Kommentar

Av Jørgen Høgetveit, Kommentar-Avisa.no

(12.08.2019): Ikke uten undring ser en hele den politiske elite samler seg i Arendal – opprørets historiske grunn – der Ap ble startet i 1887 ved Ormtjern. Og så vidt jeg forstår, trekker tidligere fylkesmann Djupedal (SV) i sentrale tråder for å få det til (Djupedal forlater til nyttår 2019 Arendalsuka som leder av hovedprogramkomiteen etter ti år). Men kanskje det mest interessante er at man makter å samle hele den politiske elite og store folkemasser på denne historiske opprørsgrunn – uten at noen synes å tenke over det, men møter villig fram under «Arendalsuka» nå i august. – Kanskje uten tanke på de sterkt nasjonalt byggende haugianere noen mil lengre øst.

Vi starter med Lofthus (Moland 1750-1797) som nektet å bøye seg for feudal- og redermaktens rå utnyttelse av folkets nød og sult. Rederne fraktet korn til Arendal som ble priset høyt. De fleste var bønder som betalte med tømmer som ble bunnpriset. Lofthus organiserte motstand på ren rettferdighets grunn, samlet underskrifter og reiste med protestlistene til kongen av Danmark-Norge. Makta tok han til slutt og la ham i jern på Akershus hvor han døde i 1797. Han nådde ikke fram til frihet.

Men like før hadde Gud en annen plan og kalte Hans Nielsen Hauge bak plogen i 1796 som Ropstad prisverdig snakket om fra Litteraturhuset d.d. Hauge var maktene lydige – bortsett fra med hensyn til forkynnelsen av Guds Ord. Så trasket han land og strand rundt – i alt 1500 mil på åtte år – forfulgt og arrestert åtte ganger, så inn i 10 år. Hans 250.000 bøker var stort sett samlet og brent, helsa knekt, businessen likeså og avsluttet med et solid justismord. Konventikkelplakaten som ble brukt mot ham, hadde ingen straffeparagraf.  Friheten fikk han i 1814, og Hauges folk fra Notto Jørgensen Tvedt (Evje), Ole G. Ueland (Heskestad, han med bibel og grunnlov) fram til Jørgen Løvland (Evje) og fortsatte kampen. De første skaffet oss tale- og møtefrihet 1842, samt Formannskapsloven loven av 1837 som flyttet makten fra presteskap og embetsverk til folket i frie valg. Alt friheter på «evangelisk – luthersk» grunn og 1814 som Norge bygde videre på, men vi nå er på full fart bort fra – ikke minst etter at den revolusjonære arven fra Arendal fikk makt i landet.

Men i disse historiske tider kommer et mektig svik og opprør i Arendal nå, med A. Herlofson i spissen. For skipsrederne fortsatte sin kapitalskapende innsats som er omtalt i Aftenpostens A-magasin 12. juli 2013 under overskriften: «Da alt raknet for sørlendingene» Ingressen: «Ingen var så rike som folk i Arendal. Så kom krakket som mangler sidestykke her til lands.» Det ble gullår i shipping, eventyrlige rikdommer ble seilt inn og Axel Herlofson stod i spissen, samlet mer og mer makt på sine hender, startet Arendal Privatbank – inntil alt raknet og han under fluktforsøk ble arrestert i Kristiansand på en båt til Amerika. Etter dette maktet ikke Arendal å bli med i omlegging til motordrevet skipsflåte, og folketallet kom ikke tilbake til tidligere høyder før ca. 1970. Nå samles man igjen på den revolusjonære grunn.

Få uker etter sammenbruddet begynte protestmarsjene av 600 arbeidere i Arendals gater, så ble Samholds Avis, startet og den 22.08.1887 ble «Det forenede norske Arbeiderparti» stiftet i «Møtelokalene på Ormetjern utenfor Arendal med representanter fra blant annet Kristiania, Bergen og Kristiansand. Dannelsen av det som skal bli Arbeiderpartiet, er en direkte følge av Arendalskrakket.» Ikke et urettferdig opprør, men dessverre så slapp man inn ideologier og -ismer, helt andre tankebygninger enn de som den mektige bonde- og lekmannsreisningen etter Hans Nielsen Hauge stod for. Ap fikk inn sine fem første representanter på Stortinget i 1903 – så ble de revolusjonære med Frankfurterskolen og Edvard Bull (N. form. i Ap.) – tapte valg og la seg deretter på en evolusjonær linje, men med klar ideologisk målsetting. Revolusjonen kom i betydelig grad inn med statsminister Sverdrup som var oppdradd av sin franske tante som var stor tilhenger av den franske revolusjon. Løvland var meget uroet over utviklingen og manet Venstre til «Hald saman» som det står på hans støtte i Wergelandsparken. Den gamle arv var under oppflising og på vei ut.

Det sier kanskje ikke så lite om forvirringen og utviklingen i Norge når man tror at det er så veldig stor forskjell på de politiske partiene som nå samles på de revolusjonæres grunn. Man synes å tro at de fordeler seg milevis fra hverandre til høyre og venstre. Professor Skodvin sier at høyre og radikalismen fordeler seg fra demokratene på toppen og langs en sirkel til de møtes i bunnen, langt unna folkestyret om de er røde, blå, brune eller for så vidt grønne. Mye i dagens politiske bilde tyder på at han har rett. Det går mot det totalitære. Det fedrene kjempet fram og etablerte Norge på er den basis som nå svikter og som våre folkevalgte burde finne tilbake til og besinne seg på i Arendalsuka.

Nei, folkens, klikk dere inn på «Virksomme ord» og les stortingspresident Jørgen Løvlands tale i 1914 om Grunnloven – Grunnloven som dere har revolusjonert, mens han takket Gud for trofasthet mot Grunnloven – i det han siterte Ivar Aasen: «Lat oss ikkje forfedrane gløyma, under alt som vi vende og snu. Dei har gitt oss ein arv til å gjøyma, han er større enn mange vil tru». Han, som Ueland, stod på Pontoppidan og norskdom og med et storverk gjenreiste Norge i det nittende århundre. La oss danne et rettferdig, fredelig og godt samfunn på denne gamle gode grunn og jage ideologiene og – ismene ut av «Det norske hus».

Fylkesvaraordfører Tarjei Jensen Bech.  

(10.08.2019): I duellen mellom Jonas Gahr Støre på mandag kom landets Statsminister med følgende melding. «Kunnskap og kompetanse er viktig, og en av grunnene til at tvangssammenslåing av Troms og Finnmark var riktig. For Finnmark har relativt dårlige resultater på sine videregående skoler. De har altså ikke vist at de klarer å gi den ballasten til barn og unge».

Jeg skjønner at statsministeren har behov for å begrunne den hodeløse tvangssammenslåingen og den totale overkjøringen av Finnmarks vilje, men det får være måte på kunnskapsløst vrøvl. Dette er ikke en samtale i en tilfeldig bar, men Norges statsminister som snakker ned et helt fylke.

Jeg beklager å si det, Erna: Men dette utspillet ville stått til stryk i ethvert klasserom.

Stikk i strid med statsministerens utfall har Finnmark og finnmarkingene all grunn til å være stolte. Statsministeren får synse så mye hun vil. I motsetning til henne trenger ikke jeg å finne på ting. La meg i stedet svare med noen fakta om skole i Finnmark.

Finnmark har hevet seg mest i hele landet på frafallstatistikken. Siden 2007 fram til nå har økningen i gjennomføring vært på 13,7 prosent. Dette er landets desidert beste økning og forbedring, målt fra 2007. Det betyr selvsagt ikke at skolen i Finnmark har utfordringer. Skolen i Finnmark har fortsatt en vei å gå og ytterligere arbeid gjenstår, men landets statsminister og Høyre velger nok en gang å snakke ned Finnmark, Finnmarkinger og det gode arbeidet elever og lærere har gjort.

Statsministeren velger å stille seg på siden og sutre. Vel, da regner jeg med hun heller ikke vil forsøke å tilrane seg æren for Finnmarks landsbeste nedgang i frafallsprosenten.

Rektor ved Hammerfest videregående skole, Daniel Randolph, sier følgende:

–Her i Hammerfest har vi hatt et kjempeløft siste årene. Vi har aldri gjort det bedre enn nå, og da er det ekstra utfordrende å høre at statsministeren betegner oss som mislykket.

Rektoren sier det godt. Det handler ikke om å bli fornærmet eller nekte å ta kritikk. Det handler om at hardt arbeid og faktiske resultater brukes i et uverdig spill fra landets øverste leder. Skolen i Finnmark blir valgkamp. På helt gale premisser. Det statsministeren sier stemmer ikke. Det er alvorlig. At en tvangssammenslåing skal gi bedre skole strider mot all forskning og all fornuft. Skolene og fagmiljøene vil jo være de samme.

Det er jo selvsagt både trist og litt komisk at man må bedrive voksenopplæring av statsministeren, men behovet er åpenbart skrikende. Så la meg komme med noen flere fakta:

Statsministerens eget kunnskapsdepartementet eier faktisk to videregående skoler i Finnmark. Om vi skulle følge statsministerens resonnement så burde Kunnskapsdepartementets solide og kunnskapsrike fagmiljø gi en høy boost til de to statlige videregående skolene. Slik er det selvsagt ikke og Karasjok og Kautokeino videregående skole scorer på samme nivå som de fylkeskommunale. Derfor faller argumentasjonen til Erna Solberg på stengrunn. Tvangen fra regjeringskontorene handler om sentralisering av makt. Bort fra Finnmark. Intet annet.

Statsministeren var faktisk i Hammerfest nylig. Dessverre var hun mer opptatt av å «snakke» med hvalen Hvaldimir enn folk. Dette er det kommunikasjonsfolkene hennes elsker. Erna som klapper på en tam hval. Nydelig bilde til media, men ikke mye verdt for de menneskene som bor her. Debatten med Støre viste at hun åpenbart burde brukt tiden i Finnmark bedre.

I Finnmark liker vi også hvaler. Både på tallerkenen med en god rødvin til og som attraksjoner i havnebassenget. De er imidlertid lite egnet til å gi politiske innspill, her er mennesker best, fortrinnsvis de som lever i det aktuelle område. Men Solberg har aldri vært interessert i hva finnmarkingene mener. Det er nok å nevne tvangssammenslåingen.

Regjeringen har gitt opp å nå fram med sin sentraliseringspolitikk i Finnmark og bruker heller fylket, dets lærere og elever som huggestabber i valgkampen. Her er det færrest folk og absolutt færrest høyrevelgere. Finnmarks velgere er ikke viktige nok for Høyre.

Derfor ble muligheten til å bli tatt bilde av sammen med Hvaldimir den klare prioriteten. Det var langt mer interessant for statsministeren og hennes apparat enn å prate med folk.

Men jeg liker ikke å bare klage. Jeg vil også gi råd. Noen sier jeg ser ut som en hval, men jeg er et menneske. Så jeg burde være den perfekte rådgiver for statsministeren. Så la meg gi noen råd:

Det hun heller burde gjøre er å bidra til det skoleløftet som skjer i Finnmark. Bli med på å bygge opp den gode finnmarksskolen. Der vi løfter opp læreren. Lar læren være lærer. Hvor elevene opplever mestring. Hvor vi tilpasser opplæringen individuelt for hver enkelt elev. Hvor vi får til godt samarbeid mellom skole og næringsliv.

Hvis vi skal nå alle disse visjonene hjelper det ikke at landets statsminister sier til lærere og skoleledere at arbeidet er mislykket. At landets statsminister sier til elever i Finnmark at de har for lite ballast. Det bidrar til å skape dårlig selvtillit. Det er kontraproduktivt.

I stedet for et klapp på skulderen fra landets øverste leder må lærere og elever tåle å bli ydmyket. Fremgangen kommer på tross av og ikke på grunn av denne regjeringens hodeløse tvangs- og sentraliseringspolitikk. Landets største framgang møter altså kritikk fra statsministeren. Ikke veldig motiverende. Heldigvis er det lenge siden finnmarkingene forventet noe annet fra regjeringen.

Vi sutrer ikke. Vi er stolte av skolen vår som stadig blir bedre. Men jeg blir sint på vegne av elever og lærere som har gjort en solid innsats for å heve skolen i Finnmark. Og jeg blir sint på landets statsminister som med skrikende mangel på kunnskap rakker ned på vårt nordligste fylke.

Finnmark sin ungdom fortjener bedre enn dette av landets statsminister.

Tarjei Jensen Bech (Ap) er 3. kandidat for Troms og Finnmark Arbeiderparti

Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.

Pressemelding fra Akademi for Kristen Folkeopplysning

Barnevernet – ny lov – Hva med Guds Ord?

Ny barnevernlov er på trappene (høringsfrist 01.08.19). Vi kommer tilbake til den, men først:

Tidligere rektor, forkynner og lærer Øivind Andersen nevnte i Ved Kilden for 17. mai – fire myndigheter Gud satte inn i samfunnet:

1. Guds Ords myndighet. 2. Foreldremyndigheten. 3. Lærermyndigheten. Og 4. Øvrighetens myndighet.

Dette er helt i tråd med skapelsesberetningen i 1. Mosebok, der Guds Ord etablerte familien og foreldremyndigheten ble innsatt. Samtidig stemmer dette godt med ordene fra Romerbrevet 13, 3–5: «For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er. Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.»

Ny barnevernlov er altså på trappene – og AKF legger merke til:

a) Det tas i Norge daglig fem barn fra sine biologiske foreldre. Kan noen forklare hvorfor dette tallet har vokst til slike høyder? Er det blitt så mange dårlige hjem i Norge – i tilfelle hvorfor? Slik var det ikke før. Kan noen forklare om dette har noe med «Familiemeldinga av 1974» og ny familiepolitikk å gjøre og hvorfor det? Er den rette frihet og orden i nasjonen fundamentalt forandret – og dermed rettssikkerheten og familiens posisjon. Det siste kan vel politikere og politimestre svare på?

b) Hvilken posisjon har familien i forhold til staten i Norge i barnevern-sammenheng? Er staten og myndighetene til for familien eller omvendt? Kan man løsrive «barnas beste» fra familien stikk i strid med hva barnelege dr. Helene Pande i lovs form fikk gjennomført ved innleggelser av barn i sykehus for 50 år siden. Hun hadde registrert at under bombingen av London var de barna som var hos foreldrene i London under bombingen – mindre mentalt skadd enn de som ble sendt på landet for «barnas beste.» Alle barn har i dag juridisk rett til å ha foreldrene med på sykehus!

c) Hvorfor har norsk barnevern, i et lite folk på 5,4 millioner, nå 26 saker stigende til 30 for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)? Vi har endog en sak for The Great Chamber (Lobben-saken) hvor bare en av kanskje flere tusen saker kommer inn, og avgjørelsen har betydning for over 500 millioner mennesker. Der er Norge! Vi har flere foreldre som har fått asyl med barna i utlandet i flukt for norsk barnevern og enorme massedemonstrasjoner mot oss over store deler av verden.

d) Sentralt er «barnas beste» og begrepet «vold». Kan noen i barnevernet være så vennlig å definere begrepene så klart – uten en flom av ord – at vanlig utdannede mennesker forstår det og kan forholde seg til det i praksis?

I de saker der barn må ha hjelp, skal en hjelpe – og der hvor etterforskning må inn er det en politioppgave. Vi kan ikke ha ett samfunn, der umoralen flommer over godt hjulpet av landets u-lover (pornografi, misbruk av Guds Navn, gjengifte og annen synd etc, som selvsagt vil skape et ulevelig samfunn til sist) og der man deretter igangsetter et system basert på angiveriet med anonyme bekymringsmeldinger.

e) I Bjugnsaken ble alle frikjent og prof. dr. juris J. Andenæs (norsk juristnestor) skrev en kronikk i Aftenposten og advarte kraftig mot barneavhør fordi man ikke kunne stole på det barn sa var sant og det kunne fort kunne føre til justismord. Barneombudet landet i helikopter i Bjugn og uttalte at barn snakker alltid sant – hvilket en rettsjurist ga han beskjed om var en uheldig uttalelse.

f) Hvorfor går nå to av de gamle fagfolk – psykologene  Magne Raundalen og Willy-Tore Mørch ut med en «Brannfakkel» – og sier det er for mange omsorgsovertakelser fra barnevernet i Norge. De peker på et barnevern preget av «moralsk panikk» og «hysteri». Raundalen var «en av pådriverne for at det i Norge ble forbudt å slå barn allerede i 1987.» «Dette betyr likevel ikke at de toneangivende psykologene mener at foreldre som slår sine barn, nødvendigvis bør miste omsorgen for dem.» «Omsorgsovertagelse er det mest alvorlige familier kan utsettes for i fredstid», slår Raundalen fast. Overskriften lyder: «Kan det være Raundalen og Mørch aner at historiens dom over dem kan bli hard om de ikke delvis snur nå i media.» Dagbladet 14.03.2019.

Det er i stor grad Frankfurteideologien som 68-erne bygger på, kulturmarxismen som de seneste 50 årene + har bevisst revet ned familien. De problemer som nå dukker opp i familiene, har disse 68-erne utviklet i sine egne liv og i betydelig grad skapt hos andre ved sin politiske og kulturelle virksomhet. Høyesterettsdommer Rieber-Mohn skrev i et klipp i Vårt Land 19.01.96: «Vi 68-ere fikk rett og slett ikke orden på våre liv. Vi ble en svøpe for våre barn. Vi ble neppe de beste formidlere av viktige verdier. Etter hvert ble mange i 68-generasjonen svært velstående. Inntektene ble store. Investeringene spekulative. Vinen dyrere. Utenlandsreisene luksuriøse. Og i personlig moral ble generasjonen mindre gode veivisere. Konflikter og samværsrett, steforeldre i serier og familiekaos har fulgt i kjølvannet. Rekken av serie-monogamister ble lengre og lengre.»

Og nå stiller de opp som «de reddende engler» for å fullføre sin kulturrevolusjon. Og en rekke godtroende idealistiske mennesker lar seg utdanne av dem – for så å sluttføre raseringen av hjemmene og den kristne norske stat som de ideologisk har hatt som mål ifølge 68-ernes ledende filosofer i Frankfurtherskolen, det «politisk korrekte» fra den franske revolusjon, marxisme, ny-marxisme, evolusjonslære og freudianisme. «Frihet, likhet og brorskap» er noe helt annet enn «Frihet i sjelen, likhet for Gud og brorskap mellom mennesker.»

Bibelen og biskop Erik Pontoppidans lærebok «Sannhet til Gudfryktighet», de to første lærebøker som ble benyttet i den aller første norsk skole fra 1739, må igjen inn i norsk grunnskole om nasjonen igjen skal komme på fote der familien igjen spiller den bærende funksjon. Det vil være det beste for barn og familier i Norge!

Uttalelse fra Akademi for Kristen Folkeopplysning i styremøte den 27. juli 2019.

For styret

Hans Trygve Aarstad

formann

Jørgen Høgetveit

sekretær

NRK sentralt har gått ut med at de nå vurderer å slå sammen distriktskontorer.

(08.08.2019): Vurderingene som gjøres har sin bakgrunn av at vi fra nyttår får færre fylker i Norge. Blant annet er fylkene Troms og Finnmark slått sammen ved bruk av tvang.

Ságat har hele veien advart mot følgene av tvangssammenslåingen av fylkene. Nå ser vi at offentlige virksomheter sentraliserer kraftig, og at Tromsø overtar myndighet, funksjoner og arbeidsplasser som inntil nå har vært plassert i vårt nordligste fylke. Vi er helt sikre på at tvangssammenslåingen vil føre til at Troms kommer opp som vinneren, og Finnmark som taperen.

Derfor er det helt avgjørende at vedtaket om å slå sammen Troms og Finnmark gjøres om så snart det er mulig. Dette gjelder også framtiden til NRKs distriktskontorer. Det er helt naturlig at et selvstendig Troms og et selvstendig Finnmark behøver sine egne distriktskontorer innen NRK. En reversering av sammenslåingen vil sørge for at en sammenslåing av de nordligste distrikts­kon­tor­ene ikke skjer.

Om det mot formodning ikke skulle skje noen reversering, blir situasjonen noe annerledes. Hvis det nye Troms og Finnmark fylke spikres for godt etter neste stortingsvalg, så vil NRK sentralt ventelig finne «gode» argumenter for å kun ha ett fylkeskontor for NRK i nord.

Slik vi ser det, vil det være naturlig at Alta får det nye hovedkontoret for NRK Troms og Finnmark, om det først kommer så langt at distriktskontorene omorganiseres. Det kan være meget sunt for den nye tvangsregionen at Troms og Finnmark blir betraktet gjennom redaksjonelle briller utenfor fylkeshovedstaden Tromsø. Redaksjonell vink­ling og kildetilfang avhenger svært ofte av hvor de journalistiske ressursene er plassert geografisk.

Vi forutsetter at den økonomiske effekten av en eventuell sammenslåing av NRKs distriktskontorer skal medvirke til at flere steder og områder blir dekket enda bedre enn i dag. Det betyr at innsparte midler ikke skal overføres til Marienlyst, men benyttes til å ansette NRK-­journalister i nye områder i hele det tvangs­sam­men­slåtte nyfylket.

Altså at NRK oppretter nye, lokale underkontor rundt omkring der man ikke er tilstede i dag.

Av Kirsti Bergstø, nestleder i SV

Om ei blodigle suger seg fast, kan såret ­fortsette å blø i ti timer. Sentraliseringspolitikken ­ligger som ei blodigle over mange av landets lokalsamfunn. Fiske­rettigheter forsvinner fra kystsamfunn, utdanningstilbud ­legges ned i distrikta og tjenester flyttes lenger vekk fra folk.

Ressurser og arbeidsp­lasser, selve levegrunnlaget, suges gradvis ut.

Mindre lokalkunnskap

Regjeringa har gått løs på norges­kartet med viskelær. ­Omkalfatringa blir møtt med alt fra likegyldighet til sterk ­motstand, sistnevnte ser vi aller mest av i nord. I lys av h­istoriske erfaringer med sentralisering er det langt ifra overraskende.

Regionale utviklingsmidler kuttes over en lav sko. Fiskerikontor legges ned fordi r­egjeringa mener det er viktigere at de ­ligger vegg i vegg med et universitet enn i fiskerisamfunn. Kyst­radioen, en del av trygg­heten til alle som f­erdes på sjøen, er lagt ned i både Vardø, Florø og Tjøme med ­begrunnelse om at det trengs mer robuste fagmiljø. Lokalkunnskap er visstnok ikke viktig lenger.

Innlegget er tidligere publisert i Vårt Land.

Floskler

Skattekontor ­legges ned, sjøl om det med dagens tekno­logi ville vært fullt mulig å heller flytte nye oppgaver til kompetansemiljø i våre lokalsamfunn. Det har lenge vært en kamp å sikre at statlig ansatte ­erstattes når folk slutter i jobben. Framtidige arbeidsplasser er det ingen garantier for.

Funksjoner, som innkjøp til Forsvaret, sentraliseres og ­ender i sør, sjøl om nærhet gir bedre ­kontroll og oversikt. Ei regjering som ikke verdsetter lokal kunnskap, nærhet og forankring i forvaltninga, har heller ingen troverdighet når det serveres floskler om flere oppgaver ut i landet og behov for sterkere fagmiljø.

Tvang

Stortingsflertallets sammenslåing av Troms og Finnmark var et tvangsvedtak som gikk på tvers av folkeviljen i nord. Det er arrogant å mene at kartet tegnes bedre på et skrivebord i Oslo enn av de som bor og lever i terrenget.

Folk har ei velbegrunna frykt for at sammenslåing skal virke sentraliserende og at kjøttvekta på sikt vil rå. Avstanden mellom folk og folkevalgte blir uunngåelig større i dette enorme området. Derfor var det fullt forståelig at fylkestinget i Finnmark lenge satte seg på bakbeina og nektet å gjennomføre tvangssammenslåinga.

Men som kjent krøp Troms Ap og Finnmark Ap inn på bak­rommet og kom ut med en avtale som likevel satte prosessen i gang. Knefallet skjedde etter massivt press fra regjeringshold, og har ført til store splittelser internt i partiet.

Noen mente at det var udemokratisk og feil ikke å rette seg etter et stortingsvedtak. Tvangssammenslåinga var et demokratisk fatta vedtak på den måten at det hadde et stortingsflertall bak seg. Det var likevel et demokratisk overtramp fordi de det gjelder ikke ble hørt.

Folkevalgte i Finnmark og Troms fikk aldri uttale seg om saken i forkant gjennom formelle kanaler som høring i Stortinget, men måtte komme med sine reaksjoner i media i ettertid. Man styrker ikke demokratiet ved å overkjøre folkeviljen. Gode samfunn bygges på tillit, ikke på tvang.

Bør oppløses

Det er ikke bare i nord regjeringa møter motstand. Også i Viken gjorde lokal­politikere forsøk på å utsette tvangssammenslåinga. Viken er en ­konstruksjon som totalt ­mangler legitimitet, rasjonalitet og folkelig forankring. Det bør ikke o­verraske noen at et overveld­ende flertall av befolkninga på 1,2 millioner er negative til sammenslåinga.

Når sentraliserende tvangs­politikk feiler, er det ingen grunn til å la galskapen suge seg fast. En nøye gjennomgang av hele regionreformens innretning og konsekvenser er nødvendig, men en oppløsning av Viken, Troms og Finnmark bør imidlertid skje umiddelbart når et nytt stortingsflertall er på plass.

Da er det avgjørende at folke­valgte i nettopp disse r­egionene ikke ser det som sin oppgave å være flinkest i klassen til å ­administrere høyrepolitikk – med mindre det er høyresida de stiller til valg for.

Om blodigler plasseres riktig kan de sikre blod til områder og kroppsdeler med dårlig blodgjennomstrømning. Derfor har de lenge hatt en viktig medisinsk funksjon.

Kan de stimulere blod kan de stimulere motstand. Forsøk på å tappe livsgrunnlag fra lokalsamfunn må møtes med livskraft, ikke avmakt. Det er tid for å ­kjenne motmakt bruse i nytt blod.

Artikkelen er sakset fra iFinnmark og Vårt Land uten forespørsel.

Av Wenche Pedersen, ordførerkandidat Vadsø Arbeiderparti

(03.08.2019): For meg er det skjebnens ironi å se og høre på nordlyskommentator Skjalg Fjellheims siste analyser av den politiske situasjonen i nord. Han tillater seg med alvorlig mine å forklare hvorfor Senterpartiet gjør det så bra på meningsmålingene – og Ap tilsvarende dårlig – uten å nevne at han sjøl ga veldig klare råd i regionsaken. Og de rådene handlet ikke om å lytte til befolkningen, tvert imot.

Med få unntak har kommentariatet i de regionale mediehusene vært for regionreformen. De har ikke gått av veien for å komme med relativt tøffe karakteristikker av oss som har slåss mot tvangssammenslåing og myndighetens arroganse overfor befolkningen i Finnmark. 

Nå har pipa imidlertid fått en helt annen lyd og til og med Nordlys meget aktive politiske redaktør tar nå til orde for at de politiske partiene bør lytte til befolkningen. 

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. 

Det er selvsagt enhver kommentators fulle rett og snu og ta til vett. Men det er påfallende at dette rådet kommer etter tre meningsmålinger og en kronikk i Aftenposten. 

Det er helt fantastisk at når Harald Stanghelle maner politiske partier om å ta folk i nord på alvor, da mener plutselig Nordlys det samme. 

Tør jeg minne Nordlys om at Finnmark hadde en folkeavstemning i mai i 2018 der 87 prosent av finnmarkingene sa nei til regionreform? Det holdt ikke for «landsdelsavisa» i Tromsø og heller ikke for Finnmark Dagblads redaktør eller NRK Finnmark. 

Det var tydeligvis ikke verd å lytte til, og vi har vel egentlig fått rimelig klar beskjed om at vi som har nektet å bøye av ikke vet vårt eget beste.

Nord er vi som bor her. Finnmark har en sterk historie og en kulturell bakgrunn som gjør noe med oss som bor her og de som kommer hit. Vår identitet skal ingen kødde med. 

Det er derfor usigelig trist at vår egne lokale og regionale mediestemmer beveger seg så langt unna folkedypet. Den politiske situasjonen i nord er en lenge varslet «krise» som det ikke var vanskelig å forutse.

Artikkelen er sakset fra ForFinnmark uten forespørsel

Av tidligere jordbukssjef Jørgen Høgetveit

Under et stormøte om vindkraft på Evje – rundt 500 fremmøtte – registrerte en med undring at det virket som om man kunne leie svære arealer på nærmest ubegrenset tid uten behandling etter jordloven. Som jeg kjente jordloven fra jeg gikk av i 2004 – så måtte alle arealer som skulle leies ut over 10 år behandles som fradelingssak etter § 12 – så vidt jeg husker. Men nå syntes det uaktuelt. Etter møtet konsulterte jeg møteleder og ordfører og fikk bekreftet at energiloven overkjører jordloven og § 12. Jeg sjekket videre opp hvordan dette kunne ha skjedd og fant etter hvert ut at jordloven var satt ut av kraft i energispørsmål ved lovendringer mellom 2010 og 2013. Hvordan og eksakt når vet jeg ikke.

Tilfeldigvis kom jeg i kontakt med juridisk personell lengre vest som hadde hatt oppe en sak hvor de benyttet seg av jordlovens delingsforbud. Det var i 2009. Hvordan det gikk eller ikke gikk med den saken, husker jeg ikke – men det er heller ikke interessant. Det som er interessant, er at loven ble endret etter dette forsøket på å nytte det gamle delingsforbudet når leieavtalen gjaldt for mer enn 10 år. 

Slik er det å ha makta – da gjør man som man synes det er formålstjenlig – og blåser de tungtveiende hensynene til at gardsbrukenes areal blir kraftig redusert uten vurdering av kompetent myndighet, bygdefolkets bestemmelse over sin nærområder, insektliv og dyreliv kraftig skadet osv. Jeg skal ikke gi uttrykk hva en passende karakteristikk bør være på et slikt «folkestyre» og «rettsstat», men kan jo avslutte med ordene til en gammel bygdehistoriker: «Syssa kan me ikkje ha det kara.»

Av Sandra Borch

De siste dagene har vi sett at kommunalminister Monica Mæland og regjeringen fortsetter kommunereformen med uforminsket kraft. Trass i stor motstand, både blant velgere og folkevalgte i lokalsamfunnene, har Høyre og Frp bestemt seg for å presse gjennom flere kommunesammenslåinger.  

Så langt virker det som om én ting er sikkert: Det blir flere kommunalbyråkrater. Klassekampen kunne 9. juli melde at fra 2015 til 2017 økte tallet på kommunalt ansatte byråkrater i sammenslåingskommunene med tre prosent mer enn andre kommuner. Avisa rapporterer at dette tilsvarer i alt 1352 nye byråkratstillinger. Noe som viser at kommunereformen et halvår før sammenslåingene er et faktum, ikke leverer på ett av sine hovedmål – mindre byråkrati.  

Kommunalminister Mæland bortforklarer det åpenbare paradokset med at man i en overgangsperiode trenger flere byråkrater for å sikre at kommunene er «i stand til å levere». Men hun har åpenbart ingen konkret plan for når og hvordan overgangsperioden skal avsluttes.  

Mæland argumenterer med at større enheter skal gi bedre og mer effektive tjenester, selv om tilgjengelig kunnskap heller tyder på at det ikke er noen klar sammenheng mellom kommunestørrelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Faktum at mange av de små kommunene topper lista på brukertilfredshet på barnehage, skole, helse, pleie og omsorg, økonomi og vann og avløp. Det er derfor ingenting som tyder på at de leverer et dårligere tilbud til innbyggerne, selv om jeg er sikker på at alle kommuner – uansett størrelse – har rom for forbedring. 

Heller ikke når det gjelder økonomisk effektivitet er det størrelsen som avgjør. Dovre med sine 2700 innbyggere er på topp når det gjelder totalvurdering av tjenestenivå og drift i kommune-Norge. Målingen tar utgangspunkt i seks utvalgte sektorer; skole, pleie- og omsorg, barnevern, barnehage, økonomi og kostnadsnivå. Med andre ord: det er ikke kommunegrensene som bestemmer kvaliteten på eldrehjemmet, brannvesenet eller barnehagen. 

Vi ser også at regjeringa mener at kommunesammenslåinger skal gjøre det lettere å rekruttere kompetente ansatte i distriktskommunene. Dette bygger på myter. Det raser ikke inn flere søknader til en sykepleierstilling i Kvalsund om kommunen bytter navn til Hammerfest. Arbeidstakeren skal jobbe på akkurat det samme eldresenteret, ha like oppgaver, de samme arbeidskollegaene og akkurat like stort kompetansemiljø. Den eneste forskjellen er at den stedlige ledelsen er flere mil unna. Dette, som resten av reformen, skaper bare større avstander mellom folk.  

Vi i Senterpartiet vil fornye samfunnet og styrke kommunene. Det gjør vi gjennom å gi kommunene større inntekter slik at de de lokalt folkevalgte kan bruke sitt gode skjønn og forbedre tjenestene sine, enten det handler om å skole eller omsorg, samferdsel eller næringsutvikling.  

Sandra Borch fra Senterpartiet stortingsrepresentant for Troms.

Arikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.

Av Lars-Arne Høgetveit

Innslaget, Norwegian Nightmare: ‘Barnevernet’ Preys On Children and Parents (https://youtu.be/GHKmx8MNJW8 ) – sendt 18.07.2019 – er interessant og avslørende spesielt på grunn av rene fakta. Norge – en nasjon med cirka 5,3 millioner innbyggere – har 26 barnevernssaker for Den europeiske menneskerettsdomstol, og man venter snart at det blir 30. Det er absolutt topp i EU med sine 512 millioner innbyggere (Europa cirka 712 millioner). Hvorfor? 

Topp kvalifiserte fagfolk sier at Barnevernet bør legges ned øyeblikkelig (psykologspesialist Einar Salvesen). Den tsjekkiske EU-parlamentarikeren Tomáš Zdechovský omtaler systemet som et «monster» og uten et reelt kontrollorgan. Og det er svære pengesummer i sirkulasjon, det skrives 27 milliarder til driften sentralt, 44 milliarder samlet, med over 6.400 tilsatte på sine rundt 400 kontorer og en rekke godt betalte fosterhjem. 

Menneskerettsadvokat Marius Reikerås uttaler at systemet driver med child trafficking. BBC dokumenterte i sin dokumentar 04.08.18, Norway`s Silent Scandal, at pedofili var utbredt i det norske systemet, og systemet ville kollapse om en tok tak i det (sa Thore Langfeldt) – verre kan det neppe bli! BBC World News sender nær sagt til hele verden, og CBN News har potensialet inn i millioner av norsk-amerikanere, 4,5 millioner med norske aner finner vi i Midtvesten der de fleste bor, mange av dem pengesterke, handlekraftige og med moral. USAs visepresident – Mike Pence – kommer fra dette området, fra staten Indiana.

Det er tragiske at vi har laget en familiepolitikk etter Familiemeldinga NOU 1974, som sakte men sikkert bygget opp et lovverk (av U-lover) og et byråkrati på basis av Frankfurterskolens ideologi (Fr.skolen startet ca 1923 – et mangehodet ideologisk uhyre) som munner ut i dette. 

Prof. Erling Danbolt talte til alle generalsekretærer på Geilo-møtet om likestillingsloven i januar 1978 – loven som er krumtappen i familiepolitikken – og kalte den «en totalitær fullmaktslov» som kom med «det nye kjønnsrollemønster». Nå har vi det her og «likhet» i mange sammenhenger. I den sammenheng skal selvsagt foreldreretten bort, barna overtas av staten, familien skal helt under statlig kontroll, trosfriheten skal bort og med den ytringsfriheten. Til dette «arbeidet» benytter man sine institusjoner og ansatte som man i relativ stillhet overtok, som barnehager, skoler, helsepersonell, politi, domstoler m.fl. Skaperopprøret og definisjonsmakten var det første de tok tak i!

Denne kamp ble kalt «den lange marsjen gjennom institusjonene». Du kan bl.a. lese litt om den her: https://www.document.no/2013/08/03/den-lange-marsjen-gjennom-institusjonene 

Da blir kanskje ikke ordene fra næringsminister i Sverige, Björn Rosengren, i september 1999 om at «Norge er den siste sovjetstat»  så underlige, når vi vet at Frankfurterskolens ideologi er kulturmarxismens. Kulturmarxismen driver den stille revolusjon gjennom lovverket, skolebøker, familiepolitikk, kulturinstitusjoner osv. – for i 1923 oppdaget de at den vestlige sivilisasjon lot seg ikke ta med vold – men kunne en forandre trosgrunnlaget til menn og kvinner ville man kunne klare et kulturelt sedskifte inn i kulturmarxismen. Det rammer hele nasjonen! Har du familie i USA, bør de oversendes innslaget fra CBN og BBC.