Oppbyggelse

Av Odd Eivind Høyvik 

(MINNEORD): Fredag 13. september kom meldingen om at Magne Gamlemshaug hadde sovnet inn. Jeg har lyst til å si som andre har sagt før meg: «Forfremmet til herligheten». Det er det som har skjedd med Magne nå, han er forfremmet til herligheten. Så får han være med å istemme lovsangen og lovprisningen til Jesus. «En evighet blir ei for lang til Ham å prise med vår sang». 

Magne har hatt en lang tjeneste i Guds rike, og i 1979 startet han som generalsekretær for Norges Samemisjon, etter noen års tjeneste i Den norske kirke. Han virket i Norges Samemisjon i 36 år. I 34 år var han generalsekretær. Etter det var han mer som en mentor og forkynner. Det er det ikke mange organisasjoner som i nyere tid har hatt en så trofast leder i så mange år. I slutten av sin tjeneste ble det mer og mer plager som han måtte hanskes med. Magne var på ingen måte en autoritær leder, men når Magne sa noe, så lyttet en til det som ble sagt. Magne var en omsorgsperson. Det viste han i ord og gjerning. Som medarbeider kunne en merke omsorgen, det var noe man merket fra lederen og i Magnes forkynnelse. Som forkynner var Magne som en hyrde som så etter sauene og lammene. Det som preget ham i denne delen av tjenesten var at tilhørerne ikke måtte fare vill eller komme bort fra flokken. Kom en bort fra flokken var det så lett å bli fanget av fienden. Det er noe som kommer frem i dag og fra personer rundt i landet som har hørt Magne forkynne, mange år etter at han avsluttet sin tjeneste i Norges Samemisjon. 

Magne fikk være med på mye i tjenesten. Det ble mange og lange reiser med Guds ord. Han fikk være med å forkynne utover landets grenser. Magne var med å legge til rette for diakonalt og forkynnende virksomhet iblant samene på Kolahalvøya i Russland. 

Magne var en svært stillfaren mann, og var ikke den som krevde. Han var ikke den som ville sitte fremst og vise seg. Han var ikke den som tok plassen fra noen andre. Men like fullt var han der og han var ikke rådløs. En episode fra hans mange reiser sier svært mye om Magne. Han skulle ha gudstjeneste et sted og måtte overnatte. Det var ikke lagt frem sengetøy til ham. Men prestekjolen hadde han med og den ble og løsningen på denne utfordringen. Den fungerte svært godt som dyne og pute for en natt eller to.

Vil få rette en stor takk til Aud og barna som har vist tålmodighet med at mann og far har vært så mye borte. 

Vi lyser Guds fred over Magne Gamlemshaugs minne.

(NEKROLOG): Fredag den 13. september sovnet Magne Gamlemshaug inn i Levanger. Han hadde noen dager før fylt 73 år. I 1979 ble han ansatt som generalsekretær i Norges Samemisjon var generalsekretær i 34 år, i tillegg til to år som konsulent og forkynner. Jeg hadde ham som sjef i alle år og vil i takknemmelighet skrive noen minneord om ham fra den tiden.

Gamlemshaug kom fra prestetjeneste i Meråker og flyttet med familien inn i generalsekretærboligen på Byåsen i Trondheim. Der ble de boende til han ble pensjonist og så de flyttet til konas barndomshjem, Søraune i Åsen i Levanger kommune.

Noe av det første Gamlemshaug foretok seg som generalsekretær var å ta samisk kurs ved universitetet i Oslo slik at han kunne forrette samiske gudstjenester i Finnmark. Han benyttet språket flittig og forrettet et stort antall samiske gudstjenester i Indre Finnmark prosti og på samtlige av Samemisjonens sommerkapell.

Gamlemshaug var lett å be om å være med på forskjellige tilstelninger rundt om i hele landet. Jeg har jobbet som forkynner og radiomedarbeider i Finnmark, og har også erfaring fra Stavanger krets og Sørlandet krets. Det var alltid inspirerende å få besøk av Gamlemshaug, vi visste hva han stod for. I Finnmark stilte han opp på det som trengtes. I Radio DSF, en kristen to-språklig nærradio for Indre Finnmark, benyttet vi alltid Gamlemshaug når han var i området. Det kunne være omsorgsprogram eller vanlige taler, som vi sendte direkte eller gjorde opptak av for senere bruk. Han hadde en forkynners nådegave i tillegg til samtalens nådegave. Han ble også mye brukt i sjelesorg og hadde oljeflasken med i veska med tanke på bønn for syke, noe han i stillhet gjennomførte mange plasser. 

I Karasjok kirke har han i årenes løp forrettet mange samiske gudstjenester. Jeg hadde gleden av å ordne mange av dem. En gang jeg kom for å spørre i Karasjok kirke var svaret følgende: når du kommer med spørsmål om Gamlemshaug kan bli med i kirken vil vi si at Karasjok kirke alltid står åpen for han. Vi er takknemelige hver gang han kommer for å tale og forrette her i kirken.

I Gamlemshaugs tid som generalsekretær begynte Samemisjonen arbeid på Kolahalvøya i Russland og den første tiden hadde han mange faste reiseoppdrag til de forskjellige stedene der. Hovedsete var i Lujávre og der var det flest av det samiske folk. Mange var forflyttet dit etter at deres boplasser lenger ute på vidda var demt ned og reinflokkene tatt fra dem, derfor var det en naturlig plass for Samemisjonen å begynne arbeidet på Kola. I oppstartsperioden vardet godt å ha Gamlemshaug som generalsekretær.

Gamlemshaug tok initiativ til at flere av Samemisjonens arbeidere fikk Kongens fortjenestemedalje, men selv fikk han ingen, noe han, etter min mening, skulle hatt for lenge siden. Det stod respekt av Gamlemshaugs lange generalsekretærperiode.

De siste årene, før han sluttet, og særlig i pensjonisttiden fikk han helseproblemer å slite med. Siden sist sommer var han på omsorgsbolig i Levanger, og ble svakere ettersom tiden gikk. Vi var på besøk hos ham, sammen med kona Aud i juni, og jeg tror han kjente oss, for det kom et lite smil, men han hadde ikke noe språk.

Jeg takker for den rike tiden vi var sammen i Samemisjonen og godt vennskap siden!

Fred over Magne Gamlemshaugs minne!

Karasjok 14. september 2019

Alf K. Tellefsen (ansatt i Samemisjonen fra 1959, nå pensjonist) 

(NYTT): Tidligere generalsekretær Magne Gamlemshaug i Samemisjonen døde fredag den 13. september.

Gamlemshaug startet i Samemisjonen i 1979. Han var generalsekretær i 34 år, opplyser Samemisjonen.

–Jeg minnes ham med takknemlighet. Det var alltid hyggelig å treffe ham. Han var en lun og varm person som stod på Ordets grunn – og brant for at det samiske folk måtte få høre om Jesus, skriver tidligere journalist i Dagen, Ove Eikje.

Av Jørgen Høgetveit

(KRONIKK) 09.09.2019: Tap av bibelsk åndskraft og rettferdig bibelsk tenkning fører oss inn i det kaos vi nå ser fra samliv til menighetsliv og liv for og i nasjonalstaten. Det er rett det som USA`s første president Georg Washington sa: «It is impossible to rightly govern a nation without God and Bible.» («Det er umulig å styre en nasjon rett uten Gud og Bibel.» Skaperen.)

Man kan selvsagt dvele ved fortiden – og det skal man gjøre i den utstrekning man kan lære av FEDRENE (Hebreerbrevet kapittel 13) hvor veien går til det rette og gode, men å bli værende der uten å møte opp til kamp hvor slagene stod og står i dag, kalte Luther faneflukt. Han sier det slik: «Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle de sannheter i Guds ord unntatt denne sannheten djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner hans sannheter på alle andre områder. Der kampen raser, der blir soldatens lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle andre fronter er likevel flukt og svik dersom en ikke står fast på det avgjørende området.»

Fedrene flyktet ikke hverken i det åndelige eller det verdslige regiment fra 1800 og oppover. De møtte opp og tok forfølgelsene, lidelsene og kampen og seiret. 

Ronald Fangen omtaler faneflukten og uforstanden på en selvopplevd og utmerket måte i boken «I nazistenes fengsel.» Folket ville gjerne høre om Luther og få trøst i en dyster tid, men ikke om nasjonal-sosialismen som ny religionsdannelse. (Vi opplever nye religionsdannelser) Da de marsjerte i våre gater og ville ha vår ungdom, var det for sent – og Fangen satt på Møllergata 19. Mange også Hope og Hallesby «forstod heller ikke tiden» før det smalt, men de reiste seg som de høvdinger de var da de forstod. Det er veldokumentert.

Det er riktignok viktig å gå tilbake i nyere historie og undersøkte hvilke ideologiske røtter og hendelser som har ført til dagens katastrofer, men så må man kanskje først spørre seg selv: hvorfor var jeg ikke der da slaget stod og i all fall ta med seg den historiske kunnskapen og møte opp der hvor disse vekstene har båret uhyggelige frukter. Ikke minst Darwinismen som avsatte Gud i folks tankeliv – og som var en del av Frankfurterskolens «politisk korrekte», «kulturterror», «toleranse for oss men ikke for dem» (Marcuse) osv. osv.

Mer om disse med sine ideologiske røtter ned i Den Franske revolusjon, Karl Marx, Freud, Darwin og ny-marxismen – som flommet inn i Arbeiderpartiet ved deres n.f. Edv. Bull i 1923 for å fullbyrdes gjennom 68-erne og inn i Vestens institusjoner i dag (Gramsci). De har rasert troen på at Gud overhodet er til – uten å møte særlig motstand. Laodikea betyr folkestyre. Der ble Jesus jaget ut av Norges samfunn ved sletting av Gr.l. § 2, og den rette frihet og orden ble rasert i store deler av lovverket vårt – og D.N. Kirke er læremessige inne i et vilt frafall og forfall – ikke minst fordi Gud er avsatt, Han som har skapt ulikhet, like-verd og mangfold. Likhet og likestilling i verden og samliv er Fr. Engels (Marx medarb.) store femi-tanker, samt matriarkatet fra boken «Familien – -» . En tanke som slaget stod om i 1978 – og som få av de kristne skribentene i dag stilte opp til – uvisst av hvilke grunner.

Nå står slaget om konsekvensene av det forferdelige «ugraset» som ble sådd fra 60-årene og oppover og har spirt friskt og kraftig innen våre institusjoner – ikke minst Den Norske Kirke, dessverre også i organisasjoner. og i departementene og vårt lovgivende organ. 

Farligst er de massive angrepene på FAMILIEN – foreldre og barn – som ble introdusert i Familiemeldinga av 1974 og bærer sine beiske revolusjonære frukter i form av barnevernet dag. Da er det igjen man etterlyser frontsoldatene hvor slagene utspiller seg om de tusen hjem. Nå er det slutt på historiske overveiinger – det er beinharde trefninger med «makter og myndigheter – disse verdens herrer i dette mørket» som nå tar fem barn pr. dag, har tatt i «omsorg» over 15.000 barn, har 26 saker fra et lite folk for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, endog en i «The Great Chamber» (dommen fra The Great Chamber, Lobben vs Norway, offentliggjøres 10.09.19) osv. 

Les hva Ø. Andersen (Fjellhaug) – en av de som forstod at slaget gikk rundt 1978-79  – og i sin andakt i Ved Kilden – 17 mai ut fra «Land, land hør Herrens Ord» minner oss om at den første myndighet er Guds Ords myndighet, så FORELDREMYNDIGHETEN, så delegert myndighet til lærerne og deretter offentlige myndighet som er til for folket – ikke omvendt. Nå snues alt på hodet – og folket lider, blir redde – og det er få som hjelper. Heldigvis, noen er det – men ofte fra svært uventet hold. Kong David samlet om seg menn «som forstod seg på tiden, og visste hva Israel hadde å gjøre.» Det kan du lese mer om i Kommentar-Avisa.no og noen få andre organ.

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): 1. Kor. 1, 26–31

I et vitnesbyrd hørte jeg en gang en som fortalte at han hadde sett på de kristne som en slags mindreverdige «små» mennesker. Selv ville han forsøke å forstå dette med kristendommen. Men dette kom han ingen vei med, og konklusjonen på hans vitnesbyrd ble følgende: «Nå er jeg selv blitt en av de små.»

Målt med verdens øyne, er de kristne de svake, feige. «De kan bare gå til Jesus med sine problemer og synder, uten å gjøre noe med dem selv,» lyder noe av anklagen mot dem. Det at de bygger sin tro på det som står i Bibelen, og stoler fullt og fast på det, passer heller ikke inni verdens visdom. Selv den mest lærde kristne som våger å bekjenne sin tro på Ordet, vekker forargelse og må finne seg i å bli regnet sammen med de «små».

Verdens visdom og Guds visdom kan aldri forenes. Derfor slipper ingen gjennom frelsens port med det som passer med dens egen visdom og fornuft. Bare den som er villig til å godta Guds visdom som Han viste i Kristus på Golgata, og selv bli en av de «små», får oppleve frelsens mysterium. Ordet om korset blir aldri noe annet for verden enn dårskap, «men for oss som blir frelst , er det en Guds kraft», skriver Paulus.

Noe av Guds visdom, er og dette at Han velger seg det svake og det som ingenting er. Han frelser det, og bruker det i sin tjeneste. Ikke slik å forstå at en må være mindre begavet for å bli frelst og bli brukt av Gud. Paulus var jo selv et eksempel på det motsatte. Men det ser likevel ut for at Gud ser etter andre kvalifikasjoner enn det verden krever i sin ansettelsespraksis. I Guds øyne er alle like, og det er de som ikke selv får det til, som Han får frelse, og den som våger å være en «dåre» for Ham, som Han får bruke.

Så vær frimodig og takk Gud du som kjenner deg liten og uverdig både til frelse og tjeneste. Det er nettopp deg Han kan bruke. Pris ikke din skrøpelighet og uverdighet, men pris Gud, og la Ham få slippe til i ditt liv. Han vil ved sin Ånd danne deg til sitt redskap. La heller ikke din verdighet måles på menneskelig vis. Din verdighet er i Kristus!

Artikkelen ble skrevet for bladet For Fattig og Rik da Willy Gryting var distriktssekretær i Alta fra 1975 til 1980.

(SPISS) 13.09.2019: En ny fase i arbeidet for Finnmark som et selvstendig fylke har startet opp etter kommunal- og fylkestingsvalget. I dette arbeid er det også viktig at man folder sine hender og ber til Gud om at arbeidet må lykkes.

Det er klare formaninger i Bibelen om å be for øvrigheten:

«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.» (Paulus’ første brev til Timoteus, 2, 1–6).

Kanskje kan det være mest tjenlig at dette omfangsrike Finnmark med ulike folkeslag, språk, kulturer og skikker fra hav til fjord og vidde med fjell er best tjent med en forvaltning som er mest mulig lokalt. Da blir folkets vei til den folkevalgte øvrighet kortere. De folkevalgtes ansvar blir større om de bor lokalt, enn om de gjemmer seg i Tromsø. Sentralisering skaper som oftest ikke større ansvarsbevissthet.

Finnmarkshilsen vil oppfordre til at man ber for de nyvalgte politikerne både i kommunestyrer og ikke minst i Troms og Finnmark fylkesting. Særlig må man i bønn til Gud legge frem folkets ønske om at politikerne, når den tid kommer, må gå inn for å be om at en eventuelt ny regjering må oppheve tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms, kanskje i andre fylker også der dette er et ønskemål.

Man må videre be om at de politikere som har gått til valg på at de vil arbeide for å få oppløst tvangssammenslutningen, må stå ved sine løfter til folket. Mange politikere vil nok settes under press av sentrale og lokale politikere som ønsker snarveier slik at de kan unngå folkets ønske. En av disse snarveiene kan være å få til et «nyvalg» i håp om at folk skal endre mening. Men folket har sagt sitt under folkeavstemningen i Finnmark der 87 prosent sa nei. Stemmegivningen i kommune- og fylkestingsvalget var også et klart nei. Nå må man be til Gud om at politikerne må holde sine løfter, slik at en eventuell ny regjering kan omgjøre vedtaket.  Brutte valgløfter er en løgn som virker samfunnsoppløsende.

Kanskje kunne man også be om at den sittende regjeringen må endre sitt syn på tvangssammenslåingen.

Grenser, enten det er landegrenser eller fylkeskommunale grenser, er ikke av det onde. Gud har selv satt grenser for folkene.

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Apostlenes gjerninger 17, 26–27).

Det er ikke slik at folket i Finnmark er bedre enn folket i Troms. Ikke slik at nordmenn er bedre enn svensker, men det blir ikke noe bedre med en sammenslåing. Man kan være vel forlikte både i Finnmark og Troms og samarbeide der det er naturlig. Men et styre hver for seg vil nok gi det beste resultat.

Slik er det kanskje også i det kristne arbeidet. Også her må man tenke lokalt. De store enheter langt borte når ikke nødvendigvis frem til enkeltmennesker med evangeliet. Det er det ofte den lille troende kristenflokk i hjem, bedehus og fjellkirke som gjør. De har nok større omsorg i forbønns- og vitnetjeneste for lokale mennesker på plassen.

Når dette er sagt, så kan man reise på stevner til hverandre, både til Troms og Finnmark og andre steder i landet og hele verden. Men det lokale livet leves lokalt innenfor grenser som passer til folket.

Det er all grunn til å tro at Finnmarks grenser fortsatt er til folkets beste og evangeliets fremme. Også derfor lyder oppfordringen til bønn. Det er ingen umulig sak å komme ut av tvangssammenslåingen om Herren vil.

«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, Han bøyer det dit Han vil.» (Ordspråkene 21, 1).

La oss påkalle Gud også i denne sak som gjelder tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Hvem vet om Herren vil la det skje et under.

V.N.

Av Vidar Norberg

(NYTT, 07.09.2019): Finlands tidligere statsminister Juha Sipilä avsluttet som partiformann i Senterpartiet med å takke alle som har bedt for ham rundt om i Finland.

Han holdt sin siste tale som partiformann i på det ekstraordinære partimøtet i «Keskusta» (Senterpartiet) lørdag ettermiddag i Kouvola.

–Kjære venner. Jeg utelot i begynnelsen på takkelisten en person som jeg nå vil løfte frem. En slik person var på hvert møte, på hvert torg hvor jeg beveget meg i løpet av disse sju årene. Takk til deg som på torgkanten orket å vente på vårt møte etter at de mer aktive talerne var ferdige. Du kom til meg og fortalte om den lille gruppe på stedet som fortsatt ber for mitt arbeid.

For statsminister Sipila var forbederne av stor betydning.

–Du brakte til møtet varme og fred. Du skapte også midt i travelheten en følelse av at det finnes mennesker som bryr seg. Du og dere gjør et viktig arbeid. Fortsett dette.

–Til politikken hører kritiske vurderinger og hard diskusjon. Men politiske ledere trenger som alle andre også støtte og forbedere. Disse bønnene har hver dag hjulpet meg fremover. Jeg flytter nå (når jeg går av) til torgkanten og ditt selskap. Jeg er sikker på at «senterpartiskhet» går aldri ut av oss. Så mange har tenkt på meg. Jeg kommer alltid til å tenke på dere og deres beste. Takk ennå en gang til alle for at jeg har fått virke som partileder. Med disse ord er det ekstra landsmøte åpnet, sa Juha Sipilä.

Sipilä er medlem i den læstadianske retningen «Rauhan Sana» (Fredens ord). Dette er en del av den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Rauhan Sana driver misjon både innenlands og utlands.

Valg

På valg etter Juha Sipilä sto den mer erfarne Antti Kaikkonen og den unge kvinnen Katri Kulmuni som vant valget med 1092 mot 828 stemmer på landsmøtet i Kuovola. Hun har tidligere reist spørsmål i forbindelse meg eutanasi og setter ifølge pressen vilkår for en lovgivning om eutanasi.

–Jeg synes det er bra at det ikke finnes eutanasi i Finland. For meg er den siste stund når mennesket går bort, og når man blir født, mysterier, sa Kulmuni radioens Ykkösaamu.

Senterpartiet, som ligger langt nede på meningsmålingene, håper at den unge Katri Kulmuni skal skape interesse blant finsk ungdom. Analytikere mener at hun også vil satse litt mer på regionalpolitikk.

Dette var et ekstraordinært partimøte. Det neste avholdes i juni 2020 i Vanda. Enkelte hevder at det ikke var så interessant å for alle kandidater å stille for en så kort periode.

Senterpartiet strammet under Juha Sipilä inn finsk økonomi. Det galopperende underskuddet er redusert sammen med arbeidsledigheten under Sipilä. Men valgresultatet tidligere i år ble katastrofalt for partiet. De valgte etter nederlaget å gå over fra borgerlig side til et samarbeid med sosialdemokratenes leder Antti Rinne.

Av Willy Gryting

(Oppbyggelse):

(Matteus 3, 7-12)

Hvem er religiøse hyklere?  

«De kristne, selvsagt. De som ikke tar det så høytidelig. De ber jo bare om Guds tilgivelse før de sovner om kvelden, så er alt i orden.»

Slik tenker noen.

«Nei, nei da må det være bedre å gjøre så godt en kan. Dessuten er vi både døpt og konfirmert. Gud kan vel ikke kreve noe mer. Vi er da ærlige overfor oss selv, og ikke slike religiøse hyklere.»

Men hva sier teksten?

«Så bær da frukt som svarer til omvendelsen.»

Dette var noe av døperen Johannes’ botspreken til dem som kom for å motta omvendelsens dåp, spesielt rettet til de mest religiøse. Det var altså ikke bare nok å motta omvendelsens dåp, og dermed tro at de unngikk Herrens dom. Omvendelsen skulle være ekte. Gud gjennomskuer alle former for hykleri.

Men Han kjenner og alle dem som tar sin tilflukt til Jesu forsoning, som er livende redde for å bedra seg selv. De lar daglig Guds Ånds lys ransake sitt liv, og er villige til oppgjør både med Gud og mennesker. Fra dette omvendelseslivet springer også fruktene frem til Guds rikes velsignelse og vekst. Har du din plass her?

Andakten ble skrevet for Altaposten av Willy Gryting som var «bysekretær» i Alta fra 1975 til 1980.

Søndag den 11. juli 1971 ble Indremisjonsselskapets leirsted Kildesli innviet i Tana. Det var blant annet bygget av materialene fra den gamle kirken i Mehamn.

Til innvielsen hadde Julie Karlstad fra Kjøllefjord skrevet en sang. Willy Gryting, som var sentral i indremisjonsarbeidet i Finnmark, har hentet den frem fra sine arkiver. Finnmarkshilsen presenterer den til glede for eldre og nye lesere som er interessert i kristenlivets historie i Finnmark.

---

Sang til Kildesli ved innvielsen søndag 11. juli 1971.

Av Julie Karlstad, Kjøllefjord

Tone: Jeg er havren…

---

Navnet det skal være Kildesli

Guds natur er flettet inn deri.

Lien står der fin og sømmergrønn

Kilden sprudler ved dens fot i lønn.

---

Her fra høye himmel hav og land

Bader seg i midnattsolens brann.

Bølgeskvulpet nynner bløtt sin sang

Elven bruser fri fra isens tvang.

---

Her er skog og mark og grønne eng

Blomsterteppe dekker moseseng.

Fuglekvitter lyder dagen lang

Det er skaperverkets jubelsang.

---

Kilden står som symbol på Guds ord

Trenger frem som sed av sorten jord.

Og en dag den sprudler ren og klar

frem og blir for alle åpenbar.

---

Derfor ønsker vi at Kildesli

må som krukken i Sarepta bli.

Aldri tom for Livets gilde ord

Og et sted hvor Herren alltid bor.

---

Herrens nærhet kan du føle her

gjennom vindens sus i høye trær.

Eller når ved strand en stille kveld

Solen synker ned bak fjerne fjell.

---

Herren sign du for oss dette sted.

La det gi til trette sjele fred.

Og for ung og gammel bli et hjem

Hvor godt budskap daglig bæres frem.

Av Vidar Norberg

(NYTT): På Judeas fjell, like utenfor Jerusalem, ligger et hjem for bibeloversettere. Der lærer de hebraisk språk, bibelsk geografi, poesi og kultur for å oversette Bibelen i afrikanske land. I et intervju forteller norskættede Halvor Ronning om arbeidet.

–Det er rundt 400 språk bare i Nigeria og 70 språk i Togo i Afrika som trenger oversettelse av Tanach, Det gamle testamente, sier lederen, den norskættede Halvor Ronning i «Jerusalem Center for Bibel Translators (JCBT).

Et raskt søk på nettsiden til «De forente bibelselskapene» viser at det er 7350 språk i verden. I slutten av 2018 var hele Bibelen oversatt til 692 språk. En del av Bibelen var oversatt til 2670 språk. For 1,5 milliarder mennesker er Bibelen ikke eller bare delvis tilgjengelig på morsmålet.

–Selv om det er mange i Afrika som bruker fransk og engelsk, er det ikke alle som taler disse språkene flytende. Det er nok ennå mange som ikke er nådd med evangeliet, konstaterer Ronning.

Senter på fjellet

Det var i 1995 at ekteparet Halvor og Mirja Ronning startet opp sitt prosjekt med et hjem for bibeloversettere. Husvære og møbler til de afrikanske studentene kom raskt på plass. Ekteparet gikk til Det hebraiske universitetet i Jerusalem i håp om et samarbeid.

–Dere har kurs for jordbruk og medisin på engelsk. Hva gjør dere for hebraiske studenter som skal oversette Bibelen. Det finnes over 7350 språk.

Ronning forteller at Det hebraiske universitetet ble ivrig. Det første studieprogrammet var for fransktalende bibeloversettere fra Vest-Afrika.

I dag er det et effektivt studieopplegg på ett semester eller 5,5 måneder. Det starter med en måneds språkkurs i moderne hebraisk. Et slikt kurs gir godt grunnlag for bibeloversettere. For de fleste ordene i moderne hebraisk kan brukes av oversettere som har gammelhebraiske tekster foran seg. Eliezer Ben-Yehuda, som gjenopplivet språket på 1900-tallet, har for en stor del benyttet seg av hebraiske ord i Bibelen.

Bibeloversetterne må også på kurs i hebraisk poesi, som man blant annet finner i Salmenes bok. Dessuten må studentene gjennom 19 feltturer for å lære om bibellandets geografi. Studentene må selv stå i geografien for å se hva bibeltekstene handler om.

–Tenk deg at du står på Oljeberget i Jerusalem. En mann fra Papua Ny-Guinea vil si at dette er ikke noe fjell, men en høyde. En annen fra Tsjad vil kalle Oljeberget for et fjell.

Bibeloversetterne trenger kunnskap i bibelsk geografi for å oversette Det gamle testamente. Et eksempel på dette er Salme 23, hvor det står «Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, Han leder meg til hvilens vann.»

–I Minnesota eller New Zealand høres dette ut som en vakker slette med masse gress. Man trenger ingen hyrde, det er nok å sette opp et gjerde for det er ingen naturlige fiender der. Afrikanerne sier at stille vann ikke kan oversettes for i Afrika er dette malariasump, og derfor oversetter de det med godt vann. Poenget med den gode, elskede gamle Salme er at om ikke hyrden leder sauene til gress, så er det ofte i Israel bare vissent høy man ser for alt er vissent og brunt. Sauene må ha en hyrde som passer på dem og leder dem dit, sier Ronning.

Han mener at man bare kan glemme å oversette Bibelen fra den berømte King James-utgaven og sier at oversettelse fra en annn oversettelse kan skape alvorlige feil.

–Følger dere et konkordant (ord for ord nær grunnteksten) eller et idiomatisk (meningsoversettelse) oversettelsesprinsipp?

–Vi oversetter ikke. Vi trener oversettere og gir dem verktøyet til å oversette. De har sine egne teorier fra sine hjemsteder. Noen er meget liberale, andre har en konservativ stil. Min kone Mirja oversatte Jesaja til sitt morsmål finsk. Hun gav oversettelsen navnet «La Jesaja tale» («Profeetta Jesaja puhuu»). Om Jesaja benyttet et ord i en uvanlig sammenheng, lot hun dette ordet reflekteres på finsk, men dersom det tok bort meningen byttet hun det ut. Man kan ikke alltid bruke ord for ord, sier Ronning.

–I dag står russiske styrker i Syria og dette har aktualisert gamle profetier i Esekiel om Gog-krigen. Hvordan oversettes ord som Gog, Magog, Mesek, Tubal, Libya og Syria?

–Vi bruker ordene som de står og lar oversetterne kjempe med dem, sier Ronning.

Et hjem i Judea

Til den messiansk-jødiske Moshav Yad Hashmona kom et tømmerhus. Tre konteinere med kjøkken og utstyr fra Finland kom til Ashdod havn og til tømmerhuset. Det ble hjemmet for bibeloversetterne. Nå er det åtte studenter, alle pastorer og alle gifte menn.

–Her kan de sove, spise og studere, sier Ronning.

De kjører også studentene til og fra Det hebraiske universitet og tar seg av alt det praktiske arbeidet. På kjøkkenet er det en finsk kokke. En finsk ungjente stryker sabbatsduken, denne fredagen.

Det finske tømmeret har sin egen historie. Noen i England avbestilte tømmerhuset, og det havnet i Israel. I andre etasje er det en vakker finsk stue og langbord for hverdagskost og sabbatsmåltider. I første etasje er det bibliotek og langbord for studier. Det er også en klippekirke. I den står  et bilde av den britiske bibeloversetteren Mary Gardner. Hun ble drept i et terrorangrep mot en bussholdeplass i 2011.

JCBT har hatt en del problemer med visum for sine afrikanske studenter. Israelske myndigheter frykter at studentene fra Afrika ikke skal reise hjem igjen. Ronning sier at de følger med på hvilke fly studentene kommer og hvilke flynummer de reiser ut med. Dermed kan JCBT dokumentere at studentene har forlatt landet etter endt studie.

JCBT har samarbeid med bibeloversettere i Wycliffe som betaler for noen studieplasser. Det er også noen som stiller økonomisk opp for hjemmet, men ikke mange store rikfolk.

–De seneste 23 årene har det vært 140 studenter her. De fleste er bibeloversettere, men det er også noen som skal bli lærere for bibeloversettere. Testen for å bli opptatt er hard. De må kunne minst 300 hebraiske ord.

Det finnes også organisasjoner som er villige til å gå inn med midler til bibeloversettelser. En av dem er EVERY TRIBE EVERY NATION.

En visjon

–Hvor kommer din visjon fra. Er det fordi din kone er datter av finnen Kaarlo Syväntö?

–Nei, svarer Ronning og forteller historien om den kjente bibelsprederen i Israel.

Kaarlo Syväntö var fra Finland. Han kom til Jødeland før staten Israel ble etablert. Området tilhørte den gang det britiske mandat. Han var en av de første tusen som fikk id-kort. Det hadde nummer 710 i den nye staten Israel. Også kone og barn ble israelske statsborgere.

–Syväntö var stasjonsmester på jernbanen i Tiberias. Men han arbeidet også med bibelspredning. Den dag i dag kan man sende et brev til box 86 i Tiberias og få en bibel. Ekteparet Kaarlo og Maire Syväntö hadde to sønner med finsk skolegang som ikke gikk på skole i Israel, dessuten to døtre som fikk skolegang i Israel.

Halvor Ronning fra USA ville studere hebraisk i Israel. Lærerinnen het Mirja Syväntö. I 1969 giftet Ronning seg med Mirja som snakker flytende hebraisk og har studert hebraisk. De har to sønner og to døtre, mens to døtre er døde.

Halvor Ronning er født i Kina og oppvokst i USA. Han gikk på high school i Chicago. Han har blant annet bachelorgrad fra et luthersk seminarium i Tyskland og mastergrad fra Yale Universitet, samt en æresdoktorgrad.

Når man spør om familiebakgrunn, skifter han fort over til norsk.

–Farfar var født i Bø i Telemark. Far var fra Rydberg i Nummedal, sier han men forteller at han ikke kan snakke norsk.

---

Takker Gud for hebraiske studier i Israel

–Jeg kan ikke finne adjektiver for å si hvor stor pris vi setter på dette hebraiske studietilbudet i Israel. Forrige natt takket jeg Gud for Halvor og Mirja Ronning og deres initiativ, sier lærer Kokou Ayadome ved Vest-Afrika Baptistteologiske seminar i hovedstaden Lomé.

Han er en av studentene som studerer hebraisk på Jerusalem Center for Bible Translators. Kunnskapene skal han bruke for å lære opp både pastorer og bibeloversettere ved Vest-Afrika Babtistteologiske seminar som har studenter fra fire land. Skolen er også åpen for andre evangeliske kirker. Han skal også selv være til hjelp for dem som oversetter de hebraiske tekstene i Det gamle testamente i hjemlandet.

–Rundt 740.000 mennesker snakker ife-språket i Togo. I tillegg til disse snakkes det også i Benin og Nigeria. I Togo er det i alt 40 språk. Jeg antar at kanskje fem språk har hele Bibelen oversatt til sitt språk. I byene kan 80–90 prosent snakke fransk, men ikke nødvendigvis i landsbyene, forteller Ayadome.

Bibeloversettere

–Treningen i Israel er viktig for de fleste av mine studenter slik at de kan oversette Bibelen på ulike språk, sier Kokou Ayadome.

De afrikanske hebraiskstudentene i Israel har blant annet har sett Jordanelven, Jeriko, Gilboa, Dødehavet og Qumran.

–Vi har lært om årstidende knyttet opp mot jordbruket og de bibelske festene. Det er meget viktig å vite hvordan innhøstningen var når man skal oversette Bibelen.

Kokou Ayadome sier at Afrika ikke har sommer og vinter som Israel, men tørt og vått. Nå ser han at gresset kan høstes og lagres til mat for dyrene i tørre tider. Dette er noe en bibeloversetter bør kjenne til.

Kristen i Togo

I Togo utgjør kristne, katolikker og evangeliske rundt 36 prosent av befolkningen. Muslimene utgjør 13 prosent, mens den største gruppen er afrikansk religiøs tradisjon.

–Hvordan er situasjonen for kristne i Togo?

–Vi har frihet i Togo. Alle kan praktisere den religionen de ønsker. Det er lett å organisere evangelisering. Man kan bevege seg fritt i landet, gå fra hus til hus og preke eller starte kirker.

Ayadome forteller at det ikke er lett å evangelisere i muslimske områder. Han sier videre at noen muslimer også er influert av radikal ideologi.

–Afrikansk religiøs tradisjon (animisme) er den største religion i Togo. Den er meget sterk. De fleste i landet er involvert i dette. Regjeringen støtter deres fester i håp om at de skal stemme på partiene. Og de religiøse sier at de har støtte fra myndighetene når de sender fjernsynet for å dekke deres fester.

Afrikansk magi

–Kan dere se Gud arbeide i Togo?

–Ja, men ikke slik vi ønsker. Ut fra den erfaring jeg har fra andre land jeg har besøkt, så arbeider Gud. Kirker blir plantet, mennesker tar imot evangeliet. Men vi trenger pastorer med trening. De som taler, er uten trening, og da kan du forestille deg hva de lærer. Når folket er fattig, kan de endre evangeliet til fremgangsteologi eller en praksis som ikke er så langt fra afrikansk religiøs tradisjon. Det kan være praktisering av magi.

–Tidligere bibelskolelærer Tormod Engelsviken ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo fortalte for mange år siden at da han kom til Afrika var det magikere som til og med kunne kaste folk opp i et tre. Er dette sant?

–Ja, det er sant. Det er mye som praktiseres, sier Kokou Ayadome meget bekreftende.

Lang vei hjem

Kokou Ayadome har familie, kone og tre døtre på åtte, fem og to år.

–Jeg savner dem virkelig, og de savner meg. Men jeg snakker med min kone på WhatsApp hver dag om det er mulig, og med mine barn hver helg.

Han kom til Israel den 22. januar og reiser hjem den 2. juli etter seks måneders studier.

–Det er mye å gjøre i Togo, selv om landet ikke er stort større enn Israel.