Oppbyggelse

Av Øyvind Fonn

(KOMMENTAR): Tidligere daglig leder i Norges Samemisjon, Roald Gundersen, skrev primo oktober et innlegg i Ságat om viktigheten av å vise respekt for den samisk-læstadianske kristne kulturen på Nordkalotten. Han etterlyser dette hos nyvalgt leder, Jon Teigen, og mener dette vil være med å svekke organisasjonen.

Teigen har i media uttalt at Samemisjonen i sitt misjonsarbeid ikke må knytte seg for sterkt til den læstadianske bevegelse. Samtidig er han, som alle andre medarbeidere i Norges Samemisjon, fullt klar over at man «skal virke i broderlig forståelse med menighetene og de læstadianske kristne» slik det står i grunnreglene.

Teigens synspunkter om læstadianismen, og samtidig respekt for denne bevegelsen, var kjent for landsmøtedeltakerne i Alta i oktober. Hans pågangsmot og iver under forhandlingene vekket stor tillit, og han ble, etter et benkeforslag, valgt til ny landsstyreformann.

Den store saken på landsmøtet var eventuell sammenslåing med Misjon Sarepta. Gundersen mener det vil bli dramatisk for Troms og Finnmark krets, som han selv tilhører, dersom det ikke blir sammenslåing i fremtiden. «Blir det ikke en sammenslåing, frykter jeg for at denne kretsen går mot en sakte død.» En ting er i hvert fall sikkert, Troms krets, som den egentlig heter, vil sammen med alle andre kretser bli nedlagt etter en sammenslåing.

Det som imidlertid gjør meg betenkt ved Gundersens fremstilling, er bruken av betegnelsen Samemisjonen/Sarepta. Dette uttrykket er også blitt brukt i debatten både før og under landsmøtet. Ledelsen i Misjons Sarepta har gitt sin støtte til at Samemisjonen/Sarepta kan brukes i samiske strøk i en overgangsperiode av pedagogiske grunner i markedsføringen.

Er dette et forsøk på å manipulere samene? Skal de ledes til å tro at den overtakende organisasjonen Misjon Sarepta også er en samemisjon?

Norges Samemisjon er et presist navn på en virksomhet som først og fremst henvender seg til samene. I grunnreglene uttrykkes at det på minst tre nivå skal være samiske tillitsvalgte eller arbeidere. Og det som formidles av bibelstoff og kristen kulturarv foregår i en samisk kontekst. Vi kan dermed si at både avsender, budskapet og mottaker er sterkt preget av det samiske. Virksomheten kan som en helhet ses på som et felles løft for alle i Norge som vil støtte et evangelisk og diakonalt arbeid blant samer. Slik sett er Norges Samemisjon et navn som ikke lett kan erstattes.

Dersom Norges Samemisjon legges ned, og organisasjonens logo, navn, og magasin forsvinner, må man ikke late som om den fortsatt eksisterer. Den eventuelt overtakende organisasjonen heter Misjon Sarepta og ikke noe annet, selv om de forplikter seg til å drive videre deler av Samemisjonens arbeid. Å lage «kallenavn» i en overgangsfase som skal få samer til å bli mer fortrolige med en organisasjon hvis hovedfokus er Spania og Nord-Afrika og Latin-Amerika, blir helt feil fremgangsmåte. Vi må ikke forsøke å forlede samene som jo er våre brødre.

Alf Isak Keskitalo skriver i et dikt: «Brødre, dere nordmenn, la oss bli enige – la vårt folk være det det er – la oss være samer med vårt eget språk – vår egen kultur og våre næringer – og vær dere det dere er – la oss være brødre, brødre!» Dette rimer med jurist Carsten Smiths formulering, også brukt av kong Harald. «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer.»

Nå er det i vårt land tid for forsoning og sannhet, og ikke tilsløring. Vi skal ikke skape flere sår, men arbeide for forbrødring, slik Jakob og Esau i 1. Mosebok til slutt ble forlikt.

Øyvind Fonn tidligere redaktør av Samenes Venn og nå formann i Trøndelag krets av Norges Samemisjon.

(NYTT): Fra den 9. til den 10. november 1938 angrep nazistene jøder og ødela jødisk eiendom i Tyskland. I løpet av 48 timer flere hundre synagoger, 7.500 jødiskeide forretninger, skoler og hjem ble plyndret. 91 jøder ble myrdet. 30.000 jødiske menn ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer.

Regningen på én milliard riksmark sendte Hitlers nazister til jødene i Tyskland. Krystallnatten satte for alvor fart på merkingen av jøder og deres eiendom. Det endte til slutt opp med at seks millioner jøder ble drept i jødeutryddelsen som siden er blitt kalt for shoa eller holocaust.

Den tysk-danske jøden Ephraim Toren ble født i Tyskland. Han bodde i Berlin og fortalte tidligere til KARMEL ISRAEL-NYTT om sine opplevelser fra krystallnatten som innledet jødeforfølgelsene.

–Jeg gikk på den jødiske skolen like ved en synagoge i Rikkegaten. Den lå så nært bebyggelsen at nazistene ikke turte å sette ild på den, men de knuste vinduene og stjal av innboet. Senere ble den benyttet som lasarett for nazistene.

–Vi sov på krystallnatten, og det var først om morgenen vi oppdaget hva som hadde skjedd. Dersom vi hadde gått dit, hadde vi kanskje blitt drept. Jeg så også at den store synagogen i Oranienburgergaten og mange andre var satt i brann. Min onkel hadde en forretning som ble ødelagt. Eggene ble knust og nazistene satte opp et skilt med «råtne egg».

Konsentrasjonsleir

Toren fortalte i et tidligere intervju i Karmel at han en kald vinternatt i 1943 sammen med 60–70 andre mennesker ble stuet inn i en dyrevogn og sendt fra Berlin til konsentrasjonsleiren Theresienstadt. De fikk en eske med brød og vann, og den ble senere benyttet som avtrede. Han husker at det var kaldt på turen.

Theresienstadt var en propagandaleir som nazistene viste frem til verden. I den tyske garnisonsbyen med plass til 4.000 soldater stuet tyskerne inn 80.000 jøder. Når det ikke var plass nok, sendte nazistene jøder til dødsleirene. Rundt 40.000 til 50.000 ble offer for gasskammer og krematorieovner. Toren overlevde fordi han var dansk. Senere ble han sendt med Røde Kors-buss til Sverige og reiste siden til Danmark. I 1959 flyttet han fra Danmark til Israel.

–Det var en mørk dag i Berlin på min bar mitzva (konfirmasjon). De som gikk ute på gatene, ble arrestert av Gestapo. Vi var bare fem mennesker i synagogen. Jeg kan huske rabbineren som leste fra 1. Mosebok 28, 10–22 om Jakobs drøm og sa til meg at som Gud var med Jakob, vil Han også være med deg. Det trodde jeg på, fortalte den messianske jøden.

Ephraim Toren flyttet til Israel etter holocaust. Der arbeidet han i mange år. Han døde i Basel i Sveits den 5. mars 2010. Han ble 80 år.

Artikkelen er hentet fra en eldre utgave av KARMEL ISRAEL-NYTT.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Rudolf «Rudi» Sinnreich startet sin livsvandring i Berlin den 11. september 1919. Han vokste opp i en tid da den europeiske kulturs høyborg var i ferd med å rives ned av nazismen. Sinnreich ble som en ung mann vitne til fremveksten av Adolf Hitlers tredje rike.

Sinnreich var det man i holocaust-terminologien kalte for et tidsvitne, en som opplevde nazismen på marsj fremover. Han fortalte om Hitlers bok «Mein Kampf» som ingen tok alvorlig, men som utover 1930- og 40-tallet gradvis ble satt i verk. Jøder fikk forbud mot å møtes i grupper. Det var grønne benker for tyskere og gule benker et stykke unna merket «kun for jøder», hvor ingen turte sitte.

Sinnreich arbeidet den gang i  glass- og porselensfirmaet Gebrüder Schachmann i Berlin-Mitte. De hadde i sin velmaktstid 30 ansatte, men under nazismens kvelertak ble antallet redusert til de to eierne Wilhelm og Leopold Schachmann og Sinnreich. En dag kjørte han hjem med firmabilen. Neste dag fikk han et forferdelig syn. I gatene lå det armer, hoder og kroppsdeler. De var ikke fra mennesker, men fra utstillingsdukker i forretningene. Synagoger ble brent, butikker plyndret, jøder  arrestert og drept. Det hjalp ikke at de to jødiske eierne av firmaet stilte ut sine tyske æresbevisninger og medaljer fra den første verdenskrig. Eierne ble tatt med av nazistene, og Rudolf Sinnreich så dem aldri mer. Mange ble arrestert etter krystallnatten fra 9. til 10. november 1938. Den innledet en lang reise for Sinnreich. Da han kom hjem, hadde hans mor Josefa pakket kofferten og sendte ham av sted til noen venner. Billetter som skulle bringe ham med toget til slektningene i Ungarn, var alt kjøpt. Men heller ikke der kunne man fatte rekkevidden av Det tredje rikets vekst, og Sinnreich reiste senere tilbake til Berlin, med de farer det innebar.

Sinnreich fortalte at jødene frem til 1. september1939 fikk lov til å reise ut av Nazi-Tyskland. Det var lange køer utenfor ambassadene for å få visum, men det var nesten ingen som ville ta imot jødene. Etter at krigen mot Polen brøt ut, var det slutt på utreisemuligheten. Jødene var fanget i Det tredje riket.

På den tiden hadde Tyskland og Danmark et utvekslingsprogram for studenter i landbruk. Rudi Sinnreich og Jenni Weissgerber fikk landbruksplasser og reddet livet da de 27. juli 1939 flyktet med tog til Warnemünde, med båt til Danmarks sydligste punkt Gedser og med tog til København. De arbeidet blant annet på en gård i Frederikssund, Galsgaard gartneri og senere Landsledsgaard på Møn.

Nazistene satte også sine jernheler på Danmarks jord 9. april 1940. I 1943 lekket det ut informasjoner om en forestående arrest av jøder. Klokken to om natten den 2. oktober banket det på døren. Politiet i Stege på øya Møn varslet om at tyskerne var begynt å arrestere jødene. 24-åringen og hans 23 år gamle gravide kone Jenni søkte tilflukt i en bitte liten jordhule i åtte dager, før de fikk hjelp av Falkstasjonen i Stege. Ofte fortalte Sinnreich om hvor godt danskene organiserte jødenes flukt fra Danmark til Sverige. Med lastebil ble de en stormfull natt hentet og siden kjørt til en villa i skogen i Faksebukten. Neste natt møtte de skipperen, han som stadig så nervøst på klokken i stormen, som var så sterk at seilene tidvis måtte ned. Foran dem lå en hvit stripe i Køgebukten. Det var lyskasterne fra de tyske krigsskipene som sveipte så tett at det var umulig å passere blokaden uten å bli oppdaget. Heller ikke jødene i Danmark skulle ikke slippe unna den industrielle utryddelsen.

Fiskeskipperen sjekket klokken, satte full fart på hjelpemotoren og kurs rett mot de tyske skipene. Da ble lysene slukket. På det gitte tidspunkt var det avtalt at britiske krigsfly skulle komme på tokt langs Danmarks kyst. Da smatt danske båter med jødene forbi. Igjen ble Rudi Sinnreich reddet, også da skipet gikk på grunn og de morset SOS mot Falsterbo fyrtårn. De fikk et svar, og det var «hjertelig velkommen til Sverige».

I Broby bodde familien Sinnreich i sju år og fikk venner for livet. De fikk også tilbud om statsborgerskap både i Sverige og Danmark, men veien gikk om Marseille i Frankrike til fedrenes hjemland, staten Israel, som var under oppbygging etter krigen. De gikk av skipet i Haifa.

I Israel spilte Rudi Sinnreich i politimusikken. Som enkemann ble Sinnreich gift igjen. Sammen med Maren Sinnreich fra Danmark var de ofte å se på mandagsmøtene på Bet Norvegia i Jerusalem. Der fortalte Sinnnreich om nazismens gru.

Artikkelen er fra en tidligere utgave av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

(KIRKEKOMMENTAR): Den 23. august 2020 holdt sokneprest Bjarne Gustad konfirmantgudstjeneste i Máze kirke. På grunn av sterke reaksjoner førte det til at biskopen fratok soknepresten ansvaret for konfirmantundervisningen i 2021.

Vi har lest gjennom talen til Gustad. Det var en god evangelisk-luthersk tale med vekt på lov/evangelium, synd/nåde og et liv i hellighet og renhet.

Ifølge medier har reaksjonene sin bakgrunn i at Gustad påpekte hva Bibelen sier om abort, kjønnsskifte og likekjønnet samliv.

Ikke noe enkeltmenneske har fått mandat til å bestemme over et fosters liv eller død. Derfor er selvbestemt abort brudd med det 5. bud, følgelig synd mot Gud.

Når det gjelder det 6. bud: «Du skal ikke drive hor», sier Gustad: «Vi sier nei til hor, fordi at vi sier ja til et liv i hellighet og renhet. Slik at barn kan vokse opp i trygge familier.»

Videre sa Gustad: «Gud skapte oss til mann og kvinne, og når det i Norge i dag er vedtatt lover som sier at hvis du vil kan du skifte kjønn, og til og med barn kan få gå inn i en slik prosess, ja, da blir det jo veldig tydelig at det er ugudelige lover som blir vedtatt i vårt kjære land.» Dette er jo helt rett, ifølge Skriften.

Videre nevnte Gustad at i Norge er det tillatt at to av samme kjønn kan gifte seg, men det er helt imot Guds skaperordning. For Bibelen lærer oss at dette ikke er en livsførsel etter Guds gode plan og vilje.

Er ikke dette også i samsvar med Dnks læregrunnlag? Ingen kan påstå noe annet selv om Dnk har sviktet og anerkjent to likeverdige ekteskapssyn, noe som er en teologisk fallitterklæring. For Den Hellige Ånd er Bibelens egentlige forfatter og har inngitt de forskjellige menneskelige forfatterne «både innholdet og ordene de skulle nytte.» (Se Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet». Følgelig er samliv mellom homoseksuelle brudd med Guds livslover (3 Mos 18,22; Rom 1,27; 1 Kor 6,9–10;1 Tim 1,9–10).

At Dnk har to diametralt forskjellige syn på ekteskapet, er ikke teologisk holdbart for en kristen kirke. Men siden Dnk har to likeverdige syn på ekteskapet, hvorfor tolereres ikke da det klassiske synet som Gustad bekjenner seg til? Eller er det slik å forstå at med tida, skal Dnk ha bare ett syn, nemlig at alle må godta enkjønnet «ekteskap»?

Bibelen taler klart om at de som lever i homoseksuelle forhold, ikke skal arve Guds rike (1 Kor 6,9–10).

Jesus sier: «Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud.» (Joh 14,15; se også 1 Joh 5,3!) Derfor er det rett at Gustad lærer de unge til å holde Guds bud, for den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord, sier Jesus (Joh 14,24).

Hvorfor skal Gustad diskrimineres fordi han holder fast på Guds ord?

Å bortforklare eller fornekte Guds bud er det samme som å bortforklare troen og fornekte Gud selv, sier Aksel Valen-Sendstad.

Videre sier han at å akseptere likekjønnet samliv er brudd med Guds lov og forsetter med å si: ”Når Guds Ord for eksempel sier at menn som ligger med menn, kvinner som ligger med kvinner, slike som driver hor, utukt og slikt som er mot naturen, ikke skal arve Guds rike (1 Kor 6,9–10), og man fornekter dette Ords sannhet og alvor, da har man samtidig fornektet det dette Ord sier om hvorfor Jesus måtte komme og nødvendigheten av Hans soningsdød. Om man så likevel taler om evangeliet, så er det i en annen betydning enn den Guds Ord forstår med det. De hyrder og andre som mot Guds Ord legitimerer slikt, står ansvarlige for Gud ikke bare for seg selv, men også for dem de har forført.”

Vi vil utfordre biskopen å påpeke hvor Gustads tale svikter i forhold til Bibelen og bekjennelsen. Men det er heller biskopen som svikter når han godtar Dnks to ekteskapssyn. Vi mener at alle gjenfødte kristne som er samvittighetsbundet til Guds hellige ord, vil erkjenne at likekjønnet samliv er imot Guds hellige vilje og dermed synd.

Vi vil oppfordre biskopen til å holde seg til Skriften og bekjennelsen og ikke lytte til tidsånden.

Vi mener at biskopen lar seg lede av tidsåndens antikristelige krav når han diskriminerer og degraderer en bibeltro sokneprest som taler i samsvar med Guds Ord.

Olav H. Kydland

Eivind Gjerde

(KOMMENTAR): Den læstadianske forsamling, ved Henry Baardsen, Alta, har nå igjen forsvart en bibeltro sokneprest, Bjarne Gustad i Kautokeino. Fra nevnte forsamling kom det også støtte fra Kåre Suhr og Henry Baardsen i 1998, da Steinholt gikk til avskjedssak mot sokneprestene i Gamvik og Kautokeino.

«STÅ fast, min sjel, stå fast I Herrens krige!
Tenk hvilken skam og last Sin Gud å svike!
Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne!
Og siden seg omkring, Til verden vende!».
L.rev. 267.

Olav Berg Lyngmo

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): Vi kan alle se for oss hvordan faren må ha ventet og lengtet etter den bortkomne sønnen.

Da han fikk se ham langt borte, skyndte han seg og sprang ham i møte, kastet seg rundt halsen på ham og kysset ham. Han ble kledd i «den beste kledningen», fikk ring på hånden og sko på føttene, og gjøkalven ble slaktet (Luk 15:22–23).

Slik venter Gud på enhver synder – om Han kan få ta av oss våre filler og kle oss i «frelsens drakt» – den Han vant oss på Golgata!

Da Jesus skulle feire påske med disiplene sine og «visste at Hans siste time var kommet da Han skulle gå bort fra denne verden og til Faderen», så står det videre i Johannesevangeliet et underlig ord om Jesu kjærlighet til sine disipler: «Og som Han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket Han dem til det siste» (Joh 13:1b).

Å, hvilken rikdom det ligger i dette uttrykket! Det betyr at Jesus elsket dem inntil enden, inntil målet var nådd for hver enkelt av dem. Og da Han utåndet på korset var målet nådd og frelsen fullført for Ham og den stedfortredergjerning Han hadde tatt på seg. Han elsket oss «inntil enden». Dette uttrykket rommer mer enn vi kan fatte. Han elsket oss til det fullkomne, til det ytterste.

Det oppfylles på deg når du kommer til «sannhets erkjennelse» og blir «født av Gud», med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender (Heb 12:2). Den som hviler der, i Jesu fullkomne kjærlighet, blir bevart inntil enden!

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium nr. 5/2020. Oppbyggelsesbladet er er gratis og kan bestilles fra fredrik_heian@hotmail.com. www.nll.no

(FOTO-MINNER): Per Anders Turi (1928-2011) var kirketjener i Kautokeino. Han tjenestegjorde sammen med sokneprest Olav Berg Lyngmo, blant annet sommerstid hos flyttsamer mellom Balsfjord i sør til Hammerfest i Nord. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

(NYTT): Journalist Ove Eikje i Sandnes har skrevet en bok om personer som forteller om hvordan de ble frelst.

– Det er mitt ønske at disse gripende vitnesbyrdene kan nå ut til møtefremmede med evangeliet. Derfor håper jeg at dette vesle heftet kan brukes til utdeling blant slekt og venner og andre som vi vil nå med budskapet om Jesus, forteller Ove Eikje i en pressemelding.

Han har arbeidet som journalist i Utsyn, Kristelig Pressekontor (KPK) og Dagen.

– Jeg har arbeidet som journalist mesteparten av min tid som yrkesaktiv. Det som har gledet meg aller mest, er intervjuer med mennesker som fortalte om et nytt liv etter at de møtte Jesus og ble frelst. Det var ofte sterkt å høre hvordan Gud grep inn i deres liv og skapte en ny tilværelse, forteller Eikje.

Han håper at den nye boken kan være en oppmuntring for kristenfolket når de hører om at mennesker tar imot evangeliet i Norge også i vår tid.

Kristne historier

Boken har tittelen «Da Gud grep inn». Den er utgitt på forlaget EB Media. Det er til sammen 18 personer som er intervjuet.

Tom Dervola Osberg fikk en kristen oppvekst. Men i tenårene kom han bort fra Gud. Noen kristne venner gav han flere andaktsbøker. Motvillig gikk han med på å lese i den minste. Han satte seg i godstolen og leste Carl Fredrik Wisløffs andaktsbok «Daglig brød». Der sto det at «Å tro er å komme til Jesus med sine synder».

– Da skjønte jeg at det var tid for å vende om, forteller Dervola Osberg ifølge en artikkel fra Kristelig Pressekontor.

Tor Espen Kristensen leste seg til tro i et Nytestamente som han i 8. klasse fikk av en eldre mann i Norsk Gideon som kom til skolen. Kristensen forteller at han var spesielt opptatt av bergprekenen. Det var som om han hørte Jesus selv tale til seg og så at han manglet noe. Kristensen fant troen gjennom videre lesning i Bibelen.

Geir Arne Eriksen fra Tysvær i Nord-Rogaland var den første som ble omvendt under en møtekampanje.

– Jeg kjente en indre fred som kom til meg. Jesus har gjort hele jobben. Jeg fikk mot til å ta imot noe som er ferdig, forteller Eriksen i boken.

Boken har også andre mer «overnaturlige» fortellinger om mennesker som har sett lyset.

Av Willy Gryting

(FOTO-MINNER): Det var ikke en åtte timers jobb å reise som emissær i Finnmark på 1970-tallet. I alle fall ikke dersom man skulle besøke småstedene i Tanafjorden før veien kom.

Jan Solstad i Indremisjonsselskapet og jeg skulle besøke Langfjordnes med ankomst cirka klokken 03.00.  Jeg tror vi kom fra Ivarsfjord. Jan hadde ordnet både med losji og møtested i et hjem. Men da vi kom frem, kom det ingen ekspedisjonsbåt ut for å hente oss. Lokalbåten M/S Ingøy var for stor til å legge til kai. Vi var på fordekket for å vente på å bli frakta i land. Da kommer en meget irritert skipper ut fra en lugar og forsikret mannskapet om at vi ikke kunne ligge slik å vente. Ekspeditøren hadde nok forsovet seg. Det betød bare at vi måtte bli med videre.

Neste anløp var Nervei rundt en halv time senere.

–Vi får spørre ekspeditøren om å få sitte på kjøkkenet hjemme hos ham til det ble morgen, sa svigerfar.

Der hadde Jan et sted han pleide å bo, og ha møter. Det var hos Elida Grip. Men dit kunne vi ikke komme uanmeldt nattestid. Som sagt så gjort. Men vi fikk ikke bare hver vår kjøkkenstol hos ekspeditøren. Begge sønnene hans var bortreist, vi kunne bare krype i hver vår køy som tilhørte dem.

Neste dag ble det møte og husrom for Jan hos Elida. Jeg fikk fortsatt bo hos ekspeditøren til neste lokalbåt, så jeg kom meg videre.

Det som er spesielt artig med denne historien, er at da jeg flyttet til Ål, noen tiår senere, og hadde bodd der en stund, ble jeg kjent med ei dame fra Ås som er gift i Ål.

Hun fortalte en gang, at hun kjente Elida Grip.  Hun hadde nemlig vært hushjelp hjemme hos hennes foreldre på Ås i over 20 år og vært som et familiemedlem i huset. Denne damen og hennes mor hadde faktisk vært på Nervei og besøkt Elida en gang på slutten av 1950-tallet.

Elida levde til hun ble over 90 og besøkte også familien hjemme i Ål. Verden er ikke så stor.

(MINNEORD): Tova Gilboa døde på rosh hashana 18. september 2020. Tova Gilboa var født i 1947, og giftet seg med Menachem i 1972. De var, sammen med Tuvia Gelbard, pionerene og drivkraften bak byggingen av hotell Eshel Hashomron i Ariel i Samaria, midt i hjertet av Eretz Israel.

Etter noen måneders sykdom døde hun hjemme med sine kjæreste rundt seg – 73 år gammel. Hun etterlater seg mannen Menachem , sønnene Boaz, Ehud og Ariel samt ni barnebarn.

Tova og Menachem levde et godt og behagelig liv i en velstående forstad til Tel Aviv. Hun var journalist – han var direktør i et forsikringsselskap. I 1979 bestemte de seg for å bryte opp fra «det gode liv», og heller gjøre noe for landet og nasjonen slik de var opplært i å betrakte som det viktigste i livet. Av alle ting valgte de å slå seg ned ved Ariel i Samaria, og starte bygging av et hotell. I dette underutviklede området hadde det ikke vært hotell siden Josvas tid! Med en sterk tro på Israels Gud kjempet de for å realisere dette prosjektet, til tross for at folk flest mente det var «galskap». Etter lang kamp lykkes de til slutt med å åpne et «bibelsk» hotell i Ariel. Fra denne tid fremstår ekteparet som sanne og modige sionistiske pionerer.

Men kampen var ikke over med dette. I årene som fulgte skulle det bli en stor kamp å holde hjulene i gang. Det var ingen selvsagt ting at israelere eller utenlandske turister ville legge seg inn på et hotell i dette området. Selv om hotellet er lokalisert midt i kjerneområdet av det bibelske løftelandet Eretz Israel, ser verden på området som «den okkuperte Vestbredden». Men flere kristne sionister lærte seg å sette stor pris på hotellet og de ideer vertskapet representerte. Per Faye-Hansen var tidlig ute og støttet hotellet, og siden har både Karmel og stiftelsen «For Bibelen og Israel» ved Gro Wenske støttet hotellet i stor grad. Undertegnede har ved flere anledninger hatt gleden av å benytte hotellet ved gruppereiser til Israel. Hotellet er unikt med sin historie og ikke minst den ånd og atmosfære som preger vertskapet.

Kampen fortsatte også på et annet og mer alvorlig område. To ganger har den arabiske terroren rammet hotellet og dets vertskap. Litt før klokken 16 den 2. mars 2002 kom en araber inn i resepsjonen på hotellet. I lobbyen var kun Tova og regnskapsføreren Hannah til stede. Araberen som var terrorist, utløste sin selvmordsladning inne i hotellet og drepte seg selv og skadet alvorlig både Tova og Hannah, samt flere andre i nærheten. Hotellet fikk også store skader, og den dag i dag kan man se merkene i golvet hvor selvmordsbomberen stod da han utløste eksplosjonen.

Den 27. oktober samme året opplevde hotellet en ny terroraksjon. Like ved hotellet er en bensinstasjon. Denne fungerer også som transitt for soldater som kommer fra kysten og skal tjenestegjøre i Samaria. Denne dagen er det busser med mange soldater som står ute. En arabisk selvmordsbomber nærmer seg soldatene i den hensikt å sprenge seg selv og flest soldater i luften. Tovas mann Menachem ser mannen og ber ham snu og gå bort. Menachem klarer å overmanne terroristen bakfra og legge ham i bakken. Etter en del frem og tilbake klarer Menachem å tilkalle oppmerksomhet slik at en soldat kommer bort og skyter terroristen i hodet slik at han dør. Skuddet påkaller oppmerksomhet fra de andre soldatene, og idet Menachem er i ferd med å forlate terroristen på bakken, skyter en annen soldat mot terroristen. Dette skuddet utløser selvmordsbomben, men gjør også at Menachem blir meget alvorlig skadet. I tillegg blir tre soldater drept, og 17 skadet.

For den bragden Menachem gjorde, og som reddet utallige soldaters liv, fikk han den israelske stats høyeste utmerkelse.

***

Vi vil oppfordre Israel-venner til å støtte hotellet i Ariel. Legg turen innom alene eller med grupper. Etter Tovas død er det viktig at de som er igjen på hotellet får kjenne på varme fra venner som elsker både Bibelen og Israel og de modige sionistene som våger å stå lengst framme i kampen.
  Vi i Karmel vil huske Tova Gilboa med dyp respekt og takknemlighet.

Karmel
John Skåland