Nyheter

FEATURE:

Av Vidar Norberg

I vedkjelleren i Vevika står Andreas Andersen og sager ved sammen med en liten gutt. En ny kubbe faller ned. Andreas tar den opp og lukter på den.

–Det her er forra, sier han og ber gutten lukte på kubben.

Han har aldri kjent lukten av forra, for det vokser ingen trær ved Østhavets forslåtte bergflåg.

Kanskje kommer rekveden fra de store skogene i Russland. Det er mange stokker som er samlet opp som skal under grindsaga, for vinteren er lang ute ved Nordishavet.

En ny stokk er kappet opp og en ny historie kommer. Den første, gutten har hørt om jødene.

–I gamle dager kom jødene hit til Mehamn under fisket. De hadde med seg varer. De solgte dem fra sitt telt, forteller Andreas Andersen i Vevika i Mehamn i Finnmark.

Da den jødiske omførselshandelen blomstret, lærte Ragna Johansen i Gamvik seg litt hebraisk, der ute i Fastlands-Europas aller ytterste fiskevær. Trolig var det handlende omførselsjøder som lærte henne de hebraiske ordene. Dem kunne hun livet ut. 

Svein Oluf Lillevik har en gammel bildesamling fra Mehamn. Et av bildene viser det gamle hotellet Meir. Hans bestemor Lovise Lillevik leidet ut rom til jødiske handelsmenn i Mehamn. Den jødiske familien var trolig fra Narvik.

Jødene fra Trondheim

Historien om handelsjødene i Mehamn hadde kanskje gått i glemmeboken om det ikke hadde vært for Jon Reitans bok «Jødene fra Trondheim».

–Min far og min bestefar reiste nordover som de brukte i den tiden, og der solgte de varer på omførselshandel. De første årene under første verdenskrig drev de forretningen i Mehamn i Finnmark. Da drev de i telt, det var ikke hus den gangen, men telt og brakker (…) De solgte klesvarer som de dels fikk fra Romsdalen. Senere drev de butikk ute i Henningsvær i Lofoten, forteller Abel Fischer i boken.

Han er barnebarn av Abraham og Dina Fischer, som innvandret til Trondheim fra Latzkova i Litauen i 1896.  Abel Fischer ble født i Kristiansund, hvor hans far Martin Mendel drev konfeksjonsforretning. På 1930-tallet flyttet familien til Narvik. Abel Fischer kom dit etter et mellomopphold hos sine besteforeldre i Trondheim. Han ble raskt med i forretningsdriften.

–Handelsvirksomheten nordover var nok den økonomisk viktigste for jødene fra Trondheim, men det var heller ikke uvanlig å reise sør- og vestover, særlig ut i kystdistriktene. Mange knyttet også handelskontakter på markedene i byens omland. Disse turene var mindre strabasiøse, i regelen også mindre innbringende. Etter hvert avtok omførselshandlen med kortevarer og manufaktur i omfang, vi finner få eksempler på at denne gikk i arv fra første til andre generasjon innvandrere. I årene omkring 1900 hadde flere lagt seg opp nok penger til å starte egen virksomhet på hjemstedet. Av økonomiske hensyn valgte likevel flere i en overgangsfase å kombinere fortsatt omførselshandel med forretningsdrift i Trondheim. 

–Før i tiden var det bestemor som ordnet med forretningen når bestefar var på reise i Nord-Norge, sier Liv Bakken.

Andre verdenskrig skulle sette en stopper for den jødiske omførselshandelen. De reisende jøder forsvant fra fiskevær, bygd og by med sine varer.

Mange av de vel 2100 jøder som bodde i Norge ved utbruddet av andre verdenskrig, ble arrestert og sendt til den visse død i konsentrasjonsleirene. Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 av dem overlevde. Krigen kostet seks millioner jøder livet. Den satte slutten for store jødiske kulturer i Europa. 

Brent jord i Mehamn

Den brente jords taktikk rammet også fiskeværene Gamvik og Kjøllefjord den 5. november 1944, mens Mehamn ble brent den 6. november.

–Da tyskerne så at de ville tape krigen, begynte tilbaketrekningen fra Finnmark. Først kom et tysk spregningskompani som sprengte de fleste kaier og båter. Spregningskompaniene kjørte rundt og skjøt på sauer. Det var rykter om brenning. Vi tvilte lenge på det, skrev Andreas Andersen i sine hittil upubliserte notater.

Meldingen om at den brente jords taktikk snart ville ramme det ikke ubetydelige fiskeværet Mehamn, hvor jødene en gang slo opp sine handelstelt, kom fra uventet hold. Ungguttene Henrik Henriksen og Rolf Sandtrøen var kommet fra tobisfiske i Torskefjorden til Sandfjorden mellom Mehamn og Gamvik. Leidulf Pettersen fra Gamvik kom settende og ropte at Gamvik brenner. Henrik Henriksen og Rolf Sandtrøen la på sprang en mil over fjellet til Mehamn for å varsle folk.

–En dag så vi at himmelen ble rød, både i øst og i vest. Da de kom hit, begynte eventyret. Hva skulle vi gjøre. Vi talte på knappene. Jeg var i «værre» på kvelden og forhørte meg. De fleste ville følge med evankueringsbåten sørover, skriver Andersen.

Det var dødsstraff for å gi seg igjen, rømme fra evakueringsbåtene som skulle flytte befolkningen sørover.

Mens familien Andersen «dividerte» på hva de skulle gjøre, kom ryktet klokken 12 på natten om at den første var skutt da de forsøkte å rømme. De ba en kort bønn ved divanen. Otelie tok barnet ut av vogga og bega seg mot det ukjente. Andersen fant frem den gjemte båten. To familier satte kurs mot et ubebodd område lenger ute i Mehamnfjorden som kalles Staurvika. Båten var tungt lastet. Det var månelyst og fare for å bli oppdaget av tyske krigsbåter. I Staurvika fant de ly i gammen til Torleif Bomstad. Det viste seg senere at gammen i Ytterstaurvika var bedre skjult.

–Da Mehamn var brent, så det fra Staurvika ut som talglys som sto igjen. Neste morgen rodde jeg inn til Mehamn for å se etter sauer og geiter. De var sotete etter brannen. Jeg traff noen folk som satt rundt et bål av kull og kokte kaffe. Så kom det tre marineskip inn. Jeg og Leif Hansen sprang fra Mehamn, jeg til Staurvika og han til Roren i Skittenfjorden.

Under et av sine streiftog mellom Sandfjord og Hjalmarhytta i Mehamndalen skriver Andersen om folk som kom til «værre» (sentrum) av Mehamn og lette i ruinene. Mange fant mye penger på posthuset og ellers hermetikk i ruinene… 

Andersen skriver om dramatiske hendelser for dem som nektet å la seg evakuere. De søkte dekning for tyske fly som jaktet på «rømninger», det ble skutt både fra tyske marineskip og tyske patruljer som jaget etter folk på den brente jord.

–Annen juledag 1944 var det bare jeg og Odin Jørgensen som var nede i Mehamns gater og spaserte. Det var fint vær og sporsnø, så det var ikke andre der nede, skriver Andersen.

Hans familie kom seg unna nazistene. 12. januar 1945 fikk de skyss med m/k Olaf av Kjøllefjord til Båtsfjord som ikke ble brent. Skipper var Thoralf Jenssen fra Kjøllefjord/Torskefjord.

Den 8. mai 1945 kapitulerte Adolf Hitlers tredje rike. Andreas Andersen kom med en fiskeskøyte til Mehamn den 23. mai. Omførselsjødene kom aldri. De var utryddet, mange i konsentrasjonsleirene. 

Det hører med til histoien at i Mehamn bodde en tid Karl Alfred Nicolay Marthinsen. Han steg i gradene og ble sjef for Statspolitiet i Norge. Det var han som klokken 21.30 fredag den 23. oktober 1942 ga ordre til arrestasjonen av jødiske alle jødiske menn. Den startet mandag.

«Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo…»  

I boken «Politigeneral og hirdsjef» skriver Berit Nøkleby at i 1944 utnevnte Vidkun Quisling Marthinsen til hirdsjef samtidig som han beholdt stillingen som sjef for Sikkerhetspolitiet. Det gjorde Marthinsen til en av de mektigste menn i norgeshistorien. Han var nazist på sin hals. Den 8. februar 1945 ble han likvidert i Oslo.

Verdenskrigen og krigen mot jøder

Historiker, forfatter og rabbiner Berel Wein i Jerusalem sa i et foredrag om andre verdenskrig at det var to kriger, en generell krig og en krig mot jødene, holocaust. Rundt 60 millioner mennesker ble drept. Seks millioner jøder døde i holocaust. Wein påpekte at ødeleggelsene var utrolige.

–Det jødiske folk lever fortsatt i skyggen av denne krigen, sa Wein.

Adolf Hitler skrev i sin bok «Mein Kampf» hva han ville gjøre. Han ville isolere og ødelegge jødene. Han var besatt av jøder. Han trodde de var årsaken til alle verdens problemer, og spesielt Tysklands problemer. Alle som hadde jødisk blod, fire generasjoner tilbake, var jøder. De måtte gå med gul jødestjerne.

–Dette er gammel antisemittisme. I middelalderen ble jøder tvunget til å gå med spesielle klær og hatter for å vise at de var jøder. Jødene hadde vanligvis fargerike klær, derfor bestemte kirken at de skulle gå i svarte klær, sa Wein.

Denne skikken med svarte klær henger fortsatt igjen hos mange jøder den dag i dag.

Wein fortalte om det danske eksemplet. Der sa kongen at dersom jødene måtte gå med gul stjerne under krigen ville også kongen gjøre det, og da ville alle dansker og gjøre det. Tyskerne avsto. Danskene reddet de fleste av sine vel 7000 jøder over til Sverige da nazistene ville ta dem. 

Etter krigen var det 250.000 jøder som overlevde holocaust. De hadde knapt noen steder å dra. Ingen ville ha dem. Mandatmakten Storbritannia nektet å la hundre tusen dra til det som ble kalt for Palestina. I den vanskelige situasjonen ble det stemning for at jødene måtte få vende tilbake til sitt gamle bibelske hjemland.

–I dag ville det ikke vært en sjanse for å etablere Israel. Den gang var timingen rett. Både USA, Sovjetunionen og andre land støttet det. Israels første statsminister David Ben-Gurion sa at dette er den eneste sjanse på 2000 år, sa Berel Wein.

Den 29. november 1947 var det avstemning i FN. 33 stemte for en jødisk stat, 13 stemte mot og 10 avsto.  En stat var fraværende i FN i New York. Vatikanstaten ville ikke ha noen jødisk stat i Palestina.

–Vi kan se på dette som en kjede av hendelser, eller en hånd som handler i historien. Jeg abonnerer på den siste, sa Wein.

Det var debatt om staten skulle etableres, for den var så liten. Men Israels første president Chaim Weizmann sa at jødene må akseptere den uansett hvor liten den er, og så overlate til Messias å løse resten.

Etter at staten Israel ble erklært av David Ben-Gurion den 14. mai 1948, gikk araberne til krig mot Israel. 850.000 jøder i arabiske land ble flyktninger.

Hitler sa hva han ville gjøre med jødene, men få trodde på det. Iran har sagt at de vil utrydde jødene og forsøker å skaffe seg atomvåpen, men knapt noen tror på dem. Berel Wein har også påpekt at mye av den antisemittismen som var i Europa før andre verdenskrig,  kjenner man igjen i dag. Det handler om alt fra omskjæring til kosher-slakting. I dag er det Israel som blir lagt for hat. Slik er den nye antisemittismen.

Artikkelen ble første gang presentert i KARMEL ISRAEL-NYTT i 2014.

Av Vidar Norberg

Nordmannen Martin Siem var med på å endre krigføringen til sjøs i Israels favør. Ved hjelp av stråselskapet «Starboat» hjalp han Israel til å «kidnappe» fem små marinefartøy fra et fransk skipsverft i Cherbourg, julaften 1969. Det var disse skipene, utstyrt for elektronisk krigføring, som senere nedkjempet sovjetiske Komar-skip med de dødelige Styx-rakettene under yom-kippur-krigen i 1973. 

Ole Martin Siem var administrerende direktør i Akers mekaniske verksted i Oslo, en stor industrimann med gode kontakter både i Norge og Israel. Det var Siem israelerne henvendte seg til da de ikke fikk ut sine båter fra Frankrike på grunn av president Charles de Gaulles militære embargo av Israel. Båtene var betalt av Tyskland.

1. episode startet alt i 1962. Sovjetsamveldet utstyrte warszawapaktlandene og araberne med rakettbåter. Den store overraskelsen kom i 1967. Fra Port Said senket et egyptisk skip det israelske flaggskipet, destroyeren Eilat, som lå 21 kilometer unna. 47 israelske soldater ble drept. Over hundre ble skadet. 

Sovjetunionens nye raketteknologi innvarslet en ny tid på havet. Israels marine var lamslått. Israel måtte møte denne trusselen.

Admiral Yohai Bin-Nun ble sentral i arbeidet for å skaffe Israels marine små rakettbåter. Viseforsvarsminister Shimon Peres lovet penger til prosjektet, og kaptein Shlomo Erell ble satt til å lede prosjektet med å skaffe små marinefartøy. Israelerne ønsket den tyske torpedobåten «Jaguar» som startet opp som «Schnellboot» under andre verdenskrig, men tyskerne fryktet arabiske protester. Tyskland støttet produksjonen i Frankrike.  

Israelerne vurderte eksisterende, egenproduserte raketter, men de krevde større skip. Stjerneingeniøren Ori Even Tov i Rafael ble satt på saken. Ut fra raketten Luz konstruerte de raketten Gabriel. Det var bare et problem. Den sovjetiske Styx-raketten hadde en rekkevidde på 45 kilometer, mens de israelske Gabriel-rakettene rakk 20 kilometer. Israelerne måtte utvikle et rakettskjold som kunne forvirre de sovjetiske rakettene slik at de ikke traff målet som i dette tilfellet var de israelske marinebåtene. Dersom rakettene styrtet i havet, kunne israelske marinefartøy komme innenfor rekkevidde og senke de arabiske skipene. Kaptein Herut Tzemah ble satt på saken, går det frem av en artikkel som Abraham Rabinovich skrev i Jerusalem Post i 2009. Han er forfatter av boken «The Boats of Cherbourg» (Båtene fra Cherbourg).

2. episode startet med at Israel bestilte 12 lette patruljebåter fra verftet CMN i Cherbourg i 1965. I årene 1967 til 1969 kom de første skipene. I januar 1969 ble Frankrikes president Charles de Gaulle rasende og innførte våpenembargo etter at Israel gjennomførte et raid i Beirut etter et angrep mot et El Al-fly i Athen. Museet for ulovlig immigrasjon og marinen i Haifa skriver i sin utstilling at kontrakten mellom Frankrike og Israel ikke ble overholdt, og de fem gjenværende båtene ble rammet av boikotten. Men Israels marine gav ikke opp. Fra marinens hovedkvarter Stella Maris ble aksjonen satt i gang.

Det var tidligere admiral Mordechai Limon som hadde det israelske overoppsynet med båtbyggingen i Cherbourg. Han foreslo at israelerne skulle stikke av med båtene, men statsminister Golda Meir sa nei. Hun fryktet at Frankrike skulle bryte forbindelsene, ifølge forfatter Rabinovich.

I boken «I hellig tjeneste» skriver Egil Ulateig at Limon måtte finne en sivil kjøper av skipene. Limon kontaktet Martin Siem i Aker mekaniske verksted i Oslo. Limon forklarte situasjonen og foreslo et fiktivt salg til et norsk stråselskap som igjen ville selge båtene til Israel. Siem var villig til å utføre oppdraget og opprette et selskap. Nå kom Mila Brenner i Maritime Fruit Carrier i Israel inn i bildet. Han kunne skape stråselskaper. Advokatfirmaet Arias, Fabrega y Fabrega i Panama var villige til å ordne selskapet. Det ble selskapet Starboat S.A. Oil and Shipping Services. P.O. Box 2578 Solli, Oslo 2, Norway». 

Stråselskapet ville kjøpe de fem båtene for 10 millioner dollar for bruk i oljeindustrien. Ifølge Ulateigs bok trodde den franske forsvarsministeren Michel Debré at dette var et salg av de fem skipene til Norge. Dermed var det klart for «Operasjon Noa». Skipene skulle lures ut fra havnen  og seile til Middelhavet og Haifa.

3. episode startet med et fryktelig uvær på julaften. Værmeldingen varslet storm. Det regnet og så mørkt ut for operasjonen, men da det løyet startet motorene opp i uværet. Folk var hjemme og spiste julemiddagen. Politiet sløyfet den siste nattevakten på havnen.

De «norske» skipene Starboat 1, 2, 3, 4 og 5 gled ut i det trange farvannet med slukte lanterner. De gjorde seg klar for den 4500 kilometer lange reisen over Middelhavet og til Haifa. Overfarten var beregnet til 160 timer. Flere israelske skip var sendt ut for å sørge for etterfylling på den lange seilasen.

Folk flest i Cherbourg støttet israelerne og hadde ingen trang til å informere franske myndigheter om aktiviteten i havnen og alle israelerne som fór frem og tilbake i byen.

Den 20. desember hadde politiet sendt en rapport til Paris hvor det het at båtene skulle forlate byen og seile til et sted i Nord-Europa for senere å ende opp i Israel.  Men rapporten nådde ikke frem til rette myndigheter før etter nyttår.

Journalistene Guy Mabire og Rene Moirand i lokalavisen La Presse de la Manche hadde i flere dager skjønt at noe var i gjære. De la ifølge Ulateigs bok merke til at det kom en mengde israelske sjøfolk til byen. En israelsk offiser fortalte til Mabire at de kom til å være i Israel over nyttår. På skipsverfet forsto alle hva som skulle skje. 

Lokalavisens journalister hadde fått beskjed om ikke å skrive om saken, men et par lokale journalister tipset istedenfor Daily Telegraph, Ap og Radio Europa. Lørdag den 27. desember var juledramaet på dagsnytt i Norge. Martin Siem ble oppsporet og ble innkalt til handelsminister Kåre Willoch som sammen med utenriksminister John Lyng trolig var mest interessert i at Norge som nasjon ikke var innblandet i saken. Siem hadde ikke informert norske myndigheter og anså dette som en lovlig handel med fem hurtigbåter som skulle brukes til oljeleting og leies av et israelsk selskap. Siem forklarte at det var israelske interesser bak Starboat og han hadde hjulpet dem rent teknisk. Siem mente at Norge ikke var innblandet.

20 år senere sa Willoch følgende om at båtene skulle brukes til oljeleting:

–Jeg festet jo ingen tillit til den forklaringen.

Dette var under den kalde krigen. Washington, Moskva og den arabiske verden fikk høre om Norges hjelp til Israel. Moskva og Cairo snakket ifølge Ulateig om at dette kunne forskyve våpenbalansen i Midt-Østen.

Mandag den 29. desember visste alle at de fem skipene hadde satt kurs mot Israel. Mila Brenner i Maritime Fruit Carriers kom til Oslo 30. desember for å støtte Siem. Lars Jacob Krog i NRK sørget for revolverintervjuer. 

Men det ble ingen krise. Borten-regjeringen kunne puste lettet ut. Heller ikke Israel-venn Trygve Bratteli i Arbeiderpartiet ville lage bråk for Israel. Bent Røiseland i Venstre så på Israel som Det hellige land. Halvdan Hegtun (V) tok saken opp i Stortingets spørretime. Han var bekymret for at Norges meklerrolle skulle bli skadet, noe som gav utenriksminister John Lyng en god anledning til et utvidet forsvar.

Frankrikes nye president Georges Jean Raymond Pompidou tok det rolig, for han visste at folk i Frankrike støttet Israel. 

Den 31. desember 1969 kom kanonbåtene under ledelse av Hadar Kimche inn til Kishon-kaien i Haifa. Folk i Israel ventet, og journalister ventet. Både Aftenposten, Dagbladet og NRK var til stede. Men båtene kom ikke inn før etter mørkets frembrudd for å slippe filming. 

4. episode var det knapt noen som merket til å begynne med. I stillhet ble de raske franske båtene ombygget, bestykket med Gabriel-raketter og fullpakket med elektronisk utstyr. Under yom-kippur-krigen i 1973 fikk de ordre om å gå mot den syriske marinebasen i Latakia. Syrerne ble lokket ut med sine «overlegne» sovjetiske skip bestykket med Styx-raketter. De skjøt mot de israelske skipene, som ikke hadde skyts med rekkevidde til å besvare ilden. Det elektroniske forvirringssystemet ble satt i gang. Det tok litt tid før det virket. Men så fanget Styx-rakettene opp signalene. De virret av sted, mistet kursen og styrtet i havet. Fire topp moderne kanonbåter fra goliatstaten Sovjetsamveldet ble senket av Davids Gabriel-raketter.

–Det var som om Herrens usynlige hånd skjermet de israelske båtene. Til slutt våget ikke syrerne eller egypterne seg ut av havnene. I yom kippur-krigen led ikke den israelske marinen et eneste nederlag, konkluderte Ulateig.

Han skrev videre at slaget ved Latakia skapte ingen førstesider i verdenspressen, men det var på en måte mer betydningsfullt enn Midway eller Helgoland.

–Det var det første rakettslaget til sjøs i historien og skulle komme til å endre hele den moderne krigføring. Snart hadde flere land israelske Gabriel-raketter i ulike versjoner. Amerikanerne fikk sine Harpoons og franskmennene sine Exocets. Scenen var klar for Falklandskrigen og det vanvittige blodbadet i Den persiske gulf. Og i dette veldige stykket, som aldri vil ta slutt, spilte fem båter fra Cherbourg og en direktør fra Norge sine små, men nødvendige roller.

Industrileder Martin Siem ble født 6. januar 1915 i Horten og døde 3. november 1996. Han var gift med Inger Aagaard, går det frem av Wikipedia.

I 1938 gikk han ut av Norges tekniske høyskole. Han var ingeniør ved Trondhjems Mekaniske Verksted. Under krigen var han med i Hjemmefrontens sjømilitære etterretningsorganisasjon. Han arbeidet hos Westfal-Larsen & Co. i Bergen. I 1951 vendte han tilbake til Akers mekaniske verksted som underdirektør. I 1958 ble han adminstrerende direktør og generaldirektør fra 1965.

Starboat-saken gjorde nok sitt til at han forlot Aker-gruppen og nærmest ble glemt. Fra 1970 til 1972 var han direktør for A/S Fred. Olsen og fra 1972 administrerende direktør i Saga Petroleum A/S.

Kilder og bidragsytere:

Egil Ulateig: «I hellig tjeneste», Jerusalem Post, Karmel-bladet, Gary L. Rashba: «Holy Wars», Wikipedia, Marinemuseet i Haifa, Intervjuer, Bjørn Røstum.

---

---

---

–Jeg førte den siste båten fra Cherbourg til Haifa

Av Vidar Norberg

(Kfar Saba, 21. desember 2014): Israeleren Chaim Shaked var kaptein på en av fem marinebåter som i all hemmelighet ble «hentet» av Israel på et verft i Frankrike for 50 år siden med norsk hjelp. 

–Det var et topphemmelig oppdrag. Jeg sa til kona at jeg skal til Paris. Mer fikk hun ikke vite, forteller Chaim Shaked på sitt kontor i DMS Ltd. i Kfar Saba.

Vivian ga mannen en liste over varer han skulle kjøpe og ta med seg hjem fra Frankrike. 

Stormfull julekveld

Det var en stormfull julekveld da fem rakettbåter seilte sakte ut av den franske havnen i Cherbourg. Chaim Shaked førte båt nummer fem. Den var ikke en gang ferdig.

–Jeg var kaptein på kommandør på en rakettbåt i Israel. Fem kommandører ble plukket ut. Det var topp hemmelig, forteller Chaim Shaked.

–Vanligvis er det et mannskap på 40 på en slik båt. Denne gang var vi 16. 

–Hvordan klarte dere å ta dere inn i Frankrike uten å bli oppdaget?

–Vi reiste fra ulike steder, slik at franskmennene ikke skulle merke noe. Jeg kom til Cherbourg 24 timer før vi forlot havnen. Noen kom bare noen timer før avgang. Slik unngikk vi at Frankrike forsto at vi planla noe.

–Hva gjorde du da du kom til Cherbourg?

–Jeg studerte kartene og sjekket skipet. Dessuten var det et team i Cherbourg som sørget for at skipene fikk nok mat. Den ble kjøpt på supermarkedene. Det ble også fylt drivstoff. Vi skulle senere tanke utenfor Gibraltar og Malta.

Stakk til havs

De fleste var nok opptatt av julekvelden i Cherbourg, mens det var intense forberedelser i havnen.

–Klokken 02.00 stakk vi til havs. Været var forferdelig. Bølgene slo over broa. Jeg var en tur på utsiden. Sjøen slo i inn, og jeg ble helt våt. Måtte gå inn for å skifte klær på kommandørens bad som lå to etasjer under broa. Jeg falt i den sterke sjøen. Nestkommanderende førte båten.

De fikk problemer også andre problemer om bord på den uferdige båten. Radaren sluttet å virke da de forlot Cherbourg.

–Jeg måtte endre kurs og fant de andre fire båtene som jeg fulgte, forteller Chaim Shaked.

Oljetankeren

Da flotiljen kom utenfor Gibraltar, skulle de tanke i åpen sjø.

–Hjelpeskip var sendt av sted. Men så fikk vi vann på bunkerstanken istedenfor olje. Det tok lang tid å fjerne vannet og fylle opp olje før vi kunne fortsette reisen.

–Den spanske kystvakten kom til min båt. Jeg lot som jeg ikke kunne snakke engelsk for å slippe å si noe.

–Malta var neste stasjon. Der fikk vi olje fra et Dan-skip. Det gikk uten problemer.

Uten våpen

Hele verden fulgte den israelske seilasen. Også Egypts marine som Sovjetsamveldet hadde bygget opp. Det var rykter om at de ville angripe den lille israelske konvoien.

–Vi hadde ikke våpen. Vi var redde for at Egypt ville slå til mot oss. Så vi endret kursen på vei mot Israel, forteller Shaked nøkternt.

–Da jeg kom til Haifa, spurte min kone Vivian etter varene fra Paris.

–Jeg bryr meg ikke om båter, men varene, sa hun. 

Men Chaim Shaked hadde ingen varer med seg fra Paris. Bare båten fra Cherbourg. Hans båt, Starboat 5 som var det norske navnet, fikk det israelske navnet «Achi Anit».

Aldri redd

–Var du noen ganger redd under turen?

–Nei, svarer Shaked på sin rolige måte.

Han ble leder for Israels 24 rakettbåter. Da Chaim Shaked var gått av, sa han til sine 24 offiserer at han ikke lenger er sjef og ba om deres dom.

–Vi hadde håpet at vi skulle få deg i en situasjon hvor du ropte eller gjorde noe dumt. Men du var alltid like rolig, sa offiserene.   

De satte stor pris på sin leder.

I 1978 var hans tid som leder for israelske rakettbåter over. Det var siste gang han var kaptein. Istedenfor ble han kontreadmiral. Det førte til at han ble kommandør for den israelske marinen i Rødehavet med base i Sharm el-Sheik som den gang var under Israel. Siden ble han personellansvarlig for marinen og fikk også tre år i Washington fra 1985 til 1988 som militærattaché.

Chaim Shaked gikk ut i det private næringsliv og har vært representant for flere selskaper.

Shaked har ingen tanker om Norges rolle.

–Jeg visste ingenting om Norge før jeg kom til Israel. Jeg var bare en båtkommandør, sier Shaked som er født i Bulgaria og var 10 år da han kom til Israel i 1949.

Artikkelen ble første gang trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT i desember 2015.

(19.12.2020): Mangeårig operatør for Boreal og Finnmark fylkeskommune på skyssbåtruten mellom Lille Survik og Sennabukt, går over i pensjonistenes rekker fra nyttår. Fra 1. januar settes det inn en midlertidig løsning, slik at innbyggerne skal kunne ha kommunikasjon med kommunesenteret, skriver Finnmark fylkeskommune på sin nettside.

–Operatøren som har trafikkert ruten i alle år har gjort en svært god jobb som underleverandør for Boreal Sjø, og i rutedriften for fylkeskommunen, sier assisterende samferdselssjef Jørgen Blix, som legger til at det vil bli rart at det ikke lenger er «Zurich» som skal dekke dette sambandet.

Ingen av fylkeskommunens fartøyer har mulighet til å legge til kaia i Lille Survik, så en midlertidig løsning har vi inngått avtale med Hammerfest Havn KF, som fra 1.januar vil drifte sambandet Hammerfest – Lille Survik med fartøyet «Håja». Det vil bli avgang på signal tirsdag, fredag og søndag, og bestilling vil skje direkte til havnevakten.

Blix avslutter med å fortelle at reiseplanleggerne på nett og mobil vil bli oppdatert med den nye ruten i løpet av få dager, samt at det kommer informasjon på snelandia.no om rutetider, billettering og andre praktiske forhold.

(FFK, 16.12.2019): Alta rutebåtterminal ble offisielt åpnet mandag. Terminalen har vært i bruk en stund til transport av biler. Nå er den åpnet for persontransport.

Det var godt oppmøte for å høre taler fra hovedutvalgsleder for samferdsel i Finnmark fylkeskommune Geir Ove Bakken og ordfører Monica Nilsen i Alta. Kombibåtkaia ble offisielt åpnet med kutting av snor, som Bakken stod for med god hjelp av ordføreren i Alta.  I talen la Bakken vekt på at fylkeskommunen legger til rette for bolyst og næringsutvikling.

–Det er en viktig del av vår samfunnsutviklerrolle å få på plass slike anlegg som vil gi et god tilbud til distriktene og de uten fastlandsforbindelse. Vi har fått et flott anlegg bestående av en hurtigbåtkai, venteskur, bussholdeplass og parkeringsplasser. Alta kommune har bidratt med masser til utfylling og transport.  Samarbeid er viktig ved slike etablering, og det har vi her fått til, sier Bakken.

Kaia skal gi et bedre tilbud til anløpsstedene i Altafjorden og Loppa ved at biler og gods kan kjøres av og på i stedet for å bli heist med kran, og den vil ha en beredskapsfunksjon ved stengt veg og under vedlikeholdsarbeid på andre kaier.

Planleggingen av kombibåtkaiene startet i 2016, og kaiene sto ferdig desember 2018. Anlegget har kostet cirka 20 millioner kroner. Anlegget består av både fergekai for kombibåt, flytekai og venteskur. Flytekaia fungerer også som tilleggskai for kombibåt. Venteskuret er en ny standardmodell utviklet spesielt for Finnmark fylkeskommune. Alta Havn KF skal drifte anlegget. Alta Havn KF skal drifte anlegget.

HR Prosjekt har hatt prosjektledelse og byggeledelse. HAK Entreprenør har vært hovedentreprenør. Coast Innovation har levert fergebroen. Marina Solutions har levert flytekaia. Ivest Consult og Rambøll har utført prosjektering. Agraff Arkitektur har tegnet venteskuret. En rekke Alta-selskaper har vært involvert som underentreprenør eller til andre, mindre oppgaver.

Alta Havn og Boreal Sjø har vært involvert i planleggingen. Alta kommune har stilt området til rådighet og bidratt med utfyllingsmassene.

–Vi har fått et spennende og godt anlegg. Boreal Sjø har brukt kaia som eksempel til etterfølgelse i andre prosjekter, særlig i forhold til fendringa. Når vi spør dem hvordan vi skal bygge andre steder, svarer de «vi vil ha det slik som i Alta», avslutter Bakken.

Av Vidar Norberg

(Hebron 04.12.2019): Jødene har i 90 år kjempet for å vende tilbake til sine gamle eiendommer i Hebron. Det har vært en kamp fra hus til hus med flere tilbakeslag. Nå har Israels nye forsvarsminister Naftali Bennett gitt tillatelse til å bygge to nye hus med flere leiligheter på et gammelt jødisk marked.

–Jeg tror at en stein er løftet av veien. Men det vil nok ta tid før husene bygges og er innflyttingsklare. Det kan bli rettssaker, og det tar tid å skaffe fagfolk til å bygge, sier talsmann Noam Arnon i det jødiske samfunn i Hebron.

–Statsminister Benjamin Netanyahu besøkte i Hebron 4. september. Han snakket om våre rettigheter i Hebron og sa at han støttet oss. Så jeg er ikke overrasket over beslutningen om å la oss få bygge, sier Arnon.

Tragisk historie

Hebrons historie er en bibelhistorie som fortsetter. Byen er nevnt 62 ganger i Bibelen. Ikke en eneste gang i Koranen. Det som i dag er selve hjertet i Hebron, ble kjøpt av Abraham til gravsted for hans kone Sara for rundt 4000 år siden. På dette gravstedet er både patriarkene Abraham, Isak og Jakob begravd sammen med matriarkene Sara, Rebekka og Lea i det som kalles Makpela-hulen.

–Her har Abraham gått, sier Noam Arnon og peker på en gammel mur som ble oppdaget og gravd frem i 1999.

Kong David ble kronet til konge i Hebron for 3000 år siden. Herfra styrte han i vel sju år. Siden ble Jerusalem gjort til Israel-folkets hovedstad.

Herodes den store bygde et hus over Makpela-hulen for 2000 år siden. Dette bygget er fortsatt intakt, sier Arnon.

Den jødiske historie etter Kristi fødsel (e.Kr.) er full av nederlag og lidelser for jødene i Hebron. De måtte flykte da korsfarerne kom for 1000 år siden, men kom tilbake så raskt de kunne.

For 700 år siden tok de muslimske mamelukkene kontrollen over Hebron. De nektet jødene adgang til sine forfedres graver. Jødene måtte stå utenfor når de skulle be.

Da jødene ble utvist fra Spania for 500 år siden, kom flere til Hebron for å bli en del av det jødiske samfunnet der. I 1929 ble rundt 70 jøder i Hebron massakrert av araberne og mange skadet, lemlestet og voldtatt. Jødene flyktet, og det britiske imperiet, som styrte området, lot ikke jødene komme tilbake.

–Det var slutten for det jødiske samfunn i Hebron som varte i tusen år. Det var noen som forsøkte å komme tilbake i 1946, men de måtte ut. I 1948 tok Jordan området. Det jødiske kvarter ble ødelagt. De bygget et marked med to bygg på et jødiskeiet område. Det er i tilknytning til disse to husene det skal bygges leiligheter, sier Arnon.

De to husene står på en eiendom som var kjøpt av sefardiske jøder. Arnon viser et bilde av den lovlige kjøpekontrakten. Fotografiet er slått stort opp på en vegg i Hebron. Men jordanerne konfiskerte likevel eiendommen fra det de kalte sionistfienden.

Han viser også frem «Abraham vår far-synagoge» som ble omgjort til fjøs under jordanerne. Jødene hadde ingen adgang. De som skulle besøke området, måtte bevise at de ikke var jøder.

Flytter steinen

–I 1967 brøt seksdagerskrigen ut. Staten Israel tok Hebron fra Jordan uten å løsne ett skudd. Da ble jordansk statseiendom israelsk. Også markedet med de to husene. Under israelsk styre var dette et marked.

Arnon forteller at både jøder og arabere handlet på markedet helt til 1994 og Goldstein-massakren. Da ble markedet flyttet vestover mot hovedveien i Hebron. I 2001 ble babyen Shalhevet skutt i hodet av en snikskytter fra den palestina-arabiskkontrollerte delen av byen. Da kom noen jøder for å bosette seg på lagrene i de to byggene.

–I 2006 ba regjeringen oss å flytte ut i løpet av én dag. De lovet at vi skulle få leie bygget fra Den israelske staten og komme tilbake. Men de holdt ikke sitt løfte. Istedenfor ble leilighetene ødelagt i 2008, og siden har de to byggene stått tomme. Vi har bedt om å få dem tilbake for å bringe inn nytt liv her.

–Nå har regjeringen sagt at vi skal få bygge på toppen av de to husene som står på jødisk eiendom. Kanskje kan vi bygge alt nytt, men elte butikkene som såkalt beskyttet område. Det er snakk om tre–fire etasjer med leiligheter. Det vil gjøre dette området bebodd. Vi har jo skjøte på at området ble kjøpt av jødene i 1807, men Jordan tok området, sier Arnon.

Han slår fast at terror ikke skal få ødelegge eiendommene til de jøder som bodde her frem til massakren i 1929.

–Deres ønske var at vi skulle fortsette det jødiske liv her, sier Arnon.

Arabere og israelere

–Jeg snakker med arabere som oppfordrer Israel til å ta full suverenitet her. De mener dette er den beste fremtid de kan få.

–Det bor rundt 200.000 mennesker i Hebron by som er på 22.000 dunam. 85 prosent av området kalles H1 og er under full kontroll av palestina-araberne. H2 utgjør 15 prosent med palestina-arabisk selvstyre. Jødene får lov til å være i et område på tre prosent.

Han forklarer at 40 prosent av den palestina-arabiske produksjonen skjer i Hebron. Palestina-araberne selger varer til Israel for rundt to milliarder dollar i året.

–Min visjon er at en jødisk minoritet må få lov til å bo i byen og få en naturlig utvikling. Den palestina-arabiske ordføreren bør glemme ideen om et jødereint Hebron, sier Noam Arnon.

Ifølge israelsk radio er det rundt 800 jødiske innbyggere. I tillegg er det rundt 200–300 jødiske bibelhøyskolestudenter i byen.

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT i desember 2019. Abonner og les mer. 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.net.il