Kommentar

Av Helga Pedersen

(06. mai 2019): Tanafjorden har et potensial for mer og ny næringsvirksomhet. Derfor er jeg veldig glad for at fylkesordfører Ragnhild Vassvik har varslet at hun vil ta initiativ til en studie av Tanafjorden for å se nærmere på mulighetene i fjorden og hvordan man kan ta dem i bruk. To hovedregler må gjelde for vekst og utvikling med utgangspunkt i Tanafjordens ressurser: Bærekraftig forvaltning, og at lokale ressurser skal gi lokale arbeidsplasser.

Forskere, fiskere, forvaltning og folk som bor langs kysten har i mange år vært bekymret for kysttorskebestandene. Kysttorsken er i motsetning til skreien en skikkelig heimføing som oppholder seg i samme område hele livet – forenklet forklart. For å komplisere det litt: Kysttorsken er ikke bare én bestand; det finnes forskjellige kysttorskebestander langs kysten og det gjenstår fortsatt mye forskning for å få ordentlig oversikt over dem og hvilken forfatning de er i. Men vi vet iallfall dette: Mens torskebestandene i Barentshavet er i god bestand er kysttorskebestandene i dårlig stand. Derfor har fiskerimyndighetene innført tiltak for å beskytte kysttorsken. Et av de mest sentrale tiltakene er fjordlinjene. Fjordlinjer er grenser som sikrer at fiske i fjordene kun er tillatt for de minste fartøyene, og med restriksjoner på hva slags fiskeredskaper det er lov å bruke.

Fjordlinjene er av relativt ny dato, men tenkningen er ikke ny. Allerede på begynnelsen av 1970-tallet ble Tanafjorden og Porsangerfjorden stengt for reketråling. Dette er i nasjonal sammenheng to store fjorder som siden da har gjennomgått store prøvelser på grunn av kråkebolleinvasjon og nedbeiting av tareskogen. Selinvasjonene på åttitallet er fortsatt tema rundt kjøkkenbordet, for ikke å glemme at kongekrabben også har etablert seg i denne perioden

De økologiske endringene har nødvendigvis ført til store endringer også for fiskere og lokalsamfunn. I skrivende stund ser det ikke så verst ut. Det er mye fisk, krabbe og sannsynligvis også en del reker i fjorden. Etter at antall fiskere nådde et bunnpunkt etter tusenårsskiftet kan vi nå konstatere at den lokale fiskerinæringa er i vekst, og det er potensial for mer – gitt at fjordfiskerne får kvoter det går an å leve av. Dessuten må fjordene forvaltes med vett og forstand. Det er ikke gitt. Fiskerimyndighetene er nemlig utsatt for et stort press fra reketrålere som nå ønsker å slippe inn i Tana og Porsanger etter nesten 50 år med forbud mot reketråling. Det er et usedvanlig dårlig forslag. Med utgangspunkt i de opp- og nedturene økosystemene i Tana og Porsanger har vært gjennom de siste tiårene er den lokale viljen til å eksperimentere med reketråling ikke til stede. Tanafjorden er dessuten nasjonal laksefjord, noe som ikke akkurat styrker argumentasjonen for reketråling. For fiskeriforvaltningen i Norge vil det ikke være noen fjær i hatten dersom reketrålerne slipper inn her.

Jeg er ikke imot rekefiske i fjordene. Tvert om tror jeg reka er en ressurs som kan gi nye arbeidsplasser som vi absolutt ønsker. Men forutsetningen er at fisket skjer på en skånsom og bærekraftig måte. Å åpne for reketråling er å spille hasard med lokale økosystemer, der lokalsamfunnene blir sittende igjen med hele risikoen og ingenting av inntektene. Å åpne for rekefiske med teiner vil derimot kunne sikre at en lokal ressurs gir lokale arbeidsplasser – og at de som elsker god mat kan få en ny favoritt, nemlig ferske, bærekraftige tanareker. (De fra Porsanger er sikkert også gode).

Sist, men ikke minst: La oss holde på en arbeidsfordeling mellom trål og kystflåte der trålerne holder seg til havs mens den minste flåten får ha fjordene i fred.

Artikkelen er sakset fra iFinnmark uten forespørsel til skriveren.

Jens Ingvald Olsen

Rødt mener at for Troms og Finnmark er det svært god grunn til å anbefale formannskapsmodellen.

Likevel ser det nå ut til at både Ap, H, Frp, Sp, KrF og V går inn for fylkesrådsmodellen og parlamentarisme. Fylkesråd, som naturligvis vil vise politisk handlekraft, vil forsterke sammenslåingsprosessen og sementere tvangssammenslåinga. Dette vil helt klart vanskeliggjøre reversering ved stortingsvalget i 2021. Styringsformen som velges vil være en av de viktigste sakene for fylkestingsvalget i september.

I sitt første møte etter valget skal det nye fylkestinget bestemme hvilken styringsform den nye fylkeskommunen skal ha. Nå pågår det forberedelser i Fellesnemnda for hva som skal foreslås. Utvalget som jobber med dette skal levere innstilling i møte i Vadsø 9. mai.

Fellesnemndene i de fleste fylkeskommunene som blir slått sammen fra 1. januar 2020 har anbefalt å ha formannskapsmodellen som politisk styringsform. Dette gjelder også der et av fylkene til nå har hatt parlamentarisme (fylkesråd), som Sør-Trøndelag og Hedmark. Det er kun Viken, som har 1,3 millioner innbyggere, der fellesnemnda anbefaler parlamentarisme.

I prinsippdiskusjonen om styringsmodellen er det viktig å ha med seg at kommunen og fylkeskommunen er en politisk styrt organisasjon uansett styringsmodell.

Rent økonomisk viser all dokumentasjon, både fra kommuner og fylkeskommuner, at parlamentarisme er en langt dyrere styringsform enn formannskapsmodellen. I Tromsø var parlamentarisme mellom 12 og 14 millioner kr oner dyrere per år enn formannskapsmodellen.

Noen hevder at formannskapsmodellen er en konsensusmodell, mens parlamentarisme klarere får fram de politiske skillelinjene som valgresultatene gir. Erfaringene med parlamentarisme og fylkesråd i Troms fra 2003 til nå viser at det ikke er slik. I Troms har det vært store koalisjoner i fylkesrådet helt på tvers av det vi ofte regner som de vanlige politiske skillelinjene i Norge.

Nå består fylkesrådet av 2 fra Ap, 1 fra Sp, 1 fra KrF og 1 fra V, altså to av regjeringspartiene. Disse fire partiene har flertall i fylkestinget, og fylkesrådet er dermed sikra flertall i alle saker. Det er også verdt å nevne at fylkesrådet i Troms har fått fullmakter så langt kommuneloven tillater.

Erfaringene med fylkesrådsetableringene i Troms er at klare politiske skillelinjer blir utvaska, og at posisjonen som fylkesrådsmedlem blir det viktigste. Dette har også medført at parti med lav valgtilslutning har fått sentrale fylkesrådsposisjoner, noe som ikke reflekterer velgernes preferanser.

Ved valget i 2015 fikk for eksempel fem partier to representanter hver; Rødt, SV, MDG, KrF og V. Av disse fikk Rødt 6,2 prosent, SV 6 prosent, V 4,8 prosent, MDG 4,1 prosent og KrF 4 prosent. Venstre har likevel fylkesråd for utdanning, og en svært stor andel av fylkeskommunens budsjett, mens KrF har fylkesråd for plan og økonomi.

Ikke minst når vi nå går inn i en fase med omfattende og dels kompliserte sammenslåingsprosesser mener Rødt det er viktig å få så gode, saklig og objektive saksfremlegg som mulig til politisk behandling. Det er viktig at alle eller flest mulig av partiene er med i den faktiske beslutninga fra første stund.

Rødt mener at det er viktig at det ikke er sterke partipolitiske føringer i saksfremleggene fra første øyeblikk. Den økonomiske situasjonen for den nye fylkeskommunen er kritisk. Det er befolkninga som har behov for fylkeskommunenes tjenester som blir skadelidende med en fordyrende fylkesrådsmodell.

Jens Ingvald Olsen er førstekandidat fra Rødt, medlem av fellesnemda for Troms og Finnmark

Artikkelen er sakset fra itromso.no uten forespørsel til skriveren.

Av Jørgen Høgetveit

Rimelig og sikker energiforsyning er sentralt i et mørkt og kaldt land og til foredling av våre råstoffer til viktige produkter for menneskene i nasjonen. Men det kan også gjøres store penger av om kapitalen ukontrollert får slippe til. Enhver nasjon må sørge for å ha en lovgivning fra god rettskilde som gir den rette frihet og orden – som sikrer folket en god og bærekraftig ramme rundt driften av blant annet energiressursene. Energiforsyningen er sentral.

Men ved frisleppet av el-produksjonen, formidlingen av el-kraften via strømnettet og internasjonaliseringa skjer det store og skadelige ting for nasjonen og det norske folk. Detaljene her lar vi ligge i denne omgang – men peker på den interessante opptreden av Statkraft og Statnett i den folkereisningen som nå kommer i forbindelse med forslaget til den enorme utbygging av vindkraft i norsk natur.

Det norske folk – som sa NEI til EU to ganger – ville ikke internasjonaliseres – har nå begynt å våkne for at det er nettopp det som skjer, stikk i strid med deres vilje. Den nasjonale linje som er fulgt for folket vårt, og de nasjonale ressurser med Industrikonsesjonsloven (1917) var forvaltning av ressursene våre for det norske folk som bor og lever i dette mørke og kalde og før fattige landet.  Med den store vindkraftutbygginga har folket fått nok. Nå synes det å være slutt for «boblemakten» og manipuleringa.

Da er det interessant å legge merke til Statskrafts og Statnetts opptreden. Sjefen for Statkraft bestemte seg plutselig for å gjøre slutt på vindkraftutbygginga i Norge. Til nå hadde det vært et hovedsatsingsområde for Statkraft. Ifølge medier ville de avslutte i Norge og fortsette vindkraftutbygginga i Europa og eventuelt Sør-Amerika! Etter min mening tyder det på at de har forstått tegninga – at folket nå våknet og sa NEI. Noen økonomiske vurderinger var det nok og inne i bildet. Da var det best å gjøre ferdig de påbegynte prosjektene og pakke sammen og komme seg vekk før det fikk skylda og folket på nakken.

Men slik reagerte ikke Statnett – forståelig nok. For de har investert enorme summer i utbygging av kraftlinjer og transformatorer og kabler med sikte på produksjon av mest mulig kraft og eksport via de kostbare kablene. Man har inntrykk av at de i det forholdsvis stille har drevet den gammeldagse «kraftverkspolitikken» som vi kalte det før: det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og nå aner det meg at panikken begynner å ta dem – for de synes å ville – mot folkekraften øke produksjon av vindkraften. Det blir et interessant skue å se hvordan Statnett og politikerne vil takle folkemassene fra Turistforening og Jeger og Fisk på godt 400.000 medlemmer og massene som ganske sikkert vil følge på. Investeringene til Statnett er tunge og i milliardklassen – så nå synes de å ha et problem. De må jo ha kraft å eksportere.

I et land som bygger på FOLKESUVERENITETEN, gammel kristenrett og naturrett med respekt for enkeltmennesket og dets eiendom – har makta etter hvert etablert seg i sine «bobler» og ikke forstått at det går en grense ett eller annet sted – og ikke våget seg mot sperregrensa for folkets velvilje og aksept. Det er et levelig liv man snakker om – og ikke et maksimalisert merutbytte i kroner hvor resten går dukken.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Lars-Arne Høgetveit

(29.04.2019): DNT med sine 300.000 medlemmer og NJJF med 113.000 medlemmer har vel nå muligens satt spikaren i kista for globalistenes landbaserte vindmøllesatsing i Norge.DNT begynner å arrangere marsjer «Gå for naturen» mot vindmøller på land 12. mai. NJJF går hardt ut mot vindmøller på land og for naturen.

Med sine 413.000 medlemmer fordelt i alle samfunnssjikt er dette en kraftig bevegelse! Tidligere er det av flere dokumentert at argumentet om at Norge skal bidra til det fornybare Europa, med sine nye vindmøller, ingen rot i virkeligheten har med hensyn til miljøet – men virkeligheten forteller oss om full integrasjon i både EU og en global Verdensorden – der er folkestyret avsluttet. Angrepet på den private eiendomsretten ligger også tykt utenpå denne saken. Du ser tradisjonelle partier som skulle hegne om privat eiendomsrett overkjøre nettopp grunneierne og også helt vanlige familier i flere sammenhenger.

EU, CO2 og kommunal selvråderett- Hvorfor vindmøller

Denne motstanden som nå vokser frem i Norge minner meg om det sønnen til en tidligere demokrat i USA fortalte. Hans foreldre, demokrater, drev gård i 30-åra, og etter hvert fikk de tilgang på strøm og andre goder som gav dem et økonomisk løft – byråkratene og de folkevalgte i Washington brydde seg om hele landet. Men i dag, fortalte sønnen, neglisjeres landsbygda i USA der de også i mange tilfeller mister mobilnettet og annen helt sentral infrastruktur, og de går lei og vender seg bort fra demokratene og over til republikansk side. Vi kjenner det for så vidt i Norge også, men her som generell politikerforakt, og i Norge har vi få eller ingen alternativer politisk som kan rydde opp på flere viktige områder for den jevne mann og kvinne – men det vil komme nå når folket har blitt statens fiende nummer 1.
Vi skal ikke se bort ifra at denne motstanden kan smitte over på flere viktige samfunnsområder – det ville være å håpe at statsmakten igjen måtte innordne seg vanlige maktfordelingsprinsipper basert på naturretten. I en tid der håpløsheten hos mange råder, skal vi minnes ordene til en statsleder som sto opp mot nasjonalsosialismen i vårt egen samtid: Et undertrykt folk skal aldri frykte, for en dag kommer en sannhetens gnist – Gud alene vet hvorfra – og setter det hele under den strengeste tiltale og det går under.

Kampen om menneskerettighetene er ingen ny kamp – den er kjempet gjennom generasjonene, og maktfordelingsprinsippet er helt avgjørende for om en lykkes i å etablere en fri nasjon der ansvar og frihet for individet går hånd i hånd og lysten til å arbeide og bidra skal fungere! Sigurd Opdahl skrev, i 1947 etter 2. verdenskrig, klokt og innsiktsfullt om denne kampen i sin bok Kampen om Menneskerettene. Det kan være vi her i Norge nå nærmer oss et nytt ideologisk sedskifte i nasjonen tilbake til Sannhets Grunn – da vil det bli behov for dem som vil være med på å gjenrestaurere den Norske Grunnlov. Det er et faktum at Grunnlovens § 2 slik den var før 21. mai 2012, gav oss et godt Lovgrunnlag for nasjonsbygging – men den må følges og ikke behandles som en u-lov! Den tok hensyn til folkets frihet under ansvar, eiendomsretten, hensynet til hverandre og var nasjonsbyggende – ikke nasjonsrivende.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av Åslaug Sem-Jacobsen

(25.04.2019): De siste ukene har kulturminister Trine Skei Grande og samferdselsminister Jon Georg Dale skrytt av å være Medie-Norges redningshelter og hvor bra den nye postloven er for hele Norge. Hvilken virkelighet de to lever i er sannelig ikke godt å si. For faktum er at regjeringens politikk vil få alvorlige konsekvenser for svært mange lokalaviser, regionale medier og riksaviser som Nationen og Vårt Land – fordi den nye postloven vil gjøre at mange i distriktene ikke vil få papiravisa si på daglig basis. Senterpartiet mener dette er dramatisk for mediemangfoldet og at det skaper forskjeller mellom folk.

Før påske meldte kulturministeren at de minste lokalavisene endelig skal få mer penger. Ifølge Grande skal det føre til at de «hvite flekkene» på mediekartet, altså geografiske områder som sjelden får oppmerksomhet i media, blir mer dekket. Det er vel og bra. Men dette hjelper lite når samferdselsesministeren bare dager senere kuttet antall dager med postombæring. Resultatet er at mange medier ikke får levert dagferske papiraviser til mange abonnementer i distriktene. Så er spørsmålet: hvor mange er det som vil betale for å få onsdagens avis levert på en torsdag? Og hvorfor er det bare folk i tettbygde strøk som skal fortsette å få dagsferske utgaver av Aftenposten, Klassekampen og regionavisa si, mens folk i distriktene må nøye seg med gårsdagens utgaver? Dette er forskjellsbehandling og vil føre til at folk sier opp abonnementene sine. Avisene vil deretter tape penger på grunnen av færre abonnenter og tapte annonseinntekter, og blir i neste omgang tvunget til å kutte både antall journalister og utgaver for å overleve. Det eneste kulturministeren kommer til å oppnå, er å skape nye hvite flekker på mediekartet.

De to statsrådene gjemmer seg bak at digitaliseringen har ført til at flere og flere leser aviser på en skjerm. Det er selvsagt helt riktig. Men det er fortsatt slik at en stor andel av befolkningen leser papiraviser. Samtidig bor mange på steder med dårlig nettilgang – fordi regjeringen ikke har prioritert å sørge for at folk i hele landet har godt nok internett. Nå vil Trine Skei Grande og Jon Georg Dale altså straffe folk i distriktene som har papiravisa på bordet og en dårlig internettlinje i veggen. Senterpartiet kommer aldri til å akseptere at folk blir behandlet på denne måten. Tvert imot mener vi det er en investering i vårt eget samfunn å sørge for et bredt og godt mediemangfold og at folk i hele landet har lik tilgang til informasjon.

Artikkelen er sakset fra Senterpartiets nettside.

Av Vidar Norberg

Det pågår nå en modernisering av Norge hvor enhetene skal bli stadig større. Det kan ikke bety stort annet en sentralisering. Regjeringen mener man må ha robuste regioner som kan klare oppgavene. Men for å få slike robuste regioner må man legge ned steder med minst befolkning. Det er det som nå holder på å skje. Sakte, menn sikkert.

Utkantene blir taperne. For Finnmarks del kan det på sikt bli alle steder unntatt Alta, Hammerfest og Kirkenes. Så lenge Forsvaret trenger oppmarsj- og øvingsområde kan vel kanskje også Porsanger få litt statlig støtte.

Det er ingen politisk vilje til å ilandføre gass på Veidnes i Nordkapp. Det står i skarp kontrast til den politikk som for eksempel var med på å gjøre Rogaland til et oljefylke. Kvoteordningene for fiskeriene tilgodeser ikke små kystsamfunn. Fisk fra Barentshavet pakkes i Kina med myndighetenes velsignelser. De som fisker etter laks med garn i fjordene er heller ikke ønsket i det nye storsamfunnet som tar form.

Det er ikke mangel på ressurser i Finnmark, men myndighetene vil hente dem ut med store enheter uten at folk får høste lokalt. Man må spørre om finnmarkinger igjen skal gjøres til husmenn uten hustomt og jord. Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms er et av regjeringens verktøy for å frata finnmarkingene muligheter å høste i Finnmark. 

Finnmark er et fylke uten epletrær. Likevel bør man kunne legge til rette for at folk kan leve og bo i landsdelen. Det er denne politiske viljen som mangler. La litt mer av fortjenesten fra naturressursene tilflyte mennesker som lever sitt liv i Finnmark fylke.

Av Randi Karlstrøm, leder i ForFinnmark og tidligere stortingsrepresentant for Finnmark, KrF.

For en tid siden hadde tidligere Ap-politiker Kåre Simensen et utspill mot meg som leder i ForFinnmark og kalte meg og mine meningsfeller for surmaga. Det ble også gjort et poeng av at jeg i min kritikk på vegne av ForFinnmark drev en skjult kamp for mitt parti KrF.

Der kom nok Simensen i skade for å vrenge sannheten da det faktisk er du, Kåre, som er enig med KrF i spørsmålet om tvangssammenslåingen med Troms! Du har uttrykt at du er for sammenslåing og i praksis er det da du som driver valgkamp for KrF sitt syn!

Jeg har til dags dato arbeidet mot dette fatale vedtaket initiert av H og Frp i stortingskomiteen som V og KrF ble med på i forhandlinger et bakrom.

Tvangsvedtaket er først og fremst Høyre og FrP sitt regjeringsprosjekt handtert via Stortinget. NHO og tenketanken Civita har ligget bak hele tiden og presser! KrF-politikeren i komiteen fikk med seg flertallet i KrF sin stortingsgruppen og sammensvergelsen mot Finnmark var et faktum.

Gjennom motstand og bruk av fylkeskommunens myndighet i daværende Kommunelov kunne Finnmark blokkere gjennomføringen.

Vi har vært så stolte av Ap, SV, Sp og MDG i Finnmark fylkesting og deres politiske mot til å motstå sammenslåingen og deres arbeid på mandatet Folkeavstemningen ga.

Det ga også mot til andre i denne politiske distrikts-alliansen i andre deler av landet som kjempet med ryggen mot veggen. «Look to Finnmark» ble et munnhell og unge ringte hjem og sa at det va kult å være fra Finnmark.

Men så kommer altså denne fatale operasjonen av leder i FAP Kristine Hansen og Ulf Tore Isaksen: de reiser til Tromsø uten formelt mandat og i praksis lover bort hele fylket! Det er ufattelig og så sjokkerende for mange av oss fortsatt! Hvorfor??

ForFinnmark mener fortsatt at regjeringen ikke kunne tvinge gjennom sammenslåingen! De måtte endre lovene og det ville tatt tid langt utover fristen for innleveringer av valglister.

Dok 8-forslaget fra regjeringspartiene ville også vært maktesløst når Finnmark Fylkesting selv oppnevnte sin egen valgkomite. Den burde ingen la seg skremme av.

Det er til denne dag ikke mulig å forstå maktpolitisk hvorfor dette skjedde uten å trekke inn to alternative forklaringer: at Kåre Simensen og hans like i FAP ønsket det eller ikke forsto situasjonen.

Slik har flertallet i FAP i praktisk handling snudd ryggen til Folkeavstemningen 14. Mai 2018 der over 30 ooo finnmarkinger sa nei til sammenslåing. Hvorfor var det så maktpåliggende å gjennomføre et ulovlig vedtak i Stortinget sammen med KrF, V og Høyre og FrP?

For å fordreie saken gjorde FAP dette til et spørsmål på sin egen årssamling til en sak om å hylle en slik adferd eller kritisere sin leder.

Flertallet hyllet den og jeg må med respekt å melde si at jeg tror de som skrev «Tillitsmannen» i Ap-bevegelsens storhetstid må rotere i grava. Dette er et brudd med folkestyretanken i vårt demokrati som Ap tidligere har vært en av de fremste fanebærere for.

Jeg kommer alltid til å skamme meg over finnmarkingene som reise til Tromsø og solgte fylket for ingenting. Avtalene i Tromsø er i praksis å legge egen fylkesordfører under administrasjon og godta to grep som tømte Finnmark for all makt: opprettelse av fellesnemda og parlamentarisme i det nye tinget.

Dere visste hva dere gjorde, og du Kåre støtter det? Hvordan har du mage til slikt? Vi hører dere satser på at folk vil glemme fram til september 2019. Da tror jeg nok Ap undervurderer velgerne i Finnmark som er godt opplyst om realiteten i denne saken.

Den 14. Mai markerer vi folkeavstemninga 2018. Jeg skal sette molteknappen på jakkeslaget og love meg selv å stemme rett i 2019. Det blir verken KrF eller Ap. Jeg glemmer ikke!

Artikkelen er sakset fra ForFinnmark