Av Knut-Einar Norberg i USA
PLO-myndighetens «diplomatiske» representasjonskontor i Washington DC opphørte torsdag 13. september 2018. Det amerikanske utenriksdepartementet hadde gitt PLO-myndigheten 30 dager på seg til å stenge kontoret, og fristen ville løpt ut i oktober.
USA har ifølge meldinger også frosset alle bankkontoer til PLO i landet, og PLOs utsending til USA, Husam Zomlot, har mistet sin oppholdstillatelse og er bedt om å forlate landet med sin familie øyeblikkelig. Stengingen kom 25 år etter at Oslo-avtalen ble undertegnet, den 13. september 1993.
USA orienterte PLO-myndigheten mandag 10. september om at de har 30 dager på å avvikle kontoret i Washington. Ordren kom fra Det amerikanske utenriksdepartementet og ble først bekreftet av president Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton.
–USA støtter en direkte og robust fredsprosess, sa Bolton.
Trump-administrasjonen begrunnet ordren med at PLO ikke har tatt «skritt i retning av å starte opp direkte og meningsfylte forhandlinger med Israel».
Oslo-avtalen
Den 13. september 2018 var det 25 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet av statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yasser Arafat i Washington. Avtalen skulle bringe en slutt på en lang konflikt, og de to lederne fikk sammen med Shimon Peres Nobels fredspris for avtalen. Men i de 25 årene som er gått, er ingenting oppnådd som følge av avtalen, og mange israelere regner den som død. Samtlige presidenter siden Bill Clinton i 1993 har forsøkt å tvinge igjennom innrømmelser og en permanent avtale, uten at det har ført frem til noe.
Israelsk støtte
Statsminister Benjamin Netanyahu roste USAs beslutning om å stenge PLOs representasjonskontor i USA.
–USA har tatt den rette beslutningen. Israel støtter amerikanske handlinger som gjør det klart for palestina-araberne at når de nekter å forhandle og forsøker å angripe Israel i internasjonale forum, så vil ikke det fremme fred, sa han.
PLO mot USA
PLO-myndigheten vurderer å kutte alle båndene med amerikanske myndigheter, inkludert sikkerhetssamarbeid, etter at Trump-administrasjonen har tatt en serie med beslutninger som svekket PLO-myndigheten, inkludert stenging av deres representasjonskontor i Washington.
PLO-myndigheten har boikottet Trump-administrasjonen etter at de anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad og flyttet ambassaden til hovedstaden i mai i år. Channel 10 meldte at PLO-leder Mahmoud Abbas (Abu Mazen) planlegger en verbal bredside mot den amerikanske presidenten under åpningen av FNs sesjon i New York senere denne måneden.
Kontor siden 1993
PLO-myndigheten åpnet sitt representasjonskontor i Washington i 1993 som en del av Oslo-avtalen. Kongressen hadde nedlagt forbud mot et slikt kontor i 1987, men gjorde en helomvending seks år senere så lenge PLO forpliktet seg til «fredssamtaler» med Israel. Kongressen lempet på PLOs restriksjoner i 1997, slik at det var opp til presidenten å se til at de overholdt betingelsene.
I 2011 da PLO-myndigheten gikk inn i UNESCO og kunngjorde at de ville søke om fullt medlemskap i FN, reagerte Kongressen og innførte nye restriksjoner. Men Obama-administrasjonen ville ikke sette hardt mot hardt overfor PLO-myndigheten, til tross for at de brøt Kongressens betingelser da de oppfordret Den internasjonale domstolen i Haag til å etterforske Israel og israelere.
PLO-myndigheten ble i fjor informert om at representasjonskontoret risikerte å bli stengt på grunn av brudd på Kongressens betingelser, og i uke 37 i år ble beslutningen fattet av Trump-administrasjonen.
Sammen med Israel
Trump-administrasjonen har fattet en rekke policybeslutninger det seneste året som har falt i god jord i Israel. De har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, flyttet USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem og kuttet overføringene til UNRWA og andre FN-organer på grunn av deres ensidige handlinger mot Israel. I forrige uke gjorde de det også klart at de vil kutte 25 millioner dollar til sykehus i Jerusalem som primært betjener arabere. Administrasjonen har angivelig utarbeidet et initiativ til fredsavtale mellom Israel og palestina-araberne som ennå ikke er lagt frem, og flere medier har meldt at initiativet inneholder store innrømmelser fra Israels side.
Advarer Haag
USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton advarte i en tale den 10. september Den internasjonale domstolen i Haag (ICC) mot å forsøke å gå etter Israel, israelere eller amerikanere. Han understreket at USA vil bruke alle midler på å beskytte Israel og USA, inkludert makt, dersom det blir nødvendig. Bolton kalte domstolen «farlig» for USA og sa at den som organisasjon ikke står ansvarlig overfor noen. Den amerikanske beslutningen kom etter at ICC i fjor høst indikerte de ville innlede en etterforskning av USA for krigsforbrytelser i Afghanistan, og at PLO-myndigheten har bedt ICC om å stille israelske myndigheter for retten.
–Domstolen har hilst medlemskapet til den såkalte staten «Palestina» velkommen, samtidig som de har truet Israel, som er en demokratisk nasjon, med etterforskning av dem for å ha forsvart seg mot terror fra Gaza, sa han.
USA er ikke medlem av ICC.
—
Historien om Oslo
Tidligere stortingsmann Kåre Kristiansen (KrF) holdt en nekrolog over Oslo-avtalen den 5. februar 2001 på mandagsmøtet i Bet Norvegia i Jerusalem. I forbindelse med 25-årsmarkeringen for Oslo-avtalen trykker Karmel på nytt referatet fra møtet.
Kristiansen ble nesten som et ikon i Israel da han i oktober 1994 trakk seg fra Nobelkomiteen i protest mot at terroristen Yasser Arafat i PLO fikk Nobels fredspris, sammen med Israels statsminister Yitzhak Rabin og Shimon Peres.
Nekrolog over Oslo-avtalen
Av Vidar Norberg
(05.02.2001): –Slik situasjonen nå er, har jeg lyst til å la dette bli en nekrolog over Oslo-avtalen. En nekrolog er noe man leser over noe som er dødt, og så begraver man det. Det er på tide å gjøre begge deler med Oslo-avtalen, sa Kåre Kristiansen i et skarpt oppgjør med norsk og internasjonal politikk i Midt-Østen.
–Oslo-avtalen har vært svært ødeleggende på mange områder. Den er faktisk ikke noe avtale, men en deklarasjon av prinsipper. I avtalen forteller man hvilken fantastisk utvikling det vil bli dersom man blir enige om å leve sammen. Oslo-avtalen er ikke noe fundament. Når det ikke er lagt inn noen handlingsplan, men bare fromme ønsker, så skaper dette urealistiske forventninger og kanskje særlig i den arabiske befolkning. De trodde at de skulle få alt de ønsket seg. Mange, også på norsk side, la opp til å oppfylle arabernes ønsker. Så ble det et forventningspress som ikke var realistisk. Skuffelsen som kom, var ødeleggende for hele situasjonen.
Til hode på norske politikere
–Med Oslo-avtalen ble lille Norge en stor medspiller på det internasjonale plan. Dette gikk fullstendig til hode på norske politikere. Plutselig var de i verdenspolitikkens søkelys. Dette ble på en måte en nasjonal prestisjesak. Norske politikere som reiste utenlands, kunne sole seg i at Oslo-avtalen lå til grunn for forhandlingene. At den ikke betød noe, hoppet man over.
–Ikke bare for Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten under avtalen, men for nesten alle partier ble Oslo-avtalen en slags hellig ku. Hva man enn gjorde, måtte man ikke gjøre noe som ødela eller svekket dens betydning for norske politikere eller norsk politikk. Det er blitt så galt at selv nå når avtalen egentlig er død, så klynger man seg til den. Man skal være forsiktig med å si noe som kan svekke Oslo-avtalen, for her har norske politikere bygget prestisje og fått en internasjonalisering som de synes man må ta vare på.
–Jeg har hørt sagt at Norge er på topp når det gjelder en kritisk og negativ holdning til Israel. Dessverre tror jeg dette er riktig. Jeg ser både svensk og dansk fjernsyn i tillegg til CNN og andre fjernsynsstasjoner. Mitt inntrykk er at selv om det er ubalanse alle steder, så er det ikke så ille som i Norge. Jeg må si at til og med mitt eget parti, som har vært veldig pro-Israel, ikke har de samme holdninger som før.
–Alt dette skyldes nok at Oslo-avtalen har slik en politisk prestisje-stilling i Norge. Samtidig har man innarbeidet myten om at jødene kom og skjøv ut palestina-araberne, tok deres land og skapte problemer for dem. Denne myten ender opp med at man må støtte palestina-arberne fordi de er underlegne, mens Israel er så sterk. Egentlig er dette et annet uttrykk for denne misunnelseskomponenten som sier at man ikke må lykkes i det man gjør. Får man til noe, så blir det mistenkeliggjort. Noe av dette ligger også bak Oslo-avtalen, sa Kristiansen.
Land for fred er et gammelt øk
–Det finnes et slagord som heter «land for fred». Det betyr at Israel skal få fred ved å avstå land. Fremdeles lever nok dette hos en del mennesker, men dersom man ikke er fullstendig naiv så ser man at dette ikke holder. Israel har igjen og igjen gitt fra seg land. Egypt fikk Sinai, og nylig ga de land i Libanon. Under forhandlingene i Camp David tilbød de 90 til 95 prosent av Judea og Samaria. Dette resulterte i nye krav fra araberne. All vilje til å gi fra seg land har ikke ført til fred. Det har tvert imot blitt verre. Det er dødfødt når noen sier at land for fred er et grunnlag for forhandlinger. Likevel er det folk som vil forsøke å stable dette gamle øket på beina igjen og kjøre det om igjen.
–Det store spørsmålet er hva man da skal satse på?
–Jeg skal være forsiktig med å gi råd. Men etter samtaler med Benjamin Netanyahu forsto jeg at man nå går tilbake til tidligere statsminister Yitzhak Shamirs linje. Den går ut på at man sitter stille og fryser situasjonen slik den er.
–I forbindelse med min 75-årsdag fikk jeg en kristen og en jødisk oljelampe fra det 1. og 2. århundre. Det var en fantastisk gave, og det er de største klenodier jeg har. Jeg reiste til Shamirs kontor for å takke for gaven. Der ble jeg minnet om denne politikken. Et annet eksempel på den var Syrias avdøde president Hafes al-Assad som bare satt og lot utviklingen gå. Det ble sagt at det bare er en mann i Midt-Østen som er mer tålmodig enn Assad og det er Shamir. Han mente at de bare kan prate og lage bølger, men jødene står fast i landet. Jeg tror at det er denne linjen Ariel Sharon er tilbake på, og det er kanskje den eneste farbare, sa Kristiansen.
Komedien på Camp David
Kåre Kristiansen gikk også ut mot det politiske forhandlingsspillet i Midt-Østen.
–Det er helt latterlig når diplomater og politikere sitter og skriver sine fine formuleringer og endrer et punktum her og en frase der. Så er de så lykkelige over hva de har fått til. Men det betyr ingenting for de mennesker det angår. De kjenner ikke formuleringene og bryr seg intet om dem. Det er ikke noe realisme i dette.
–Jeg har vært litt sarkastisk etter Camp David, og jeg setter det litt på spissen. USAs tidligere president Bill Clinton skulle skape fred fordi han så gjerne ville ha Nobels fredspris før han gikk av. Så sa Clinton at nå må vi ha et møte på Camp David. Det hørtes veldig fint ut for det var dit USAs tidligere president Jimmy Carter førte Egypts tidligere president Anwar Sadat og Israels tidligere statsminister Menachem Begin.
–Etter Clintons initiativ kom statsminister Ehud Barak og Yasser Arafat til Camp David for å ha store rådslagninger og bli enige om et opplegg. De var nærmest innelåst bak lukkede dører, og hele verden ventet i spenning på hva dette ville ende med. Spenningen steg, og de kom ut. Hva var resultatet. Ingenting. De hadde ikke fått til så mye at man kunne få det på en teskje. Enda verre var det at de reiste hjem som lykkelige mennesker over at de ikke hadde fått til noe. Dette er rene komedien. Den har kostet millioner av dollar, og resultatet er null.
–Man burde heller kanskje bygge noe på det lokale plan hvor man har felles interesse. Bygge noe opp fra grunnen uten disse voldsomme visjoner. Nå tror jeg man må ta en pause der man står. Om ikke den vanlige mann i gata er med, nytter det ikke med diplomatiets ordkunstnerier, sa Kristiansen.
Nobels fredspris til en terrorist
–I slutten av 1970- og 80-årene var Yasser Arafats tese at de ved krig og blodsutgytelser skulle tvinge seg til det de kalte sin rett. Men så snudde Arafat i 1989/90. Mine kollegaer i Nobelkomiteen så dermed på denne terroristen nærmest som en fredsengel. De ville gi ham fredsprisen, ikke for det han hadde gjort, men for de håpet at Arafat skulle bli en fredens apostel.
–Ingen kan lese hjerter og nyrer, men jeg tillot meg den gang å si at man ikke kan gi fredsprisen til en mann som i 30 år har hatt som hovedyrke å drepe uskyldige mennesker. Det er å ødelegge respekten for prisen. Yasser Arafat er ikke kvalifisert til Nobels fredspris, og det holder jeg på. Jeg mener også at utviklingen har vist at dette var riktig.
–Men hvorfor snudde Arafat i 89/90, spurte Kristiansen.
–Noen sa at det var en omvendelse fra terrorist til fredsapostel. Men det er en forklaring som er mer troverdig, og da må man se hva som hendte politisk i dette tidsrommet. Da kom det store raset med et politisk jordskjelv i Øst-Europa hvor plutselig Øst-Tyskland, Sovjetunionen og andre diktaturer falt sammen. Det førte til at Arafat mistet sine sterkeste støttespillere. Han hadde hatt hjelp av Stasi og KGB, både økonomisk og militært. I tillegg gjorde Arafat sin største tabbe og gikk sammen med Saddam Hussein i Gulfkrigen. Det førte til at Saudi-Arabia, Kuwait og Emiratene kuttet ut millionhjelpen. Tilbake sto Arafat bankerott, både militært, politisk og økonomisk. Det var ikke noe igjen. Han ble desperat, fikk panikk og gikk inn i forhandlinger.
–Jeg tror ikke Arafats sinn og hjerte ble forandret. Men han hadde ingen annen sjanse enn å fri til vestmaktene og USA. Han lurte hele verdensopinionen og Nobelkomiteen. Den norske stat var til de grader generøs med å sende millioner i Arafats kasse, og Norge fikk mange andre til å gjøre det samme. Jeg tror at Arafats hensikter er de samme som før, med trefaseplanen. Han vil kreve hele Israel, sa Kristiansen.
Sosialistisk tankespinn
–Fremtredende norske politikere, blant annet vår nåværende forsvarsminister, har gjort seg til talsmenn for at man må gå bort fra FNs vedtak av 1947. De vil ha en «palestinsk» stat hvor jøder og arabere lever sammen. Dette er utopisk, men de tror likevel at dette skal føre til fred, fryd og gammen. Med slike argumenter forsøker de å påvirke verdensopinionen. Det kan høres fromt ut at man skal få en stat hvor alle kan leve sammen, men det går ikke an. Man får nå ta en liten pause og ikke lage helt umulige og utopiske målsetninger som man hadde for Oslo-avtalen.
–Fremfor alt må man forstå at dette også har noe med den kulturelle og religiøse situasjonen å gjøre. Politikere i Norge og Skandinavia er så påvirket av det sosialdemokratiske tankespinnet som jo har sin basis i marxismen, at alt som heter åndelige, kulturelle og religiøse verdier, bare blir et skall som ikke betyr noe. Alle realiteter er av økonomisk og sosial art. Det er dette som driver dem, og derfor vil de ikke en gang akseptere tanken på at religiøse motsetninger har noe med krig og blodsutgytelser å gjøre. Alt skal gå på formelen økonomi og sosialpolitikk. Det er en uvitenhet på dette området som man må gjøre noe med før det blir mulig å nå frem til andre løsninger, sa Kristiansen.
Israel ble mitt kall
–Jeg er arvelig belastet med kjærlighet til Israel. Min far var forkynner, og når han kom hjem fortalte han alltid spennende historier fra Bibelen. Han hadde en egen evne til å gjøre dem levende. Og de bibelske helter ble også våre helter. I mange år kunne vi faktisk mer om Israels enn om Norges historie.
–Bibelen fortalte om Israels fremtid, og løftene sto i Bibelen. Jeg tenkte derfor ikke så mye på det politiske aspektet ved Israel. Det var i 1976 at jeg for første gang ble oppmerksom på hvor viktig det er å ha politiske argumenter for Israel. Da var jeg medlem av den norske delegasjonen til FNs generalforsamling. Det var her at FN gjorde det skammelige vedtaket som sa at sionisme er det samme som rasisme – ja, som fascisme. Jeg skjønte at de bibelske argumentene som jeg benyttet hjemme, i partiet og i valgkretsene, ikke hadde noen gjennomslagskraft i FN hvor flertallet ikke trodde på Bibelen.
–Fra denne debatten husker jeg spesielt innlegget til Israels FN-ambassadør Chaim Herzog som gjennomgikk sitt folks historie ut fra Jesajaboken. Han sa at når han ser på sitt folks historie og ser hvordan Gud har hjulpet dem, så betyr det skandaløse forslaget intet når man ser det i historisk sammenheng. Derfor rev han det i stykker på FNs talerstol. Det var gripende, men det var ikke særlig mange klappsalver etterpå. I den norske delegasjonen var det faktisk bare jeg som klappet, og det gjorde jeg så sterkt at det ikke var noen tvil.
–USAs utsending Monain sa at om FNs generalforsamling vedtar dette forslaget, så sier dere at løgn er sannhet og sannhet er løgn. Det kommer ikke til å skade Israel i det lange løp, men det vil ødelegge renommeet til denne forsamlingen. Det var nesten profetisk tale. For noen år siden besluttet de at vedtaket fra 1976 skulle være dødt og ute av historien.
–Helt fra denne gang har det i min politiske virksomhet vært viktig med interesse for Israel. Jeg har satt meg inn i sakene angående Israel så jeg kunne møte den politiske motstand som jeg visste ville komme i Norge. Jeg vil nesten si det så høytidelig at jeg har følt det som et kall å være talsmann for Israel og landets interesser i Stortinget og politikken.
