Kommentar

ForFinnmark v/Arne Pedersen, Torill Olsen og Randi Karlstrøm

(15.02.2019): Finnmark Arbeiderparti er viktig for alle oss som jobber for at tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark annuleres i 2021. Sammen med Senterpartiet, SV, MDG og Rødt er de vårt håp. Derfor er det som skjer i FAP urovekkende. Og derfor er vi opptatt av det. 

Slik vi ser det har de nå lukket seg inne og valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. Sp, SV, MGP og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Og på toppen av det hele svekker FAP tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Saken er alvorlig. Partileder i Finnmark AP Kristina Hansen og styremedlem Ulf Tore Isaksen i fylkespartiet gav seg selv et mandat til å forhandle på vegne av partiet om hvor hovedsete for politikk og administrasjon i det nye fylkestinget skal lokaliseres. 

Resten av styret i FAP visste ikke engang om at det pågikk slike forhandlinger. Forhandlingsresultatet endte med en avtale om at lokalisering av administrasjon og politikk skal ligge i Tromsø. Et samlet Finnmark Arbeiderparti hadde vedtatt at det ikke skulle oppnevnes representanter til fellesnemda og at kommunalministeren selv må ta ansvaret for tvangsvedtaket. Kristina Hansen handlet stikk i strid alle vedtak i egen organisasjon.

Et knapt flertall i fylkesstyret sluttet seg til avtalen, som først ble gjort kjent for de andre i styret på selve styremøte og dagen før fylkestinget skulle behandle saken om Finnmark fylkesting skal oppnevne medlemmer til fellesnemda.

I og med at avtalen griper direkte inn i arbeidet til fylkestingsrepresentantene fra partiet kunne gruppeleder Remi Strand kreve avtalen behandlet bredt i partiet. 

Årskonferansen i Finnmark AP måtte dermed behandle avtalen. Et sterkt splittet fylkesparti støttet avtalen. Flertallet i konferansen hadde lite å si om innholdet i avtalen, men roste partilederen for hennes handlemåte for godt lederskap.

For organisasjonen ForFinnmark, og for de over 30.000 finnmarkingene som stemte nei til sammenslåing av fylkene, er ikke dette et godt lederskap. Det er et kupp. 

Kristina Hansen har bragt et samstemt Finnmark Arbeiderparti inn i en dyp splittelse. Mindretallet i fylkespartiet kunne ikke forsone seg med appellen fra flertallet om fortsatt og stå sammen. 

Flertallet har uten debatt om selve innholdet gitt fra seg muligheten til å sikre lokaliseringen av hovedsete i nyfylket til Vadsø og Finnmark. Det til tross for at Finnmark AP har styrke nok til å gjennomføre det i fellesnemda der dette skal avgjøres.

Partileder Hansen, med støtte fra et flertall i årskonferansen har misbrukt den tillit de fikk av velgerne, som ved siste fylkestingsvalg gav partiet fylkesordfører og en helt dominerende rolle i Finnmark fylkesting. 

Nå trosser partiet viljen til over 30.000 stemmeberettige finnmarkinger, som sa nei til tvangsvedtaket. 

Spørsmålet om å gå til rettssak for å få avklart om stortingets tvangsvedtak er lovlig gjort, søkes nå av FAP tiet i hjel.

Det er forståelig at for dem som stemte nei (87 prosent), så oppleves det som har skjedd i Finnmark AP som et svik, noe som partiledelsen og flertallet i fylkespartiet må bære ansvaret for.

Dette kunne bare gå for seg fordi i den interne behandlingen i partiet så stenger man ute dem dette i realiteten gjelder. 

For partileder Kristina Hansen og hennes støttespillere, deriblant stortingsrepresentant fra Finnmark Ingalill Olsen, handlet dette om å være for eller mot partilederen. Det vil man kunne se ved å lese nøye hva som sto i forslagene fra de to fløyene i årskonferansen. 

Finnmark Arbeiderparti har lukket seg inne og har valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken så kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. 

Sp, SV, MDG og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Finnmark Arbeiderparti svekker tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Det hjelper lite at Finnmark og Troms AP i avtalen har sagt at de to fylkene vil arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres dersom Arbeiderpartiet får regjeringsmakt etter stortingsvalget i 2021.

Avtalen oppfattes som et nytt skuespill fra fylkespartilederne Kristina Hansen og Cesilie Myrseth i Finnmark og Troms. De to fylkeslederne har mistet sin troverdighet.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik, gruppefører Remi Strand, ordførerkandidatene Wenche Pedersen og Helga Pedersen har stor tillit og respekt. De har alle stått stødig og frontet motstand mot tvangsvedtaket, både utad i Finnmark og internt i Arbeiderpartiet. 

Det er innsatsen fra disse og resten av det store mindretallet i årskonferansen som gir oss tro på at fylkespartiet vil stå løpet ut. Finnmarkingene trenger at Finnmark AP står sammen med Senterpartiet, SV, MdG og partiet Rødt i kampen for å oppheve tvangsvedtaket i 2021.

Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre må nå ut å forsikre at hans parti vil stå fast ved at dersom partiet kommer til makten etter neste stortingsvalg så vil tvangsvedtaket endres i tråd med folkeviljen i Finnmark.

Artikkelen er hentet fra Radio Nordkapps pressemeldinger

Av Vidar Norberg

En kavaleribataljon og rekruttskole i Porsanger er neppe nok til å stanse den russiske krigsmaskin dersom den skulle ha et ønske om å hærta Finnmark. Regjeringens «storsatsning» i Lakselv er vel mest å regne for grønn militær kamuflasjesminke, for å skape trygghetsfølelse i Norge i en ustabil tid.

Vel var det positivt at hæren i Finnmark markerte første del av det som skal bli en kavaleribataljon med 400–500 mann med kjøretøy og våpen på Porsangmoen. Men det er neppe veldig avskrekkende om russiske fallskjermtropper lander i Kirkenes, Båtsfjord, Hammerfest og Alta i løpet av noen timer.

Etter mange års nedbygging av Forsvaret vil kampen om Finnmark etter alt å dømme bli ganske kort. Så kort at det spørs om NATO eller USA vil ta bryet med å sette i gang en mobilisering mot Russland som kan ende opp med en atomkrig. For de fleste kan vel et slikt regnestykke vise at Finnmark ikke er verdt faren for verdenskrig.

Under den kalde krigen var situasjonen ganske annerledes. Flere steder i Finnmark var det mobiliseringslager både i by og bygd. I Sør-Varanger var ungdom i førstegangstjeneste alltid på vakt. Mobiliseringslagrene lå rede selv på små plasser. Det ble øvet med skarpt. Rundt omkring i værene trente heimeværnskarene på skytebanene. Det var et helt folk i Finnmark som var rede til å forsvare bygd og by.

Den gang var strategien at man skulle forsinke russiske invasjonsstyrkene en ukes tid og stanse dem ved Lyngsalpene. Da skulle hjelpen fra USA og NATO være klar for å settes inn i et motangrep. Det var et imponerende militært apparat som Stortinget valgte å rive ned.

Nå er det vel også slik at en del av utstyret på Porsangmoen ikke bare er nytt utstyr, men flyttet fra andre steder. Dermed er det kanskje ikke den store forsterkningen av totalforsvaret. Det har hverken en Arbeiderparti-regjering eller en Høyre-regjering vist vilje til. Heldigvis har heller ikke Russland så langt vist vilje eller ønske om å erobre Finnmark. Så får man bare håpe og be om at Forsynet lar Finnmark få leve i fred.

Av Jørgen Høgetveit

(12.02.2019): Det var paven som for et par år siden fikk Cuba og Obama til å forenes og skaffet seg adgang til å tale til Kongressen og FN. Han hadde skrevet en stor encyklika og sa at oppvarmingen på grunn av CO₂ var så farlig at vi måtte ha én verden og én regjering. Globalisten var på sporet – men så ble det Trump og brexit og paveplanen gikk i vasken. 

Time Magazine laget en forside med pave utenpå og teksten: The NEW ROMAN EMPIRE. Absolutt et blinkskudd.

Men internasjonalistene og globalistene gir seg ikke med det. Språkene fortsatte å oppstå og nasjonene ble dannet. Nasjonalstaten vi gjenreiste i Norge ifra 1800 er tydeligvis ikke nok lenger til å ta vare på oss. Kloke politikere før forankret i Gr.l. av 1814 mente det og fikk det til med små ressurser og sikret oss med Konsesjonsloven av 1917 kp. 3. Da mente de at innenlandsboende skulle eie ressursene og innenbygdsboene skulle ha forrett mot utenbygdsboende. Diskriminering hyler man i dag. Men tanken var enkel og sann: De andre hadde jo sine landområder og fikk forvalte dem. Nærhet og eiendomsrett ga også beste forvaltning. Samarbeide kunne vi selvsagt. 

Men nå river man nasjonalstaten bit for bit og kaller det internasjonalt samarbeid. De selger ut ressursene, forvaltningsretten og selskapene og industrien vår i fredens og samarbeidets ånd, men ånden er langt unna den gamle Gr.l. § 2 og ligner mer på «dansen rundt gullkalven.» Den dansen var jo ikke særlig vellykket og blir det selvsagt heller ikke i dag – i møte med Kinas store internasjonale ambisjoner med en rekke silkeveier mot Vest. I en naiv dans omkring gullkalven har verden lagt stor økonomisk og politisk makt i nevene på diktaturet i øst: Kina. Og de starter som Japan i 1939–41 med å drive vestmakten bort fra Asia så de selv får kontrollen over ressursene – det som USA nekta Japan og Japan som svar bombet Pearl Harbour og den amerikanske flåte og trakk USA med i den andre verdenskrig. 

Og CO₂ kan brukes til så mangt om det er sant eller ikke. Så er det noe en bør holde øye med i dag, så er det CO₂ og pavens operasjoner og hans sammensmeltning av religionene blant annet islam som han driver på med. Så er det de som dokumenterer at CO₂ kan være noe som er skapt i medier for å manipulere folkehavet mot én verden. Slike seriøse røster finnes også i dag.  

Soros er også en viktig brikke i globalspillet og kamp mot Trump. Nok en viktig faktor i denne sammenheng er også Kina, som de gamle omtalte som den «den gule fare». Du finner det omtalt i profetiene i Johannes’ åpenbaring som kongene fra østen. Store krefter samler seg om en global kontroll – men aldeles ikke en samling om Sion og Jesu gjenkomst. Det senteret skal nedkjempes – hvis man da ikke kan forføre dem og sette seg i jødenes Tempel når det om ikke lenge gjenreises.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Vidar Norberg

Det er ikke vanskelig å skjønne at det jødiske samfunnet i Hebron ble glade da statsminister Benjamin Netanyahu den 28. januar kunngjorde at den norskledede midlertidige internasjonale observatørstyrken i Hebron ikke får fortsette. Det jødiske samfunn laget en egen takkeplakat til Netanyahu og politikere som har arbeidet for å få TIPH ut.

Plakat fra det jødiske samfunn takker Netanyahu og politikere som har støttet deres kamp mot TIPH i Hebron.

«Takk statsminister Benjamin Netanyahu for din sionistiske avgjørelse og at du tok ansvaret for å avslutte TIPH-observatørenes mandat i Hebron. Takk til dere, Knesset-medlemmer, som hjalp til i anstrengelsene…»

Norge har for all verden vist at de ikke egner seg til å lede en slik styrke. Selv om Norge sender ned sine beste politifolk, fortelles det også om antijødiske holdninger i TIPH-styrken.

Det har vært enkelte som har ytret ønske om at TIPH skulle patruljere hele Judea og Samaria og i tillegg væpnes. Man kan jo bare tenke seg hvordan dette ville gått når en av deres «observatører» har slått en jødisk gutt i ansiktet, mens en annen har brukt kniven på bildekket til en jødiskeid bil. Er det flere slike saker som ikke er tatt opp på video? TIPH-folkene har også  sprunget rundt med kamera og filmet soldater i håp om at deres videor skal vekke frykt for internasjonalt press. Slik er ordensarbeidet blitt hemmet.

At utenriksminister Ine Eriksen Søreide er på linje med PLO-representanten Saeb Erekat, er som ventet. I Norge er fleste politikerne for Oslo-avtalene. De går inn for å dele både Hebron og Eretz Israel som Gud har gitt jødene til evig eiendom. Norske politikere kjemper mot Gud når de vil opprette en palestina-arabisk stat i Jødeland. Det er skremmende at Norge våger å sette seg opp mot forløsningen av Israel som profetene har talt om.

Som kristne er det en glede og plikt å støtte opp om gjenoppbyggingen av hele Israel, inklusive hele Judea og Samaria.

«Dra inn! Dra inn gjennom portene rydd veien for folket! Bygg, bygg veien, rens den for stein, løfte et banner for folkene! Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Si til Sions datter: Se, din frelse kommer! Se, Hans lønn er med Ham, og Hans gjengjeldelse går foran Ham. (Jes. 62, 10–11)

 Av Jørgen Høgetveit

En rådgiver for staten bør vel leve etter «kunnskap skal styre rike og land» og ha et minimum av fagkunnskaper om området man skal gi staten råd? Da er det knapt særlig kvalifikasjoner – selv om det høres svært folkelig ut – å ha «måket dritt» og skjært kjøtt, og en statsråd var visst også vokst opp på et geitebruk på Vestlandet.

En som virkelig tok vare på Norge – Jørgen Løvland – levde etter ordet «Les og vex» fra han var 12 år – så ble han kunnskapsrik fredsskaper og bygger og kanskje Norges mest dekorerte mann. Vi har og bonden og haugianeren Ole Gabriel Ueland, en ubestikkelig mann som gjorde Norge vel. Studer gjerne fedrene, deres grunnholdning og innsats til dagens politikk. Konsesjonsloven av 1917 sikret norske naturressurser for Norges folk og god forvaltning, samarbeidet vidt – men tok vare på land og folk og var ikke globalister.

Hvis man er i tvil om hvilken vei det går med forvaltningen av norske naturressurser, ikke minst norsk matproduksjon og selvbergingsgrad i tilfelle forsyningskrise av en eller annen grunn – bør vite at vi siger mot 35 prosent, og aldri har vært så lavt før – og har knapt 40.000 bønder: fagfolk. Når statsministeren henviser til den store fiskeproduksjonen som fyller verdens matfat uten tanke for hvor fòret kommer fra, og en sivilagronom arresterte henne for – burde alarmklokker ringe. Kanskje enda høyere for den økonomen som nylig ikke fryktet for norsk matsikkerhet på grunn av vårt store oljefond. Derfor trengte vi heller ikke kornsiloer som vi hadde helt til cirka 1991. Det slo han tydeligvis ikke en tanke at land med overproduksjon av blant annet korn, kunne ha andre prioriteringer. For eksempel av militære eller politiske grunner ikke ville levere til Norge. Transportlinjer – som er svært utsatte – kunne bli stengt. Hva da med tankeren som legger til kai i Fredrikstad med soya hver måned og som svine-, kylling- og annen husdyrproduksjon er helt avhengig av?

Etter å ha fulgt norsk landbruk i over 30 år som blant annet planlegger, rådgiver og lovforvalter, blir man mildt sagt litt matt av all retorikken – mye tomme ord – og foreslår at man for eksempel innbyr statsminister, finansminister, landbruksminister og gjerne miljøvernminister og gir dem et dagskurs på Universitetet på Ås om norske naturressurser,  muligheter og begrensninger for norsk matproduksjon og selvforsyning – med avsluttende tre timer med innføring i driftsplanlegging. Hvor man informerer om ligningsoppgaver som må inn, gardsbesøk for å se på og drøfte gardens naturressurser, menneskelige – og menneskeskapte – ressurser, brukerfamiliens utdannelse og interesser m.m. Så innlegging i for eksempel NORKAP for å regne seg fram til basistall for å se om produksjonsopplegget lar seg gjennomføre, eller en må drøfte videre med brukerne – og ikke bare tre ned over hodene på de et politisk vedtatt kontoropplegg som alltid skal ha større og større drift, stikk i strid med naturgrunnlag og annen kapasitet som passer på bruket som kan produsere et godt bidrag til vårt «daglige brød». På toppen av det hele kommer man med en landbrukspolitikk med CO2- rammer for ku-promp som betyr minimalt og synes å sidestille matproduksjon med annen aktivitet, lar kjedene herje videre med matprisene og selv flyr verden rundt til konferanser som skal redde verden. Kanskje verdens beste pelsproduksjon som bruker biologisk avfall fra slakteriene etc., skal bort! Næringsforbud. Per Borten og Trygve Haugeland laget en ressursmelding fordi de mente det kunne bli skjebnesvangert for et folk ikke å ha oversikt over de mat- og råstoffproduserende arealene. (etter minnet) «Den som ei kan bygge sitt eget hus, hva stort han bygger går og i grus.» Husk at både økonomi og øko-logi har sin rot i HUS, nomi-forvaltning og logi-læren  om dette huset d.v.s. Det norske hus som dere er valgt til å ivareta.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Michal Rachel Suissa

Vi ble litt forundret over meldingene om at den nye flertallsregjeringen skal ha til hensikt å gjøre endringer i sin Midt-Østen-politikk.  Det gikk rykter i mediene om en ny og kanskje mer vennlig holdning til Israel som følge av at den «blå» siden av KrF nå er en del av Regjeringen.  En slik forhåpning kom også til uttrykk for fem år siden uten at vi greide å registrere nevneverdig praktisk endring.

Et par av våre akademiske institusjoner har oppdaget at Israel ligger helt i front når det gjelder høyteknologisk utvikling, og har søkt samarbeid med israelske institusjoner. Men slikt samarbeid går ikke upåaktet hen i Norge.  Både i Stavanger og Trondheim har universitetene støtt på ekstrem politisk motstand mot samarbeid med Israel.  Det er vel og bra at Regjeringen vil legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel. Men dette er ikke noe nytt, og det er allerede fri adgang for hvem som helst som ikke velger boikottlinjen å samhandle med Israel. Men det skjer til en pris.

I regjeringsplattformen heter det at: «…Regjeringen anser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten, og vil markere en tydelig kritisk linje overfor alle former for antisemittisme og aktivt motarbeide økonomiske bidrag til terrorisme, inkludert fangelønn…»  Den muligheten har Regjeringen hatt i mange år uten at vi har sett forsøk på å få slutt på uvesenet.  Her er det derfor gode grunner til å være på vakt.  Det er bare et par måneder siden regjeringen Solberg på ny demonstrerte en ytterst Israel-fiendtlig holdning da man i FNs hovedforsamling igjen vedtok en serie med sterkt anti-israelske resolusjoner som Norge enten støttet, eller som man avsto fra å stemme imot til tross for at de målbar klare usanne og antisemittiske påstander.

Regjeringen har selv sluttet seg til den internasjonalt anerkjente definisjonen på antisemittisme hvor blant annet det å kreve en atferd av Israel som ikke kreves av noen annen demokratisk nasjon, anses som en antisemittisk handling. Vi ser med avmålt forventning frem til neste resolusjonsrunde i FN. Vil den norske særbehandlingen av Israel i FN opphøre?

Typisk nok kom nyheten om en ny Israel-politikk i norske medier først og fremst til uttrykk som en protest mot en slik fornyelse fra organisasjoner som har mye av sitt levebrød knyttet til undergraving og bekjempelse av den jødiske staten, så som Norsk Folkehjelp og KFUK/KFUM.  Det er interessant nok at slike organisasjoner frykter at norske myndigheter skal rydde opp i alt det gamle politiske grumset som ennå preger Midt-Østen-politikken.

De er redde for at Norge skal velge en linje som behandler Israel som enhver annen stat som vi kan ha et fornuftig samarbeid med på mange områder som kan være viktige for å ivareta norske interesser i en vanskelig verden.  At norske frivillige organisasjoner frykter en omlegging av tilskuddspolitikken, ser vi av det omfanget utbetalingene har fått.  I fjor mottok de bare fra Utenriksdepartementet 126 millioner kroner til ulike formål i de palestina-arabiskkontrollerte områdene. Mye av dette formidles videre til organisasjoner og grupper hvis tilknytning til terror er kjent. Norsk Folkehjelp vedstår seg ikke den anti-israelske politikken aktivitetene deres er et uttrykk for, og protesterer for all verden med henvisning til hva EU og FN sier når virksomheten deres avsløres.

Våre og andres forsiktige forhåpninger om en ny politikk er derfor avbalansert mot en realpolitisk erkjennelse av at de vennlig formulerte punktene i en regjeringserklæring ikke bør oppfattes helt bokstavelig. Politiske floskler er ikke realpolitikk. Til regjeringspartienes forsvar må vi dessuten innrømme at de strengt tatt ikke har lovet noe som helst som kunne bære bud om endring i Midt-Østen-politikken.  Regjeringens generelle erklæring på området lyder i sin enkelhet at man skal: «…Legge til grunn en balansert holdning til Midt-Østen-konflikten, aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, og støtte opp under demokratisk utvikling i Midt-Østen.»

Vi gjenkjenner disse tankene fra de seneste 25 års norske bestrebelser på å konvertere en koalisjon av arabiske terroristorganisasjoner til et statsbærende demokrati «innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.»  Tiltaket har til nå kostet norske skattebetalere et ukjent antall milliarder i bortkastet bistandsarbeid og, verst av alt, den politikken har kostet ufattelig mange menneskeliv.  Verst har denne politikken gått utover det palestina-arabiske sivilsamfunnet som under selvstyremyndighetens ledelse har gått fra å være den økonomisk mest velutviklede arabiske befolkningsgruppen i området til å bli fullstendig avhengig av humanitær bistand for å overleve.  Norsk Midt-Østen-politikk må ta sin del av ansvaret for denne humanitære ulykken.

Vi ser fortsatt ingen grunn til å tro at den nye regjeringen vil komme til å representere et tideverv når det gjelder innsatsen i Midt-Østen.  Det aller viktigste stedet hvor denne politikken kommer politisk til syne, er i FN, hvor Norge gjennom svært mange år og helt til det siste nettopp ikke har vist en balansert holdning til de mange resolusjoner som hvert år vedtas med sterke anklager mot Israel. Norge har ganske nylig erstattet sin FN-ambassadør med den politisk radikale Mona Juul som har en fortid som medansvarlig for at Oslo-prosessen og –avtalene kom i stand.  Hennes hovedoppgave nå vil blant annet være å forhandle frem internasjonal tilslutning til Norges kandidatur som medlem av Sikkerhetsrådet.  Det krever noe helt annet enn en balansert holdning. Erfaringen fra Norges rolle i FN gir oss lite å håpe på.

Norges stemmegivning i FN denne vinteren har ikke vist tegn til at man forstår og tar inn over seg de mange endringene som er i ferd med å avtegne seg, hverken når det gjelder nabolandenes holdning til Israel eller de palestina-arabiske organisasjonenes holdning til en tostatsløsning som Norge så aktivt støtter.  Vi ser ingen tegn til at man på norsk side erkjenner at den «fredsprosessen» man støttet og bidro til, ikke lenger anses som en realistisk mulighet. Da fremstår regjeringserklæringen som et stykke virkelighetsfornektelse på dette punkt.

Vi formoder at Regjeringens målsetting om «tydelige resultatmål i alle bistandsprogrammer» også skal gjelde for den bistanden som ytes til det palestina-arabiske selvstyreområdet. Vi stiller oss tvilende til at man i dette tilfellet vil være i stand til å nå resultatmål som indikerer at det har skjedd et skifte i politikken.  Så lenge Regjeringen ikke engang er i stand til å stemme imot en FN-resolusjon som fornekter jødisk tilknytning til landet Israel og Tempelhøyden i Jerusalem, ser vi ingen grunn til å tro på ryktene om endring. Vi tror både Norsk Folkehjelp og resten av boikottbevegelsen kan se frem til fortsatt rikelig med bistandspenger fra norske myndigheter.

Michal Rachel Suissa er leder for Senter mot antisemittisme. sma-norge.no

Av stortingsrepresentant Geir Iversen (Sp)

Vi Finnmarkinga er kjent for å snakke rett fra «levra» – og i disse møljetider kunne man kanskje si torskelevra. Vår blåblågule statsminister sto her i salen i går og tegnet et – bilde av seg selv som ligner mest på «Keiserens nye klær».

Statsministeren sa: «Regjeringens politiske, plattform tar utgangspunkt i verdier som deles av de fire regjeringspartiene. Særlig kommer det til uttrykk i oppfatningen om at

–et godt samfunn må bygges nedenfra …

  –gode lokalsamfunn skapes når beslutninger tas nærmest dem de angår»

Vi i Finnmark er forbløffet. Hvordan kan statsministerens sentraliserte tvang og diktat i beste Sovjet-stil, som glatt overkjører folkeavstemninger der så mange som 84 prosent av Finnmarks befolkning sier nei til tvangssammenslåing med Troms karakteriseres som – bygge samfunnet nedenfra. Statsministeren må ha gjort saltomortale når disse setninger kom på papiret. Hvordan kan regjeringens diktatur markedsføres under slik «newtalk» kan man bare undre seg over. Vi Finnmarkinger kaller «en spade for en spade». Statsministeren snakker ikke sant.

Og nærhet til beslutninger: Det er komplett uforståelig at regjeringen ved å nedlegge Finnmark som eget fylke skal gi bedre nærhet.

Men fantasien til statsministeren er ikke slutt med dette: Her er flere floskler som folket blir servert:

«En god distriktspolitikk skal gjøre det mulig å bo, arbeide og drive et aktivt næringsliv i både byer, tettsteder og distrikter. Regjeringen vil legge til rette for levende lokalsamfunn og vekst i hele landet»

I Kyst-Finnmark lever vi av fisket. Regjeringen løfter ikke en finger for å slippe til ungdommen i fiske. Regjeringen har ikke forstått at konsesjonsbelagt fiske er uaktuelt fordi Regjeringen tillater at de rikeste i næringen kjøper opp alle kvotene. Den nye generasjon fiskere må holde seg til «åpen gruppe». Fordi kvotemengden som kanaliseres til denne lille gruppe reduseres gir heller ikke denne siste inngang til næringen noen sikker og god næringsvei. 25. januar fikk vi høre om Einar på 25 som ble tildelt en av 10 rekrutteringskvoter. Han fikk tildelt en framtid i fiskerinæringa. Han sa opp jobb og skoleplass for å bli heltidsfisker. Deretter mistet han kvota og står nu på bar bakke. Senterpartiet forventer at fiskeriministeren ordner opp i dette og at det ordner seg for Einar. Sp arbeider for mer fisk til kystflåten. Einar skal vite at han har støtte hos Sp.

I 2019 der torskekvoten tildelt Norge er seks prosent lavere enn i 2018 har regjeringen kuttet i kvoten til åpen gruppe med 17 prosent. All fisken som stortrålerne soper med seg for å sende den ubearbeidet til Kina – fisk som opprinnelig var tatt fra kystflåten og som skulle leveres for produksjon i Norge gir null arbeidsplasser i Norge. Hva gjør regjeringen? Ingen ting! Er det handlingslammelse som Regjeringen klarer å betegne som «legge til rette»? Dette er et kunststykke.

«Norge skal fortsatt ta en internasjonal lederrolle i arbeidet med rene og produktive hav.»

Sannheten er at Norge er en sinke i internasjonal sammenheng. Dette er det motsatte av å ha en lederrolle. Regjeringen tillater at gruveslam dumpes i en fjord med svært god lakseelv. Norge er ett av tre land i verden som tillater det! Videre: Regjeringen bekjemper de krefter i landet som krever at oppdrett skal drives i lukkede anlegg. En industri som dumper ca. 430.000 tonn ekskrementer i folks «rene hav». Dette bekrefter ytterligere Regjeringens forvrengte bilde av seg selv.

«De seneste tiårene har millioner av mennesker arbeidet seg ut av fattigdom gjennom internasjonal handel og fremveksten av markedsøkonomi. Nå er den globale handelen under press og proteksjonismen på fremmarsj. Det gir grunn til bekymring.»

Den «markedsøkonomi som den blåblågule regjeringen forguder har de praktisert med hensyn til kjøp og salg av fiskekvoter i strid med uttrykkelig stortingsvedtak. Dette har utarmet en lang rekke småsamfunn i mitt hjemfylke. Se for eksempel Kvalsund som har mistet 77 prosent av sine torskekvoter på 10 år, Loppa med 48 prosent, Vardø med 45 prosent, min hjemkommune Hasvik med 31 prosent osv.

Dette sitter regjeringen og ser på uten å bry seg «det døyt»

Av Vidar Norberg

(01.02.2019): Det er moralsk forkastelig at nettavisa iFinnmark har begynt med nattporno. Usømmelige bilder vises også øverst på nettstedet.

Selvfølgelig forsøker Finnmarkens og Finnmark Dagblads nettsted å ha en «intelligent» tekst og dermed late som om de bare illustrerer saken med et pornografisk bilde. Natt til fredag handlet det om utroskap og bildet må karakteriseres som usømmelig.

Avisen håper trolig på flere lesere og mer penger. De unnser seg ikke for å ty til umoralske og skitne knep for å få flere klikk eller lesere på sin side. Det kan som kjent også føre til høyere annonseinntekter.

Redaktørene burde kanskje komme ut og forklare hvorfor nettstedet til Finnmarken og Finnmark Dagblad er begynt med nattporno. Selv om de fleste barn og unge forhåpentligvis sover, så skulle man forvente at man ble forskånet for slikt i en lokalavis. Heller ikke voksne bør egges til utukt gjennom usømmelige bilder på lokalavisenes nettsteder.

Det sjette bud sier at du skal ikke drive hor. I forklaringen til dette budet i Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet» heter det at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et rent og tuktig liv og ikke sier eller gjør noe utuktig. En hver skal elske og ære sin ektefelle… Hva menes med hor? Enhver kjønnslig omgang utenfor ekteskapet, all syndig tilfredstillelse av kjønnsdriften, forakt for ekteskapet, lyster som fører bort fra ektefellen, og all urenhet i tanker ord og gjerninger – både i og utenfor ekteskapet… Hva er hor eller utukt i tanker? Urent snakk, usedelig begjær. Gud ser alt dette for Han kjenner hjertet».

Så siterer Pontoppidan videre fra Matteus 5, 28:

«Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.»

Slike pornografiske bilder som iFinnmark har begynt å bruke, egger lysten til det onde. Det kan til slutt føre mennesker i fortapelsen og i tillegg forderve samfunnet.

ForFinnmark v/leder Randi Karlstrøm, nestleder Torill Olsen og styremedlem Arne Pedersen

 (31.01.2019): Hva er det som egentlig foregår i Finnmark Arbeiderparti? Hva er spillet og hva står på spill? Nå står årskonferansen i Finnmark Arbeiderparti for døren der alt kan skje. Den 2.-3. februar møtes de i Hammerfest, – det kan bli en thriller! Stridens kjerne er at noen er for tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms – og noen er mot.

La oss spole tilbake til vedtaket i partiets fylkesstyre i november i fjor, som handlet om at partiets leder Kristina Hansen hadde framforhandlet en avtale med Troms AP nærmest i all hemmelighet.

Og det gjorde hun selv om Finnmark Arbeiderparti har gjort et vedtak om at Finnmark fylkesting ikke skal delta i fellesnemda og på den måten aktivt motarbeide gjennomføringen av tvangsvedtaket.

Kristina Hansen handlet altså egenrådig og undertegnet en avtale med Troms. Avtalen er i sterk strid med hva hennes parti i Finnmark har vedtatt.

Kristina Hansen hadde altså helt uten ryggdekning i partistyret eller representantskap (der alle kommunepartiene møter) innledet forhandlinger med Troms AP. Ingen var informert om at hun og Ulf Tore Isaksen fra Alta AP gikk bak ryggen til de andre i styret og i strid med vedtaket til representantskapet.

De hemmelige forhandlingene med Troms tok sikte på å binde fylkestingsrepresentantene, både i Troms og Finnmark, til å gå imot sine partivedtak og nå delta i fellesnemda for Finnmark og Troms for aktivt å arbeide for å gjennomføre tvangsvedtaket. Dette måtte gjøres fort og kunne derfor ikke behandles i partienes representantskap på nytt.

Først i et styremøte dagen før fylkestinget i desember i fjor hadde sitt møte, ble det kjent for resten av styret at Hansen hadde fremforhandlet en avtale og at den måtte vedtas øyeblikkelig.

Avtalen ble vedtatt med knappest mulig flertall. Fylkestingsgruppa til AP måtte derfor bøye nakken og ble tvunget til å delta i fellesnemda og med det starte gjennomføringen av tvangsvedtaket som de er så sterkt er imot.

Gruppefører Remi Strand og resten av partiets fylkestingsgruppe har nå forlangt at avtalen må behandles på årskonferansen som samler alle kommunepartiene, ikke bare styret. Avtalen har ikke vært behandlet av et samlet fylkesparti. Nå først skal det skje.

Helga Pedersen og åtte partilag har laget et forslag som bygger videre på vedtaket fylkespartiet tidligere har vedtatt. Det har ikke vært endret, men avtalen til Hansen fraviker fra dette på vesentlige punkter.

Det fikk iFinnmark-redaktør Arne Reginiussen til å skrive at «Helga Pedersen er i ferd med å rive det engang så mektige partiet i fillebiter». Reginiussen har hele veien søkt å stille Helga Pedersen i et uheldig lys fordi hun er en tydelig motstander av tvangsvedtaket, mens han selv har brukt avisen til en propagandakanal for sammenslåing av Troms og Finnmark. 

Nå skal Finnmark Arbeiderparti behandle Kristina Hansens avtale. Mot avtalen står forslaget fra Vardø, Vadsø, Nesseby, Berlevåg, Tana, Båtsfjord, Gamvik og Karasjok kommunepartier, altså det forslaget som Helga Pedersen har frontet.

Det er godt kjent at Wenche Pedersen i Vadsø Arbeiderparti, fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP), fylkestingsrepresentant Remi Strand (AP) og ordførerne i Vardø, Båtsfjord, Tana blant flere, mener Kristina Hansen sin avtale ikke ivaretar Finnmark.

Mangeårig fylkespartileder og stortingsrepresentant Ingalill Olsen er derimot for å gjennomføre avtaleforslaget til Kristina Hansen. Olsen advarer internt aktivt mot Helga Pedersen og mot å skrote avtalen til Kristina Hansen. Prestisjen står på spill.

Nå utfolder Reginiussen-metoden seg i Finnmark Arbeiderparti. Helga Pedersen søkes satt i et ufordelaktig lys fordi hun åpent er uenig i avtaleforslaget til Hansen.

Verken Ingalill Olsen eller Kristina Hansen har konkretisert hva det er som kan ramme Finnmark uheldig. De to partitoppene, som er nåværende og forrige fylkespartileder, appellerer på den måten representantskapet om å stole på deres vurderinger om hva som kan ramme Finnmark, og ikke støtte seg til Helga Pedersen og de åtte kommunepartiene, som har begrunnet sitt forslag.

En ny lukket politisk prosess i Finnmark Arbeiderparti kan få direkte konsekvenser for hva fellesnemda skal vedta. Det vil i neste omgang berøre alle finnmarkingene.

ForFinnmark mener prosessen i FAP er viktig å belyse, for den har allmenhetens interesse. En lukket og feil lederkultur i fylkespartiet må ikke alene kunne få sette stemmeresultatet fra folkeavstemmingen i Finnmark fullstendig ut av kraft. Husk at 87 prosent av finnmarkingene stemte nei til å slå sammen Finnmark og Troms. I det ligger et tydelig signal om hva de kan finne på å gjøre når de skal gå til valgurnene om et drøyt halvår. 

Pressemeldingen er hentet fra Radio Nordkapp