Oppbyggelse

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Vi skal feire pinsen. Hva var det som skjedde på den dagen? Stiller vi spørsmålet til folk, så trekker de bare på skuldrene. De vet ikke hva de skal svare. Noen pusser båtene sine. Andre steller i hagen. Hyttefolket drar til sine «ferieparadis» ved sjøen eller på fjellet.

Men hva er det vi feirer? Svaret har vi i Bibelen, Guds ord. Det var da Gud, Den Hellige Ånd, ble sendt til Jesu Kristi menighet. Det var dette som Jesus hadde lovt sine apostler og disipler før Han fór til himmelen. Jesus sa: «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Apg.1,8)

Jesus hadde undervist sine apostler om Den Hellige Ånds gjerning i dem og for dem. I sin avskjedstale før sin lidelse og død, taler Han om hva Den Hellige Ånd skal gjøre. Vi leser i Joh.16,13: «Men når Han kommer, Sannhetens Ånd, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale av seg selv, men det Han hører, skal Han tale, og om de kommende ting skal Han forkynne dere.»

Den første frukten av pinsens under er at de som tror på Jesus, får kraft til å vitne om Ham. Det var dette som skjedde på den første pinsedag. De som var samlet fikk kraft til å vitne slik at tilhørerne måtte si: «Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!» (Apg.2,11)

De forkynte evangeliet om Jesus, slik at de som var samlet fra de forskjellige land, hørte det på sine språk. Noen fortolkere mener at dette var tungetalens nådegave som skjedde. Saken er at Den Hellige Ånd var en «simultan-tolk». Det har jeg selv opplevd på et møte på en fiskarheim, hvor russiske fiskere var til stede.

Det neste som skjedde var at Simon Peter stod fram og talte om Jesus slik at tre tusen ble frelst. (Apg.2,41)

Frelsen er den største og viktigste frukt av pinsens under. Det var da misjonsarbeidet startet. Den første Kristi menighet var et faktum.

Det er bare Den Hellige Ånd som kan virke i oss slik at vi forstår evangeliet. Det er som det står i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» 

Hver den som kommer til tro på Jesus, er frukt av Den Hellige Ånd. Han virker den tro som Jesus favner og hjertet rense kan. Det er pinsens frukt som vokser fram når Guds ord blir rett forkynt.

Så skal vi feire pinse med takk til Gud vår Far.

Gledelig pinsehelg!

Nye blad på fikentreet i Jerusalem i april. I Bibelen er fikentreet sammenlignet med Israel.

«Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og på alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere avdere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.» (Luk. 21, 29–31)

(SPISS): I Norge er det i dag feiring av grunnlovsdagen. Norges grunnlov ble undertegnet den 17. mai 1814 på Eidsvoll. Men Norge er eldre enn som så. Det som kanskje mer enn noe annet har gjort oss til et folk, er innføringen av kristendommen før år 1000. Her finner vi arven fra fedrene.

Skal Norge og det norske folk bestå, må denne judeo-kristne, bibelske arv holdes høyt i hevd. Ellers er det stor fare for at den norske skuta springer lekk og til slutt synker. Av og til ser man foruroligende små lekkasjer i vikingskipet. Man kan tette gamle trebåter med gris, kluter og plankebiter, men til slutt går skuta ned om man ikke drar den på land og hugger den opp til brensel.

Norges langstrakte land er en Guds gave til folket. En vakker og dyrebar gave som man gjør vel i å holde høyt i akt og ære. Det er ikke bare nordmenn som har fått slik en gave. Gud har delt dem ut med rund hånd til folk over hele jorden. Bibelen forteller hvordan:

«Han lot alle folkeslag av et blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Ap.gj.17, 26–27)

Formålet med et land er altså at vi skal søke Gud. Det har det norske folk opp gjennom tidene gjort. Men søker man Gud i dag. Det er et alvorlig spørsmål i denne urolige verden med avkristning, krig og stadig nye spenninger. Et folk som faller fra Gud, står i fare for å miste sitt land. Skal man verge landet, må man vende seg til Gud.

Den store nordlandsdikteren Elias Blix forklarer dette i fedrelandssalmen:

«Vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt paa Huset byggja. Vil Gud ikkje verja By og Land, Kan Vaktmann oss ikkje tryggja. So vakta oss, Gud, so me kann bu I Heimen med Fred og Hyggja!»

Israels kong David var en stor konge. Han var mannen som gjorde Jerusalem til Israels hovedstad, noe den er den dag i dag 3000 år senere. David sønn Salomo sier:

«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» (Salme 127, 1)

Det beste forsvar for folk og land er ikke våpenmakt og allianser med folk som er sterkere eller svakere enn oss. Det viktigste er kristentro og kristenarven fra fedrene. Den judeo-kristne tro.

Det ser ikke helt lyst ut når Norge har vendt tilbake til førkristne skikker som å drepe små barn. Fosterdrap er en himmelropende synd enten barnet settes ut til ville dyr i skogen eller drepes med moderne tang og abortpille. Blodet roper alt til Gud. Da Kain slo sin bror Abel i hjel, sa Gud til Kain: «Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.» (1. Mos. 4, 10).

Stortinget svekket kristendommen i Norges grunnlov. Det er et tegn på åpning for flerguderi og avgudsdyrkelse i kongeriket. Islam får stadig mer innflytelse, deres høytider dekkes nesten bedre i mediene enn kristentroen. Den kristne oppdragelse er svekket.

Selv i kirken ser man nå et alvorlig frafall. Arvid H. Nergård var den siste bibeltroende biskop som var mot kvinnelige prester. Han mente at det var et brudd med Skriften og kirkens 2000-årige tradisjon. Feminisme og sekulær modernitet sitter nå på høysetet selv i den gamle kristne bastionen Bjørgvin. Det er et frafallstegn.

Man hører til og med at folkevalgte på Stortinget skaffer seg urettmessige utbetalinger. Utvikler ellers lovlydige borgere seg til «svindlere» der? Hvor er da Norge på vei?

Slik går det når kristentroen forsvinner. Og til slutt vil ikke Gud verge by og land.

Men det er et håp også når ting går galt. Den kjente dikteren, redaktøren og forkynneren Trygve Bjerkreim har skrevet  sangen «Det er makt i de foldede hender». Vi må igjen vende oss i daglig bønn til Gud, Den Allmektige, for land og folk. Her er hvert bedehus med møter, bønn og lys i vinduene et fyrtårn for folket, om Ordet forkynnes rent og klart.

I Det Vestlandske Indremisjonsforbund var det en bibelskolerektor som het Mikael Landro. Hans formaninger på prekestolen i Bergen sitter ennå i minnet. Han siterte Matias Orheims sang «Kvardagskristen vil eg vera!» Landro la nok også til i «heim» og «skule» og «arbeid». Der man «ferdast».

Så skal man også denne 17. mai glede seg over at man ennå kan heise det korsmerkede flagg. Eller som det sies i en ungdomssang som ble sunget hos De frie venners leirstedet Sjånes i gamle dager:

«Fold det gamle merke ut: Under dette merke stod de gamle før, under dette merke enn Guds helter dør. Skulle vi da svikte der hvor de stod fast? Fold det korsets merke ut!»

Og om folk ikke vil tro – så er det et tegn som er mer synlig enn de fleste. Det er at det gamle jødiske folk etter 2000 år har vendt tilbake til sitt gamle hjemland Israel. Jesaja 66, 8 sier:   

«Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag …» Ja, det skjedde for 75 år siden. Staten Israel kom til verden.

Siste vers i Per Faye-Hansens Karmel-sang lyder:

«For Herren gjenreiser riket nu, For Israel etter lang tids gru. Messias-resten og Kongepresten, ser du dem, du?»

Dette skulle vi også feire.

Det er mange 17. mai-tog, men snart går toget til himmelen. Bortrykkelsestoget av frelste sjeler.

Av John Skåland

På Golanhøydene ser man ennå skiltene med minefelt og ruiner fra krigene i 1967 og 1973. Nær den syriske grensen er det et helt nytt minnesmerke. En stor tanks ble nylig satt opp, og et Israel-flagg vaier på toppen. Yosef Sabbach var teknikker på denne tanken i 1973.

Hans kone oversetter til engelsk når han forteller om opplevelsen under yom kippur-krigen.   

–Kapteinen hans hadde kallenavnet «Tiger», og det spesielle med denne avdelingen var at de under et avgjørende slag skjøt i stykker 60 syriske tanks uten å miste en eneste mann eller egne tanks, forteller Sabbach.

Han er marokkansk jøde og bor i Jerusalem.

Det finnes mange minnesmerker etter krigene på Golan. Men det er over falne soldater. Siden hans avdeling ikke mistet noen, måtte de selv lage dette minnesmerket for ett år siden.

Stridsvognen er sammensatt av to forskjellige typer: Centurion og Penton. Derfor kaller de denne typen for Penturion. Yosef forklarer inngående om mange av vognens funksjoner, og også hvordan det var å leve over tid i en slik stridsvogn med fire personer inne.

Yom kippur-krigen var en meget vanskelig krig for Israel siden de omkringliggende araberland angrep dem på den store forsoningsdagen da beredskapen var dårlig og alle menn i synagogene. Bare noen få var på vakt. Men ved Guds hjelp gikk ISRAEL seirende ut av krigen.

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: joskaala@online.no

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Spedalskhet er en forferdelig sykdom. Den er veldig smittsom, og de som ble syke av den, måtte forlate sine hus og hjem. På lang avstand måtte de rope at de var urene. Å få en slik diagnose var en dødsdom.

I Markus 1,40ff, leser vi om en mann som var spedalsk. Han kom til Jesus og falt ned for Ham. Han sa: «Om du vil, så kan du gjøre meg ren!

Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren». (v.40–42)

Oppgitt av familien og venner, som holdt seg langt på avstand fra ham. Han hadde fått høre om Jesus fra Nasaret som helbredet alle syke. Han måtte komme til Jesus, koste hva det koste ville. Han faller på kne foran Mesteren og bønnfaller Ham i sin nød.

Tenk om Herren ikke ville hjelpe ham. Han må ha sett fryktelig ut. De som stod i nærheten, må ha holdt seg for nesen. Men Jesus brydde seg ikke om mannens utseende eller lukt. I stedet for å holde ham på avstand, rakte Jesus ut hånden og rørte ved ham.

Jesus renset den spedalske med sitt ord. Han som er Ordet, Han skaper det Han nevner. Slik tar Jesus imot alle som kommer med sine problemer. Det største problemet for mennesket er synden. Det er som en gjennomtrengende og ødeleggende spedalskhet.

Paulus skriver om det i 1.Tim.1,15: « Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»

Apostelen Paulus regnet seg selv som den største synder. Jesus kom for å frelse alle syndere. Det er dette som er det store evangeliet som vi får høre og tro. Jesus sier: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt.9,13b)

Kanskje du som leser dette, føler deg uren og skitten av dine synder. Du klarer ikke å bli ren, selv om du prøver aldri så mye. Sannheten om oss mennesker er at ingen kan klare å rense bort synden i sitt liv. Det kan bare Jesus gjøre.

Apostelen Johannes skriver: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1.Joh.1,7)  

Vi blir altså fullkomment renset i Jesu Kristi blod. Da Jesus lot seg nagle fast til korset på Golgata, rant Hans hellige blod til renselse og frelse for våre synder. Derfor kan vi med frimodighet komme fram til Ham som er Lammet som ble slaktet, og som med sitt blod renser oss fra all synd. (Se Åp.5,9)

Jesus vil og kan rense dem som kommer til Ham med sine synder. Bare Han som er Guds Lam, kan frelse fra syndens dom og straff.

Vi synger i en sang: «Lammet, ja Lammet, dets vunder og sår, æren og prisen i evighet får! Amen, halleluja! Amen!»

Av Vidar Norberg

Forkynner Roald Evensen fra Indremisjonsforbundet kommer til Vest-Finnmark for å holde møter fra 9. til 15. mai. Han har hatt tidligere bodd flere år i Finnmark. Med på turen er også kona Gunn Berit Evensen.

–Vi starter med møter i Alta bedehus tirsdag 9. mai. Fra tirsdag til lørdag er vi på Betania i Hammerfest. Onsdag er det møte på Nyvoll. Søndag er det møte i Lakselv misjonshus, opplyser Roald Evensen i en e-post.

Roald og Gunn Berit Evensen bor på Askøy utenfor Bergen. For mange finnmarkinger er de godt kjent fra arbeidet i Finnmark Indremisjon som drives av Indremisjonsforbundet. Evensen kom til Talvik i 1976 og var der til 1977. Han var i Hammerfest fra 1977 til 1978 og i Vadsø fra 1978 til 1982. I en årrekke ledet Evensen Indremisjonsforbundets arbeid i Finnmark. Fortsatt er han på farten for å holde møter rundt om i Norge.

–Jeg har opplevd at sankthansbålet snødde ned i 1977. Og jeg opplevde tropenatt på sankthansaften i 1978, sier Evensen.

–Hvordan er åndssituasjonen i Finnmark.

–Vadsø og Vestre Jakobselv er slått sammen til Varanger Indremisjon. Der er det regelmessige møter og en del unge kristne barnefamilier. På møtene i Vadsø deltar også folk fra Vardø. Leirarbeidet har også tatt seg opp, så det blomstrer litt. I Tana Bru er det nå felles møter mellom Indremisjonsforbundet og Norges Samemisjon, sa Roald Evensen i et intervju i fjor høst.

Ekteparet Evensen har besøkt Israel minst 30 ganger både med familie og venner.

–Vi synes det er god investering å ta med familien til Israel. Vi lever enkelt og har hverken bobil eller hytte. Vi investerer i å ta familien på ferie, sier Evensen.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Gi Gud takk som offer, og gi Den Høyeste det du har lovt, og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» (Salme 50,14–15)

Denne salmen er skrevet av Asaf. Han var den som ledet sangen i templet. Den mest kjente av hans salmer er Salme 73. Takken til Gud var hans gjennomgangstone. Det var Gud Herren som var verd all takk og ære. (1.Krøn.15,17ff, 16,5ff)

Asaf begynner Salme 50 slik: «Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.» Gud Herren har kontinuerlig kontakt med oss. Han kaller på deg og meg hver dag. Du er ikke overgitt til tilfeldigheter. Det betyr at Herren vil ha oss i tale.

Når Gud Herren taler, er det avgjørende å være lyttende til Hans ord. Dette ordet har vi i Bibelen, Guds levende ord. Hvor har du Bibelen? Har du gjemt den bort? Det er mange som har lagt den i en skuff, eller i bokhylla.

Apostelen Paulus skriver: «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.» (1.Tess.5,18)

Som barn lærte vi å takke. Mor sa alltid: «Husk å takke for maten.» Alt vi fikk av mor og far, takket vi for. Det var ikke bare å springe fra matbordet når måltidet var ferdig. Særlig når vi var på besøk hos noen, måtte vi takke for det vi fikk.

Takknemlighet er en viktig del av livet. Er det i ferd med å bli avleggs? Tar vi alt vi får som en selvfølge?

Når vi takker Gud, gir vi Ham ære. Da åpner Han sitt ord og løfter. Vi leser videre i Salme 50: «Den som gir takk som offer, ærer meg.» (Sal.50,23a)

Takker du Gud for livet Han gav for deg? Jesus gav sitt liv på Golgata på korset for å frelse deg fra Guds vredesdom. Han ble dømt skyldig i ditt sted.

Du, kjære venn, som leser disse linjer, tenk over hva Herren Jesus har gitt til deg. Takk Ham for det, og gi ditt liv i Hans hender.

Det er en sang du kan synge, som lyder slik: «Takk, min Gud, for alt som hende, takk for alt slik du det gjer, takk for dag som er til ende, takk for dag som enno er! Takk for fager vår som strøymde, takk for hausten grå og arm, takk for tårer som er gløymde, takk for hjartefred i barm!»

Av Are Turi

(Máze 29.04.2023): Ante Guttormsen fra Máze og hans kone Linda Mannela fra Karesuando i Sverige var det første par som ble gift i den nye fjellkirken Máze Zion lørdag.

Prest var Leif Halsos fra Nordland. Vielsen foregikk på samisk, og prekenen var på norsk. Halsos kom med en hilsen til de utenlandske gjestene på engelsk.

Det var inngått sivilt ekteskap en uke i forveien før vielsen, fordi Halsos ikke har juridisk vigselsrett, men for Gud er det nok denne vielsen som teller, selv om det for staten Norge var juridisk vielse en uke tidligere.

Det var satt opp sitteplasser for ca. 20 personer og i tillegg fire stoler, to på hver side av alteret til brud og brudgom samt til forlovere. Presten hadde vel sete ved inngangen til sakristiet.

Det var tradisjonelle samiske klær for brud og brudgom med pelsbukser, bellinger og skaller (komager med pels). Bruden hadde kofte fra Karesuando, og for brudgommen var det Kautokeino-kofte.

Reglene for kirka er sånn at man ikke får bruke åpen ild inne i kirka, og det er ikke ovn, så det er jo litt kjølig, og man så at enkelte hadde på seg varme klær.

Vielsen ble streamet på internett så det var flere enn bare de som var i kirka eller kapellet som fikk med seg vielsen.

I fjor høst holdt Samemisjonens generalsekretær Bjarne Gustad den første gudstjenesten etter at kirken ble innviet. Brylluppet var den andre kirkelige arrangement etter at Máze Zion ble vigslet.

Ante Guttormsen har vært med på å gjenreise Máze Zion kirke som er kopi av Thomas von Westens 300 år gamle kirke i Máze.

---

Les mer om Máze Zion kirke på Finnmarksvidda

Den første gudstjenesten

Vigslet Máze kirke

Masi Sion får nytt torvtak

Bygger kopi av den 300 år gamle fjellkirken Masi Zion

Utegudstjeneste med den gamle kirketrappa

Setter opp kopi av Thomas von Westens

Kirkebyggere setter opp kopi

Máze gamle kirketomt

LYNGMOS FOTO-MINNER

300 år siden Máze fikk kapell

Av Rolf Ruud

(OPPBYGGELSE): Isop er en dvergbusk som blir 30–90 cm høy, hjemmehørende i Sør-Europa, Midt-Østen og regionen rundt Det kaspiske hav. På grunn av dens påståtte egenskaper som et antiseptisk middel har det blitt brukt i tradisjonell urtemedisin. I Bibelen har den også fått en symbolsk betydning.

Da kong David, som hadde syndet ved å ligge med Batseba, erkjente sin synd, roper han ut i bønn:

«Ta bort min synd med isop så jeg blir ren! Vask meg så jeg blir hvitere enn snø!» (Salme 51,9–12)

I Det nye testamente blir blodet symbolet:

«Men dersom vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, Hans Sønn, renser oss for all synd.» (1.Joh.1,7; 1.P.1,18–21)

Jesu død var en offerdød for alle våre synder. Det skjedde da Han blødde i hjel på et kors i Jerusalem. Derfor er det mulig å få tilgivelse for alle våre synder.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for?» (Salme 27,1)

Det er kong David som stemmer i denne salmen. Han var den store kongen i Israel. Han var aldri redd. Da han som ung gutt gikk mot den store giganten Goliat, var han ikke redd. Vi kjenner til denne historien fra søndagsskolen.

Kong David måtte kjempe mange kamper etter at han ble kronet til konge. Det var mange fiender som ville ta hans liv. Det var både ytre og indre fiender han måtte slåss mot.  Det var ingen enkel sak. En av hans sønner ville ta kongemakten. Absalom, som var tredje eldste av hans sønner, ville tilrive seg tronen. (Vi leser denne historien i 2. Sam. 15)

Det ble en opprivende tid for kong David, som måtte flykte for sin sønn. Det var en mørk og vond tid.

Han sier i begynnelsen av denne salmen: «Herren er mitt lys …»  Midt i alt det mørke og triste var Herren hans lys. Vi ser at lys og mørke er to begreper som omtales i Bibelen. Dette er to viktige sannheter som vi skal merke oss.

Ordet «mørke» omfatter alt som har med ondskap å gjøre. Dette er det som Satan står for. Jesus sier: «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» (Joh.12,31)

Djevelen bruker mørket for å dekke sin onde hensikt med oss. Jesus sier at han er en løgner. Han vil bare ødelegge menneskeliv.

Det andre ordet er: «Lys». Jesus sier: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh.8,12)

Jesus er lyset som skinner opp i vår mørke verden. Han sier at når vi følger Ham, så har vi livets lys. Dette lyset står for alt det gode Gud gir oss. Vi trenger ikke famle oss fram i mørke.

Kong Davids vitnesbyrd var at Herren var hans vern. Likesom David måtte kjempe mot fiender, må vi kjempe mot djevelens listige angrep. Men det er én som går med i denne strid, som Luther sier i salmen: «Vår Gud Han er så fast en borg, Han er vårt skjold og verge.»

Vi har et livsvern mot Satans onde piler. Når vi har Guds fulle rustning på, da er vi trygge og står sterke i åndskampen. (Les Ef.6,10–17)

Luther sier: «Vår egen makt er intet verd, vi var helt snart nedhugne. Men én går frem i denne ferd, for ham må allting bugne. Vil du Hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i Ham kun frelse er. Han marken skal beholde!»