Oppbyggelse

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Sokneprest Sigvald Peder Nilsen (1922-1991) ble født i Børselv i Porsanger. Vi var studiekamerater, selv om han kunne vært min far, aldersmessig sett!

Vi snakket ofte i kantina på Menighetsfakultetet om nordnorsk kirkehistorie, ikke minst om læstadianismen som for de fleste andre studenter var en ukjent vekkelse. Og som Andreas Aarflot i sin kirkehistorie merkelig nok hadde plassert under «frikirkelige bevegelser».

Da Sigvald Nilsen startet med de forberedende fag, examen philosophicum, hebraisk, gresk og latin, arbeidet han i Staten Vegvesen i Vadsø. Han leste hjemme og reiste til Oslo og tok eksamen. Omsider flyttet hele familien til Oslo.

Jeg husker en episode fra den tiden studietiden var omme. Da en medstudent skulle hjelpe Sigvald med tunge kofferter fulle av bøker, sa han: «Hvis jeg hadde alt dette i hodet, hadde jeg hatt fullstendig overbalanse»!

Sigvald Nilsen ble ordinert i Børselv, i sin hjembygds kirke i 1980 av biskop Arvid H. Nergård. Jeg hørte aldri at Sigvald snakket norsk med sin mor, men finsk (kvensk).

Sigvalds yngre bror, Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014), ble den første forfatter i verden som skrev romaner på kvensk.

Av Vidar Norberg

(NYTT – Jerusalem, 10.10.2020): Koronapandemien la en klam hånd på samlingene for Toraens gledesfest. Da er synagogene fulle av mennesker som danser med Tora-rullene eller Mosebøkene. Men i år er det ikke tillatt med store samlinger.

Det blir ofte satt frem mat og drikke til festdeltakerne. Fra lekteret er det vanlig at kvinner kaster ned søtsaker på mennene som danser. De plukkes fort opp av ivrige barn, gutter og jenter, som fyller sine godteposer.

Disse bildene er fra simchat Tora i Ozer Dalim-synagoge Jerusalem i 2019.

I bibelen er jødefolket befalt å holde denne festen:

 «…Den åttende dagen skal dere holde en hellig sammenkomst og ofre ildoffer til Herren. Det er en festlig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid». (3. Mos. 23, 36)

Dette er innstiftelsesordene for festen på den åttende dag, etter løvhyttefesten. Den er helt fra tidlig middelalder blitt kalt for Toraens gledesfest eller simchat Tora på hebraisk. På denne festdagen avslutter man lesningen av 5. Mosebok og begynner igjen å lese 1. Mosebok som rabbinerne har delt i 54 deler som leses i løpet av året.

Det mest særegne med denne dag er at man tar ut Tora-rullene av skapene og danser med dem. Man går sju ganger rundt i synagogen. Disse prosesjonene kalles for hakafot. Den person som avslutter lesningen av 5. Mosebok, får tittelen «chatan Tora» eller «Toraens brudgom», og den som begynner lesningen, kalles «chatan bereshit» som betyr «begynnelsen brudgom». Det er som et giftemål mellom Israel og Gud hvor Toraen ikke er loven, men selve det jødiske giftedokumentet, «ketuba». Toraen (de fem Mosebøker) holdes høyt i ære, og i jødedommen er det utenkelig at man skulle legge Bibelen på gulvet.

I jødisk tankegang er det også viktig å markere at lesningen av Toraen aldri tar slutt. Slik vil man ifølge jødisk tradisjon skuffe Den onde som ellers kunne si at på gledesfesten er det glede fordi man er ferdige med bibellesningen. Jødene starter igjen og finner alltid noe nytt i Guds Ord.

Festen med Toraen avsluttes med ropet: «Hazak, hazak, ve nit hazek» som betyr»: «vær sterk, vær sterk og la oss være sterke».

Abonner på papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT – 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

(NYTT – 08.10.2020): –Vil du lese bønner med lulav, spør ortodokse jøder de få som våger seg ut i Jerusalems gater i disse koronatider.

En israeler i Ben Yehuda blir med. Han svinger buketten rett opp og ned, samt i himmelretningene og ber. Om man ikke er stø i bønnene, hjelper rabbineren til så man får bedt den rette bønn. Dette er litt av høytidsstemningen under løvhyttefesten i Jerusalem.

Lulav er betegnelsen på en festbukett som består en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er gul søtsitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre i paradis. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre overalt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten. På den siste dagen hoshana raba slår jødene løvet av de visne kvistene. Det er en stor festlighet som utøves med iver.

Det er Gud som har gitt jødefolket påbud om en festbukett. Det står skrevet i 3. Mosebok 23, 40:

«Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær, og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herren, deres Guds åsyn i sju dager.»

På templets tid på den siste store dagen i løvhyttefesten, «hoshana raba» (det store hosianna) hentet prestene vann i Siloadammen, og ypperstepresten sprinklet det sammen med vin i skåler foran alteret med bønn om høstregn. Folket sang Hoshana-bønnen fra Hallel-salme 118, 25: «Å Herre frels!» (hosha’na betyr Herre, frels!). 

Av Vidar Norberg

(BREV – Jerusalem, 06–07.10.20): I flere tiår har flere tusen kristne deltatt i Jerusalem-marsjen. Den har bølget seg gjennom Israels gater. I år var det tomt. Forlatte gater. Ingen turister eller pilegrimer. Stoppet av koronapandemien.

Jerusalem-marsjen ble avlyst. Det var ingen start og ingen mål. Ingen pilegrim og ingen turist. Ikke en gang jøder på marsj, enda de har marsjet titalls år fra fjern og nær oppover og inn i den hellige stad. Med og uten ryggsekk.

Den store prosesjonen møtes vanligvis i Sacher-parken i Jerusalem. Der kan det være tett med folk som er påmeldt gjennom en organisasjon. Det er så mange at de slipper ut puljevis for å holde orden på strømmen av mennesker. Så går det rett opp den bratte Betzalel-gaten. Herfra kan man se hvordan det tette toget bølger seg frem med flagg fra Norge, Danmark, Sverige og Finland. Også alle brasilianere, kinesere, amerikanere, russere og afrikanere. Og selvsagt jøder innimellom. De store selskapene som flyselskapet El Al, telefonoperatøren Bezeq eller våpenprodusenten som hever sine modellraketter høyt som en fane mot himmelen var der i tidligere marsjer. Mange synger, spiller og trommer mens de går.

Men ingen var der hverken tirsdag eller onsdag. Hadde det ikke vært for koronapandemien, hadde trolig gatene sydet av mennesker fra et hundretalls nasjoner og 5000 kanskje 6000 kristne. Ingen vet eksakt hvor mange. For det er langt fra alle som er registrert i for eksempel «Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem» som var først ute med å bringe kristne inn i Jerusalem-marsjen. Mange mennesker er vanligvis i Israel på ferietur eller pilegrimstur under løvhyttefesten. De strømmer til hovedstaden Jerusalem. Finner seg en plass langs løypa. Og når deres flaggborg kommer forbi, går de inn som en uregistrert baktropp og får et minne for livet.

–Jo, jeg har gått Jerusalem-marsjen, kan man si resten av livet.

–Jeg har gått Jerusalem-marsjen flere ganger, kan andre si og ramse opp årstall.

Det finnes mennesker som har vært i Israel rundt hundre ganger. En av dem er tidligere folkehøyskolerektor Harry Wiig Andersen fra Frekhaug som også har brakt mange studenter ned til Israel.

Så snart man er ferdig med Betzalel-gaten, kommer man over et høydedrag. Da blir det nedoverbakke for toget. De seneste årene har toget gått gjennom Hillel-gaten. Det er en parallellgate til den kjente handlegaten Ben Yehuda, oppkalt etter mannen som gjenskapte det hebraiske språk etter 2000 år. I krysset King George, oppkalt etter den britiske kongen, og Hillel-gaten er det fint å stå for den som vil ha bilder av folkestrømmen i nedoverbakke. Gaten er smal. Folket går tett. Her har man virkelig sjansen til å treffe landsmenn. Nordmennene finner nordmenn, dansker finner dansker. En farlig ferdselsåre i koronatider.

Hillel-gaten er til tider trang som en dal mellom en liten fjellkjede av femetasjes bygårder med forretninger. Nede utvider gaten seg før Beit Agron, huset som for et par tiår siden huset all verdens medier. For den som vil ta sluttspurten i Jerusalem-marsjen, er dette et perfekt sted å hoppe inn. Så fortsetter turen ned mot den Mamilla, en handlegate som ble renovert for noen år siden og tilbyr luksusartikler og dyr restaurantmat. Det er et trafikkert veikryss her, men selv trafikken i Jerusalem gir opp for de bølgende folkemassene som bølger frem som et folkehav under Jerusalem-marsjen i god fart. Fart trenges for fra David Citadel hotell er det stri oppoverbakke mot det historiske hotellet King David som har hatt verdensledere og imperiemakt som innbudte eller ubudne gjester og okkupanter av ulikes slag. Her var det i årene før koronapandemien satt opp en tribune slik at prominente gjester kunne skue toget. Noen har kanskje fått nok før de kommer til neste nedoverbakke i King David-gaten og marsjen ebber ut.

Langs alle disse gatene har det i alle år stått israelere som følger med alle utlendinger fra all verdens land som går. En av lekene blant barna er å samle utenlandske flagg, de små som man vinker med. De ivrigste barna får en fin bukett i mange farger. Noen turister deler ut karameller, en misjonær kanskje kort med et kristen vitnesbyrd på engelsk, eller det det tilbys forgylt bokmerke fra en asiatisk dame eller et kanadisk flagg i til å feste på jakkeslaget.

–Chag sameach, er det ordet som går igjen. Det betyr god høytid og løvhyttefesten er en høytid. 

Unge mennesker gir hverandre et håndslag. Dette er den store festen. Både jøder og kristne er med. For riktig å understreke forbrødringen m

ellom bibelfolket fra utlandet og bokens folk er det banner med støtteerklæringer for den jødiske staten. Enkelte jøder sitter rørt og ser på de jublende fremmede som hilser deres land. Ikke minst da boikott, terror og krig var på høyden. 

At festen er en severdighet er det ingen tvil om. Nordmenn klær seg i de fineste bunader. Sveitserne likeså og har med sine store lurer og kjempebjeller fra alpene. Afrikanerne viser seg i stammehøvdingers kledning og kineserne i en skrud som vel bare asiatiske folkeslag forstår. De mest bråkete er brasilianerne som bølger seg frem med hoing. Finnene er som stille flittige maurer, men de er mange sett i forhold til nasjonens størrelse. Også der flere bunader. Og som følge av nasjonal oppvåkning av urfolk er også samene på plass.

Men Jerusalem-marsjen anno 2020 var ikke der. Ikke en utlending. Ingen musikk i gatene. Ingenting. Det var bare minner. Mange minner om folk som kom og gikk gjennom Jerusalem.

Et gammelt jødisk ordtak sier «neste år i Jerusalem».

Kanskje neste år i Jerusalem-marsjen om koronapandemien er borte og verden er blitt normal igjen.

Sakarias profeterer og sier at en gang skal folkeslagene komme opp til Jerusalem.

«Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem. Om egypterne ikke drar opp og ikke møter frem, da skal det ikke komme regn hos dem heller. Den samme plage skal ramme dem som Herren lar ramme de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvhyttefesten.»(Sak. 14, 16–18)

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT – Jerusalem, 08.10.2020): Den som rusler en tur i Jerusalems mørke gater, kan høre summing fra de små løvhyttene. Det er familier som samler seg til kveldsmåltid under den bibelske løvhyttefesten.

Noen steder klirrer det kanskje i porselen, men de fleste nøyer seg nok med dekketøy i plast og papp. Det er enklest når man nesten kamper utenfor huset. Det står jo også romslige søppeldunker på hjul utenfor alle blokker. Så oppvasken går fort.

Noen hytter har døra eller teltduken på gløtt, og da får man et glimt inn. Et bilde kan man også få om man spør. For dette er en hyggelig tid hvor folk er i godt humør, selv om det er korona.

Løvhyttene er ofte pyntet med glitter eller det man på norsk vil kalle for julepynt. Noen har blinkende lys også.

Løvhyttefesten er en gledesfest for folket. 3. Mosebok 23, 40 påbyr folket å være glade: «…og dere skal være glade for Herren, deres Guds åsyn i sju dager.»

En rabbiner forklarte at når man ordner til fest, spiser god mat og synger, så vil man oftest bli glad. 

I år kan man ikke innby gjester som er vanlig. Kun personer som bor i samme hushold, kan komme. Årsaken er faren for koronasmitte.

Dette er påbudet om løvhyttefesten som på hebraisk kalles for sukkot.

«Den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytiden…».(3. Mos. 23, 39–43)

(NYTT): Norges samemisjon holdt sist helg sitt landsstyremøte i Alta. Finnmarkshilsen presenterer noen bilder fra Saga skole og grendehus i Alta. (Alle foto: Sigmund Fjære, Norges Samemisjon)

Av Vidar Norberg

(NYTT – 07.10.2020): Under en vanlig løvhyttefest er tusenvis av politimenn ute i gatene for å beskytte turister og pilegrimer mot terror. I år er 7000 politimenn ute over hele Israel for å beskytte israelerne mot koronasmitte. 

Det er knapt noen turister eller pilegrimer igjen i Israel, dersom det ikke er noen som ble akterutseilt da flyene sluttet å fly turister ut og inn av Israel. Selv under krig og terror var det turister i Israel. Både Jerusalems borgermester Moshe Lion og Vestmurens sjefrabbiner Shmuel Rabinovitch savner turistene.

–Vi har 7000 politifolk ute bare for å bekjempe koronapandemien, sa politiets engelskspråklige talsmann Micky Rosenfeld til Radio Kan.

Politifolkene gjør alt de kan for å få ut informasjon om hva som er tillatt og hva som er forbudt. Dessuten skal politiet håndheve de strenge reglene som skal hindre koronasmitte under løvhyttefesten.

–Vi har utstedt bøter på 5000 shekel til butikker og forretninger som holder ulovlig åpent, sa Rosenfeld.

Det er spesielt den religiøse befolkningen som vanligvis har store sammenkomster i løvhytter og synagoger, som er rammet. Store samlinger er forbudt. Folk samles nå i små grupper ofte utenfor sine hjem og ber sine tidebønner. Det må være minst ti menn til stede før man kan be. De må holde god avstand på to meter og bruke munnbind.

I Ashdod ble det bråk da rabbiner Mordechai Leifer i den hasidiske Pittsburg-retningen døde av covid-19. Pressen skrev at det var voldelige sammenstøt mellom politi og rabbinerens tilhengere.

–Det skulle vært 20 i begravelsen, men det kom 5000 mennesker. Politiet ble nødt til å stenge av området og spre folket, sa Rosenfeld.

Rosenfeld fortalte videre at 11 ble arrestert da hundrevis kom til en begravelse på Oljeberget i Jerusalem.

Også politiet er rammet av koronapandemien.

–Det er i alt 400 politifolk som har fått covid-19. 2500 politifolk har gått i karantene. Totalt er 10 prosent av politiet berørt av pandemien, sa Micky Rosenfeld.

Av nylig avgått daglig leder Roald Gundersen, Tromsø

(KOMMENTAR): I en artikkel i Dagen den 09.06.20 er overskriften «Ser behov for frigjøring fra læstadianismen». Dette er budskapet fra den nyvalgte leder Jon Teigen i Samemisjonen. «Den læstadianske bevegelsen har vist så grundig at de feiler at de burde la andre slippe til. Skal man nå dagens samer med evangeliet, må det brukes et helt annet innpakningspapir.» Uttalelsene fra den nye landsformannen viser liten respekt for nordkalottens store kristendomsbevegelse. Det er en sterk underkjennelse av min samisk-læstadianske kultur.

Han burde lytte til hva sognepresten Bjarne Gustad i Kautokeino sier i Dagen den 01.10.20: «at respekt og forståelse for den læstadianske kristendom er helt avgjørende når man skal drive Samemisjonen.»

Lytt til de viktige kristendoms- og kulturformidlere i Sápmi

Flere av de kvinnelige samiske delegatene på landsmøtet poengterte sterkt at den samiske kristendomskulturen var viktig å ta vare på. Disse burde en lytte til da de samiske kvinnene er viktige kristendoms- og kulturformidlere i det samiske samfunnet. De har erfart presset fra storsamfunnet og kjent på kroppen forsøkene på å omvende samene til norsk kristendomskultur og væremåte. Dette må ikke skje igjen. Jeg tror Bjarne Gustad gjennom mange år i indre Finnmark har sett og lært noe meget viktig.

Samemisjonen må for alvor forstå og verdsette både den kystsamiske og den indresamiske kristne kulturen. Og legge fra seg tankene om de sørnorske arbeidsmåtene, og fremelske de store menneskelige ressursene som finnes i Sápmi.

Egen stilling for samisk leder i Sápmi ved sammenslåing

Det har vært drevet en usaklig fremstilling av Sarepta over lang tid. Den nye formannen har ved flere anledninger i media uttalt at Samemisjonen gir sine materielle verdier til Sarepta. Dette har vært en forvrenging av fakta. Sannheten er at Samemisjonen/Sarepta vil styrke og videreføre arbeidet i fellesskap med de ressurser som allerede er i Sápmi. I Intensjonsavtalen sies følgende: «Det opprettes en stilling som leder Sápmi, som særlig skal videreføre og utvikle Norges Samemisjon sitt spesielle kall overfor den samiske befolkningen, inkludert Kola, men også overfor den øvrige befolkningen i Sápmi. Det er naturlig at denne lederen møter fast i styret det første året, med tanke på oppbygging av arbeidet i Sápmi. 

Det tilstrebes at samiske språk brukes i forkynnelsen i samiske områder, eventuelt med tolk, og at samisk språk vektlegges ved ansettelser i Sápmi.” 

Veien videre? Den dramatiske nedgangen av støttespillere og de økonomiske underskudd gjennom 20-30 år, viser at misjonsarbeidet må over i nye spor mot fremtiden – først og fremst ved å verdsette og fremelske de solide menneskelige ressursene som finnes i Sápmi i stedet for å motarbeide disse.

Vitalisering

Samarbeidet Samemisjonen/Sarepta vil gi ny vitalisering av arbeidet. I min krets, Troms og Finnmark, med stor kystsamisk befolkning, har Sarepta stor oppslutning av særlig yngre familier med læstadiansk bakgrunn. Ved sammenslåing vil disse bli en ressurs og tilføre en ny optimisme og gnist i misjonsarbeidet i Sápmi. Det samme gjelder i Alta-området. Blir det ikke en sammenslåing, frykter jeg for at denne kretsen går mot en sakte død. Det gir ikke nye støttespillere og mer motivasjon til å fortsette med en leder som vil frigjøre Samemisjonen fra den læstadianske kristendomskulturen.  

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT – 06.10.2020): På morgenen kommer de religiøse jerusalemittene ut med lulav-buketten i en plastholder under armen. De er på vei til morgenbønn. Synagoger er stengt på grunn av koronapandemien. Mange holder bønn godt spredt utenfor sine hjem.

Den som spaserer i Jerusalems gater, går ikke bare forbi blokker og høyhus. Mange har satt opp sine løvhytter. Noen står på parkeringsplassene. Andre i hagen. Flere er tilpasset balkongene. 

Ved en av løvhyttene står en far med kipa, bønnesjal og lulav-buketten som er laget av en palme, myrte og piletre. I tillegg har han søtsitronen etrog i hånden. Han vifter med den i alle himmelretninger mens han ber. Etter bønnen er han og den lille datteren ute og soper støv foran teltet ved blokka.

I en annen balkong sitter et eldre ektepar. De trenger neppe å gå på arbeid, om de har noe arbeid i disse koranatider. Ekteparet nyter sin morgenkaffe mens en fin norsk sommertemperastur etter hvert stiger til sommerhete.

I Jerusalems kanskje minste løvhytte er det bare plass til en person. Det er en ung kvinne som har satt den opp. Fire vegger av pinner. Kledd med det som minner om usydd kjoletøy, er hengt opp til vegger. Dessuten er det palmegener både på veggen og på taket. Hun har bønneboken med seg og ber.

De aller fleste løvhyttene er kjøpt i butikkene. Satt opp med «teltstenger» og kledd med tøy. På taket er det palmegrener. I disse tider har mange av løvhyttene innlagt elektrisk strøm ved hjelp av skjøteledninger. Det mangler ikke på komfort.

Når koronapandemien herjer, er det vanskelig å presse seg sammen i løvhyttene til de store sammenkomster. Det er faktisk forbudt å ha gjester i disse tider. Går man forbi løvhyttene på kveldene, ser det ut til at det ikke er så mye selskapeligheter som det pleier å være. Kanskje ikke så mye julepynt, glitter og stas heller.

En av dørene til en løvhytte med tynne brune finerplater sto åpne tidlig på morgenen. Der var det stoler, bord og lulav-bukett. På gulvet, eller parkeringsplassen, lå det en madrass. De som er ekstra religiøse, skal ikke bare oppholde seg mest mulig i løvhyttene, men også spise og sove der.

FAKTA OM LØVHYTTER OG LULAV

«Den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytiden…».(3. Mos. 23, 39–43)

Dette er innstiftelsesordene for løvsalenes høytid eller løvhyttefesten. På hebraisk kalles den for sukkot, et flertallsord av sukka, som betyr løvhytte. Det er den siste av de tre valfartsfester hvor jødefolket kom opp til templet for å ofre og stille seg frem for Gud. Løvhyttefesten har to bibelske tema. Den minner om ørkenvandringen og det var en jordbruksfest.

Da jødene vandret 40 år i ørkenen, bodde de i løvhytter. De var usle og svake, ute av stand til å beskytte sin eier, dersom ikke Herren holdt hete eller vind og nedbør borte. Lærdommen er at dersom ikke Herren vokter løvhytten, vokter vekteren forgjeves. I over 2000 år har Gud bevart jødene på deres historiske vandring gjennom korstog, pogromer og holocaust. De mange løvhyttene i Israel i dag vitner også om at Gud har bevart jødefolket.

Jødene viser stor iver når de bygger løvhytte. Den må ha minst tre vegger. De kan være av plast, tre eller tøy. Mange bruker stoff fordi det gjør hytten sval i varmen. Det viktigste på løvhytten er taket. Det kan lages av grener, og palmegrener er mest populært. Det skal ikke være tettere enn at man kan se stjernene og dermed minnes Guds omsorg under vandringen i ørkenen. Alle grener som brukes til tak, må være kuttet og ikke ha forbindelse med jorden. 

For menn er det en mitzva (påbud) å sitte i løvhytten. Der spiser man, og de ivrigste sover der. Kvinner er ikke pålagt å sitte i løvhytten, siden de har viktigere ting å gjøre som å oppdra barn. 

Det er vanlig å invitere gjester til løvhytten. Det sies at den som ikke inviterer fattige og enker, tenker bare på sin egen mage. Symbolsk inviteres også de sju patriarkene Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Aron og David. Selv på store dyre hoteller spiser mange mennesker frokost i løvhytten. Men i år er det ikke turister i Israel.

Under festen bruker man en festbukett som består av lulav, en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er grønn eller gul som en sitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre overalt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten, akkurat som prestene gikk rundt alteret på templets tid.