Nyheter

Bente Aust fra den veiløse bygda Langfjordnes i Gamvik kommune står frem og forteller til hele verden om det fine livet i Langfjorden med åtte innbyggere, i en reklamefilm for båtmotorer fra VOLVO PENTA.

Videoen viser vakre landskaper i mørketid. Det er også en eksotisk fortelling om en utkantbygd i Finnmark og dens natur og historie. De to videoene er på engelsk og kan ses over hele verden. Klikk på lenken til VOLVO PENTA og se videoene.

(14.02.2019): Høyre-regjeringen vil gi gruveselskapet Nussir driftskonsesjon og tillatelse til å dumpe gruveavfallet i Repparfjorden i Kvalsund, melder NRK.

–Dette er en av de mest miljøfiendtlige industriprosjektene i Norges historie, sier leder Silje Ask Lundberg i Naturvernforbundet til NRK.

–Vi er trygge på at deponeringen ikke vil skje med uakseptable virkninger for miljøet og sjømatnæringer, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen til NRK.

Sametingspresident Aili Keskitalo forteller til NRK at gruven vil krenke grunnlaget for reindrift i området. Hun mener siste ord ikke er sagt i denne saken som vil bli klaget inn for Kongen i statsråd.

Ordfører Terje Wikstrøm er glad for regjeringens vedtak og vil ha kake med påskriften gratulerer.

–Vi er veldig godt fornøyd. Dette vil gi arbeidsplasser og utvikling som er ganske formidabel. Kvalsundsamfunnet trenger vekst, sa ordføreren til NRK/Finnmark.

Av Trond Magne Henriksen

Finnmark fylkeskommune gjennomførte befaring på Ingøy onsdag 6. februar, sammen med Måsøy kommune, Boreal Sjø og HR Prosjekt. Formålet var å vurdere plassering av ei ny kai for bilførende hurtigbåter.

Tilsvarende befaring er tidligere gjennomført i Kvalfjord, sammen med Alta kommune, Boreal Sjø og HR Prosjekt.

Fylkestinget har satt av 18 millioner kroner over to år til prosjektet på Ingøy, og 14,4 millioner til Kvalfjord, men har bedt fylkesrådmannen legge fram en ny sak om kaianlegg både på Ingøy i Måsøy kommune og i Kvalfjord i Alta kommune. Saken skal behandles av fylkestinget i juni 2019.

–Det er bevilget penger til prosjektene, men vi må likevel gjøre en ny vurdering for å ta stilling til om det er satt av nok penger. Målet er å finne kostnadseffektive løsninger som oppfyller behovene, sier assisterende samferdselssjef Jørgen Blix.

Av Vidar Norberg

Det ble jubel da statsminister Benjamin Netanyahu den 28. januar kunngjorde at han ikke vil forlenge den norskledede observatørstyrken TIPHs mandat i Hebron etter 22 års nærvær.

–Vi er overlykkelig. Dette var på tide. TIPH har vær ekstremt skadelig for helsen til jødene og militæret i Hebron. De har alltid arbeidet mot det jødiske samfunn i Hebron, sa David Wilder til den nasjonale kringkastingen KANs engelsspråklige sending.

Wilder var talsmann for det jødiske samfunnet i Hebron i 22 år.

Han er ikke den eneste som har gått klart ut mot TIPH. På nettstedet Hebron Fund skriver rabbiner Daniel Rosenstein at de er overveldet av glede over at disse utenlandske anarkistene (TIPH red.anm.) skal ut. De har laget en plakat hvor de takker alle israelske politikerne som hjalp dem.

–TIPH har alltid arbeidet mot det jødiske samfunnet i Hebron. De har vært meget proaktiv i arbeidet mot oss, skrev Rosenstein.

Israels FN-ambassadør Danny Danon sa at TIPH ikke bidro til å stabilisere situasjonen i regionen.

–Statsministeren gikk klart mot TIPHs nærvær. Man bør for alle fredsbevarende operasjoner i regionen stille spørsmål om de er stabiliserende eller destabiliserende. Denne styrken har bevist at de ikke har klart å håndtere denne situasjonen. Det var en rekke hendelser med oppvigling og provokasjoner. Vi fant at styrken i Hebron ikke er i stand til å stabilisere i region. De skaper spenning i regionen, sa Danny Danon på spørsmål i Jerusalem i Den utenlandske presseklubben.

Den norskledede styrken «Midlertidig internasjonalt nærvær i Hebron» (TIPH) ble etablert etter at Baruch Goldstein fra Kiryat Arba drepte 29 arabere i patriarkenes grav i Hebron i 1994. Meningen var at boservatørene i TIPH skulle dempe spenningen i tre måneder. I 1997 fikk Temporary International Presence in Hebron i oppgave å overvåke Oslo-avtalens deling av Hebron. Rundt 80 prosent av byen ble overdratt til PLO og har nå rundt 220.000 innbyggere. Dette området ble kalt for H-1. Israel beholdt den militære kontrollen i de resterende 20 prosentene som ble kalt for H-2 som i dag har rundt 1000 jøder i Hebrons gamleby.

Overlatt i Arafats hender

David Wilder skrev i Jerusalem Post at mesteparten av byen ble overlatt til Yasser Arafat og sikkerheten til det jødiske samfunn i Hebron overlatt i hans blodige hender.

I 22 år har TIPH patruljert gatene for å forhindre at jøder angriper og plager palestina-arabere. Jerusalem Post skrev på lederplass den 30. januar at TIPH har produsert rapporter som har fokusert på israelsk misbruk av palestina-arabere. Post konstaterer at TIPH aldri har vært populær i Israel og har særlig hatt et dårlig forhold til de jødiske innbyggerne i Hebron.

Det er i alt 67 observatører fra Norge, Sverige, Sveits, Italia og Tyrkia. Danmark var opprinnelig med i TIPH.

Udfordringen er flere ganger blitt fortalt at TIPH-folkene farer rundt med kamera og blokk for å notere og filme. Når israelske styrker kommer for å rydde opp i arabisk bråk, begynner TIPH å filme for å legge en demper på de israelske soldatene. Det blir sagt at dette fører til mer uro i området.

–Forestill deg at europeerne i din by arbeider med jihadister og filmer deg og dine barn i byen hver eneste dag, skrev Daniel Rosenstein.

–Hvordan ville du følt det om fremmede med morsomme hatter og klær som ikke snakker ditt språk, fulgte dine barn rundt og filmet dem overalt hvor de gikk, spurte David Wilder en TIPH-observatør.

Wilder skrev videre i Jerusalem Post at han under et foredrag viste frem en Oslo-avis hvor det sto om en TIHP-observatør som hevdet at arabiske angrep og terror kunne sammenlignes med motstandsfolk under den andre verdenskrig, og på denne måten ble jødene sammenlignet med SS fra nazistene. Wilders presentasjon fikk ingen god mottakelse av TIPH.

Men saken tok en ny vending etter at en TIPH-observatør ble filmet da han klappet til en ti år gammel jødisk gutt i ansiktet. En annen TIPH-observatør ble filmet da han skar opp et dekk på en bil som tilhørte en jøde i Hebron. Netanyahu skal ifølge Jerusalem Post ha innkalt TIPH-leder Einar Johnsen etter filmene.

–Vi vil ikke tillate at en utenlandsk styrke handler mot oss, sa statsminister Benjamin Netanyahu da han den 28. januar kunngjorde at mandatet ikke blir forlenget.

–Vi trenger ikke utenlandske inspektører i byen til våre forfedre, sa Zeev Elkin som er miljøvernminister og minister for Jerusalem.

I Hebron finner man patriarkenes grav. Der er Abraham, Isak og Jakob begravd sammen med sine koner.

Norge & PLO mot Hebron

–Har Israel rett til å gjøre ensidig slutt på denne avtalen. Jeg synes ikke det. Nasjonene bør stå rakt mot dette. For budskapet fra Benjamin Netanyahu var meget klart. Han sa at slutten på dette nærværet satte den siste spikeren i Oslo-avtalen og alle andre avtaler og forståelser,  sa Saeb Erekat som har lang tjeneste i PLO.

Han fikk støtte av Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide fra Høyre.

–Den ensidige israelske beslutningen kan bety at en viktig del av Oslo-avtalene brytes, sa Søreide Eriksen ifølge Aftenposten.

David Wilder avviste påstandene fra borgermesteren i Hebron om at det kan bli en ny massakre i byen om TIPH forsvinner. Wilder minnet om at folk i Hebron er væpnet, men jødene tror ikke at det er slik man løser problemene.

–Den arabiske ordføreren i Hebron deltok i en massakre i Hebron. Han var med i drapene av seks menn utenfor Beit Hadassah i 1998. Han skryter av det og rettferdiggjør det. Jeg tror at om han kunne, ville han drepe flere jøder i Hebron.

Wilder sa at de som vil vite hva som skjer, kan bli med på internettjenesten whatsapp og se hvor mange steiner og molotovcocktail som blir kastet mot jøder hver dag, både i Hebron og på veiene fra veiene til og fra Jerusalem og til Beersheba i sør.

–Dessverre ser vi forsøk på å drepe jøder i Hebron. TIPH forhindrer ikke dette. De hjelper ikke på med sikkerheten i Hebron. TIPH leder bare til en forverring.

–Forsvaret og politiet nøler ikke med å arrestere jøder, om de føler behov for det. Men det er veldig få angrep fra jøder mot arabere, sa tidligere Hebron-talsmann David Wilder til Radio KAN.

Av Vidar Norberg

(Februar 2018): Svein Hansen er predikant i Finnmark Indremisjon. Han holder møter på Betania i Hammerfest. Han besøker dem som er satt til side på gamlehjem. Han forteller om Verdens lys i mørketiden. Det er Jesus Kristus.

Over fjellene og under skydekket er det et multegult lys i den blå skumringstimen. Havet er stålblått iskaldt. Himmelen er mild lyseblå der den stikker frem mellom milde hvite skydotter. Bilen kjører fra Hammerfest, forbi Sørøya og Seiland på den andre siden av sjøen, mot brua over den sterke strømmen i Kvalsundet som driver et kraftverk. Snart svinger Svein Hansen opp mot den lille hvitmalte Kvalsund kirke og Kvalsund sykehjem.

Han har ringt dagen i forveien for å fortelle at han kommer for å holde sangstund og andakt for de eldre, utslitte, helsesvekkede, demente og glemte mennesker. Men de venter ikke på predikanten for noen glemte å varsle om at Hansen kommer. Men det bringes inn både kaffe og ganske nystekte vafler med rømme og syltetøy. De smaker meget godt når man kommer inn fra vinterkulden.

De som tar imot er ikke etnisk norske, men veldig imøtekommende. Så snart maten er fortært, kjøres den ene etter den andre inn på stua som nesten blir omgjort til en parkeringshall for rullestoler. Både pleiere og pasienter ser ut til å være glade for et avbrekk i hverdagen, denne vinterdagen med minus 7–8 grader, kald snoe, snø og is på marken. Det er nok lenge siden de mest hjelpetrengende var ute i vinterværet.

Predikantens repertoar er stort sett det samme på de fleste institusjoner. Ikke mer enn rundt 40 minutter. Dess hardere rammet tilhørerne er av sykdom og alderdomssvekkelse, dess enklere er andakten om Jesus og Hans tilbud om evig liv.

–Takk for at du ikke taler så lenge. Dette er eldre mennesker som ikke klarer å ta så meget, sa en gammel kone på innlandet, forteller Svein Hansen til Finnmarkshilsen.

Likevel er det mange som møter opp for å høre hva han har å fortelle.

Sangstund i Hammerfest

Predikanten fra Finnmark Indremisjon ønsker igjen velkommen til sangstund. Det er ganske mange mennesker som har kommet til sangstund på Kirkeparken omsorgssenter nesten midt i Hammerfest by lørdag ettermiddag. Mange er godt oppegående. Kanskje har noen pyntet seg litt. Det er forventning.

–Jeg er Svein Hansen, predikant i Finnmark Indremisjonen. La oss starte med «Navnet Jesus».

En afrikaner starter med å klappe etter sangen. Selv om det nok er litt uvant i nordnorsk tilbedelseskultur, er det noen som følger med, men etter den første følges den norske tilbedelsestradisjonen.

–Det er mange fine salmer og sanger som formidler troen på Bibelen. De formidler det som Gud vil si oss. Fra sangen «Kom til den hvitmalte kirke» lyder det «kom». Gud sier også kom. Jesus sier kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile, sier Hansen.

Han forteller at Jesus Kristus kaller på vår oppmerksomhet. «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham», siterer Hansen fra Johannes 3,17. Han sier at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til Ham. Hansen forteller de mange oppegående at Gud hater synden, men elsker synderen.

–Det blir alltid et valg. Du må velge tro eller å forkaste det, sier predikanten som har stilt tilhørerne på valg, men med en mild formanende stemme som passer for en lørdagskveld på et stort omsorgssenter.

Hansen forteller videre at han tror mange har bedt aftenbønn og Fader Vår i sitt barndomshjem. Han sier at det kan man gjøre hele livet. Og det var flere eldre som ba Herrens bønn med Hansen.

Han stemmer i. «Jeg har vandret med Jesus» og «Jeg er i Herrens hender.» Så forteller han at nå skal de synge en sang som ble mye spilt på radioen, både NRKs ønskekonsert og NRK Finnmark i gamle dager. Det er «Bakom stjernehimmelens prakt» av Berlevågjentene Magny Sivertsen og Birgit Langstrand. Folk synger med. Ingen tvil om at forventningene er innfridd denne lørdags ettermiddag. Og det var ganske mange tilhørere med.

Svein Hansen tar seg som vanlig tid til å håndhilse på hver enkelt. Det er som folk venter på å få hilse på predikanten.

–Takk for meg. Kanskje kommer jeg tilbake før påske, lover Hansen.

–La oss fortsette å synge inni oss, sier Svein Hansen, og det er nok et budskap som faller i god jord.

 

Utsikt fra vinduet i Rypefjord

Utsikten fra Rypefjord omsorgsenter er storslagen mot Sørøya. Man kan undres over hva de eldre tenker, enten de sitter i Rypefjord, Hammerfest eller Kvalsund.

Blikket glir forsiktig fra ansikt til ansikt, over forkrøplede arbeidshender og merker seg tomme blikk fra mennesker som ikke lenger kan fortelle om sitt kav og strev på denne jord.

En «ung» mann» i 70-årene ser ut som han skulle vært ute og hugget rekved, trakket en sti i snøen, men nå sitter han med en jakke over kalde bein på Rypefjord omsorgssenter.

En gammel dame ser litt forelsket ut i luften, mens hun synger med på «Navnet Jesus blekner aldri». Hun har en eiendommelig fred over ansiktet, er kledd i skjørt, kanskje en læstadianerkvinne. Hun er nok en av dem som har gode minner og kan hente dem frem. Hun kan alle sanger som Svein Hansen synger.

–Er det lenge siden dem begynte, sier en dame som blir trillet forsinket inn og blir med på sangen «Navnet Jesus».

Andre sitter med åpen munn, med det er som stemmebåndene har sluttet å vibrere av luften som pustes inn og ut.

Mannen som skulle vært ute og hugget ved og trakket snø, har nok sovnet. Siste rekvedstokk er for lengst sagd og hugget.

En annen mann i fridtidsbukse ser myndig ut, kanskje som en skipper eller høvedsmann på en skute. Munnvikene peker ned, som om han kanskje ikke vil klare flere brottsjøer som slår inn over skuta.

En dame kommer ut. Håret er pyntet. Hun kaster et blikk utover. Hun er en troende dame, og ingen får lenger ut hennes tanker. Ikke hun selv heller.

Tilhørerne følger med på sitt vis når Svein Hansen taler. Enkelte pleiere, både her og der og andre steder synger med på de gamle, kjente, kristne sangene.

«Hvilken lykke og fred, ja vidunderlig fred som jeg har når med Jesus jeg går», synger Hansen og det er nok noen som har slik fred midt i alt.

En pleier stirrer drømmende mot fjellene på den andre siden av Hammerfest.

Predikant Svein Hansen har startet på den gamle sangen fra utallige skolestuer «Alltid freidig når du går». Den gamle skipper eller høvedsmann er med på «dø om så det gjelder». Han har ikke gitt opp likevel. Kanskje har han sunget den på opprørt hav, når bruk er kuttet og skuta stimet mot land før storstormen krever forlis.

En dame med bustete sveis sover igjen. Hennes kakebaking er slutt.

Damen som kom for seint til andakt og sangstunden, har ennå arm- og handkraft til å drive rullestolen fremover. Nå er hun på vei ut.

–Æ fikk så kort stund. Æ vesste ikke om det her, sier hun skuffet til Finnmarkshilsen som bare er flua på veggen.

Hilda kjenner Svein Hansen fra før, han forteller Hilda om møljefesten på bedehuset Betaina. Samtalen er god og trivelig.

–Ha det godt og på gjensyn, sier Hansen når han går.

Noen mennesker er kanskje på gamlehjem fordi de nærmeste reiste videre, bort fra familie og by. Samfunnet tenker på deres ve og vel. Svein Hansen tenker på deres sjel og hvor de skal tilbringe evigheten. Det er derfor han oppsøker dem. Hansen vil som sin Mester at alle skal bli frelst. Berget for evigheten. Det er et bergingsarbeid.

Kristent arbeid

Svein Hansen når mange mennesker på gamle- og sykehjem. Det er nok mange ganger flere enn dem som finner veien til bedehus og kirker. Og de som ikke selv kan gå til Guds hus, venter på at Svein Hansen skal komme for å synge, spille og holde andakt for dem.

Bedehuset Betania Salsgaten i Hammerfest har mange naboer. Den katolske kirke, Adventkirken, Indremisjonsgården til det som en gang var Indremisjonsselskapet i Oslo, Metodister litt lenger borte, Frie evangeliske venner på Fuglenes og Den norske kirke. Samarbeidet mellom flere av menighetene er langt bedre enn man skulle tro. Det er kanskje blitt så få kristne at de kommer sammen.

–Misjons- og vekkelsestiden var nærmere 1950-tallet enn 2000-tallet. Glansperioden for det kristne arbeidet fra 1970-, 1980- og 1990-årene er over. Det er ikke naturlige arvtakere, forteller Svein Hansen.

Han er stadig på farten i Finnmarks langstrakte land. Han farer ut til øyer, nesten holmer. Kjører over vide vidder, mellom fjell og langs strender. Men nå er det blitt vanskeligere å få noen til å åpne hjem og bedehus for predikanter. De gamle som tok imot dem, er døde eller syke.

–Mange steder er det ingen som kan ta imot en predikant, sette opp plakater om at jeg kommer. Jeg kan ikke komme om det ikke er noen å kontakte, sier Hansen.

Som eksempel på dette nevner han Mehamn, hvor det var både indremisjonsforening, kirkeforening og bønnemøter på knær i hjemmene på 1960- og 1970-tallet.

–Mange steder begynner alderen å bli høy. Jeg er over 60 år og opplever stadig at jeg er den yngste, forteller Svein Hansen.

–Men dette går selvsagt i bølgedaler.

–Hvorfor har det vært nedgang i kristenlivet?

–Det er vel frukt av velstand og materialisme. Naturlige mennesker har ikke bruk for Gud. Det virker som om de ikke interessert i evangeliet og frelse. Det er lettere å snakke om religion og religioner, og det skal helst munne ut i at alt er like godt. Man skal helst ikke poengtere Bibelens Gud og Bibelens Jesus. Da får pipen en annen lyd, forteller Hansen.

Eldre kristne husker tilbake fra krigens dager da folk i kirker og bedehus ba til Gud for land og folk, for egne behov. De var avhengige av Gud, av en større makt enn dem selv. Det er nok den store forskjellen på før og nå, forklarer Svein Hansen.

–Det er vel en del forsamlingshus som er blitt solgt?

–Det forsvinner noen av og til. Det bunner nok i at det ble for få. Det handler om å få unge krefter til å ta ansvar, mener Hansen.

Svein Hansen har hatt sin tjeneste i Finnmark i vel 30 år. Han kom til det langstrakte fylket på 1970-tallet, men var borte i åtte år.

–Hvordan var kristenlivet da du kom?

–Det var kristenliv i hver bygd, på øyer og avsidesliggende bygder i ulike kommuner. Kristenfolket besto også av unge mennesker. Det er vanskelig å se at mennesker ikke føler behov for å høre Ordet eller ta opp den kristne arv som de har lært. Det er jo kolossalt mange bønnebarn. De vet om den teoretiske veien til Jesus, men det blir ikke til noe personlig standpunkt for dem. De unnskylder seg med arbeid og mange ting. Jeg har vært på døra til bønnebarn, og de nekter ikke at de har hørt om Jesus hos mor og far, men unnskyldningen er dagligdagse saker, sin yrkessituasjon. Både mann og kvinne arbeider kanskje på kvelden med kveldsvakter. De har ikke tid til å delta i tradisjonell kristen aktivitet hvor man har utfordringen med tid.

–Vet dagens mennesker at de er syndere?

–Jesus sier at «Jeg er veien, sannheten og livet.» Tro på Ham er frelse og veien til soning for alle våre synder og veien til livet. Det store spørsmålet er om barnelærdommen er i ferd med å forsvinne. Før kjente menneskene bibelhistorien, men barna på skolene i dag vet ikke stort om den, sier Hansen.

–Vi er inne i en avkristningstid, kall det gjerne åndelig forfølgelse, en likegyldighet som gjør at vi ikke tar standpunkt til ting. Den åndelige forfølgelse ser man i at man i Norges grunnlov ikke vil ha en statsreligion, man ser det i frafallet i Den norske kirke. Spørsmålet om likekjønnet samliv har nok fått begeret til å renne over for mange mennesker.

Svein Hansen mener at det er en avkristning i Finnmark som gjør at man mister den kristne og tro og kultur, men han påpeker også at det er en del udefinerbare krefter som demper den kristne kultur, blant annet holdningen om at man ikke må komme med noe som er bedre, for eksempel kristendommen.

–Det er viktig å ta vare på kristen tro og kultur. Alt er ikke svart. Det er også lyspunkt. Her i Hammerfest har vi fått en felleskristen ungdomsgruppe. Det er De frie evangeliske venner, Metodistkirken, Baptistene og Indremisjonen som står bak fellestiltaket for ungdomsarbeidet. Vi har egentlig god kontakt i byen takket være noen nye kristne som kom hit og så verdien av å starte opp ungdomsarbeid. Det er for ungdom fra åttende klasse og oppover.

Hansen forteller også at da det ble innbudt til møter i Kiberg i Øst-Finnmark, var det flere ikke-kristne som kom.

–Du har en gang sagt at Den Hellige Ånd minner folk om å komme på møter.

–Det er Luther som skriver det i katekismens tredje artikkel med forklaring, sier Hansen.

En bereist predikant

Svein Hansen er fra Høvåg i Lillesand kommune i Aust-Agder. Han har gått på Fjellhaug bibelskoler i tre måneder. I åtte år tjenestegjorde han på Evjetun Leirsted som drives av Norsk Luthersk Misjonssamband, før ferden gikk til Finnmark.

Forkynneren er en bereist mann. En bok på bordet i leiligheten på Betania om de øde strøk i Sibir forteller om hans interesse for øde strøk, ikke bare i grisgrendte Finnmark. Hansen har også tatt den transsibirske jernbane med sightseeing i Moskva, Mongolias hovedstad Ulan Bator og Kina og Hong Kong.

–Jeg er glad i å reise med tog. Nå finnes det interrail for seniorer. Det er meget avslappende.

Han kom ikke over til øyriket Cuba med tog, men der har han opplevd hest og kjerre.

–Det er fint å se andre land og folk. Jeg har tatt toget til den bibelske byen Berøa og sett den krumbøyde statuen av apostelen Paulus som gjorde mange reiser. Paulus så sliten ut. Det må han få være. Jeg tror det skyldtes hans gjerning, sier Hansen og viser bilder fra Berøa på smarttelefonen.

Hansen viser også et bilde av hestehov som trenger seg opp gjennom asfalten og blomstrer. Han sier optimistisk at dette er liv av daude som gror.

–Jeg synes også det er fint å besøke Italia. Mange steder står husene fast opp etter fjellene, akkurat som her i Hammerfest, forteller Hansen mens han spaserer forbi slike fjellfaste hus på veien til bydelen Fuglenes i Hammerfest.

Av severdigheter i Italia nevner han både Pompeii og Vesuv, byene som ble overrasket og stortnet sammen med lava.

Han har hatt opplevelsen av å bli frastjålet penger og kort, stått på en jernbanestasjon med ni euro i lommen. Heldigvis klarte politiet å skaffe ham losji mens han ventet på å få overført penger fra Norge til en bank i Italia. Den kvelden spiste Hansen et par appelsiner som var falt på bakken.

–To ganger har Svein Hansen besøkt Israel. Svarte det til forventningene?

–Jeg hadde lyst til å se Israel. Det var ingen store forventninger om å se søndagsskolelandet. Det var godt å se landet som det er.

Når Finnmarkshilsen ber Hansen fortelle om det som gjorde størst inntrykk, tenker han seg litt om. Det var en arabisk guide som bød ham på tur til Betania, Betlehem og Jeriko. Kanskje Torbjørn Tønnessen på Bet Norvegia i Jerusalem ble litt engstelig når Svein Hansen kom så sent hjem etter turen.

–Jeg var også i den gamle byen Susita i Israel. Den smale veien opp dit var en veldig fin opplevelse. Jeg syklet fra Tiberias. Det overrasket meg at to biler stanset og ga meg vann og spurte om det var noe jeg trengte på turen opp dit. Jeg har vel aldri før fått spørsmål om jeg trengte vann. Et av de sterkeste inntrykkene var nettopp at de brydde seg, sier Hansen.

Predikant i Finnmark

Svein Hansen bryr seg om alle mennesker. Telefonen hans ringer ofte, i bilen, på butikken eller hjemme i stua, midt i arbeidet. For Svein Hansen er som en prest. Det er mange som vil ha en liten sjelesørgerisk prat, et råd eller snakke med en som kan oppmuntre dem i hverdagen, kanskje lede eller hjelpe dem på himmelveien.

Når sankthansaften kommer, er Svein Hansen på Repparfjord ungdomssenter mellom Skaidi og Hammerfest. Der sørger han for rømmegrøt kokt fra bunnen, siden han selv er en ivrig kokk. Bål er det også for dem som finner veien til sankthansfesten.

Om sommeren driver Hansen campingplassen. Han selger fiskekort, renser fiskeutstyret til nordmenn, finlendere, tyskere og andre nasjonaliteter som skal fiske laks i Repparfjordelva. Er det en storfangst der, så vet Hansen om det. Han fyrer også opp saunaen for dem som ønsker det, det er vel særlig finlendere.

Veien mellom Indremisjonsforbundets bedehus kan være lang. Svein Hansen starter tidlig og kjører mot Lakselv, Karasjok, langs Enaresjøen i Finland og ned Neiden for å holde møte i Kirkenes, før bilturen går videre til Tana. Vinterstid blir det tidlig mørkt. Han har kjørt til dieselen har frosset. Da er det bare å bestille redningsbil. Men med bensindrevet bil går det greit.

Svein Hansen har sine faste stoppested. I Suomi stanser han bilen ved Kaamasen kievari gjestehus. Han har også med seg kaffeflaska med varm kaffe og sine hjemmebakte, brune, grove brødskiver, bakt med surdeig. Det er greit med matpakke på folketomme vinterveier.

Å være predikant er et kall fra Gud. Svein Hansen er Guds trofaste sendebud, reisende med tilbud om evig liv i Jesus Kristus.