Oppbyggelse

Luk. 10, 38–42

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «På sin vandring kom Han til en landsby, hvor en kvinne som hette Marta, tok imot Ham i sitt hjem. Marta hadde en søster som hette Maria; hun satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

De har vel ikke glemt noe! Slik lød overskriften på en liten traktat som kom ut på Luther forlag for noen år siden. Vi har vel alle opplevd å glemme noe, og riktig ille kan det gå om vi glemmer noe svært viktig.

Mange glemme dessverre det aller viktigste i livet – det å søke Guds rike først, og bli frelst. Derfor blir de en dag stående utenfor Guds rike i evighet. De fleste hadde nok ikke tenkt på slik, men fordi de glemte det viktigste, ble det likevel slik. Hvilken evig tragedie!

Men også Guds barn trenger tekstens påminnelse: Ett er nødvendig! I dagens jag og rastløshet er det ikke noe vi trenger å minne hverandre mer om enn dette: Stillheten ved Jesu føtter. Glemmer vi dette, kan også den gode del tas fra oss. 

(OMTALE, 30.10.2019): Ethel Hansen i Vestre Jakobselv fylte 95 år den 26. oktober 2019. Hun er ikke bare kjent for barne- og ungdomsarbeid i Vestre Jakobselv. I mange år var hun selve «bestyrerinnen» på leirstedet Sjånes i Lebesby.

Det er nok mange som husker henne fra barneleirene og sommerstevnene på Sjånes gjennom flere tiår. En myndig «bestyrerinne» med omsorg for mennesker. En dame som alle hadde stor respekt for. 

Folk fra Kjøllefjord, Laksefjorden, Porsanger og fjernere deler av landet, ja, helt fra Jerusalem kom til stevnene hvor Ethel Hansen var fast inventar sammen med blant andre Henry Eriksen fra Kjøllefjord, Alfred og Magny Samuelsen fra Børselv, Inger Eriksen fra Honningsvåg, Haakon Livvollen fra Senja og forkynner Jan Veiby i De frie evangeliske venner i Horten.

Somrene på vakre Sjånes leirsted rommet alt fra forkynnelse, sang og musikk til nattverd og dåp i Laksefjorden. For unge med masse energi var det både fotball og terrengløp. Det har vært mange gode middager, kaffestunder, kiosk, lek og samtaler både for unge og voksne. Ethel Hansen har alltid vært med. Hun hører til på leirstedet. Hansen har hatt hjerte både for ung og gammel og stedet Sjånes i alle år.

Ethel Hansen kan også historien om DFEFs leirsted. Hun kjenner historien til Dorotha Klems minne.

–På 1960-tallet hadde vi eiendommer i Lakselv. De ble solgt, og der ligger i dag sentrumsbygg. Vi trengte et leirsted etter at vi mistet Lakselv. Noen av pengene ble satset her på Sjånes i 1968. Året etter hadde vi vårt første stevne her, fortalte Ethel Hansen i et tidligere intervju med KARMEL ISRAEL-NYTT.

–Det var lebesbymannens søster, Sofie Pedersen (f. Johansen), som eide denne eiendommen. Før hun døde, uttrykte hun ønske om at stedet skulle brukes til barnearbeid, noe vi fikk høre etter at vi begynte her. Det er ganske spesielt, sa Hansen.

Det er ikke bare på Sjånes at Ethel Hansen har satt sine spor i menneskehjerter. Avisen Finnmarken forteller at i juni 2004 fikk Ethel Hansen og nå avdøde Charlotte Sandnes Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid for søndagsskolen i Vestre Jakobselv og for sinn innsats i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Nord-Norge. Senere på året møtte de kongen på Slottet.

Forkynnelsen på Sjånes handlet om Jesu frelse og himmelhåpet. Da KARMEL ISRAEL-NYTT intervjuet Ethel Hansen i 2016, fortalte Hansen at hun ofte tenker på ordet fra Johannes’ åpenbaring 3, 11:

«Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.»

Ethel Hansen har fortalt at hun som ung fikk kall til å virke i Finnmark. Hun fortalte for noen år siden at hun ber om at det må komme folk som fortsetter arbeidet.

Fødselsdagen ble feiret hjemme i Vestre Jakobselv den 26. oktober.

Vidar Norberg

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR, 28.10.2019): Her en kveld søkte jeg litt på Christianity Today og kom over denne interessante tittel: «The Church Today in Cultural Captivity» (Dagens kirke i kulturelt fangenskap). Det minnet meg sterkt om Luthers: Kirkens babylonske fangenskap.

Tar vi for oss hvordan kristenfolket fra lutherdommens innførelse i Danmark-Norge i 1537 og videre framover til Hans N. Hauges lidelsesfulle frigjøringskamp fra jordet i Thune i 1796 – til 1905 – må en undres over hvordan kristenfolket har forvaltet denne frihetsarv i begge regimenter: Folkefriheten fra 1837 til tale- og møtefriheten i 1842 – store mektige vekkelser med etablering av verdensmisjoner – til full nasjonal frihet i 1905 under et mektig åndelig vær. Det som Jørgen Løvland sa, skyldtes «dei truandes bøner.»

En liten skisse av hvordan «fengslet» ser ut:

Først er basis i lovene for landet – som var muren mot hedenskapet i begge regimenter: Gr.l. § 2 som slo fast at basis for Norge var «evangelisk-luthersk». Hva er kjernen i denne basis for vår folkestyrte stat? Hva er kjernen i evangeliet: JESUS. Han er hivd ut av folkestyret som Laodikea betyr. Det vil si at Norge er prisgitt diverse andre ideologiske åndsmakter som fyller «Det norske hus» etter hvert. Bibelens fortelling gir oss heldigvis et bilde av Jesus bankende på døren. Han vil inn igjen. Dette er krystallklart riktig for dr. juris prof. Roberstad som sier i sin Kirkerett på MF at «det særegne ved norsk Grunnlov er at den er konfesjonsbundet.»

Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Finn Jor, forstod hva som foregikk i 2008–2012 da han skrev «Kong Haralds NEI.» For kong Harald forstod det og ba Giske om å få beholde § 2 og § 4, men det meste røk – etter min mening på en høyst grunnlovsstridig måte. Forandringer kan ikke skje i strid med Grunnlovens Ånd (§ 121), men det ble gjort.

Dette skjedde ikke minst på grunn av en langvarig svikt i teologien i kristenfolket så åndskraften sakte men sikkert rant ut av oss – og protestene ble få og svakere og svakere.Teologene ville ikke snakke, det fikk også sterkt fotfeste i organisasjonene – men også det myndige lekfolk mistet sin myndighet i møte med alle teologeneog IDEOLOGISK kraftfulle politikere som systematisk hadde fylt opp medier og institusjonene våre – fra 1923 – og ganske raskt startet opp igjen etter krigen. Noe motstand var det – men fienden var kraftig intellektuelle ideologisk skolerte folk med basis i Frankfurterskolen som arbeidet på bred basis i begge regimenter for å smadre den vestlige kristne sivilisasjon– som de nå snart er i mål med. Det er det skrevet grundig om i Norge i Dag i 2012. Du finner kronikken om Frankfurterne i Kommentar Avisa.no. 

Siden ca. 1977–78 har jeg skrevet utallige sider i aviser og blad og holdt en rekke taler om disse farene – så det mangler ikke på informasjon hvis du virkelig vil sette deg inn i sakene ned i detalj og ta opp kampen i bønn og alvor. Du kan ikke lenger overlate til noen få aldrende frontkjempere som nå eldes og dør ut – å sikre deg og dines fremtid. Ansvaret er nå ditt. Ønsker du et lite tips om hvor du kan starte, så kan du klikke deg inn på Kommentar Avisa.no i høyre stolpe og lytte til «Er det ennå håp» Ta også med deg «Ideologi og lovgivning…». 

Kort oppsummert sitter vi nå snart innesperret i et fengsel av økonomisk tvang – i motsetning til de mange gode garder, bedrifter og handel H. N. Hauge fikk til for sine venner. Vi sitter i rammer av en rekke u-lover som det står «rettsvesen» og politimakt bak. Mange har fått kjenne dette på kropp og sinn – ikke minst ved angrepene på hjemmene av Barnevernet – familien «det første riket» – den basis vi har for rettsstaten som skulle være til for oss.

Hvorfor sitter vi som kristenfolk nå mer og mer i et nytt kulturelt fangenskap – a la det Luther omtalte som Babylonsk fangenskap. Begge regimenter – både det åndelige og det verdslige – er utsatt for voldsomme erosjonskrefter på vei mot en ufri og «totalitær» stat som blant annet professor E. Danbolt advarte generalsekretærene mot på Geilomøtet i januar 1978. 

Allerede i 1952 advarte Olav Valen-Sendstad om den kommende situasjon i Norge i heftet «Moskva Rom – 14 epistler…» (du finner det på nettet) om endens tid på følgende måte: Sosialismen ville trenge inn i samfunnet og føre det på avveier. Katolisismen ville trenge inn i Kirken med lignende resultat: «Hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende iblant oss.»

Helt til slutt skriver han: «Hold ditt hjerte, din sjel og din ånd langt, langt borte fra alle Moskvas og Roms veier. Inngå ingen allianse med dem i tanker, ord eller gjerninger. Forbli fast ved Guds ord og troen på den Herre som kom første gang i kjød og kommer igjen annen gang i herlighet. Han er jordens og folkenes, kongenes og herrenes, tyrannenes og forfølgernes dommer; herrers Herre – kongers Konge.»  Det er grundig og godt begrunnet disse 14 kronikker i avisen Dagen, samlet i dette lille heftet – som du som sagt finner på nettet.

Jeg minner igjen om «Er det ennå håp» og Jørgen Løvlands «dei truandes bøner».

H. Wergelands dikt om Grunnloven: «Hør meg despot, jeg være vil. Din pestilents så lenge jeg er til. For Norges lov i bondens hånd, skal briste dine slavers bånd.»

Artikkelen er hentet fra www.Kommentar-avisa.no

Av Willy Gryting

Den takknemlige samaritan, Luk. 17, 11–19

(OPPBYGGELSE): Han måtte nok innrømme det, fiskeren, at han hadde bedt til Gud da han var i livsfare ute på havet. Og han fikk hjelp. Men hva med takken som tilkom Gud, fikk Han den? Dessverre – da krisen var over og livet gikk sin gang igjen, var Gud nesten glemt. For hva slags takk var det Gud hadde ønsket? Jo, den som sangeren uttrykker slik: «Jesus, meg selv jeg deg bringer, legger med ned for din fot. At du meg evig skal eie, jeg er jo kjøpt med ditt blod.»

Kanskje du, kjære leser, har opplevd noe lignende. Du ba til Gud om hjelp da nøden var størst, men ennå venter Han på din takk. Først og fremst den takken at du gir Ham ditt liv. Skal Guds godhet snart få drive deg til omvendelse? Det kan snart bli for sent! 

Av de til spedalske vi hører om i teksten, var det bare en som husket å takke. Men alle var blitt renset. Hvordan er det med oss kjære troende bror og søster som er renset i Jesu blod? Takker vi for frelsen? Hvordan er det med lovsangen?  Det er vel ikke kommet inn ting i ditt liv som har forstummet lovsangstonen? «Takk Gud under alle forhold», står det i teksten. Som kristen kan og skal vi gjøre det. Prøv, og du vil kanskje få oppleve at lovsangstonen bryter frem på nytt.

Willy Gryting arbeidet tidligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.

Joh. 21, 1–11

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Og vi så Hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet». I denne fortellingen fra bryllupet i Kana får vi et eksempel på hvordan Jesus viste sin herlighet. Nemlig ved å hjelpe noen vertsfolk som var kommet i en lei knipe. Han forvandlet omkring 600 liter vann til den beste bryllupsvin.

Men hjelpen hadde en dobbelt virkning: «Og Hans disipler trodde på Ham», står det i teksten vår. Det betydde ikke at de ikke hadde trodd på Ham før, men heller et nytt fremskritt i troen. «Troen er ikke en stillestående ting, enten den går frem eller går den tilbake», skriver Olav Moe i sin bibelkommentar.

At Jesus valgte å gjøre sitt første under i et bryllup, og akkurat der vise sin herlighet, viser oss at Han bryr seg om vår hverdag. At Han slik hjelper oss i våre hverdagslige ting og gjøremål, er kanskje det som styrker vår tro aller mest. Han viser sin herlighet for oss i ting vi opplever som små og store under, om vi skal gradere det da? I alle fall er dette med å styrke vår tillit til at Han også er med når store vanskeligheter og prøvelser kommer.

Så fint at dette er en av tekstene som det nye året begynner med. Det skal gi deg visshet om at Jesus ønsker å være med i alle områder av livet ditt også i året som ligger foran. – Både din fritid, ditt familieliv, ditt arbeide, økonomien, ditt arbeide i Guds rike og din vitnetjeneste. Det er bare du som kan stenge Ham ute fra noe av dette, men da blir også livet fattig og tomt. Nei, lukk Ham inn i det alt sammen – bry Ham med små og store ting, og du vil se Hans herlighet, takke Ham og tjene Ham.

Men den herlighet Han viser deg, må også andre få se for at de kan tro på Ham. Derfor må du fortelle om det til andre. Ja, tenk så stort at Jesus gjennom ditt liv skal få vise sin herlighet for at nye mennesker skal få møte Ham.  

Willy Gryting arbeidet tildligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.

(Finnmarkshilsen, Jerusalem): Den kjente predikanten Steinar Harila fra Vestre Jakobselv ledet en gruppe nordmenn som deltok i den årlige Jerusalem-marsjen i Israel torsdag ettermiddag. Kristne fra over 100 nasjoner kom til marsjen. I tillegg var det mange israelere i marsjen og langs gatene.

Det er ikke første gang at Harila besøker Israel med norske grupper. De reiser rundt i Bibelens land og ser de hellige steder så vel som det moderne Israel. Hans turer er også kjent for sine møter og oppbyggelse på kveldstid. Mange mennesker som savner kristne møter rundt om i Norges land, får også delta i et kristent fellesskap i tillegg til opplevelsen av Israel.

På Harilas banner sto det det «Harila-gruppen fra Norge gleder seg sammen med Israel».

  Harila driver også et omfattende arbeid i Russland.

(NYTT): Nye arkeologiske studier av koppergruver viser at Bibelen hadde rett tidsangivelse av Edom.

Kongeriket Edom eksisterte før det gamle Israel, slik Bibelen forteller.  Arkeologer fra USA, Israel og Jordan fant ut at ulike koppergruver i Arava-ørkenen benyttet en standardisert teknikk for over 3000 år siden. Arkeologene mener derfor at det var en sterk sentralisert enhet som styrte kopperproduksjonen i et stort område. Dette betyr en stat, skriver Haaretz.

Arkeologer mener videre at det edomittiske kongedømmet ble dannet i midten av det 11. århundre f.Kr. og 300 år tidligere enn det arkeologer til nå har trodd. Avisen skriver at det ikke er hver dag at arkeologi og vitenskap bekrefter Bibelen, men her er det klart at kongeriket var eldre enn man trodde.

Avisen viser også til tidsangivelsen i 1. Mosebok 36, 31:

«Dette var de tre konger som regjerte i Edom-landet før det hersket noen konge over Israels barn:…»

Utgravningene ble ledet av professor Ezra Ben-Yosef fra Tel Aviv Universitet og professor Tom Levy fra California Universitet i San Diego.

Undersøkelsen er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PLOS ONE.

Av Axel Remme

Luk. 4,31–37

(PREKEN): Åndsmakt og åndskamp er noe vi skal regne med å forholde oss til. Ikke bare som en mulighet, men som den realitet det er i vår verden. Mennesker på Jesu tid var seg bevisst de onde ånders tilstedeværelse og innvirkning på personer og miljø. De fornektet ikke, men erkjente at djevelens nærvær og makt var så ufyselig og brutal, at mennesker ble besatt av onde ånder.

Jo mer ondt som skjer av forbrytelser, vold, overgrep, ran, drap, forførelse og misbruk, dess mindre tar vårt folk på alvor den ondes nærvær og innflytelse i samfunnet. Kilden til ondskapen vil en ikke erkjenne, derfor blir kampen mot den ofte forfeilet og svak.

Guds og menneskets motstander, Satan, har ofte fritt spillerom. Mange tar ikke hans eksistens og tilstedeværelse på alvor. Det en ikke tror eksisterer, er en verken redd for eller på vakt mot. Dette viser hvor åndelig blind mennesket er før det er blitt opplyst ved Guds ord og Den Hellige Ånd. Det er Skriften som må vise oss sannheten om fiendemaktene mot Gud, Hans folk og Hans rike.

Vi har med åndsmakt å gjøre

Mennesket er ikke bare kjøtt og blod. Men det er også åndsvesen, som både har med Guds Ånd og onde åndsmakter å gjøre. Dette må vi se sant og realistisk på, selv om fornektelsen av vårt åndelige opphav, Gud-tilhørigheten, tiltar. Den ateistiske tanke fratar menneske erkjennelsen av sin identitet.

Guds ord lærer oss å regne med den onde åndsmakts realitet. Dette Jesu-ord er påminnelse om det. Den makt som står Gud imot, hindrer og holder mennesket borte fra frelsen. Guds fiende har denne hensikt, å berøve oss for tillit til vår Skaper og himmelske Far. «Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge.» Og søker stadig å få mer innflytelse. Han vil ha makten, innta og overta, okkupere og herske.

Vi hører her om «en mann som var besatt av en uren ånd». Evangelie-beretningene forteller flere ganger om det. (Bl.a. i Matt.12, 22–29. Mark.9, 17–29). Det hender altså at den onde tar kontrollen over mennesket slik at det mister evne til å tenke, handle normalt, riktig og fritt.

Den onde ånd gir seg til kjenne ved sitt Kristus-fiendskap og sin frykt for Ham. «Å! Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du kommer for å ødelegge oss!» Dette viser at den onde ånd kjente Jesus og Hans gjerning.

Men denne reaksjonen på Jesus kjenner vi også fra vår egen tid og dagens samfunn. Motstanden mot at Hans ord og bud skal få hevdes i barnehage, skole og høyskoler, er tydelig. Det er forbudt med kristen forkynnelse i de offentlige institusjoner allerede fra barnehagen. Avvisningen har frykten i seg. Likheten med besettelses-ånden i beretningen er tydelig!

Vi må være oss bevisste at vi har med onde åndskrefter å gjøre. Efeserbrevet minner oss sterkt om denne realitet: «Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef. 6,11–12)

Jesus har ført den avgjørende åndskamp på jord. Han neglisjerte den ikke, men tok kampen opp mot de onde ånder. Fra første stund etter Johannes-dåpen fikk Han med djevelen å gjøre. «Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørken for å fristes av djevelen.» (Matt. 4, 1–2) «Og fristeren kom til Ham.» Med misbruk av bibelske ord og bedragersk tale. Men som da, så siden, avslørte og avviste Jesus falskheten og viste djevelen bort.

De onde ånders makter angrep Jesus stadig. Satan var fullmobilisert til kampen mot Messias og Hans gjerning. Med variert strategi rettet «ondskapens åndehær» anfall mot Jesus Kristus. Men den ble slått og beseiret «da Han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol. 2, 15) Vår frelser førte den avgjørende åndskamp i verden. Jesus kjempet oss fri, så vi ved troen på Ham kan stride mot de onde ånder uten å bli inntatt og overtatt av dem. Jesu seier og frelse gir vern mot den ondes angrep.

Vi må være oss bevisst at åndskampen fremfor noe og overalt går ut på å befri mennesket fra djevelens forførelse og makt. Å sette mennesket fri fra de Gud-fiendske åndsmakter er åndskampens første hensikt og mål. Men åndskampen gjelder også alt det som vil nedkjempe troens liv og gjerning i vårt samfunn. All avvisning av Jesus og Hans ord er virket av den ondes motstands ånd!

Befrielsen skjer ved Jesu ord

I denne dystre virkelighet i vår verden, «som ligger i det onde», er Guds rike brutt inn med Jesus. Og evangeliet viser Hans frelseskraft, også for de mennesker djevelen har bundet.

Vi kan ikke sende «ondskapens fyrste» på dør ved vår fornuft, psykologi, overtalende ord eller velferdsordninger. «Den sterke» lar seg ikke tukte og rokke uten ordet fra «den sterkeste».

Kampen for å berge mennesker fra sin synd og dens bånd og last, inn til Guds rike, er åndskamp! Evangelisering er også åndskamp! Misjon som forkynner Guds ord, underviser og lærer i kristentroen, og ikke kun er hjelpetiltak, omsorg- og velferdsarbeid, er åndskamp. Vitnesbyrd om troen på Jesus Kristus og Bibelen er en del av den åndskamp enhver kristen må stå i, dersom en vil være tro mot Frelseren og kristenkallet!

Teksten viser at befrielsen skjedde ved Jesu ord. I dem var det guddomsmakt, forløsnings – og gjenreisningskraft. Dette er midlet til åndskampen, Jesus og Hans ord. Jo mer mennesket roper mot Herren Kristus: «Å, hva har vi med deg å gjøre!» dess mer trenger folket Hans frelse og befrielse. Derfor skal vi frimodig og «med myndighet og kraft» la Hans ord lyde mot all vantro, Kristus-fornektelse, frykt og alt «som reiser seg mot «kunnskapen om Gud».

Av Brit Rønningen

(Sambåndet, 08.10.2019): Kjell Furnes lanserte tirsdag sin bok «Det gryr av dag» fra Lunde Forlag. Det skjedde i forsamlingen Betlehem i Bergen. Han har fått mange oppfordringer om å skrive boken.

‒Hensikten med boken er blant annet å vise sammenhengen mellom Guds gamle og nye eiendomsfolk. Det er viktig å få dokumentert at erstatningsteologien som sier at Gud bare har ett eiendomsfolk, er en villfarelse. Det argumenterer jeg mot, forklarte Furnes.

Furnes er kjent som stortingspolitiker for KrF i Møre og Romsdal. Videre har han vært varaordfører i Giske og fylkesordfører i Møre og Romsdal. Furnes har også vært formann i Det Vestlandske Indremisjonsforbund og har hatt verv i Santalmisjonen, Norge IDAG og Ordet og Israel.

Israelvenn

Han ble spurt om hvorfor han er så interessert i Israel.

–For det første var min far interessert i Israel. For det andre var jeg formann for Israels venner på Stortinget og måtte sette meg inn i saken for å kunne svare journalister og andre. For det tredje ble det under de siste årene på Stortinget klart for meg at jeg ikke skulle inn i politikken igjen, men inn i misjonen. Jeg gikk hjem og leste i Bibelen om hva som står om Guds to eiendomsfolk. For det fjerde så har jeg vært reiseleder i Plussreiser og vært 37 ganger i Israel. Der er det ikke bare ordet, men også landet som forkynner, fortalte Furnes.

Jødefolket

–I Bibelen leser vi at Gud valgte ut ett folk, jødene, for å frelse menneskeslekten. Da Han skulle komme til slekten ved inkarnasjonen, valgte Han det jødiske folket. Han brukte jødefolket for å gi oss sitt ord. Folket var ofte ulydig og gikk gjennom mange prøvelser, men gang på gang leser vi at Gud ikke gir opp sitt folk, sa Furnes.

Han viser til fire viktige profetier om jødefolket. Den første handler om at jødefolket skal bli spredd til alle folkeslag. Den andre profetien handler om at Gud skal bevare dem i diasporaen, mens en tredje profetien er at Gud skal samle folket tilbake til landet.

‒ Hvorfor samler Gud folket tilbake til landet? Fordi de der skal møte Messias. Den fjerde profetien forteller om Israels åndelige gjenfødelse, og da skal hele folket bli frelst, sa Furnes.

Kristi brud

Et hovedpoeng i Det gryr av dag er at Gud har to eiendomsfolk. Det andre eiendomsfolket kaller Furnes for Jesu Kristi brud, Jesu sanne kirke.

‒Disse to folkene må ikke blandes. Det nye folket ble født på pinsedag. De som tror på Jesus som Guds frelser, hører til Guds eiendomsfolk. Det nye folket er lite omtalt i GT, men Paulus forkynte det som han kaller et mysterium, forholdet mellom Kristus og menigheten. I GT finner vi bilder og skygger av det nye folket i skapelsesberetningen, da Gud skapte Eva og Adam. Hvorfor skapte ikke Gud Eva ut av en jordklump, akkurat som han hadde gjort med Adam? Han ville forkynne et mysterium. Det er et bilde på Kristus som brudgommen og menigheten som bruden, og at Gud gir av seg selv og forkynner Kristus for oss.

Det gryr av dag

Furnes forklarte hvorfor han har valgt boktittelen «Det gryr av dag»

–I begynnelsen skilte Gud lyset fra mørket. Lyset kalte Han dag, og mørket kalte Han natt. Det er åndelig mørke i verden, men vi er dagmennesker som lever i lyset. Jesus er den klare morgenstjerne som varsler en ny dag. Han skal stige ned fra skyen og hente hjem sin brud. Morgenstjernen kommer før solen, sa Furnes.

Sidespor

–Men mens vi venter på at Jesus skal komme igjen, hører ikke både jøder og hedninger som tror på Jesus, til det samme folket, slik at Gud nå har ett eiendomsfolk?

‒Jødefolket er i dag på et frelseshistorisk sidespor der de blir frelst som enkeltindivider på samme måte som vi som er hedninger eller ikke-jøder. Men når Jesus kommer igjen som konge, skal Han møte hele jødefolket til renselse og frelse. Da blir det ett eiendomsfolk, sa Kjell Furnes.

Artikkelen er hentet fra Sambåndet.

Av Vidar Norberg

(SPISS): Også i kristne kretser har tanken om homofil legning sneket seg inn med tidsånden. Hva sier Bibelen om dette.

«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem». (1. Mos. 1, 27)

«…til mann og kvinne skapte Han dem, og Han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt». (1. Mos. 5, 2)

Mennesket er ikke skapt med en homofil eller lesbisk legning. Man kan teste kromosonene, så finner man ut at det enten er mann eller kvinne. Selv når mennesker foretar en kjønnsoperasjon, er de fortsatt det kjønn de ble født til. De viser kromosonene. De lar ingen velge kjønn. I Bibelens og vitenskapens verden er det bare to kjønn.

Det er derimot ytre påvirkninger som forvirrer mennesker. Under denne sodomittiske tidsånden sprer homofili seg som en pest i folkene. Alt fra lekmann til prest, statsminister og konge godtar det og mener dette er helt normalt, noe som må leves ut. De vil ikke tro at Gud har skapt mennesket til mann og kvinne.

Man ser i dag at selv ektefeller i et vanlig ekteskap med barn kan skille seg for å «leve ut sin såkalte homofile legning». Dette er nok mer ånds- og samfunnspåvirkning. Man kjenner fenomenet fra Sodoma og Gomorra, byene som Gud straffet med ild og svovel.

Ved å hevde at homofili er en legning, kanskje medfødt, får man skjøvet litt av ansvaret for synden over på Skaperen som har sett hvert menneske. Dette kan brukes for å legitimere synden, eller for å ha seg unnskyldt. Slike tilsnikelser vil til slutt føre til at også kristne blir forvirret til å tro at den homofile pest er normalt. Det er det ikke.

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg…, sier David i Salme 139, 16.

«Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, sier Gud til Jeremia 1, 5.

LES PAULUS BREV TIL ROMERNE 1, 21-28