Kommentar

Av Jørgen Høgetveit

(02.11.2018): KRISTEN POLITIKK betyr at Gud er Gud også for det verdslige regiment – men styrer menighet med Ordet, forkynnelsen, bønn og sakramentene. I det verdslige regiment – hvor makten skal brukes – skal det være etter den rette frihet og orden – og den retten må hentes fra Bibelen. Henter man den fra andre steder og driver politikken ut fra de kildene, er det ikke lenger kristen politikk.

De gamle som bygde opp Norge i det nittende århundre – visste det og regna med «at Gud var attåt» da de fikk Gr.l. § 2 m.fl. på plass i Gr.l. Nå synes man å ha helt andre rettskilder som tillater en masse som Bibelen forbyr.

Ronald Fangen var i Tyskland da Göring fortalte de ledende tyske jurister at nå var all tysk positiv rett suspendert og Hitlers vilje rådde grunnen alene. (Les Fangen sitat her.) Andre diktaturer har sine ideologier og religioner som «retts»-kilde – men ingen samfunn kan sammenligne seg med de «evangelisk-lutherske» i god frihet, orden og bærekraft. Og skal man overkjøre slik en mektig sivilisasjon – må en opptre som «lysets engel» som mange gjør i dag og smadre at Gud er til, troen på Bibelen og dens rett og fristille seg til å følge andre «rettskilder».

Når denne basis er på plass – og ikke møter det evindelige tøvet om at vi i politikken ikke er en «menighet», ikke vil ha en «Guds stat» osv. – så kan en begynne å ta for seg de enkelte store sakene fra Gud som Skaper, mann og kvinne (kjønn), foreldre og barn – med foreldreretten og retten til liv osv., osv., men alltid relatert til basis i en skikkelig gjennomtenkt kristen politikk – om man får medhold eller ikke. Står en på sannhets grunn – kan en regne med Herrens støtte og beskyttelse i striden.

 

(Artikkelen er hentet fra www.Kommentar-Avisa.no.)

 

 

 

 

Av Jørgen Høgetveit

(01.11.2018): Den største militærøvelse siden krigen utspiller seg på land og i norske havområder. Endog USAs største hangarskip seiler utenfor Trøndelag med følgebåter under og over vannet. Midt oppi dette melder russerne sin ankomst for testing av raketter fra krigsskip – til fare både for den pågående øvelse og oljeplattformer. I øst foregår den største mobilisering i manns minne. Russerøvelsen med raketter omtaler medier som en provokasjon som øker spenningen og fare for uhell. Og oppi alt dette har vi et politisk lederskap som liten forskjell ser på rett og galt om de grunnleggende verdier, liv og død, selv om det er visse andre forskjeller. Og vaklende mellom dem et KrF – som gjør at oppmerksomheten ikke er rettet mot de toppaktuelle og farlige sakene for folk og land.

Samtidig foregår begravelsen av Norges største krigshelt – J. Rønneberg – en beskjeden, klarttenkende og handlekraftig gentleman. Man skulle kanskje forvente noen sanne og gode prostord fra prekestolen. Men – ifølge en kjenning av meg – var det en tynn «suppe» av prat om lyset over Hardangervidda og diverse andre steder – men lite eller intet Guds Ords lys over begravelsen av denne mannen og innover situasjonen da og nå. Endog Skriftlesningen var fra en usann oversettelse av Salme 121 hvor det lyder fra gammelt: «Herren skal bevare deg fra alt ondt, Han skal bevare din sjel.» Nå var sjel blitt til liv – og sjelen er menneskets og livets sentrale del som virkelig trenger Herrens bevarelse både fra indre og ytre fiender og må eie Herrens hjelp, lys og styrke i kamp for hjem, land og folk.

Oppringeren og undertegnede sitter igjen med en tom – trist opplevelse av tapte muligheter nettopp å hente trøst og hjelp fra situasjonen og Salme 121: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelpe komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ingenlunde la din fort vakle, din vokter skal ingenlunde slumre. Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.» Det hadde vært gode Ord som man kunne trenge i denne frafalls og farefulle tid vi gjennomlever.
Så får lekfolket lese Ordene – styres og styrkes ved dem og be over dem – så nasjonen vår med David kan si den er en sang ved «festreisene» i Herrens følge. Statsmannen og fredsskaperen Jørgen Løvland sa da første verdenskrig brøt ut i 1914: «Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.» La oss huske at dette er kjerne i alt virkelig FREDSARBEID.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Vidar Norberg

(01.11.2018): Kristelig Folkepartis oppgave er å være salt på Stortinget, salt i Norge og salt i verden. Partiet må holde seg utenfor regjeringssamarbeid med partier som støtter fosterdrap (abort) og eldredrap (eutanasi) og angrep på den jødiske staten Israel.

På 1980-tallet kom spørsmålet om Kristelig Folkeparti skulle gå inn i en borgerlig regjering. Tidligere sjefredaktør Arthur Berg i Dagbladet Dagen mente så vidt man erindrer, at KrF ikke kunne sitte i en borgerlig regjering som administrerte fosterdrapsloven. Til slutt satt Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti som statsminister og øverste administrator for rundt 15.000 fosterdrap i året. Det var i praksis et klart brudd med Bibelens 5. bud, du skal ikke slå i hjel. KrF forlot kristen tro og tanke for å få regjeringsmakt.

Nå står Kristelig Folkeparti overfor et nytt veivalg. Skal partiet gå inn i en borgerlig regjering med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er det på sin plass om å minne om at Fremskrittspartiets landsmøte har vedtatt at de vil åpne for eutanasi, altså at man kan drepe syke og gamle mennesker. Da vil KrF akseptere både fosterdrap og eldredrap, selv om de sier at de er mot slike uhyrligheter. Det er et brudd med Bibelen og kirkens 2000-årige tradisjon.

Kristelig Folkeparti har en leder som deltar i homofile arrangementer og gir synden legitimitet. Partiet har en stortingsrepresentant som har viet to lesbiske kvinner. Dette er i strid med Bibelens ord og et brudd på den judeo-kristne arv gjennom tusenvis av år. Som skrekk og advarsel har Gud selv ødelagt Sodoma og Gomorra og satt byene som et tegn til advarsel mot slike synder. Sodomittiske synder støttes av både den borgerlige og den sosialistiske siden på Stortinget, så vel som KrF.

Hva har skjedd med Kristelig Folkeparti som har fjernet kravet om en bekjennelse på Jesus Kristus. Det er blitt salt som har mistet sin kraft. Det duger ikke til annet enn å kastes. Det er ødelagt.

Etter Oslo-avtalen sviktet Kristelig Folkeparti Israel og Bibelen. KrF ble som alle de andre partiene som stikk i strid med Bibelens ord ville dele Israels land gjennom en tostatsløsning og gi enda en egen stat til palestina-araberne som ikke er noe eget folk, men tilhører araberne. De har ingen bibelske landløfter i Jødeland. KrFs skifte mot Israel skjedde i en tid hvor Gud fører sitt jordiske eiendomsfolk hjem og gjenoppbygger Davids falne hytte for at resten av menneskene skal søke Herren (Ap.gj. 15, 14–17). Nesten en hver søkende bibelleser måtte se at Oslo-avtalen ville føre galt av sted, men ledelsen i KrF så ikke det som vanlige kristne velgere så. Det er viktig at Kristelig Folkeparti finner tilbake til sine bibelske røtter og staker ut en riktig kurs etter Guds eget kart i Bibelen.

Skal man seile i motvind, må man krysse for å komme seg frem. Først til den ene siden, så til den andre siden. Selv om det tar tid, kommer man gjerne frem til bestemmelsesstedet. Slik sett kan det være fornuftig med politisk krysning, men å binde partiet til en kurs som styres av sosialistene eller de frie markedskrefter uten Gud, kan lett føre til havari eller at saltet mister sin kraft. Det veivalget som KrF er i ferd med å ta, kan føre til at skuta ender opp i klippene og blir malt sønder av folkehavets bølger.

Kristelig Folkeparti bør stå utenfor et regjeringssamarbeid, så lenge samarbeidspartnerne har en politikk som strider mot Guds Ord. I en maktposisjon bør partiet ikke nøle med å felle en regjering som fører en ugudelig politikk eller trenger politisk avløsning på grunn av arroganse. Det er ikke sikkert at KrF får noe større gjennomslag i en Solberg-regjering som tar KrF for gitt, enn i en Arbeiderparti-regjering som er villig til å ofre litt for KrFs hjertesaker for å felle sin motstander. Her må man løfte frem de bibelske saker og krysse slik at man når frem med klare kristne krav. Det kan godt være at det er riktig å felle Solberg, men ikke riktig å sitte i en regjering som styres av Arbeiderpartiet.

Kristelig Folkepartis oppgave er å stå fast på Guds Ord, kristen tro og tanke med det mål å kristne nye generasjoner og sørge for at kristentroen gjennomsyrer samfunnet gjennom gode kristelige lover. Det gjør man ikke som administrator av fosterdrapsloven eller i samarbeid med tilhengere av eldredrap.

Valget mellom en borgerlig eller en sosialistisk regjering er for Kristelig Folkeparti en avsporing. De bør opptre som et selvstendig parti som fremmer Guds vilje.

 

 

 

 

 

Kommentar:

Av Vidar Norberg

(17.10.2018): Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) viser et standhaftig politisk lederskap som er sjeldent i dag. Hun er som en general i slaget om Finnmark, eller som en Debora for å bruke et bibelsk inntrykk. Hun stanset onsdag et nytt forsøk på å få en fellesnemd for tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

Selvsagt måtte Monica Mælands kommunaldepartement prøve seg med en ny offensiv, dagen før møtet i fylkestinget. Det var ikke overraskende at Kommunaldepartementet ropte høyt at vedtaket fra Finnmark fylkesting i 21. juni om ikke å oppnevne representanter til fellesnemda for tvangssammenslåing av Finnmark og Troms var ulovlig. Rop er blitt brukt i krig for å overraske og skremme fienden. Man kjenner det ikke minst fra fortsettelseskrigen i Finland.

Selvsagt var det noen representanter i Finnmark fylkesting som lot seg skremme eller rettere sagt brukte trusselen fra Mæland til å fremme tvangssammenslåing på nytt, slik Solberg-regjeringen så gjerne vil. Trine Noot fra Venstre ville sammen med Fremskrittspartiet ha saken behandlet på nytt i fylkestinget onsdag 17. oktober. Det satte Ragnhild Vassvik heldigvis en stopper for.

–Fylkesordføreren har rett til å bestemme sakslisten. Denne saken er ikke forberedt, og det er også grunner til å avvente Stortingets behandling av dokument 8-forslaget fra Senterpartiet. Fellesnemda er ikke så sakslista i dette fylkestinget, sa Vassvik, ifølge iFinnmark.

Det er klart at politikere som vil styrke Finnmark fylke av kartet, forsøker å komme de politiske prosessene i forkjøpet. Men det er klokt av Vassvik å være avventende i denne saken. Siste ordet er ikke sagt. Man kan jo heller ikke utelukke at den arrogante Solberg-regjeringen faller om Kristelig Folkeparti skulle danne regjering med Arbeiderpartiet. For Finnmarks ve og vel vil det trolig være til det beste.

Samtidig har vel Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre vært litt vankelmodig i den seneste tiden. Etter at KrF støttet avtalen, sa Støre at man må forholde seg til stortingsflertallet. Da var det langt bedre å høre lederen i Finnmark Arbeiderparti, Kristina Hansen, si at Finnmark Arbeiderparti vil fortsette kampen mot tvangssammenslåing. Dersom Finnmark Arbeiderparti står på i denne saken, så har Arbeiderpartiet vist et større hjerte for Finnmark, nordområdepolitikken og forholdet til Russland enn det Høyre-regjeringen har gjort. De begynner å minne litt om gamle tiders enerådige væreiere som gjør hva de vil med allmuen. Arven fra finnmarkingen Erling Nordvik er nok for lengst glemt i Høyre, selv om nok Erna Solberg husker ham godt.

I kampen for Finnmark fylke, folket og folkeidentiteten har nok Vassvik vært som en slags Debora. Hun levde på dommernes tid. Hun befalte Barak å gå ut i striden mot kanaanittene. Det ble en stor seier fordi Gud kjempet på israelittenes side mot Sisera (Dommernes bok 4). Deres seierssang kan man lese i Dommernes bok 5.

Selvsagt kan ikke striden om Finnmark sammenlignes med slaget fra Tabor i Israel i eldgammel tid. Men, «I kappens fold rystes loddet, men avgjørelsen kommer alltid fra Herren.» (Salomos ordspråg 16,33). Det er altså ingen grunn til å gi opp denne kampen for Finnmarks selvstendighet og fremtid. Man kan ikke være annet enn takknemlig for at det er Arbeiderpartiet som har den politiske makten i Finnmark fylke. Så får man folde hendene i bønn om at Finnmark får bestå som eget fylke.

 

 

 

Av fylkesordfører Ragnhild Vassvik

Sakset fra Radio Nordkapp

Av Sandra Borch,

stortingsrepresentant fra Senterpartiet i Troms

(02.09.2018): Nord-Norges største regionavis Nordlys har i lang tid spredd propaganda for å sammenslå Finnmark og Troms til et gigantfylke.

Nå harselerer Nordlys (i en lederartikkel) med at Tromsbenken har vært for anonyme. Overskriften lyder «Usynlig og uinteressert».  Det er trist at Nordlys setter seg så på sidelinjen i kampen for Nord-Norges interesser.

Nordlys skriver dette om undertegnede: «Senterpartiets Sandra Borch fremmer på sin side bare protest og populisme, uten alternativer med forankring i virkeligheten.»

Det er greit at Nordlys er uenig med meg og Senterpartiet i vårt tydelige standpunkt om at å slå sammen Troms og Finnmark er en elendig idé, fordi det er et angrep på det lokale sjølstyre og en overkjøring av folket. Men å påstå at Senterpartiet er usynlig og uinteressert i denne saken, faller for sin egen urimelighet.

Nordlys liker tydeligvis ikke Senterpartiets sin tydelige stemme i denne saken. Allerede tidlig i sommer lanserte vi at vi ville ta saken opp på nytt i Stortinget så fort møtestart finner sted i oktober. Trygve Slagsvold Vedum har vært  tydelig, og jeg vil være så lite sjenert å si at jeg føler at dette er en av de sakene jeg har brukt mest tid på i mitt første år på Stortinget, det sammen med kampen om forsvaret i nord. Det plager tydeligvis Nordlys veldig.

Nordlys skriver at de er redde for at Troms ikke skal bli en fullverdig del av oppgaveoverføringene og arbeidsplasser hvis vi ikke slår oss sammen med Finnmark. Regionreformen ble vedtatt uten at det forelå forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av regional planleggingen.  Fylkeskommunenes nye og sterkere rolle som samfunnsutvikler, er ikke utformet. Det eneste man har oppnådd med tvangssammenslåinger av fylker er folkelig motstand og frustrasjon. Dessuten har ikke regjeringen vist noen reell politiske vilje til å overføre oppgaver av betydning. Hadde de hatt det, hadde vi sett de for lenge siden. Og hvilke nye oppgaver vil ikke dagens fylker klare å håndtere på egen hånd? Særs få eller ingen.

Det er det flertallet på Stortinget som bestemmer. Senterpartiet sin mening er at vi ikke trenger tvangsammenslåing for å desentralisere oppgaver.

Gjentatte ganger ser vi hvordan regjeringen overkjører folks vilje. Gang på gang går tanken om at størst er best utover din og min hverdag.

Sammenslåingsprosessen har ikke rotfeste i befolkningen. Dette ble tydelig gjenspeilet i folkeavstemningen avholdt i Finnmark tidligere i vår. Finnmark fylkeskommune ville derfor ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda, og Troms har helt riktig sagt at de ikke kan styre alene. Saken ligger nå på Mæland sitt bord.

Det norske demokratiet er ikke bygd på slik overstyring fra departementene. Sterkt lokaldemokrati hvor lokalkunnskap er en viktig del av kommunenes og fylkeskommunens arbeid, og i beslutninger som tas, er essensielt.  Befolkningens vilje og kunnskapen om sin egen hjemplass er utrolig viktig i saker som dette, og må tas på alvor. Byråkrater fra hovedstaden kan ikke sitte og bestemme over folk de ikke en gang er villige til å høre på. Nok er nok. Det er på tide at folk blir hørt!

Avisa Nordlys ble grunnlagt av Alfred Eriksen, og for over hundre år skrev han «det trenges et blad som vil være en ærlig talsmann for småfolks sak». Det er tydelig at Nordlys her som den største regionavisen ikke taler småfolks sak, de taler for en overstyring fra sentrale politikere i Oslo som ikke aner avstandene og kulturforskjellene som finnes i Nord-Norge.

Som folkevalgt er jobben min å lytte til folk hva folk sier og mener, og det kommer jeg til å fortsette med, uavhengig om Nordlys mener jeg ikke bør gjøre det.

 

Av Jørgen Høgetveit

(28.09.2018): Tyskland og Frankrike er stormaktene i EU. Nylig hadde de et stormøte med Englands statsminister T. May i Salzburg i Østerrike. Hun ga klart uttrykk for det britiske folks avstemning for brexit, men hun ønsket å få til en avtale med diverse kompromisser. Avslaget var blankt nei både fra tyskerne og Frankrikes Macron som ga beskjed om at det skulle koste å melde seg ut av EU. Avslagene ble oppfattet som både krenkende og lite eller ikke ønske om et rimelig samarbeid med britene om de gikk ut av EU. Med andre ord lite eller ikke respekt for en demokratisk folkeavstemning i England.

Man undres over at det ikke er gått mer enn 73 år siden med svære offer både fra britene og amerikanerne for å redde Europa ut av det verste barbari verden til denne dag har sett. Endog industrialisert utryddelse av jødene med masse barn! Og noe solid opprydding etter nazistene foretok Tyskland aldri – så vidt jeg vet. De lot flere gamle nazister komme oppover i posisjon igjen når det bare var gått noen tid. (O. Handeland i FG 1948) Og fra egne opplevelser så en sjefredaktør Henry Nannen i Europas største kulørte ukepresse Der Stern – som var gammel konform SS-offiser fra Balkan. Der arbeidet han sammen med en annen SS-mann Sassen, som laget store intervjuer med Eichmann i Sør-Amerika om hvordan Det tredje riket var tenkt i fremtiden. (Se Nasjonal-sosialismen og antisemittismen er ikke død!

Bedre var det ikke stelt med Frankrike som hadde Vichy-regjeringen med en svikerflokk som overga Frankrike uten kamp til Hitler. På tross av dette tok den varmhjertede sir W. Churchill med seg de Gaulle i fredsmarsj opp paradegaten i Paris. De hadde aldeles ikke fortjent det. Han – seierherren – mante dem også til «unite and you will be strong again» og EU kom i gang. Men senere driver Frankrike sitt dobbeltspill med den arabiske verden – eurabismen.

Selvsagt føler disse «storkarene» seg små mot den britiske løve med sitt vennlige Commonwealth rundt seg og sitt verdensspråk brukt i det meste av internasjonal kommunikasjon – for ikke å snakke om deres lange rekke av topp vitenskapsmenn, rettsvesen osv. osv.

Så bør en føye til at i de senere århundrer, fra blant annet 1704 og John Churchill ryddet opp med den katolsk franske hær på vei til å bli enehersker i Europa – ble knust utenfor Wien ved Blendheim – til de cirka fem store kriger tyskerne startet, og ble slått ned av de engelsktalende folk. Vi glemmer heller ikke Napoleon på St. Helena i 1815. Og som en liten «rosin i pølsa» minner vi om tyskeren som hoverte mot briten fordi de hadde slått dem i deres nasjonalsport. Spiller ingen rolle – sa briten. Vi slo dere to ganger i deres.

Selvsagt må småfolk hevne seg. Det fortelles også at da tyske offiserer ble sendt ut av Norge, skal de ha uttalt at vi kommer igjen med økonomien. Det kaos som nå hersker i de to land – og fremmarsj av diverse totalitære krefter igjen – lover ikke godt.

Artikkelen er hente fra www.Kommentar-Avisa.no

 

 

 

 

Av Lars-Arne Høgetveit

(24.09.2018): Menneskerettighetenes opphav er basert på den kristne kulturarven, som flere ønsker kastet på historiens skraphaug. Det er et slags selvskudd, men som en ikke skjønner at er det på grunn av den onde natur som bor i oss mennesker. Samtidig er det noen få bevisste som skjønner hva de driver med, de andre dilter etter i sin søvn, noen i frykt for represalier. Noen i Norge ønsker sågar yrkesforbud for personer (og sikkert også en arbeidsleir) som tror på Bibelen og sier det offentlig – slik er det i Nord Korea med flere. Og vi har i dag lover som skal virke helt inn i de tusen hjem med hensyn til hva far og mor kan lære sine barn. For eksempel ser den nye «diskrimineringsloven», ved første øyekast fin ut – men går en inn i den er den på flere områder totalitær i sin ånd.

Den brilliante boken av Sigurd Opdahl fra 1947, http://www.kommentar-avisa.no/artiklerhoyreside/Bokanmeldelse.htm dokumenterer menneskerettighetene opphav.

Sitat fra boken: «Det menneskene først stridde for, var det indre livs frihet. Det var retten til å tilbe Gud i overensstemmelse med ens egen samvittighet, altså tros- og samvittighetsfrihet.» (s. 12)

Så, veldig forkortet, kom kravet om ytringsfrihet og pressefrihet og andre rettigheter fulgte på. MEN rettighetene var avledet fra tros- og samvittighetsfriheten, falt den falt ALT. Og vi sitter i det totalitære klisteret. Disse retter/friheter tenker få på, at vernet om også ett eventuelt mindretall. Dette mindretallet har benyttet seg av, gjennom mange tiår, sine Gud-gitte rettigheter til nå og ville knuse frihetens Opphav. Disse kulturmarxister som tenkte tankene til Frankfurterskolen jobbet inn darwinismen i samfunnet og fratok dermed mennesket menneskeverdet og noe å leve for. De jobbet inn feminismen, begrepet «statens barn» og tok definisjonsmakten over ordene vi bruker blant annet for å utslette skillet mann-kvinne og abort var en del av denne ondskapen. De jobber på de fleste områder av samfunnet blant annet også med å underminere eiendomsretten til bønder, for den gir bønder en mulighet på selvstendig grunnlag å bidra med tanker, ofte fra en basis av en kulturforståelse som ikke har ett islett av en ond -isme, inn i samfunnet.

Hva vil den totalitært tenkende person sette i stedet for den kulturarven? Vi ser skyene stige opp over horisonten og det varsles uvær, ideologisk uvær av verste merke for Ola og Kari Nordmann – mangelen på Kristen tro, tenkning og praksis ødelegger nasjonen. Vi kan ikke åpne en avis uten at elendigheten flommer mot oss – barn, unge, voksne og eldre lider og familien som fundament i samfunnet er under konstant angrep av offentlige myndigheter, lover og regler! Det er etter hvert mange eksempler på at også politiet grovt misbrukes av norske forvaltningsorganer som for eksempel Barnevernet. Rettsstaten og demokratiet forvitrer og korrupsjonen florerer også innen forvaltningen på stats- og kommunalt nivå.

Norge har vært en konfesjonsbundet nasjonalstat siden 1000-tallet og vi så det også tydelig i 1814 Grunnloven, den Grunnloven ett Stortingsplenum (unntatt 3 representanter fra Sp) ødela 21. mai 2012 – da paragraf 2 ble terminert. En stille kulturmarxistisk revolusjon var foreløpig ved veis ende – så kommer naturligvis neste akt – på grunn av at menneskets indre styring er dramatisk ødelagt, for «enhver er salig i sin egen tro» – med økt vold, borgerkrig og så den sterke mann eventuelt annen krig for kaos kan ikke virke over tid.

Vi nordmenn har en historie – vi synger om den hver 17. mai – men praktiserer den lite:

«Norske mand i hus og hytte, tak din store gud! / landet vilde han beskytte, skjønt det mørkt så ud. / Alt, hvad fædrene har kjæmpet, mødrene har grædt, / har den Herre stille læmpet, så vi vandt vor ret.»

Oppsummert: Vår Frihet og Rett ble altså avledet fra tros- og samvittighetsfriheten, falt den falt ALT inklusive ytringsfriheten.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa

 

 

 

 

Av advokat Geir Johan Nilsen

(24.09.2018):  Staten har ikke lovhjemmel til å tvangsavvikle fylkeskommuner. Et nytt nei fra Stortinget til å omgjøre vedtaket av 8. juni 2017 endrer ikke på dette. Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen.

Dersom fylkespolitikerne ikke gir opp, er regjeringen derfor avhengig av nye og effektive maktmidler fra Stortinget for slå sammen Finnmark og Troms. Vil Stortinget gi regjeringen blankofullmakt til å overkjøre Finnmark?

Statsråd Mæland har lagt sammenslåingen av Finnmark og Troms på is. Hun har innrømt at staten ikke har juridiske maktmidler til å gjennomføre sammenslåingen. Samtidig er det ifølge henne mange som avventer en ny behandling i Stortinget. Det er mulig at hun spekulerer i at Finnmark vil gi opp dersom Stortinget enda en gang avviser å omgjøre sitt vedtak.

Hvordan fylkespolitikerne i Finnmark vil takle et nytt nei fra Stortinget er uvisst. Det er imidlertid ingen grunn til å vifte med det hvite flagget selv om et slikt vedtak skulle komme i løpet av høsten. Ingenting vil være endret med det! Det vil da fortsatt være et flertall på Stortinget som ønsker denne sammenslåingen, mens finnmarkingene og Finnmark fylkesting er sterkt imot. I denne situasjonen kan fylkespolitikerne trygt fortsette kampen. Man gjør derved ikke noe galt, hvis det er dét man er redd for.

Det endelige utfallet av hele denne saken vil da avhenge av hvem som faktisk våger å ta de fulle konsekvensene av sine standpunkter. Finnmark kan imidlertid fortsette som eget fylke også etter den 1. januar 2020, selv etter enda et nei fra Stortinget!

Som denne saken har vist er gjennomføring av en sammenslåing helt avhengig av at fylkene selv medvirker, og at det finnes organer som kan fatte de nødvendige vedtak. Det er nettopp dette man har den mye omtalte «fellesnemnda» til. I sommer var det en bitter kamp om nettopp denne nemnda. Finnmark nektet å oppnevne medlemmer, noe statsråden besvarte med å lage en forskrift som ikke krevde at Finnmark deltok i det hele tatt. Troms alene skulle kunne utgjøre fellesnemnd for sammenslåing av fylkene. Finnmark ble redusert til en parentes. Denne forskriften gjelder for øvrig ennå.

Vi må selvsagt forutsette at departementet har ment at denne forskriften var lovlig. Konsekvensen av dette er imidlertid at departementet har lagt til grunn at Finnmark har rett til å delta i fellesnemda, men ikke plikt til å gjøre det. Departementets syn er at fellesnemda lovlig kan operere uansett. Da er det selvsagt rettslig sett uproblematisk at Finnmark heller ikke oppnevner medlemmer til dette organet!

Statsråd Mælands «lovlige» fellesnemnd fungerer imidlertid ikke, og dermed gjøres heller ikke noe arbeid med å slå sammen fylkene. Et nytt stortingsvedtak vil ikke endre på dette! Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Det at staten har lover som ikke fungerer i denne situasjonen, er ikke Finnmarks feil. Det er Stortinget som vedtar lover!

Spørsmålet er om stortingspolitikerne våger å ta alle nødvendige grep dersom Finnmark fortsetter å blokkere en sammenslåing? Politisk kan slik maktbruk bli altfor tyngende for enkelte partier; man må nemlig gå langt i retning av å umyndiggjøre eller vingeklippe et demokratisk, folkevalgt organ. Finnmark vil også kunne utfordre eventuelle nye lover. Dette kan derfor fort bli altfor vanskelig, gitt situasjonen slik den er og gitt den korte tiden man har til rådighet for å gjennomføre lovendringer og så slå sammen fylkene. I tillegg må man få klarhet før nominasjonene til fylkestingsvalgene! Selve tiden arbeider altså for Finnmark!

Det er samtidig viktig å være oppmerksom på at Finnmark fylkeskommune ikke opphører å eksistere uten videre den 1. januar 2020. En fylkeskommune blir ikke borte av seg selv, heller ikke som følge av et stortingsvedtak! Noen må avvikle fylkeskommunen, og etter lovene er det fylkeskommunen selv som må bidra til dette. Vi har ikke lover for tvangsavvikling av fylkeskommuner, slik vi f.eks. har det for aksjeselskaper.

Fylkeskommunen er en såkalt «juridisk person», med rettigheter og forpliktelser som løper inntil de faller bort eller blir overført til andre. I det sistnevnte tilfellet må fylkeskommunen selv medvirke til en overdragelse. De fleste av fylkeskommunens ansatte er f.eks. ansatt på vanlige, oppsigelige kontrakter. Storting og regjering kan ikke gjøre noe med disse kontraktene. De løper inntil de blir sagt opp, og det samme gjelder alle andre løpende kontraktsforhold.

Det har bl.a. vært hevdet at det er viktig at man får gjennomført sammenslåingen slik at de ansatte kan motta lønn etter den 1. januar 2020. Dette er selvsagt ikke et tema. Finnmark fylkeskommune har avtaler med sine banker og har fullt fungerende systemer for å betale lønn gjennom sine egne bankkonti. Bankene kan ikke avslutte kontiene, og det kan heller ikke Storting eller regjering!

Alt ligger derfor til rette for en fortsatt kamp selv om Stortinget i høst ikke omgjør sitt vedtak. Finnmark fylkesting har mange gode juridiske og politisk argumenter for å motsette seg sammenslåingen, og både lover og konvensjoner gir fylkestinget rett til å ta denne kampen! Norge har bl.a. sluttet seg til det Europeiske Charter om lokalt selvstyre. I tilknytning til denne konvensjonen har Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter i sin Resolusjon 347 (2012) understreket at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å «sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem». I denne uttalelsen ligger en klar forutsetning om at lokale myndigheter ikke har noen blind lydighetsplikt! Det samme følger av artikkel 11 i selve konvensjonen, som uttrykkelig fastsetter at lokale myndigheter skal ha tilgang til judisiell overprøving (adgang til domstoler) for å sikre fri utøvelse av sin myndighet og respekt for slike prinsipper for lokalt selvstyre som er nedfelt i landets lovgivning eller grunnlov.

 

Av Trygve Slagsvold Vedum,

leder i Senterpartiet

Regjeringens regionreform har vært et planløst kaos helt siden unnfangelsen. Selv om deler av ledelsen i KrF tidligere i september gikk ut og sa at KrF vil sørge for et flertall for tvangssammenslåingene, er ikke kampen om Troms og Finnmark avgjort. Når Stortinget samles i oktober kommer Senterpartiet til å foreslå at Troms og Finnmark fortsetter som selvstendige fylker.

De siste årene har jeg reist mye i Finnmark. Her har jeg opplevd vær og vind, storslått natur – og truffet folk som kjemper for lokalmiljøet sitt. Jeg har møtt folk som forvalter den århundrelange reindriftstradisjonen videre. Jeg har møtt folk som lever av havet. Hjelpepleiere som tar vare på de eldre i bygda, og lærere som sørger for at den yngre garde har en god skole å gå til. Dette er et bilde på et Norge vi er så glade i. Et Norge der arbeidsplasser, tjenester og ressurser er spredd over hele landet. Slik vil jeg at det skal fortsette å være. Derfor mener jeg det er galskap å slå sammen Troms og Finnmark. Tenk bare på hvilke avstander det er snakk om dersom Troms og Finnmark skulle bli ett fylke. Det er omtrent like langt fra nordøst i Finnmark til sørvest i Troms som det er fra Oslo til Bremen. Folk i Finnmark har stått opp mot regjeringen sagt at sagt nei til dette. I folkeavstemningen sa 87 prosent et rungende nei. Protestene fra innbyggere og folkevalgte er tydelig. Likevel vil regjeringen, med Høyre, Frp og Venstre, fortsette å overkjøre folkets mening.

Senterpartiet kjemper for en annen politikk enn den som føres av regjeringspartiene. Vi ønsker ikke å tvinge fylker til å slå seg sammen. Denne høsten står vi derfor overfor et avgjørende slag for hvordan Norge skal se ut i framtida. Knut Arild Hareide har i media klokelig gitt uttrykk for at han ser utfordringer med de nye regionene. I tillegg har han sagt at det vedtaket som Stortinget gjorde våren 2017, ikke vil stå seg over tid. KrF har tradisjonelt vært et parti som har lyttet til det lokale, og troen på sentral overstyring har vært fjern fra den sentrumstradisjon KrF har stått i når de har vært på sitt beste.

Aldri før har Norge opplevd så mange og så sterke sentraliseringsreformer som vi har gjort de siste årene. Kommuner har blitt slått sammen med tvang, politiet har blitt fjernet fra mange lokalsamfunn. I Finnmark har den ene offentlige tjenesten etter den andre blitt lagt ned eller ribbet til beinet. Skulle tvangssammenslåingen bli et faktum, vil offentlige tjenester vi alle trenger bli ytterligere sentralisert.

Senterpartiet har gjennom hele prosessen vært svært kritisk til regionreformen. I månedene som kommer står vi overfor et veivalg. Et veivalg som kommer til å få stor betydning for hvordan Norge skal se ut i framtida. Jeg og resten av Senterpartiet kommer til å gjøre det vi kan for å stoppe regionreformen, tvangen og sentraliseringen.