Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)
Forløsningen av Israels land er i gang. Ateret Cohanim kjøper opp arabiske hus i Jerusalem. Jøder flytter inn.
–Dette er ideologiske eiendommer, sier direktør Daniel Luria i organisasjonen Ateret Cohanim.
Denne organisasjonen holder et våkent blikk med eiendommer som er til salgs. Om en arabisk eier vil selge, er Ateret Cohanim klar til å kjøpe.
–Vi eier ikke disse eiendommene selv. De kjøpes av jøder rundt om i hele verden, forteller Luria.
–Om en araber selger eiendom til jøder, blir det utstedt en «fatwa» og de blir drept. Om en mellommann blir tatt, blir han torturert og kastet i fengsel. En av dem ble puttet i en boks, hengt opp ned og slått i hjel. Det er araberne selv som står for dette, sier Luria.
Det er forbudt for palestina-arabere å selge land til jøder. Forbudet kommer fra Abu Mazens Ramallah som er PLO-myndighetens såkalte hovedstad inntil de oppnår den arabisk-muslimske drømmen om å innta hele Jerusalem.
–Vi i Ateret Cohanim er for hele Jerusalem. Det bor 215.000 jøder i den østlige delen av Jerusalem, selv om verden mener at det er okkupert land. «Øst-Jerusalem» eksisterer ikke. Det er et forent Jerusalem.
Kjøper opp land
Daniel Luria snakker ikke om drømmer og luftslott. Ateret Cohanim har satt makt bak sin ideologi. Jødene inntar byen og har alt fått opp et «skjold» av eiendommer og hus.
KARMEL fulgte med på en liten rundtur for turister for å se noen av eiendommene som organisasjonen har kjøpt opp.
Foran en av Jerusalems nye handlegater stanset Daniel Luria opp for å fortelle om aktiviteten. Så gikk folk fra den nye handle- og restaurantgaten Mamilla til bussen som tok dem ut på tur til steder hvor de færreste våger å gå til. Her er det stort sett bare religiøse jødiske sionister som tør bo blant arabere og muslimer.
Noen kjenner Jerusalems bydel Abu Tur fra korte nyhetsmeldinger om opprør, steinkasting, brennende søppelcontainere og i verste fall ofre. Her er det ett jødisk hus i løvens hule, oppkjøpt av Ateret Cohanim. Det bor seks familier i huset. Det første som møter mennesker som kommer innenfor porten på den jødiske eiendommen, er en vaktbu med væpnede menn som holder vakt.
Daniel Luria forklarer følget av interesserte Israel-venner at når jødiske familier flytter inn i slike arabiskbebodde strøk, blir det faktisk mindre terror.
–Når vi bringer inn folk, etablerer vi fakta på bakken. Da kommer også israelske myndigheter, kommunale tjenester og politi. Muhammed kan ikke bygge ulovlige hus om det er jøder der. Israelsk lov blir håndhevet, forklarer Luria.
Man kan ikke komme unna navnet på Norges hovedstad Oslo når man deltar på en slik jødisk reise. Luria sier at problemet er «Oslo».
–Noen sier at dette området ikke tilhører oss, men verden må forstå at det er vårt, sier Luria om denne delen av Jerusalem som på nyhetsmeldingenes kalles for «Øst-Jerusalem».
Jødiske bydeler
Det er en storslagen utsikt når man kommer opp på taket av huset i Abu Tour. Man ser Tempelplassen med gullkuppelen og minareter, kirker og kirketårn, nye og gamle synagoger ved Oljeberget. Luria peker og forteller at jordanerne tok 20.000 til 30.000 gravstener fra Oljeberget for å bygge veien fra Jerusalem til Jordandalen
Fra taket peker Luria mot Davids by i Jerusalem, det gamle Jerusalem.
–Dette er en forløsning. Davids by er på jødenes hender, sier han om det araberne og verden kaller for Silwan. En gang ble det kalt for Kfar Hasiloach etter en kilde der. Dette er ikke en arabisk bydel, selv om verden sier det i dag.
–I 1882 var dette et tomt land. Jemenittiske jøder trodde at snart kommer Messias ut fra det de tolket av Salomos høysang. De trodde som så mange andre på den tiden at de kan komme og forløse landet og bo i Jerusalem. Det var to familier, 15 familier og 144 jemenittiske familier som bodde her. De hadde synagoge, skole, sykestue, et samfunn som vokste.
–Så kom pogromene i 1928 og 1929. Området ble revet bort. Britene, som styrte området, ville ikke beskytte jødene. I august 1938 fjernet britene de jødiske familiene som bodde her. Jeg har et brev fra den britiske høykommissær som skriver at de jødiske flyktningene om kort tid kan få vende tilbake til sine hus. Et britisk løfte. De oppfylte ikke løftet. Et år senere kom tidligere Knesset-medlem Rechvam Ze’evis far tilbake og så hva som hadde skjedd i synagogen. Det var satt ild på synagogen, hus var revet. Det var ødeleggelse, forteller Luria som på sin video «The Shield of Jerusalem Tour» viser gamle bilder fra den jemenittiske bebyggelsen.
–I 2014 ble alt forandret for vi kom tilbake til vårt hjem. Den gamle ødeleggelsen er blitt til jødisk bygging. Den tidligere synagogen er også på våre hender. Det er vakkert. Det er gjenopplivelsen av jødisk liv.
Til de amerikanske og norske deltakerne på turen har Luria en viktig beskjed.
–Vi kan ikke kjøre innom denne bydelen i dag. For araberne kan kaste ned en vaskemaskin fra et hus på busstaket mens vi kjører der.
Bak Oljeberget, på grensen til PLO-kontrollerte Abu Dis, går den nye muren som skiller Jerusalem fra de PLO-kontrollerte selvstyreområdene. Muren er høy. Israels stat har bygget den for at arabisk-muslimske terrorister ikke skal komme til Jerusalem og sprenge bomber, knivstikke og skyte jøder.
Det var i dette området av Abu Dis at leder Yasser Arafat i «Den palestinske frigjøringsorganisasjonen» PLO gikk i gang med å bygge et palestina-arabisk parlamentsbygg. Det står der fremdeles, men det ble ikke noe parlament. Den såkalte «fredsprosessen» eller «Oslo» stanset opp på grunn av arabisk terror og vold.
I dette området ligger den jødiske bosetningen Kidmat Zion. Området på rundt 600 mål ble i 1928 kjøpt opp av jøder i «Agudat HaDayim» som betalte i egyptiske lira. Senere ble ytterligere rundt 600 mål kjøpt fra Egypt. I dag bor det rundt 210 familier i dette området.
Slik kunne man fortsatt. Ma’aleh Hazeitim er en annen jødisk bydel med mange leiligheter. Den kaller Luria for juvelen i kronen Ateret Cohanim.
Jerusalems murer
Store busser kommer ikke inn i Gamlebyen i Jerusalem. Portene er for små og gatene er for smale. Daniel Luria tar istedenfor folk med på spasertur innenfor Jerusalems murer hvor Ateret Cohanim har kjøpt opp eiendommer og hus.
–Det gamle jødiske kvarter omfattet mye av det som i dag er det muslimske kvarter med Via Dolorosa og opp til det jødiske kvarter. Her var det synagoger og jødiske bibelhøyskoler helt frem til de arabiske opprør i 1920-årene. Pogromer gjorde at jøder ikke ville bo i dette området. I dag er det gamle jødiske kvarter overkjørt av muslimske arabere.
I 1967 raste seksdagerskrigen. Jødiske styrker frigjorde hele Jerusalem inklusive Gamlebyen som var okkupert av Jordan. Daniel Luria kaller det for et lite mirakel, mens han leder turistene inn gjennom Blomsterporten til den jødiske «bosetningen» Beit Valero. Når det er Luria som kommer, åpnes porten og følget går inn fra gaten som for det aller meste brukes av arabere og muslimer.
–Vi bygger lekeplassene på taket, for det er vanskelig for jødiske barn å leke i gatene, sier Luria og peker.
Følget holder tett sammen slik at ingen blir hengende etter og roter seg bort.
Evlyn Cohen er en jødisk kvinne som har slått seg ned innenfor Blomsterporten. I 26 år har hun bodd her.
–Vi bodde først på et rom inntil en moské da vi kom hit.
–Vi kom fra Marokko da jeg var sju år. Vi tror at dette er vårt land og vår plass. Jeg synes ikke det er farlig å være her. Også Benjamin Netanyahu er for at det skal være jøder her, sier Cohen som også snakker arabisk.
Hun er ikke skremt når hun glad og fornøyd rusler rundt i området.
I en annen gammel bygård forteller et par mødre om det jødiske livet i et av husene i det muslimske kvarter. Barna er med og ser ut til å trives som barn flest når mødrene forteller om livet for i alt fem familier i dette gamle boligkomplekset.
I Jerusalems gamleby står en høyblokk som kalles «Beit HaNof-Beit Nechemia». På taket er utsiktsstedet «Joseph Mermelstein’s Jerusalem Scenic Outlook». Ateret Cohanim har turer også dit, hvor man ser hjertet av det bibelske Jerusalem med mange synagoger, kirker og moskeer. Utsikten mot Tempelplassen er fabelaktig. Ikke minst når solen går ned, og Israels hovedstad forgylles av solskjæret til det blir «Jerusalem av gull» eller (Yerushalayim Shel Zahav) som Naomi Shemer sang under seksdagerskrigen og nesten gjorde sangen til en nasjonalsang.
–Hva som ligger under alle disse gamle bygg i Jerusalem er det ingen som vet. 12 meter under veien ligger mye av det gamle Jerusalem, men det er ingen som får lov til å grave der, forteller Luria mens han guider gjennom de trange basarene på vei mot Vestmuren, jødenes helligste sted.
–I 3800 år har jødene ønsket å bo i Jerusalem. Vi har vært her siden Abraham. Det aller helligste er Tempelplassen. Jødene har opp gjennom tidene alltid ønsket å bo så nært Tempelplassen som mulig. Derfor bygget de sine hus her. Gullkuppelen på Tempelplassen er midlertidig. Vi ber om at det må komme et tempel der. Vi trenger ikke Oslo.
Kamp om landet
–Vi skulle kun få to av bymurens porter inn til Jerusalem. Yasser Arafat skulle få området helt til Jaffagaten. Tidligere statsminister Ehud Barak ville gi bort deler av Jerusalem, men Yasser Arafat ville ha mer. Slik ble det ikke, forteller Daniel Luria.
Han kan utrolige fantastiske historier om oppkjøp av gamle hus. En gang ringte de til feil araber for å få kjøpt en eiendom. Mannen som tok telefonen, var også en araber. Men før misforståelsen ble oppklart, sa han seg straks villig til å selge dersom jødene kunne skaffe ham en leilighet i en av verdens flotteste gater. Det fikk han.
Det er ikke Lurias historie, men det fortelles at når en araber eller muslim selger land til jøder, bør han helst få så mange penger at han kan skaffe seg et nytt sted i Latin-Amerika og bli der resten av livet.
Det kunne vært skrevet om små mirakler og utrolige «tilfeller». Men det er hemmeligheter som det hverken viskes eller tales høyt om. Mye av arbeidet skjer i det stille. I hemmelighet. Når verden gjennom pressen får høre om enda et oppkjøp, kommer bekymringsmeldiger og protester over at jøder flytter inn i sine hus i Bibelens land.
I Jerusalems østlige del er det kamp om hver centimeter, kvadratmeter, tomt, hage og bydel. Men det israelske flagget heises på stadig flere bygg i Jerusalem. Sakte men sikkert. Det er dette som omtales som forløsningen av jødenes gamle land. Dette er kampen om Jerusalem.
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 12/2022
Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il
