Oppbyggelse

Av Axel Remme

(PREKEN): Skynd deg å kom ned (Luk. 19, 5). Slik lød utfordringen til Sakkeus, som satt i et morbærtre. For han «søkte å få se Jesus». Dermed fikk Sakkeus det signalord som brakte ham til sin livs største opplevelse. Det var en direkte, personlig henvendelse fra Jesus selv. Et forklarelsens øyeblikk, som førte til at tolleren med sitt dårlige rykte fikk oppleve Jesu nærvær og frelse, både i hjerte og hjem. Så reelt og mektig, at Jesus kunne si: «I dag er frelse blitt dette huset til del.»

Sakkeus er den eneste «overtolleren» som er nevnt i Det nye testamente. Han var den øverste skatteinnsamleren, en rik og innflytelsesrik jøde. På grunn av sitt yrke var han betraktet som en stor synder.

Det er sannsynlig at det første han gjorde da han var kommet ned fra treet, var å bøye seg ydmykt for Jesus og tilbe. Han kjente både på stor frykt og ubeskrivelig glede. For han fikk ikke bare se Jesus, men ble kalt ved navn og vist stor ære. For Jesus sa til ham: «I dag må jeg bli i ditt hus», og det fortelles at Sakkeus «tok imot Ham med glede».

Ta deg litt tid til å reflektere over denne kjente hendelsen, som du kan lese i Luk. 19. kapittel. Den kan lede til en gudsopplevelse for deg. Og klargjøre hva som er årsaken til at mennesket kan oppleve Herrens nærvær, omvende seg og blir frelst.

Og da må du først tenke på, at Jesus også kom i din vei. Kanskje har du opplevd det flere ganger. Da du var i en virkelig knipe eller fare. I en tung hendelse for deg, hvor alt så håpløst ut. Kanskje var det sorg, savn og ensomhet som smertet så ondt. Eller ikke noe slikt, men en spesiell gledelig opplevelse, hvor du kjente deg inntatt av varme, gode følelser og tanker. Slik som det kan skje, når en hører og minnes Jesu ord og opplever sterkt Hans nærvær.  

Har du for alvor tenkt på at Jesus kom til deg i mange av livets skiftende situasjoner? Kanskje var Han aller nærmest når livet var tungt og frykten plaget. Mer enn du aner, har Han vært der på din livsvei, både i medgang og i motgang! Dette er årsaken til at du kan bli Guds barn, at Jesus kommer i din vei. Han har på forhånd gjort frelsen ferdig. Den er beredt og tilgjengelig. «Alt er ferdig, kom …!» (Matt. 22, 3)

Sakkeus møtte Jesu blikk og kall. «Skynd deg og kom ned!» var Jesu beskjed til ham. Han kunne ikke bare bli sittende der i treet, nysgjerrig og kikke og gruble. Men han måtte både i bokstavelig og i overført betydning stige ned. For han hadde plassert seg for høyt og på avstand i forhold til Jesus. Han tenkte vel å være en anonym tilskuer. Men slik kunne han ikke få hjelp og bli Hans tilhenger og etterfølger. Jesus kalte ham ved navn til seg, uten trolig å ha møtt ham før.

«Kom ned!» var utfordringen Sakkeus fikk av Jesus. Det er et ord til alle som holder seg skjult, på avstand, avventende og borte fra Ham. Ta steget og følg Hans kall! Når Jesus er nær, har du den beleilige tid, den gylne anledning. Guds ord formaner: «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær.» (Jes. 55, 6) Han kaller deg bort fra dine skjulested, fra din menneskefrykt, fra din stolthet og utsettelseslyst. Dette Skrift-ord viser deg: Den som tar imot Jesus, får både frelse og vilje til å gjøre opp urett som er begått, og velsignelse over sitt hus.   

 

 

Av Ingar Gangås

(PREKEN): Jesus kaller bare dem til tjeneste som er kommet til tro på Ham. Da Han kalte disiplene til å vandre sammen med seg på heltid, hadde de allerede møtt Jesus til frelse. Det ser ut til at de først hadde vært disipler av Johannes døperen (Joh 1:35).

Etter at Jesus var flyttet fra Nasaret til Kapernaum, begynte Han å kalle disipler til sin spesielle gjerning. Tidligere hadde de vært med Jesus uten å forlate sitt jordiske yrke. Det står om Jakob og Johannes at de hadde egen båt med leiefolk, noe som tyder på at de var velstående (Mar 1:20). Nå forlot de fiskebedriften sin (Mat 4:18–22), som sannsynligvis hadde vært en god og sikker inntektskilde. Tolleren Levi forlot tollstasjonen (Mat 9:9). Han hadde sikkert også hatt en bra inntekt.

Kallet fra Jesus var ikke så lett å komme utenom. De måtte forlate alt og følge Ham. De skjønte nok at de ikke ville bli rike på materielle goder ved å si ja til Jesus, men de skulle snart få erfare at Han hadde noe bedre å gi dem. Det følger en stor velsignelse med å vandre sammen med Jesus.

Noe opplæring og undervisning hadde de allerede fått. Helt fra sin barndom fikk de en grundig opplæring i loven. Og mye tyder på at de hadde vært en god del sammen med Jesus og hørt Ham tale. Ikke minst gjorde nok Bergprekenen (Mat 5–7) inntrykk på dem. De var slått av undring over Jesu lære.

Vi merker oss også at når Jesus kaller medarbeidere, sender Han dem ut to og to i lag (Mat 10:1). Oppdraget var ikke lett. Det var nødvendig å støtte hverandre. Viktigst var det allikevel at Jesus lovte å gå med dem. I Misjonsbefalingen hører vi at Han ville være med dem alle dager – inntil verdens ende. Jesu disipler slipper å gå alene. Jesus er Ordet som en både får gå på og gå med.

Når Jesus kaller til tjeneste i Guds rike, kaller Han altså slike som bekjenner troen, og kan avlegge et vitnesbyrd om Ham. Det kan være nyttig å avklare hva Bibelen mener med å bekjenne og det å avlegge et vitnesbyrd. Er det nødvendig å bekjenne, og hva vil det si å avlegge et vitnesbyrd?

Å avlegge et vitnesbyrd
Vi tenker nok ofte, og svært så feilaktig, at vi i våre vitnesbyrd skal fortelle hvordan vi har det, om våre opplevelser, erfaringer osv. Men vi skal merke oss at dette ikke er identisk med Bibelens tale om vitnesbyrd. Guds ord viser at vi har vitner av tre ulike grader. Den treenige Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er vitner av første grad. Faderen har vitnet om sin Sønn (Mat 3:16; 17:5), Jesus kalles det sannferdige vitne (Åp 3:14) og Den Hellige Ånd vitner om Jesus og herliggjør Ham (Joh 15:26; 16:14). De har førstehånds kjennskap til det som skjedde.

Dernest har vi vitner av andre grad. Det er profetene og apostlene. Da tenker vi på dem som har mottatt og nedskrevet Guds Ord under inspirasjon fra Gud direkte. Til disiplene sa Jesus: – Dere skal være vitner, for dere har sett meg (Luk 24:45–48). Disiplene vitnet om det de hadde sett og hørt (1Joh 1:1–4), for å gi det videre til oss i Den Hellige Skrift. Denne særskilte bevitnelse fra apostlene er avsluttet. De profetiske ord i Bibelen kan ingen endre på, til dem skal det ikke legges til noe, og fra dem skal ingenting trekkes ifra (Åp 22:18–19).

Alle kristne er vitner av tredje grad, ved at vi har tredjehånds kjennskap til det som skjedde. Vårt vitnesbyrd må nødvendigvis være knyttet til Bibelen. Vi blir vitner ved at Den Hellige Ånd åpner for oss det som står der. Når Gud slik åpenbarer evangeliet om Jesus for oss, får vi trang til å vitne om det for andre. Å avlegge vitnesbyrd er derfor å bære fram det vi har sett, det som Herren selv har åpenbart for oss gjennom sitt Ord. Da vitner vi ikke om noe annet enn det som Ånden har åpenbart for oss ved loven og evangeliet. Dette er mer enn å meddele kunnskap. Det er å gi videre noe som en har opplevd rent personlig.

Slik må det også være i enhver sann preken. En preken uten vitnesbyrd er ingen preken. Slik sett er det prinsipielt sett ingen forskjell på en tale og et vitnesbyrd. Lengden derimot er forskjellig. La ikke vitnesbyrdet bli en hel preken! Og formen er annerledes. Her skal vi også merke oss at ikke alle som har et godt vitnesbyrd, skal være talere!

Vitnesbyrdet har da først og fremst sin betydning i dette å bringe evangeliet ut til andre. Vi er vitner for Jesus, slik at andre kan komme til tro på Ham. Døperen Johannes var et slikt vitne. Men så snart Johannes ble spurt om hvem han selv var, da bekjente han (Joh 1:19–20). Dermed er vi kommet inn på neste spørsmål: Hva vil det si å bekjenne?

Å komme med en bekjennelse
Bekjennelsen er nødvendig for ditt kristne liv. Her kan vi tenke på fortellingen om kvinnen som kom bakfra og rørte ved kappen til Jesus (Luk 8:43–48). Jesus spurte da hvem det var som hadde rørt ved kappen Hans. Dette gjorde Han ikke for sin egen del, men for kvinnens skyld, for at hun skulle bekjenne dette for menneskene. Bekjennelsen har sin betydning først og fremst for vår egen frelse. Jesus sier at Han ikke vil kjennes ved den som ikke tør vedkjenne seg Ham. Nettopp her gikk det alvorlig galt for Peter da han nektet for at han kjente Jesus. Dersom du blir værende i en slik tilstand, mister du livet i Gud.

Utgangspunktet for å tjene i Guds rike er altså at en først har fått del i frelsen, har bekjent troen på Jesus og eier et vitnesbyrd om Ham i sitt hjerte. Da er det ikke et ork og en plage å være med i misjonen, men da er det skapt en brann etter å vinne andre for Jesus. «Tenk hvilken nåde det er av Gud, at vi får være Hans sendebud. Og til den døende verden gå, kjærlighetssæden fra Gud å så!» (Sb 764). «Misjon er de brennende hjerters sak» (Carl Fr. Wisløff).

Å kjenne Jesus og være kjent av Ham er forutsetningen for å tjene Ham. Den som vil følge Jesus og rette seg etter Hans ord og vilje, skal få erfare hvor rikt det er å være i Hans tjeneste. «Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære» (Joh 12:26). «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefold igjen, og arve evig liv!» (Mat 19:29).

Fra undervisningen på Fossnes

Artikkelen er sakset fra bladet Lov og Evangelium uten forespørsel.

KOMMENTAR:

Av Lars-Arne Høgetveit

(18.08.2019): Missourisynoden med to millioner medlemmer fastholdt sitt syn på begynnelsen av 1. Mosebok og som er avgjørende for hele bibeltroskapen. For kan vi ikke tro bokstavelig på skapelsesberetningen, Adam og Eva, og senere syndefloden osv. – så faller selvsagt Ordet om korset også – for hvem bestemmer hva som er sant og hva som ikke er sant i Guds Ord.

Du kan lese hva Missourisynoden 23. juli 2019 diskuterte på sin samling i Tampa, Florida:
https://blogs.lcms.org/2019/convention-confesses-god-created-the-world-in-six-natural-days/

Avisen Utsyn har tre linjer om saken og omtaler den slik:
«USA. Den lutherske kirke – Missouri-synoden har på sitt årsmøte i Tampa, Florida vedtatt en resolusjon som støtter troen på at jorden ble skapt på seks 24-timers dager. Det var noe samtale rundt resolusjonen, men ordene «det ble kveld, og det ble morgen første dag» ble utslagsgivende for avgjørelsen. Resolusjonen sier også at pastorer skal fokusere på undervisning om skapelsen. Christian Post.»

Som jeg skrev innledningsvis, fastholdt Missourisynoden sitt syn på dette viktige punktet. Det var altså ikke noe nytt – men en stadfestelse dette synet på Bibelen.

Så kan man spørre seg når norske misjonsorganisasjoner vil flagge begynnelsen av Guds Ord på en slik positiv og riktig måte og be sine forkynnere og pastorer å bringe det ut til folket i dyp nød?

For den som på eget initiativ vil gjøre det, kan de begynne å kikke på disse kildene:
Gud og Darwinisme

Artikkelen er sakset fra Kommentar-Avisa.no

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): Vi hører fra tid til annen om folk som har vært i ulykke eller stor nød, at de har ropt til Gud. Det kunne være fra et båthvelv i storm eller fra ruinene etter et jordskjelv. Av og til kan en også høre kommentarer om at noen har hatt englevakt og unngått en stor ulykke.

Dette vitner om at mennesket tross alt vet at det finnes en Gud og at Han også har engler som kan beskytte og bevare oss fra ulykke og nød.

Hva med din sjel?

Ikke sjelden når vi møtes, stilles spørsmålet: Hvordan har du det? Og det svares som regel: Takk bare bra! Men er det virkelig slik? Kan det tenkes at du som leser dette, er en av dem som bare skjuler deg bak en «tilgjort» maske og ikke vil erkjenne sannheten?

Da skal du høre at det finnes én, Han heter Jesus Kristus, som mer enn noe annet spør etter hvordan det egentlig står til med deg. Han vil så gjerne komme inn til deg med sin frelse og føre deg til trygg havn. Derfor har Han ofret seg til døden for at du ved troen på Ham skulle få syndenes forlatelse og bli «virkelig fri». Han innbyr og sier: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg» (Sal. 50:15).

For det er viktigere enn noe annet, å få fred med Gud og vite for visst at en er på vei til himmelen.

Oppbyggelsesartikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium. www.nll.no

NEKROLOG:

Landhandlergutt, gründer, pinsevenn og Israel-venn Børre Andreas Fevang fra Drammen er død (27.02.1935-22.06.2019). I sitt siste åndelige testamente skrev han Israel med store bokstaver. I løpet av sine to siste leveår gav han nærmere 1,5 millioner til Karmel-Instituttets prosjekter i Samaria.

Mye av verdens historie forgår, men Israels historie består. Fevang skrev seg inn i Samarias historie i en tid når Gud fører jødefolket hjem fra jordens fire hjørner til Israel. Plassen er blitt for trang, og jødefolket trenger sitt gamle land. De trenger skoler, og det var der Fevang satte inn penger i sine siste år.

Fevang valgte to prosjekter fra Karmel-Instituttet. Det var pikeskolen Shilat-Akademiet i Alonei Shilo i Samaria. Han gav rundt 400.000 til en stor, moderne lesesal. Etter hans død skal et internat bygges for jentene som studerer der. Også det kostet rundt 400.000 kroner. Det er slik Samaria bygges.

Fevang fortalte at han leste i Karmel om en skole i Ma’ale Efraim, øverst oppe i Jordandalen, men fremdeles i Samaria. Der er det vanskeligstilte gutter som blir dratt inn i skolegang, forsvarstjeneste og et vanlig samfunnsliv igjen. De manglet en Tora-rull, Mosebøkene skrevet på pergament, som alle synagoger har. Hvem ville vel gitt penger til en dyr Tora-rull til et forsamlingshus og synagoge for gutter som har droppet ut av vanlig skole.

–Dette skal du gjøre Børre, tenkte Fevang.

Han kjente det slik at dette må han klare, som har midler til det.

Tora-rullen til 285.000 kroner betalte han. Attpåtil gav han godt over 300.000 til utvidelse av synagogen, noe som kommer etter hans død.

Det hører med til historien at det i nyere tid knapt har vært slik glede der oppe i fjellene som da jødiske menn danset Tora-rullen inn i synagogen. Det gav også stor undring for mannen fra Drammen som tilhører en annen geografi og kultur langt, langt borte.

Fevang trakk paralleller med Ludvig Karlsens evangeliesentre i Norge.

–Ludvig Karlsen sa at vi må fylle tomrommet med noe nytt. Hjemme i Norge er det Jesus og Skriften. Her får de en Tora-rull. Det synes jeg passer sammen, sa Fevang.

Han la ikke skjul på sitt kristne vitnesbyrd når han som en av ytterst få nordmenn kom til bosetningene.

–Jeg er en kristen som har trodd på korset gjennom alle år, sa Fevang i sitt vitnesbyrd og fortalte at han hadde vært en engasjert kirkemann, for misjon i flere andre land. Nå er jeg kommet til Karmel etter at jeg lærte å kjenne John Skåland.

–Bibelen sier at den som velsigner Israel, skal bli velsignet, sa Fevang.

Også han tok frem Bibelen for å lese profetiene.

«På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den. Jeg vil bygge den opp igjen som i gamle dager, slik at de får ta i eie det som er tilbake av Edom, og alle de hedningefolk som kalles ved mitt navn, sier Herren, Han som gjør dette. Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer skal nå igjen den som høster, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, og de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.» (Amos 9, 11–15).

Børre Andreas Fevang fortalte etter bibellesningen at i hans kirke hjemme i Norge leser man også den hebraiske velsignelsen. Han spurte om han fikk lov til å lese den, og det fikk han.

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4. Mos. 6, 24–26)

De kvinnelige bibelstudentene var vel kjent med bibeltekstene og var nok litt overrasket over at det kom fra en eldre nordmann fra de fjerne kyster (Jeremia 31, 10). Forsamlingen var med i det som skjedde. Det var noe som bandt sammen.

–Jeg gjør det fordi jeg elsker Israel. Det har jeg gjort i alle år, samtidig som jeg har vært en misjonsmann. Jeg har lest alle løftene om å velsigne Israel, og vi har vært velsignet av den grunn.

Dette var ikke første gang at Fevang besøkte Israel. Han var første gang i landet i 1961 på Pinsevennenes verdenskonferanse, sammen med blant andre Sverre Kornmo fra Pinsebevegelsen.

–Vi besøkte også Per Faye-Hansen, Karmels grunnlegger, fortalte Fevang.

Fevangs historie

Navnet Fevang kommer fra gården Fevang Søndre som hans bestefar Bernhard Johannesen kjøpte i 1907. Børre Andreas Fevang ble født den 27. februar 1935 i Øvre Strandgaten i Drammen. Han skulle bli en stor forretningsmann i byen selv om han i sine memoarer bare kaller seg for landhandlergutten.

Ordet «fe» er en fellesbetegnelse for husdyr. Ordet «vang» betyr en åpen gresskledd mark. Fevang passer derfor meget godt som etternavn for Børre Andreas Fevang. Han slo seg opp på salg av kjøtt fra husdyr.

I sin reportasje fra begravelsen i Filadelfiakirken i Drammen skrev Drammens Tidende at Børre Andreas Fevang ble et kjent ansikt på Solbergmoen da han overtok dagligvarehandelen til foreldrene Margit og Bjarne Fevang. På 1960-tallet gjorde han butikken selvbetjent – noe som var høyst uvanlig på den tiden.

Fevang startet pølseproduksjon i kjelleren, åpnet nye filialer og gjorde firmanavnene Fevang Kjøtt AS og Fevang Pålegg og Bacon AS til allemannseie. Fevang fortalte til Karmel at det gikk godt. De tok imot alt av slakt som de bare kunne få. Det var knapt mulig å dekke etterspørselen. De hyrte også inn fårikålelskeren og fjernsynskjendisen Rolf Wesenlund til å smake og  reklamere for Fevang kjøtt. Det ble, som mye annet under Fevangs ledelse, en suksess.

Jøder spiser ikke gris eller bacon, men paradoksalt kan bosetningene nyte godt av norsk griseproduksjon.

Fevang var forutseende og satset på oppkjøp av eiendommer i Drammen. Drammens Tidende skrev at dette ble et eiendomseventyr.

–Fevang var et oppkomme av ideer. Han hadde en voldsom kreativitet og så muligheter overalt, fortalte pastor Bernt Torgussen i begravelsen. 

Det er nok mange som husker Fevang fra hans tid i Radio Filadelfia. Dette var et arbeid i Herrens vingård som han satte veldig stor pris på å få være med i.   

I et intervju i 2018 nevnte Karmel at Pinsebevegelsen har alltid hatt stor interesse for Israel, og spurte Fevang om denne interessen fortsatt like stor?

–Det er litt ulikt. Jeg tror kanskje at folk er litt mer sløve overfor profetiene. Interessen er også avhengig av at det er reisepredikanter som forkynner dette, sa Fevang.

Han var også venn med Thoralf Gilbrant som kjente Bibelens profetier.

Testamente

Fevang gav kanskje sitt siste vitnesbyrd til Byavisa Drammen like før han døde. De skrev om pinsevennen som har tjent en formue gjennom Fevang Kjøtt og har vært aktiv i pinsemenigheten.

–Noen er glad i Israel, andre ikke… Jeg er en som tror på Guds Ord. Der står det mye om Israel og tilbakevendelsen.

 Fevang henviste i avisen til Amos’ bok hvor det står at det utvalgte folk skal drives ut av Israel, men til slutt vil de få landet tilbake. Han sa til avisen at Judea og Samaria er av avgjørende betydning for Israel, noe som bidro til hans engasjement for bosetningene som ligger der.

I sin memoarbok «Landhandlergutten forteller» publiseres gamle brev og bilder fra Fevangs liv. I et av brevene viser han til 1. Kol. 4, 17 hvor Paulus skriver:

«Si til Arkippus: Pass på den tjenesten du har fått for Herren, så du fullfører den.»

–Vi har alle en tjeneste vi skal fullføre i Guds rike…, skrev Fevang.

Nå har Børre Andreas Fevang fullført sitt løp for Guds rikes sak.  

Vidar Norberg

Av Axel Remme

Salme 40, 1–3

(PREKEN): Stanser du for denne lille artikkelen og tar deg tid til å lese, får du høre noe både fra Gud og om Gud. Det som sies her, har vært kjent i over tre tusen år, helt fra kong Davids tid. Vi hører noe om det Gud gjør for og med mennesket.

Han bøyde seg til meg. Det nevnes først, og dermed vil Han at vi skal ha dette som utgangspunkt og forutsetning. Vi må altså tenke først på dette. For her uttrykkes Guds vilje til å nå og være alle mennesker nær. Han har aldri ment at du skulle leve på avstand eller borte fra Ham. Det er Guds store ønske at du er i Hans samfunn, trygg og glad.

Da vi var barn, bøyde mor eller far seg ned til oss. For å trøste og hjelpe. Eller for å gi oss det vi trengte og gode råd. De ble så nær, så øm og varm. Det ga nytt mot. Gud bøyer seg ned til oss. Mennesket makter ikke selv å nå opp til Ham, Den høye og Hellige. For vår synd har skilt oss fra Gud og skapt en uoverkommelig avstand.

Men Gud bøyde seg ned til oss. Det skjedde ved at Han sendte sin enbårne Sønn til verden. Så virkelig og nært, at Han «tok bolig iblant oss». Han var «Guds Lam som bærer verdens synd». Jesus bøyde seg helt ned i vår nød og tok all syndeskyld på seg. Ved stedfortredende liv, lidelse og død ble Han «en soning for våre synder». To vel kjente stedsnavn i Jerusalem hjelper oss til å huske dette: Getsemane og Golgata.

Han «Hørte mitt rop». Dette er det andre som sies her om Gud. I vår verden er det mange slags rop. Begeistringens rop, protestenes rop, ropet fra fornøyelseslivet, rop om farer, om barmhjertighet og rettferdighet, og om hjelp fra mennesker i nød. Kong David hørte trolig mange ganger jubelens rop. Men han kjente også personlig til nødens rop. Da han selv måtte rope på Gud om tilgivelse og hjelp. Med erfaringens tyngde kunne han vitne slik: «Han hørte mitt rop.» Det var en realitet, prøvet og erfart.

Når skjedde det? Svaret gis slik: «Jeg ventet på Herren. Da bøyde Han seg til meg, og hørte mitt rop.» Det var altså både forventning og venting. Og tillit til Gud, at han hørte og handlet.

Gud hører både ropet og sukket, den ordløse bønn. Og Han «ser hver en lengsel i sjelens dyp, som etter det evige higer». Vi skjønner at det er noe Gud særlig venter på å få høre fra alle: Den sanne troens bekjennelse, og bønn til Jesus om frelse. Da skjer det som her sies som for det tredje, at Gud gjør:

«Han dro meg opp.» «Opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.» Slik forkynte David frelsen. Det er å bli dratt opp. Å bli grepet og reddet av Guds mektige hånd. Vantroen og annen synd drar oss ned. Med den synker mennesket ned i fornektelsen og syndens gjørme, og blir sittende fast. Du kjenner det og kan sette mange navn på det: egoisme, selvgodhet, uviljen og ulydigheten mot Guds ord, egenvilje, stolthet, menneskefrykt, avvisning av Guds ord og kall. Og dertil nytelsen som fører til misbruket og de mange slags onde laster.

Fristelsene og farene er store.  Mange kjemper og sitter fast i «den dype gjørmen». De kjenner seg bundet av lastenes forbannelser. Skyldbetynget og med selvforakt, ofte ensom og fryktsom, og vel kjent med tunge tanker og følelsen av håpløshet.

Ikke minst til deg «som strever og har tungt å bære», rekker Jesus sin hånd. For å løfte deg opp fra det som binder og tynger. Du kan få samme lykkelige opplevelse som David: «Han dro meg opp». Da skjer det fjerde som her nevnes om Gud:

«Han satte mine føtter på en klippe.» Det er Guds vilje at vi skal ha fast grunn å stå på i livet. Noe som er urokkelig og trygt, som holder for tid og evighet. Hver dag hele livet, i døden og i møtet med Gud. Denne trygge grunn, som Gud setter mennesket på, kalles her «klippen».

Kristus omtales i Bibelen som klippen. Ja, det står konkret at «klippen var Kristus». (1. Kor. 10, 4) Han er den vi kan ty til i livets skiftende forhold og situasjoner. I vårt daglige ansvar og strev, kamp og smerte. Når vi møter sykdom og sorg, fortvilelse, frykt og annet tungt. Og uforutsette problem på grunn av spesielle omstendigheteter, uventede hendelser, eller lettsindige, gale valg. 

Det finnes en klippegrunn, noe som virkelig holder mot verdens påkjenninger i livet. Og som står seg når alt omkring svikter. Selv når misbrukets onde makter setter inn for fullt, og håpløsheten har dratt en ned i «det dype dynn».  Gud løfter opp, frigjør og plasserer den som lar seg frelse, på klippegrunn. Den er holdbar, urokkelig og uangripelig. Fra det øyeblikk Gud får frelse mennesket, er det løftet opp på sikker grunn for evig!  

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israels FN-ambassadør Danny Danon holdt nærmest en bibel- og historietime i FNs sikkerhetsråd. Han løftet opp Bibelen og leste Guds løfter til Abraham i 1. Mosebok 17, 7–8.

Få dager etter FN-talen tok bibeltimen av på sosiale medier.

–Talen den 29. mai ble oversatt til spansk, polsk, fransk, portugisisk og til og med tyrkisk. En palestina-arabisk nettside kalte talen for en historieleksjon av Danny Danon. Videoen skjøt fart blant evangeliske kristne over hele verden. En «YouTuber» med 222.000 seere la ut bibeltimen. Etter at bibeltimen gikk viralt, ble Danon intervjuet av fjernsynsselskapet CNN. Også Fox News laget stoff på det. Det har også vært saker på Facebook, skrev den israelske internettavisen Times of Israel.

FNs sikkerhetsråd

Det var Sikkerhetsrådets president Christoph Heusgen fra Tyskland som ba Israel forklare hvordan Israel overholder folkeretten, spesielt når det gjelder de jødiske bosetningene i Judea og Samaria.

En høflig forsamling tidde under hele bibel- og historietimen. Danon la frem fire pilarer som er viktig for sikkerhet og fred.

–Den første pilaren er Bibelen. Der er jødefolkets eierskap til Eretz (landet) Israel vel dokumentert, gjennom hele Det gamle testamentet.

–Den andre pilaren er historien. Det jødiske kravet på landet Israel er bekreftet gang på gang. Ikke bare i jødisk historie, men også i verdenshistorien.

–Den tredje pilaren er våre legale krav. Vår rett til landet er nedfelt i folkeretten, inkludert i dokumenter som grunnla Sikkerhetsrådet.

–Den fjerde pilaren handler om internasjonal fred og sikkerhet. Et sterkere og tryggere Israel betyr en sterkere og tryggere verden.

Bibeltime i FN

–La oss drøfte den første pilar som er Bibelen. Det jødiske folks rett til Israels land er nevnt over et dusin ganger i Tanach, den hebraiske bibel som inkluderer Tora (Mosebøkene), profetene og skriftene. I 1. Mosebok står det at Gud gav landet til Abraham, sa Danon.

Han fant frem sin sorte kipa og satte den på hodet etter jødisk skikk. Israels FN-ambassadør tok frem den hebraiske bibelen (GT) og leste:

«Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt – en evig pakt. (Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg.) Jeg vil gi til deg og til din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» (1. Mos. 17, 7–8)

Etter den hebraiskspråklige bibellesningen i Sikkerhetsrådet fortsatte Danon med den engelske oversettelsen og leste den ferdig før han tok av seg kipaen. Det var en høflig og taus forsamling i FNs sikkerhetsråd som overvar bibeltimen.

I sin utlegning av Ordet påpekte Danon at Bibelen hele veien tegner et klart bilde om det lovede land. Det kan man følge fra første Mosebok til jødene fikk loven på Sinai, til de gikk inn i Det lovede land. Danon sa at her begynner det jødiske folks historie.

–Det er ikke bare 15 millioner jøder over hele verden som aksepterer disse rettighetene. De er godtatt av alle de tre monoteistiske religioner, jødedom, kristendom og islam. Selv Koranen aksepterer dette guddommelige skjøte som det jødiske folk har til Israels land, sa FN-ambassadøren.

Historiens tale

Den andre pilaren som Danon mener beviser Israels rettigheter, er Israels og jødefolkets egen historie gjennom to millennier.

–Det jødiske kongedømmet i Eretz Israel besto av 12 stammer. Den største stammen var Juda. De bodde i det området som nå er kjent som Judea. Dere kjenner alle ordene jøde og jødisk. De kommer fra Judea.

–Dette er kongedømmet hvor kong David og kong Salomo styrte med Jerusalem som hovedstad. Det var hjem for det første templet som ble ødelagt av babylonerne i år 587 f.Kr., samt for det andre templet som ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Da romerne ødela vårt kongedømme, sendte romerne de fleste av vårt folk inn i 2000 års eksil, men ikke alle. Selv romerne innrømmet at det var vårt land. De som har vært i Rom, vil huske at keiser Titus feiret den jødiske deportasjon ved å bygge en enorm bue på Via Sacra. Buen inkluderer en illustrasjon av menn som bærer menoraen fra det jødiske templet.

–Selv om romerne visste at det var vårt land, så forsøkte de å utslette vår gamle forbindelse til landet ved å kalle det for Syria Palestina, siden det var tilknyttet til den sørlige provinsen i det syriske imperium. Dette er den smale landstripen i Eretz Israel som går mellom Egypt i sør og Libanon i nord og blir kalt for «Palestina».

–I de neste 2000 år ble landet Israel erobret av korsfarere, fulgt av det ottomanske imperiet. Men til tross for erobringer forlot det jødiske folk aldri området. Jødiske samfunn forble i Eretz Israel hele tiden. Selv om mesteparten av jødene forsvant, så visste vi at en gang vil vi komme tilbake til vårt gamle hjemland. I 2000 år fortsatte folket å be tre ganger daglig om den etterlengtede tilbakekomst til Sion, til Jerusalem og si «Neste år i Jerusalem».

Folkeretten for Israel

–Hr. president! Om ikke det jødiske folks dype oldtidsrøtter ikke er bevis nok, så la oss se på den tredje pilaren som er folkeretten.

Forsamlingen i FNs sikkerhetsråd forble like høflig og stum. Kanskje hendte det at presidenten så ned i bordet.

–I 1917 utstedte den britiske utenriksminister lord Balfour deklarasjonen hvor han erklærte den britiske støtten til et nasjonalhjem for det jødiske folk. Den ble også godkjent av kabinettet.

«Hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt beste for at dette mål skal bli nådd, det er klart at intet skal bli gjort som kan endre de sivile og religiøse rettigheter til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status som innehas av jøder i noe annet land.»

Danon forklarte at da det ottomanske imperiet (Tyrkia) overgav seg etter den 1. verdenskrig overtok Storbritannia på lovlig vis eierskapet over Israels land. Det satte britene i stand til å utstede Balfour-deklarasjonen og å hjelpe til med å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i jødenes historiske hjemland.

–I 1922 sa Folkeforbundet ikke bare at de støttet et nasjonalhjem for det jødiske folk. De oppmuntret jødene til å vende tilbake til vårt hjemland. De bekreftet de historiske forbindelsene som det jødiske folk har til «Palestina» og grunnen for en gjenopprettelse i dette landet.

Danon kalte disse dokumentene for sionistiske per definisjon. Han forklarte at sionisme er en realisering av jødefolkets rett til selvbestemmelse i Israels land.

FN-ambassadøren nevnte at FN i 1945 etter holocaust garanterte retten for alle folk til selvbestemmelse. FN refererte også til retten til forsvar, både for individer og kollektivt om det er væpnet angrep mot et medlem av FN. Et folk kan heller ikke underminere et annet folks sikkerhet.

–To år senere, den 29. november 1947, kom FN med sin delingsplan som oppfordret til en jødisk stat og en arabisk stat i landet Israel. Vi aksepterte det, men ikke «palestinerne». Istedenfor fred valgte de krig og åpnet ild mot jødene. Vår tynne og lille, nyopprettede nasjon var plutselig under angrep i 1948. Staten Israel ble erklært på den siste dagen av det britiske mandatet og ble umiddelbart angrepet av fem arabiske armeer. Målet var å ødelegge staten Israel. Men Israel vant krigen, og fremtiden ble reddet.

–Krigen ble imidlertid ikke avsluttet med fred. Den sluttet med en våpenstillstand. Våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt, Syria, Jordan og Libanon ble aldri anerkjent som internasjonale grenser. De var bare våpenhvilelinjer som markerte slutten på krigen mot Israel. Jordan beholdt Judea og Samaria. Egypt kontrollerte Gaza-stripen. Det skulle ta flere tiår før man kunne signere en avtale.

Danny Danon henvendte seg til den tyske presidenten over Sikkerhetsrådet og sa at det var araberne som insisterte på at en våpenhvilelinje ikke skulle være permanente grenser. De skulle heller ikke danne grunnlaget for fremtidige grensedragninger.

–Fordi disse linjene ikke er grenser, bryter de jødiske samfunn i Judea og Samaria ingen internasjonale grenser. De er kun bygget på strategisk land for Israels sikkerhet, som partene er enige om. Og som avtalt i Oslo-avtalene vil de bli gjenstand for sluttstatusforhandlinger.

–Hr. president. Å støtte Israels rett til å eksistere i sitt hjemland er derfor essensielt for internasjonal fred og sikkerhet, sa Danon.

Sverd eller oljekvist

–I tiår har mange arabiske ledere valgt sverdet fremfor oljekvisten, og det lenge før de såkalte bosetningene ble etablert.

Danon tok Sikkerhetsrådet i skole og minnet om at Den palestina-arabiske frigjøringsorganisasjonen PLO ble etablert i 1964, tre år før seksdagerskrigen i 1967 da Israel tok Judea, Samaria og frigjorde den østlige delen av Jerusalem.

–Hva var det PLO ville frigjøre før 1967. I 1964 var det ikke en eneste bosetning i Judea og Samaria, men vår rett til å eksistere ble avvist. Å klage på de jødiske samfunn i Judea og Samaria for mangel på fred mellom palestina-arabere og israelere, er helt feil.

Danon viste videre til at det har vært forsøk på å skape fred, men forsøkene er gang på gang blitt avvist av palestina-araberne. Han leverte en liste på avvisninger:

  –1947, FNs delingsplan

  –1948, Israels tilbud om våpenhvile

  –2000, Camp David-møtet

  –2001, Taba-møtet

  –2007, Annapolis-konferansen

  –2008, Vi venter fortsatt på svar på tilbudet fra Ehud Olmert

  –2014, Kerrys fredsinitiativ

–I dag venter man på den kommende fredsplanen fra USA. Palestina-araberne sier den er død når den kommer.

Danon sa at det som skjer, svekker Sikkerhetsrådets arbeid for en mer fredelig og sikker verden. Danon mente at man ikke kan fortsette å anklage den siden som tilbyr løsninger mens man belønner sidene som avviser dem.

–Det er farlig å støtte dem som fremmer hat og terrorisme. Palestina-arabernes avvisning er kronisk. De nekter å anerkjenne det jødiske folks rettigheter til selvbestemmelse og insisterer på å vende tilbake i hopetall. Det bør ikke være belønning for rejektionisme. Virkelig fred vil det bli når de fire pilarer er akseptert og realisert.

Israels krav

Danon klargjorde også Israels posisjon for å få til en såkalt «fredsløsning».

–Palestina-araberne må akseptere og anerkjenne den jødiske staten Israel. Ingen palestina-arabisk leder har noen gang sagt disse ord.

–Palestina-araberne må slutte med sin kampanje for oppvigling til vold. Hvordan kan det internasjonale samfunnet forvente at vi skal komme med noen innrømmelser til en leder som betaler sitt folk for å drepe vårt folk.

–Vi ønsker regionalt samarbeid. Vi samarbeider med mange av våre naboer om sikkerhet og vil bygge relasjoner. Vi ønsker at forbindelsene skal blomstre og presenteres i åpenhet.

–Vi vil aldri kompromisse med vår sikkerhet. Vi ønsker en fredfull fremtid med våre naboer, men sikkerhet er ikke noe vi diskuterer. Vi vil avgjøre hvor linjene skal gå.

–Hr. president. Vi er rede til å gå sammen, samtale og skape en bedre fremtid for våre barn. Det er kun når de fire pilarer er på plass at freden vil komme, sa Israels FN-ambassadør Danny Danon.

Av Vidar Norberg

(NYTT, 28.06.2019) Kristne og messianske jøder kom for å ta farvel eller heller si på gjensyn til Eliyahu Ben-Haim som ble begravd i Jerusalem. Han er kjent fra Forbedere for Israel og har talt i Norge.

Pastor David Antrosio fra USA holdt minnetalen over Eliyahu Ben-Haim på Alliansekirkens internasjonale gravgård i Jerusalem. Antrosio var Ben-Haims første pastor for 45 år siden i Montana i USA.

–Eliyahu var en stor mann. Gud talte direkte til Ben-Haim og sa hva hans skulle gjøre, og han gjorde det. Oppdraget var å forkynne gjenopprettelsen av Israel. Gud vil bringe det jødiske folk hjem til deres eget hjemland, fortalte pastor David Antrosio som kom fra USA til Jerusalem for å holde minnetalen.

–En dag sa Ben-Haim til meg at Gud har kalt meg til Israel for dit skal det jødiske folk. Da visste vi at hedningenes tider går mot sin ende. Det var i 1984 at familien flyttet til Israel. På den tiden var det ingen som ville reise til Israel. Det var vanskelig å gjøre aliyah. Ben-Haim sa til meg at du er den eneste som støtter meg. Eliyahu Ben-Haim gjorde som Gud ville, fortalte Antrosio.

–Eliyahu reiste rundt i mange land og snakket om at jødefolket må vende tilbake til Israels land. Han satte mot i folk, talte det Gud hadde sagt. Tusenvis hørte ham. Men det var også steder som aldri inviterte ham tilbake.

Det var ikke bare i menigheter at Ben-Haim møtte motstand. Han var ifølge pastoren seks år da han ble angrepet av katolikker som ropte at jødene drepte Jesus. Ben-Haim hadde ikke en gang hørt om Jesus. Antrosio sa at Ben Haim møtte forfølgelser hele livet.

–Han ble født som en jøde, og han døde som en jøde. En stor mann er gått bort for å være med Gud, sa David Antrosio som nå bor i staten Washington i USA.

Hyllet familiemann

Datteren Rachel Ben Haim fortalte om en far med sterke meninger og med stor omsorg for mennesker i nød. I 1985, da hun var sju år, fikk familien jevnlig besøk av en mann som fikk behandling ved et sykehus. For noen måneder siden spurte hun sin mor om hvem denne mannen var. Hun kunne fortelle at mannen som besøkte dem, hadde AIDS, og den eneste som ville åpne hjemmet for ham, var Eliyahu Ben-Haim. Han kunne ikke la ham gå på gaten. Familiefaren var opptatt av folk som var i nød og trengte hjelp.

Barnebarna Jonathan og Rebecca kom ofte over til bestefar på sabbaten. De fortalte at han leste bøker for dem, og ingen kunne lese som ham. En av bøkene som ble nevnt, var den kjente boken «Jorden rundt på 80 dager».

Den største fysiske innsatsen for fars begravelse var det kanskje sønnene Elisha fra USA og Seth som gjorde. Det var ikke mulig å få tak i gravere på kort varsel. 12 timer brukte de for å få gravet opp graven under Jerusalems hete sommerhimmel.

På gjensyn bror

Chuch Cohen, også han opprinnelig fra USA, har i mange år samarbeidet nært med Ben-Haim, både om bønnebrev og bønnekonferansen som holdes av Intercessors (forbedere) for Israel.

–Vi samtalte om at kirken dessverre ikke lenger er så opptatt av oppstandelsen. Men oppstandelsen er en meget viktig sak, sa Cohen til de mange tilhørerne ved graven.

–Lehitraot, achi. (På gjensyn, min bror), proklamerte Cohen.

Da jord og stein ble kastet ned på kisten, smalt det i kisten. Kona Hanna gråt over lyden av avskjed. Det var som et siste farvel mens graven ble kastet igjen av sterke karer.

Det var den messianske pastoren Ofer Amitai i El-Roii i Jerusalem som ledet den enkle begravelsen på gravgården.

---

Eliyahu Ben-Haim in memoriam

Den messianske jøden Eliyahu-Ben Haim (75) døde den 22. juni 2019.

Når folk minnes Eliyahu Ben-Haim, er det en sak som særlig går igjen. Det var at jødene over hele verden skal hjem til Eretz Israel. Han var selv amerikansk jøde som kom til Israel med sin familie. Han var med i styret for Ebenezer Operation Exodus som brakte jøder fra det tidligere Sovjetunionen til Israel. Denne aliyah anså han som oppfyllelse av profetier.

Ben-Haim gjorde seg til ett med folket i Israel. Han var for gammel til å gå inn i militærtjenesten, men fikk likevel delta i en lettere «førstegangstjeneste».

Ben-Haim ble en profetisk røst, ikke at han forkynte noen nye åpenbaringer, men han holdt fast ved Guds profetiske ord i en vanskelig tid da Oslo-avtalen hadde vind i seilene. Både kristne og verdslige Israel-venner snublet når de trodde at salg av løfteslandet skulle skape fred. Det ble blodig og falsk «fred». I denne tid sto Ben-Haim oppreist med Bibelen i hånden og fortalte at Gud selv har gitt Israels land til jødefolket. Enten det var høyre eller venstre, republikaner eller demokrat som foreslo en oppdeling av landet i en tostatsløsning, var han klart imot. Ben-Haim anerkjente etter det Karmel forstår, det gode USAs nye president Donald J. Trump har gjort, men var også avventende uten å komme med fastlagte politiske erklæringer. Ben-Haim oppfordret til forbønn.

«Intercessors for Israel» eller Forbedere for Israel viste stor tro på bønn til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Forbedere rekker ikke alltid inn til kongers, presidenters, statsministrenes og hærførernes kontorer, men forbønnene blir hørt av Gud som bøyer kongers hjerter som vannbekker.

–Jeg ba i minst 15 år at USA måtte flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Nå ligger ambassaden på andre siden av veien der jeg bor. Det er noe jeg aldri hadde forventet og heller ikke ba om, sa Ben-Haim ifølge omtalen fra fjernsynsselskapet CBS News.

I mange år skrev han nyhetsbrevet «Sound of the Shofar» (Lyden av shofar). Det ble oversatt også i Norge. Brevet var informativt for folk som ville høre Guds profetiske ord, be for Israel og verdenssituasjonen.

Ben-Haim og Chuck Cohen sørget også for et ukentlig bønnebrev fra Forbedere for Israel. Det var til hjelp for troende som ønsket å be strategisk, være med i arbeidet for forløsningen. Bønnebrevet hadde ofte forbønn for statsminister Benjamin Netanyahu og hans regjering.

Hvert år var Ben-Haim sammen med Chuck Cohen leder for en bønnekonferanse i Jerusalem. Årets konferanse på «Hyatt hotel» ble den siste hvor Ben-Haim deltok. Det var en konferanse som pekte på Guds profetier i de siste tider. Slike konferanser deltok han på flere steder i verden. Eliyahu Ben-Haim besøkte også Norge flere ganger. Et av stedene var Sandvika i Bærum. Han kveiket opp de bibeltro med sin frimodige tro på Guds løfter. Til slutt fikk han en svigerdatter fra Rogaland.

Kona, Hannah Ben-Haim, fortalte til CBN at det mest typiske bibelverset for Eliyahu Ben Haim var fra Jesaja 62, 1:

«For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille…».

Dette har også vært Karmels motto i alle år og er det fortsatt.

Eliyahu Ben-Haim var på en konferanse i Blairmore i Skottland da han fikk en alvorlig kjøttetende bakterie i foten og ble innlagt på sykehus i Aberdeen og måtte amputere overfor kneet. Det ble komplikasjoner og trolig nyresvikt. Så ringte Herrens klokker for Ben-Haim, og han ble hentet Hjem. Hans legeme vendte tilbake til Israel i en kiste. Slik ble han båret i skulderhøyde til sin grav og senket i jorden i Eretz Israel.

Vidar Norberg

---

En gammel kristen gravgård i Jerusalem

Alliansekirkens internasjonale gravgård er en kjent gravgård i Den tyske koloni i gaten Emek Refaim i Jerusalem. Den ble opprettet på 1800-tallet. Her ligger kjente forkynnere som Lance Lambert og Derek Prince.

En av de best kjente skikkelser er ifølge en brosjyre fra Alliance Church International Cementery metodistpresten John Stanley Grauel. Han er av mange ansett som en av fire personer i 1947 som var direkte involvert i fødselen av staten Israel. Presten var med som journalist på det berømte Exodus-skipet som kom med holocaust-jøder til Jødeland, men som britene tvang vende tilbake Tyskland. Han fortalte om britenes fremferd. Det vakte enorm internasjonal oppsikt og bidro til å snu holdningen til jødenes tibakekomst til Israel.

Rolla Floyd er anerkjent som Israels første turistguide. Han studerte landet og talte dets sak med en innlevelse som også fikk andre til å komme til landet. Han har sin grav på Alliansekirkens internasjonale gravgård.

Charles Winters var en amerikanskfødt pilot som fløy for Israel under selvstendighetskrigen i 1948. Han er kjent som gudfar for Israels flyvåpen. Tjenesten var forbudt for amerikanere og han ble dømt til fengsel. USAs president George W. Bush benådet ham i 2008.

Andre kjente størrelser er tidligere statsminister Golda Meirs personlige sekretær Jane Lancaster. Brosjyren omtaler også Jamil Hashweh som var leder for Den arabiske kirke. Han var blind, men oversatte den arabiske bibelen til braille. For det ble han æret av kong Hussein av Jordan.

---

Ismos sten

På enkelte gravsteiner er navnene nesten uleselige. På en annen gravstein står det bare Ismo med sorte hebraiske og latinske bokstaver. Hemmeligheten bak navnet er finsk.

Ismo var sønn av Risto og Kerttu Santala som arbeidet først litt i Karmel og siden ved Den finske skole i Jerusalem. Ismo ble bare sju år. Den dag i dag er det ennå mennesker i Israels land som minnes Santala-familiens innsats i Israel.

Risto Santalas har skrevet over 20 bøker. Den første boken om sønnen Ismo. Han døde bare én dag etter at far fylte 30 år. Santala sa at da ble han voksen  på én dag og lærte å gråte. Kona klarte aldri å snakke om saken. Ismos mor og far er døde, men Ismos gravstein forteller en særegen historie fra Det hellige land. Det er i år 60 år siden Ismo døde. På hans tørre grav er det en pelargonia. Ennå er det noen som vanner den og minnet om ham på Alliansekirkens internasjonale gravgård.

Santalas mest kjente bøker er Messias i Det gamle testamente og Messias i Det nye testamente i lyset av rabbinistisk litteratur, som han skrev på hebraisk. Disse to bøker samt «Paulus som menneske og lærer» er utgitt blant annet på engelsk, finsk, estisk, kinesisk og russisk. Han har forelest om disse fra 1975–76 ved Concordias Teologiske Seminar i Springfield i Illinois i USA og 1980 og 1993 ved Basels Freie Evangelishe Akademi i Sveits.

Av Magnar Trøen

Lukas 8, 4-15:

(OPPBYGGELSE): I denne lignelsen av Jesus møter vi fire måter å ta imot ordet på. Dette er jo noe som gjentar seg i all kristen virksomhet. I det første tilfellet er det ingen mulighet for utvikling, ordet får ingen innflytelse på oss. Jesus sier at det er djevelen som tar ordet fra oss. Vi møter ofte disse mennesker som budskapet tilsynelatende ikke virker det minste på.

Så har vi andre som tar imot ordet med stor begeistring og alt ser så lovende ut. Men dersom disse mennesker møter prøvelser og trengsel, kanskje bare litt spott, så faller de straks fra.

I det fjerde tilfelle møter vi så de som hører ordet og tar vare på det. Med andre ord, de gjør det som ordet sier. På denne måten vil så ordet skape hva det nevner, det vil bære evighets frukt.

Av denne lignelsen går det klart frem at det er sterkere krefter som vil hindre oss i å ta imot evangeliet. Vi er ganske avhengig av hjelp på dette området. Dersom vi ikke tar imot ordet med velvilje, så vil djevelen straks røve det fra oss. Men selv om vi er åpne for ordet og tar imot det med glede, så kan det bli uten frukt, dersom vi ikke innretter oss etter det som ordet sier oss. For at dette skal skje må vi fatte tillit til budskapet, og denne tilliten skapes ved at vi hører ordet, og gjør etter det.

«Den som vil gjøre Guds vilje skal kjenne om læren er av Gud.» (Joh. 7, 17). Her kan vi få oppleve en meget fruktbringende vekselvirkning,  og slik øve oss i Gudsfrykt. Ved å oppleve at ordet holder hva det lover, vil vi lære å handle i samsvar med Guds vilje.

I sin samtale med Martha og Maria sa Jesus rett ut at det er ett som er nødvendig, og det er å finne plassen ved Jesu føtter. Dette forteller oss at Guds ord må høres med ydmykhet og ærefrykt.

Når vi holder våre hender over en åpen bibel og hører budskapet med bønn til Gud om hjelp, vil ordet smelte ved troen i våre hjerter, og gjøre sitt verk til frelse, ja det vil bære frukt.

Må det ikke skje at ordet som vi hører må bli til ingen nytte, for da går vi evig fortapt. La oss derfor gi ordet vekstvilkår og Herren vil ta det hele og fulle ansvar for vår frelse.

LUKAS 8, 4-15

Da nu meget folk strømmet sammen, og de som bodde omkring i byene, drog ut til ham, sa han i en lignelse: 

En såmann gikk ut for å så sin sæd, og da han sådde, falt noget ved veien; og det blev trådt ned, og himmelens fugler åt det op. 

Og noget falt på stengrunn; og da det var vokset op, visnet det, fordi det ikke hadde væte. 

Og noget falt midt iblandt torner; og tornene vokste op med og kvalte det.

Og noget falt i god jord; og det vokste op og bar frukt i hundre fold. Da han sa dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre! 

Men hans disipler spurte ham hvad denne lignelse skulde bety.

Han sa da: Eder er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, forat de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå. 

Men dette er lignelsen: Sæden er Guds ord. 

De ved veien er de som hører det; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, forat de ikke skal tro og bli frelst.

De på stengrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra. 

Det som falt iblandt torner, det er de som hører, og mens de vandrer under bekymringer og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt. 

Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet. 

Magnar Trøen var tidligere kretssekretær Det norske lutherske Indremisjonsselskap i Finnmark. Artikkelen er hentet fra Finnmarkhilsen nr. 2/1977.

Av Axel Remme

Jeg fant dine ord og jeg åt dem (Jer. 15, 16)

(PREKEN): Jeg kom sulten og trett hjem en kveld etter en lang arbeidsdag. Da fant jeg noe godt. Et fat stod på kjøkkenbordet med kylling. Og ved siden av lå en lapp med det lille ordet «spis». Det virket ikke som kommando, ikke som en hard befaling, men som et vennlig «vær så god». Til meg personlig var det forberedt og satt fram, akkurat til den kvelden. Hvor godt det er å finne det en trenger!

Profeten Jeremia var sliten og oppgitt. Han møtte stadig stengte dører, spott, forfølgelse og skuffelser. Trett, lei og ensom sukket han til Gud: «Du vet det, Herre! Kom meg i hu og se til meg.» (v. 15) Han fikk dette gode bønnesvar som han beskrev slik: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem.» Han tok imot og tok til seg Guds ord. Derfor kunne han vitne slik: «Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte.»

Hvor finner vi Guds ord?  

Svaret er: i Bibelen, både Det gamle og Det nye testamentet. Her åpenbarer Gud seg for oss ved historie, profeti og budskap. Og her taler Gud til oss ved sin Sønn, og ved profeter og apostler. Bibelen har blant annet dette selvvitnesbyrd: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» (2. Tim. 3, 16)

Den som har Bibelen, har Guds ord. Men det gjelder at en ikke bare har den i bokhyllen eller i hendene i blant. Skal Guds ord få gjøre sin gjerning med deg, må du også ha det i hjerte og tankene. Du har altså Guds ord i og med at du har Bibelen. Og merk deg: Bibelen har ikke bare Guds ord, men den er Guds ord. Det hellige, mektige, eviggyldige Guds ord. «Det evige livs ord.» (Joh. 6, 68)

Så lett og enkelt er det for oss å finne Guds ord. Det har vi i «Bøkenes bok», Bibelen. Her sier Gud det Han vil si menneskene, både om seg selv, sin vilje, sin frelse, sin vei, livet og håpet. Guds ord, Bibelen, skal være vår autoritet. Den viser hva som er galt og rett og best for alle, hvor som helst og i enhver tid. Og er den sanne veiviser for livet: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» (Sal. 119, 105) Jesus sa: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!»  (Luk. 11, 28)

Så kan vi også minne om, at vi finner Guds ord i de helliges samfunn. For her skal hovedsak være undervisning og forkynnelse. Finnes ikke Guds ord her, er det ikke et hellig samfunn. Å gå til gudstjeneste eller møte kan være som å gå på leting for å finne og få Guds ord. Iblant blir en overrasket over det en finner fra Ordets rikdom i medkristnes samfunn. For her får en ofte del i rikdommen og mangfoldet i Gud ord, gitt ved bibelundervisning og vitnesbyrd om troens erfaring. Beriket kan en da si: «Jeg fant dine ord.»

Men det gjelder å finne sin plass i de helliges samfunn, det åndelige fellesskap og hjem. Guds hus, Hans menighet. Den som finnes her, finner også Guds ord. I troens samfunn om nådemidlene, forkynnelsen og bønnen opplever en guddomsordets lys, kraft, trøst og håp.

Iblant finner vi Guds ord ved påminnelser. Plutselig kan Gud tale til deg ved at Han minner deg om et bibelord. Kanskje hadde du lært det som barn, men nå kom det uventet og sterkt. Det talte og det varmet. Ikke sjelden hører en det blir sagt: «Jeg fikk et ord i dag.» Eller: «Det kom så sterkt for meg …» – «Jeg ble minnet om …» Gud lar oss finne sitt ord ved å la oss komme det i hu.  

Vi kan også finne og få Guds ord gjennom spesielle opplevelseog hendelser. For eksempel kan en ved naturopplevelser bli minnet om Jesu ord. «Se på himmelens fugler …» (Guds omsorg) Gresset/blomsten: – «Mennesket er som gress …» (Forgjengelig) Kornåkeren: – «Se markene …» (Kallet til arbeid i Guds rike) Det stille vann: – «du leder meg til hvilens vann …» (Hvilen, freden, føden).

Men la deg ikke bedra! Du finner ikke «Gud i naturen», slik du må for å kjenne Ham og slik du trenger Ham. For du finner ikke korset her, forsoningen, frelsens evangelium ved Jesus Kristus. Den åpenbaring gis oss i Bibelen, i Skriften! Det er «de hellige skrifter som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» (2. Tim. 3, 14)

Den som finner Guds ord og tar imot det, finner hjelp i sin nød. Jeremia fant Guds ord om å få komme tilbake og stå for Guds åsyn, og være Guds munn (v. 19–21). Han skulle igjen få være Gud nær og hente lys og kraft fra Herren til sitt kall. Men se betingelsen: «Hvis du vender om.» – «Hvis du skiller det edle ut fra det uedle.» Det var ingen annen vei tilbake til velsignelsen.

Dette er en påminnelse til alle. Fortsatt gjelder denne betingelse for den som vil ha Guds nåde og bli brukt. Gud viser oss hva som står i veien for Hans velsignelse, og kaller til omvendelse. Skjer det, får Gud skape i oss det Han nevner, og vi finner stadig Hans ords velsignelser. Og har, som profeten, Guds løfter om Hans nærvær, vern og omsorg.

Axel Remme.

---

De fant og så Ham selv

De kom langt fra det fjerne,

så kongetegn på himmelhvelv

og fulgte det så gjerne,

helt til de fant og så Ham selv.

—

Enhver skal veien finne

som tar av sted på Ordets kall.

Det lys vil for dem skinne

og vise veien hvor de skal.

—

Så underlig en reise –

med denne leite- søker- trang,

som troens flagg lar heise

med himmelhåpets pilgrimssang.

—

Hans fødsel, største under,

til verden brakte redningsdåd.

Ga slekten nådestunder,

tilgivelse og sannhets råd.

—

For alltid skal vi takke

og holde Kristi fødsel kjær.

Og bøye ydmykt nakke,

si: «ære være», Gud er nær!

Axel Remme