I Guds blikk
(Sal. 52, 1–5 og Sal. 14, 2–5)
Av Axel Remme
(13.10.2018): Her sies noe om det Gud gjør: «Herren skuer». Den som skuer, speider, ser mot noe etter noe. Han fester blikket på noe som fanger interessen, og som Han derfor iakttar og betrakter nærmere. «Herren skuer ned fra himmelen», forkynner begge disse salmene.
Hva er av spesiell interesse for Guds iakttagelse? Salmene svarer slik: «menneskenes barn». Hans blikk er vendt mot menneskene. Han ser og speider etter oss. Vi er i Den Allvitendes synsfelt. Mennesket er i Guds blikk.
Og Hans iakttakelse er ikke overfladisk eller flyktig. Nei, det er som det står i Salme 139, 3: «Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier.» Eller som det poengteres i Hebr. 4, 13: «ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.»
Så godt at Gud skuer på oss, at vi er i sentrum for Hans blikk. Tenk om Han overså oss, eller så bort fra oss og til alt annet! Da hadde vi vært forlatt og fortapt! I sin kjærlighet og barmhjertighet skuer Gud på menneskene.
Jesus viste oss Guds blikk: Det uttrykkes slik i Matt. 9, 36: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» Han ser med medynk og omsorg.
Her fortelles at Gud ser noe galt, tragisk og dumt når Han skuer ned på menneskene. Han ser at det er noen som sier: «det er ingen Gud». Ikke sjelden leser og hører vi at noen sier dette? Det er mange human-etikere, bekjennende gudsfornektere. I følge spørreundersøkelser forteller en stor prosent av vårt folk at de ikke tror på Gud.
Noen tror visst at det er vitenskapelig bevist at Gud ikke finnes. Og at dette er kløktige tanker og tegn på ekstra intelligens. Men det er «dåren» som sier: «det er ingen Gud». Og det er ikke bare et munnsvær eller en frase. Dåren sier dette «i sitt hjerte». Gudsfornektelsen sitter dypt, akkurat som troen på Gud gjør det. «Fra hjerte kommer onde tanker.» (Matt.15, 19) Og «med hjerte tror en til rettferdighet». (Rom.10, 10)
Når Gud skuer ned fra himmelen, må Han bruke sterke ord om menneskets falne tilstand. Vi finner her karakteristikker som er gjentatt i Det nye testamente: «Ond og avskyelig er deres ferd, det er ikke noen som gjør godt.» – «De er alle veket av, alle sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.» (Det samme leser vi i Rom. 3.)
Men hva ser Gud særlig etter hos oss? Svaret gis her slik: «for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud.» Dette ser Gud spesielt etter når Han skuer ned på deg, om du søker Ham. Ikke noe kunnskap, innsikt eller dyktighet kan erstatte den åndelige forstand!
Det Herren særlig ser etter, er altså om «noen søker Gud.» Dem kaller Han forstandig. Her er det tale om å «søke Gud» i betydning å tro på Ham og å ty til Ham. At man velger å komme til Jesus med bønn om frelse og hjelp. Dette formanes det sterkt til i Bibelen. Jesus: «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet.» (Matt. 6, 33) Eller som det sies hos profeten Jesaia: «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (55, 6) «Søk det som er der oppe», formanes det i Kol. 3, 1.
Det er altså uforstandig ikke å søke Gud. Vår skaper og Far i himmelen, har gjort det mulig for oss å kunne søke Ham. Ved Jesu liv og offer åpnet Han adgang for alle til seg. (Hebr.10, 19–20) «Jeg er døren» og «veien», sa Jesus. Dette har vi fått evangeliets opplysning om.
Det Gud ser etter, har Han også kalt oss til: Å søke Ham. Vi har konstant innbydelse til det. Derfor lyder Jesu kallsord: «Kom til meg alle …». Ingen kan søke Gud uten Hans kall. Mennesket må vekkes og dras. For Jesus har sagt. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sent meg, drar ham.» (Joh.6, 44) Dette stadfester også erfaringen. Vi kaller det gjerne vekkelse når noen søker Gud. For da oppleves Guds kall og dragelse sterkt. Det skjer en oppvåkning til «sannhets erkjennelse», både om synd og nåde, og av den åndelige søvn.
Gud skuer ned for å se om noen søker Ham. Men dermed er det også indirekte sagt, at det er rett og nødvendig å hjelpe mennesker til å søke Gud. Misjonsbefalingen gjelder nettopp det. At en gjennom forkynnelse, undervisning og sjelesorg skal bringe den hjelpen, nært og fjernt. («Alltid med målet for øye».)
Her kan vi gjerne tenke over om vi ved våre arbeidsordninger og metoder, prioriterer godt nok det å hjelpe mennesker til Gud. Har kallet til frelse, innbydelsen og forbønnen den plass det burde ha? Får den åndelige samtale og sjelesorgen tid og rom i våre opplegg? Har vi det målet for øye med våre møter og gudstjenester, som «Herren skuer ned fra himmelen» for å se etter: «om det er noen som søker Gud»? «Etter-møtet» med forbønnsstund gir en viktig mulighet til å hjelpe hverandre til å søke Herren!
Når Gud skuer ned fra himmelen på menneskene, gjelder det også det som står i 2. Krøn.16, 9:
«For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med Ham i sitt hjerte.»
Med denne gode hensikt skuer Gud ned på oss: «for å kraftig støtte». Slik forkynner Gud stor bistand og hjelp. Det skal enhver som arbeider i Guds rike, få regne med. Men det er en tydelig betingelse for at dette ord kan oppfylles: Løftet er gitt «dem som er helt med Ham i sitt hjerte». Vilkåret er å ikke ha et delt hjerte. («Allting jeg gav Ham, allting jeg vant».)
«Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte.» (Sal.119, 2) Og slik lyder løftet i Jer. 29, 13: «Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte.»
Måtte Gud kunne skue ned med velbehag på oss og se slike som med ydmyke og oppriktige hjerter søker Ham i bønn, takk og tro! Og har som lyst og mål å hjelpe andre til det samme!