Jesaia 53,10–12

Av Axel Remme

(PREKEN): Dette kapittelet er kalt den Jesai-anske profetis krone. Hele kapittel 53 peker på Jesu lidelse og død, men også på det store resultat av Hans offer. Det som forkynnes her med mange detaljer, oppfyltes nøyaktig på Jesus ca. 700 år etter. Profeti og historie går sammen og gir også et vitnesbyrd om at Ordet er det samme i Det gamle og Det nye testamentet. Hele Skriften er enstemmig i sitt budskap om forløsningen i Jesus Kristus.

I vers 10 gis denne beskjed, som jeg vil understreke: «Herrens vilje skulle ha fremgang ved Hans hånd.» Gud har en klar vilje for sin skapning. Og Han setter alt som er mulig inn på å gjennomføre den. 

Hva vil Gud?

Det kan iblant være umulig for oss å finne svaret, dersom spørsmålet gjelder meningen med det som hender av ulykker, sorg og prøvelser. Vi skal heller ikke være så opptatt med å spørre hvorfor? Det er ikke sikkert det var noen hjelp for oss om vi kjente svarene på lidelsens gåter. Mye er innviklet og uoversiktlig ved våre liv. Sammenhengen er ikke alltid lett å finne. Men ett står fast: Guds vilje er alltid god. Den skader ingen. Den har så god en virkning og hensikt.

Vi kan sammenfatte Herrens vilje i to hovedsaker, to formål.

(1) Gud vil at vi skal ha det rett med Ham («bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» 1. Tim. 2, 4) og (2) Gud vil at vi skal ha det godt med hverandre. Dette er uttrykt i det første bud om å elske Gud over alle ting og det bud som Jesus sier «er likeså stort: Du skal elske din neste som deg selv.» Dersom det skjedde, var det ikke misunnelse, fornærmelse, hat, mangel, urettferdighet, vold, krig eller annet ondt. Sju av ti bud handler om menneskets forhold til hverandre. Men her er fokuset på menneskets forhold til Gud og Hans frelse. At den lidende Messias gjorde alt for å bringe det i orden. Og Gud regnet kun med Ham i så måte.

«Herrens vilje skulle ha fremgang ved Hans hånd.»

Den skulle skje, gjennomføres, virkeliggjøres, oppfylles. Ikke bare litt eller et stykke på vei, men helt og fullt. Slik at Gud selv kunne godkjenne den. Om dette ene er det alt annet dreier seg, slik at «hvem som helst, kan bli frelst som til Gud seg vender.» Bak alle ord og offer, står «Herrens vilje». At mennesket skal kunne frelses inn i Hans samfunn og ha del i den evige herlighet. Men det kan ikke skje ved oss, syndige og ulydige som vi ofte er når det kreves forsakelse og mot til å følge Guds vilje.

Ved Jesus skulle Herrens vilje ha fremgang.

Jesaia profeterte at Gud fører sin vilje igjennom ved Messias. Ingen annen kunne Han bruke til det. Skulle Guds vilje få fremgang, måtte Guds Sønn komme til verden å gjøre den.

Ved mennesker fikk ikke Guds vilje mye fremgang.

Den ble forkludret allerede av Adam og Eva. Med vår falne natur har vi ofte hindret Guds vilje. Den har stått i stampe og ikke hatt fremgang. All vantro, all fornektelse av og motstand mot Guds ord, all likegyldighet mot formaningene og kallet hindrer Guds vilje og plan. Gud kunne ikke regne med fremgang for sin vilje ved meneskene.

Herrens vilje kunne bare få fremgang «ved Hans hånd», ved Hans lovoppfyllelse, ved Jesu gjerning og naglemerkede hender. Det var Hans ærende, Hans lyst og lengsel. «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» (Sal. 40, 9) Derfor ba Jesus slik i Getsemane: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt. 26, 39) Og Han talte slik om dette: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre Hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 6, 38)

I profetien her nevnes blant annet dette om hvordan Gud fremmet sin vilje ved Jesu liv og offer:

• «du gjør Hans sjel til skyldoffer»
• «deres misgjerninger skal Han bære»
• «Han uttømte sin sjel til døden»
• «Han bar manges synd»
• «det behaget Herren å knuse Ham» v. 5: Han ble «knust for våre misgjerninger». («Behaget»: Det var ikke Guds lyst, men Guds vilje som måtte skje, og som Jesus var lydig mot fullt og helt).

Profetien nevner også noe av lønnen for Kristi lydighet og kamp. Han skulle «se etterkommere». «Fordi Hans sjel har hatt møye, skal Han se det og mettes. Ved at de kjenner Ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange.» «Derfor vil jeg gi Ham de mange til del, og sterke skal Han få til bytte.»

Med dette er det også sagt, at Herrens vilje får fremgang når mennesket tar imot Hans frelse. Det hører med til de gode følger av Jesu stedfortredende liv og soningsdød. Slik får «Han se etterkommere». Det er de mange som Han har fått «rettferdiggjøre» og ført inn i sitt rike. Men også dette skjer «ved Herrens hånd». Ikke ved våre hender, våre gjerninger eller ved vår kraft. Alene ved Jesus er den vilje oppfylt som bringer menneskene frelse og samfunn med Gud. Som et Luthers sitat lyder: «Jesus har oppfylt loven og gitt oss dens oppfyllelse.»

Skal det bli fremgang for Herrens vilje denne påskehøytiden? Slik at Jesus får «mange til del» ved overgivelse til Hans nåde og vilje. Det var hensikten og målet med Jesu fullbrakte frelsesverk. Den rette fremgang for Guds vilje hos deg skjer ved at du tar imot Jesus «med all Hans nåde og gave»!

«Mot syndere strekker den seg, den hånd som ble såret for meg. Den leder meg frem til Guds stad til mitt hjem. Den hånd som ble såret for meg.»

Artikkelen har tidligere vært publisert i Bibelsk Tro.

Av John Skåland

(KRONIKK): Da Per Faye-Hansen, Karmels grunnlegger, skulle trekke et bibelord i forbindelse med sitt teologiske studium, fikk han følgende ord:

«Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus.» (Matt. 10, 5)

Dette ble på mange måter starten på et livslangt kall og arbeid blant det jødiske folk. Etter kontakt med Israelsmisjonen og med jødiske flyktninger i Sverige under siste krig ble han overbevist om at som kristne skulle man ikke «behandle» jødene på lik linje med hedningefolkene. Ut fra dette har Karmel alltid stått for et syn der vi ikke driver «hedningemisjon» blant det jødiske folk.

Som kristne mennesker i nådens tidshusholdning har vi i Bibelen fått vår misjonsbefaling slik den er nedtegnet i 2. Kor. 5, 17–21:

«…og gav oss forlikelsens tjeneste… og la ned i oss ordet om forlikelsen…  Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud…»

Dette er hovedbudskapet og hovedoppgaven for den kristne helt fra Paulus fikk oppgaven med å bringe nådens evangelium til hedningene – og like til den dagen Herren rykker opp sine. (1. Tess. 4, 17)

Som nevnt er dette under alle omstendigheter en hovedoppgave for en troende i denne tid. Men ettersom vi ut fra Skriften ser at denne nådens tid snart er slutt, har Israels Gud for lengst startet forberedelser til den neste husholdning: Den 7. dagen som også kalles sabbatsdagen, hvilen, eller tusenårsriket. Israels samling i sitt gamle land er hovedtegnet på dette, og det er her Karmels hovedoppgave som bevegelse kommer inn. Karmel har alltid hatt som motto «For Bibelen og Israel» og «Vi peker – landet preker». Det vi ønsker å formidle, er at Gud er i ferd med å «gjenreise Davids falne hytte» (Ap.gj. 15, 16)

Som kristne av hedningerot er vi ofte flinke til å fortelle om det dekket som er lagt over jødene i forhold til å se Jesus, men vi er svært dårlige til å se og formidle det kanskje enda tykkere dekket som ligger over kristenheten i forhold til Bibelens syn på jødene og Israel. Kampen mot denne såkalte erstatningsteologi har alltid vært en hovedoppgave for Karmel-bevegelsen.

Som troende i denne tid gleder vi oss over hver eneste en som kommer til tro og blir tillagt menigheten. Men her må vi presisere at Karmels kall og oppgave ikke har vært blant såkalte «messianske jøder». Disse er sjeler som er en del av menigheten og således blir med i bortrykkelsen. De vil ikke ha noen jordisk funksjon i den nye husholdning som gryr frem etter at Herren i karakter av den klare Morgenstjerne har hentet hjem sine.

Når Karmel peker på de mange tegn i tiden, og i særdeleshet i landet Israel, er det nettopp for å vekke de kristne til bot og årvåkenhet fordi tiden for bortrykkelsen er meget nær, og samtidig vekke både jøder og verden for de begivenheter som Bibelen så klart beskriver skal opprinne etter menighetens bortrykkelse.

Karmel støtter jødisk oppbygging i hele Eretz Israel. I særdeleshet i Judea og Samaria har vi i mange år gitt mye økonomisk støtte til de jøder som på Bibelens grunn bygger ut løftelandet. Vi støtter dette fordi vi er overbevist om at dette er Gud-villet virksomhet ifølge Skriftens Ord, og det er forberedelser til gjenreisningen av Davids falne hytte.

Ifølge Hebr. 1 har Gud «i fordums tid mange ganger og på mange måter talt til fedrene gjennom profetene… Har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.»

Gud har altså i de forskjellige tidshusholdninger talt og «operert» på forskjellige måter, blant annet i Lovens tid med ofringer m.m. Men vi tror at for menneskets evige frelse til alle tider, uavhengig av de forordninger som Gud i de forskjellige tider har foreskrevet, gjelder bare dette ene offer: Jesu soningsdød på Golgata. Det er troen på at dette offer er det eneste som fullkomment kan frelse et syndig menneske fra evig fortapelse – som er menneskets eneste redning.

Av Vidar Norberg

(Nytt): Paven i Den romersk-katolske kirke og storimamen ved verdens største islamske universitet, Al-Azhar i Egypt, har undertegnet en felles erklæring om at alle som tror på Gud, må arbeide sammen for brorskap og fred. Paven mener at islam og andre religioner er villet av Gud i sin visdom.

Den arabisk-kristne pastoren DJ Farag i Calvary Chapel Kaneohe på Hawaii mener dette handler om den store verdensreligion som Åpenbaringen taler om.

Den messianske jøden Amir Tsarfati i Behold Israel i Israel antyder at Den romersk-katolske kirke tar form som en verdensreligion.

Tidligere var det ikke uvanlig at både pinsepredikanter og lutherske lekfolk talte om skjøgekirken som de mente var Den romersk-katolske kirke i endetiden (Johannes’ åpenbaring 17).

Professor emeritus Bernt Torvild Oftestad fra Det teologiske menighetsfakultet skriver i Dagen at paven avviker fra katolsk lære om kirkens forhold til ikke-kristne religioner.

Erklæring om Gud og Allah

Pave Frans ble ønsket velkommen av sjeik Mohammed bin Rashid al-Maktoum og kronprins Mohammed bin Zayed Al-Nahyan da han ankom Dubai den 4. februar 2019. Over 120.000 kom til pavens messe i Zayed sportsarena i Abu Dhabi som er hovedstaden i De forente arabiske emirater. Blant dem var flere tusen muslimer samt fremmedarbeidere fra Filippinene og India. Paven skal ifølge Reuters fremme fred og religiøs dialog. Dette var første gang en romersk-katolsk pave besøkte den arabiske halvøy.

Pave Frans og den sunnimuslimske storimam Ahmad Al-Tayyeb ved det islamske universitetet Al-Azhar i Egypt undertegnet felleserklæringen i De forente arabiske emirater den 4. februar. Den fikk tittelen «Et dokument om menneskelig brorskap for verdensfred og å leve sammen.»

Hvem som er sann Gud sier ikke paven og imamen noe om. Hverken den jødiske JAHVE eller Allah er nevnt ved navn i teksten som er lagt ut fra Libreria Editrice Vaticana. Navnet Jesus er ikke med i erklæringen fra pave og storimam. Men de sier at det første og viktigste målet for religioner er å tro på Gud. Både pave og imam ønsker således å løse verdens problemer med broderlig samarbeid.

–Det er et dokument som inviterer alle personer som har tro på Gud og menneskelig brorskap, om å forene seg og arbeide sammen, slik at det kan tjene som guide for fremtidige generasjoner for å fremme en kultur av gjensidig respekt og forståelse for den guddommelige nåde som gjør alle mennesker til brødre og søstre.

–Vi som tror på Gud og det endelige møtet med ham og hans dom med basis i vårt religiøse og moralske ansvar og gjennom dette dokument, kaller på oss selv, på våre ledere i verden så vel som arkitektene for internasjonal politikk og verdensøkonomi til å arbeide iherdig for å spre en kultur av toleranse for å leve sammen i fred; gripe inn så tidlig som mulig for å stoppe utgytelser av uskyldig blod og få slutt på kriger, konflikter, miljøforfall og det moralske og kulturelle forfall som verden nå opplever, går det frem av teksten.

Paven og storimamen kaller videre både intellektuelle, filosofer, religiøse figurer, kunstnere, mediefolk, menn og kvinner med kultur i hele verden til å gjenoppdage verdiene i fred, rettferdighet, godhet, det vakre, menneskelig brorskap og sameksistens for å få bekreftet viktigheten av disse verdier som et anker til frelse for alle og fremme det overalt.

–Frihet er en rett for enhver person: hvert individ nyter trosfrihet, tanke-, uttrykks- og handlefrihet. Pluralisme og mangfoldighet i religion, farge, kjønn og språk er villet av Gud i hans visdom, slik han har skapt mennesket. Denne guddommelige visdom er kilden som gir rett til trosfrihet og frihet til å bli annerledes…

Messiansk reaksjon

Den messianske jøden Amir Tsarfati i «Behold Israel» i Galilea mente at både pavens besøk i Dubai og brorskapsbrevet var meget uvanlig.

–Dette var det aller første besøk av en pave på Den arabiske halvøy. Dette forteller hvordan pavens institusjon får mer momentum som en verdensreligion.

–Det er en oppfordring til en økumenisk anstrengelse for at alle veier leder til Gud, at Gud aksepterer alt. Det er ikke én veg, én sannhet, ett liv. Og det er interessant at Jesus ikke er nevnt, men alt annet. Det alene kan fortelle hvilken forbløffende tid vi lever i nå, sa Tsarfati.

–Vi så hvordan paven og imamen signerte en pakt som i hovedsak ikke nevnte Jesus i det hele tatt eller Israels Gud. De tror at alle veier leder til Gud, at du bare trenger å være en god person, islam er en fredens religion og kristendommen trenger ikke Jesus. Vi ser for oss dannelsen av en verdensreligion.

Tsarfati mente at det også går mot en verdensregjering som har kilmaforandring som øverste sak.

Kristen reaksjon

–Det var ikke bare et historisk møte, men også profetisk fordi det var pavens første møte på Den arabiske halvøy. Paven kalte møtet «en ny side i forholdet mellom religioner», sa pastor J.D. Farag i Calvary Chapel Kaneohe på Hawaii og derfra sendes hans møter ut på youtube.

Han påpekte at paven og storimamen signerte en tekst som kalte på fred i nærvær av globale ledere, fra kristne katolikker, islam og jødedom samt andre religioner. Farag viste til at det ble sagt at «Om vi troende ikke er i stand til å utveksle håndtrykk, omfavne hverandre, kysse hverandre eller be, vil vår tro bli nedkjempet.» I tillegg til signeringen hadde paven ifølge Farag et privat møte med Abu Dhabis kronprins Mohammed bin Zayed Al-Nahyan som senere sendte ut følgende twitring: «Vi drøftet forbedret samarbeid, konsolidering av dialogen, toleranse og menneskelig sameksistens samt viktigheten av initiativer for å oppnå fred, stabilitet og sikkerhet med utvikling for folk og samfunn.»

–Det er meget alvorlige problemer når man søker etter sameksistens mellom kristendom, islam og jødedom. Dette handler om den kommende verdensreligion som Åpenbaringen taler om. Den vil komme under Antikristens styre i den sju år lange trengselstiden. Den går inn for én verdensreligion, en verdensøkonomi og en verdensregjering, sa Farag.

Islamsk troslære

–Mange kristne har trodd løgnen fra løgnens far om at kristne og muslimer ber til den samme Gud. Sannheten er at kristne og muslimer ikke tilber den samme Gud. Islam er en falsk religion. Muhammed er en falsk profet. Allah er en falsk gud, sa DJ Farag.

Farag ble født i Beirut. Mor var palestina-araber og far fra Egypt. De immigrerte til USA i 1963. Under et møte i menigheten på Hawaii gikk han igjennom litt av det Koranen sier om islam.

–Alle troende – ta ikke kristne og jøder som venner. De er venner av hverandre. De av dere som gjør dem til sine venner, er en av dem. Allah leder ikke urettferdige mennesker. (Koranen 5, 54)

Farag leste også fra Koranen 47, 4 og påpekte at det er litt ulike oversettelser. Men en av dem sier ifølge pastoren at når man møter vantro (bokens folk – jøder og kristne) – så slå deres nakker, halshugg dem. Så når du har slaktet stort blant dem, så knytt beina tett sammen, sett dem fri ved nåde eller ved løsepenger til krigens byrde avsluttes.

–Koranen 5 ,33 sier at den eneste løsningen for alle som går til krig mot Allah og hans budbringer og strever etter korrupsjon i landet, vil være at de blir drept, korsfestet eller at hender og føtter blir kuttet, eller at de blir utvist av landet.

–Dette er sataniske vers. Dette er islam. Det er over 120 slike vers som beordrer sanne muslimer til å drepe kristne og jøder, sa Farag.

I sitt oppgjør med brorskapsavtalen mellom paven og storimamen viste Farag til Jesu eget ord som ikke åpner for flere religioner.

«Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14, 6)

–Hvordan kan folk bli så godtroende og tro at man kan ha sameksistens med religioner. Svaret finner vi i 2. Tess 2, 9–12):

«Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.»

Farag fortsatte med opplesning fra Den lille bibel:

«For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn». (Joh. 3, 16–18).

DJ Farag hadde en mor som uvitende benyttet ordet Allah når hun leste den aronittiske velsignelsen over ham fra 4. Mos. 6, 24–26. Selv byttet Farag ut navnet Allah med Jesus.

–Gud er oversatt med Allah i arabiske bibler. Det er satanisk fordi det har fått folk til å tro at Allah er synonymt med Gud.

–Allah er ikke den samme Gud som Jehova. Vi kan ikke omfavne eller be med noen som ikke vil tilbe den sanne levende Gud.

–Noen sier at paven prøver å bygge broer. Istedenfor sameksistens med muslimer må vi gi muslimene evangeliet om frelse, også for muslimer. Det er store masser av muslimer i Midt-Østen som søker og finner Jesus i dag, sa DJ Farag.

Strider mot læren

I en kronikk i Dagen skrev professor emeritus Bernt Torvild Oftestad fra Det teologiske menighetsfakultet at paven avviker fra katolsk lære. Oftestad gikk over fra lutherdom til katolisismen for en del år siden.

–Når underskriverne så påpeker storheten i troen på Gud, som forener adskilte hjerter og løfter menneskets sjel, så må man spørre om det er en monoteistisk tro man har i tankene. Men det blir vanskelig både for paven og imamen. For det er nettopp monoteismen som setter skiller mellom muslimer og kristne. «Gud har ingen Sønn,» hevder islam. Kristen monoteisme står altså ikke til troende ifølge muslimene, på grunn av den kristne treenighetslæren, skriver Oftestad.

–At paven tildekker skillet og konflikten mellom kristendom og islam for å utvikle et broderlig fellesskap til sikring av freden, er meget betenkelig. Men verre blir det når han hevder at islam og andre religioner er villet av Gud. «The pluralism and the diversity of religions (…) are willed by God in His Wisdom, through which He created human beings.»

–Paven avviker fra katolsk lære, slik den blant annet er nedfelt i deklarasjonen Nostra Aetate fra Vaticanum II om kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Deklarasjonen handler først og fremst om forholdet til jødene (4), men også om muslimene. Kirken anerkjenner som en virkning av den alminnelige åpenbaring de verdier som kan være i andre religioner –  også i islam. Dette er ofte stråler av sannhet som opplyser menneskene. Men stadig gjentar konsilet at det er Kirkens plikt å forkynne Kristus uten svik, Han som er veien, sannheten og livet (Joh.1, 6). I Ham har Gud forsonet alle ting med seg selv (2. Kor. 5, 18f.). I Ham finner mennesket fylden av sitt religiøse liv, skriver Oftestad.

Dokumentet fra pave Frans og storimam Al-Tayyeb har også vakt oppmerksomhet i katolske kretser. På nettstedet til «The Catholic World Report» forklarer dr., førsteamanuensis Chad Pecknold ved Det katolske universitet i Amerika i Washington at uttalelsen må ses i sin rette kontekst.

Skjøgekirken i bibelsk lys

Særlig ordene fra Johannes’ åpenbaring 17, 1–6 er kjent:

«Og en av de syv engler som hadde de syv skåler, kom og talte med mig og sa: Kom, jeg vil vise dig dommen over den store skjøge, som sitter over de mange vann, som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, blev drukne av hennes horelevnets vin. Og han førte mig i ånden ut i ørkenen, og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn. Og kvinnen var klædd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevnets urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vidners blod, og jeg undret mig storlig da jeg så henne.» (Åp. 17, 1–6)

–Johannes’ åpenbaring (17–18) skriver om hvordan skjøgekirken fra Babel forgifter hele jorden, også deres rettskilde – som ikke lenger henter den frigjørende sannhet med den rette frihet og orden for menneskelivet fra Bibelen om enkeltmennesket, familielivet til folkenes liv i nasjoner, skrev Jørgen Høgetvein i Akademi for Kristen Folkeopplysning i Norge IDAG den 16.05.2011.

–Skjøgekirken (kapittel 17) med arven fra Babel som gjennomsyrer den katolske kirke og etter hvert de kirker som driver sin tilnærming og økumeniske samarbeid med henne, er skildret her. Ikke minst mor – barn (Maria og Jesus-barnet), den åndelige femikulten, er sentral og er spredd i forskjellige varianter til store deler av verden. Den omtales slik: «og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden». Dette er den åndelige feminisme – som igjen og igjen har ødelagt nasjoner (Se Esaias kapittel 3–4, og Elias om Akab/Jesabel som både Paulus og Johannes’ åpenbaring også har referanse til med sterk advarsel. Her er det mye å skrive om, men vi skal bare nevne menneskehandelen…)

–Dommen kommer for fullt i kapittel 18 i dette uhyrlige system som også driver handel med menneskesjeler. Intet rart at Jesus ble vred når Han så kremmerne – handelsmennene som hadde etablert seg i Tempelet i det «godes» tjeneste og omgjort – som de fleste mammons huler – til røverhuler. I kapittel 18 er handelsfolket og kremmerne utvidet til verdens handelsmenn, som har drevet hor – sviktet Israels Gud – for oljemakten i Midt-Østen, skriver Høgetveit.

Han mener etter det man forstår, at både Romerkirken og Midt-Østens babelmakt (oljemakt) er områtalt i Åpenbaringsboken.

---

Ser man konturer av en skjøgekirke

Kommentar:

Av Vidar Norberg

Det er oppsiktsvekkende når Den romersk-katolske kirke finner sammen med sunnimuslimer for å skape en bedre verden. Når de begge skriver under på at andre religioner er gudvillet, går tankene lett til profetiene om skjøgekirken. At Abrahams, Isaks og Jakobs Gud sammen med Jesu Kristi navn er utelatt, minner om en antikristelig ånd. Antikristen kommer til å stå frem som en falsk messias som skal forføre hele verden. Da vil en felles falsk religion i folkehavet sikkert være et nyttig redskap. Man er ikke kommet så langt ennå, men pave Frans og den sunnimuslimske storimam Ahmad Al-Tayyeb ved det islamske universitetet Al-Azhar i Egypt viser at det går mot endetid. De undertegnet nylig et borskapsdokument for fred.
  

Det er betenkelig at både lutheranere, pinsevenner og andre venner finner sammen med pavekirken i økumeniske sammenhenger. Det er forføreriske åndsstrømmer i denne tid. Økumenikken er ikke bare av det gode. Tvert imot. Den river ned stabbesteiner. Økumenikk er som våt tungsnø som presser ned skigarder og åpner for nye åndsstrømninger. Slikt skjer kanskje over tid. Det gjør at tidsåndens gift kanskje ikke merkes før det er for sent.
  

Det er all grunn til å minne om at Den romersk-katolske kirke fortsatt ber til jomfru Maria. Denne jomfrudyrkelsen er helt ubibelsk. At Den romersk-katolske kirke har sine egne ordninger som for eksempel krever sølibat, er heller ingen bibelsk lære. Og man kan enkelt ved å lese pressen se at det har ført galt av sted der.
  

Den katolske kirke har en storslagen pomp og prakt. Det er nok enkelte som blir imponert av dette. Men det frelser ikke. Andre har valgt pavekirken etter at lutherske kirkesamfunn har åpnet opp for kvinnelige prester. Begrunnelsen er at man ønsker en katolsk kirke med orden, som blant annet Den norske kirke har forlatt. Og ikke bare dem. I pinseforsamlinger er det også kvinnelige pastorer. Det strider klart mot Guds Ord. Noen føler seg kanskje tiltrukket av en kirke med orden. Men kirken på de sju fjell i Rom kan vise seg å være fundamentet til skjøgekirken en gang i fremtiden. Denne tolkning er ikke av ny dato.
  

Det romersk-katolske kirke står også klart for erstatningsteologi. De ser over hodet ikke på Israel som oppfyllelse av Bibelens profetier. Katolikkene kaller bare Israel for en politisk enhet. Det er nok ikke for ingenting at kirkens menn har foreslått at Jerusalem skulle være en internasjonal by. Den romersk-katolske kirke ville selv eie byen med Tempelplassen. I gamle dager var jo en pløyd tempelplass et av kirkenes bevis på at jødefolket var forkastet. Når Israel, eller fikentreet, nå blomstrer, blir kirkens Israel-syn gjort til skamme.

---

Jomfruen, skjøgen og skjøgekirken

Kommentar:

Av Jørgen Høgetveit

(23.01.2008): Bibelen omtaler en rekke steder Israel som en ren jomfru som er fridd ut og ektet av Herren for å gjøre Hans vilje og oppdrag her i verden, men de falt fra Ham igjen og igjen og ble etter hvert en skjøgenasjon ledet av fryktelige konger og presteskap. En utro ektefelle som ga seg over til avgudene – mens Herren igjen og igjen kalte på henne for å få henne tilbake, men hun kom ikke. Til slutt måtte han la henne fare sine egne frafallsveier som førte mot tukt og undergang – slik at bare en rest ble tilbake og ble reddet.
  

Hun fikk skjøgens forlokkende vesen som er skildret en rekke steder. Verst finner vi det i 5. Mosebok hvor det står om «tempelskjøge» og «skjøgelønn» som Gud sier ikke skal finnes i Herrens hus og blant Israels døtre. «En skjøge eller en kvinne som er vanæret, skal de ikke ta til ekte, – » sier 3. Mosebok 21.
  

Og hva en skjøge gjør med den de får lokket til utroskap, omtaler Ordsprogene 6, 26 slik: «For en skjøge armer en mann ut like til siste brødleiv, og annen manns hustru fanger en dyr sjel.» Og 7, 26 taler om en kvinnes utseende med «en skjøges klær og med svikefullt hjerte.» Og lenger ute står det at en skal «gi Herren sitt hjerte» og «fly skjøger» – «For skjøgen er en dyp grav og den fremmede kvinne en trang brønn» og «øder sitt gods.»  Livet ligger fort i grus.
   

Alle profetene som kalte jomfru Israel tilbake til Herren, taler om skjøgens vesen og resultatene av frafallet og den makten skjøgen hadde til å trekke folket ut i ulykken. Vi kan bare tenke på David og Batseba og Samson som til slutt ble trøtt av hennes innsmigrende mas og åpenbarte hvor hans styrke lå – og ble ødelagt.
  

Og skjøgen ble behandlet etter sitt vesen, sier Joel for «de gav en gutt for en skjøge, og solgte en pike for vin, og den drakk de opp.» Profeten Nahum sier om skjøgen at «hun den fagre og trollkyndige skjøge, som solgte folkeslag ved sin utukt og hele slekter ved sine trolldomskunster.» Og ille gikk det også med den fortapte sønn blant skjøger, men han våknet til sist opp og kom seg hjem igjen til farshuset.
  

Paulus rydder opp med korinterne ved å si dem at troens barn er Kristi lemmer som ikke skal gjøres til «skjøges lemmer» for den som «holder seg til skjøgen, er ett legeme med henne» for da blir man «et kjød». Og Peter taler i 2, 14 om at her er det sterke krefter ute og går for de «har øine som er fulle og umettelig i synd; de forlokker ubefestede sjeler; de har hjerter som er oppøvd i havesyke, de forbannelsens barn!»
  

Og det hele munner ut i Joh. Åp. 17,1–2–15–16 hvor den store skjøge er Babylon – den frafalne kirke som er «mor til alle skjøgene på jorden» og hersker over store menneskemasser og hadde martyrer under sitt alter, men til slutt møter dommen for hun (19, 2) «som ødela jorden med sitt horlevned, og han krevde sine tjeneres blod av hennes hånd», sier Gud. Hun som forfører hjertene med sitt svikefulle hjerte – det som fremfor alt må bevares.
  Hva sier dette oss om skjøgens vesen, hva som skjer med oss om vi ikke kommer oss bort i tide. Og endelig – hva skjer med nasjoner som overgir seg til slikt avguderi og dras inn i hennes trolldomskunster av hennes svikefulle hjerte?
  

Ja, som den kvinnelige skjøge er kirken også lekker og dragende i sin fremtoning med appell til de menneskelige lyster av mange slag, men går forsiktig og listig fram. Hvis fremtoningen blir grov og rå, vil antagelig de fleste rygge unna i tide, men ikke når forføreriske kunster fra den ytterste klesdrakt til de smidige og forlokkende ordene fra det svikefulle hjertet spiller opp – godt hjulpet av avguderiets trolldomskunster som dypest sett kommer fra Satans avgrunn. I tillegg kommer da de sosiale relasjoner samt dans og vin som sløver sansene og bereder en for den søvndyssende rus hvor det går galt. Frafallet er et faktum.
  

Slik har skjøgekirken drevet på lenge – helt fra Romerkirkens dage og nå etter hvert med makt i Den norske kirke – på sin forføreriske vei. 
  

Og så presses Gud barn – som vil være tro mot Herren og Hans ord – og samtidig er glad i slekt og venner – opp i den ene vanskelig valgsituasjon etter den andre, for skjøgekirken disponerer det meste av våre grunnleggende møtesteder i livet. Der møter vi dem fra dåpen til konfirmasjon til bryllup og begravelser og i tillegg de faste gudstjenester.
  

Teologene er dessuten dominerende i den offentlige debatt hvor de fra GT til NT og til våre dager stort sett har drevet sin forførelseskunst overfor Guds sanne barn. Bare les! De hadde Jesus og apostlene størst problemer med, og det samme gjaldt Hans Nielsen Hauge og lekfolket videre framover. Det forteller historien oss. Les historie, ellers er du dømt til å gjøre dens elendighet om igjen!
   

Og de begynner lyst og vennlig innenfor rammen av DNK som vi alle kjenner. Men så blir viktige symboler som prestedrakten skiftet ut fra den sorte til den lyse og vennlige som ingen tenker så mye over bortsett fra at dette var da pent. Musikken blir mer og mer populær og hyggelig, særlig for de små! Så klapper vi litt for dem – og glemmer at Gud alene skal æres i Guds hus. Så forsvinner botstonen fra liturgien, salmene bygges om smått og pent. Arme syndig menneske med den onde lyst i mitt hjerte – er for dystert. Det er nesten alle enig om. 
  

Men det var og er Sannheten som skulle og skal frigjøre oss – den forlates, men vi har det da hyggelig – ikke sant – og vi må ikke være så kritiske. Dette må vi tåle. Vi må huske at vi sårer andre med slike holdninger. At de sårer oss – tenkes det ikke på og langt mindre på hva man sier i himmelen. Det siste i kirken er at begravelsesliturgien forkynner at presten overlater liket (den døde) i Guds hender. Man aner katolikkenes skjærsild i et slikt totalt ubibelsk utsagn. Det man skulle gjøre, var å tale til forsamlingen om alvoret med døden og de to utganger av livet, men det gjør ikke den hyggelige presten om han skal kunne ha det greitt og gildt blant sognebarna og «bygge broer».
  

Så arbeider man på å forandre selve kjernen i kirken, Bekjennelsen og Bibelen slik at frelsens budskap blir ytterligere fordreid. Vi har skrevet mye om dette i www.Kommentar-avisa.no og www.afkf.net så jeg gjentar ikke her alt om avtalen med katolikkene om rettferdiggjørelseslæren, kirkesynet og synet på biskopen osv., osv. Vennlig og hyggelig vender mann seg til samarbeid som de kaller økumenikk – men veien peker mot Rom og skjøgekirken, ifølge Skriften. Synkretismen er også på god vei inn i deres lære. Sannheten, veien og livet forsvinner i tåka.
  

Etter det religiøse frafallet kommer neste trinn, hvor man gir etter på sentrale moralske punkt som noe så forferdelig som å vigsle kvinner og homofile/ lesbiske til kirkelige stillinger, noe som sterkt fordømmes av Bibelen. Og Køhn satt jo i homotoget i Oslo! Jeg sier ikke mer. Man ledes inn – smått og pent under mange slags press, mens de river ned bit for bit og bygger om – og snart sitter man i skjøgens hus, synger og ber med som om det skulle være Gud man lovpriste og ikke avgudene. Gå ut fra henne mitt folk, sier Skriften, men det sier ikke organisasjonslederne og presteskapet. Advarslene høres igjen fra lekfolket.
  

Endens tid sammenlignes nettopp med slike tilstander – som i Noahs turbulente dager – i Lots dager – eller som de ti jomfruer som alle sovnet inn. Jo visst hadde man det sosialt og hyggelig – men det endte med forferdelse. Tiden her nede er kort – men evigheten er uendelig lang og tar aldri slutt. Guds barn vil hjem og ha alle sine med seg. Det er langt viktigere enn å bli likt og godtatt i de forskjellige sosiale sammenhenger. Det er nettopp av omsorg vi sier og gjør det vi gjør.

Kommentarartikkelen er hentet fra Kommentar-avisa.no. Den ble skrevet i 2008.

Av Ingar Gangås

«Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir de enfoldige forstand.»

Sal 119:130

Når Den Hellige Ånd opplyser Ordet slik at vi får se Jesus, da tennes det lys i hjertet. Tenk å få se at alle mine synder er tilgitt, sonet og betalt! Å, hvor vi trenger Guds lys i denne mørke tiden!

Gud er underets Gud også i dag. Han kan åpne blindes øyne og gi de enfoldige forstand. Hvem er de enfoldige? Jo, det er de som står som tiggere i forhold til Gud og må få nåde og syndenes forlatelse for Jesu skyld. De har sitt hjerte rettet på én ting og har funnet sin trøst i Jesus alene. Det er å være salig og eie den største visdom og lykke som et menneske kan oppnå. Motsetningen er å være «flerfoldig», det vil si å ha et hjerte som er vendt i mange slags retninger, og som søker å finne sin glede her i denne verden.

Vi trenger å be til Ham som er det sanne lys, om å lyse opp vår mørke vei. Han tar imot den som kommer til Ham. Får Han være «lykt for foten og lys på stien» (Sal 119:105), blir vandringen meningsfylt. Da blir bibellesning og bønn nødvendige og rike stunder på veien hjem. Og det blir om å gjøre å peke på Lyset for andre.

Ennå er det mange som lever i mørke. De venter på budskapet om Ham som er livets lys. «For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, Han har også latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram» (2Kor 4:6).

Artikkelen er hentet fra bladet «Lov og Evangelium»

Av Lars-Arne Høgetveit

(21.02.2019): Vi lever i en tid her i landet der angrepet på familien som bærende fundament med frihet for familiene, foreldreretten og rettssikkerheten er under sterkt press. I den forbindelse skal vi legge merke til hva våre forfedre gjorde da nasjonalsosialismen ville indoktrinere deres barn blant annet i grunnskolen. Da lagde de dokumentet Kirkens Grunn som ble: «Opplest fra prekestolen i alle landets hovedkirker 1. påskedag 1942 (i annekskirkene 2. påskedag, i det nordligste Norge søndag etter påske), i forbindelse med at et stort flertall av statskirkens geistlige nedla sine embeter.» (Store Norske Leksikon.

I dag har vi ideologier fra Frankfurterskolen som er ren kulturmarxisme, 68tterne suger av samme ideologi, Staten skal eie barna – ideologier som har sitt fundament ned i det onde.

Vi tar her med ett sitat fra fjerde punkt i Kirkens Grunn – og LEGG spesielt MERKE til siste avsnitt!: 

«IV Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneopdragelsen.

Vi erklærer: Hver kristen far og mor har plikt og rett til å oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv.

Guds ord sier: «Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og all din sjel og all din makt. Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte og du skal innprente dem i dine barn.» (5. Mos. 6, 5). Til barna sier Skriften: «Vær lydige mot eders foreldre i Herren, for dette er rett.» (Ef. 6.)

På dette bibelske grunnlag lyder Norges Grunnlov, § 2: Den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner sig til den, er pliktige til å opdra deres barn i samme.

Ved dåpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil følge denne forpliktelse. Under håndspåleggelse på barnets hode uttaler presten ved dåpen at det er «den allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som har gjort dig til sitt barn og tatt dig inn i sin troende menighet.» Derfor er barnets kristne oppdragelse den hele kirkens sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem.

Kirken vilde sviktet sin forpliktelse på det kristne opdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeopdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til opdragere som vil «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.» 

Sitat slutt.

Du finner hele Kirkens Grunn her: 
http://www.kommentar-avisa.no/Artikler-venstre-side-nederst/Kirkens_Grunn_1942.htm

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Vidar Norberg

(25.02.2019): Bispekollegiet har med sin støtte til Norges abortlov sikret seg en plass i fortapelsen til evig tid, dersom abort er fosterdrap.

I sitt «hyrdeskriv» sa bispemøtet den 15. februar 2019:

«Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner… I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover, og norsk lov gir adgang til selvbestemt abort innenfor de første 12 uker av svangerskapet. Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.»

Bispemøtet, 15. februar 2019.

Fosterdrap er regelrett brudd på det 5. bud, «du skal ikke slå i hjel». Det er slike drap på barnet i mors liv biskopene støtter. De er falske hyrder som stikker av når fosterdrapene skjer på norske sykehus. Biskopene støtter ikke bare drap. De forsvarer en uhyrlig ulov som i praksis åpner for det man kan kalle en form for samfunnsorganiserte «legitime» drap. Stikk i strid med Guds ord.

Det minner om når uønskede barn ble satt ut for å dø i det hedenske Norge. Bibelen forteller at i gamle dager ble barna ofret på tofethaugene, for gudenes gunst og menneskers lykke. Det var en av de himmelskrikende synder som Gud advarte jødefolket mot. I vår tid ofrer (aborterer) man barnet på Mammons alter om man føler at man ikke har penger eller tid nok til å oppdra barnet, eller det har såkalte lyter.

I Bibelen fortelles det om barneofringer. Molok var en kanaanittisk himmel- og solgud. Han ble dyrket i forbindelse med menneskeofringer når avgudsdyrkerne lot sine barn gå igjennom ild. Det skjedde på tofethaugene i Hinnoms dal like utenfor det gamle Jerusalem. Navnet tofet forbindes med tof som betyr tromme. Man benyttet trolig trommer for å overdøve de fryktelige skrikene fra barna som ble ofret til Molok. Man vet ikke i detalj hvordan ofringene skjedde, men i andre land ble et gudebilde fylt med ild og barnet lagt ned i gudenes rødglødende armer.

I dag er det ikke trommer fra tofethaugene, men sterile sykehus som kveler skrikene. Alt er så vel tilrettelagt og lukket at selv mor skal lures til å tro at det ikke er hennes barn som drepes. Så utviklet er den moderne barneofringen blitt.

Men Gud fordømmer fortsatt barneofringer.

«Du skal ikke gi noen av dine barn som ildoffer for Molok…» (3. Mos. 18, 21)

«…Om noen av Israels barn eller noen av de fremmede som bor i Israel, gir noen av sine barn fra seg til Molok, han skal dø. Folket i landet skal steine ham.» (3. Mos. 20, 1–2).

Biskopene støtter vår tids barneofringer. Det er fordi biskopene er blitt forførere fra Den råtne kirke. Jesus sier selv hva man burde gjøre med forførere.

«Han sa til sine disipler: Det er ikke til å unngå at forførelser kommer. Men ve det menneske som de kommer fra! Det var bedre for ham om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han ble kastet i havet, enn at han skulle forføre en av disse små.» (Luk. 17, 1–2)

Av Vidar Norberg

(23.02.2019): Forsøket på å få presset inn den aller første kvinnelige presten i Nord-Troms prosti, som har et luthersk-læstadiansk kirkefolk, er et grovt overtramp fra barna med de frekke ansikter (Esekiel 2, 4) i Nord-Hålogaland bispedømmeråd. De tåler ikke at det ennå i Norges land finnes et prosti som aldri har hatt en kvinnelig prest.

Barna med de hårde hjerter (Esekiel 2, 4) i Nord-Hålogaland bispedømmeråd skriver i en pressemelding at dersom ikke Julie Schjøth tar stillingen som prest i Nordreisa, vil stillingen bli utlyst på nytt. Det til tross for at det er to mannlige søkere.

Sakens vanskelige karakter har ifølge avisen «Framtid i Nord» fått Schjøth til å ta en ukes betenkningstid før hun takker ja eller nei til tilbudet. Hun bør tenke seg grundig om, både av hensyn til andre menneskers salighet og sin egen salighet. For i dette spillet mot bibeltroende kristne er det ikke gode makter som vil ha henne inn i prestestillingen. Det er barna med de frekke ansikter som har overtatt kirkeskipene og kastet over bord den sunne bibelske lære.

Bibelens guddommelig inspirerte ord forbyr kvinnelig prestetjeneste.

«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier.»

(Paulus’ første brev til korintierne 14, 34)

«…men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.»

(Paulus’ første brev til Timoteus 2, 12)

«…for mannen er hustruens hoved, likesom Kristus er menighetens hoved, Han som er sitt legems frelser. Men likesom menigheten underordner seg Kristus, således skal også hustruene underordne seg sine menn i alle ting.»

–For oss er det uaktuelt å benytte oss av gudstjenester med en kvinnelig prest. Vi vil ikke anse det som vår gudstjeneste. Etter Guds ord kan ikke en kvinne være prest i vår menighet, sa predikant Nils Einar Samuelsen i Den luthersk-læstadianske menighet i Nord-Troms til NRK.

Han mente videre at tradisjonelle kirkegjengere vil unngå kirken. Han påpekte ifølge NTB at læstadianerne blir nødt til å finne alternative løsninger for gudstjenester dersom en kvinne blir utnevnt til stillingen.

Faktum er at i sann kristen tro ikke er rom for kvinneprester. Prestinner er en hedensk skikk som man ikke minst kjenner fra oldtidens flerguderi. Det er all grunn til å minne om at tidligere biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland, ennå mens han var biskop, sa at kvinnelige prester er et brudd på kirkens snart 2000-årige tradisjon. Denne tradisjon har inntil 1960-tallet vært respektert, også av Den norske kirke. Men i en tiltagende frafallstid er kirkens tradisjon blitt forlatt og Guds eget ord forkastet. Det må nevnes at biskop Nergård aldri ordinerte kvinnelig prester.

Faktum er at det er luthersk-læstadianerne som står på kirkens 2000-årige tradisjon. Andre har ofte forlatt den gamle bibelske lære. Politisk styrte kirkereformer har sørget for at råd og utvalg ofte er blitt fylt opp av barn med frekke ansikter og hårde hjerter som ikke bekjenner eller lever ut den kristne tro. Men de styrer kirken, innsetter og avsetter etter forgodtbefinnende. Man må si med Brorson:

«O Jesus, Jesus, kom dog snart og se din vingårds art! Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann? Hva hjelper det vi vet du døden for oss led, når vi ei står mot Satans verk, i troen frisk og sterk?»

Man lever i en etterkristen tid. Hedenskapet tar over. Også i Den norske kirke. I slik en tid kan man ikke gjøre annet enn vende seg til Den Allmektige Gud i bønn om å bli bevart fra frafall og fortapelse. Det er i denne kamp læstadianerne, gammeltroende og de skrifttro står, ofte ganske alene på murene. Hånet og spottet, verbalt forslått og forhatt. Men det er ingen grunn til å fortvile for den som har et evig håp og vil leve for dette håpet. Der er Guds eget ord klart.

«Frykt ikke for det du skal lide! Se djevelen skal kaste nogen av dere i fengsel, for at I skal prøves, og I skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone!»

(Johannes’ åpenbaring 2, 10)

«Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.»

(Johannes’ åpenbaring 3, 11)

Det norske Indremisjonsselskapet drev et stort arbeid i Finnmark. Dette innlegget fra 1964 har Finnmarkshilsen fått fra Rolf Ruud som selv arbeidet for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Det forteller litt om arbeidet rundt Indremisjonsgården som siden ble nedlagt.

Det hender av og til at vi får langveis besøk, og det skjedde for kort tid siden. Ungdomssekretær Egil Kampenes i Vest-Finnmark kom innom på gjennomreise, og over en kaffekopp ble det en prat.

Kampenes har vært i Finnmark i over tre år nå, og han trives godt. Selv er han østfolding. Kretsen har sitt kontor i Hammerfest og ledes av kretssekretær Sverre Follerås. Men vi har også virksomhet i Øst-Finnmark. For hele virksomheten i Finnmark har Indremisjonsselskapet sin egen sekretær som nå er O. J. Rivrud.

Men nå må Kampnes få fortelle:

–Vi har nå åtte yngreslag i Vest-Finnmark, og det gledelige er at det er finnmarkinger som er ledere. I sommer har vi hatt tre leire for unge i alderen 10-15 år, tilsammen ca. 100 deltakere, De ble holdt i Kviby i Alta, Hasvik og Måsøy.

–Vil dere forsøke andre tiltak?

–Hvis det er mulig vil vi gjøre forsøk med ungdomsstevner. Avstanden har hittil vanskeliggjort det. Hele kretsen er som tre-fire jevnstore fylker sørpå. Vestfold fylke er vel så stort som Sørøysund kommune.

–Er det mye ungdom?

–Ja. I Alta får vi nå et stort sentrum, med gymnas, yrkesskole og linjedelt ungdomsskole. Her skulle vi bare hatt noe å sette inn av penger og krefter.

–Det er få kristne rundt om. Flere er vunnet gjennom skolelagene. Det er mange ensomme kjempende kristne i Finnmark. Det som gir håp for arbeidet er den lengsel som en ofte merker blant de unge. Noen spurte en gang: «Hvorfor er det ikke annet enn dans for de unge her?» Et annet sted ba de om å få møte en søndag formiddag.

–Måtte det lykkes å nå de unge i Finnmark med evangeliet. De som står i arbeidet der nord trenger vår forbønn.

Iv. Gj.

John Skåland

I dag hører vi mye tale blant de troende om hva vi må gjøre og hvordan vi må bli. Det blir som regel alltid et strev og kav i kjødelig kraft i forsøk på å oppnå bibelske idealer. Men dette er ikke Bibelens vei for en troende.

For alle dem som i denne nådens tid er kommet til tro på det fullbrakte frelsesverk på Golgata, har Herren selv ordnet så greit med alt som skal gjøres og alt vi måtte ønske å bli. Vi er selv mye for sent ute i våre usle forsøk på å tilfredsstille en hellig Gud som aldri lar seg tilfredsstille ved menneskelig makt. Men hør, kjære venn, som kanskje er fortvilet over ditt kristenliv som du aldri får til slik du ønsker:

Herren selv HAR gitt deg en fullkommen 7-foldig gave som du allerede har i troen på Ham. (Efs. 1)

1.       Han har velsignet deg med all åndelig velsignelse i Himmelen i Kristus.

2.       Han har utvalgt deg før verdens grunnvoll ble lagt.

3.       Han har forut bestemt deg til å få barnekår hos seg ved Kristus Jesus, etter sin frie viljes råd.

4.       I Ham har du forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom

5.       Han har gitt deg denne nåde i rikt mål, med all visdom og forstand.

6.       I Ham har du også fått del i arven

7.       I Ham har du også fått Den Hellige Ånd til innsegl som pant, til forløsningens dag.

Trenger vi noe mer nå i 2019 ? Nei, her er mer enn nok for tid og evighet. For vår menneskelige forstand er det helt umulig å fullt ut fatte hva disse sju løfter innebærer for den enkelte troende i nådens tidshusholdning. Men vi aner at det er uendelig stort, og vi er som Herrens legeme et utvalgt, himmelsk folk som Han meget snart vil hente hjem til sin herlighet (1. Tess. 4)

Så kan du legge bort alt ditt eget strev og din møye med å tilfredsstille Gud. Han er kun interessert i få ditt «Ja» til å motta gaven Han vil bringe deg. Når du ser litt av dette, vil du sammen med sangeren kunne juble:

«Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Indremisjonsselskapet hadde et stort arbeid i Finnmark på 1960-tallet. I et reisebrev i Indremisjonsselskapets hovedorgan For Fattig og Rik den 17. juni 1962 forteller Grethe og Rolf Ruud om dette arbeidet.

–Rolf Ruud er porsgrunnsgutt og var elev ved det 7. månedlige kurset på Bibelskolen for ett års tid siden. Sammen med sin kone, Grethe, har han nå virket i Aust-Finnmark en tid. De har hatt noen rike måneder der nord. Vi takker for hyggelig brev og ønsker dem begge Guds rike signing til fortsatt tjeneste. La oss huske dem i våre bønner, skrev avisen i 1962.

—

Reisebrev fra Finnmark anno 1962

Vårt indremisjonsarbeid i Finnmark er delt inn i to kretser, Aust- og Vest-Finnmark, og det er i Aust-Finnmark vi har vårt virkefelt.

Finnmarksnaturen er vekslende. Ute ved havet er det nakent og barskt, de eneste «vekster» som ruver noe, er fiskehjellene, og på dem vokser det som kjent bare tørrfisk, hvis da havet vil gi fra seg noe av sin rikdom. I år er det glissent på fiskehjellene, dessverre.

Inne i fjordene er det antydning til skog, helt inne i fjordbunnen er det flere steder frodig bjørkeskog, i innlandet likeså, og det virker jo straks lunere og mer hjemlig på oss fra det sørlige Norge. Vidda med sine lyngmoer og kronglebjørk og mange, mange vann er også naturskjønn.

Aust-Finnmark er stort, og det er ikke alltid like lett I å ta seg fram. Indremisjonen har bare to forkynnere her, så det er lenge mellom hver gang stedene får besøk.

Framkomstmidlet er som oftest båt, så det er en fordel å være sjøsterk. Bølgene er ikke å spøke med. Når vinterstormene setter i som verst, er det bare en ting som er viktig: å holde seg fast!

Hurtigruten går til mange av de store fiskeværene, men på de mindre stedene og inne i fjordene er det eneste framkomstmidlet lokalbåten og leilighetsskyss med småbåter, og det kan være en kald fornøyelse om vinteren!

God tid må den ha som skal reise på de avsidesliggende stedene, for det kan ta lang tid før båten har anløp neste gang. Ja, når det er uvær, kan en bli værfast på et sted i flere uker. Men av den grunn behøver en ikke sitte «med hendene i fanget». På disse småplassene går de mann av huse for å komme på møtene, og stua kan fylles kveld etter kveld.

Finnmarkingene er et åpent og gjestfritt folk, når man blir kjent i hjemmene er det ofte som å være i sitt eget hjem. Her er få kristne og derfor lite kristelig virksomhet, slikt som ungdomsarbeid er nybrottsarbeid.

Om ledermangelen er prekær sør i Norge, er det enda vanskeligere her oppe, og skal vi ha et ungdomsarbeid her er det en eneste løsning: vekkelse, slik at nye kan komme med i arbeidet. Vi har for tiden ingen Y.A.-foreninger av mangel på stedlige ledere.

Sommeren står for døren og med den leirlivet. Vi har planlagt to barneleirer og en ungdomsleir i Aust-Finnmark, og innmeldingene strømmer inn. 30. juni–4. juli barneleir i Kongsfjord, 14.–19. juli ungdomsleir i Tana og 21.–25. juli barneleir samme sted. Vi håper på og ber om noen gilde leirdager hvor Gud kan få virke på barna og de unge.

Selv om det er lite ungdomsarbeid her, opplever vi at ungdommen gjerne vil høre om Jesus Kristus, de kommer til møtene, og flere har gitt sitt liv til Gud. Dette har vært til stor oppmuntring for oss.

Til slutt vil vi komme med en appell: Unge eller andre som kjenner kallet til å bringe evangeliet, kom til Finnmark, her er det plass nok, og store muligheter og anledninger til å nå mennesker med Guds ord. Vi savner ikke først og fremst stortalerne, reklame eller stor-aksjoner, men noen til å fortelle om Jesus Kristus, verdens Frelser.

Grethe og Rolf Ruud