Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Kristi himmelfartsdag er helligdag i Norge. Den markeres 40 dager etter påske. Det var på denne dag Jesus fór opp til himmelen da Han sto på Oljeberget i Jerusalem. På samme måte skal Jesus komme tilbake til jorden.

Jesus kom fra Himmelen til jorden for å sone hele menneskeslektens syndebyrde. 40 dager etter sin oppstandelse første påskedag var Jesus sammen med disiplene oppe på Oljeberget. Da spurte disiplene om når Jesus kommer tilbake, men de fikk ikke noe svar. Kun et løfte om kraft til å være Hans vitner helt til jordens ende.

Da skjedde det. Den oppstandne Jesus fór opp. Han vendte tilbake til den himmelske verden som seierherre over syndens makt. Han er de troendes yppersteprest der.

Apostlenes gjerninger (1, 6–12 forteller at Jesus skal komme tilbake.

«De som nå var kommet sammen, spurte Ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel? Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt.Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. Da Han hadde sagt dette, ble Han løftet opp mens de så på, og en sky tok Ham bort fra øynene deres. Mens de sto der og stirret opp mot himmelen idet Han fór bort, se, da sto to menn i hvite klær hos dem, og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så Ham fare opp til himmelen! De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berget som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra.»

Det blir dramatisk når Jesus kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget.

«På den dag skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot øst.» (Sakarias 14, 4)

Det er nok noen som i likhet med disiplene undrer seg over når alt dette skal skje. Timen kjenner ingen. Men det er nok en del saker som må skje først. I kristen tanke er det en vanlig oppfatning at først kommer bortrykkelsen av den troende menighet. Tegn i tiden tyder på at det nå kan skje når som helst. Når menigheten er rykket bort, forsvinner også Den Hellige Ånd. Da er det klart for lovløshetens hemmelighet. Det åpner etter hvert for Antikristens rike som skal vare i sju år. Den onde vil i denne tid vende seg mot jødefolket, og all jordens mennesker vil bli nødt til å ta Dyrets merke på seg, noe som i praksis betyr evig fortapelse. Åpenbaringsboken forteller om denne fasen i tiden.

Men så, er Antikristens tid til ende. Da kommer Jesus tilbake på Oljeberget for å holde dom og sette alt i rette skikk. Messias, Kongen, skal herske med jernstav i tusen år. Det er dette som kalles tusenårsriket som er nevnt i Bibelen.

Tusenårsriket, hvor lammet og løven beiter sammen, blir et fredsrike.

Også jødene venter på dette fredsriket. Mange jøder er begravd på Oljeberget fordi man tror at den som er nærmest Messias når Han kommer, står først opp. Det er faktisk ganske dyrt å bli begravd på Oljeberget, og for jøder og andre med er dette den gjeveste plassen å bli gravlagt.

I dag er det flere kirker på Oljeberget som menneskene valfarter til. Den eldste går helt tilbake til året 380. På den tiden var det Konstantin som bygget kirker på steder for Jesu viktige handlinger. Den første var Eleonakirken. Den ble ødelagt da perserne invaderte Jødeland i 614. Korsfarerne reiste en ny, men i 1187 ble den omgjort til en moské.

Det er flere «himmelfartskirker» på Oljeberget som forteller om Jesu himmelfart. Det er denne himmelfarten man minnes i dag. Det er også en forventning om at Frelseren må komme tilbake som konge. Den vanlige kristne oppfatningen er at når Messias kommer tilbake til Oljeberget, er Hans brudeskare med Ham i sine herlighetslegemer. De skal regjere med Ham i tusen år.

Av Vidar Norberg

(BIBELSK ARKEOLOGI): Arkeologer mener de har funnet et 3000 år gammelt kanaanittisk tempel i den bibelske byen Lakis som ble ødelagt av Josva. Jødefolket ødela byen da de kom inn i det lovede land etter 40 års ørkenvandring.

–Lakis ble første gang identifisert av William Foxwell Albright som regnes som grunnleggeren av bibelsk arkeologi. Byen var et stort kanaanittisk senter, som vi kjenner fra historiske kilder. Det er ikke noe annet sted i denne regionen som er så fremtredende. Dette har den rette lokalisering, på rett sted, og navnet Lakis ble funnet på noen inskripsjoner, sa arkeolog Yosef Garfinkel til Jerusalem Post.

Historien om Lakis er omtalt i Josvas bok 10, 31–32:

«Så drog Josva med hele Israel fra Libna til Lakis. Han slo leir ved byen og kjempet mot den. Og Herren gav Lakis i Israels hånd. Den andre dagen inntok Josva byen og slo den med sverdets egg. Han hogg ned hver sjel som var der, slik som han hadde gjort med Libna.»

Utgravningene ledes av professor Yosef Garfinkel ved Det hebraiske universitet og professor Michael Hasel ved Southern Adventist Universitet i Tennessee. Funnene ble først presentert i «The Journal of the Council for British Research in the Levant».

I en pressemelding fra Det hebraiske universitet i Jerusalem fortelles det at Lakis var en av de viktigste kanaanittiske byer i Israels land under den seneste bronsealderen. Folket der kontrollerte store deler av lavlandet i Judea. Byen ble bygget rundt 1800 f.Kr. og senere ødelagt av egypterne rundt 1550 f.Kr. Den ble gjenoppbygget og ødelagt ytterligere to ganger og gikk under for godt i 1150 f.Kr. Byen er nevnt i Bibelen og i ulike kilder. Det var en av de få kanaanittiske byer som overlevde frem til det 12. århundre f.Kr.

–Denne utgravningen har nesten tatt pusten. Bare én gang i løpet av 30 til 40 år har vi sjansen til å grave opp et kanaanittisk tempel i Israel. Funnene har kastet nytt lys over gammelt liv i regionen. Det er vanskelig å overvurdere betydningen av disse funn, sa Garfinkel.

–Inngangen til templet var markert med to søyler og to tårn som ledet til en stor rektangulær hall. Slike templer var uvanlig i bronsjealderen, men typisk for tidligere templer i Syria. Templet har også små rom på sidene. Dette var trolig lagre. Vi har funnet brente kasser som fremdeles inneholder hvete. Tempelprestene lagret trolig også andre ting der, sa Garfinkel til avisen Haaretz.

Videre er det ifølge pressemeldingen funnet kokekar i bronse, smykker, økser med bilder av fugler, billefigurer og gullforgylte flasker med navnet Ramses II som var en av Egypts mektigste faraoer. Det er også funnet kanaanittiske inskripsjoner. På et potteskår er den hebraiske bokstaven «samekh». Det er også funnet figurer som representerer guden Ba’al som er nevnt i Bibelen.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året – Karmelin@netvision.net.il

• 

• 

• 

• 

• 

(GAMLE BILDER): I gamle dager var folk spent på om man på 17. mai kunne gå i småsko på avbæra veier, eller om man måtte gå i tog med slagstøvler.

Willy Gryting i Indremisjonsselskapet arbeidet på Fiskarheimen i Kongsfjord. Han har tatt bildene fra 17. mai-feiringen i fiskeværet.

Også kristne organisasjoner har hatt tradisjon med å holde 17. mai-fester. Et av bildene fra Kongsfjord Fiskerhjem i 1965 viser at forsamlingen har 17. mai-sløyfer på seg, og dermed vet man at det er fest på 17. mai. Trolig hører de på årets tale for dagen.

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): En kjent fortelling fra bibelhistorien er om den fortapte sønn. Han som fikk med seg hele arven sin og drog utenlands hvor han på kort tid brukte opp alt han hadde. I sin nød bestemte han seg for å vende tilbake til farshuset slik som han var. Der ble han mottatt med åpne armer, tilgitt, kledd opp, og så laget faren til en stor velkomstfest for ham. Han fikk begynne et nytt liv. Dette er kort fortalt lignelsen om den fortapte sønn.

Han var både fattig og hjemløs i det fremmede landet, den unge mannen, og noen varig lykke fant han så visst ikke. Han var til slutt som en flyktning i et fremmed land. Lykken fant han først når han vente hjem til sin far.

Verden er i dag full av flyktninger. Mennesker som ikke flykter fordi de har lyst, men fordi de må. Men de lengter nok alle hjem til et fritt hjemland. Hos oss er det nok og mange flyktninger som ligner på sønnen i lignelsen. De er alle skapt til å leve i samfunn med Gud, og de fleste døpt inn i Hans samfunn. Men de er flyktninger fordi de har flyktet fra farshuset der de hører hjemme. Først når de kommer tilbake dit, får de det godt.

Du er kanskje en slik flyktning. Skulle du ikke begynne å begi deg på vei hjem nå. Jeg skal love deg at du blir tatt godt imot.

«Og Han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.» Luk. 15, 11–32

Av Odd Eivind Høyvik, formann; Lars Nessa, nestformann; Roald Gundersen, daglig leder

(DEBATT): Ledelsen i Norges Samemisjon har gjennom leserinnlegg i Dagen og Vårt Land fått mye kritikk for omstillingsprosessen som er gjennomført, nå sist i Dagen 23. april hvor kretsformann Jon Teigen i Møre og Romsdal følger opp kritikken.

Omstillingsutvalget blir kalt for «nedleggingsutvalget», han bruker ord som «dyster lesning», ledelsen snakker ned organisasjonen, at ledelsen har mislykkes og bør stille sine plasser til disposisjon. Han stiller videre spørsmål om ledelsen driver «en maktkamp med helt andre motiver» Denne ordbruken er lite konstruktiv i en saklig diskusjon hvor vi står ovenfor et svært viktig veivalg for NSM.

Kretsformannen har summert kretsinntektene for 2019 og funnet ut at kretsene totalt gikk med et overskudd på over 3.mill. kr. 

Vi er glade for alle gaver som blir gitt og takker alle støttespillere. Gode gaveinntekter er kanskje en bekreftelse på at ledelsen i NSM fortsatt holder mål.

Teigen nevner ikke med et ord at NSM`s totale driftsresultat for 2019 imidlertid viser minus 3.413.073 og et årsresultat på minus 2.124.167. Hans selektive måte å fremstille regnskapet på mangler totalbildet. Denne fremstillingen rammer ledelsen og omstillingsarbeidet på en negativ måte.

I denne sammenhengen er det nødvendig å gjøre et tilbakeblikk på misjonsdriften fra midten av 1990 tallet og frem til i dag. Dette vil være opplysende og gi et nødvendig bakteppe både for Møre og Romsdal krets og alle andre som er uenige i Landsstyrets handlemåte.

I 2006 ble det nedsatt et organisasjonsutvalg på 6 personer med Hallvard Sveen som formann. Utvalget hadde blant annet følgende mandat:

«På bakgrunn av en forståelse av endringene i det samiske og norske samfunnet, og i det en tar hensyn til utviklingen i Samemisjonens foreningsliv og økonomi det siste tiåret, skal utvalget legge fram for Landsstyret forslag til endringer i Samemisjonens organisasjonsstruktur og virksomhet som vil gi økonomisk balanse i driften.» 

Innledningsvis i rapporten gir man en situasjonsbeskrivelse:

«Norges Samemisjon lever over evne. Siden 1999 er halvparten av misjonens bokførte eiendeler brukt opp. For å ha penger til lønninger og daglig drift har organisasjonen tatt opp banklån på 5,2 millioner kroner, med pant i eiendommen Kongens gt. 14b i Trondheim»

«Etter utvalgets mening behøves radikale grep. Gjentatte appeller til giverne og iherdig innsamlingsarbeid har ikke ført til inntekter som dekker kostnadene. Da må misjonens utgifter reduseres drastisk. Slik situasjonen nå tegner seg, er endringer som vil berøre hele misjonens arbeid ikke til å komme forbi».

Blant mange anbefalinger konkluderte utvalget med at:

«Kretsarbeidet drives ved hjelp av frivillige medarbeidere, uten fast ansatte.»

Ettertiden viser at det ikke har lykkes å nå målet i mandatet med å komme i økonomisk balanse.  Salg av eiendommer har vært redningen for å holde drifta i gang.

I 2013 gjorde Landsstyret vedtak om å be konsulent Jan Heitmann utarbeide et notat for NSM med konkrete organiseringsalternativer sammen med Arbeidsutvalget (Sola-dokumentet) Oppgaven var å vurdere: Organisering og gjenoppfriskning av en gammel kristen organisasjon. Hva skal vi fylle organisasjonen med og hvordan skal vi organisere oss?

 LS formannen da var Sven Sunnset. Han hadde understreket flere ganger at Samemisjonen befant seg i en skjebnetime, og at avgjørende tiltak måtte settes i verk for å sikre organisasjonen, eventuelt arbeidets overlevelse. Fristen for aktuelle tiltak var etter formannens vurdering en hastesak.

Sunnset uttalte til Vårt Land allerede i august 2011 at «Hvis vi ikke gjør noe, vil det bety Samemisjonens død»

Under kapitlet om Strategisk tenkning skriver man: «Skal Samemisjonen overleve må den sikre ekspansjon-øke aktivitetene og inntektene. Dette er enormt krevende med de forutsetninger Samemisjonen i dag har. Både eksterne rammevilkår og intern ressurssituasjon tilsier at Samemisjonen ikke vil lykkes»

Dette dokumentet fikk heller ikke nødvendig nedslag i organisasjonen og fikk heller ikke tilstrekkelig og bred nok oppfølging.

I 2015 ble ny daglig ledelse ansatt og med nytt landsstyre valgt på Landsmøtet i 2014, ble det satt trykk på arbeidet med tiltak for å få driften i balanse. Styrking av kretsene var et tiltak for å øke forkynnelsen med håp om økte inntekter. Dette tiltaket ga ikke ønskede resultater.

Årlige underskudd fortsatte, med et lite lyspunkt i 2016 regnskapet. I årene etter forverret den økonomiske situasjonen seg igjen med flere underskuddsår.

I 2018 ble så det omtalte omstillingsutvalget nedsatt i et nytt forsøk på å komme seg ut av uføret. Et omfattende analysearbeid konkluderte med at det verken er økonomisk eller personalmessig grunnlag for å føre drifta videre med nåværende modell. Heller ikke vurderer vi modellen som er lansert av Møre og Romsdal krets som realistisk.  Kretsen har foreslått å øke bemanningen til 9,3 årsverk noe som vil kreve nye ekstra millioner i gaveinntekter.  En slik modell tilhører etter vår vurdering en tid hvor NSM hadde flere tusen foreninger. I dag har vi 20 foreninger igjen på landsbasis. Fra 2013 er foreningstallet gått ned med 70 foreninger.

Modellen til Møre og Romsdal krets står i sterk kontrast til anbefalingen fra kompetente personer i Organisasjonsutvalget av 2006: et kretsarbeid basert på frivillighet og ingen fast ansatte.                                                                        Fremtiden i misjonsarbeidet vil kreve større grad av frivillighet med brennende hjerter.

Nåværende landsstyre har landet på en «uventet» modell med forslag om sammenslåing med Misjon Sarepta. Det er laget en intensjonsavtale mellom partene. Denne modellen tror vi vil bringe nytt liv i en gammel organisasjon som NSM. Med ungdommelig rekruttering og pionerånden vi finner i Sarepta, sammen med Guds hjelp, kan forkynnelsen forsterkes, bringe nye medlemmer, økte inntekter og gi større engasjement for misjonsarbeidet totalt i Sapmi. Hvis dette blir en realitet, bringer vi med oss Samemisjonens verdier sammen med våre medlemmer og vårt misjonsarbeid inn i et nytt livskraftig fellesskap.

For begge organisasjonene er målet med sammenslåingen å videreføre og utvikle det totale arbeidet med forkynnelse, undervisning og diakoni. I tillegg vil en enklere driftsstruktur bidra til at mindre ressurser blir brukt på å holde de administrative hjulene i gang. Dermed kan de økonomiske midlene i større grad kanaliseres mot forkynnelsen, som er hovedoppgaven i misjonsarbeidet.

Vår oppfordring som samemisjonsvenner er å bruke vårt engasjement og penger i et felleskap med Misjon Sarepta – i en fremtidsrettet organisasjon.

Vi vil ikke legge ned samemisjonsarbeidet. Tvert imot ønsker vi en revitalisering av arbeidet hvor oppdraget blir videreført og intensivert med fornyelse og optimisme inn i nye spor.

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): Tjenestedeling er et stadig tilbakevendende spørsmål – som man mener man har kommet til stadig dypere innsikt i enn fedrene – selv om konsekvenser og resultater tyder på det motsatte.

Men ordet tjenestedeling – hva menes med det? Nå har man nemlig også fått problemer med ordet tjenestedeling. Men enkelt og greit må det ha noe med tjeneste å gjøre. Og det neste er deling av denne tjenesten – som klart må sikte på at tjenesten deles etter utrustning fra den man skal tjene. Og det må ha noe med forskjellige naturgaver og nådegaver å gjøre.

I kristen sammenheng – er det tjeneste i Guds rike – og da blir det selvsagt Herren i dette Riket som bestemmer hvordan oppgavene skal fordeles. Riktig nok er Hans tanker himmelhøyt over våre tanker – og ekteskapet et «mysterium» – riktignok et herlig sådant – men bare innsikten i Skaperens DNA-opplegg (som Ordet viser til i Romerbrevet kapittel 1.) burde være nok til å få oss til å høre etter også om tjenestedeling fra Skaperens Ord. Den naturlige Skaperordning deler ut klare oppgaver til mann og kvinne – om man slåss for Marx sine likhetstanker aldri så mye. (Tanker man er pålagt å rive ned siden de reiser seg mot Kristus.)

Blant annet er det fordelt slik at om jeg som mann -–om jeg måtte ønske det aldri så mye – er jeg ikke utrustet til å føde barn, ei heller amme det; en helt grunnleggende funksjon for en familie som vil føre slekta videre, en nasjon som vil overleve inn i fremtiden. Det viser all demografisk utvikling oss tindrende klart med tall ned mot 1,5 i Norge og Syd-Europa langt lavere – og nå en nifs dødsrate på grunn av stor overvekt av eldgamle folk – selvsagt med liten overlevelsesevne og arbeidskraft og alt for lite arbeidere til å pleie dem.

Når vi da har en Skaper som har meddelt oss sin oppgavefordeling i klare Ordelag – om en bare vil lese som det står og holde seg til det som står – burde man ikke kaste bort tid og krefter med å krangle med sin Skaper om hva Han klart og tydelig har sagt fra 1. Mosebok (til mann og kvinne), Esaias kapittel 2–3 om guttekåthet og kvinnestyre, Akab og Jesabel og et NT som har imot at man lar kvinnen Jesabel råde. Og selvsagt bør en ikke glemme ordene i 1. Kor. 14. «Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne sig, som også loven sier,-» –  altså om at kvinner skal tie i forsamlingen uten at de av den grunn blir nektet vitne- og bønnetjeneste. Heller ikke bør en glemme det store alvor det hviler over å være hyrde og lærer – for de skal få dess strengere dom – for forføres en av disse mine minste – – – så burde en vite hvordan det går. Og så har man det enorme hyrdeansvar som ofte hviler på en hyrde og en lærer som nok blir sett opp til – men i bønnerommet og i sjelesorgen er det nok alvoret og trykket som veier tyngst. Bare les Nordsletten og mange andre om indre og ytre kamp.

Så er det alle de fundamentale oppgaver i samfunnets fundament – hjemmet og familien – som Bibelen høyakter – men som kvinner og menn ikke synes å ha det store syn for i dag – når man enda til lovpriser «dobbel inntekt – ingen barn, DINK». Las nettopp en dame som ytret ønske om at kvinner kunne få innta absolutt alle jobber som mennene har. På meg vitner det om kvinneforakt – og at mannen er det store alt overskyggende ideal, mens man heller burde lese seg opp på Skriftens tale om kvinne og mann. Helt ille blir når ungjenter står i kjønnskø og vil bli mann. Om ikke før, bør man nå si stopp og høyt si med tidligere sjefredaktør Arthur Berg at  «eg høgaktar kvinna». Bibelen taler en rekke steder om hvor viktig kvinneligheten er i tjenesten for familien, etterslekta og fremtiden for hele nasjonen. «Den hånd som styrer vogga, styrer verden» – da er det kanskje ikke så rart at verden svinger av hengslene p.t.

En slutter med Mika kp. 2.  «Mitt folks kvinner driver I ut av de hjem som var deres lyst; fra deres små barn tar I for alltid bort den pryd jeg har gitt dem.»  Det forteller tydelig hvilket overgrep som nå gjøres mot kvinna, kvinneligheten og dermed nasjonens fremtid. Slik går det når de ut-dannede med liten bibelsk dannelse skal styre menighet og samfunn.  Nei, Skaperen og Hans instruksjon om hvordan oppgavene skal deles i tjenesten i menighet og samfunn, er nok det som må følges om det skal bli bærekraft. «Når hver sin lekse lære vil, da står det godt i huset til.» Også det Norske hus med de tusen hjem «som landet frelst i fra slaget bar.»

Artikkelen er hentet fra www.Kommentar-avisa.no

Av Vidar Norberg

(NYTT – Jerusalem, mai 2020): Birgitta Rosén Rivai kom 27. februar fra Sverige til Israel for å stemme i valget på Knesset. Da slo koronaviruset til. Norwegian innstilte sine fly, og det ble ikke lett å komme seg hjem til Sverige igjen.

–Jeg har to døtre i Israel. Den ene har jeg bare fått besøkt én gang på grunn av koronaviruset. Den andre har jeg bodd hos i Jerusalem, forteller Rosén Rivai fra Stenhamra i Sverige.

–Nesten alt har vært stengt i Israel. Det har ikke vært mulig å gå andre steder enn korte turer til butikken. Det har vært et helt annerledes Israel. Det er ikke til å kjenne igjen under korona. Det er som om en dødsengel har gått gjennom landet, sier Rosén Rivai som bodde i 30 år i Israel frem til 2005.

Rosén Rivai påpeker at det i påsken skulle vært mange turister fra hele verden. Istedenfor er det knapt noen. Mange er arbeidsledige, og Rosén Rivai sier at det er ikke lett for folk.   

Ettersom tiden gikk uten flybilletter, kontaktet hun Sveriges ambassade i Tel Aviv. De satte henne i kontakt med en agent. Han klarte å finne fly fra Tel Aviv til Minsk og videre til Stockholm.

–Reisen var lang, men spennende. På Ben-Gurion flyplass var det en kunstig følelse. Alle hadde munnbind, hansker og holdt avstand.

–I Minsk ventet vi i rundt fem timer. Flyet til Stockholm var fullt, men det var ikke de samme passasjerene som fra Ben- Gurion.

–På Arlanda flyplass i Sverige var det tomt for folk, men ingen restriksjoner. Folk tittet på oss som hadde munnbind.

Rosén Rivai forteller at hun måtte ta drosje hjem. Vanligvis tar hun buss.

–Nå sitter jeg hjemme i frivillig karantene. Jeg ba Svenska Kyrkan om kjøpe litt mat og bringe den hjem til meg.

Birgitta Rosén Rivai, som selv arbeider på et gamlehjem, forteller at koronaviruset har slått til i Sverige også. 25 er døde på et jødisk gamlehjem, ifølge pressen.

–Jeg kjenner to pastorer som har fått COVID-19, men ikke deres koner. Ingen vet hvor de er smittet. Menn blir vel hardere rammet, sier hun.

–Mange dør og er smittet av COVID-19 i Sverige, men jeg har ikke hørt om noen der jeg bor. Det er litt på landet.

De som er over 70 år, holder avstand til folk. Jeg kjente meg tryggere i Israel enn i Sverige.

–Det har vært mye regn, og landet blomstrer og er vakkert. Jeg går lange promenader og nyter naturen. Jeg lengter tilbake til Israel, skriver Birgitta Rosén Rivai i en e-post fra Sverige.

Artikkelen er hentet fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner på KARMEL og les mer – 500 kroner i året

Karmelin.netvision.net.il

Av John Skåland

(KOMMENTAR – 08.05.2020): Overskriften er blitt nesten som et ordtak rundt om i Norge i disse «koronatider». Ordet står skrevet ute i naturen, på vegger og mange andre steder.

I en tid med mye frykt og usikkerhet kan det tenkes at de som uttrykker dette, har et inderlig ønske om at alt må bli som før koronatiden. Og rent menneskelig er dette meget forståelig – folket vil tilbake til det som føltes trygt og sikkert.

Men er utsagnet korrekt?  Dersom det skal bli en trøst, må det som sies selvsagt være sant og bli oppfylt. Hvis ikke er det en falsk trøst.

Hvordan var livet før korona? Jo, mennesket hadde kommet så langt bort fra det naturlige liv at det unaturlige hadde tatt overhånd. Regnbueflagget heistes på mange rådhus rundt om i landet, og det norske folket har levd på moralsk bunnivå i lang tid alt. Innen kunst og kultur har det absurde og unaturlige tatt helt overhånd. Folk har levd i en overflod som har ført til et enormt misbruk av naturens ressurser. Innen lovverket har våre politikere vendt seg mer og mer bort fra de retningslinjer Gud i Himmelen har satt for liv og levnet. Løgn og umoral er det som preger de store medier. Et misbruk av de offentlige midler styres både sentralt og regionalt i et omfang som vi før aldri har sett maken til.

Selvsagt har ikke koronatiden ført til at alt dette nå er endret. Folket har bare ikke nå om dagen de samme muligheter til sine utskeielser. Men er det dette vi vil tilbake til og fortsette med i det samme feilaktige spor??

Det som trengs, er at folket vender om! Ikke minst det norske folk som i sin overflod har vendt Gud ryggen. Vi har en frafallen «statskirke» hvor de som styrer, ikke holder seg til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Dermed leder de også resten av folket i grøfta og bort fra Bibelens Gud.

Og det er selvsagt ikke bare «statskirken» som er på ville veier. Vi har sett de seneste 30 år hvordan de frie menigheter og kristne organisasjoner mer og mer sporer av fra bibelsk kristendom. Vi lever midt i den siste avdeling av Laodikea-menigheten. Disse «kristne» tror at de har alt, men Bibelen forteller at de er «fattige, blinde og nakne». Så feil kan man altså ta!

Koronatiden bør være et vekkerrop til alle som sover. Søk tilbake til Bibelen og de retningslinjer som den beskriver for livet. Vær rede til å møte Ham som meget, meget snart kommer for å hente alle som tror på Ham.

Det kan godt være at mye går tilbake til det såkalte «normale» etter hvert, selv om mange tror at verden ikke helt blir den samme etter det som er skjedd. Men det som er helt sikkert, uavhengig av koronatiden, er at Bibelen varsler oss om meget store og alvorlige katastrofer som skal ramme denne verden før Messias kommer og oppretter sitt rike på denne jord.  Før denne vreden slippes løs over jorden, vil ifølge Skriften alle vi som tror på Ham, være tatt bort fra jorden for å for evig være med vår Herre og Frelser. Det er dette som er vårt store og salige håp. Har et menneske kommet i den stilling at det har tatt imot den store gaven som Gud vil gi oss, frelsen i Jesus, da trenger ingen frykte verken for korona eller for noe annet som ligger inne i fremtiden.

For et salig håp!

(SPISS – 08.05.2020): I dag er det 75 år siden Norge igjen ble et fritt land etter fem års tysk okkupasjon. Det var for de fleste en gledens dag da man igjen kunne ta frem det korsmerkede flagg i rødt, hvitt og blått.

Store deler av Finnmark lå i ruiner etter den brente jords taktikk. Den tyske hær svidde av alt under sin ville tilbaketrekning høsten 1944. Noen plasser ble ikke bygget opp igjen. Men folket i Finnmark ville tilbake til sin hjemmejord, enten de var evakuert til Fredrikstad eller Bremnes. Noen som hadde rømt til fjells etter brenningen, dro til Båtsfjord som tyskerne ikke rakk å svi av. Finnmarkingene gikk i gang med gjenoppbyggingen av Finnmark som var rammet av en katastrofe. 

Seieren over Adolf Hitlers tredje rike i 1945 var frihetens vår for de fleste, men ikke for alle. De få jøder som kom tilbake fra holocaust, fant sine hjem og eiendeler plyndret. For mange var krigen en uopprettelig skjebne. Selv den dag i dag opplever jøder i Israel at alt fra boikottbevegelsen vil boikotte landet, mens norske myndigheter er pådrivere for at etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob skal miste deler av det landet som Gud lovet dem. Dette vitner om at man ikke tar Guds Ord og landløfter alvorlig.

Norge var bygget på den judeo-kristne tradisjon, helt fra Olav den hellige som samlet og kristnet landet. Det var viktig for å kaste av hedenskapets brutale åk. Den lutherske reformasjon skapte også en frihetens vind over land og folk. Den grunnlov som fulgte i 1814, gav frihet under ansvar, ikke minst fordi folk trodde det var en Gud som sto over. Mennesket står til ansvar for en skaper som ser og vil dømme. 

Et godt demokrati må bygges på de judeo-kristne verdier, at Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Og du skal elske din neste som deg selv. (Matt. 21, 37 og 39). Faller dette bort i et samfunn, blir det brutalt.

Dessverre må man nok si at 75 år med frihet ikke bare har skapt frihet og lykke. Fosterdrapet på norske sykehus har drept mange barn i mors liv. Abort er en himmelropende synd, den verste form for hedenskap. Antallet skilsmisser og ødelagte ekteskap har økt. Det rammer familien som er selve grunnsteinene i et samfunn. Samboerskap er ikke en bibelsk ordning som kan likestilles med ekteskapet som er innstiftet av Gud. Homofil praksis og partnerskap er en sodomittisk synd som Bibelen advarer mot og lover dom over. Den materielle veksten har ikke ført til den nødvendige befolkningsvekst, men heller for få fødsler. Kanskje er samfunnet blitt mer egoistisk.

Prest og predikant, kirke og bedehus er nok blitt satt til side som normgivere i samfunnet. Istedenfor har aviser, radio, fjernsyn og nå internett tillatt seg mer hasjelas med Bibelen og det som er hellig. Alkoholfulle munner og narkotikarus bringer med seg mer løssluppenhet og vold. Både mot barn og voksne. Når barnevernets folk møter opp i hjem og ber folk være litt mindre kristelige og slutte med bordbønn, forstår man at samfunnsutviklingen ikke bare har vært god. Samtidig ser man at samfunnet har mistet mer respekt for de åndelige verdier og helligholdelse av hviledagen.

Frihet er ingen selvfølge. Den må først forsvares innad i folket. Forvitrer den kristne tro, vil folket før eller senere øde seg selv. Da hjelper det ikke med krigsmaskiner og fulle kaserner, eller med penger i fond eller noe annet. For «vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt på Huset byggja. Vil Gud ikkje verga By og Land, Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.»

Når man i dag på frigjøringsdagen heiser flagget, bør man tenke over hva korset betyr. Det forteller om verdens Frelser som har dødd på korset for å sone menneskets synd og stått opp igjen for at alle mennesker som tror på Ham, skal bli frelst. Derfor skal et godt samfunn legge til rette for at mennesker skal søke Gud. Apostlenes gjerninger 17, 26–27 forklarer dette:

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»

Dessverre må det kanskje bli krig, hunger og pest for at mennesker i sin nød skal vende seg til Gud.

(NYTT): Leif Johan Halsos (62) er ansatt som ny daglig leder i Norges Samemisjon etter Roald Gundersen som har vært daglig leder siden 2015. Halsos tiltrer stillingen fra 1. september, skriver Norges Samemisjon i en pressemelding.

Leif og kona Kristin er nå bosatt på Reipå i Meløy kommune i Nordland.

Leif Johan Halsos og familien bodde i Máze fra høsten 1983 fram til 1994. Han virket i denne perioden blant annet som barne- og ungdomsarbeider for Frikirken, han var og kateket i Kautokeino menighet i denne tiden. Gjennom mange år har Halsos blitt benyttet som forkynner under NSM sine vinterstevner i Kautokeino. Under sitt virke i Indre Finnmark lærte han seg å snakke samisk.

–Det vil være en styrke at daglig leder kan kommunisere med samene på deres morsmål. Halsos kan også forkynne på samisk, selv om han helst vil bruke tolk når det er tolk til stede, skriver Samemisjonen.

I pressemeldingen står det også at både Halsos og kona har mange læstadianske venner i Indre Finnmark og i Alta.

–Medarbeidere og tillitsvalgte gleder seg over at Leif Johan Halsos har sagt ja til kallet om å bli ny daglig leder, og ønsker ham velkommen som medarbeider i Norges Samemisjon og ønsker Guds rike velsignelse over ham og hans families liv og virke, skriver Odd Eivind Høyvik i pressemeldingen.

Hør Halsos andakt om Guds beskyttelse og nærvær i den vanskelige koronatiden.