Av Axel Remme
«Jeg vil igjen ta meg av deg»
Jesaia 1, 25
Tenk å få en slik hilsen fra Gud, Den Allmektige og Allvitende! Han som vet alt om ditt liv. Hvordan du har levd og hvordan du har blitt. Han kjenner din tilstand, dine tanker, lengsler og behov. Men Han vet ikke bare om alt ved deg, Han kan også fylle all din trang. For Gud «er rik nok for alle som kaller på Ham».
Her hører du om Guds igjen, Hans på nytt.
Når det står «jeg vil igjen», er det underforstått at det er noe som har hendt før. Israel, som først fikk dette gode budskap, var stadig blitt tatt seg av. Fra første stund, da Abram ble kalt ut fra sin slekt og sitt land, fikk han løftene om å bli «et stort folk» og om at «i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1. Mos. 12, 1–3)
Gud kalte dem sitt «eiendomsfolk» og gav dem Kana’ans land «til en evig eiendom.» (1. Mos. 15, 18; 17, 8)
Hele Israels historie viser hvordan Gud igjen og igjen tok seg av dem og bevarte dem gjennom mange slags farer og trengsler. Nå var folket i en åndelig kritisk situasjon på grunn av ulydighet og overfladisk guddyrkelse. Men i sin barmhjertighet lot Gud dem få dette evangelium: «Jeg vil igjen ta meg av deg.»
Guds «igjen» trenger også du.
Som Israel er du ofte blitt tatt deg av. Jesus kom med sitt kall, sin tilgivelse, sin velsignelse. Du fikk kjenne Hans nærhet og nåde. På nytt gav Han den tro som fikk deg til å be og takke Ham. Dette Guds igjen, ble redningen din. Kanskje var du langt nede og langt borte. Det var blitt stor avstand. Du følte deg så fattig og ond, så vantro og uverdig, lunken og likegyldig.
Men så kom Han igjen og tok seg av deg. Du fikk begynne på nytt. Med bønn om tilgivelse og hjelp. Det var Jesus som tok initiativet, som var der igjen og innbød. Han oppsøkte deg, kom og var nær. Du opplevde det som det står i sangen:
Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei, Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg.
Nå erkjenner du:
Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry, det er hva jeg trenger hver time som går. Titt fiendens piler gir sviende sår, jeg trenger en lege til hvem jeg kan fly, få komme på ny.
Noe om hvordan Gud tar seg av et folk så vel som det enkelte menneske.
Først dette, at Gud i sin store nåde og barmhjertighet har tatt seg av hele menneskeheten. Han lot den ikke bli i sitt syndefall uten håp. Men elsket verden så at «Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3, 16) Ved Jesu komme og gjerning tok Gud seg av slektens behov for frelse. Det er det grunnleggende, det som gjør samfunn med Ham mulig.
Her minner bibelordet om noe vi ikke må utelate i denne sammenheng. Når Gud handler med et folk og den enkelte, skjer det ofte noe radikalt, følbart og smertelig. Hør hva Han sier til den Han tar seg av: «Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.» Her brukes bilde av en kjemisk renselsesprosess. Det gjelder å bli befridd fra det som er urent og uekte, få slagget bort slik at kun det edle og ekte blir igjen og tatt vare på. En renselsesbehandling er nødvendig. Når Gud tar seg av mennesket, fører Han det inn i selvransakelsens smeltedigel hvor en ved syndserkjennelse, bekjennelse, oppgjør og tilgivelse renses «fra all urettferdighet».
«Jeg vil igjen ta meg av deg.»
Det er Guds eget løfte. Hans nådige kall og innbydelse. Gjentakelsens trofaste påminnelse om at du verken er glemt eller forlatt av Gud. Men at Han gir deg den gode, nye mulighet. Din Skaper og Frelser kommer med nytt initiativ, ny sjanse. For Han vil ta seg av deg.
Dette gode budskap kan også være krevende. For det smaker ikke for vår natur å måtte erkjenne at vi stadig trenger unnsetning og nåde. Vi vil ikke være så hjelpeløse og avhengige, ikke engang av Gud. Motforestillinger, uvilje og utsettelser er Han vel kjent med. Like fullt sier Han: «Jeg vil igjen ta meg av deg.» Det gjelder i dag! Det gjelder alle! Det gjelder deg personlig!