Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israelske fallskjermtropper har gravd opp et militært vakttårn fra Hiskias dager, rundt 2700 år etter at Sankerib ødela 46 byer og 2000 landsbyer og gårdsbruk i Judea, går det frem av en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Vakttårnet ligger i et av Forsvarets moderne skytefelt i den sørlige delen av Israel. IDF vil derfor ikke oppgi nøyaktig posisjon. 

Radio Kan fortalte at utgravningene har vært et fint avbrudd for soldatene. De har sett at Forsvaret fortsatt er viktig for landets sikkerhet. I reportasjen  het det at mye av tiden for en soldat går med til vakthold, til å vente og å overvåke.

–Slik var det den gang, slik er det nå også, ble det fortalt.

Vakttårnet i Judea er trolig benyttet for å sende meldinger. Om dagen har de trolig sendt opp røyk, og om natten tent ild for å varsle Jerusalem hvor kongen holdt til. 

–Tårnet måler rundt fem ganger 3,5 meter. Ruinene er to meter høye, men kan kanskje ha vært fire meter høye på Hiskias tid. Enkelte steinblokker veier opp til åtte tonn, sier Sa’ar Ganor og Valdik Lifshitz i Israels antikkmyndighet.

Arkeologene er klar på at dette har vært et vakttårn som tilhørte israelere og ikke filistere. Blant annet har de funnet potteskår som ikke er fra filisterne, men fra jødene.

–Tårnet har helt klart vært benyttet av jødiske soldater, sa Ganor ifølge avisen Haaretz.

Fra tårnet kunne israelerne se helt til Askalon som var en av filistrenes byer.

Det finnes også tekster fra Lakis som forteller om meldinger fra vakttårn.  I en av dem heter det: «Må Jahve føre til at min herre får høre gode nyheter… Da vil det bli kjent at vi ser (ilden) signalene fra Lakis etter den koden som min herre gav oss, for vi kan se Aseka.»

Bibelen forteller flere ganger om varder som ble brukt for å varsle.

Les Dommernes bok 20; 38–40; Jer. 6, 1.

«Det var gjort den avtalen mellom Israels menn og bakholdet at disse skulle la en tett røk stige opp fra byen. Så vendte da Israels menn seg om i striden – Benjamin hadde fra først av felt noen av Israels menn, omkring tretti mann, og sa derfor: Sannelig, de taper for oss, likesom i det første slaget! Og da røken begynte å stige opp fra byen som en svær støtte, hadde Benjamin vendt seg om og sett at hele byen stod i lys lue som slo opp mot himmelen.»   

  (Dom. 20:38–40)

Av Jørgen Høgetveit

(BIBELTIME) Assyria vokste fram til en stormakt ca. 830 f.Kr. De herjet Midt-Østen i ca. 200 år fra 850–650 f.Kr. (Håndbok til Bibelen) Det ble en vill og mektig stormakt som etter hvert ikke visste forskjell på rett og galt. (Se Bibelen av 1930) På Jonas’ tid – rundt 750 år f.Kr. – var Ninive hovedstad i det mektige Assyria (Israels fiende) tema for Jona-boken.  (Håndbok til Bibelen)  

Profeten Jonas er den siste av profetene i Nord-Riket, Israel, før det gikk under, og folket ble mer eller mindre fraktet til Ninive i ca. 722 f.Kr. Jonas levde ca. 750 år f.Kr. (Nummela), og Gud sendte ham til Ninive noen tid før 722 f.Kr.  Så det var ikke så veldig lenge før Ninive kom og knuste Nord-Riket, hans fedreland. De omvendte seg og ble reddet fra undergang ved Jonas’ ord fra Herren. De ble reddet for en stund. 

Du finner Ninive omtalt i Bibelen både hos profeten Jonas, Nahum og 2. Kongeb. 14, 25. Jonas kommer med advarsel til omvendelse – mens Nahum (fra Juda?) forkynner ødeleggelse av Ninive ca. 612 f.Kr. Ninive «hadde ødelagt Israel for mindre enn 100 år siden og hadde vært en trussel mot selve Jerusalem, nå var dets dager talt.» Håndboka sier også at Jonas manglet ikke mot (4. v. 12) – men han ønsket denne byen ødelagt – og hvis de omvendte seg, tilga Gud og dom og ødeleggelse uteble. Jonas kjente Gud så godt at han heller tok av sted i motsatt retning i «frimodig ulydighet» til Joppe og seilte til havs. 

Da stormen reiste seg på havet og truet skipet med forlis – informerte han mannskapet at det var hans ulydighet mot Gud som forvoldte stormen. Men hvis de kastet ham på havet, ville stormen legge seg. Mannskapet vegret seg, men så ingen annen råd, og i stor gremmelse og frykt hev de ham på havet, og stormen la seg. Han ville heller dø enn å advare Ninive og risikere mer overfall fra denne grusomme stormakt. M.a.o. han overprøvde Guds tanker – tenkte på sitt folks redning på feil måte – og tenkte ikke at største trusselen var Nord-Rikets frafall fra Herren og Hans beskyttelse. De hadde bare frafallskonger og gullkalver som guder. Det er i alle fall noe Norge bør ta med seg i dag. 

Men Gud ga ikke opp sin profet. En stor fisk slukte ham, og til slutt i fiskebuken bøyde han seg for Gud og ble spyttet på land, fikk budskapet på nytt og gikk de ca. 80 mil til denne forferdelige trussel og morderstad Ninive og ropte ut budskapet – og de omvendte seg. Budskapet ble tatt imot – og det gikk som profeten fryktet. Uansett hva Gud underviste ham om omsorg for den store by med mange dyr – så nektet Jonas å gi Gud rett. Han mente å vurdere bedre enn Gud. (Ikke ukjent fenomen i dag.) Jeg tror han tenkte at han hadde sviktet sitt folk – ved å gå med Guds budskap til Ninive og redde byen. Så ga det selvsagt ham selv «riper i lakken» osv., men det er knapt den fulle forklaring på hvorfor «han heller ville dø», var tydelig dypt deprimert etter Ninives overlevelse. 

Hadde han snakket ut med Gud før han la i vei til Joppe – vil nok Gud sagt ham ett og annet om Israel – tistammersfolket – i vilt frafall og forfall. Så kunne han samarbeidet med Gud om å redde både Ninive og sitt eget folk. Han kjente nok Gud, men forstod ikke den overhengende fare for sitt eget folk. Her er det også noe å lære i Norge i dag.  

Assyria, Sankerib angriper – Juda i 701 f.Kr.

Som nevnte herjet assyrerne i Midt-Østen med overfall og folkedeportasjoner. Sankerib (ca. 710 f.Kr.) gjorde Ninive til hovedstad i Assyria. Det var egentlig verdens første by grunnlagt av Nimrod, en etterkommer av brodermorderen Kain. (se 1. Moseb.) Han beleiret Jerusalem ca. 701 f.Kr. – ca. 25–30 år etter Jonas’ besøk – men ble påført et forferdelig nederlag av Gud som slo 185.000 mann med sin engel. Profeten Esaias og kong Esekias trådte frem for Gud med ydmyke bønner om Herrens hjelp. (se Esaias kp. 36–37) Hadde Nord-Riket og profeten gjort som de gjorde i tostammersriket – Juda – vil en tro de kunne blitt reddet. Men her finner vi en ydmyket og godt samarbeidende profet og konge til redning for Jerusalem. Hån, spott og trusler som strømmer imot Gud og dem fra Sankeribs folk og store hær – er menneskelig sett – godt begrunnet. Det er sant at han hadde lagt under seg det ene land etter det andre, og deres guder av stein og tre hadde ikke hjulpet dem. Men her står han overfor den eneste levende og sanne Gud – som ledelsen i landet tar sin tilflukt til. Det skjønner Sankerib ikke noe av – og lite blant dagens politikere. Dette bør du lese grundig i relasjon til dagens Norge. Det taler rett inn i Norges situasjon.

Kong Esekias får løfte om at ingen skal kunne angripe – ikke en pil skal komme inn i byen – og at Sankegrib skal miste livet. Etter at kongen ydmyker seg og treder frem for Gud i Tempelet – skjer det at Guds engel slår til – og om morgen ser de 185.000 mann ligge døde på bakken. Hans makt er utslettet ved Guds under og inngripen. Sankerib reiser hjem og blir drept av to av sine sønner en dag han er i sin guds hus. Kong Esekias gikk rette veien med trusler og nød, og Gud ordnet opp så nasjonene igjen forstod Han var til, at det kun var en levende, sann og allmektig Gud, og Esekias ble reddet.

Saken er hentet fra Kommentar-Avisa.no 23.06.2019.

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Hvilken finnmarking, i alle fall de litt eldre, har ikke kjent gleden av å gå ned på kaia for å hente kokfisk til middag, eller gleden av sprøstekt småørret kanskje med rabarbrasuppe til dessert. Da min besteforeldre flyttet fra Mehamn til Kjøllefjord for mange år siden bestilte de middag på Betels kafé for å markere flyttingen. Bordet var fint dekket med hvit duk, og det ble servert stekt kveite med råkost, poteter og brunet fett. Etterpå var det dessert og kaffe. Familen på fire tok seg god tid med det hyggelige festmåltidet på sitt nye hjemsted. Da Knut Henriksen skulle betale den velsmakende middagen, fikk de en overraskelse. Betjeningen fortalte at Henry Eriksen hadde sagt at dette skulle være en gratis velkomstmiddag på huset. Det var familiens møte med Kjøllefjord.

Jesus visste nok hvor velsmakende et fiskemåltid kan være. Før sin himmelfart bød han disiplene på morgenmat med stekt fisk og brød ved Genesaretsjøen. Jesus hadde godt kjennskap til Kinneret, som den kalles på hebraisk. Han bodde i Kapernaum som ligger like ved sjøen. I dette området reiste han med båt. Mesteren stillet stormen, han prekte og helbredet. Han kalte også fiskere som disipler (Mark.1, 16-20). På mirakuløst vis mettet Jesus flere tusen mennesker med brød og fisk og det ble mat til overs ( Matt. 14, 13-21 og Matt 15, 32-39). Det var mirakel på mirakel, og det er ikke underlig at folk kom for å høre og se denne mannen.

Så kom tiden da Jesus måtte ut på sin siste jordiske reise fra Galilea til Jerusalem, Den store kongens stad. Der ble han hyllet for sine kraftige gjerninger. Da han red på en eselfole fra Betfage og inn til byen, ropte folket: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Folket trodde det var Messias, den store befrieren som kom for å redde dem fra Romerrikets åk, og de bredte ut sine kapper og strødde grener på veien for Kongenes konge. Det var stor glede og jubel i staden Jerusalem.

Jesus selv visste nok hva som ventet ham. Sorg og angst kom over ham, og han var bedrøvet inn til døden da han kom til Getesemanehagen (Matt 26, 37-38). Svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden (Luk. 22, 44) og han ba: «Min far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje» (Matt. 26, 42). Så kom en av hans disipler, Judas, og forrådte ham med et kyss. Da grep yppersteprestene Jesus og førte ham og til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. Han fant ingen skyld hos Jesus, men av frykt for folket dømte den korrupte landshøvdingen Jesus til korsfestelse og død. Jødenes konge ble fornedret med tornekrone og slag. Gjennom deler av Jerusalems gater slepte han sitt kors mot Golgata, hodeskallestedet. Han ble naglet fast i korset som ble reist for at han skulle pines til døde. I den niende time ropte Jesus med høy røst «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? (Matt. 27, 46). «…Det er fullbrakt!», sa Jesus, bøyde sitt hode og oppgav sin ånd. 

Han døde der på korset og den straff, som det syndige mennesket skulle hatt, tok Jesus på seg. Da revnet forhenget i templet, jorden skalv og klippene revnet. Gravene åpnet seg og mange av de helliges legemer stod opp. «Men da høvedsmannnen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds sønn!» (Matt 27, 54).

Den rike mannen Josef fra Arimatea gikk til Pilatus og fikk tillatelse til ta Jesus ned av korset. Josef la Jesus i sin egen nye gravhule. Da Maria Magdalena og den andre Maria kom for å se til graven etter sabbaten, fikk de en overraskelse. «…det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk frem og rullet steinen til side og satte seg på den…De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå…» (Matt 28, 2,4-6). «…Kom i hu hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og oppstå på den tredje dag. Da mintes de hans ord» (Luk. 24, 6-8). Johannes’ evangelium kapittel 20 forteller at englene spurte Maria hvorfor hun gråt, og hun forklarte at noen hadde tatt Jesus. Men da hun igjen snudde seg, så hun den oppstandne Jesus. Det var mange som fikk se den oppstandne Herre og Frelser. 

Men hva skulle disiplene gjøre. Simon Peter sier: «Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten…» (Joh. 21, 3).

Denne natten fikk de ingenting. Om morgenen kom Jesus på stranden, men de kjente ham ikke igjen. Jesus spurte om de hadde fått noen fisk, men dette var et dårlig sjøvær uten fisk. Det var da Jesus sa: «Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk!» (Joh. 21, 6). Da fikk de så meget fisk at de ikke klarte å trekke det opp. Et nytt mirakel skjedde for garnet revnet ikke. Da kjente også disiplene Jesus igjen. «Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød… Jesus sier til dem: Kom å få dere morgenmat…» (Joh. 19, 9 og 12). 

Det ligger enda en åpenbar hemmelighet i fortellingen fra stranden ved Genesaretsjøen. Da Jesus kalte disiplene, sa han: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneske-fiskere. De forlot da straks sine garn og fulgte ham» (Matt. 4, 19-20). Nå var de igjen på stranden. Tiden hadde gått. Jesus var død og oppstanden. Han måtte dø på et kors for å ta på seg verdens syn, slik at menneskene kunne få syndenes tilgivelse og bli forlikt med Gud, ren og rettferdig, himmelen verdig. Nå var det klart for disiplene å begynne menneske-fisket (Matt. 13, 47-50), med tilbud om frelse for den som omvender seg fra sine onde gjerninger (Apg. 3, 26).

Jeg husker et vitnemøte fra Den indre Sjømannsmisjonens Fiskarheimen i Honningsvåg en søndagskveld for mange år siden. Den eldre predikantenen Tormod Jensen reiste seg opp og kom med sitt vitnesbyrd og leste. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Joh. 1, 9). Det var predikantens erfaring fra et langt liv med Jesus. Dette tilbudet om frelse står der ennå. Det har gått fra slekt til slekt, et tilbud til alle mennesker som vil ha fred med Gud og hvile for sin sjel. 

Noe hvitere enn snø finnes vel ikke. Det er et bilde på renhet. Jesaja 1, 18 forteller: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull».

Det var det Jesus ønsket for mennesket da han døde på korset og sto opp igjen påskemorgen. Så kan også du, som disiplene, og alle som har tatt imot påskens frelsesbudskap bli en menneske-fisker på livets hav og få flere med til himmelstranden. 

«Han fører deg frelst over fjorden, Heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brotsjø du møter, Vil Jesus dra båten i land» (Sangboken 168).

Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby.

BAKGRUNN:

Av John Skåland

Fram til 1967 hadde verden aldri hørt om full skala krig på bare få dager. Det var 100-årskrigen, 80-årskrigen, 30-årskrigen. Det som skjedde disse seks dagene i Midt-Østen, var noe annerledes, et pust fra de profetiske tider og Guds finger inn i moderne historie. 

Da Israels ledere like etter krigen ble spurt om årsaken til den enorme suksess, svarte de slik:

Ezer Weizman: «Dette var Guds finger.»  

Yitzhak Rabin: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss glede og fryde oss.»

Eksperter regnet med over 100.000 døde på Israels side – det ble mindre enn 800. 

Rabbiner Doron Perez uttalte: «Disse seks dagene har ingen paralleller i historien, helt uventede hendelser og enorme resultater for Israel, bibelske mirakler. Disse dagene brakte det jødiske folk tilbake til deres bibelske røtter, deres lovede hjemland og til deres evige hovedstad, Jerusalem.»

Dette er litt av innholdet i boken «The Six-Day War Scroll» av Hagi Ben-Artzi.

Israel 1967

Siden Israel ble født, 14. mai 1948, har de arabiske land aldri akseptert statens eksistens. Det var terror og boikott både kulturelt og økonomisk. Stadige krigshandlinger pågikk. 

Egypts president Nasser uttalte: «Vi må ta konsekvensen av vår styrke: Vi er 100 millioner arabere mot to millioner jøder.»

27. mai 1964 ble PLO etablert. De utførte stadige terrorangrep mot jøder i Israel. I 1964 ble den store vannledningen som frakter vann fra Jordanelva til Negev, etablert.  Det kom stadig til konflikter med Syria om vannrettigheter .

Det bodde 2,5 millioner jøder i landet, og det var store sosiale og militære utfordringer. Mange jøder reiste ut av landet. 

Opptakten til krigen

Den 15. mai 1967, på Israels 19. uavhengighetsdag, startet Egypt med å sende tropper inn i den demilitariserte sonen i Sinai. Israel hadde trukket seg tilbake herfra i 1957 (Operasjon Kadesh). Dette området sammen med Gaza var demilitarisert etter krigen i 1956, og FN-soldater holdt området. FN ble nå beordret vekk av den egyptiske presidenten. 

Egypt stengte også Tiran-stredet og hindret dermed lovlig skipsadkomst til Israels by ved Rødehavet, Eilat. Dette hindret kontakt med Israels viktige handelspartnere i Asia og Afrika. En ren krigserklæring fra Egypts side. 

Israel vendte seg til USA som hadde gitt garantier for adkomsten til Eilat, men både USA og verden for øvrig gjorde intet for å hindre Egypt i å stenge skipsleia til Israel. At verden ikke reagerte, gav araberne stort mot til å ta Israel og jødene. 

Egypt, Syria, Jordan og Irak inngikk en krigspakt, og de jordanske styrker ble underlagt Egypts militære kommando.

Radio Kairo meldte: «President Nasser erklærer at vi har en oppgave med å ta kontroll over Israel og frigjøre ‘Palestina’. Hei dere sionister: 100 millioner arabere vil ødelegge dere og grave deres egne graver.»

Radio DAMASKUS: «Vi skal overstrømme dere sionister. Det vil ikke bli noe fred, sikkerhet eller frihet før vi har jaget alle jøder i Middelhavet.»

Det er 22 år siden holocaust, og jøder i Israel og over hele verden strømmer til synagogene og ber om at Israel må overleve det som nå kommer. Israel er i en meget kritisk fase, og det dannes en samlingsregjering 1. juni med Levi Eshkol som statsminister og Moshe Dayan som forsvarsminister.

Israels plan «NACHSHONIM»

«NACHSHONIM» var kodenavnet for Israels plan for å slå Egypt tilbake. Israel innså at verden ikke kom dem til hjelp på noen måte, og måtte dermed kjempe alene. De planla også å ta imot 100.000 døde som skulle begraves. Sykehus etc. ble satt i alarmberedskap og forberedt på det som skulle komme

Salme 83, 5: «De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen mer minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt.»

På Israels uavhengighetsdag 15. mai 1967 skjedde to hendelser i Jerusalem som begge hadde profetiske undertoner:

1. Rabbi Tzvi Yehuda HaCohen Kook talte i Jerusalem. Plutselig hevet han hånden og ropte ut med følelsesladet stemme: 

«Hvor er vårt Hebron? Har vi glemt henne. Og hvor er vårt Sikem, Jeriko, østsiden av Jordan og det gamle Jerusalem?» Tre uker etter talen var disse byer i Israels hender.

2. Naomi Shemers sang «Jerusalem av gull» ble første gang sunget offentlig. Tre uker etter var hele Jerusalem i Israels hender.

KRIGENS 1. dag:

Mandag 5. juni 1967 kl. 07.15:  Nesten alle Israels 200 kampfly letter fra sine baser i Israel. Bare 12 stykker igjen til forsvar av landet. De flyr ut over Middelhavet i 20 meters høyde rett vestover for så å endre kurs innover Egypt fra havet.

Egypt hadde på dette tidspunkt et moderne luftforsvarssystem, dusinvis av raketter og var godt utstyrt av Sovjet. Israel hadde kun eldre franske fly som lett kunne bli skutt ned av Egypt. Men akkurat denne mandag morgenen skjer det store under: Egypts luftforsvarssystem virker ikke i det hele tatt, og alle Israels fly når sine mål: flybaser i Sinai, langs Suez-kanalen og langs Nilen – uten i det hel tatt å bli oppdaget.

Nøyaktig kl 07.45 bombet de landingsstripene med spesiallagede bomber produsert i Israel, så angrep de egypternes fly på bakken. I løpet av en time var over 200 egyptiske fly ødelagt – dette var nesten halvparten av den egyptiske flystyrken.

Israel mistet åtte fly i denne første angrepsbølgen. Fem piloter ble drept, to tatt til fange og en reddet i en farefull redningsoperasjon med helikopter.

Sjefen for Israels flyvåpen, general Motti Hod, uttalte: «Ikke i mine villeste drømmer kunne jeg ha forestilt meg et slikt resultat.»

Salme 106, 2: «Hvem kan fullt ut nevne Herrens veldige gjerninger eller forkynne all Hans pris?» 

Klokken 09.45 satte Israel inn angrepsbølge nummer to. Og nå skjedde mirakel nummer to: Selv om egypterne nå hadde fått sine luftforsvarssystem opp, traff de bare ett israelsk fly. De israelske pilotene klarte nå å ødelegge samtlige militære og sivile flystriper i Egypt, samt ødelegge ytterligere 100 fly. Nøyaktig tre timer etter starten av Operasjon Moked – var egentlig krigen vunnet av Israel.

Egypt sendte ut feilaktige nyheter til sine arabiske naboer om at de hadde vunnet en stor seier over Israel. Dermed ville Jordan, Syria og Irak også være delaktige i den store seier og satte inn fly mot israelske byer og tettsteder. Men Israels kampfly og luftforsvarssystem skjøt ned flyene før de fikk gjort særlig skade i Israel.

Militærledelsen i Israel bestemte seg nå for å nøytralisere Syrias og Jordans luftvåpen. Klokken 12.45 kom den tredje  angrepsbølgen, og etter noen timer hadde Israel ødelagt flystripene i både Syria og Jordan og over 100 av deres kampfly. Selv hadde Israel minimale tap.

På slutten av den første dagen i krigen hadde Israels luftvåpen totalt herredømme i lufta.

KRIGENS 2. dag:

En formasjon av Mirage- og Vantour-jetfly angrep H3-flyplassen i Irak og ødela dusinvis av irakiske fly som stod klare til å angripe Israel. Også et libanesisk jetfly ble skutt ned da det nærmet seg Israel – dette ble slutten for Libanons krig.

Israels Gud hadde grepet inn på en overnaturlig og profetisk måte:  Israels 200 gamle franske fly mot arabernes 600 av det nyeste Sovjet hadde å tilby. Og etter noen timer var 400 av arabernes fly ødelagt.  Over 450 arabiske fly ble ødelagt totalt – mot  46 israelske. 25 israelske piloter ble drept.

I Israel mintes man profeten Mika:«Som i de dager da du dro ut av landet Egypt, vil jeg la deg få se underfulle ting.»(Mika 7, 15)

Israels Gud hadde en direkte hånd med i denne krigen:

Kvelden før krigen startet, 4. juni, bestemte Egypts krigsminister Abdel Hakim Amer å ta en flytur nær Israels grense for å møte sine senior offiserer på grensen. Også ledende offiserer i Kairo samt den irakiske statsminister med delegasjon var med i dette spesialflyet. Flyet tok av fra Kairo klokken 07.00 om morgenen – et kvarter før israelske fly startet  opp. 

Han gav også ordre om full stans i luftforsvaret mellom klokken sju og åtte. Israels etterretning visste intet om denne VIP-turen. Med dette fikk Israel fritt leide i luften over Egypt.

Rett før de to Ilyushin 14-transportflyene skulle lande på Bir Gifgata-flyplassen i Sinai, oppdaget pilotene at flystripene var bombet. Israelske jagerflygere ba sin ledelse om å få lov å skyte ned disse to flyene, men fikk ikke lov da man fryktet at det var sivile fly. 

Normalt brukte Egypt fire Mig 21-fly til å rekognosere mot Israels grense hver morgen klokken 04.30–08.00. Men denne morgenen kom ikke flyene som vanlig. Sjefen for Egypts flyvåpen Al Hamid el Dajidi ringte opp skvadronsjefen som unnskyldte seg med at han hadde stått sent opp. Nå var han på vei til flybasen, men for sent. Hele flyplassen var bombet av Israel. Skvadronsjefen ble senere degradert og fengslet.

Under Egypts gransking av skandalen kom det frem flere merkverdige ting. Kvelden før krigsutbruddet holdt sjefen for Egypts flyvåpen i Sinai en voldsom fest med mye alkohol for å høyne moralen blant pilotene.  Mye mat og drikke og magedanserinner var en del av festen.

Mens Israels piloter i spenning forberedte seg på angrepet danset de egyptiske pilotene i morgentimene 5. juni.

Egypt hadde mange radare rettet mot Israel. I Jordan var en helt ny kraftig radar montert. Denne kunne se over hele Israel. Om morgenen så de jordanske operatørene mange skygger som de raskt identifiserte som israelske fly på vei mot Egypt.

De sendte gjentatte alarmer til sine arabiske allierte i Egypt, men egypterne godtok ikke kodeordet som var avtalt. Det viste seg at det var innført nytt kodeord samme morgen – noe som hadde gått jordanerne forbi. Dermed fikk de israelske flyene fritt leide.

I Israel leste man fra 1. Samuel 17, 46: «Og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen.»

Krigen i GAZA:

I 1956 måtte Israel gå inn i det egyptiskkontrollerte Gaza for å renske det for store palestina-arabiske terrorceller. Etter seks måneder ble stormaktene enige om at Israel måtte trekke seg ut. Løfter om FN-soldater og ingen terrorceller var tomme. I juni 1967 ba Nasser FN om å trekke seg ut, og mot alle inngåtte avtaler etablerte han store egyptiske militærbaser i Gaza.

Uten flystøtte klarte IDF på den første dag av krigen å ta tilbake Gaza og til og med erobre store mengder tunge og lette våpen fra Egypt. Men det kostet dusinvis av falne og hundrevis av sårede israelere.

Josva 15: «Dette er de byer som tilfalt Juda stamme: Gaza med tilhørende byer like til Egypterbekken.»

JORDANS krig mot Israel:

Israel hadde sendt et budskap til kong Hussein i Jordan om at landet ikke ville bli trukket inn i krigen så fremt de ikke skjøt mot Israel. Men få dager før krigen hadde kongen motvillig underskrevet en avtale med Egypt som i realiteten satte hæren i Jordan under egyptisk kommando. Da Israel hadde slått ut Egypts flyvåpen, gav Nasser ordre om storangrep fra Jordan mot Israel.

Tel Aviv, Jerusalem, Netanya, Kfar Saba, Afula ble alle beskutt fra Jordan. Jordan hadde på dette tidspunkt hele Judea og Samaria inklusive halve Jerusalem i øst. Lange rekker med jordanske tanks kjørte fra Jeriko til Jerusalem.

Regjeringen i Israel kalte inn til krisemøte. Vedtaket ble å kjempe mot de inntrengende jordanske armeer og å frigjøre både Jerusalem og fjellene i Judea og Samaria hvor mange av angrepene kom fra. Israel hadde intet annet valg. Noen som var med, husker stemningen som om det talte en røst fra himmelen: Mine kjære barn – deres forløsningsdag er kommet!

Andre dagen i krigen inntok Israel Samaria: Fra sør angrep brigade 10 med Uri Ben Ari som sjef. Hans oppgave var å innta området ved Samuels grav hvor jordanske kanonstillinger hadde skutt mot Jerusalem første krigsdagen.

Fra nord kom en divisjon med armert materiell med leder Elad Peled. Hans oppgave var å innta Jenin og fjellene omkring. Herfra hadde jordanerne beskutt Israels viktige Ramat David-flyplass på Harmageddonsletta.

Fra vest kom en kombinasjon av armerte enheter og artilleri og inntok de store arabiske byer  Tulkarem og Kalkilya. Fra disse byer hadde jordanerne skutt mot Netanya og Kfar Saba.

Så skulle til slutt alle disse enheter møtes i Sikem (Nablus) som er hjertet av Samaria. Der skulle se samlet ta byen.

Med relativ liten motstand klarte Israel å innta hele Samaria på denne andre dagen i krigen. I fjellene rundt Betel hadde flere av soldatene kjempet i 1948 og mistet mange kamerater.  Israel var med dette tilbake i kjerneområdet av det som var forfedrenes land: Eretz Israel.

Frigjøringen av JERUSALEM

Siden frigjøringskrigen i 1948 hadde Jordan okkupert hele den østlige delen av Jerusalem inklusive Gamlebyen med Tempelplassen og Oljeberget.

Det ble utkjempet harde kamper i og omkring Jerusalem, men ennå ikke i Gamlebyen. Regjeringen drøftet intenst hva som nå skulle skje, og etter mye frem og tilbake kom den historiske og profetiske beslutningen: Gamlebyen skal inntas! Forutsetningen var at ingen hellige steder skulle ødelegges eller skades, hverken jødiske, kristne eller muslimske.

Den 7. juni klokken 10 om formiddagen, på den tredje dag i krigen, gikk israelske soldater inn i Gamlebyen. Jerusalembrigaden gjennom Møkkaporten, fallskjermbrigaden gjennom Løveporten.

Klokken 10.30 ble den berømte meldingen fra sjefen for fallskjermstyrken, Motta Gur, sendt over alle militærradioer: 

Tempelhøyden er i våre hender, Tempelhøyden er i våre hender.»

Ingen kan fullt ut forstå hvilken profetisk historisk hendelse dette var, og hvilket følelsesladet  tidspunkt dette var for soldatene og for hele det jødiske folk. Etter 1900 års fravær stod deres føtter igjen på hellig grunn.

Soldatene gikk raskt mot Vestmuren sammen med sjefrabbiner i IDF Shlomo Goren. Rabbineren blåste i shofaren, og samtlige soldater, både religiøse og ikke-religiøse, stod ved muren og ba til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Snart kom både Yitzhak Rabin og Moshe Dayan for å gi sin takk. De som var med på disse begivenhetene, vil aldri glemme disse minuttene.

Få dager etter var over 200.000 israelere samlet ved muren for å feire shavuot. 

Forsvarsminister Moshe Dayan sa: «Vi er kommet tilbake til jødenes evige hovedstad, og mest hellige sted, og vi vil ALDRI forlate det igjen. ALDRI.»

Jødiske vise og profetene hadde sagt at denne tredje tilbakekomsten skulle bli den siste!

«Våre føtter står i dine porter Jerusalem… dit drar Israels stammer opp som et vitnesbyrd – for å prise Herrens navn.»  (Salme 22)

«De skal bo i det landet jeg gav min tjener Jakob, det som deres fedre bodde i. De skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til EVIG TID.»  (Esekiel 37, 25)

KRIGENS 3. dag: Jordandalen og Judea

På den 3. dagen ble hele Jordandalen fra Dødehavet til Beit Shean frigjort av Israel. Jerusalem-brigaden ledet av Eliezer Amitai inntok Judea mot Hebron-fjellene. I Betlehem fant de bare hvite flagg, ingen kamp.

Ved Rakels grav ville noen soldater stoppe og be på dette hellige sted, men lederen nektet dem. De måtte videre mot Hebron. Ved Gush Etzion hadde den store jordanske militærleiren flyktet for livet – de hadde hørt om jødenes store seier i Jerusalem.

I Hebron, ved Makpela-hulen, stod sjeiken av Hebron med nøkkelen til det hellige stedet og kapitulasjonsbrevet i hånda.

Ved morgengry den 4. dagen av krigen vare hele Hebron-området inntatt av Israel.

SINAI

Egypt hadde sju divisjoner med 100.000 mann på grensen mot Israel i sør. Godt utstyrt med blant annet 100 tanks og masse kanoner.

Israel hadde bare tre divisjoner ledet av Israel Tal, Ariel Sharon og Avraham Yaffe.

Uten flystøtte den første dagen i krigen klarte likevel disse tre divisjoner å nå sine oppsatte mål. De kjempet dag og natt.

Egypterne satte i gang masseflukt – noen på kjøretøyer, mens andre løp ut i ørkenen uten sko.

Israels flyvåpen, som nå hadde full kontroll i lufta, bombet de lange egyptiske konvoiene med krigsmateriell. Yeshayahu Gavush’ telegram til Rabin: «Alle våre mål er nådd. Våre tropper står langs hele Suez-kanalen, og vi har befridd Sinai.»

GOLAN

I 19 år, siden krigen i 1948, hadde jødiske innbyggere i Hula-dalen og ved Genesaretsjøen blitt bombet fra Syria som lå oppe på Golan. Syria hadde også forsøkt å stenge vanntilførselen til Genesaretsjøen.

Hemmelige dokument, som kom frem etter krigen, viste at Syria hadde planlagt å gå inn i Galilea nord i Israel på krigens første dag. Men grunnet overraskelsesangrepet fra Israels flyvåpen som bombet sønder og sammen både Syrias og Egypts luftstyrke, ble denne planen ikke satt ut i livet.

Verden presset nå på at det måtte inngås våpenhvile. Regjeringen i Israel holdt møte, og innbyggerne i nord reiste til møtet for å presse på slik at de kunne bli kvitt sine syriske plageånder på høydene. Etter kraftig diskusjon i regjeringen ble det bestemt å IKKE GI ETTER for presset. Ordren til IDF: BEFRI GOLANHØYDENE!

Leder for IDFs nordkommando David Elazar gav soldatene ordren: «Vår oppgave er å befri våre nordlige landsbyer fra frykten for syrisk skyting.»

Siden Golanhøydene ligger flere hundre meter høyere enn dalen under, hadde Israel en vanskelig jobb med å innta Golan. Men flyvåpenet kom til hjelp og banet vei for bakkestyrkene. Det var harde kamper, og Israel mistet mange soldater og enda flere ble såret. Men lørdag var hele Golan inntatt, og den syriske armeen i full oppløsning og på flukt.

Israel opplevde bokstavelig ordet i Josva 2, 9: «…Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere.»

Og 5. Mos. 28, 7: «Herren skal la dine fiender, som reiser seg mot deg, ligge under for deg. På én vei skal de dra ut imot deg, og på sju veier skal de flykte for deg.»

Infanterisoldater ble fløyet til Hermon-fjellet og inntok også dette.

Lørdag kveld, på den 6. dagen av krigen, da alle Israels mål var oppnådd, sendte Israel melding til FN og stormaktene at de var klare for våpenhvile. 

En soldat sa det slik: «Vi er kommet tilbake til Golan, til området som tilhører Manasse stamme. Vi er kommet tilbake til Golan, stedet hvor vår heroiske kamp mot romerne fant sted ved Gamla. Vi er kommet tilbake til Golan hvor våre synagoger fra Mishna- og Talmud-tidene ligger. Og med vår tilbakekomst har vi brakt fred og ro til dalen og til Galilea.»

AVSLUTNING

Krigen tredoblet Israels landareal. Ingen hadde ventet et slikt utfall. Både araberne og verden for øvrig var i sjokk.

I Israel var det sorg over de falne, men også stor takk til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud for Hans åpenbare inngripen i krigen. Det er umulig å ta med alle de under som den enkelte avdeling og soldat opplevde i denne krigen.

Seksdagerskrigen med jødenes tilbakekomst til hele Jerusalem er et mektig signal om at vi nå nærmer oss den tiden som Bibelen beskriver som RIKET FOR ISRAEL.

---

Kjell Pettersen fulgte seksdagerskrigen med kamera

Av Vidar Norberg

Kjell Pettersen var i Israel under seksdagerskrign i 1967. Han tok også unike lysbilder av utstyr som sto igjen fra jordanske soldater på flukt.

Den unge sørlendingen tok sin scooter og gikk om bord i MS Lea som skulle til Midt-Østen.

–Der var også en egyptisk jøde. Han forsto nok at jeg skulle ned for å hjelpe Israel. Mor var nok redd. Hun skrev at jeg måtte komme hjem for nå ble jødene kastet på hav. Det var det man trodde i Norge, for Israel hadde fiender på alle kanter.

–Jeg var på Kibbutz Ginosar frem til krigen kom. Da begynte jeg som assistent for Per Faye-Hansen som var på Sjømannskirken i Haifa. Jeg kjørte blant annet sjøfolk i Karmels busser, fortalte Kjell Pettersen i 2013.

–Andre utlendinger i Israel reiste hjem. Jeg ville oppleve dette for jeg visste at Israel kunne ordne opp, men de tapte mange soldater. Jeg var så ung at jeg ikke den gang tenkte på at dette var historiske tider.

–Per Faye-Hansen var en hardhaus som var sikker på at krigen ville gå godt for Israel. Per likte å være der det skjedde.

Faye-Hansen hadde med seg en svensk diplomat som hadde lov til å bevege seg overalt. Det gjorde at vi kunne kjøre inn til slagmarken. Vi fulgte med konvoiene av stridsvogner på vei mot Golanhøydene for å ta Syria. Vi kunne høre drønn fra Golan.

Den 5. juni angrep syriske fly Rosh Pina, Ilavon, Megiddo, Kfar Ha’ Horesh, Talmon og Kurdani. Et av de syriske flyene rakk til Haifa og skadet Kibbutz Ein Ha’Mifratz. Israelske fly angrep syriske flyplasser og ødela mesteparten av det syriske flyvåpenet, går det frem av boken «Israel 50 år».

Kjell Pettersen var i Galilea da syriske fly gikk til angrep mot Israel.

–Syriske jagerfly gikk på vingene og skulle inn i Israel. Vi sto på stranden av Genesaretsjøen og så israelske jagere som gikk opp og skjøt ned seks syrisk jagerfly som gikk i bakken over Golan. De israelske barna sto på stranda og ropte «joffi, joffi» (fint, fint) etter hvert som flyene falt ned, fortalte Pettersen i et tidligere intervju med KARMEL.

–Var dere  redd?

–Vi var ikke redde. Vi var sikker på at Israel ville ordne opp i dette, sa Pettersen.

Han har tjenestegjort i United Nations Emergency Forces (UNEF) som ble etablert i 1957 for å få en slutt på Suez-krisen. Pettersen tjenestegjorde i Gaza fra 1956 til 1957.

–Styrken ble trukket tilbake av FN generalsekretær U Thant i 1967 etter krav fra Egypts president Gamal Abdel Nasser.

–Israel ordner nok opp til sist. De er rustet til tennene og har en sterk hær. Fienden greier ikke å ta Israel.

–Det var et Guds mirakel at Israel vant seksdagerskrigen, da de fikk fem store mektige hærer mot seg, sa Kjell Pettersen.

Han tok fargelysbilder fra sine opplevelser og noen legges nå i Karmel. Videre kjøpte han og samlet på Jerusalem Post som fulgte krigens gang.

Hjemturen gikk over Europas alper i snøvær og på scooter.

Kjell og Annlaug Pettersen var tidligere i år sammen med familien i Israel. Fra Sjømannskirken i Ashdod nøt han utsikten over Middelhavet.

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR, 17.06.2019): Ja, jeg spør slik fordi Bibelen sier at dette er situasjonen gjennom alle tider og særlig i de siste tider som så mange snakker om i dag – tider som er på gang. Men ofte høres det mer ut som en «fluktrute», kanskje trøst – men lite oppfordring til liv og forkynnelse som angriper og serverer slikt salt og lys at det blir reaksjon og kanskje forfølgelse av det. Hvorfor er det så mye forkynnelse i dag av prester, pastorer og også lekfolk, men lite eller ikke reaksjon/forfølgelse? Kolliderer ikke Guds rike lenger med verdens riker – tilpasser man seg i frafallet for fred? «Fred med verden er fiendskap med Gud.» Tales det ikke lenger bibelsk sannhet der Satan angriper? Der Guds stridsmenn skulle møte opp ifølge Luther. Nå tales det om dialog, markedsføring – men lite tales det om bibelske sannheter om Satans konkrete angrep og til de som forfører. En kan garantere at man ville få kontakt så det gnistret (Børre Knudsen) om en gjorde det – men også forfølgelse. Dradd for «retten», utskjelt i miljøene og media, baktalt og isolert. Bare prøv.

Profetene talte til folket, makter og myndigheter og ble ensomme og forfulgte til døden. Døperen Johannes talte Herodes til rette om gjengifte og betalte med hodet på et fat. Jesus gikk rundt og gjorde vel, og folket hang ved Ham, men Han refset også makter og myndigheter – datidens politikere/teologer og deres vedtak og styring. «Si til den rev!» Forfulgt ble Han, og de drev med baktalelser inntil sammensvergelser og drap ved korsfestelse og halshogging. Les lista til Paulus hva han ble utsatt for – menigheten forlot ham, også brødrene da han møtte i retten. Ensom stod han for verdens mektigste domstol – alle forlot ham – men Gud stod meg bi, sier han. 

Luther ble lyst i bann – men ble reddet av sine venner til borgen Wartburg. Hans Nielsen Hauge fikk arbeide i åtte år, men ble puttet i fengsel 10 ganger, hånet og spottet for så å bli satt inn i 10 år uten lov og dom. De brente bøkene hans, ødela handelsvirksomheten, knekte helsa hans og dømte hmn etter Konventikkelplakaten som ingen straffeparagraf hadde, til to års straffarbeid, som ble omgjort til 2000 spesidaler – som vennene betalte. Men Gud ga frihet i 1814 og seier for land og folk. Hva nå – når «flammene» slikker mot oss fra Europa og folkene i vilt frafall?

Hvor og fra hvem kommer de konkrete never med salt som svir hos høy og lav? Hvor er de skarpe gjennomtrengende lysstråler som rammer både bibeloversettere som korrumperer Ordet og makthavere som lar folkesynder bli u-lover (gift) fra de folkevalgte? Hoseas kapittel 10 mfl. Rettskilden er ikke lenger «evangelisk-luthersk» i folkestyret (Laodikea) – nei, senter i «evangelisk-luthersk», Jesus selv, er kastet ut – dog står Han for døren og banker.

Hvorfor taler ikke de som har de store talerstoler – advarer og hjelper folket i veiledning og praksis til å ta vare på seg selv, livene sine, ekteskapene og barn og barnebarn. Jo, de prater, men om hva? Hva de ikke sier – er kanskje viktigst å lytte etter?

Men Luther og hans etterfølgere fikk smake og ikke minst Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere helt opp til frigjøringsverket var gjennomført for nasjonen, og de store folkevekkelser hadde forandret folket så de var styrt innenfra i frihet. Fullkomment, nei, langt ifra – men ikke slik som i dag da folkesyndene gror, og kirken er totalt på avveier sammen med samfunnsstyringen – som før – og det myndige lekfolk i betydelig grad er umyndiggjort og skremt til taushet av ulover. Verden og avguderiet henger sammen som vann over hele kloden, sa C. Fr. Wisløff – og er ikke å spøke med for dem selv eller oss som bekjenner Jesu-navnet. Når rikene kolliderer, blir det bråk og farlig bråk som til slutt ender i kriger og ødeleggelser – og åndehæren som styres av den onde selv – hvis målsetting er å myrde, stjele og ødelegge. Han er løgnens far og totalt destruktiv, men «kvinnens ætt har knust slangens hode». Frykt ikke. Jeg har overvunnet verden – sier Fredsfyrsten til Sine. Men slikt følger det forfølgelse av, av forskjellige typer.

Sant nok – det er svært utrivelig – men hvordan tror du det blir om du fortsetter å gjemme deg bort og håpe på at det går over? Til lenger vi venter – og nekter å stå opp mot «ondskapens åndehær» som kommer gjennom disse «verdens herrer i dette mørket», jo verre blir det. Men det er avgjørende at vi er i Herrens følge – at det er Hans gjerninger vi arbeider med, at Han går foran i striden, og at Han slutter toget til beskyttelse. Esaias 54 «– intet våpen som blir smidd imot deg –» osv.  

Ja, vi vet at dette koster i indre strid og den strid som følger etter i det ytre rom. Men striden må tas for å redde den enkelte og folket om Gud gir tid. Luther fortsatte å plante selv om hans visste at verden gikk under neste dag. Det gikk på livet løs – men for en arv de ga videre til oss – likevel finner vi småting vi kan kritisere og heve oss på. Men hva med dagens kamp for å redde foreldre, barn og vårt kristne livsrom?

Hvorfor går ikke ledelsen foran sammen med Jesus og tar støyten i menighet og samfunn? 

Hvorfor priser man tilpasning og forsiktighet i samfunn og menighet? Blir det fred og velsignelse av slikt? Det blir ikke sannhets tale der Satan angriper hvor man ikke kan unngå å se at sentrale bibelske sannheter raseres – sannheter, vernet for liv og evighet? Hva er etterfølgelse og lydighet og hva skal det resultere i? Det er en pris å betale for sant disippelskap og det sanne kristne liv. Den rettferdige og rettferdiggjorte «ved tro skal han leve, og dersom han unndrar sig, har min sjel ikke lyst til ham.» 

Å vandre med Guds rike i verdens riker skaper strid, og en skal bli forfulgt om en ikke unndrar seg. Sånn var det før – og slik er det nå. Verdens rike og Guds rike – er som ild og vann – ikke som «kristen, humanistisk» som Gr.l.`s nye Gr.l. § 2 ble til.

Hva sa Jesus om dem som ville følge Ham i Ord og gjerning i menighet og samfunn? Johannes’ evangelium kapittel 15, 20: «Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt mig, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.»

Supplerende lesning:  2. Tim. 3,12.  Joh. 15,20. Matt. 16,24. Joh. 17,14.  Ap.gj. 14,22. 1. Tes. 3,3–4.  Joh. 15,13.ff.: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner; I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» Artikkelen er hentet fra Kommentar-avisa.no

Av Vidar Norberg

(NYTT): Forsamlingshuset Betel i Kjøllefjord har fått ny prekestol. Den gamle var en «bokholder» som sto oppe på et vanlig bord.

Det er De Frie Evangeliske Forsamlinger som driver Betel. De har gjennom mange år klart å holde sitt hus i god stand. Der leies det også ut til kontorer og hybler. Bjørn Roald Lillevik har vært en primus motor i forvaltningen av eiendommen. Han har også sørget for videoutstyr slik at de kan overføre møter til menigheten.

–Vi begynner alltid møtene med sang og bønn, selv om vi bruker storskjerm. Etter visning er det samtale om hva vi har hørt, eventuelt sang og bønn, forteller Lillevik.

–Vi har besluttet å kjøpe inn norsk og israelsk bordflagg. Det skal stå fremme på orglet. Det blir fint.

I første etasje er det forsamlingslokale. Der er det møter søndag ettermiddag. Av og til kommer det predikanter langveisfra.

Betel i Kjøllefjord kan også benyttes til festlige anledninger. En slik anledning var da Egil Westgård fylte 85 år den 9. februar og holdt selskap. Han har i mange år hatt Betel som sin base for forkynnervirksomheten.

Betel i Kjøllefjord er en av menighetene som holder andakter på gamlehjemmet. Egil Westgård på Betel fortalte tidligere at folk setter pris på at de kommer, synger, spiller og har andakt. Ofte har de vært på fredager.

Et vitnesbyrd

Westgård har base på Betel. Han vokste opp i statskirken. Han ble med i Frelsesarmeen. Siden 1957 har han vært i De Frie Evangeliske Forsamlinger.

Det har blitt mange andakter og møter på helsesentre og menigheter, blant annet i Vestre Jakobselv, Børselv og Breivik på Sørøya, som er Norges fjerde største øy.

I et intervju før sin 80-årsdag i 2013 fortalte Westgård  om utviklingen i den kristne virksomheten før og nå. Han sa at det på 1960-tallet ikke var uvanlig at det kom 80 mennesker på møtene i det lille fiskeværet Gamvik. I Berlevåg kunne de samle opp til 250. I dag er det nærmest umulig å samle folk.

–Jeg tror nok at en av årsakene er fjernsynet. Det tar mye tid. Ofte går det en time og enda mer. Dessuten er det vel slik at folk tenker at de må få med seg både det ene og det andre programmet.

Westgård tror nok at folk ofte kan sitte igjen med tanken om at det var bortkastet tid å følge med på fjernsynet. Westgård sier at det har lett for å ta tiden til folk.

–Hvordan ble du interessert i Israel?

–Jeg hørte om Israel for lang tid tilbake, spesielt i forbindelse med endetidsforkynnelsen. Der er Israel en nøkkel for å forstå endetiden. Om man ikke har et klart syn på Israel som Guds utvalgte folk, så får man ikke et rett bilde på endetiden.

Westgård tror at opprykkelsen kan komme når som helst.

–Det er ikke noe mer som nå må skje før den kommer, sier Westgård.

–Første gang jeg hørte om opprykkelsen, var i Den lutherske frikirke på hjemplassen Bamle. Dit kom forkynnere som J.F. Løvgren og Gunnar Rike.

Taler på Sjånes

For noen måneder sider var det Gunnar Standal fra De Frie Evangeliske Forsamlinger som holdt møter på Betel. Forstanderen og kona Mai-Lise har vært misjonærer i over 30 år i Brasil. Kona er opprinnelig fra Berlevåg. Og mannen er glad i å fiske laks.

Standal er i år taler på sommerstevnet som De Frie Evangeliske Forsamlinger har på leirstedet Sjånes i Lebesby. Årets stevne er fra 19. til 21. juli, opplyser Bjørn Roald Lillevik.

På en video på youtube fortalte Standal at han en gang ble spurt om hva som har vært hans største opplevelser i misjonens tjeneste. Han tenkte på under, tegn, mennesker på kne for Gud, helbredelser, besatte som er løst og farer i luft, på floden og veier. Men så husket han en opplevelse fra Amasonas. Misjonærene dro fra Manaus og inn i jungelen for å forkynne evangeliet. På en av turene til en indianerlandsby med 150 mennesker kom en gammel indianerhøvding med furet ansikt bort til ham og sa:

–Missionaro! Vi har bedt til guder, ånder og avdøde i hele vår historie. Hva har skjedd med de døde som ikke fikk høre evangeliet?

Standal tenkte, og det var som en tung sten kom på hans hjerte, for han måtte si sannheten at det bare er frelse i Jesus alene.

–Det er kun Jesus som kan frelse fra synden.

Standal fortalte at indianerhøvdingen ble fylt av tårer og sa:

–Dette har du visst hele tiden. Hvorfor kom du ikke før, sa indianerhøvdingen.

Standal sa på videoen at Gud vil at alle skal bli frelst, men ansvaret for deres frelse ligger på oss.

–Jesus har sagt: Gå ut i all verden og forkynn…

Av Axel Remme

(PREKEN): Pinsen kommer med budskap om at Gud setter i gang og holder i gang. Vårtiden er vitnesbyrd om det samme. Livet i naturen begynner som på nytt. Det spirer, gror, vokser, blomstrer. Med forsommerens kraft og glød gir Skaperen fornyet påminnelse om pinsens åndskraft, som gjenføder og gjenreiser. Det er som alt roper om pinse til oss: Ta imot velsignelsen! Ta imot pinsen! Ta imot Den Hellige Ånd!

At Gud satte i gang den kristne menighet, verdensmisjonen og sin kirke på jord, minnes vi hver pinse. Det skjedde ved Åndens komme og under. Og dette som Han satte i gang, har Han både holdt i gang og gjort verdensomspennende. Det begynte veldig i Jerusalem. Og det fortsatte overveldende med den verdens vide misjon og Kristus-samfunn. 

Men dette som Gud begynte, skal Han fortsette «inntil Jesu Kristi dag». Hos Guds barn og i folkene. Pinsen garanterer det. For Ånden er utgytt. Dens mektige livskrefter er tilgjengelig og virksom. Mennesker gjenfødes og fornyes ved Den Hellige Ånd. 

Pinsefesten fortsetter! Vi berøres og berikes av velsignelsens «strømmer av nåde». Iblant plutselig og uventet. Det er Åndens måte. «Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen.» (Jesus, til Nikodemus. Joh. 3, 8) Åndens vind kjennes tydelig. Den varmer og vekker på sin merkelige og mektige måte. Med hvert så sterkt at den beveger, driver, flytter. Tanker og ånd blir inspirert av Bibelens tale. Og Jesu ord oppfylles: «Det er Ånden som gjør levende.» 

Disse utenfor (all fornuft) stundene, utenfor det du har kunnet og tenkt og ordnet med selv, iblant endog utenfor det du bevisst ba om og var forberedt på, er en pinsefest i din sjel. Dersom Guds ord fyller deg med tro, takk og bønn og påminner om Guds vilje og nåde, er det Åndens gjerning og liv. Han gjør at du må be, mens sjelen gråter av frykt og glede, og kanskje tårene renner: Herre, tilgi og «rens i sin grunn, hjerte og munn.» Det er pinsens nådestund. Et nærvær av Ham som har sagt: «Dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner, …»

Har frykten for svermeri gjort oss immun mot talen om de uforklarlige opplevelser av Den Hellige Ånds nærvær? Frykter og flykter vi når Han begynner å røre kraftig med vår sjel? Setter vi grensen med krav om først å forstå før vi ved troen søker, lukker opp, tar imot? Den Hellige Ånd følger ikke våre tanker. Det er vi som skal følge Ham! I ydmykhet, takk og tro skal vi si som salmisten sa i en sammenheng om Guds omsorg: «Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke.» (Sal. 139, 6) 

Men å erfare Guds Ånds nærvær og tale kan en uten å skjønne. Det fikk Hans Nielsen Hauge oppleve da han gikk bak plogen og sang: «Jesus, din søte forening å smake.» – «Styrk du meg kraftig i sjelen her inne, at jeg kan kjenne hva Ånden formår!» Og bønnesvaret kom, mektig og vidunderlig. Det ble vendepunkt, ledelse, lydighet og styrke til hans store kallsgjerning for folk og land. Og til å bære all lidelsen. 

Det viktigste for Guds rike i verden, for misjonsgjerningen, for kristensamfunnet og den enkelte troende er at pinsens ord og gaver berører oss så kraftig, at vi kan «kjenne hva Ånden formår.» Han må få innta og overta. La oss derfor be tillitsfullt og ydmykt: «Ånd fra himlen, kom med nåde, kom med liv og lys her ned!» – «Livets ord må du forklare så det virker hva du vil! La oss her dets kraft erfare, fyll vår sjel med hellig ild!»

—

Allvitende tolk veiled alt Guds folk!

Vi røres og gripes av deg, Guddom,

som kommer så underlig stille,

men også med mektige krefter som

velsigner den svake og lille.

Å Hellige Ånd,

værn, led med din hånd

så intet får hindre og skille!

—

Himmel-sendt talsmann skap hos oss det liv,

som fornyer, styrker, forener.

Ditt lys og din makt all vantro fordriv 

og rens våre fruktløse grener.

Din bygning forsterk,

gi kraft til ditt verk,

så vi deg rett følger og tjener!

—

Sannhetens Ånd, vis vår mangel og trang. 

Du ser oss og kjenner alt nøye. 

Når tanker blir bange og veien lang, 

opplys og gi kraft fra det høye.

Allvitende tolk,

veiled alt Guds folk

 til etter din vilje seg tøye!

—

Av kjærlighets sinn, Herre Jesus gi,

så vi Åndens frukter mer høster.

Evige livs ord med styrke oss si

den sannhet som frigjør og trøster.

Rens redskapers garn

og salv dine barn,

 med Ånden til alle som tørster!

Axel Remme

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Det er alltid trist når Bibelens gode bud, kristen tradisjon, tro og tanke forkastes for å tjene penger. Et samfunn på vei bort fra den judeo-kristne sivilisasjon finner ofte på et eller annet påskudd for å forlate Gud.

Radio Nordkapp meldte nylig at Fylkesmannen i Finnmark har utpekt Nordkapp som turiststed, og dermed har butikker uansett størrelse lov til å holde åpent på søndager i juni, juli og august. Fra søndag 16. juni holder butikken Rema 1000 i Honningsvåg åpent hver søndag til 25. august.

Det kan nok hende at det til å begynne med blir noen flere kroner i kassa. Men etter hvert kan det jo hende at man mister andre velsignelser, som arbeidsglede, bolyst og tro når man går mot Guds gode bud og arbeider på søndagen. Herren har gitt menneskene ti bud som er viktig for at de skal få gode liv på jorden og arve salighet i himmelen. Det tredje bud lyder slik:

«Du skal holde hviledagen hellig.»

Markus’ evangelium 2, 27 forteller at sabbaten ble til for menneskets skyld:

«Og Han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskenes skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.»

Så vet man at Gud selv hvilte på den sjuende dag etter skapelsen. Den allmektige blir aldri trøtt eller trenger hvile, men Gud satte et eksempel for sin høyeste skapning for å vise at det må hvile på søndagen.

I første Mosebok 2, 3 står det skrevet:

«Gud velsignet den sjuende dag og helliget den, for på den måte hvilte Han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort.»

Her blir det anskueliggjort hvor viktig det er med hvile. Men hva betyr så hvile.

«Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det», står det i Luthers lille katekisme.

Dette var pensum for alle konfirmanter i gamle dager.

En annen bok som har vært en slags felles referanseramme for det norske folk i gamle dager, er Erik Pontoppidans «Sannhet til Gudfryktighet». I boken stilles spørsmålet om hvordan man vanhelliger hviledagen. Følgende svar blir gitt:

Når en bruker helligdagen til unødig arbeid, eller til syndige fornøyelser, som dans, spill, drikk, besøk på forlystelsessteder o.l. Boken sier dette er alltid synd, men dobbel synd når en bryter helligdagsbudet. Selvsagt kan helt nødvendig arbeid og gode gjerninger gjøres på søndager.

Nå er det nok kanskje noen som mener at søndagsåpne butikker får tjene de penger de kan på turistene som kommer til Honningsvåg og Nordkapp på en søndag. Men slike regner kanskje ikke med at  «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.» (Salomos ordspråk 10, 22).

Dette er en menneskelig erfaring som også den store dikter Petter Dass forteller om i Nordlands Trompet:

«Det er os forgiæves, vi stille opstaar,

Og siden langt silde paa Natten udgår,

Sig rigdom dermed at tilføye;

Vil Herren forkorte, hva er det du har,

Vil Herren velsigne, da fyldes ditt Kar,

Hand giøre kand Rig uten Møye.»

Han hadde nok en stor tro på Gud. Alle bør lese hele diktet i Nordlands Trompet som handler om vårfisket i Finnmark. Det forklarer om hvem det er som sender inn fisken og velstanden. Det er ikke søndagsarbeid og søndagsåpne butikker. Søndagsfiske kan kanskje gi en god fangst og ekstra penger til å begynne med, men over tid kan det bli svart hav. Det er ikke så veldig mange år siden Norge fikk søndagsaviser. De vokste og ble så store at man nesten fikk følelsen av å måtte ha med seg trillebår for å hente dem. Men se nå. Hele avisindustrien er ganske redusert. Man kan nok diskutere årsaken, men søndagsavisene ble ikke til noen velsignelse for avisindustrien.

Radio Nordkapp forteller videre at søndag 9. og mandag 10. juni må Rema 1000 holde stengt fordi det er 1. pinsedag og 2 pinsedag. På slike helligdager er det ikke lov til å holde store butikker åpen. Det er i alle fall fint, og man får håpe at ikke denne lovreguleringen ikke står for fall.

På søndager har bensinstasjoner, suvenirbutikker, kiosker, hagesentre og matvarebutikker under 100 kvadratmeter fått lov av Stortinget til å holde åpent, men ikke av Gud. Slike ulover er med på å undergrave vår judeo-kristne sivilisasjon og menneskets beste.

Den som er litt eldre, husker når det var søndagsstille i fiskeværet. Folk tok på seg søndagsklær og spaserte midt på dagen eller deltok på gudstjenester. Det var ettermiddagsbesøk og oppbyggelige ettermiddagsmøter. Det var hvile for alt folket. Selv folk som ikke regnet seg som kristne, hadde en respekt for hviledag og helligdag. Det var heller ingen som ble presset til å møte opp for å arbeide på butikken.

Tenk om turistene som kom til Honningsvåg, oppdaget at der langt ute i havet var det søndagsstille. De ville kanskje bli overrasket over slik en severdighet. Kanskje de til og med ville fornemme noe uforklarlig fint i dette ødelandet som vitnet om Skaperen, skapningen og skapelsen der ut i det ytterste Norden.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er ikke tapt, selv om Stortingets flertall har talt. For det er noe som heter Forsynet. Derfor er det alltid en mulighet for at knepte hender som vender seg mot Gud, kan gi et annet utslag enn det de sterkeste regner med. Slik også i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

Enten man nå tror eller ikke tror, så kan man be. Og be bør man gjøre, også i den politiske kampen.  Paulus kommer med følgende oppfordring i 1. brev til Timoteus 2, 1–2:

«Fremfor alle ting formaner jeg derfor at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.»

Det er kanskje dette noen av de 87 prosent som stemte nei til tvangssammenslåing, har som ønske. Et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Og om man ikke har tenkt i de baner, så sier versene 3–5 hva Gud tenker om det.

«Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.»

I håpet og bønnen ligger det to saker. For det første at mennesker må bli frelst. For det annet et ønske om at Gud også kunne la det skje i et selvstendig Finnmark fylke. Derfor oppfordres det til fortsatt bønnekamp.

Det er vel også slik at de fleste hverken når inn i stortingskorridorene, statsministerens kontor, Det hvite hus, Downing Street no. 10 eller i Kreml. Men bønnene samles i Guds bønneskåler. De kan få Den Allmektige til å gå inn. Derfor kan bønner ha stor betydning i historiens gang.

Trygve Bjerkrheim forteller det veldig klart i sin sang «Det er makt i de foldede hender.»

«Det er makt i de foldede hender, i seg selv er de svake og små. Men mot allmaktens Gud du dem vender: Han har lovet at svar skal du få. Det er svar underveis, engler kommer med bud. Om det drøyer dem fram dog skal nå. For det lovet jo løftenes trofaste Gud: Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Hva svaret måtte bli, vet man aldri. Men oppfordringen er: Ora et labora – Be og arbeid.

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): En av de gledelige opplevelser i barneårene var tur til Kifjord. Der lå bestefar og bestemors båt på sjøen. Motoren var på ti hester. Det skummet friskt rundt baugen når det ble gitt full gass. Det ble det ofte, unntatt på søndager. For søndager var alltid unntaket i gamle dager. En dag som var helt annerledes. Det var helligdag.

I Jerusalem er det fortsatt som på Nordkyn i gamle dager. Jerusalem blir stillere på sabbaten. I religiøse strøk stenges enkelte veier på sabbaten. Når sabbaten begynner, trekker mange israelere i finklærne for å gå i synagogene. Det er helg.

Trompetstøt

Arkeolog Eilat Mazar skriver i sin bok «Den komplette guide til Tempelplassens utgravninger» at de har funnet steinen hvor prestene sto og blåste signalet. På den står det skrevet «Til trompetplassen for kunngjøringer». Steinen står nå på Israel museum. Den vitner om at helligdagen var så viktig at den ble kunngjort med trompetstøt, slik den kjente historieskriver Josefus Flavius forteller i boken «Den jødiske krig» IV:9:12.

På Templets tid, for over 2000 år siden, sto en prest i det sørvestlige hjørnet av Tempelplassen i Jerusalem og blåste i en trompet når sabbaten begynte og ble avsluttet. Det fortalte folk når de skulle avslutte sitt arbeid.

Slik er det den dag i Jerusalem, om enn med moderne trompeter. Fredag ettermiddag lyder en sirene og varsler at om kort tid begynner sabbaten. I andre byer kan mennesker for eksempel bli automatisk oppringt og varslet om at snart begynner sabbaten. Nå må arbeidet avsluttes.

I jødedommen starter døgnet, eller den nye dagen, ved solnedgang og avsluttes neste dag ved solnedgang. Alt torsdag begynner mange forberede seg til sabbaten. Pene bluser og hvite skjorter er klar til fredag kveld. Da går mange religiøse til synagogene. Etterpå er det sabbatsmåltid.

Helgefred

I jødedommen er det slik at man ikke får tenne opp ild på sabbaten, fordi det i 2. Mosebok 35,3 står at «Dere skal ikke tenne opp ild i noen av deres hus på sabbatsdagen.» Etter jødisk tradisjon er det å tenne ild dersom man skrur på en elektrisk bryter eller starter en motor. Derfor må sabbatsmiddagen lages før helligdagen begynner, slik det ofte ble gjort i Norge før i tiden. Middagen settes ofte på en varmeplate som står på hele sabbaten. Kaffevannet må også stå i en beholder som er påskrudd hele tiden slik at ild ikke tennes, skrus av og på.

På mange måter er det jødiske samfunnet preget av den samme livsstil som det judeo-kristne norske samfunnet var frem til kanskje 1960-tallet. Den gang lå motorbåtene i fortøyningene eller var dratt opp på land. Man diskuterte om man kunne gå ut med lystbåten på søndag. Man kom vel frem til at det til nød er mulig om det ikke er gudstjeneste og man tar med seg transistorradioen og hører radiogudstjenesten i en vik.

Det var utenkelig for veldig mange at man skulle gå på fjellet for å fiske ørret, rør og laks på søndag. Før i tiden verken klippet, sydde eller skrudde man. Det var hviledag. Selv om man ikke regnet seg som kristen, var de fleste så allmennreligiøse at de viste respekt for helligdagen. Før måtte man ofte pugge de ti bud i Luthers katekisme. Det fjerde bud lyder «Du skal holde hviledagen hellig».

Det synes ikke som om mennesket har helt godt av fem dagers arbeidsuke. Mange blir rastløs og full av tiltakslyst etter lørdagshvilen. Når søndagen kommer, frister både data, sag, båt og bil, bråk og ståk. Kanskje er det derfor så mange mennesker møter veggen eller blir litt utbrent. Sabbaten ble til for menneskets skyld. (Mark. 2, 27). Den løfter menneskelivet over hverdagen. Et liv uten helg blir i det lange liv trøstesløst.

Ikke arbeid

Det var frem til 1980-tallet en fisker i Kjøllefjord som ble kalt for «Gullgutten». Jeg vet ikke om han «rodde» på helligdager, men jeg tviler litt på det for det var ikke vanlig på den tiden. Likevel fikk «Viken» så gode fangster at han ble kalt for «Gullgutten».

En av de kjente fiskehistorier langes kysten handler om Oscar Rolf Torrisen, en kristen frikirkemann fra Halsa på Meløy i Nordland. Han holdt alltid hviledagen hellig. Lørdag klokken 18.00 stanset de fisket. De begynte ikke arbeidet før mandag klokken 06.00.  Selv om andre båter gikk ut både seint og tidlig i ørk og helg, så fikk Torrisen alltid dobbelt så meget fisk som de andre fiskerne. Torrisen-familien begynte med små båter, kjøpte etter hvert større båter og trålere. Etterkommerne kjøpte siden SAS-hotellet i Bodø, og de satset videre på oppdrett.

Man må nok gi Petter Dass rett når han i Nordlands Trompet sier:

«Det er os forgiæves, vi stille opstaar,

Og siden langt silde paa Natten udgår,

Sig rigdom dermed at tilføye;

Vil HErren forkorte, hva er det du har,

Vil Herren velsigne, da fyldes ditt Kar,

Hand giøre kand Rig uten Møye.»

Det fortelles også en annen historie om Torrisen-familien. Fisket var over og lotten god. En fiskerne ble sendt av sted i arbeidsklærne til Jakkelen bil i Bodø. Han ba om fem biler. Selgeren så på ham og fikk ham på dør. Da gikk han over gaten til konkurrenten, kjøpte bilene og betalte kontant.

Fisken i havet

Min gamle tante pleide å fortelle en gammel legende om at fisken skal utryddes. En far skal ta sitt barn på fange og fortelle om fiskene som en gang svømte i havet. Bibelen forteller at fisker skal utryddes når synden blir stor:

«Hør Herrens ord, dere Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen Gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer frem med vold, og mord følger på mord. Derfor skal landet visne, og alle som bor der, skal vansmekte, både markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisker skal utryddes.» (Hosea 4, 1–3).

Gud har omsorg for hele sin skapning, både det som er i luften, på jorden og i havet. Et eksempel på dette står i 2. Mosebok 34, 26: «Du skal ikke koke et kje i dets mors melk.» De lærde sier at slikt er barbarisk og Gud har omsorg for hele skapningen, derfor får man ikke koke kjeet i mors melk. I gamle dager var det forbudt mot jakt og fiske på helligdager. Hele skapningen har rett på en hviledag.

Tid til Gud

I jødedommen inviteres folk til sabbatmiddag. Det er en stor fest, som om dronningen kommer på besøk. Man skal dele med andre, særlig den som er fattig og ringe. Det gjør mange jøder. Det er ingen bedre dag å gjøre det på enn på sabbaten for da er det så mange gode middager. Gode søndagsmiddager var det også i Norge før i tiden. Det fortelles om en liten pike på Ingøy. På søndager spiste hun tre middager. Først hos mormor, så hjemme og til slutt hos farmor som hadde senest søndagsmiddag. Den gangen, da nesten alle spiste fisk seks dager i uken, kanskje med unntak av grøt på lørdag, var det kjøtt og brunsaus på søndag.

Sabbaten, søndagen eller helligdagen var også i Norge en dag som hevet seg over alle andre dager. Den som mister helligdagen, mister roen og himmelen over sitt liv.

Jesus sier:

«Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn». (Matt. 4, 4)

I Luthers forklaring til det tredje bud heter det at  «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det».

«Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (Jesaja 55, 6)

Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby.