Oppbyggelse

Odd Sverre Hove taler klokken 18.00 i Kvitkirka i Kautokeino den 19. april 2023. Temaet er Israel i fokus. Hove er tidligere redaktør i avisen Dagen og tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon. Med på finnnmarksturen er Samemisjonens formann Jon Teigen. Han er tidligere leder i Si-Reiser og var seneste høst på sin 98. tur i Israel. Da hadde han med seg en gruppe fra Samemisjonen.

Av Vidar Norberg

(18.04.2023): Trafikken stanset opp klokken ti i hele Israel for å minnes de seks millioner jøder som ble drept i holocaust. I vegkrysset Azza–Herzog i Jerusalem gikk folk ut av sine biler og sto stille i to minutter mens luftvernsirenene hørtes over hele byen.

Holocaust-markeringen var i år preget av at det er 80 år siden opprøret mot Adolf Hitlers nazistyrker i Warszawa-ghettoen i Polen. For jødene som var innestuet i Warszawa-ghettoen, var sulten så stor at folk døde på gatene. Herfra ble jøder sendt til konsentrasjonsleirer.

–Aldri mer

Under den fjernsynsoverførte seremonien fra Verdens Holocaust-minnesenter Yad Vashem i Jerusalem fortalte Israels president Isaac Herzog om hvordan hodeskaller og skjeletter ble plukket av enkelte jøder for å ha dem på museum over en utryddet rase.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu sa i sin tale at i denne tid ønsker Iran å ødelegge Israel folk.

–Jeg sier aldri mer. Vi vil kjempe mot dem som vil ødelegge oss, slo Netanyahu fast på minnemarkeringen Yad Vashem mandag den 17. april.

Hvert år velger Israel ut seks holocaust-overlevende til å tenne seks ildstøtter til minne om de seks millioner jøder som ble utryddet. Det lages også en video om deres liv som presenteres på arrangementet som fjernsynsoverføres. I år var følgende utvalgt til å fortelle sin historie om holocaust og hvordan de overlevede. Navnene er: Tova Gutstein, Ben-Zion Raisch, Judith Sholberg, Robert Bonfil, Efim Gimlestein og Malka Rendel.

Kranser for de døde

Tirsdag formiddag var det mange som kom til Warszava-ghettoens plass på Yad Vashem for å legge ned kranser til minne om jødene som ble drept i holocaust. Plassen er også som et felles minnesmerke for dem ble gasset i hjel og forsvant som ild, aske og røyk fra konsentrasjonsleirenes krematorieovner, og alle som ble lagt som ukjent i en massegrav.

Det er i dag 147.199 holocaustoverlevende i Israel, og dette tallet inkluderer 521 nye immigranter fra Ukraina. I alt 1.161 av disse er over 100 år gamle, mens 31.000 er over 90 år. Gjennomsnittsalderen er 85 år, og den eldste er ifølge Israel Hayom 118 år og den yngste er 76 år.

Profetiene frem

I den gamle brosjyren «Hva vil Karmel-bevegelsen?» står det at «Vår generasjon har opplevd en sjokkerende bokstavelig oppfyllelse av domsprofetiene i 5. Mos. 28, 64–67). Dette er trolig en henvisning til holocaust.

«Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre. Der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Blant disse folk skal du aldri ha ro. Der skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår. Du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare kveld! Og om kvelden skal du si: Var det bare morgen! – for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne.»

Brosjyren, som ble trykket i grunnlegger Per Faye-Hansens tid, fortsetter: «Men profeten Jeremias forsikrer i 32, 42 at Gud like så nøyaktig vil oppfylle også det gode ord han har talt om Israels hus. Vi tror at Herren nå har begynt å oppfylle det gode ord han har talt om Israels hus. Vi tror at Herren nå har begynt å oppfylle også sine gode løfter til Israel og at gjenreisningen på Sion i våre dager er innledningen til opprettelsen av det messianske fredsriket på jorden ved Jesus Messias’s gjenkomst».

Per Faye-Hansen er hedret av Yad Vashem som «rettferdig blant hedningene» fordi har reddet jøder under den andre verdenskrig. Hans navn er oppført på en minnetavle i hagen til Yad Vashem.

---

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): To av Jesu disipler var på vei hjem. De hadde vært i Jerusalem i påskehøytiden. For en påske! En skikkelig nedtur for dem og de andre disiplene. Han som var deres store venn og mester, ble dømt til døden og naglet til et kors. Hele tiden hadde de trodd at Jesus skulle befri dem fra den romerske okkupasjon.

Nå hadde det gått tre dager etter at Han døde og ble lagt i graven. De gikk ned mot Emmaus. Så skjer det at en mann kommer nær til dem. Vi leser i Luk.24,15: «Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og vandret sammen med dem.» 

Da kom Jesus selv nær til dem. Han fulgte dem ikke på avstand. Han kom ikke snikende inn på dem. Helt fra sin oppstandelse fra de døde, var Han nær hos sine.

Det er en stor trøst og oppmuntring også for oss i dag. Det står i en sang som vi bruker i møter: «Han går ved min side, Han leder min gang, Han blir ikke trett Han som jeg.»

Han vandret sammen med dem. Jesus går nær ved sine venner, og Han vandrer med dem. Han vet hva de snakker om, likevel får Han dem til å fortelle det. Den ene disippelen, Kleopas, spør om Han er alene fremmed i Jerusalem som ikke vet hva som er skjedd der i disse dager. Visst visste Han det, Han som selv var i sentrum av det som skjedde.

Vi kjenner til Israels historie da de flyktet fra Faraos fangenskap. I 2.Mos.14, står det at Farao satte etter dem med hele sin hær. Han ville ta dem tilbake til fangenskapet. Men, Gud holdt sitt øye over sitt folk. Vi leser: «Guds engel som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem.» (2.Mos.14,19)

Herren var hele tiden nær sitt folk. Fienden skulle aldri få nå dem. I Salme 145,18, leser vi: «Herren er nær hos alle dem som kaller på Ham, hos alle som kaller på Ham i sannhet.»

Dette er stort å høre for alle Guds barn. Du som tror på Herren Jesus, er Guds barn av bare nåde. Jesus går nær deg. Du er ikke alene med dine bekymringer, du kjemper ikke alene mot djevelens angrep.

Haldis Reigstad sier det i sangen: «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil Han vera der. Eg treng ikkje gå og ottast  når eg fylgjer Jesus her.»

Hør da dette, kjære medvandrer: Jesus går nær deg hver dag, også i dag. Du får vandre med Ham.

Av Vidar Norberg

(Jerusalem, 09.04.2023): Det var færre mennesker som kom til Vestmuren for å få den prestelig velsignelsen i påsken, trolig på grunn av faren for flere muslimske påskepogromer mot jøder i Eretz Israel.

Under påskevelsignelsen søndag sto etterkommerne av Arons presteslekt inntil Vestmuren. På et gitt signal i den jødiske morgenbønnen dro de bønnesjalet over hodet, formet fingrene som bokstaven shin, den første bokstaven i Guds navn El Shaddai (Gud Den Allmektige) og rakte ut armene under bønnesjalet og leste den aronittiske velsignelse fra 4. Mosebok 6, 24–26:

«Herren velsigne og bevare dig!

  Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig!

  Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred!»

Fredfullt

Det var ikke vanskelig å se at det i år var mindre folk ved den første prestevelsignelsen klokken 9.45. Det kom som vanlig flere mennesker til den andre prestevelsignelsen klokken 10.30, men det var færre enn vanlig på plassen foran Vestmuren. Det var heller ikke store køer og sammenstimling av mennesker i Jerusalems gamleby. Også i Davids gate (El Bazar) med de arabiske basarene som leder opp til Jaffaporten, var det mindre folk. Flere butikker var stengt. Ifølge meldingene var det også fredelig ved Gravkirken i Jerusalem påskemorgen den 9. april.

–Det bruker å være rundt 40.000 mennesker i byen på denne dag. Det er nok noen færre mennesker i byen på grunn av sikkerhetssituasjonen. Men det er politi på hvert gatehjørne, så dere er trygge. God påske, sa en hyggelig politimann som sammen med flere andre politifolk holdt vakt utenfor det gamle Rådhuset i Jerusalem søndag den 9. april.

–Det var rundt 15.000 mennesker til stede i år under prestevelsignelsen birkat kohanim, opplyste Western Wall Heritage Foundation i en pressemelding.

Under prestevelsignelsen i 2022 og etter koronapandemien var det rundt 20.000 mennesker. I 2019 var det cirka 40.000 jøder som kom til birkat kohanim.

Totalt har titusener besøkt Vestmuren under påskehøytiden. Det var også mange tusen muslimer som av israelske myndigheter fikk gå opp på Tempelplassen under den muslimske fastemåneden ramadan.

Tempelplassen

Ryktene svirret på nyhetssendinger om at muslimene på nytt hadde barrikadert seg inne i al-Aqsa-moskeen før velsignelsen, søndag 9. april, bare dager etter at israelske politistykker stormet moskeen og fjernet terrorister som hadde barrikadert seg der med stein og fyrverkeri som de kastet og sendte mot israelske politifolk. BBC ventet i sin tidlige morgensending søndag på at noe kunne skje. Men det skjedde ingenting.

Israelsk politi holdt søndag vakt på Tempelplassen og lot muslimene være i moskeen fordi de ikke hadde planlagt opptøyer. De ville trolig blitt møtt av en sterk politistyrke dersom de hadde angrepet bedende jøder. Politiet var også oppe på «balkongen» helt oppe ved mosketaket.

Tradisjonen tro slapp politiet jøder opp på Tempelplassen etter birkat kohanim. Rundt 800 jøder gikk opp på jødedommens helligste sted.

Ba om enhet

De seneste år har USAs tidligere ambassadør David Friedman vært til stede på en utsiktsplass ved nedgangen til Vestmuren. Han var tilsynelatende ikke til stede i år.

Til stede var Israels sjefrabbinere Yirzchak Yosef og David Lau sammen med Vestmurens egen rabbiner Shmuel Rabinowitz. Der var også landets politisjef Kobi Shabtai og Jerusalems politisjef Doron Turgeman. I tillegg var det flere hundre prester av Arons presteslekt, de såkalte kohanim.

Sjefrabbiner Rabinowitz ba om enhet i Israel og Guds velsignelse over hele Israel.

Tradisjon

Det var kong David som kjøpte treskeplassen fra Ornan for seks hundre sekel gull (1. Krønikerbok. 21, 18–27). Og der bygget kong Salomo templet. I gamle dager kom jødefolket opp til templet i Jerusalem for å vise seg for Herren på de tre valfartsfestene påske (pesach), pinse (shavuot) og på løvhyttefesten (sukkot). Etter at det andre templet ble ødelagt av romerne i år 70, kunne ikke jødene dra opp til templet for å ofre (2. Mos. 23, 14 og 5. Mos. 16, 16).

I den såkalte utmattelseskrigen (haHatasha) fra 1969 til 1970 foreslo rabbiner Mendel Gafner at det igjen ble holdt massebønn ved Vestmuren. Det skulle styrke moralen. I 1978 ble det bestemt at den skulle holdes to ganger i året, i påsken og på løvhyttefesten.

Fire drept i påskepogrom. Les saken i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

---

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

–Disse bildene ble tatt under en påskeleir i Seida i Tana i 1968. Det var Indremisjonsselskapet som leide statsinternatet til leirsted. Leirdeltakere kom med båten til Vadsø og fortsatte sju mil med buss til Seida. For de fleste var det langt å reise. Fra Kjøllefjord tok det nesten et døgn med hurtigruta, opplyser tidligere indremisjonspredikant Willy Gryting i en e-post.

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): Jakob Sande (1906-1967) var lektor og ein skatta nynorsk lyrikar. Han skreiv ikkje meir enn to songar som står i Sangboka, nr. 623 og 659. Men sjølv om det er få – er det songar med ein mektig bodskap – særleg 659, skreven i 1931 – og tonesett av Rolf Karlsen i 1973.

Songane har og ein særleg god rytme og rim som syng seg inn i sinn og tankar. Det minnar meg om det Grieg sa om Garborgs dikt: det er jo musikk.
Songen på 623 er jolesongen: «Det lyser i stille grender.»

Sidan me nærmar oss påska, skal me la songen på 659 synge seg inn i våre sinn og tankar som førebuing til Påskemorgon som «slokker sorgen til evig tid». Eit Kristusvitnemål om Offer-lammet ein ikkje høyrer så ofte i slik framføring. Ei vidunderleg innføring i påska frå Jesu kamp i Getsemane til sviken av vener, spotta og håna i Pilati borg til «Offerlam på Golgata» Og så eit siste og fjerde vers og bøn om at bodskapen må verta vårt personlege eige.

Sjølv om han ikkje har med oppstoda si solgylde Påskemorgon – så er soninga sterkt med i Offerlammet og i siste verset, og som nemnd, ei god førebuing til gleda då makta til synd og død vart broten – og vegen bana like inn i heilagdomen. Heile vegen Jesu kamp åleine: Stridsmann frå Getsemane – til Påskemorgon då ingen møtte og såg oppstoda! Berre nokre skremde vakter såg verdas største hending. Underleg. Likevel – svikta ikke Stridsmannen då – ikkje i dag heller.

Men lat oss no høyra – ja, gjerne synga med i desse fire versa som og har eit roleg og godt tonefylgje – slik det skal lyda: «Åndelige sanger til føyelig melodier».

«Du som låg i natti seine sorgtyngd, vanvørd og åleine, Skjelvande på såre kne,
Du som skåli trufast tømde Medan alle dine rømde, Stridsmann frå Getsemane!

Du som spotta vart og banna, Kront med klungerkrans om panna, Medan augo brann i sorg,
Du som stod i namnlaus pine, Skild fråd ei du kalla dine, Einsam i Pilati borg.

Du som hekk til krossen nagla, Medan blodut sveitte hagla Frå di panne då du sa:
«Fader, kvifor gjekk du frå meg!» Å, lat nådens blodstraum nå meg, Offerlam frå Golgata!

Lær mi sjel kor du laut lida, Syn meg såret ditt i sida, Styrk og nør mi veike tru,
Så eg frelst mitt auga vender Opp til deg på krossen, du.» (Uth. av meg)

Artikkelen er fra kommentar-avisa.no

Av John Skåland

Da de utsultede russiske krigsfangene under den andre verdenskrig skulle takke Kristine Ribland for maten, laget de et kors og satte det inn i en flaske. Sønnen Tormod Jendal (71) vokter flasken med korset som et klenodium fra sin mor.

Etter at Tyskland startet sin offensiv mot Sovjetunionen 22. juni 1941, den såkalte operasjon Barbarossa, ble det etter hvert tatt mellom fem og seks millioner krigsfanger. De fleste av disse fikk en umenneskelig behandling, og store mengder døde som følge av sult, sykdom og tvangsarbeid.

Til Norge sendte den tyske krigsmakten nærmere 100.000 sovjetiske krigsfanger. Mer enn 13.000 av disse mistet livet mens de var på norsk jord. Også i Norge arbeidet de sovjetiske fangene under ekstreme forhold hvor mange døde av ren mishandling, sult og fornedrelse.

Det var ikke helt uvanlig at nordmenn syntes synd på disse stakkars utsultede fangene som ofte ble drevet fra leirer i lokalmiljøet og ut til dagens tvangsarbeid. Det var strengt forbudt å gi fangene mat, men likevel ble dette gjort på mange finurlige måter. Det hendte også at de tyske vokterne snudde ryggen til og lot nordmenn gi mat til fangene. Som takk hendte det veldig ofte at de norske hjelperne fikk tilbake gaver fra fangene – ofte utskårne fugler eller annet håndverk som fangene kunne produsere i leirene.

I Flekkefjord kommune, nærmere bestemt på Sira, fantes det en russeleir på Lendemoen hvor nå idrettsanlegget er. Her var omtrent 90 krigsfanger som var i tvangsarbeid. Flere av disse ble daglig drevet på broa over elva til østsiden, og videre på veien utover Sirnesmoen mot Sirnes stasjon. Helt inntil denne veien ligger i dag som den gang eiendommen Sirnesvegen 99. Tormod Jendal, 71 år, bor her alene nå. Han er i besittelse av et helt unikt klenodium som hans mor fikk i gave fra de sovjetiske krigsfangene.

Klenodiet er en flaske, sannsynligvis en brennevinsflaske, hvor det er laget et kors med Jesus på, inne i flaska. I tillegg er det en del symbolske tegn som sannsynligvis er vanlige i øst-kirken. Alt er laget inn gjennom den smale flaskeåpningen – umulig å forstå hvordan de har greid dette.

Krigshistoriker Magne Haugland fra Søgne har studert klenodiet og sier han aldri har sett noe lignende.

Tormod Jendal forteller at moren, Kristine Ribland, bodde sammen med sine foreldre i huset under krigen. Det var alltid hun som bakte lefser og flatbrød i kjelleren, og da luktet det godt langt ut i Sirnesvegen. Når da fangene kom forbi og kjente lukten, løp noen ned bak huset og inn til Kristine, og hun gav dem nok rikelig av baksten. Dette skjedde ofte den tiden fangene var på Sira. Leiren hvor de sov, lå en snau kilometer lenger oppe ved elva.

Fangene har åpenbart satt enorm pris på denne vennligheten, og en dag overleverte de denne unike gaven til Kristine. Sønnen Tormod tar meget godt vare på den verdifulle gjenstanden. Kanskje flere av fangene søkte sin trøst til Frelseren på korset i sin nød og elendighet i Norge.

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): «Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» Jesaja 53,5

Hvis en vil benevne noe i Bibelen som kjerneord, må vel dette være et slikt. Det 53. kapittel hos profeten Jesaja er da et av de aller klareste utsagn om den lidende Messias i Den gamle pakt. Kapittelet er kalt «den Jesaja-profetiens krone» og er kanskje det mest åpenbarte gammeltestamentlige budskap om Kristi lidelse og offer.

Denne profetien er fra 700-tallet f.Kr. og en av de oftest siterte profetier om Kristi lidelse for våre synder. Han er menneskehetens stedfortredende offerlam, som tok vreden, dommen og straffen for alle.

Så er da også dette profetord blitt vist mye til, både i gammel og nyere tid. Det er stadig referert og talt over, ikke minst når en ville vise til profetier om Jesus Kristus’ stedfortredende offerdød for alle. Verset hører med i «den fjerde sangen om Herrens lidende tjener», som tok vreden, dommen og straffen. «For vår skyld var du såret, har vredens synder båret, miskunn deg over oss, o Jesus!» (Agnus Dei Joh.1,29. Nicolaus Decius 1522)

Dette påskens kjerneord minner oss sterkt også om de vidunderlige følger, det ubeskrivelige gode resultat av Herren Jesu stedfortredende gjerning. Her nevnes særlig disse to: «fred» og «legedom». «Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» Det var både hensikt og resultat, formål og frukt.

Jesu liv, gjerning og offer brakte oss fred. Da kan vi både tenke på freden i og hos oss.  Freden Jesus gir. «Min fred gir jeg dere.» Freden som før ble omtalt som «den følbare nåde». «Guds fred, som overgår all forstand.» (Fil.4,7).

Men ikke minst skal vi i denne forbindelse tenke på det som kalles «fred med Gud». (Rom.5,1). Han «forlikte alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors». (Kol.1,20). Fredsslutningen med Gud skjedde på Golgata ved Kristi offer-død. Da fant forlikelse sted og gjenopprettelsen av freden med Gud.                

«Du som freden meg forkynner, du en Frelser, jeg en synder, du med Amen, jeg med bønn, du med nåden, jeg med skammen – å, hvor vi dog passer sammen, du Guds salvede, Guds Sønn!» (Christian Richardt 1880)

Men også legedom nevnes som resultat av Jesu lidelse. «Ved Hans sår har vi fått legedom.» Merk deg ordet «fått». Det har alt skjedd. Dette er ikke et ord som skal forstås som helbredelse for alle sykdommer her i tiden. Vi må derfor ikke tale som om tilværelsen her på jord kan bli en herlighetstilstand. Nei, det hører fremtiden til. Den himmelske eksistens hvor ingen sykdom, sorg og død finnes.

Frelsens legedom helbreder vår sjel og gjør oss åndelig friske her i vår onde, syndesmittet verden. Enhver som har tatt imot Jesu fullbrakte frelsesverk, har fått legedom. Den er alt skjedd og skal erfares fullt på forløsningens dag. En Kristus-troende er helbredet, selv om han/hun er legemlig syk her i tiden.

Men vi kan likevel både få be om legemets helbredelse og om kraft til å bære sykdommen. Det skjønner vi av Hans løfter om bønnhørelse og det faktum at Bibelen både taler om forbønn for syke og om helbredelsens nådegave. Men bønn er ikke å befale Gud, men å bekjenne sin nød og ydmykt søke Hans hjelp. Ingen kan beordre Gud! Heller ikke ved å vise til dette frelsesløfte.

La dette påskens kjerneord ved trøste-profeten Jesaja bli hørt og tatt imot! Det er frelsens og håpets budskap til oss alle. Med sitt «sannelig» bekreftes evangeliet, også her i Det gamle testamente. Det står fast og er urokkelig. Og det gjelder enhver som hører og tror: «Sannelig våre sykdommer har Han tatt på seg og våre piner har Han båret». Amen!

Langfredags såre scene

Vil du ha et ord som gjelder
for din egen frelsessak,
må du søke det som teller
på den store oppgjørsdag.

Da Guds Sønn ble torne-kronet,
slått og dømt i stor forakt
og Guds vrede mot Ham tordnet,
sannet Han Den nye pakt.

Det var da forliket hendte,
«fred med Gud» opprettet ble.
Hva kan du av bedre vente,
enn å høre, motta det?

Langfredagens såre scene
var forsoningsoffers prov.
Gud ved det lot seg forene
med sin verdens nøds behov.

Det er nådens tunge tale
om hvor dypt vi fallen ble
og Guds kjærlighets husvale,
hver som tror får smake, se.

Det er ordet som kan felle
alle krav om synders dom.
Eneste som da skal gjelde,
når Gud sier siste kom!

Det er jaet du må eie,
når alt annet er blitt sagt.
Intet kan mot det oppveie,
Jesu ord: «Det er fullbrakt».

Axel Remme

Se hen til det

Se hen til det som alt er gjort
når du vil nåde finne.
Tross all din synd av smått og stort,
kan du Guds frelse vinne.

Se hen til at «det er fullbrakt!»
Da Jesus for deg døde,
ble veien til Guds rike lagt,
betalt all skyld og brøde.

Se hen til løftene Han gav,
din Frelser med vil være.
Hans trøst og kraft er støttestav,
når du må byrder bære.

Se hen til håpet Jesus gir
om evig liv og seier.
Hver den som tror og trofast blir,
Gud selv til målet leier.

Axel Remme

---

---

---

Påskeoppbyggelsen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 4, 2023

Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

Da Jesus var død og ble tatt ned av korset, ble Han svøpt i et linklede og lagt i graven. Linklede var etter alt å dømme en del av den jødiske bregravelsestradisjon.

–Det nye testamente forteller at Jesus ble svøpt i linklede, sier kurator Efrat Assaf-Shapira ved Israel Museum i Jerusalem.

Evangeliene forteller om Jesu linklær.

«Så kjøpte Josef et linklede, tok Jesus ned og svøpte Ham i linkledet. Han la Ham i en grav som var hogd ut i berget, og veltet en stein  for inngangen til graven». (Markus 15, 46, Lukas 23, 53)

«Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt Ham. Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, og at svetteduken, som hadde vært på hodet Hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv.» (Johannes 20, 1–7)

–Vi vet ikke hva slags klær Kristus ble pakket inn i. Spesielt lin ble benyttet til likklær. De kunne også være av bomull og silke, men måten de utformes på, endrer seg fra kultur til kultur opp gjennom historien, konstaterer Assaf-Shapira.

De dødes klær

–Israel Museum har over 10.000 klesplagg. Et av dem er et linklede fra Ein Gedi som er fra det første århundre etter vår tidsregning. Dette vet man fordi det var knyttet en knute på den ene skulderen. Nå vises en utstilling som forteller om likklærnes jødiske historie. Slike klær skulle følge de døde i graven. De skulle være kledd for evigheten eller i det minste til de dødes oppstandelse, går det frem av en pressemelding fra Israel Museum.

–Det var også vanlig at man etter sin død ble kledd i klær som man tidligere hadde brukt. Det kan for eksempel være en brudekjole, en kittel eller et festantrekk. Man vet for eksempel at også kvinner har benyttet tallit-mønster på sine gravklær. I dag er ikke dette vanlig.

Som eksempel på hvordan skikkene har utviklet seg, forteller Assaf-Shapira at i Sveits var det vanlig for kristne kvinner å dekke hode og ansikt. Dette ble også en modell for tyske jøders gravklær. Museet har også en slags kappe over halvkappene som forsvant helt på 1600-tallet. Derfor forteller likklærne også ganske mye om mote og geografi i tidligere tider.

Israel Museum har flere klesdrakter fordi immigranter brakte dem med seg. På en av veggene henger en dødsdrakt som er en gave fra Det jødiske samfunn i Göteborg.

–Likklær var på en måte litt hellig fordi de ligner klesdrakten til ypperstepresten. I oldtiden ble folk gjerne begravd i sine egne klær, de rike i litt finere klær.

Hellig plikt

–Å bry seg om de døde er en ærefull plikt i jødedommen, for man kan ikke få noe tilbake fra  de døde. Begravelsesbyråene tar i dag seg av alt, vask av den døde og klær til den døde. De tar også vare på familien. Det er flere begravelsesbyråer i Jerusalem. Skikkene er ulike og handler ofte om hvor man kommer fra, sier kurator Efrat Assaf-Shapira.

Museet har også med prøver fra en kunstner som lager likklær på bestilling. En mann fikk en innerdrakt, pluss en dødskledning til ytterbruk som han kan vise seg i før han dør, for noen vil bli begravd i klær som de har båret i sitt liv.

–Er det kremasjoner i jødedommen?

–Det forekommer, men det er sjeldent, sier Efrat Assaf-Shapira.

---

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 4/2023

Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il