Kommentar

Av Vidar Norberg

(13.03.2019): Russlands president Vladimir Putin kommer ikke til Norge under 75-årsmarkeringen av den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944. Men Putin takket umiddelbart ja til en invitasjon fra Israels statsminister Benjamin Netanyahu til innvielsen av et monument til ære for sovjetiske soldater som døde under den tyske beleiringen av Leningrad i den andre verdenskrig.

Putin kommer ikke til Norge, men til Israel. Dette sier kanskje litt om dialogen og forholdet mellom nabolandene Norge og Russland. Russland sender sin utenriksminister Sergej Lavrov, som heller ikke er så verst, men likevel var det et ønske at Putin ville komme til 75-årsmarkeringen i Kirkenes i oktober. Kanskje er det noe i veien med dialogen mellom Norge og Russland.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide sa ifølge Sør-Varanger Avis at hun ikke vet hvor de tar det fra – de som sier at det ikke er en dialog mellom Norge og Russland. Da kan man jo minne utenriksministeren om at det er Russlands utenriksminister Sergej Lavrov som har bemerket det dårlige forholdet mellom Norge og Russland.

–Du er vel godt klar over det faktum at vårt forhold ikke opplever de beste tider, sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov da han møtte tidligere utenriksminister Børge Brende i Arkhangelsk den 20. mars 2017.

Det har vært stor oppmerksomhet om Russland den senere tid. Ifølge meldingene har russerne jammet GPS-systemet slik at det har rammet Finnmark. Russland har ifølge pressen også trent på bombeangrep mot radaranlegget i Vardø. Er det slik at Russland har funnet det nødvendig å demonstrere mer høylytt, som under den kalde krigen, fordi den norske dialogen ikke fungerer helt. Kanskje er det slik at regjeringen, utenriksdepartementet eller forsvarsdepartementet ikke forstår signalene fra Russland.

Russland forstår på sin side ikke at NATO og USA bare kan ha de fredeligste hensikter med å sende ubåter, hangarskip, fly og landstridskrefter for å trene i Norge, særlig ikke når fienden det øves mot, er Russland.

Den norske politiske ispolitikken kom særlig med Obama-administrasjonen. Den skaper det som kan bli et farlig klima. Om man ikke har dialog, kan en eventuell krisesituasjon komme ut av kontroll. Den norske regjeringen bærer et særlig ansvar for dette.

Uten å ha foretatt noen opptelling med påfølgende kvantitets- eller kvalitetsanalyser synes det som om Arbeiderparti-regjeringen hadde en bedre dialog med Russland enn Høyre-regjeringen.

Når Ine Eriksen Søreide på Kirkenes-konferansen argumenterer med at Lavrov var glad for den hjertevarme han møtte i Kirkenes under 70-årsmarkeringen av frigjøringen, så skyldes det kanskje lokalbefolkningen i Øst-Finnmark. De nærer neppe den samme mistenksomhet og frykt for russerne som politikere i Oslo-gryta med sine sterke bånd til EU.

Det er langt fra Kirkenes til Oslo. Så langt at regjeringsmedlemmene kanskje ikke helt forstår språket og væremåte mellom to folk som aldri har hatt noen krig mellom seg. Tvert imot var det under pomorhandelen en meget god tidsalder for Finnmark. Det kan man ikke si om alle andre europeiske makter som har vært der under skiftende forhold. Nå sørger jo også Solberg-regjeringen for å utslette Finnmark som eget fylke. Man har grunn til å frykte for at dialogen ikke blir noe bedre når Høyre-regjeringen får trumpet igjennom sin tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

Både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide skal ifølge The Independent Barents Observer delta på Det russiske arktiske forum i St. Petersburg fra 9. til 10. april. Dette er ifølge pressen første gang siden boikotten av Russland startet i 2014, at en norsk statsminister reiser til Russland. Forhåpentligvis kommer de tilbake med melding om at Putin kommer til 75-årsmarkeringen for den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark, dersom dialogen er i orden igjen.

Norge trenger et sterkt forsvar og en god dialog. Solberg-regjeringen har ikke sørget for hverken forsvar eller dialog.

Av Honningsvåg Handel og Industriforening

(08.03.2019): Vi viser til pressekonferanse vedrørende Hurtigruten sine planer for Nordkapplatået og Honningsvåg sentrum. Det er gledelig å se at en så stor reiselivsaktør ser interesse i Nordkapp og nordkapptrafikken og kan legge frem såpass visjonære planer og tanker. Dette viser hvilken fantastisk beliggenhet Nordkapp kommune har og hvilket potensial som ligger i turistnæringen i vår kommune. Hurtigruten med sitt mannskap, gjester og med sin nærhet utgjør en betydelig del av handelen i sentrum. Vi ønsker selvfølgelig at dette kundegrunnlaget skal være tilstede i fremtiden. Ingen næringsdrivende ønsker å miste kunder. Flytting av aktivitet ut av sentrum vil få store konsekvenser for lokalsamfunnet.

Hurtigruten og cruisenæringen har de senere år hatt stor vekst i nordkappsamfunnet. I den forbindelse har man lokalt utviklet tilbud til våre besøkende, ikke bare tilbud, men gode tilbud på et høyt profesjonelt nivå. Vi registrer at Hurtigruten ønsker å bli en større samarbeidspartner med lokalt næringsliv. Vi ser på dette med stor glede og entusiasme. Når det gjelder lokal verdiskapning har nok Hurtigruten noe å gå pr dags dato.

Vi registrer at Hurtigruten i sin presentasjon brukte mye tid på å snakke ned Nordkapp og produktet på Nordkapplatået. Dette synes vi er uheldige uttalelser av en så stor og mektig reiselivsaktør, og dette får negative konsekvenser for alle berørte parter i reiselivsnæringen. Når det er sagt så er det nok flere aktører som har et forbedringspotensial i et voksende marked og det får man med forbedret dialog.

Hurtigruten sin plan om å flytte fartøyet ut av sentrum slik at gjestene i større grad er avhengig av de produktene som blir solgt om bord er ikke overaskende og heller ikke nye tanker. Dette ser man over hele verden hvor denne type virksomhet drives og hvor man ønsker å ha kontroll på hele verdikjeden. Dette er selvfølgelig det beste for hurtigruten, men hva blir konsekvensene?

Nordkapplatået er for de fleste gjester endepunktet på reisen og slik har det vært fra Franscesco Negris dager og slik vil det være i fremtiden også. I den forbindelse er det viktig at gjesten får det han ønsker og fortsatt kan si til seg selv: «Her er jeg ved Nordkapp, på det ytterste av Finnmark, og jeg kan gjerne si det ytterste av hele verden ettersom det ikke finnes noe sted lengre mot nord som er bebodd av mennesker. Min vitelyst er nå tilfredsstilt, og jeg vil vende tilbake til Danmark, og om Gud vil, til mitt fødeland.»

Det resterende området der oppe bør være uberørt, gå gjerne i dialog med Nordkapp kommune om andre områder for de fremlagte planer.

Det er nå engang slik at dagens forpakter har fått en unik rett og forpliktelse til å drive og utvikle et produkt på Nordkapplatået som vi andre er avhengig av. Realitetene tatt i betraktning ligger løsningen i samarbeid mellom aktører til våre gjesters beste. Det er viktig at alle aktører har en felles interesse for å utvikle Nordkapp som et fremtidig bærekraftig produkt som skal avleveres til neste generasjon.

Kjære Hurtigruten – la samarbeidet som skaper lokale ringvirkninger utvikles.

Artikkelen er hentet fra Radio Nordkapp.

Utenrikskommentar:

Av Vidar Norberg

(04.03.2019): Sjelden har Israel hatt en statsminister som har vært så høyt respektert i det internasjonale samfunnet som Benjamin Netanyahu. Men i det israelske valget den 9. april er den viktigste saken for eller mot Netanyahu.

Han har et meget godt forhold til både USAs og Russlands president. Etter besøk i flere afrikanske land har Israel fått nye venner, noe som kan bli viktig når spørsmål kommer opp til avstemning i FNs generalforsamling og sikkerhetsråd. I Latin-Amerika er forholdet til den folkerike staten Brasil blitt meget godt.

Forholdet mellom Israel og den arabiske verden er blitt betydelig forbedret. Israel kjemper ifølge meldingene inne i Sinai for å hjelpe Egypt mot terrorister. Saudi-Arabia er også ute etter hjelp fra Israel. Aserbajdsjan, som grenser til Iran, har meget gode forbindelser med Israel. Israelerne kjøper olje og aserbajdsjanerne avanserte våpen. India er også ute etter hjelp til jordbruk, vann og forsvar. Japan er blitt en stor investor i Israel. Kineserne er ute etter teknologi og innovasjon.

I Europa er det de tidligere østblokklandene Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og dels Romania, for å nevne noen, som har fått et meget godt forhold til Israel. Men også Danmarks utenriksminister Anders Samuelsen har etter hvert blitt en støttespiller mot terrorisme, og Storbritannia er ivrig etter en handelsavtale med Israel når landet går ut av Den europeiske unionen.

Israel har under Netanyahus lange styre sett en betydelig vekst. Israelsk innovasjon og teknologi er på topp i verden, slått av kanskje bare USA. De er også er ute etter Iron Dome, den avanserte raketten som kan skyte ned både granater og terrorraketter. Bilindustrien har etablert seg i Israel for å få nyutviklede programmer for førerløse biler. Her er Israel langt fremme på ny datateknologi og cyberforsvar. Privat kapital har i disse dager sendt opp sin første månerakett. Det mangler ikke på kreativitet i den lille, blomstrende staten Israel. 

Negativt er det at boligmarkedet er presset når veksten blir stor over lang tid og dette rammer unge.

Ledere fra hele verden står faktisk på vent for å komme til Israel for å møte Netanyahu. Mange låner øre til hans taler, enten det er uttalelsene på regjeringsmøtene på første ukedag, i FN eller andre konferanser rundt om i verden.

Netanyahu har i flere år tatt til orde mot terrorister og terrorstater som Iran. Nå ser det ut til at flere har oppdaget at Netanyahu hadde rett i mange saker.   

Som taler kan man nesten sammenligne Netanyahu med den legendariske britiske statsministeren Winston Churchill. Begge har kjempet en viktig kamp, Churchill mot nazismens forbannelser, Netanyahu særlig mot muslimsk terrorisme. Verden trenger ledere som sier klart ifra. Det er interessant at den kanskje klareste røsten om islams erobring er kommet fra lille Israel. Hans bok «Kamp mot terrorisme» (Fighting Terrorism) kom ut i 1995.

Netanyahu sa at man ikke må ta for gitt at Israel kan opprettholde de samme forbindelsene med utenlandske ledere som han har gjort.

Generalenes kamp

Valget i Israel den 9. april er et valg for eller mot Benjamin Netanyahu. Opposisjonen er splittet. Det eneste de kan enes om, er å være mot Netanyahu. De mener han har sittet for lenge ved makten og må gå av.

På hjemmebane har Netanyahu møtt betydelig motstand. Det er vel ikke noe oppsiktsvekkende i et demokrati som fungerer. Meningene kan være mange. Det er mange som vil bli statsministere i Israel og har forsøkt seg. Men hittil har det vært vanskelig å vinne et valg mot Netanyahu. Han er også en politisk ringrev som i et parlament med mange partier kan samle dem med alle særinteresser i en regjering som er styringsdyktig.

Nå har tre av Israels tidligere forsvarssjefer gått sammen i et forsøk på å kaste Netanyahu. Det er Benny Gantz som leder partiet «Israelsk motstandsdyktighet.» Han har fått med seg Moshe Ya’alon med partiet «Telem» som ble misfornøyd med Netanyahu fordi han ikke fikk fortsette som forsvarsminister da Avigdor Liberman krevde ministerposten for å gå med i regjeringskoalisjonen. Gabi Askenazi hoppet på fordi han mente at Gantz er en vinner. Gantz har klart det kunststykket å få fjernsynskjendisen Yair Lapid i det antireligiøse partiet Yesh Atid til å oppgi litt av sitt ego og plassere seg selv på andreplass. Så skal de sitte som statsministere begge to i løpet av fireårsperioden. Den nye partisammenslutningen mot Netanyahu har fått navnet «Blått og Hvitt» som er fargene i Israels flagg.

Onde tunger vet å fortelle at det ikke gikk særlig bra da Lapid var finansminister. Det gikk heller ikke særlig bra for Gantz som satset på næringslivets investeringer og gikk konk. 

Sikkerhetspolitikk

Den nye opposisjonslederen Benny Gantz var lenge mest kjent for det han ikke har sagt. Men han roste tidligere statsminister Ariel Sharon fordi han tvangsevakuerte jødene fra Gaza. Dermed er Gantz ifølge Netanyahus Likud-parti alt på venstresiden i israelsk politikk. 

Problemet er imidlertid at det har vist seg vanskelig for venstresiden å vinne et valg. Mange husker Yitzhak Rabin som inngikk Oslo-avtalen. Den åpnet opp for muslimske terroristers hoderulling i gatene. Det fikk både Shimon Peres og Ehud Barak erfare. Da flommen av blod ble for stor, kalte folket på Ariel Sharon og Netanyahu, og siden har det stort sett vært fred i Israels gater. 

Netanyahu har også sørget for å bombe iranske mål i Syria med slik kraft at de har lidd store tap. Selv Russland er blitt stående som en forbauset tilskuer til Israels «chutzbah» (frekkhet) og slagkraft. Israelske agenter har låst seg inn i de hemmeligste dataarkivene i Iran og «stjålet» de viktigste atomplanene. Men EU tror det ikke likevel.

Israel gjennomfører ikke disse operasjonene med lett hjerte. De husker holocaust fra det som Israels legendariske utenriksminister Abba Ebban kalte for det «forbannede, blodtørstige kontinent». Israel vet at de må forsvare seg og dette er en kamp på liv og død. Når israelske piloter går inn i cockpiten på jagerflyene, vet de at det er dødelige våpen som skal tas ut, og de vet at de selv er dødelige mål for fienden. Selv i utlandet må Israel vokte sine interesser. Både Danmark og Frankrike er blitt tipset av Israel når de intetanende ikke har sett faren. Det er vel ingen tvil om at folk smiler litt av det som skjer, og noen sier nok at «HaShem» (Navnet/Gud) er med Israel.

Dommerkrigen

Gleden var enorm på venstresiden i israelsk politikk etter at riksadvokat Avichai Mandelblit kunngjorde at det blir en forhåndshøring som skal danne grunnlaget for en eventuell siktelse og rettssak mot  Netanyahu. Mandelblit har valgt å komme med saken bare noen uker før valget. Dette håper venstresiden skal ødelegge valget for Netanyahu.

Netanyahu sa at Mandelblit er blitt presset til dette, ikke minst av venstrevridde medier. Han kalte det for en heksejakt mot seg og sin kone. Netanyahu står fast på at det blir ingen sak, for det er ingen sak.

–Jeg synes det er forferdelige hvordan de behandler Netanyahu. Jeg støtter ham, sa en oppgitt drosjesjåfør i Jerusalem til Karmel Israel-Nytt.

I Israel har Høyesterett ifølge høyresidens politikere tiltatt seg stor makt og overvåker en konstitusjon eller grunnlov som ikke eksisterer. De setter en stopper for alt de ikke liker og mener er i strid med grunnloven som ikke finnes. Derfor har det vært forsøk i Knesset på å vingeklippe Høyesterett hvor dommerne for en del plukker ut sine egne kandidater og stadig har overprøvd regjeringen. Fremst i denne kampen har justisminister Ayelet Shaked stått.

–I dagens Israel er det i praksis to regjeringer. En valgt og en ikke-valgt. Den ikke-valgte regjeringen har mer makt enn den valgte regjeringen, skrev Jerusalem Posts redaktør Caroline Glick i en artikkel den 3. desember 2018.

–Israels ikke-valgte regjering er et legalt brorskap. De har to armer. Det er den hyperaktive Høyesterett og riksadvokaten. Riksadvokaten er både rådgiver for regjeringen og har og tiltalemakt overfor staten. Over de to seneste tiår har de to armene i Israels legale brorskap tiltatt seg massiv makt. Dommerne og riksadvokaten utfører en betydelig kontroll over regjeringens politikk og lovgivning. Israels dommere har makt til å kansellere lover og regjeringens politikk. Riksadvokaten har myndighet til å hindre at lovene går igjennom. Han kan komme med sin mening og forhindre at ministrene får forsvare seg foran Høyesterett, skrev Glick som regnes som en av høyresidens skarpeste skribenter i Israel.

–Netanhyahus motstandere har ikke vært i stand til å slå Netanyahu i valget, så de forsøker å slå ham  med å «trumpe» igjennom saker som han kaller en heksejakt, eller som vår president (Donald Trump) kaller «trump-anklager», sa Pete Hegseth på Fox News. 

–Det de anklager ham for, er først og fremst at han fikk sigarer fra en god venn, noe jeg synes er fint. For det andre fikk han angivelig positiv omtale, tilsynelatende i bytte for reguleringer. Men ser man på nettsiden, er det aller meste negativt om Netanyahu.

–Alt dette skyldes at byråkratiet i Israel hater Netanyahu. De kan ikke slå ham. Folket elsker ham, de setter pris på det Netanyahu har gjort for staten Israel. Resultatet er at han må kjempe mot dette, og han kommer til å klare å slå det tilbake, mente Hegseth i Fox News.

Netanyahu la ifølge det israelske nyhetsbyrået Arutz7 filmklippet ut på sin Facebook.

Stor politisk støtte

Netanyahu står langt fra alene i nasjonalforsamlingen Knesset. Hans nåværende og tidligere koalisjonspartnere har kommet ut med klar støtte. Felles for dem er at det er høyrepartier og religiøse partier som dels har møtt motstand av dommerne i Israels høyesterett. Jerusalem Post skrev den 3. mars at hele høyreblokken sa at de er villig til å gå i regjering med Netanyahu.

–Jeg har ingen problemer med å være i en regjering som er ledet av Netanyahu, selv om jeg ut fra et moralsk og verdiståsted føler meg ukomfortabel med en statsminister som er mistenkt for slikt, sa finansminister Moshe Kahlon i Kulanu-partiet.

Partileder Naftali Bennett i Det nye Høyre har vært i tottene på Netanyahu, men sa at hans parti vil støtte Netanyahu som neste statsminister.

–Frem til en endelig siktelse er det ikke noe å diskutere. Vi vil anbefale presidenten om å utpeke Netanyahu til å danne ny regjering, sa Bennett.

Tidligere forsvarsminister Avigdor Liberman fra det russiske immigrantpartiet Yisrael Beiteinu støtter også en ny Netanyahu-regjering.

Det vil være vanskelig å danne en regjering i Israel uten støtte fra de religiøse partiene. Partileder Arye Deri i det ultraortodokse Shas-partiet er helt klar på at de støtter Netanyahu. Det gjør også Ya’acov Litzmann i Partiet for Tora og jødedom.

Dersom valgresultatet blir lik det forrige resultatet, kan venstresiden i Israels politikk bli nødt til å hente støtte og bli avhengig av de arabiske partiene. Opposisjonsleder Benny Gantz har imidlertid sagt at de ikke vil styre ved hjelp av de arabiske partiene. Det er han trolig nødt til å si om han skal vinne et valg.

Bibelstudent

Israels første statsminister David Ben-Gurion skal ha vært en flittig bibelstudent. Det er kanskje ikke så rart når man vet at Bibelen er Israels historiebok, med profetier om fremtiden også. Det fortelles at han før enkelte av sine avgjørelser slo opp i Bibelen for å se hva Guds Ord hadde å si. 

Ben-Gurion startet bibelstudiesirkel. Netanyahu har tatt opp igjen denne tråden. I sin residens har han bibelstudiesirkel for lærd og lek. Han har fått i gang de gamle bibelkonkurransene for unge og for utenlandske jøder med. Det sies også at Netanyahu leser Bibelen (Tanach/GT) på sabbaten. Han tok til og med spørsmålet opp om å få en jødisk bibel med på måneraketten Beresheet som er på vei mot månen. Det er en viktig bok både for Netanyahu og hans regjering. Dertil kommer at Netanyahu har et godt forhold til dem som også har Det nye testamente i Bibelen.

–Vi har ikke noen bedre venner i verden enn det evangeliske samfunn. Og det evangeliske samfunn har ingen bedre venner i verden enn staten Israel, sa Netanyahu tidligere i år.

Netanyahus forhold til både jødisk og kristen tro skaper ikke bare venner i valgkampen. Han har et ønske om å ha de religiøse partiene med seg i regjeringen. De har som krav at sabbaten må overholdes, med andre ord ikke søndagsåpne butikker og kafeer eller busstrafikk i Jerusalem. Det er ikke alltid lett å få gehør for i en stadig mer sekularisert verden. De ultraortodokse jødene ønsker heller ikke obligatorisk førstegangstjeneste, noe de ble fritatt for under Israels første statsminister David Ben-Gurion.

Enten Netanyahu vinner eller ikke, så er han blitt den lengst sittende statsministeren i staten Israels historie. Og siste ordet er ikke sagt. Han har ofte tapt på meningsmålingene, men vunnet etter opptellingen av stemmesedlene. Men i denne valgkampen har Netanuahu både venstresidens politikere, de fleste medier og rettsvesenet mot seg. Det ville sikkert bli stor glede i Iran, Syria, ISIS og blant muslimske terrorister om han skulle tape valget. PLO i Ramallah ville komme til å juble. 

Det mange kan enes om, er at de er mot Netanyahu. Men der stanser enigheten på venstresiden.

---

Netanyahu forsvarer seg mot angrep

Av Vidar Norberg

(04.03.2019): Israels riksadvokat Avichhai Mandelblit kunngjorde 28. februar 2019 at han vurderer å sikte statsminister Benjamin Netanyahu for korrupsjon, bedrageri og tillitsbrudd. Derfor har han innkalt til en forberedende høring.

Kunngjøringen kom 40 dager før valget den 9. april. Netanyahu sa at riksadvokat Mandeblit ble satt under et umenneskelig press fra venstresiden. 

Netanyahu forkortet sitt besøk hos Russlands president Vladimir Putin da det ble kjent at Mandelblit ville komme med sin avgjørelse. Torsdag kveld innkalte Netanyahu til pressekonferanse.

–Bare velgerne bestemmer om jeg fortsetter på statsministerkontoret, ikke byråkratene, sa Netanyahu som kalte det hele for en heksejakt mot ham.

–Alle innbyggerne vet at dette er skandaløst og har som mål å felle høyresiden, sa Netanyahu.

Han fortalte at han ikke fikk lov til å møte vitnene mot ham og tilbakevise anklagene før valget, men det vil han gjøre etter valget.

Netanyahu påpekte at det har vært mange saker mot ham og Sara, men de har falt som korthus.

–Jeg er den mest bakvaskede person i israelske mediers historie. Det er regler for alle, men andre regler for Netanyahu og Likud, sa Netanyahu.

–Jeg har aldri sett venstresiden så glad… De syr dresser fordi de forventer å bli nye ministre, sa Netanyahu ifølge Jerusalem Post.

Statsministeren var sikker på at de fleste velgerne ikke vil la seg influere av kunngjøringen, men advarte om at selv noen stemmer kan føre til at venstresiden får makten i Israel.

Han gjorde ifølge Arutz Sheva også et poeng av at motstanderne Yair Lapid og Benny Gantz sa at de ikke vil være med i en Netanyahu-regjering, men de blir med Ahmad Tibi, en kjent muslimsk politiker.

–Lapid og Gantz forsøker å skjule og kamuflere at de ikke tilhører venstresiden. Mediene forsøker å gjemme alle slike saker om Gantz. De skjuler det faktum at under «operasjon fast klippe» i Gaza-krigen i 2014  deltok Gantz i en minneseremoni for tusenvis av Hamas-terrorister som ble drept i operasjonen.

Gantz sa at han satte soldater i Golani-brigaden i fare for ikke å skade palestina-araberne. 

–Dette er venstresiden, sa Netanyahu i et møte med Likuds ministre, søndag den 3. mars. 

Tidligere kalte Netanyahu Gantz-koalisjonen for en svak, inkompetent, venstreallianse, som trolig vil opprette en palestina-arabisk stat i Israel. Statsministeren la til at valget står mellom en svak venstreallianse og en sterk høyreallianse under hans ledelse.

Korrupsjonssaker

I noen år har politiet etterforsket flere anklager mot Benjamin og Sara Netanyahu. Nå har riksadvokaten bedt om en høring. Der vil Netanyahus advokater legge frem sitt syn på saken. Høringen er avgjørende for om riksadvokaten skrinlegger saken eller sikter Netanyahu. Saken vil da komme opp for israelsk rett. Leder for «Bevegelsen for kvalitetsregjering», advokat Tomer Naor, antydet på en pressekonferanse med MediaCentral at en eventuell siktelse kan komme i januar 2020. Andre mener det kan ta opp til et år.

Høringen får ingen praktisk betydning for valget den 9. april. Netanyahu kan stille til valg. Han kan også være statsminister, selv om han skulle bli siktet. Men Naor håper imidlertid at Høyesterett muligens kan tvinge Netanyahu til å gå av.

Anklager

Den såkalte sak 1000 handler om at Benjamin og Sara Netanyahu har fått sigarer og champagne fra filmprodusenten Aron Milchan i bytte for politiske tjenester som skattelette og hjelp til visum. Netanyahus forsvarere sier at dette er gaver fra venner.

I den såkalte sak 2000 blir det påstått at Netanyahu fikk mer positiv dekning i Israels største tabloidavis Yediot Aharonot, mot at han strammet inn betingelsene for gratisavisen Israel Hayom som utgis av spillemilliardæren Sheldon Adelson fra USA. Netanyahu har avvist anklagene.

Sak 4000 handler om at Netanyahu angivelig har skaffet eieren av Israels største kommunikasjonsselskap Bezeq økonomiske fordeler mot pen omtale på Wallas nettsted. Om påstandene om at han har betalt for god presseomtale, sa han at det på nettstedet Walla er to og en halv artikler som er positive.

Av Vidar Norberg

(POLITISK ANDAKT): Det skal angivelig ifølge NRK brygge opp til litt strid i Senterpartiet om klimapolitikk. Nå bør partiet passe seg for å bli miljøskadet.

Dersom Senterpartiet vil følge Venstres utopiske klimapolitiske mål, kan Sp trolig bare vinke farvel til velgerne, både i land og by. Folk skal jo leve og bo. De kan ikke bare sitte på klimadrømmenes pidestall. Det er også noe som heter brød og smør til folket. Det får man håpe at politikere ikke glemmer.

Klima og miljø er blitt den nye avguden som stadig tilbes og skal blidgjøres med nye offer. De som er verst forblindet, er folk mot promping fra kyr. Da er galskapen kommet langt. Folk i distrikter trenger både kyr og andre dyr. Tenk hvor fint det er med lukta av frau som spres utover jordene en vakker vårdag og vissheten om at av dette spirer gress og markens grøde om Herren sender godt og lagelig vær. Men om Vestens rike miljøvernforkjempere ellers vil redde verden, så dropp ferieturene med fly til utlandet og la folk i Norge få leve og bo i fred, men uten dumping av giftig gruveslam i laksens matfat i Repparfjorden eller andre steder.

Et tiltak som ville være et første skritt mot litt bedre klima, er kanskje å holde hviledagen hellig. I Luthers lille katekisme er dette det tredje bud. Der står det at «Du skal holde hviledagen hellig.» Det fører helt sikkert til litt mindre bileksos. I Israels trange storbyer, som for eksempel industribyen Haifa, viser det seg at på den store forsoningsdagen yom kippur går forurensningen drastisk ned. På den dagen står så å si all trafikk. Om verdens klima ikke reddes, så er det mange allergikere som får det bedre.

Man kan jo ved selvsyn få inntrykk av at julehelgen er blitt våtere og kortere, ikke minst i Finnmark hvor det før var metervis av snø. At havets bølger har klart å kaste seg enda litt lenger opp mot gressmarken, kan man jo bekymres over. Men så er det et spørsmål om ikke det har vært varmere klima før også. Man minnes den nå avdøde presten, Stein Erik Foss i Johanneskirken i Bergen, som fortalte at i gamle dager var det så varmt at man dyrket druer i England. Nå ser man forresten at granskogen begynner å vokse opp inne på kirkegården i Mehamn. «Juletrærne» sturet i mange år i Kjøllefjord før de plutselig skjøt fart og begynte å strekke seg opp mot de grå fjellene. Det kan nok tyde på varmere tider.

Utgangen for denne jord synes klar ifølge profeten Jesaja 51, 6. Jorden eldes som et gammelt klædebon.

«Løft eders øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal blåses bort som en røyk, og jorden skal eldes som et klædebon, og de som bor på den, skal dø som mygg; men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes.»

Man kan jo bare spørre om man er begynt å se tegn på at den rundt 6000 år gamle jorden eldes som en klædebon. Profeten taler videre om at månens lys skal bli som solen, og solens lys bli syvfold klarere (Jes. 30, 26). Da blir det nok varmere.

Utgangen på dette blir som skrevet i 2. Pet. 3, 7:

«Men de himler som nu er, og jorden er ved det samme spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.»

Men Gud selv gir håp for menneskene som vil til Paradis.

«Solen skal ikke mere være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for dig; men Herren skal være et evig lys for dig, og din Gud skal være din herlighet.» (Jes. 60, 19).

Det blir ingen evighet på jorden!

Av Tor Mikkola,  Gruppeleder Nordkapp Senterparti

(01.03.2019): Nordkapp sogn signaliserte tidlig i fjor høst at de har behov for økt bevilgning i budsjettet hvis de skal kunne holde kirkene åpen gjennom 2019. Arbeiderpartiet med deres flertall vedtok at sognet ikke skulle få økt bevilgning da de banket gjennom sitt budsjettforslag i høst. Dette har resultert i at menighetsrådet var nødt å gjøre tiltak. De har varslet at kirkene vil bli stengt, og det kan være fare for at kirker må selges. Nordkapp sogn er nødt til å føre et ansvarlig budsjett.

Vi i Nordkapp Senterparti har full tillit til det arbeidet som menighetsrådet gjør og vi mener de har vært åpen om den økonomiske situasjonen hele tiden. Vi ønsker å berømme det arbeidet menighetsrådet og kirken har gjort, og for den åpne dialogen de har hatt med politikere. De har også med relativt små ressurser, klart å drive både gravferdsområdet og den kirkelige aktiviteten på en god måte.

Hvis det blir slik som Rådmannen foreslår, at det kun skal bevilges 300.000 kr for 2019 og 2020, vil Kirken få inn halvparten av det de har meldt inn som behov. Skal de kun ha døren på gløtt?

Vi i Nordkapp senterparti har studert regnskap og budsjett til kirken og mener at deres ønske om øket bevilgning på 600.000 kr er et minimum for å kunne ha et godt nok tilbud til befolkningen i kommunen. Vi vet at selv om de får ekstra bevilgninger nå, er det ikke nok til å drifte gravferdsområdet på en god måte, og de har lite ressurser tilgjengelig til å utvikle kirken som en betalt turistattraksjon. Derfor vil vi oppfordre kirken til å komme tilbake til det årlige møtet mellom formannskap og kirken i oktober, med innspill om reelt behov for videre drift, med hensyn til både gravferd og betalt turisme, slik at vi får jobbet det inn i budsjettet for 2020 og planen fremover.

Nordkapp Senterparti ønsker at vi nå kan få til en enighet om å gi ekstra bevilgninger slik at kirken kan holde åpent. Menighetsrådet har varslet at konsekvensen av at det ikke blir bevilget mer penger blir at de må stenge kirken fra 1. mars, noe vi håper kan vente med til etter det har vært kommunestyremøte.

I Nordkapp Senterparti budsjettforslag i høst, foreslo vi at det skulles bevilges 400.000 ekstra til Nordkapp sogn. Etter å ha fått innsyn i kirkens regnskap og budsjett, og etter å ha diskutert dette i medlemsmøtet, vil vi foreslå å bevilge 600.000 til Nordkapp sogn som en ekstra bevilgning for 2019.

Pressemeldingen er hentet fra Nordkapp radio.

Av Jørgen Høgevtveit

(25.02.2019): Endelig hadde folkets røst blitt tilgjengelig for ledelsen i Vesten ved kommentarfeltene og gjennom de sosiale medier, og mediemakten gremmes. Før hadde ideologer av diverse merker etablert seg og tatt makta i folkeopplysningen og styrte folket med massiv påvirkning – kall det gjerne hjernevask – som det var en nærmest håpløs oppgave å forsvare seg mot.

Mange av oss har hatt problemer med «vaktbikkjene» i Akersgata, også den «gamle tanten» som enkelte ynder å benevne Aftenposten – som ikke er til å kjenne igjen. Og toppen av mediehierarkiet er selvsagt NRK som i folketale benevnes ARK. Akersgata etablerte seg endog med Dusteforbundet hvor de hengte ut de de var mest uenig med. Historien går jo om en kapellan som var kommet i Dusteforbundet og noe utslått kom til biskop Alex Johnson og klaget. Biskopen trøstet slik: Så har heller ikke du levd ditt liv forgjeves. Tidligere formann i Akademiet for Kristen Folkeopplysning, Asbjørn Stoveland, og undertegnede fikk også den ære.

Undertegnede og mange med meg har hatt store problemer med å få fram fakta og alternative syn på sakene når vi engasjerte oss både i kristenlivet og samfunnslivet – enda vi holdt oss langt unna utskjelling og bannord. Likevel var spaltene lukket ­– med en masse lett gjennomskuelige ord til avvisning.

Allerede da jeg gikk av som jordbrukssjef, visste jeg hvor landet lå – at ytringsfriheten ble utporsjonert fra redaktørkrakkene og «haukene på desken». Derfor startet jeg i 2004 Kommentar-Avisa.no. Fra før hadde vi bladet LYS – som har gått og går riktig bra – mens de andre medier er blitt trangere og trangere og mer og mer fjerner seg fra folkestyret og folkets interesser. Sekulariseringa synes å gjennomsyre mer eller mindre alt i nasjonen vår – og gjør fedrenes kristne tanker noe helt utdatert og dermed avvis bare om de er aldri så sanne. Situasjonen som H. N. Hauge møtte, synes ikke langt unna.

Det synes som de mange redaktører lite eller ikke har kunnskaper om og forståelse for dette dyrebare som heter norsk folkestyre som Oskar Handeland i Fast Grunn i 1948/49 omtalte som et umistelig gode. Han kom jo fra Flystveit i Åseral, ikke langt unna Iveland hvor 20 bønder ble arrestert for å holde møter. Så kom lensmann og prest og arresterte dem i 1836 og fikk dem dømt i Høyesterett. Haugianerne N. J. Tvedt (første ordf. i Evje) sammen med Ole Gabriel Ueland tok kampen om Konventikkelplakaten på Stortinget til 1842, og vi fikk MØTE- og TALE-frihet så folket fikk tale og møtes fritt. I 1837 hadde Ueland tatt makta fra «eliten» ved Formannskapsloven gitt makta til folket i frie valg. Det var en lang og beinhard kamp for folkefriheten – som nok ikke den utdannede – men ofte lite dannede «elite» likte dårlig – og fant seg nye veier til samfunnsmakta – mer og mer uavhengig av folkets styre, folkesuvereniteten. Norge er tross alt folkets og ikke mediemaktens land? Og ettersom «eliten», som selvsagt bruker spaltemeterne suverent etter sitt tykke – forundrer de seg nå over den utblåsningen i de sosiale medier som de ikke får kontroll over. Hvis de innbiller seg at de er eiere av folket, folkevettet og dannelsen, så skal en bare studere hva høyesterettsdommer Rieber Mohn sa om 68-erne og deres etterkommere:    

Høyesterettsdommer Rieber-Mohn skrev i et klipp i Vårt Land 19.01.96: «Vi 68-ere fikk rett og slett ikke orden på våre liv. Vi ble en svøpe for våre barn. Vi ble neppe de beste formidlere av viktige verdier. Etter hvert ble mange i 68-generasjonen svært velstående. Inntektene ble store. Investeringene spekulative. Vinen dyrere. Utenlandsreisene luksuriøse. Og i personlig moral ble generasjonen mindre gode veivisere. Konflikter og samværsrett, steforeldre i serier og familiekaos har fulgt i kjølvannet. Rekken av serie-monogamister ble lengre og lengre.»

De har i betydelig grad tatt mediemakten i dag. Disse prøvde å få ytrings-«friheten» fortsatt lagt under red. styring ved kommentarfeltene. Men det ble selvsagt akkurat som før. Makta ter seg der den er, heter det. Og folket hiver seg ut i de nye medier – og til dels – det er en enig med dem i – med et språkbruk o.a. som ikke er akseptabelt. Men mediemakten bør selv ikke glemme at de har knust mangt et menneske– og familieliv med sine herjinger. På mange måter har de skapt denne «eksplosjonen» av et dannelsesnivå i sosiale medier som de ojer seg over.

Interessant er det også å merke seg at endog president Trump måtte ty til sosiale medier og utstenging av store medieaktører – for å komme ut med det han mente – enig eller uenig. Og han var ikke den første, også tidligere utenriksminister Bildt i Sverige henviste medier til sine sosiale medier under maktmedienes store protester. Nå måtte de forholde seg til det han beviselig hadde skrevet, og ikke en rå sammenblanding av medienes sorterte fakta og deres mer eller mindre intelligente vurderinger.

Nei, det var på tide at maktmediene – selvsagt sentraliserte – ble tvunget ut i det u-utdannede samfunn de selv på mange måter hadde skapt, for å smake litt av «luten» de hadde utsatt andre for. Så får vi se hvordan dette går seg til. Folket synes nok det er befriende å ha sine egne kanaler ut til et folk som skal være folkestyrt og ikke mediestyrt. 

Kanskje vi igjen kan få det sviktende folkestyret og ytringsfrihet på plass som fedrene skaffet oss i et hav av undertrykkende diktaturer – men da må nok fedrenes basis på plass igjen – for Gamle Adam er ikke enkel å kontrollere.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

(21.02.2019): Vårt bidrag til Europa av ren strøm utgjør 1/350 eller som en liten prikk mot et stort trailerhjul, mens det har en rekke skadevirkninger i Norge – inklusive at man fortsetter raseringen av norsk natur med vindmøller fra Finnmark til Lindesnes. Høylydte protester høres stadig oftere ettersom økende antall km2 legges ut til vindindustri i flott nesten uberørt natur.

Når det har nærmest null betydning i energiforsyningen av Europa – og er ødeleggende for norsk natur, grunneierne og befolkningen generelt i et mørkt, kaldt land som må ha lys og varme og noe rimelig energi til arbeidsplassene – HVORFOR GJØR norske tjenestemenn og politikere det da? Vi glemmer ikke at de vippet oss inn i EØS og har fortsatt å svelge unna deres lovverk imot folkets klare Nei.

Vel – noe penger er det selvsagt inne i bildet for stat, kommune og de store aksjeeiere. De store nærmest multikonsernene som trenger å reklamere med rein kraft – betaler også godt for seg. Og penger oppnår en ved å slippe på vannkraft når de trenger det og til gode priser – og så overlates det norske markedet til svært varierende vindkraft og europeiske priser samt avgifter og øket kabel/nettleie. Men man sitter igjen med spørsmålet hvorfor gjør man dette mot folket? Og hvem har planlagt og tillatt at man tar de ferdig utbygde gullkantede kraftverkene bygd ut for kommunale skattekroner – til pengemaskiner i internasjonaliseringa?

Dette er knapt hele forklaringen. For det som skjer med denne internasjonaliseringa, er at stikk i strid med industrikonsesjonsloven av 1917 – så blir mer og mer overlatt til internasjonal storkapital – for loven er jo endret i all stillhet. Hvordan det går med stats- og kommuneverkene er en sak – for de blir antagelig underlagt kontroll av ACER hvis ikke Island sier nei og det stopper i EFTA. Men flere av småkraftverkene som er bygd ut de senere år, er kjøpt opp av tyskere. Og samme veien går det med det som man så flott kaller Vindparker – selv om det er langt fra parker. Dette også stikk i strid med nevnte konsesjonslov som våre fedre sikret land og folk med – men som nå er kraftig oppfliset i internasjonaliseringens navn. Og dette igjen på veien mot stadig sterkere globalisering – altså èn verden og èn regjering som paven talte varmt for i 2016 for Kongressen i USA og FN. Journalistene i Time magazin skjønte det og plasserte et bilde av paven på forsiden med følgende tekst: «The NEW ROMAN EMPIRE.» Nasjonalstatene skal viskes ut med folkestyret og friheter av tale- og møtefrihet etc. Nå ble det heldigvis kraftig bremset opp av at USA valgte Trump som styrker nasjonalstaten igjen, og britene valgte Brexit, og flere nasjoner trekker seg tilbake fra EU under høylydt irritasjon fra maktmenneskene. Så vi bør ikke ødelegge store deler av Agders utmark som vi trenger til helt andre ting – for å tilfredsstille globalismen som blant annet et nydannet institutt ved Agder Universitet har startet opp. Et rungende NEI fra Agder – dette mørkemennenes bibelbelte – vil man nok merke seg  og bli lyttet til  i maktkorridorene.

Av Vidar Norberg

(17.02.2019): Høyre-regjeringens tvangssammenslåing av Finnmark fylke minner ikke så rent lite om kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen. Det handler om selvbestemmelse og råderett over ressurser både på hav og land, om retten til en bærekraftig utvikling i en av jordens ytterste ender.

De fleste trodde vel kanskje at Finnmarks Arbeiderparti var den som kunne aksle kampen for Finnmark fylke. Sentralt satte vel også partileder Jonas Gahr Støre døren på klem for finnmarksopprøret. Men når Finnmark Arbeiderparti gav opp på målstreken og sa ja til Høyre-regjeringens fellesnemd, var det som om kampen stilnet av som om slaget var tapt, i beste fall utsatt til neste stortingsvalg.

Men slaget er ikke tapt, om folket vil det annerledes ved neste valg. Senterpartiet har tilsynelatende gjort den politiske kampen mot tvangssammenslåing til en av sine fanesaker. Da EU-kampen raste, fant både «Høyre-kapitalister» og «kraft-sosialister» sammen. Da var det Anne Enger Lahnstein i Senterpartiet som akslet den politiske kampen mot Den europeiske union.

Det var en underlig kamp med Kristen Nygaard i spissen for folkebevegelsen Nei til EU. Denne bråkede forsamling samlet alt fra konservative kristenfolk som trodde fast på at EU kunne være forløperen til Dyret i Bibelens Åpenbaringsbok. På den andre yttersiden sto kommunister. Alle sto sammen. Senterpartiet var det drivende stortingspartiet i denne kampen.

Når det nå igjen blir snakk om maktsentralisering på bekostning av den lokale befolkningens rett til næring der de bor, er det igjen Senterpartiet som ser ut til å seile opp. Dersom partiet også denne gang vil være et talerør for «småfolk» i dal og fjord, vær og småbyer, kan det være klokt i denne tid å stå sammen med dem for at folk som bor i Finnmark fylke, skal få et levelig liv og virke i landsdelen.

Skulle det etter valget ligge an til en sosialistisk regjeringsdannelse, er trolig Senterpartiet den sterkeste garantist for at tvangssammenslåingen av fylker blir reversert og skrinlagt.

Av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan ikke de som bor utenfor store byer med omland i Sør-Norge, vente noe hjelp. Den største taperen for deres politikk er og blir Finnmark.

Av Vidar Norberg

(16.02.2019): Denne uken presenterte etterretningstjenesten sin årlige trusselvurdering. De mener den er størst fra Russland og Kina.

Men E-tjenesten har nok glemt en annen alvorlig trussel mot Norges sikkerhet i nord. Det er regjeringens iskalde skulder overfor Russland. Å være uten en «rød linje» mellom Oslo og Moskva kan være skjebnesvangert i en krisesituasjon.

Helsingfors hadde under den kalde krigen en rød analog telefonlinje direkte til Moskva. Det var selvfølgelig for finnene at de måtte ha mulighet til kontakt med Sovjetunionen for å avverge konflikt. Dialog var en av tidligere president Urho Kekkonens grunnpilarer i finsk etterkrigspolitikk. Dialogen er en viktig del av president Sauli Niinistös nåværende politikk.

Det var flere land som frøs ned kontakten med Russlands president Vladimir Putin etter at Russland tok tilbake Krim som ukraineren Nikita Khrusjtsjov gav til Ukraina.  Finland var et unntak som ikke frøs ned hele dialogen. Niinistö inviterte Putin til Finland. Finnene gjorde sine meninger helt klart, og de så ut til å bli respektert av Putin. Donald Trump kom også til Finland for å møte Putin. Finland ble en åpen dør til dialog som er viktig for å unngå misforståelser som kan lede til både konflikt og krig.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er en av vår tids store politiske ledere. Han har i flere år holdt kontakten med Vladimir Putin. Netanyahu og Serbias president Aleksander Vucic var de eneste utenlandske lederne som kom til Russlands markering av frigjøringsjubileum den 9. mai 2018. Den andre verdenskrig kostet Sovjetunionen 27 millioner mennesker eller hver sjette russer. Det er ingen tvil om at Putin satte pris på at Netanyahu gikk med russisk sløyfe og røde nelliker på Den røde plass i Moskva. Netanyahu har trolig fått uttelling for sin gode kontakt med Valdimir Putin. Under konflikten i Syria har Russland og Israel utvekslet koder slik at de ikke skyter på hverandre og dermed kan unngå en storkonflikt. Det lønner seg å snakke sammen.

Analytikere hevder at Putin har en meget god hukommelse. Noen sier at han husker dem som har hatt et godt forhold til Russland. Mye tyder på at han husker både Finland og Israel. Men hva må Putin tenke om Norge?

Både tidligere utenriksminister Børge Brende og den nåværende utenriksministeren Ine Marie Eriksen Søreide har hatt et kjølig forhold til Russland. De har valgt å vise Russland en kald skulder. Så kald at Sergej Lavrov ved et høve offentlig påpekte at forholdet ikke er så bra.

På mange måter har Norge, som har en 198 kilometer lang grense mot Russland, oppført seg som en sur stormakt mot Russland. Men Norge har ingen makt til å tvinge Russland ut av sitt gamle landområde Krim. At Norge velger minst mulig kontakt med Russland er faktisk en alvorlig sikkerhetsrisiko.

Under konflikten i Syria kan man kanskje spørre om Putin var helt enig i alle ting som Forsvarsdepartementet i Moskva sa og gjorde. Men det var en nyttig direktelinje mellom Putin og Netanyahu som ble til stor hjelp for Israel. Også Norge trenger en direktelinje eller dialog med Moskva. Norge, og særlig Finnmark, er ikke tjent med regjeringens iskalde utenrikspolitikk.

Det har vært bråk etter at Russland har forstyrret GPS-signalene på norsk side. Det har i pressen vært oppslag om at Russland med avanserte fly har gjennomført liksomangrep mot radaranlegget i Vardø eller har fløyet nær grensen. Ikke minst i slike tilfeller er det viktig å ha en dialog med Russland slik at man kan drøfte saker. Eriksen Søreide burde kanskje bli minnet om at hun ikke er utenriksminister i supermakten USA, men i det lille Norge som ikke kan påtvinge sitt syn på hele verden.

Finnmark har i hele etterkrigstiden hatt en viktig rolle i nordområdepolitikken. Slikt samarbeide fra folk til folk må ikke undervurderes. At Erna Solberg nærmest skal ha beskyldt Finnmark for forsøk på å «kapre» nordområdepolitikken viser kanskje ikke så stor forståelse for praktisk nordområdepolitikk. Finnmark er vel som Russlands nabo nærmest til å holde den kontakten. Hadde det stått til Finnmark fylke, hadde kanskje Putin blitt hedersgjest sammen med Lavrov på frigjøringsmarkeringen i Kirkenes til høsten.

Finnmarks befolkning har kanskje ikke den samme frykt for Russland som folk langt nede i Oslo. Russland har hittil aldri angrepet Norge, men tvert imot frigjort Øst-Finnmark fra Nazi-Tyskland under den 2. verdenskrig. Både Russland og Finnmark har fått lide av Tyskland. Det er i Russland en historisk begrunnet frykt for europeiske land som mange ikke forstår. Det er ikke sikkert at Europas stabilitet varer ved i all fremtid.

Det er to pilarer som er viktig, både for Norge, Finland og Israel. Den første pilaren er et sterkt og avskrekkende forsvar. Den andre pilaren er dialogen, slik at man kan unngå bruk av militærmakt. I Norge er militærmakten bygget ned av naive politikere. Erna Solbergs regjering har kjølt ned dialogen med vår nabo i øst. Det er en sikkerhetsrisiko for kongeriket Norge. Det burde kanskje E-sjef Morten Haga Lunde tatt med i E-tjenestens årlige trusselrapport den 11. februar.