Oppbyggelse

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT – Jerusalem 21.06.2020): En kvart million mennesker i Jerusalem vil komme under daglig terrortrussel om århundrets plan om en PLO-stat blir en realitet.

Det var advarselen fra Jerusalems viseborgermester Aryeh King som talte foran statsminister Benjamin Netanyahus kontor i søndag ettermiddag. Han deltok i åpningen av en tre dager lang protest mot Trump-planen. Den legger opp til at palestina-araberne får 70 prosent av Judea og Samaria til en PLO-stat så snart Israel annekterer 30 prosent av Judea, Samaria og Jordandalen med jødiske bosetninger.

Det er bevegelsen «Sovereignty Movement» (Suverenitet-bevegelsen) med Yehudit Katsover og Nadia Matar som står bak markeringene. De er også kjent fra «Women in Green» (Kvinner i grønt).

Terrortrussel

–Jeg kom hit for å demonstrere sammen med disse gode mennesker. «Bibi» (Benjamin Netanyahu) tenker på å etablere en palestina-arabisk terrorstat på innsiden av Jerusalem. Det er en stor fare for befolkningen. En kvart million mennesker i Jerusalem vil leve under daglig terrortrussel, sa King til KARMEL og REUTERS.

–Tror du at araberne vil angripe om Israel forlater områdene?

–Ingen tvil. Vi ser det i andre områder som på Gazastripen og i Hebron. Hvorfor skal vi ta en slik risiko, svarte King.

Aryeh King forklarte videre at planen innebærer at araberne skal få åtte områder i nærheten av Jerusalem. Det gjelder blant annet Atarot. Der lå den gamle flyplassen som ble stengt på grunn av terror. Andre kjente bydeler som kan bli oppgitt, er Kalandia, French Hill og Anata. Viseborgermesteren sa at i den østlige delen av Jerusalem gjelder det blant annet flyktningleiren Shuafat og i sør mindre steder ved Amona.

–Hvor langt ligger disse fra Jerusalem?

–Shuafat og Anata ligger rundt 800 meter fra trikken.

Lille-Jerusalem

Aryeh King ser også andre farer dersom århundrets plan blir en realitet med en PLO-stat.

–Bibis plan vil skape en demografisk fare for Jerusalem. Så snart Netanyahu godkjenner planen, vil araberne forstå at de kan komme under en terroristregjering som i Gaza. De vil redde sine liv og flytte. Jeg er redd for at 150.000 arabere, kanskje 250.000, vil komme til de jødiske bydelene. Det blir et mindre Jerusalem hvor araberne utgjør 50 prosent av befolkningen i det vi kalte en jødisk by.

King påpekte at disse araberne er israelske borgere som har rett til å flytte fra en palestina-arabisk stat og inn i det jødiske Jerusalem.

Viseordføreren var også redd for at oppgivelse av områder i tilknytning til Jerusalem kan føre til presedens med mer overgivelse av land til palestina-araberne.

–Det har implikasjoner om man rører ved Jerusalems og Israels grenser. Om fem år kan det komme en ny statsminister. Han kan si at Israel også tidligere har inngått kompromiss, og kan fortsette med det. Bibi skaper konsensus rundt handel med Jerusalems grenser.

Århundrets plan

–Vil Judea og Samaria bli oppgitt for alltid dersom Netanyahu går med på århundrets plan fra Donald J. Trump?

–Dette er ikke Trumps plan. Det er Bibis «Netanyahu-plan». Trump sa at om Bibi ikke godkjenner den, vil han ikke påtvinge Netanyahu denne planen. Dersom Bibi nekter, blir det ikke noe. 

–Tror du at Netanyahu virkelig vil gi opp deler av landet?

–Selvfølgelig. Han gav opp Hebron, Abu Dis, Nord-Samaria og støttet overgivelsen av Gush Katif (de jødiske bosetningene i Gaza, red. anm.).

–Er dette Oslo-avtalen på nytt?

–Ja. Absolutt. 

–Bibi tenker på å gi opp 70 prosent av landet i Judea og Samaria til en palestina-arabisk stat. Deler av Jerusalem, Israels hovedstad, er også innenfor de 70 prosentene. Dette er noe som man aldri før har hørt før av en høyreleder. Om du spør meg, så er ikke Bibi høyreorientert. Han er venstreorientert, sa Aryeh King.

Jødenes land

–Vi ber om at statsminister Benjamin Netanyahu må ta suverenitet over Judea og Samaria, men ikke godkjenne Trump-planens andre del om en palestina-arabisk stat. Det vil bli en terrorstat innenfor våre grenser, sa Nili Naouri i Israel Forever til KARMEL.

–Den arabiske befolkningen i Israel har ingen rett til Eretz (landet) Israel eller Judea og Samaria. Vi er mot å gi rettigheter og legitimitet til en arabisk bevegelse. Det er mot staten Israel som er en jødisk stat.

–Landet mellom Jordanelven og Middelhavet er vårt, sa Naouri i sin tale.

–Vi er her for å fortelle Netanyahu at Israels land tilhører Israels folk. Vi ønsker at Netanyahu skal innføre suverenitet. Det skulle vært gjort for lenge siden, men det må ikke knyttes opp til Trump-avtalen med snakk om en palestina-arabisk stat. Dette er vårt land. Hvorfor skal vi gi opp 70 prosent, spurte Nadia Matar.

Matar og Katsovers budskap er ja til suverenitet, nei til Palestina.

–Det betyr at man gir bort 70 prosent av Judea, Samaria og Jordandalen. Jødene får bare 30 prosent. Det er fullstendig galskap, sa Matar.

Terrorstaten

–Shuafat ligger bare 12–13 minutter fra Jerusalem sentrum med trikken. En PLO-stat kommer til å bli utskytningsområde mot Jerusalem. En stat vil styrke araberne, slik at de kan myrde jøder. Jeg tror ikke det er Trump som står bak. Det er Netanyahus plan. Han tror den vil skape et godt inntrykk av ham, sa David Bedein i Israel Behind The News i en forklaring på telefon til KARMEL.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Videooverførte møter, søndagsskole og sangaften fra Elvebakken Læstadianske Menighet (ELM) i Alta er blitt en suksess.

Det var koronapandemien og møteforbud som førte til at menigheten i mars begynte med opptak som ble lagt ut på YouTube. For å få godt lydopptak gikk menigheten til anskaffelse av et nytt kamera.

–Det er flinke folk i menigheten som kan ordne med dette, forteller Torbjørn Thomassen.

Han er søndagsskolelærer i ELM. Under koronapandemien har han hatt tre barn på søndagsskolen i Bedehuset. Men det har på det meste vært godt over 500 som har fulgt med på undervisningen via dataskjermen.

–Jeg har møtt folk langt utenfor Alta som har kjent igjen min stemme og ansikt fordi de har sett på søndagsskolen, forteller Thomassen.

Gudstjenester

Det er to predikanter i Elvebakken Læstadianske Menighet. Det er Henry Baardsen og Rolf Olsen som taler Guds ord. ELM kan ha både 100 og 300 deltakere på en gudstjeneste. Men en overføring under koronapandemien har hatt over 1200 seere.

–Når gudstjenesten er klokken 11, blir sendingen sendt over radio DSF. På den måten får også våre eldre som sitter hjemme, mulighet til å følge med. I tillegg er det store muligheter for at fremmede får med seg gudstjenesten vår. Mitt inntrykk er at de yngre bruker YouTube på skjerm hjemme, sammen med familie, sier Thomassen.

Langfredag var gudstjenesten med Henry Baardsen tolket til samisk av Klemet J. O. Hætta. Menighetens salmesang ble tatt opp på video i Bedehuset. Baardsen satt hjemme og prekte, mens Klemet satt i Maze og tolket over Skype. Alt ble koblet sammen på nettet.

Læstadianerne er kjent for å like salmesang. De har også strømmet en sangaften med andakt.

–Jeg må si det er imponerende hva vi har klart å få i stand på kort tid. Denne situasjonen kom jo brått på oss alle, men vi ville ikke sitte stille og vente på bedre tider, men tok heller teknikken i bruk til det gode formål. Og ingen vet vel hvor langt Gudsordet er spredd utover via mediene, radio DSF og YouTube. Dette er virkelig stort å tenke på og være med på. Så er vår bønn at Gud skal virke i alle hjerter og skape tro og liv, sier søndagsskolelærer Torbjørn Thomassen i Elvebakken Læstadianske Menighet.

Gudstjenester, søndagsskole og sangaften finnes på elmalta.no og ELM YouTube.

Av Jørgen Høgetveit

(KRONIKK – 15.06.2020): Sir Winston Churchill er igjen i kamp, men nå er det hans statue og minnet kampen står om som fremdeles har stor kraft i vestlig politikk. Han satt i Underhuset i 60 år og innehadde en rekke ministerposter. Etter å ha vært satt på sidelinja i bortimot åtte år, ropte folket i nød på ham som statsminister i kamp mot nasjonalsosialismen og 2. verdenskrig. Han var da 64 år og snudde folket med sine mektige taler på BBC. En uttaler til BBC, at han var en mann av «tårnhøy størrelse» og den eneste som kunne redde England til det som kom til dem. Han var av mektig slekt helt tilbake til John Churchill som stoppet katolikkenes overtagelse av Europa. Han var sionist og ortodoks bibel-troende. Etter de store seire ble han kalt «Den vestlige sivilisasjons redningsmann». Han preget ikke bare sin samtid – men hans innflytelse befinner seg på «slagmarken» den dag i dag.

I dagens voldsomme oppgjør er hans minne innblandet blant annet ved at Obama hev Churchill-bysten ut av det Ovale kontor – mens Trump tok den inn igjen. I de store demonstrasjonene i London nå – raser man mot Winston Churchill som rasist – noe som vitner om total historieløshet, men samtidig om hans store betydning også i dag. I feiringen av San Remo dras også hans påvirkning av oppgjøret i Midt-Østen inn. Britene erobret jo Palestina ved general Allenbys inntog i Jerusalem før jul 1917, og fram til den endelig deling av Palestina og oppgjøret i Parlamentet i 1922 – blir han tillagt medvirkning og skyld for deling av Palestina han knapt kan belastes for. Særlig skal det være et møte i Kairo i 1921 han skal svare for. Stemmer det? Knapt. Mye tyder altså på at det er viktig å holde sannheten omkring Churchill oppe i samtiden så han heller ikke blir tatt til inntekt av opprørene som nå stikker hodet over den historiske horisont.

Winston Churchill var koloniminister fra 14. februar 1921 til 25. oktober 1922. Han ledet i 1921 et møte i Kairo hvor britene gikk inn for å dele frà østsiden av Jordan til Transjordan – den del to stammer fikk etter disputt med Moses. «Anbefalingen ble straks godkjent av den britiske regjering.» (s. 27. hos Bj. Hildrum) Så er spørsmålet – kan det belastes Churchill at Palestina ble delt – som er en alvorlig affære. Som minister må en anta at han møtte med mer eller mindre bundet mandat, samt var i en uhyre farlig situasjon og prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen noe han også synes å ha jødene med seg på.

Leser man avsnittet fra Bj. Hildrums bok om hva Lloyd George og Winston Churchill uttalte i Parlamentet i 1922 – da opprydningen  etter 1. verdenskrig og  Palestina var i ferd med å avsluttes – samt det som står om Winston Churchills operasjoner i Israel da han var der åtte dager fra  24. mars 1921, og som står grundig omtalt i «Churchill and the Jews»  av M. Gilbert – synes det i stor grad å være bortimot den eneste løsning han kunne få til i forhold til araberne, i tallet 600.000, og jøder, i tallet 83.000, og ingen jøder øst for Jordan. Han måtte også ta hensyn til flertallet i den britiske maktelite – for i det hele tatt å skaffe jødene et «jødisk hjem» – som Balfour skrev i sitt brev. Det ble i alle fall en start – i motsetning til intet hjem som kunne blitt resultatet. Som stemmetallene fra Underhuset viser, var Churchill i klart mindretall. Dessuten kunne landet da blitt for stort å forsvare for jødene.

Fra Gilberts bok siterer vi først noe om hva som foregikk i de åtte dagene i 1921 i Jerusalem før møtet i Kairo: Churchill fikk til en avtale med Abdullah, arabernes leder, om at de fikk overta landet øst for Jordan mot at resten ble under britisk mandat som han meldte tilbake til Regjeringen. Da var i alle fall arabermakta borte fra Vest-Palestina.

Winston Churchill og britene skulle da tillate fortsatt jødisk innflytting i landet noe araberne var svært redde for.

Jødene skulle også kunne kjøpe land og etablere seg i Israel. Uten dette kunne en tydeligvis bare glemme «hjemmet.»

Churchill uttalte klart at han var mot muslimsk kultur, både deres forvaltning og kvinnebehandling.

En kan ikke få med de mange andre detaljer her – men Churchill holdt en stor tale om hjelp til sionistene som ble så godt mottatt at «de følte de hadde fått en venn.» s. 57. Men så kommer det viktigste som James de Rothschild (ledende jøde i det britiske Parlament) skrev til Churchill. Han forstod at uten det politiske trekk å gi landet øst for Jordan til araberne for å få Abdullah-makten vekk fra resten av Palestina – ville man ikke ha lyktes å starte et «jødisk hjem». Rothschild takket Winston Churchill og skrev: «Uten denne meget motsagte profetiske forsyn ville det ikke ha vært et Israel i dag.» s. 57. 

Går vi så videre til det endelige sluttoppgjør i det britiske Parlament, kan vi lese følgende i MacDonald-hvitboka (Fra «Israels land etter internasjonal lov». Bj. Hildrum):

«Denne hvitboka [48] innebar at britene hadde beveget seg fra at det jødiske folket skulle få regjeringsmakten (1920), dessuten at arabere og jøder skulle dele den likt (1930), og til sist at befolkningsstørrelsen skulle avgjøre. Jødene utgjorde, i 1939 fortsatt bare en tredjedel av befolkningen. Hvitboka fastslo at etter innvandring av 75.000 nye jøder i løpet av de neste fem årene, skulle ytterligere innvandring stoppe uten arabisk samtykke. Dermed ville en jødisk majoritet bli umulig, og regjeringen i den framtidige staten ville bli arabisk».

Det kom kraftige reaksjoner fra mange hold. Utenrikskomiteen i Representantenes Hus uttalte at MacDonald-hvitboka krenket Den angloamerikanske konvensjonen av 1924 som krevde USAs godkjennelse av endringer i mandatet [49], men Utenriksdepartementet ville ikke konfrontere britene (se kapittel 15 b). Også i Underhuset 22. mai var reaksjonene kraftige. Lloyd George kalte den en svikefull handling. Winston Churchill krevde opphevelse av Hvitboka og gjenopprettelse av rettighetene for det jødiske folket – retten til innvandring og til kjøp av landområder [50, s. 593]. Men dette ble nedstemt med 260 mot 179 stemmer. «Churchill snakket med kraft og bitterhet mot det som han mente både var et svik mot Balfour-erklæringen og en skammelig handling av ettergivelse. Til hvem ble løftet i Balfour-erklæringen gitt, spurte Churchill. Det ble ikke gitt til jødene i Palestina, det ble ikke gitt til de som faktisk bodde i Palestina. Det ble gitt til jødene i hele verden […], til denne store, ulykkelige massen av spredde, forfulgte og vandrende jøder hvis intense, uforanderlige og ukuelige ønske har vært et nasjonalhjem […] Så langt fra å være forfulgt, har araberne strømmet inn i landet og formert seg inntil deres befolkning har økt mer enn selv det alle verdens jøder kunne løfte opp den jødiske befolkningen [der]. Vi blir nå spurt i om å erklære at alt dette skal stoppes og bli avsluttet. Vi blir nå spurt om å underkaste oss – og det er det som tynger meg mest – til en agitasjon, som er foret av utenlandske penger og uavlatelig oppildnet av nazistisk og fascistisk propaganda.» [51].» (Uth. av meg)

Dette er talen til en mann – jødenes beste venn i britisk politikk – som har gjort sitt ytterste for å redde løftene til jødene og også med en forståelse av profetiene og Moses som han tok på absolutt alvor. Men avstemningen viste hvor makta satt og viljen var. Det fikk England svi for senere. Noe den historiebevisste Winston Churchill sikkert var klar over når han så bakover til Wilberforce’s mektige kamp mot slavehandelen og Guds senere velsignelse over landet. Det skal også tilføyes at Churchill også advarte sterkt mot bolsjevismens inntrengning i Israel. Når de trakk seg fra India, fryktet Churchill hvilken skjebne de kasteløse ville få. Og nå kan en jo se hvordan det går i Hong Kong. Fremdeles møter kolonilandene den britiske dronning til møte en gang i året. Så kanskje Winston Churchill ikke var rasist?

Undertegnede påstår ikke at dette er den hele og fulle sannhet i dette uhyre kompliserte spill med også profetiske Ord. Men all politisk erfaring sier at politikk ofte medfører store nederlag i verden – særlig når man vil fremme profetienes og jødenes bibelsk rett. Nå fikk de et «hjem» som de som første gang de måtte fortsette å innta – så får vi støtte dem videre i kampen. I Sin tid overstyrer Herren også denne saken etter Sin vilje i profetiene uansett opprør og motvilje og politiske krefter også i dag, men heldigvis med nye sionister i ledelsen både i England og USA. Imidlertid bør Winston Churchill, store forbilde – «Den vestlige sivilisasjons redningsmann» fortsatt stå i fred både på det Ovale kontor i USA og i London og Oslo. At hans innsats var viktig og er viktig, vitner tiden om.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Døperen Johannes hadde fått denne veldige oppgaven og skulle rydde vei for Kongenes konge. Han skulle oppfylle det profeten Esaias hadde profetert om Ham: Rydd Herrens vei, gjør Hans stier jevne!

I dag skal du og jeg få være med på den samme oppgaven, om enn på en litt annen måte. Da blir det første spørsmålet: Finnes det en ryddet vei for Ham inn til ditt og mitt hjerte? Er det noe som hindrer her, kan du heller ikke være med i denne tjenesten. Vil du ikke slippe Ham inn i dag? Du vet nok selv hva som må ryddes vekk. Synes du det er vanskelig, kan du få hjelp bare du slipper Gud til.

Da først får du være med i tjenesten utad å rydde Herrens vei – inn til dine nærmeste, inn til mennesker du omgås, inn i nye hjem; varme opp litt i vinterkulde – tine litt åndelig is, tenne et nytt håp. Herren trenger deg. Det er en veldig oppgave, men en herlig tjeneste. Men vær snar! Det haster, snart er arbeidsdagen slutt.

Lukas 3, 1–6:

«I det femtende år av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, og Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, og hans bror Filip fjerdingsfyrste i det itureiske og trakonittiske land, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene, mens Annas og Kaifas var yppersteprester, da kom Guds ord til Johannes, Sakarias’ sønn, i ørkenen; og han kom rundt i hele landet om Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, således som det er skrevet i profeten Esaias’ talers bok: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne! Hver dal skal fylles, og hvert fjell og hver haug skal senkes, og det krokete skal rettes, og de knudrete veier jevnes, og alt kjød skal se Guds frelse.»

---

Willy Gryting i Indremisjonsselskapet skrev andakter for Altaposten i 1970-1980-årene.

Av Vidar Norberg og Norberg (foto)

(NYTT – Jerusalem, 10.06.2020):  –Å etablere en stat for palestina-arabere i Israel er en synd mot Bibelen. Landet tilhører ikke noe annet folk enn Israel, sa leder Daniella Weiss til KARMEL.

–De evangeliske sirkler kjenner ikke kartet. Det er skodde mellom «århundrets plan» og de evangeliske. Så snart de ser planen, vil de gå mot den, sa Weiss under en demonstrasjon utenfor USAs gamle konsulat i Independence-parken i Jerusalem onsdag kveld.

–Jeg er imot århundrets plan. Hovedmålet med den er å etablere en palestina-arabisk stat i hjertet av det jødiske hjemland. For å få denne farlige ideen igjennom i folkets og nybyggerledernes sinn har de lagt inn fristelser. Det er virkelig en fristelse å snakke om en lysende suverenitet eller om å annektere bosetninger til staten Israel. I mange år har vi gjennomgått mange vansker med dokumenter og planer for å utvikle våre samfunn. Når man da forestiller at planen kan lede til forandring med muligheter for å bygge mer og utvikle industri, oppleves det som en lettelse. Folk sier «la oss ta dette. Det vil bli bedre, og så får man håpe at det ikke blir en palestina-arabisk stat», forklarte Weiss.

–Men amerikanerne er ikke dumme. De sier anneksjonen er budet sammen med andre ting. Israel får suverenitet over 30 prosent. Det har sine begrensninger, for 70 prosent skal gå til en palestina-arabisk stat. USAs ambassadør David Friedman sa selv at dette er knyttet sammen. Det er en avtale mellom Israel og USA. Den er ikke avhengig av en avtale med araberne.

–Det er ikke noen halv plan. Dersom Israel tar litt suverenitet, vil vi med våre egne hender etablere en palestina-arabisk stat. Alle som ser den planen som ble presentert i Det hvite hus, ser at kartene er meget klar. Tanken om suverenitet ved siden av opprettelsen av en palestina-arabisk stat er en forsakelse av det enkle prinsippet om at hele landet Israel kun tilhører Israels folk, sa Zvi Elimelech, en av lederne i Nachala, til Arutz 7.

Han deltok også på markeringen i Jerusalem mot århundrets plan fra Donald J. Trump.

Hemmelig plan

Daniella Weiss kjemper nå en hard kamp mot århundrets plan fra USAs president Donald J. Trump. Israels statsminister Benjamin Netanyahu vil etter det som er kommet frem i pressen, åpne for en PLO-stat.

Nettavisen Times of Israel skrev i en leder at Netanyahu vil annektere 30 prosent av Judea og Samaria – trolig med alle bosetninger – og Jordandalen fra 1. juli.

–Når du fjerner Jordandalen, som er en del av Yesha (Judea og Samaria) i planen,  så vil palestina-araberne få 90 prosent av Judea og Samaria, forklarte Daniella Weiss til nettstedet Hakolhayehudi.co.il. 

For enkelte bosetninger må det bygges ny omkjøringsveier for at de skal komme seg utenfor PLO-staten. Weiss sa videre at Elon Moreh og Itamar blir tillagt Jordandalen med en ny vei. Har Bracha og Yitzhar vil bli omringet av en palestina-arabisk stat sammen med 13 andre bosetninger.

–Vil Israel gi opp landet for alltid om «århundrets plan» fra Trump blir en realitet?

–Å etablere en stat er å etablere en stat. Vi ser at Tyskland etter første verdenskrig og andre verdenskrig skulle forsvunnet fra jordens overflate. De ble straffet og betalte for det, men de har nå en stat, et imperium. Så snart det er en palestina-arabisk stat, er det en stat. Det er en synd. Jeg ber om at det ikke må skje. Det er forferdelig. Landet tilhører ikke noe annet folk, sa jødinnen.

Daniella Weiss har vært med i nybyggerbevegelsen Gush Emunim som var instrumental for å komme i gang med nybyggingen i Judea og Samaria etter yom kippur-krigen i 1973. I 1996 ble hun ordfører i Kedumim som var den første jødiske kommunen i Samaria. Hakolhayehudi kalte henne for «grand old lady» for bosetningene. Andre vil kanskje kalle henne for nybyggertidens Debora.

I 2009 tok Daniella Weiss imot tidligere olje- og energiminister Kåre Kristiansen som reiste med Karmel på studietur i Samaria.

Artikkelen er hentet fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

(NYTT): Den 7. juni var det 53 år siden Israel under seksdagerskrigen befridde den østlige delen av Jerusalem. Jordan tapte området etter at de sammen med Egypt og Syria gikk til krig mot Israel i 1967. Etter den jødiske kalenderen feires Jerusalem-dagen den 28. iyar som i år var den 21. mai. Fare for koronasmitte førte til en enkel markering.

–Vi er stolt over at vi har et forent Jerusalem. Det har vært vår hovedstad i 3000 år. Det skal for alltid være vår hovedstad, sa nyutnevnt Jerusalem-minister Rafi Peretz til KARMEL på den 53. Jerusalem-dagen.

Han kom selv for å delta på markeringen utenfor den gamle rådhusbygningen.

–De prøvde å kaste oss ut av Jerusalem under uavhengighetskrigen i 1948. Men i 1967 fikk vi hele byen tilbake. I 53 år har den vært vår hovedstad, og Jerusalem skal for alltid, for alltid, for alltid være Israels hovedstad, sa Peretz.

–Vi vil gjøre alt for at Jerusalem skal bli enda mer forent, så hele verden kan se det, sa Peretz.

Stor fest

Jerusalem-dagen var en stor fest, men med få mennesker som gikk ut i gatene. Vanligvis er det tusener av ungdommer fra hele Israel med flagg som fyller gatene på vei mot Damaskusporten og Jaffaporten og ned til Vestmuren. På grunn av koronapandemien var det ved det gamle rådhuset bare noen titalls unge flaggdansere som var håndplukket. Rafi Peretz tok seg god til å snakke med gutter og jenter. Han gikk også inn i dansen med guttene.

Det var en vakker setting. I bakgrunnen farget solen på vei ned Jerusalems murer med gullpensel. Davids tårn reiste seg i bakgrunnen, og fra kirketaket på Sionsnberget kunne man skue bort på den store jødiske gleden.

Heller ikke i Norge var det folketog på grunnlovsdagen den 17. mai. Som nordmennene hadde også noen jerusalemitter dekorert biler med flagg og kjørte i en kolonne fra Teddy Kollek stadion gjennom byen. En lastebil, med soltak over musikere som spilte og sang, ledet kortesjen.

Vestmuren

Tradisjonen tro møttes folk ved Vestmuren for å be. Der var også Jerusalem-minister Rafi Peretz som selv var militærrabbiner i Israels forsvar.

Det var heller ikke så mange mennesker ved Vestmuren. Bare 450 personer fikk være til stede. Tradisjonelle bønner ble lest. Den best kjente bønn for Jerusalem står skrevet i Salme 122, 6: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg!»

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

(NYTT – Oljeberget 30.04.2020): Kanskje  har det aldri har det vært stillere på gravgården på Oljeberget. Kanskje har har graven med Hilda Andersson ligget mer alene. Kanskje har den aldri vært så glemt som på minnedagen for Israels falne. Uten spor av mennesker i uklippet kirkegårdsgress.

Ikke siden Hilda Anderssons egne dager i skjebneårene før staten Israels fødsel i 1948 har det vært slike portforbud i Jerusalem som i disse dager. Den gang ble folk truet til å holde seg innendørs for bomber og snikskytternes kuler. 72 år etter at Hilda Andersson ble rammet av kuler fra en ukjent snikskytter, er folk inne i sine hjem av frykt for koronaviruset.

Hilda Andersson var en svensk dame, født på Norregård i Kärråkra i Skåne i 1888 og vokste opp i Hässleholm. Hun forlot farsgården for å utdanne seg til sykesøster på Sahlgrenska sjukuset i Göteborg. I 1916 gikk ferden til USA før hun fortsatte til Augustanasynodens misjonssykehus i Henan i Kina i 1918. 

En gang la hun ferien om jødefolkets gamle land før hun kom til Skåne i Sverige. I 1924 kjøpte hun et stykke jord oppe på Oljeberget og bygget et hus der. I 1927 flyttet frøken Andersson selv til Israel, 38 år gammel. I 1928 sto huset klart. Hun utsmykket det på svensk vis. Det fikk navnet «Svenskbo». Det var et «bo» for høy og lav, kongelige og fattigfolk som betalte den svenske damen etter evne. 

Andersson oppsøkte de hellige steder, alle steder i Israel er hellige for den som tror. Ble det for langt, satte Hilda Andersson seg på eselryggen. Minst to bøker kom ut på Filadelfiaforlaget i Sverige og KARMEL forlag i Norge. Den første het «Sett fra Oljeberget» og ble utgitt i 1947. Den andre boken kom ut etter at hun ble likvidert den 25. april 1948. Boken fikk navnet «Palestina våren 1948 – Hilda Anderssons siste syn fra Oljeberget». Hun skrev om sine reiser, mange opplevelser og et land som var inne i en fødsel, forløsningen av staten Israel.

Andersson hadde en drøm. Hun ville se staten Israel bli født. Oppleve profetiene bli oppfylt. Med dette mål arbeidet hun. Under beleiringen av Jerusalem i 1948 brakte hun mat til jødene i Gamlebyen, kanskje med fare for sitt eget liv. Knapt noen nordisk borger skrev så detaljert om alt fra britenes undertrykkelse av det som senere ble den jødiske staten, til folkelivet i landet. Og hun skrev om araberne som gikk til krig mot jødene.

Likvidert

En dag kom det britiske offiserer til hennes hus. Hun serverte te og tok dem opp på taket med den veldige utsikten over Tempelplassen. Hennes hjem var en skueplass for en av datidens store konflikter, omtalt i Balfour-deklarasjonen i 1917 som et jødisk hjemland, gjort til folkerett på San Remo-konferansen i Italia i 1920 og vedtatt og delt på FNs generalforsamling 29. november 1947. Da David Ben-Gurion erklærte staten 14. mai 1948, gikk araberne til krig for å kaste jødene på havet. Andersson blandet seg inn i storpolitikken fra sin svenske stue på Oljeberget. Hun gjorde det med skrivemaskin og papir. Det ble bøker, og det ble artikler. Hun var KARMELs korrespondent. 

–Hilda Andersson ble myrdet. Det var engelskmennene som hadde fått araberne til å drepe henne. Andersson hadde besøk på taket av engelske offiserer som drakk te. Hun trodde på profetiene og sa sin mening. Engelskmennene ble rasende og tok henne fatt. Hilda Andersson gikk til en svenske og fortalte at hun snart kommer til å bli drept fordi hun har sagt hva hun mener. Hun ba svensken fortelle videre at engelskmennene hadde drept henne. Søndag 25. april 1948 ble hun skutt og ranet av snikskyttere på vei hjem fra gudstjenesten, fortalte Helga Faye-Hansen i sitt 80-årsintervju i KARMEL ISRAEL-NYTT.

–Da jeg for annen gang i vinter besøkte Hilda Andersson i Jerusalem, fryktet jeg at det ville bli vårt siste samvær. I fjor vinter bodde jeg hos henne på «Svenskbo» på Oljeberget tilstrekkelig lenge til å lære de forhold å kjenne som hun levde og arbeidet under […] Søndag ble Hilda Andersson skutt på veien fra kirken i det gamle Jerusalem til sitt kjære «Svenskbo». Hun falt på sin post på Oljeberget under Israels frihetskamp…, skrev Per Faye-Hansen i forordet til boken «Palestina våren 1948 Hilda Anderssons siste syn fra Oljeberget» som kom ut på KARMEL forlag september 1948.

Eiendommen Svenskbo var alt overført til Per Faye-Hansen fordi Andersson fryktet at noe kunne skje. Hun hadde ingen brystarvinger, og den ville ellers gått over til den tidligere eieren. Hun ville arbeidet hennes skulle videreføres av Karmel.

I den aller første dødsomtalen i KARMEL nr. 5, mai 1948, het det at Andersson var på vei hjem fra Christ Church.

Under de spente forhold som rådet i de arabiskkontrollerte områder, ble ikke den vanlige veien gjennom jødiskkontrollert område benyttet. Leif Odvinn Frivoll skev i KARMEL juni–juli 1948 at Hilda Andersson møtte dem i Damaskusporten. De gikk til Suleiman Street, tok bussen (den arabiske, red. anm.) over Kedrondalen og opp til Oljeberget.

–På vei hjem fra søndagens gudstjeneste i Christ Church i Jerusalem hadde hun som vanlig gått gjennom Kedrondalen, og det var her, som den dødende kulen traff henne. Det var den 25. april 1948, skrev Birgit Hjort fra Sverige i boken «Varp och inslag i gammal väv» i 1994.

Ti år tidligere besøkte hun sin tante på Svenskbo. Birgit Hjort bodde hos Hilda Andersson et halvt år og fulgte henne på mange reiser og selskap i landet.

Hjort forteller om et brev som Andersson skrev den 28. mars, men som nådde Norra Skåne den 30. april. Der sto det: «Nu finns det bara en väg – Uppåt!»

Kerstin Johansson er datter av Birgit Hjort og kjenner meget godt til historien om Hilda Andersson og har besøkt Svenskbo et par år før seksdagerskrigen i 1967.

–Jeg hørte av min mamma at Hilda Andersson var på vei hjem fra Christ Church da hun ble drept, fortalte Kerstin Johansson til KARMEL i 2017 da hun og mannen Lasse Johansson besøkte Israel.

Arkeolog og språkprofessor Aapeli Saarisalo fra Finland bodde i perioder i det britiske mandatområdet «Palestina». Det var han som hjalp Hilda Andersson å finne eiendommen på Oljeberget.

–Det var fanatiske arabernaboer som skjøt (Hilda Andersson, red. anm.) på kantene av hennes hjem da hun returnerte fra sin kirketur. På Oljeberget stanser jeg alltid for denne blodvitnes plass, skrev Saarisalo i memoarboken «Elämäni mosaiikkia» (Mitt livs mosaikk). 

  
Hilda Andersson var en oppriktig troende kvinne. Det fortelles at hun var stolt av den britiske sivilisasjon. Hun følte seg hjemme i Christ Church ikke langt fra Jaffa-porten i Gamlebyen. De fleste skriftlige kilder mener hun var på sin dødsdag i Christ Curch på den siste gudstjenesten i sitt liv. Bare The Jerusalem Post skrev at hun var i St. George katedralen. På hjemturen ble hun rammet av snikskyttere. De skjøt og traff. Hilda Andersson døde. Det var krig og kaos. KARMEL skrev i 1948 at Andersson ble begravd i hagen til det nå så berømte American Colony Hotel, kjent fra Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem». Hun ble senere flyttet til dalasvenskenes gravgård på Oljeberget, ikke så langt fra sitt Svenskbo. I dag er dette gravgården til American Colony Hotel. Det var den engelske biskopen som forrettet i begravelsen.

Svenskbo solgt

Karmel-Instituttet drev i flere år Hilda Anderssons sionistiske Svenskbo, slik Hilda Andersson ønsket. Huset lå da i Jordan. Man kunne reise til Jordan for å komme til Svenskbo. Jøder hadde ingen adgang. Det var også mulig for ikke-jøder å ta seg inn gjennom Mandelbaum-porten i Jerusalem som var delt mellom Israel og Jordan.

Hilda Anderssons slektninger overtok eiendommen på Oljeberget først på 1960-tallet. 

–Etter seksdagerskrigen i 1967 kom området på israelske hender. Jeg ble kontaktet av Hilda Anderssons arvinger i Sverige og London som var interessert i å selge eiendommen. Jeg ble bedt om å finne kjøper. Gjennom en armensk advokat som arbeidet med saken, ble verdien anslått til rundt 30.000 dollar, men familien ønsket noe mer for den vakre eiendommen. Det tok noen måneder før jeg ble underrettet om at den armenske biskop Ajamejean hadde kjøpt stedet for 30.000 dollar. I dag er den verd flere millioner dollar, fortalte Sveriges tidligere generalkonsul Arnold Hjertström i Jerusalem til KARMEL ISRAEL-NYTT i 1998.

Det var Hjertström som i 1998 viste KARMEL både Anderssons hus og gravsted.

–Mitt håp var at dette skulle bli et svensk kultursenter i Jerusalem, men jeg var ikke rask nok, sa Hjertström.

Siden kom den amerikanske spillemilliardæren Irving Moskowitz jødene i Israel til hjelp da de ville overta eiendommen. En stor sum ble utbetalt. Ovenfor Hilda Anderssons Svenskbo startet de yeshiva «Beit Orot», en bibelhøyskole. Skolen ville bygge, men fikk de første årene ikke tillatelse til annet enn teltbygg. Der var blant annet tidligere stortingsmann, minister og KrF-formann Kåre Kristiansen en gang på den årlige innsamlingsmiddagen på Jerusalem-dagen. Målet var å samle inn penger til dette sionistiske prosjektet. 

Hilda Anderssons Svenskbo sto fortsatt på sin plass for 20 år siden. Daværende rektor Chaim Silberstein viste rundt, og KARMELs redaktør fortalte der litt om Hilda Anderssons liv som troende og sionist som ventet på at staten Israel skulle bli opprettet. 

Men så kom byggetillatelsene på Oljeberget. Huset ble revet. Hilda Anderssons gamle hage ble gravd opp for alltid. Men tilbake sto den første jødiske bydel på Oljeberget på 2000 år. 

–Hilda Andersson ville vært glad om hun i dag hadde visst hvor viktig eiendommen hennes var for den jødiske bosetningen, sa den finske legen Anni Ruuti fra Tiberias som viste KARMEL rundt mens huset sto der.

Det hellige land

Per Faye-Hansen skrev at Anderssons skildringer våren 1948 er særlig interessante… Det er en meget frimodig og åpenhjertig reportasje omkring jødestatens fødsel.

–Hun falt på sin post på Oljeberget under Israels frihetskamp som Skandinavias modigste og best informerte representant og korrespondent i dette land, skrev Per Faye-Hansen i 1948.

–En pioner (chaluza) i «Løftets land» kalte jeg med et smil denne kristne kvinne. Så har denne kristne kvinne i liv og død forbundet seg med det jødiske folk og dets skjebne. Hun tilhørte de stille i landet, som er ukjent for massen, men en av Israels mest trofaste og hengivne venner, skrev professor Samuel Hugo Bergmann ved Det hebraiske universitet i sitt minneord.

–Jeg er kommet til Det hellige land for å se hvorledes Gud oppfyller løftene til sitt folk, og det folk hvis fedre Han lovte dette land som en evig eiendom. Min kjærlighet til Bibelens land og folk har bragt meg hit, skrev Hilda Andersson.

Hilda Andersson arbeidet for og ventet på at profetiene om staten Israel skulle gå i oppfyllelse. Hun ble likvidert den 25. april 1948, og den 14. mai kom staten som hun ikke fikk se med egne øyne, men bare arbeidet for.

I flere år har KARMEL lagt en blomst på Hilda Anderssons grav, til minne om denne «bibeltrogna» svenske sionisten. Det har som regel skjedd på hennes dødsdag den 25. april eller i tilknytning til de falnes minnedag i Israel som ofte faller sammen med hennes dødsdag. I år ble det ingen blomst på graven på denne dag. Det var neppe noen som kom til den overgrodde gravgården med låst port og piggtråd til nedfalls. Det var portforbud til de aller fleste graver for soldater og terrorofre i Israel på grunn av frykt for COVID-19. Det kunne nesten vært som under gatekamper fra krigens dager i 1948 som tvang folk i dekning, men det var koronaviruset som førte til at alt var stengt.

Kanskje visket vinden hennes historie. Kanskje bøyde trærnes grener seg under omer-tellingens omskiftelige vårvær i ærbødighet for denne sterke kvinne som gjorde seg til et med det jødiske folk, i liv og død.

—–

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Jeg er inne i en periode hvor jeg har vært plaget av forskjellige sykdommer. Særlig den siste uke har vært tøff, men jeg er oppegående. Men når jeg tenker på den høytid vi har vært inne i nå, pinsen, så blir jeg fylt med en indre glede.

Jeg måtte finne frem en bok av Stanley Jones som jeg kjøpte i en bokhandel i Vardø på slutten av 1960-tallet. DEN HELLLIGE ÅND OG VI. Jeg tror jeg kan si at denne boka skulle bli en av de bøkene som fikk mest betydning for meg utenom Bibelen.

Det stod en liten notis i bladet For Fattig og Rik i 1973 som jeg har tatt vare på: 

«Den kjente misjonæren og forfatteren E. Stanley Jones døde 25. januar på Clara Swain sykehuset i Barelly i Barelly, India. Han var 89 år gammel, og helt til i fjor var han i aktiv tjeneste. De aller siste månedene av sitt liv var han bundet til rullestol på grunn av hjerneblødning. E. Stanley Jones besøkte ved flere anledninger Norge, og hans bøker er spredt i store opplag også her. De som fikk anledning til å høre ham, vil neppe glemme det sterke åndelige inntrykk som fulgte hans forkynnelse. Han var en veileder til et sunt kristenliv, og en hellighetsforkynner av Guds nåde, og en mann tent i brann av Den Hellige Ånd.»

Jeg har lyst til å dele noen sitat fra boken hans: «En kunne ha sagt til disippelflokken som holdt seg inne bak lukkede dører, etter at Jesus var stått opp fra de døde, at det var ingenting å være redd for. Men det ville ikke ha fått dem ut. Det var bare en måte å få dem ut på, og det var å høyne deres liv på en slik måte at deres indre kraft kunne ta kampen opp mot de ytre forhold. Pinsen gav dem den tilstrekkelige kraften. Deretter kunne intet stanse dem. Frykten forsvant som dugg for solen. De brøt ut fra den øvre salen, som hadde huset deres frykt, og de stod fram med det glade og gode budskap. De smilte til fattigdommen, frydet seg under piskeslag, jublet over sine ydmykelser, sang i fengslet ved middnattstid, utfordret døden og gav alle mennesker overalt del i det overstrømmede livet de hadde mottatt. Gud hadde utrustet dem til alt de skulle møte, og derfor hadde de tilstrekkelig åndskraft.»

Jeg avslutter med noen linjer helt på slutten av boken, der han skriver om glede. Et sted sier han: 

«Jeg synes det er herlig å være en kristen.» Litt lenger ute sier han: «Ordet ”glede” går igjen i Det nye testamente, ja, en kan nesten si at Det nye testamentes måte er å frelse ved glede. Det var en glede som fortærte de mindre kjødets gleder. De ble likegyldige i lyset av denne nye glede. Klemens av Alexandria kunne utbryte: Den Hellige Ånd er en glad Ånd.»

Jeg kan ikke skryte av at jeg har hatt en stor og sterk pinseopplevelse, selv om jeg har gleden av å be i tunger, og noen ganger har delt noen tunger i en forsamling. Men det var en gang på 1970-tallet jeg måtte bo på et loft på Kiberg bedehus, for det var for dårlig vær til at jeg kunne reise de fire kilometerne til der mine svigerforeldre bodde.

Der på det loftet fyrte jeg i en stor ovn, så massevis av fluer våknet til live fra dvalen. Der hadde jeg og god tid til å be. Det var under ei slik bønnestund at Den Hellige Ånd gjorde et ord fra Bibelen så veldig stort og levende for meg, at den opplevelsen er tindrende klar for meg ennå cirka 50 år senere. Jeg reiste videre til Båtsfjord med ny stor frimodighet og glede. Ordet var dette: 

«Og han viste meg en elv med livsens vann, som rant klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone.»(Joh Åp, 22,1)

(FOTOMINNER): Indremisjonsselskapet drev i mange år et stort arbeid i Finnmark. Bildet viser Martha Breistig Woll som leder et barnekor på Alta bedehus. Hun arbeidet i Vest-Finnmark fra 1977 til 1982.

Bildet under viser Martha Breistig Woll og Anny Håvik på Alta bedehus. (Alle foto: Willy Gryting)

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR – 02.06.2020): Det var fint av USAs president Donald J. Trump å vise frem Bibelen utenfor St. John’s episkopale kirke i Washington 1. juni. De aller fleste politikere ser ut til å skamme seg over Bibelen.

Man skulle jo ønske at norske politikere siterte fra både Bibelen, katekismen og salmeboken på Stortingets talerstol. Men det skjer ikke så ofte, om det skjer i det hele tatt? Det er bare noe uklart snakk om verdier som ingen vet hva er.

Veldig ofte står vel Bibelen nedstøvet i en bokhylle eller er forlagt i en skuff. Man trenger alle å bli minnet om Bibelen, enten man nå leser høyt fra den eller viser den.

Bibelen er særdeles viktig for frelse fra evig fortapelse. Den viser veien til Himmelens land. Den er også meget viktig for demokratiet. Når Bibelen forsvinner fra samfunnet, forsvinner limet. Når man ikke lenger ser at man står til ansvar overfor Gud, forstår man heller ikke at man har ansvar for sine medmennesker og nasjon. Da rakner det.

Man må nok regne med at etter hvert som de judeokristne verdier forsvinner, vil også egenkjærligheten, havesyken og brutaliteten øke i samfunnene. Det vil bli umulig å opprettholde demokratiet uten Bibelen som normgiver og felles referanseramme for et folk. Når man ser på verden i dag, er det grunn til å stille spørsmål om hvor lenge de demokratiske samfunnene vil bestå. Det kan være at diktaturet eller anarkiet nærmer seg.

Kirken selv er også på vei utenfor stupet. Den kirke som Trump sto utenfor, har kvinnelig prester. Dette er ikke bare et brudd på Bibelens lære, men også en brudd på kirkens 2000-årige tradisjon. At prestinne Mariann Budde i St. John’s kirke protesterer mot Trumps opptreden, er ikke noe å bry seg om. Etter Bibelen er hun ikke en gang rettelig prest – et kall og tjeneste som er forbeholdt menn. Alt annet er falskt.

Det var en som for noen år tilbake som sa at man trenger ikke bekymre seg for de liberale kirkesamfunn. De vil forsvinne av seg selv.

–Det opplever gamle liberale kirker i USA.

Årsaken er at når man forlater Bibelens Gud, trekker også Den Hellige Ånd seg tilbake. Se rundt i denne verden. Er det ikke det som skjer akkurat nå?

Fasitsvaret på hvordan dette ender, er oppskrevet i Bibelen. Snart kommer opprykkelsen av Guds troende menighet. Deretter er det klart for lovløshetens hemmelighet. Antikristen vil tre inn på verdensarenaen som den falske messias for å rydde opp i kaoset og kreve tilbedelse. Men så går det mot slutten. Messias kommer selv ned fra Himmelen til Oljeberget for å styre verden i tusen år.

Den som leser Bibelen, får vite alt dette. Det er viktig å ta frem Bibelen og lese i den.