Oppbyggelse

 

 

Av Axel Remme

«Men til deg, Herre, kommer jeg med min bønn i nådens tid, Gud, for din store miskunnhets skyld, svar meg med din frelsende trofasthet.» Sal. 69, 14.

En gutt som hadde gått seg vill i skogen, ble reddet etter 10 dager. Han fikk dette spørsmål: «Hva gjorde du?» Svaret var kort og tydelig: «Jeg ba til Gud». Og på spørsmålet: «Tenkte du på dine foreldre?» svarte han: «Jeg ba for dem.»

«Til deg, Herre, kommer jeg med min bønn». Slik lyder et vidunderlig gammeltestamentlig vitnesbyrd ved kong David. Det er alltid rett og mulig å komme til Herren med sin bønn, både i og uten nød. Heldig er den som har lært å gå bønnens vei alt som barn, og som kjenner og bruker den rette bønneadressen: Herren Gud.

Bibelverset viser retning og mål for vår bønn. Hvem vi skal vende oss til når vi ber. Veien enhver som ber må gå, er: «Til deg, Herre, kommer jeg med min bønn.» Dette er akkurat det Jesus har bedt oss om å gjøre: «Kom til meg alle…» Og vi ser i evangelieberetningene hvor vennlig Han hørte alle som ba Ham og svarte dem. Å komme med sin bønn kan vi gjøre sammen med mange, i enerom (lønnkammeret) eller som gutten, ensom i skogen.

Salmisten gir en viktig påminnelse om den rette tid for å komme med sin bønn til Herren: «I nådens tid». Nådetid og levetid er ikke alltid den samme. Over begge deler rår Gud, både hvor lenge livstiden skal vare og når nådetiden tar slutt.  Men Han har sagt dette, som vi er gitt å forkynne: «Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (2. Kor. 6, 22)

Det er i tillit til Guds miskunnhet og trofasthet vi skal be, viser bibelordet. Altså ikke tro på ens egen innsats, offer eller  anseelse. Men for Guds «store miskunnhets skyld» og Hans «frelsende trofasthet». Både adgangen til å be og bønnesvar har sin årsak i Gud selv, Hans nåde og usvikelige trofaste kjærlighet. Den gjelder også under kampen mot ytre fienders forakt, spott og forfølgelse, slik David ofte opplevde det. Det er i tillit til Gud vi kan be frimodig om beskyttelse i alle slags farer og lidelser. Denne muligheten er gitt oss i frelsesgaven ved Jesus Kristus.

Hvordan er det med deg, kjære medmenneske, som leser dette? Kan du si som gutten: «Jeg ba til Gud»? Eller som David i denne salmen: «Til deg, Herre, kommer jeg». Det er det samme, det riktige i alle livets situasjoner og det nødvendige for å bli frelst! Men gjør det i tide, «i nådens tid»!

 

 

 

 

Av Johan Henrik Jørgensen

Bare en tanke skal utdypes i denne salme 68. Blant alle de store sannheter som berøres i denne salmen, gis det et glimt inn bak dødens forheng.

Inntil Jesu nedferd i dødsriket gikk alle de avdødes sjeler, de som tilhørte Herren såvel som de andre, NED til dødsriket. (Den rike mann og Lasarus, Luk. 16, 14–31, som begge kom til Hades, men på hvert sitt sted, med et stort svelg festet imellom, som gjorde det umulig å komme over fra det ene til det annet sted.)

Men da Jesus fór ned til jordens lavere deler, Ef. 4, 8–10, skjedde et radikal forandring i dødsriket (sheol–hades). Før Jesu død var det iflg. Hebr. 2, 14 Satan som hadde dødens velde. Men da Jesus nedsteg i dødsriket, Han som er den sterkeste, fravristet Han Satan nøklene til døden og dødsriket. Derfor heter det i Åp. 1, 18:

«Jeg (Jesus) har nøklene til døden (graven)og dødsriket.»

Da kan ikke lenger Satan ha velde, eller makt, over døden og dødsriket.

Ef. 4, 8–10:

«Derfor sier Skriften: Han fór opp i det høye og bortførte fanger, Han ga menneskene gaver. Men dette: Han fór opp, hva er det uten at Han først fór ned til jordens lavere deler? Han som fór ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt.»

Paulus, den skriftlærde, henviser her i Den Hellige Ånd nettopp til Salme 68. v. 7:

«Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.»

Og v. 19:

«Du fór opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver blant menneskene, også blant de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud.»   

Og endelig v. 21:

«Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.»

Hvilke fanger altså?

Nemlig alle de avdøde hellige, som tross alt var i forvaring i dødsriket. Så lenge Satan hadde dødens velde, og nøklene til døden og dødsriket, er det klart at han ikke var interessert i å lukke opp for de hellige. Derfor måtte Jesus selv ned, for å fremstille seg som seierherren over døden, og proklamere denne seier, og for å ta nøklene fra Satan, og låse opp dødsrikets port for alle de avdøde helliges sjeler, fra Adam av, for så sammen med disse å fare opp i det høye, d.e. inn i Guds himmel, den tredje himmel. Derved flyttet Han i kraft av sin makt over døden, Paradis-avdelingen i dødsriket opp til Gud. Alle senere avdøde frelstes sjeler er siden den begivenhet faret opp, ikke lenger ned, 2. Kor. 12, 2–4; Fil. 1, 21–23.

«idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre.» v. 23.

Hvor Kristus er, vet vi, for Han gikk hjem og satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, Hebr. 1, 3. Derfor skal vi slippe å tvile på hvor våre sjeler skal fare hen om vi skal måtte gjennom dødens mørke dal før Herren kommer.

Dette er dype sannheter, som vi gjør vel i å akte på. Jesus vil gjerne at vi skal være orientert, ikke bare angående denne jords og menneskenes fremtid, men Han har også forkynt mye om de ting som kommer etter døden, og vi ærer Ham ved å ta også disse ting med stort alvor.

(Artikkelen er hentet fra heftet «Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd utgitt på forlaget KARMEL)

 

 

 

Av Jørgen Høgetveit

(16.07.2018): Det skarpe ordskifte som har vart en del år nå – har mange sider. Det grunnleggende teologiske spørsmål er om Gud overhode finnes. Det er et gammelt spørsmål som du kan lese om allerede i Salme 10 og 14 med flere. Når Gud avskrives, er vi uten ansvar – tror vi – men sannheten er at Gud er til og har Sitt skaperverk i Sin makt og under full kontroll. Omvendelsens mulighet er tilveiebrakt i Jesus Kristus – men hvis vi både fornekter Ham og ikke lar Hans vilje sønderbryte oss og lar oss innlemme i Hans nåderiket – men fortsetter på avveiene – og etter hvert som nasjon fornekter Ham og trosser Hans vilje for skaperverket – må Han til slutt gripe inn mot oss. Carl A. Skovgaard-Petersen sier i Bibelens Krone (1941), kommentar til Johannes’ Åpenbaring at «Når vi reiser oss mot Gud reiser Gud skaperverket mot mennesket.»

De straffedommene som nevnes flere steder i Gamletestamente, er krig, hunger og pest og rovdyr. Man ser allerede konturen av krig og rovdyr som for eksempel ulv etc. som dyrkes, endog av Stortinget og endog mot landets borgere og deres livsmiljø og næring.

Vi har ennå ikke fått sult, men den gamle dyktige hedersmann – landbruksdirektør Time i Rogaland –  sa til en yngre bondelagsleder for noen år siden: «Eg er so gamle at eg trur eg slepp det, men du kjem til å oppleve sult.» Og Norges situasjon med hensyn til matsikring er så elendig at det kan fort skje – og i sporet av sult følger biologisk svekkelse og pesten får tak.

Nå skal vi imidlertid se på et par bibelsteder som direkte linker fornektelse av Skaperen og Hans vilje til frafall og forfall med dets konsekvenser. Jeg merket meg disse Ordene for mange år siden – men synes nå de rykker nærmere. Du finner dem i 3. Mosebok 20, 22 og 18, 25. Der står følgende:

 «– og landet ble urent, og jeg hjemsøker det for dets misgjerninger, så landet utspyr deres innbyggere.”

Og 20, 22:

«I skal ta vare på alle mine lover og alle mine bud og holde dem, for at ikke landet skal utspy eder, det land som jeg fører eder til og vil la dere bo i.» (1930)

Det blir jo aldeles umulig å bo i et land uten mat, og blir det pest og krig på toppen kommer nok mange til å bli virkelige flyktninger. Men hvor skal de flykte? Omvendelse og rop til Gud i nød er et langt bedre alternativ! «Vi har syndet og gjort ille,» og følge profeten Daniels bønn i Daniel 9.

Landet er en Guds gave og nasjonalstaten er villet av Gud (Ap.gj. 17) og forvaltes etter Hans lover for det bygger landet. Det gjorde vi med stor velsignelse etter 1814 – men nå har det onde fått voldsom makt og møtt lite motstand. Da er veien – om ikke før – å ta Daniel 9 inn over seg. Jeremias advarer i Jer. 18, 11, men i Jeremias 29, 11–13 står det sterke Ord om veien til redning og kanskje enda sterkere i Salme 50, 15: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» Men husk også vers 22: «Legg merke til dette (v. 16–21) I som glemmer Gud, for at jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder.» Skaperen er til å stole på og styrer Sitt Skaperverk om vi tror det eller ei.

 

 

 

 

 

Av Willy Gryting

Jeg var nitten år. Var nettopp kommet til Finnmark for å være ungdomsarbeider i Øst-Finnmark. Sommeren 1965 var jeg mest på Kongsfjord Fiskerhjem og hjalp til der. En gang mens jeg var der, fikk jeg være med Magnar Trøen til Austertana, der hadde vi blant annet en andakt på Austertana gamlehjem hvor jeg skulle si noe.

Beboelsesrommene var i andre etasje, og det var på korridoren der vi hadde andakten.

Jeg talte om at vi skulle leve evig. Enten sammen med Gud i Himmelen, eller borte fra Ham i fortapelsen. Jeg husker ikke så godt hvilke ord jeg brukte, men det var det som var hovedbudskapet mitt. Plutselig var det en mann som satt helt i enden av korridoren, som ropte høyt:

–Ka har du med å dømme mellom levende og døde?

Jeg ble nok litt forfjamset og prøvde å si noe om at det var ikke min mening å dømme.

Det er mange som synes vi kristne er dømmende og svartsynte. Det som Bibelen taler om, er det mange som ikke vil høre. Det kan ikke stemme at en kjærlig Gud er slik. Dette har aldri vært mer aktuelt enn nå 53 år etter at jeg holdt denne andakten på Aldershjemmet i Austertana.

Det de fleste vil høre om, er en nådig Gud som aldri vil la noen gå fortapt. Jeg har nettopp lyttet til slik forkynnelse på YouTube.

Da skjønner jeg ikke hvordan de kommer utenom Joh. 3, 16.

«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»

Da må det en fortolkning til. Men jeg ønsker ikke å fortolke bort det som Jesus taler så tydelig om i sitt ord. Da ønsker jeg heller å ta til meg de enkle ordene av Jesus som  sier i Joh.1, 12:

«Men alle dem som tok i mot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.»  

Eller som Han  sier videre i Joh. 3, 36:

«Den som tror på Sønnen, har evig liv.»

Så enkelt er det. Det gir meg også visshet om jeg skulle komme i tvil. Og visshet trenger jeg for å leve som en glad kristen.

 

Av Willy Gryting

Vi var kommet mot avslutningen av et festsamvær i fiskeværet Berlevåg i 1974.

En særlig god og fredfull ånd hadde hvilt over samværet fra første stund. Da ordet ble gitt fritt, grep straks en troende mann anledningen og gikk frem for å avlegge sitt vitnesbyrd.

Han tok utgangspunkt i et sangvers som var blitt sunget tidligere i møtet, og som var blitt godt for ham. Det var det kjente verset: «Det var det som frelse far, det var det som frelse mor, Det gamle evangelium var det som frelste meg».

Det hadde også frelst hans far og mor, fortalte han, og det holdt for dem.

–De døde i troen på det gamle evangelium. Det har holdt for meg til i dag, og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.

Han oppfordret til å ta imot frelsen mens det var tid.

–Det går jo så fort nå for tiden, sa han blant annet.

2–3 minutter etter at han hadde satt seg, døde han.

Det ble et underlig og mektig vitnesbyrd for oss som satt omkring. Også han fikk dø i troen på det gamle evangelium, med vitnesbyrdet nesten på sine lepper:

–Og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.

Ja, takk og lov. Det gamle evangelium holder! Det er det eneste som holder. Det holder i livet, i glede og prøvelser, og det holder, og det holder når vi skal møte «den siste fiende», døden.

Kjære leser! Det haster med å gripe det gamle evangelium. Som han sa i vitnesbyrdet: «Det går så fort nå for tiden». Plutselig en dag kommer Jesus igjen, eller plutselig en dag er du inne i dødens brottsjø. Bare hvis du da har grepet det gamle evangelium, kan du være trygg. Det holder.

 

 

 

Av Axel Remme

 

«Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler?

Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord!»

Joh. 8, 43

Det er ment som det er skrevet: Et nærgående, påtrengende spørsmål om forholdet til Ham. Den eneste i denne verden som bare har sagt det som er nødvendig, sant og eviggyldig.

I de mest fundamentale og essensielle spørsmål om tilværelsen og livets dype forhold er kun Kristus Jesus den pålitelige autoritet. Han er den visdom som bare Skaperen har. For Han var med i skaperakten og kjenner alle tings hemmeligheter, tilblivelse og orden.

En gjør vel i å tenke over at det er Ham det er tale om. Ham som i Den Hellige Skrift kalles «herrers Herre og kongers Konge». Guds «enbårne Sønn», som «er gitt all makt i himmel og på jord!» Ham alle til sist skal bøye sine kne for «og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre». (Fil. 2, 10–11)

Tåler du Jesus? Dette spørsmålet trenger alle å ta stilling til og finne sitt oppriktige svar på. Ovenstående Jesu ord viser at det er nødvendig å prøve sin egen innstilling til Ham. Det påviser at det å tåle Jesus har med holdningen til Hans ord å gjøre. Han tilretteviste tilhørerne for ikke å tåle «å høre mitt ord.» Anstøtet mot Ham gjaldt særlig det Han sa. Evangelie-beretningene viser dette tydelig. Hans tale førte endog til at disipler sa: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?»  (Joh. 6, 60).

Jesus tilpasset ikke sin tale etter det som var tidsriktig og ønskelig hos myndigheter eller folket. Han var ikke opptatt verken med å gjøre de skriftlærde eller andre til lags. Med ord og liv var Han i enhver situasjon åpenbaringen av det som er sant, rett og ekte. En merket det nok da, som nå, den guddommelige autoritet som fulgte Hans ord. De var ikke bare enestående, annleis og mektige. Men Hans ord «er ånd og er liv», som Han selv sa.

Bibelverset viser at det er en sammenheng mellom det å skjønne og det å tåle. Det å ikke tåle setter sperre for det å kunne skjønne. Anstøtet av Jesu ord gjør at Ordet ikke åpner seg for en. Det menneske som ikke tåler å høre Hans ord, lukker seg for det og blokkerer muligheten til å skjønne det Han sier. Mange vil forstå før de «tåler» Jesu ord, slik at de tar imot dem. Men denne kunnskap fås ved tillit til det Han sier. Den er frukt og ikke forutsetning. Derfor er troens forhold til Herren Jesu ord så avgjørende for at det kan bli et rett syn på Ham og et dypere kjennskap til Ham.

Tåler du Jesus? Det er ikke et spørsmål om å like, men langt mer om å godta, akseptere, slutte seg til, rette seg etter. All avvisende holdning til Jesu ord viser at det ikke blir tålt. Derfor har vi hatt en sørgelig lærestrid over mange år om likekjønnet «ekteskap». Jesu ord om dette blir ikke tålt, men avvist og/eller bort-tolket og gjort vedtak imot. Når dette har skjedd, offisielt og åpent, brutalt og freidig, vitner det både om kirkens og folkets frafall. Da finner en seg ikke i å la seg lede av Herrens ord og vilje. Og heller ikke vil en skjønne det Han sier, bøye seg for det og leve etter det.  I stedet gjør en egne tanker og holdninger til autoritet for liv og lære.

Tåler du Jesus? Spørsmålet er en utfordring til alle som har hørt Hans ord og fått kjennskap til Bibelens budskap. Og likeså til enhver som forfekter Skrift-stridige tanker og meninger. Saken kaller til selvprøve og har i seg nøkkelen til å skjønne det Han taler. Den som tåler Jesu ord, åpner for innsyn og forståelse av den åpenbaring fra Gud Hans ord er.

 

 

«Hør Herrens ord!»

(Jesaia 1,10.  Jeremia 22, 29)

 

Av Axel Remme

«Hør Herrens ord!». Det er en kort og tydelig formaning. Et sterkt og guddommelig varsel. En kjærlig og innstendig påminnelse fra høyeste hold.

Herren taler til menneskene, fortsatt og iblant spesielt sterkt. Du kalles innstendig til å lytte og ta imot. Det lyder som et utrop, et vekkende, alarmerende, livsviktig signal. Guds varsku, som både er fare-melding og befaling.

«Mange ganger og på mange måter», har Gud talt. Først «til fedrene gjennom profetene». Over lang tid har Han dermed talt gjennom Israels folk og historie. De har ved sin eksistens, utvelgelse og sitt kall vært Guds talerør i flere tusen år. I Den gamle pakt lød Guds ord til dem, brakt stadig på nytt og videre ved profeter. I Den nye pakt har Gud «talt til oss gjennom Sønnen». (Hebr. 1, 1–2) Han som er Ordet, dets giver og fullender, talte både ved sine ord, gjerninger og sitt offer.

Å høre Herrens ord er den mest avgjørende handling du kan gjøre. For da gir du Ham adgang til din sjel. Og det største kan skje, at du «hører Guds Sønns røst» og får Hans kall og dragelse. Jesus er da helt på trappen hos deg. Slipp Ham inn, med all sin nåde og gave. «Gud Herren taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.» (Sal. 50, 1) Han, Den Allmektige, Allvitende og Allesteds nærværende Gud, kommer med sitt ord og sin frelsesinnbydelse!

 «Hør Herrens ord.» Det er et utfordrende kall. Først til det å lytte. Det sies i samme kapittel: «Hør, dere himler og lytt til, du jord! For Herren taler…» (Jes. 1, 2)

Dernest er det kall til å tro. Troens gave gis ved å høre Guds ord. For «troen kommer av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer av Kristi ord.» (Rom. 10, 17) Du kan være sikker: «Troen kommer». Den uteblir ikke dersom du hører rett Herrens ord.

Men det er også et kall til å lære. Vi skal være under Ordets kateter hele livet. «Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.» (Sal. 32, 8)

Lytte, tro og lære. Det er den gode følge av å ta imot utfordringen: «Hør Herrens ord». Da blir du kjent med «De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» (2.Tim. 3, 15)

Og husk: Den farligste forsømmelse er å ikke høre Herrens ord. Det er den sikre vei til vantro, frafall og fortapelse. Men gjør det motsatte, er Guds kall: «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.»

 

 

 

 

Av Willy Gryting

Jeg skal nå fortelle en spesiell historie fra Mehamn der to av mine eldre venner fikk være til uvurderlig hjelp og støtte for meg.

En gang kom det en underlig mann reisende til Mehamn. Han var fra en by sørpå og vandret rundt om i hjemmene og fortalte om noen syner og åpenbaringer han mente å ha fått fra Herren. Jeg tror det var både «fremtidsprofetier» og ting han hadde fått beskjed fra Gud om hvordan man skulle innrette livet sitt. Han hadde fått trykt opp en traktat der han hadde skrevet det ned. Jeg har ikke tatt vare på en slik, og lite husker jeg, men det stod blant annet at man ikke måtte skjære brød med kniv, for da skar man i Herrens legeme.

En kveld jeg var alene hjemme, kom han på besøk til meg, og jeg syntes det var så skummelt at jeg skyndte meg å ringe til Tormod Bjørkli og be han komme ned. Han bodde bare noen få hus lenger oppe i bakken like ved. Vi tre spiste kveldsmat sammen og hadde en prat i stua etterpå. Det var en spent og uhyggelig stemning i stua den kvelden. Jeg kan ikke huske igjen hva vi pratet om, uten dette:

Plutselig spør Tormod ham direkte:

–E du frælst?

–Ingen kan si at han er frelst, svarte mannen spontant.

Han mente det var Gud som avgjorde om vi kom til Himmelen, når vi skulle forlate dette livet. Det kunne vi ikke vite her og nå.

Jeg kunne ikke få dette til å stemme med det jeg hadde lest i Bibelen. Der stod det jo blant annet i 2. Joh. 5, 13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» Men likevel følte jeg meg usikker. Det gjorde det ikke bedre at jeg hadde nektet ham overnatting. Jeg var redd han skulle fortelle rundt om i husene at han bodde hos meg. Da kunne de tro at jeg var enig i alt det rare han fortalte. Samtidig var jeg urolig ved ikke å gi ham hus, i tilfelle han ikke fikk seg husrom andre steder. Han sa det var dyrt å bo på pensjonatet.

Om det var dagen etter, husker jeg ikke riktig, men ikke lenge etter fikk jeg besøk av Dina Rasmussen. Dina var en gammel, gudfryktig dame på omkring 80 år. Hun bodde ikke så langt fra der jeg bodde, men var ikke så sprek til bens, og var ikke så ofte ute og gikk. Men den dagen kom hun i ens ærend ned til meg. Vi ble først sittende en liten stund å snakke om den underlige mannen som gikk rundt om i husene, og om det han forkynte. Men så blir det en pause i det Dina sier alvorlig:

–Men æ har et budskap til dæ: Da æ skulle legge i ovnen i dag tel mårran, sa han Far til mæ: Du skal gå ne tel han Gryting og si: «Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone!» (Åp. 3, 11) Så begynte tårene å renne, fortalte hun.

–Og jeg måtte si til han Far: E det virkelig meningen at æ skal gå og si dette. Da fikk æ igjen ordet, sier hun: «Han er trofast som gav løftet», sa Dina. (Hebr. 10, 23)

Dette opplevde jeg veldig sterkt. Det var en hilsen fra Herren rett in i min situasjon, som satte det hele på plass. Det var plutselig ikke den fremmende som var profet, men den gamle dama med det trygge ansiktet og de store ørene som beveget seg da hun ristet på hodet. Hun satt der i stua og talte trøst og hjelp til meg direkte fra Herren selv. Hun hadde ikke visst noe om min tvil og usikkerhet.

Denne hendelsen glemmer jeg aldri. Heller aldri gamle Dina, og det hun betydde for meg, og senere kona mi. Da vi giftet oss sommeren 1968, fikk vi en helt spesiell gave fra Dina. Et håndheklet teppe, sydd sammen av 247 firkanter. Vi har teppet ennå, og du ser litt av det på bildet nedenfor.

Siste tiden Dina levde, flyttet hun til sin datter i Bognelv i Langfjorden sør for Alta. Der traff jeg henne mange år senere for siste gang. Jeg minnes henne med stor takknemlighet og gleder meg til å treffe henne igjen i Himmelen, og for å takke henne enda en gang for at hun gikk ærend for Herren til meg den gangen i Mehamn på slutten av 60-tallet.