Kommentar

Av Bjarne Bjelland

Mediene bringer oss stadig mer nyheter om økende jødehat i Europa. USA har også hatt flere drap og andre forbrytelser begått mot jøder de seneste årene. Tyskland og Frankrike er de landene som har de fleste dokumenterte forbrytelsene begått mot jøder, jødiske institusjoner, synagoger, jødiske gravsteiner på kirkegårder m.m.

Ledende politikere er ute foran mikrofonstativet og tar sterk avstand fra denne utviklingen hvert menneske i europeiske land nå er vitne til. Uansett gode forsett og vakre ord om at denne utviklingen ikke kan fortsette, går jødehatet opp, og terroren fortsetter mot jødene. Dessverre er nok realiteten blitt den at forholdene sannsynligvis ikke blir bedre takket være hjelpeløse politiske ledere som lenge ikke har vært i stand til å ta inn over seg alvoret i denne utviklingen.  

Vi har i mange år allerede sett konturene og likhetene med jødeforfølgelsen i 30-årene da det var 16 millioner jøder på jordkloden. 

Norge har en egen handlingsplan mot antisemittisme bestående av elleve tiltak.  Holocaust-senteret på Bygdøy er sentral i bekjempelse av jødehat. Kjennskap og kunnskap til jødenes historier i Norge og Europa har vi gjennom mange kanaler.

Israelske borgere og jøder i andre land har blitt offer for mange terrorhandlinger de seneste årene. Terroren og hatet mot jødene lever i dag som aldri før i Europa, muslimske land og hos naboene til Israel. Arabiske innvandrere i Europa står også for en stor del av jødehatet gjennom sin islamske tro. Selv om dette forsøkes å skyves under teppet, er det like fullt en realitet.

Hvor er den moralske kompassviseren i forhold til dagens jødehat, palestina-arabiske ugjerninger som stadig begås mot sivile israelere med bomber, kniver og andre våpen i deres eget hjemland? Hvor er forsvarerne i grasroten i europeiske land når jøder blir drept i Israel, USA og Europa fordi de er jøder? Hvor er forståelsen for at nettopp Israel trenger et sterkt forsvar for å bevare sin eksistens som nasjon? 

Europeiske medier omhandler konflikten mellom palestina-araberne og Israel på en slik måte at en ikke trenger undre seg over at jødene blir en mer og mer utsatt gruppe i Europa. Det er Israel som er syndebukken, og som stat begås syndene mot den palestina-arabiske befolkningen gjennom israelske bosetninger i Judea og Samaria og videre det nødvendige militære nærvær av IDF i de samme områdene.

Israels legitime rett til å eie og oppholde seg på områder i landet som de gjennom oppgjøret etter 1.verdenskrig fikk gjennom etter forhandlingene og videre gjennom Palestinamandatet, er helt uinteressant, og det blir ikke nevnt at den gjeldende folkerett fra oppgjøret etter 1.verdenskrig faktisk har gitt Israel Judea og Samaria. Israel kjemper i dag på et område som er 12 prosent av det de hadde krav på etter folkeretten, men det er det ingen som bryr seg noe nevneverdig om.  Dette er og blir grunnleggende sannheter i forhold til Israels historiske rettigheter som eget land.   

LES MER I PAPIRUTGAVEN AV KARMEL ISRAEL-NYTT

Av Vidar Norberg

(27.06.2019): Skal man tro meningsmålingen fra InFact, så er statsminister Erna Solberg i Høyre i ferd med å knekke Arbeiderpartiet i både Troms og Finnmark. Ap har nå en oppslutning på 21,1 prosent. Senterpartiet 21,8 prosent.

I generasjoner har Arbeiderpartiet vært den politiske ryggraden i Finnmark. Et parti for folkets tarv. Hvordan kan det da ha seg at Senterpartiet seiler forbi, i alle fall på denne meningsmålingen.

Svaret synes ganske enkelt. Arbeiderpartiets topper ville ikke lytte til Finnmarks befolkning som sa nei til tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. På bakrommet ga partipampene opp. Deres nye omkved var at det nytter ikke å kjempe, så man får bare ydmykt følge Høyre som regjerer og stole på fagre løfter. En del av Aps ledere ble tjenere for Høyres sentraliseringspolitikk. Det er ikke rart at folk benytter en meningsmåling til å si ifra at dette ikke var bra.

Den største seierherren i dette politiske spillet er nok Erna Solberg og Monica Mæland. De er på god vei til å knekke Ap i Troms og Finnmark, om man skal tro meningsmålingene. Noe slikt har ingen før klart.

Om Arbeiderpartiet skal klare å reise seg igjen, ville det kanskje være fornuftig med litt utrenskning av både luft og politikere som viser forakt for det 87 prosent av Finnmarks befolkning mener. Ap har ikke stø kurs. De er heller ute av kurs og kan lide forlis om de ikke tar rev i seilene. Partiet har sikkert folk som kan aksle oppgaven med å få skuta på rett kurs.

Til lykke for Finnmark er ikke Senterpartiet det verste i verden. Som motstrømsparti viste de sin styrke og utholdenhet under kampen mot EU-medlemskap. Det handlet også om avståelse av verdier og makt gjennom sentralisering. Når Finnmark som eget fylke står for fall, reiser Senterpartiet seg igjen, trolig fordi de ikke tror på Erna Solbergs sentraliseringspolitikk og «nærreformer». Skal det være lys i by og bygd i Finnmark, er nok Senterpartiet det beste alternativ akkurat nå.

Men Senterpartiet kan neppe klare oppgaven alene. De må ha med seg Arbeiderpartiet og andre også. Når det nå er lokalvalg, kan det være klokt å få inn folk som etter neste stortingsvalg vil kreve en oppløsning av det tvangssammenslåtte storfylket. Man bør ikke stemme på utro partipamper av gammel vane.

Når det så nærmer seg stortingsvalg, er det viktig at folk deltar i nominasjonsprosessen og sørger for å få inn kandidater som vil både Finnmarks og Troms’ beste. Det er ikke fortsatt tvangssammenslåing.

I denne kampen teller alle hoder, enten man er kommunist eller konservativ kristen. Det er nå slagordet «by og land hand i hand» virkelig gjelder. Det handler om å få til en ny regjering som vil folkets beste.

Når alt er sagt og alt er gjort, får man bare kneppe hendene og be om bedre tider for både Finnmark, Troms og resten av landet.

Av Jens Ingvald Olsen, 1.-kandidat i Rødt Troms og Finnmark

Troms Kraft as har fått ny hovedeier. Det noe spesielle med denne hovedaksjonæren, som eier 60 prosent av aksjene i Troms Kraft AS, er at den ikke har noen egenkapital.

Troms Holding AS, som fylkestinget i Troms 20. juni vedtok å etablere, har ikke ei eneste krone i kassa. Eierne av Troms Holding AS er den nye fylkeskommunen, Troms og Finnmark med 65 prosent, og de 21 kommunene i dagens Troms med 35 prosent, fordelt med 1,66 prosent på hver. 

Hva hvis Troms Kraft as har behov for ny kapital fra eierne til investeringer? For to år siden, da Kvænangen kraftverk ble kjøpt, og eierandelen i Ymber AS (tidligere Nord-Troms kraftlag) gikk de to eierne Tromsø kommune inn med 61 millioner kroner og fylkeskommunen med verdier tilsvarende 91,5 millioner kroner. Dersom det skal skje nå må i så fall alle de 21 kommunene i dagens Troms skyte inn eventuelle millionbeløp. Den nye fylkeskommunen må også skyte inn for sin andel av eierskapet. Noe som vil innebære at dagens Finnmark, som ikke skal få andeler av fremtidig utbytte fra Troms Kraft AS, må være med å finansiere ny kapital til Troms Kraft AS!

Prosessen som foreløpig ble avslutta i fylkestinget i Troms 20. juni, ble igangsatt av fylkesrådet høsten 2018, med den entydige begrunnelsen, og som fortsatt gjelder: Hvordan skal man unngå at fremtidig utbytte fra Troms Kraft as skal havne i dagens Finnmark?

Advokat Lund & co i Oslo har vært brukt som saksutredere for å lage et «innbruddssikkert» regelverk, det vil si regler som tar sikte på å hindre alle tenkelige måter dagens Finnmark skal få tilgang på utbytte fra Troms Kraft AS. Frem til nå har denne utredninga kosta 735.902 kroner (inkludert moms) ifølge fylkesrådets svar på spørsmål fra undertegnede.

Verken fylkesrådets saksfremlegg eller advokat Lund & Cos utredninger har ofra ei eneste setning på å drøfte interessene til selskapet Troms Kraft AS og ivaretakelsen av disse. Eneste sted dette omtales er i fylkestingets vedtak punkt fem der «fylkestinget legger til grunn at dette ikke vil ha negativ innvirkning for Troms Kraft AS».

Plutselig kommer det så fram i vedtektene §4 for Troms Holding as og i aksjonæravtalen at det skal bygges opp en egenkapital på 100 millioner kroner, uten at dette er utredet eller drøftet i de omfattende saksdokumentene. Dette for å kunne ha mulighet til å tilføre Troms Kraft AS kapital ved fremtidige investeringer.

Det virker som fylkesrådet plutselig har kommet på at fylkeskommunen ikke som tidligere kan gå inn med kapital i Troms Kraft AS. De 100 millionene i egenkapital skal bygges opp med andeler av fremtidig utbytte fra Troms Kraft as. Inntil 1/3 av Troms Holdings andel av utbytte skal holdes av til dette.

Det vil si at med 30 millioner i utbytte til Troms Holding as vil det gå minst 10 år før det er bygd opp egenkapital på 100 millioner kroner. Dersom det ikke kommer (stort) utbytte fra Troms Kraft AS vil det heller ikke bli bygd opp egenkapital i eierselskapet Troms Holding AS. En konsekvens av dette er at det blir større press på Troms Kraft AS for å betale utbytte, noe som svekker Troms Kraft AS egen evne til oppbygging av økonomisk soliditet for å utvikle seg som et avgjørende viktig selskap for fellesskapet.

Kommunene i Troms har blitt eiere for å få tilgang på søkbare investeringsmidler for «samfunnsutvikling», der styret i et AS skal bestemme hvem som skal få, og hvem som ikke får. Store verdier skal dermed ikke lenger forvaltes av demokratiske folkevalgte organ.

På kraftegoismens alter har fylkestinget i Troms, der Senterpartiet sammen med Ap og Venstre har vært de ivrigste talspersonene, i tillegg ofret interessene til Troms Kraft AS.

Artikkelen er sakset fra iTromsø.no uten forespørsel til skribenten.

Av Geir A. Iversen

(19.06.2019): Det er valgår i år. Folket har igjen makten. Da går vi alle til urnene for å markere vår avsky for en regjering som kaster vrak på folkeviljen, 87 prosent av finnmarkingene sier nei til fusjon med Troms. Oslo-regjeringens tvang er en forkastelig handling som er intet demokrati verdig. La kommunevalget bli en vekker!

Bolverket mot fjerndiktatet fra Regjeringskvartalet i Oslo finnes heldigvis. Folket i Finnmark skal vite at Senterpartiet står klippefast på en omkamp som, om den ikke blir tidligere, vil komme i 2021 når stortingsvalget står for tur. I Senterpartiets langtidsprogram 2017-21 heter det:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemminger» (s. 16).

Dette bekreftes av Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som sa til Romsdals Budstikke 18 oktober 2018:

«Senterpartiet har fremmet forslag om å oppheve sammenslåingen av Troms og Finnmark… Vi kommer til å kjempe mot regionreformen og sentraliseringen helt til siste slutt».

Senterpartiet står rakrygget i stormen, og vårt konsekvente standpunkt mot tvang vil ikke rokkes av en «trollbundet» regjering og et stortingsflertall som legger så dårlig håndverk til grunn for sine vedtak. Alle regjeringens uvennlige trekk som tar sikte på å nedlegge vårt kjære Finnmark blir møtt med hoderystende vantro. Særlig blir dette tilfelle når regjeringspartner KrF ved Geir Toskedal forklarer i Dagsavisen 2 august 2018 s. 8-9 hvordan Finnmark ble en brikke i et spill der regjeringspartiene, Venstre og KrF tenkte på et tilfeldig tall for antall regioner i Norge – 10-11 – som partiene ble så «fortrollet av» at det ikke var noen annen mulig løsning. Toskedal sa det slik at «det var et argument at dersom det blir flere fylker enn dét, så er det nesten ikke noen vits i en regionreform». Og dette skal avgjøre Finnmarks skjebne? Nei sier Senterpartiet! Det må her være tillatt å si at maken til toskeskap skal en lete lenge etter.

Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.

Av Vidar Norberg

Det er noe merkelig med den norske 75-årsmarkeringen av den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark. Ikke kommer Russlands president Vladimir Putin til Kirkenes. Kongehuset vet ikke om de kommer.

Det hele synes ganske rart. For et 75-årsjubileum setter ofte en sluttstrek siden det knappest blir noen igjen som deltok i kampene eller husker frigjøringen. Dette er en mulighet som hverken kongehuset eller Putin burde la gå fra seg.

Man kjenner ikke til om Putin er invitert, eller på hvilken måte han eventuelt måtte være invitert. En invitasjon kan jo være avmålt, og den kan være hjertelig. Russlands utenriksminister sa jo til tidligere utenriksminister Børge Brende at forholdet mellom Norge og Russland ikke er det beste.

Forholdet til Russland ble forsuret da russiske styrker tok Krim-halvøya. Dette er neppe noe Norge kan endre på. Norge fulgte kanskje blindt etter USAs president Barack Hussein Obama. Det resulterte i sanksjoner fra norsk side. Selv ikke tyskerne, som har gjort seg avhengig av russisk energi, stanset sine store investeringer.

USAs utenriksminister Mike Pompeo sa under et møte med utenriksminister Sergej Lavrov i Russland for en måneds tid siden at Amerika ønsker et bedre forhold til USA.

–USA er klar til å finne felles grunn med Russland, så lenge de to kan engasjere seg i seriøse saker. President Trump har gjort det klart at hans forventning er at vi vil ha et forbedret forhold mellom våre to land. Dette vil begge folk tjene på. Jeg synes at våre samtaler her i dag var et godt skritt i den retning, sa Pompeo.

Lavrov sa at forholdet mellom USA og Russland ikke er det beste, men det faktum at de snakker sammen, er positivt.

Kanskje er det på tide at Norge følger etter USA og forsøker å bedre forholdet. Det hadde vært fint om man startet med et toppmøte i Kirkenes for å markere at det er 75 år siden sovjetiske tropper frigjorde Øst-Finnmark i 1944.

Skrevet av ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Hvordan vil regjeringen ta et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen av Finnmark og Troms? Det spørsmålet kom fra stortingsrepresentant Ingalill Olsen (Ap) i Stortingets spørretime her om dagen. Slik bidro hun til å flytte oppmerksomheten bort fra Arbeiderpartiets eget ansvar.  

Stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, Ingalill Olsen, orienterte offentligheten om at hun hadde stilt spørsmål i stortinget til regjeringen om hvordan regjeringen ville ta et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen av Finnmark og Troms til ett fylke. Hun viste i tillegg til at stortingsrepresentant Cecilie Myrseth fra Arbeiderpartiet også tok ordet til samme sak.

Nå er det slik at verken statsministeren eller kommunalministeren på noen tidspunkt har forpliktet regjeringen til selv å ta «et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen».

Heller ingen fra regjeringspartiene i Stortinget har bedt regjeringen sørge for at det skal tas et spesielt hensyn til Vadsø.

Dette er det logikk i fordi det er fellesnemda for Finnmark og Troms, og senere det nye fylkestinget, som har myndigheten til å ta et særlig hensyn til Vadsø.

Likevel var Høyre-ordførere i Vadsø sikker på at Vadsø skulle tjene på sammenslåingen på tross av total mangel på reelle forpliktelser fra sin egen statsminister! Nå er denne avgjørelsen blitt fellesnemndas jobb etter at Finnmark Arbeiderparti bikket flertallet for å igangsatte sammenslåingen på tross av en svært tydelig folkeavstemning der 87 % sa nei til sammenslåing.

Da nytter det ikke etterpå å tasse til talerstolen i Stortinget verken for ordfører Bønå eller stortingsrepresentant Ingalill Olsen, da det er de selv som har vært med på å gi fra seg makten. Det er nemlig fellesnemda og det nye fylkestinget ansvar å avgjøre i hvilken grad man skal ta særlig hensyn til Vadsø.

Disse formalitetene kjenner representantene Olsen og Myrseth godt til. De samme to vet også at verken Stortinget eller regjeringen har gitt noen garantier på vegne av seg selv.

Hvorfor gjør de det likevel? 

Er det for å skjule det faktum at de er ansvarlig for at Finnmark gikk inn i fellesnemnda og at det er de som nå er ansvarlig for det som skjer med fremtidens Vadsø og resten av å gjennomføre regionaliseringsreformen? Uansett svar har de gjort seg til lakeier for regjeringens famøse sentraliseringsprosjekt!

De vet jo at det ikke er noe poeng rent formelt å ta dette spørsmålet opp i Stortinget. Spørsmål må tas opp i fellesnemda for Finnmark og Troms dersom det skal ha en konkret politisk betydning.

For det er slik at i fellesnemda har Finnmark og Troms Arbeiderparti rent flertall. Cecilie Myrseth er leder i Troms Arbeiderparti. Ingalill Olsen er representant valgt inn i Stortinget fra Finnmark. Representantene i fellesnemda fra Arbeiderpartiet vil følge det som er blitt vedtatt i fylkespartiet.

For det er slik at da fylkespartiene fra Finnmark og Troms behandlet sitt valgprogram for de neste fire årene, ble det fremmet et forslag fra Øst-Finnmark om at (sitat):

«Vadsø og Tromsø skal formelt og reelt dele på å ha rollen som fylkeshovedstad/hovedsete i det nye fylket. Politisk og administrativ toppledelse og funksjoner skal deles likt mellom de to byene».

Dette ble nedstemt av et knapt flertall!

En lik fordeling av politisk og administrativ ledelse ville blitt en realitet dersom Arbeiderpartiets representanter i fellesnemda hadde støttet forslaget fra Øst-Finnmark. Nå vet vi at fellesnemda ikke vil vedta en lik fordeling, som ville vært å ta et særlig hensyn til Vadsø. 

Derfor er den politiske virkningen av å reise spørsmålet i Stortinget kun for å flytte oppmerksomheten bort fra fellesnemda og fylkespartiene i nemda og over til regjering og storting. 

Det gjør de vel vitende om at det ikke er de som har myndighet til å vedta plassering av politisk- og administrativ ledelse i det nye storfylket. Det ansvaret har Finnmark og Troms Arbeiderparti selv.

Stortingsrepresentant Ingalill Olsen bidro altså kun til å flytte oppmerksomheten bort fra den politiske prosessen om regionreformen ved så stå på Stortingets talestol og stille et spørsmål hun visste svaret på. 

Hun visste også om det som har foregått i Finnmark Arbeiderparti da hun tok opp spørsmålet i Stortinget om å ta et særlig hensyn til Vadsø. 

Spørsmålstillingen fra stortingsrepresentant Ingalill Olsen og Cecilie Myrseth var ikke bare uten realpolitisk substans, det var også et forsøk på ansvarsfraskrivelse og fokusendring bort fra eget politisk ansvar!

Jens Ingvald Olsen

(05.06.2019): Fylkesrådet i Troms legger til grunn at Langsundforbindelsen vil ha en byggekostnad på 1,2 milliarder kr. Dette går frem av saka til fylkestinget i midten av juni. Samtidig tas 30 millioner kroner i beregna årlig utbytte fra Troms Kraft ut av økonomiplanen. Hvilke videregående skoler og hvilke fylkesvegprosjekt mener flertallet i fylkestinget skal betale prisen for dette? Er det den nye VGS i Harstad? Er det Ullsfjordforbindelsen? Er det rassikring? Skal kulturavdelinga legges ned? Velgerne i Troms (og Finnmark) har krav på å få vite dette nå!

Mens det i lang tid har vært en helt nødvendig debatt om de politiske, organisatoriske og demokratiske konsekvensene av fylkessammenslåinga, har økonomiske forhold vært noe i skyggen. Etter hvert begynner imidlertid de økonomiske realitetene ved sammenslåinga av Troms og Finnmark å bli svært tydelige. Allerede i januar ble det klart at budsjettet for den tekniske og organisatoriske sammenslåingsprosessen mangler over 30 millioner kroner, det vil si den blir over dobbelt så dyr som regjeringas økonomiske bidrag. Dette må nå hentes i fylkenes eget driftsbudsjett. Statsråd Monica Mæland vil ikke bidra med ei eneste krone ekstra, kom det fram på møte fylkesadministrasjonen hadde med henne for kort tid siden

Da var det jo en desto hyggeligere melding stortingsrepresentant for Troms Høyre, Kent Gudmundsen kom med i Nordlys: 74,6 millioner ekstra til Troms og Finnmark i regjeringas forslag til nasjonalbudsjett. Men det var noe Gudmundsen av eller annen grunn ikke formidla. På møtet i Fellesnemndas arbeidsutvalg i Vadsø 3. juni spurte jeg om den økonomiske nettogevinsten for Troms og Finnmark etter regjeringas ulike justeringer av den økonomiske fordelinga mellom fylkene i Norge. –Det er et tilnærma nullsumspill, var svaret. Representantene fra regjeringspartiene ble tydeligvis noe betuttet over svaret. For oss andre var det en bekreftelse på vår mistanke om realitetene.

Fra 1. januar 2020 skal fylkeskommunen få det helhetlige ansvaret for fylkesvegene. I dag bruker Statens vegvesen omlag 135 årsverk på fylkesvegene i Troms og Finnmark. Fylkene har naturligvis forpliktet seg til å overta ansatte som ønsker å bli med over til fylkeskommunene. Selvsagt følger også pengene for å dekke personalkostnadene for de som begynner i fylkeskommunen. Men regjeringa har bestemt at det kun er dette økonomiske bidraget som overføres. En million og seksti tusen (1.060.000 kroner) per ansatt. Men hvis bare 90-100 blir med over er det bare penger for disse fylkeskommunen får overført. Resten av nødvendig bemanning, 35-40 personer, evtuelt kjøp av tjenester må hentes fra eget budsjett! Dette er et økonomisk katastrofeprosjekt fra regjeringa!

For Troms og Finnmark blir overtakelsen av fiskerihavner en ny stor oppgave fra kommende årsskifte. På dette feltet kommer det også en økonomisk smell. Over flere år har kystverket kraftig redusert arbeidet med utbygging og oppgradering av fiskerihavner i påvente av fylkeskommunal overtakelse. Det er store etterslep, noe som særlig rammer den svært viktige fiskerinæringa i Troms og Finnmark. Først etter at statsbudsjettet er lagt frem til høsten vet vi nøyaktig hva konsekvensene blir, men det ser ikke lyst ut.

Det er helt åpenbart at den nye fylkeskommunen vil mangle langt over hundre millioner kroner i årlige driftsmidler fra 2020.

I et forsøk på å skape balanse mellom budsjett og tilgjengelige driftsmidler har fellesadministrasjonen for Troms og Finnmark fremma forslag som fellesnemnda skal ta stilling til i sitt møte 12.-13.juni i Kirkenes.

De foreslår reduksjon i investeringsbudsjettene som fylkestingene har vedtatt, og forbereder å vedta. For Finnmark foreslås 1,3 milliarder mindre i samferdselsinvesteringer enn det fylkestinget vedtok i desember 2018.

For Troms foreslås liknende reduksjon; å ta ut Langsundforbindelsen til omlag én milliard kroner. Når det nå likevel er sannsynlig flertall i fylkestinget for bygging av Langsundforbindelsen, der fylkeskommunen må låne minimum 654 millioner kr, er det andre som må svi.

Befolkninga i Troms og Finnmark som har behov for fylkeskommunens tjenester blir rammet hardt av en felles knipetangsmanøver fra regjeringa og flertallet i fylkestingene. Det er nesten utrolig at flertallet i fylkestinget i Troms, i en situasjon der regjeringa gjennomfører en kraftig nedstyring av fylkeskommunens økonomiske handlingsrom, med åpne øyne reduserer eget driftsbudsjett med 30 Troms Kraft-millioner kroner årlig.

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.no uten at forfatteren er forespurt.

Fylkesoppdeling: Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen

Skrevet av ForTroms Per Oskar Kjølaas, Nils Aarsæther og Bjørn Willumsen. ForFinnmark Randi Karlstrøm, Torill Olsen og Arne Pedersen.

(30.05.2019): Det borgerlige stortingsflertallets vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark kan gi oss tidenes mest kortvarige fylkeskommune. For etter «Delingslova» kan det nye fylkestinget allerede i oktober vedta å starte arbeidet for oppdeling, og be Kommunaldepartementet utrede hvordan Finnmark og Troms kan tilbakeføres som egne fylker.

Nå vil sjølsagt kommunalminister Monica Mæland motsette seg å følge opp et slikt vedtak, for det bryter jo med hennes og de borgerlige partienes sentraliseringspolitikk. Men etter valget i 2021 kan et nytt Stortingsflertall og ei ny regjering støtte det klare ønsket om oppdeling av den uheldige Troms + Finnmark-konstruksjonen.

Mange har spurt om dette faktisk er mulig. Riktignok er Senterpartiet, SV og Rødt klare for ei oppdeling, men de vil neppe kunne utgjøre et flertall alene. Mange har derfor stilt spørsmål om Arbeiderpartiet vil fremme, eller stille seg bak, et forslag om oppdeling av Troms og Finnmark.

Det skal innrømmes at signalene fra partiets ledelse har vært noe tvetydige. Partileder Jonas Gahr Støre har sagt at man må respektere dette Stortingsflertallets vedtak om sammenslåing, men han har åpnet for, med et nytt stortingsflertall, at AP sentralt vil støtte ei oppdeling – dersom folk lokalt ønsker det. 

At det lokalt er ønske om ei snarlig oppdeling bør det ikke være tvil om. Det overveldende flertallet som kom til syne under forrige års folkeavstemning i Finnmark har nok ikke endret seg mye.

Og i Troms er det liten entusiasme å spore for sammenslåinga, utover et fåtall aktivister i partiet Venstre.

Men det viktige her er at Arbeiderpartiet i Troms og Finnmark går til valg med følgende formulering i programmet: «Arbeiderpartiet vil fortsatt arbeide politisk mot Stortinget for å få opphevet vedtaket om tvangssammenslåing». Videre slår Troms og Finnmark AP fast at Troms og Finnmark også skal bestå som egne valgkretser ved Stortingsvalg.

Dette er et klokt formulert vedtak, for når AP i denne saka vil «arbeide politisk mot Stortinget» betyr at man kjenner bestemmelsene i Delingslova. Her står det at initiativ til oppdeling må fremmes i fylkestinget, og rettes mot Stortinget. Stortinget kan ikke sjøl ta et slikt initiativ.

Da det borgerlige Stortingsflertallet vedtok sammenslåinga av Troms og Finnmark, så det bort fra Delingslova. Det var ikke kommet noe forslag om sammenslåing, verken fra Troms eller fra Finnmark fylkesting.

Men regjeringa hadde fremmet en regionreform som kunne innbefatte sammenslåing av Troms og Finnmark. Denne reformen lå til grunn stortingsbehandlinga – og resultatet kjenner vi: Ei klar tilsidesetting av folkeviljen i Nord.

Heldigvis er vi i den situasjonen at ei oppdeling av «storfylket» nå kan skje i henhold til norsk lov. Vi går ut fra at prosessen vil starte etter valget i september når det nyvalgte felles fylkestinget trer sammen, for alt tyder på at det blir et klart flertall på rød-grønn side her.

Arbeiderpartiet har slitt med sin distriktspolitiske troverdighet den siste tida, for i flere saker av stor betydning for landsdelen har det vært vanskelig å se forskjellene mellom Arbeiderpartiet og regjeringas politikk.  

Men i spørsmålet om oppdeling av Finnmark og Troms har Arbeiderpartiet en mulighet til å gjenreise tilliten som et parti som forsvarer periferien og det regionale folkestyret.

Artikkelen er sakset fra ForFinnmark.no