nattverden, det nye testamentets blod som utgytes for oss til syndenes forlatelse. Han leste blant annet fra 1. Kor 11, 23–29; Joh. 6, 51–56; Matt. 26, 21–28; Hebreerne 9, 12 og 20; Hebreerne 10, 19, Hebreerne 13, 12; 1. Peter 1, 19.

–Nattverden er et bekjennelsesmåltid, at man vil tro på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Uten at du sier noe, bekjenner du at du tror på Jesus Kristus når du mottar Herres nattverd. Nattverden er en sak mellom Kristus og den troende. Du får del i Hans oppstandelse og død i nattverden.

Olsen forklarte at man er en verdig nattverdsgjest når man ser og erkjenner at man er en synder som har bruk for Jesus.

–Jesus sier at Hans blod rant også for deg som ikke får det til. En synder i nød tar Han imot, for Han har betalt synden for deg. Testamentet står ved lag. Synden er betalt og sonet. Det skal du tro at når du går til Herrens bord er det til syndenes forlatelse.

Olsen forklarte videre at man får bekjenne synder for Gud, legge dem frem for Jesus som sonet dem på korset. Man får også lov til å snakke med en bror eller søster om det som har gått feil.

–Jesus skiller synden fra synderen. Du kan ha et nært forhold til din Gud og se gleden i Gud og Hans ord. I forsoningen er det ikke spørsmål hva som er i vårt hjerte, men i Guds. Han tilgir deg dine synder. Du som er besværet, gå frimodig til nattverden. Ta imot Jesu blod til syndenes forlatelse. Jesus har løskjøpt deg fra evig fortapelse med sitt blod. Han har betalt din skyld på korset. Du får tro alle dine synder forlatt.

Det var felles absolusjon hvor menigheten ble tilsagt syndenes forlatelse før nattverden.

Rolf Olsen opplyste at nattverden er for alle som er døpt og tror på Jesus.

Elvebakken læstadianske menighet følger stort sett kirkens nattverdliturgi. Alterring har de ikke, men folk gikk opp og stilte seg opp i en ring for å få brød og vin.

Det var rundt hundre nattverdsgjester. Ulf Inge Arnesen var med på utdeligen av nattverden.

En ny tid

Nattverd i Elvebakken læstadianske menighet innevarsler en ny tid. Det har i lang tid vært uro over utviklingen i Den norske kirke hvor læstadianerne har mottatt nattverden.

I sommer var det læstadiansk storstevne i et telt i Alta. Der ble nattverden utdelt for første gang uten Den norske kirkes prester.

I desember 2022 var det samtaler mellom Elvebakken læstadianske menighet og representanter for Den norske kirke i Alta om veien videre. Fra Elvebakken læstadianske menighet møtte Rolf Olsen, Henry Bårdsen og Håkon Olsen. Læstadianerne var klar på at veien mellom læstadianerne og Den norske kirke skilles etter årelang misnøye. En av hovedårsakene er etter det Finnmarkshilsen erfarer, retten til inngåelse av homofile eller kjønnsnøytrale ekteskap i 2017 og biskop Olav Øygards nylige utspill under pridemessa i Tromsø. Overfor Finnmarkshilsen blir det påpekt at Elvebakken læstadianske menighet etter konkordieboken nå regner seg som en «kirke» siden de har både ord og sakramenter.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, det som Han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om Hans Sønn, Han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» (Rom.1,1–4)

Apostelen Paulus skriver til menigheten i Roma. Han titulerer seg som Jesu Kristi tjener. Den greske oversettelsen av ordet tjener er «dulos», som betyr trell. Det å kalle seg en Jesu trell var en ærestittel. I positiv betydning var han underlagt Kristi herredømme.

Hans opprinnelige navn var Saulus. Han var fra Tarsus. Som ung student var han tilknyttet fariseismen og studerte de jødiske skrifter hos Gamaliel.

I Apostlenes gjerninger kapittel 9 leser vi hvordan han ble Jesu etterfølger. Han hadde vært en forfølger av de kristne i Jerusalem. (Du kan selv lese om det som skjedde da han var på vei til Damaskus for å fengsle de kristne der.)

Han ble kalt til apostel. Det var ikke noe han tok seg til av egen vilje. Dernest ble han utkåret til å forkynne «Guds evangelium».

Mange mener at evangeliet kan de. Evangeliet, slik apostlene og Jesus selv forkynte, har de hørt mange ganger. Det er da ikke noe nytt! La oss få høre noe mer «spennende», sånn som når syke blir helbredet, lamme som går! Men er det noen større nyhet enn evangeliet?

Hva er Guds evangelium? Det handler om Guds enbårne Sønn! Det var det som profetene forkynte ifra Abrahams tid.

Det er det største som har hendt i menneskehetens historie. Det har vi feiret i julehøytiden. Har vi glemt det? Vi sang jo om det: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født!» Det er Han det handler om. Se nå på hva apostelen skriver. Les det gjerne flere ganger og be om at Den Hellige Ånd gjør Ordet levende for deg. Vi klarer ikke å forstå det med vår forstand.

Guds veldige Sønn ble sendt til vår arme jord. Og Han er godtgjort til det, ved oppstandelsen fra de døde.

Litt lenger ute i kapitlet sier Paulus hvor stort og mektig det er. Les Rom.1,16 hvor det står: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.»

Evangeliet er Guds «dynamitt», «dynamis» (gresk), kraft til å frelse deg og meg fra dommen.

Guds evangelium blir vi aldri ferdig med, aldri utlært. Der må vi alltid begynne i «første klasse». Det er igjen å komme tilbake til Jesus og be om nåde på ny.

Det heter i en gammel sang: «Det gamle evangelium er like nytt i dag!»

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): I profeten Esekiels bok er det et kapittel som kalles hyrdekapitlet. Det er kapittel 34. Der tar Herren oppgjør med dem som skulle være Israels hyrder. Det gjaldt i hovedsak prestene i templet og landets ledere.

Det begynner med et ve-rop. Et sterkere ord for Herrens anklage mot mennesker finnes ikke. Gud holder rettssak der Israels hyrder sitter på tiltalebenken.

«Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Profetér mot Israels hyrder. Profetér og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren Herren: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte?» (Esek.34,1–2)

Herren holder oppgjør med dem som var satt til å være hyrder for Hans folk. Deres oppdrag var å passe på menigheten og gi dem av Herrens ord. De skulle holde folket sammen og gi dem mat i rett tid. De skulle være menighetens tjenere, ikke herskere.

Hovedanklagen mot hyrdene var at de «røktet seg selv.» De var mest opptatt av sitt eget ve og vel, og brydde seg lite om hvordan folket hadde det. De drev bare på med å «mele sin egen kake».

Vi leser videre: «Dere eter fettet, og dere kler dere med ullen. Det fete slakter dere, hjorden røkter dere ikke. Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem.» (v.3–4)

Her er det mange anklagepunkter mot hyrdene. Vi kan ikke gå inn i alt, men i korthet ta noen punkt. For det første: Hyrdene gjorde ikke det de var satt til å gjøre. De levde bare for seg selv.  Det var også Jesu klage mot fariseerne og de skriftlærde. For det andre: De styrket ikke de svake. Det tredje: Det som var sønderbrutt, forbandt de ikke. Det fjerde: De førte ikke de bortdrevne tilbake, og søkte ikke etter de fortapte.  

I syv ve-rop retter han lyset mot deres hykleri og vanskjøtsel av hjorden. De forhindret folk i å søke Guds rike, og forførte folk bort fra Gud. (Se Matt.23,13ff)

Overhyrden kommer til sin hjord

«Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren». (Esek.34,15)

Apostelen Peter skriver om dette temaet i sitt første brev. Han ble selv kalt av Jesus til å være hyrde for menigheten. (Se Joh.21,15–17)

Til menighetene skriver han: «Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig…» På slutten av dette sier han: «Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans.»         (1.Pet.5,2og4)

Det er Jesus som blir titulert som «overhyrde». Han ser til sin menighet i dag. Han vil at vi som er Hans hjord, har det beste stell og får rikelig av Guds ord.

Dette sangverset uttrykker det så fint:

Jesus, du min hyrde god, bær meg på din skulder

hen til livets friske flod, bort fra verdens bulder!

La min sjel, o Frelsermann, drikke få av livets vann!

Jesus, du min hyrde god, bær meg på din skulder!