Kommentar

Brev fra Jerusalem

(06.11.2019): Mandolinene spiller en av sine siste melodier på Chen Cafe i den travle Jaffa-gaten i Jerusalem. I 41 år har Fredi Ben-Hur (63) vært vert på Chen Cafe. Nå slutter han.

Dette har vært min stamkafé i over 20 år. Den ligger like ved byens hovedpostkontor. Jeg har passert hver gang jeg kom for å hente post fra Norge og resten av verden. Har det vært et ekstra hyggelig brev eller et fint blad som noen har sendt fra gamlelandet, har jeg og min kone gått innom for å ta en kopp kaffe. 

Det var akkurat det vi gjorde den 6. november 2019. Et brev fra en kjær familievenn i Hammerfest lå i postkassen. Håndskriften kjente jeg, og det måtte leses med én gang. Jeg trengte ikke fortelle Fredi Ben-Hur hva vi skulle ha til kaffen. Kaffen kom sammen med fire bouregas, smørdeig med potetfyll. I tillegg to fat med sylteagurker og rikelig med syltede oliven. Slikt vet en kafévert som har servert en kunde i over 20 år. Jeg leste brevet fra Hammerfest høyt for min kone. Det er jo ingen som forstår norsk på en israelsk kafé. Det var nytt om helse, hus, bil og livet i Finnmark.

Jeg undret meg et øyeblikk over at det var mandolinene som spilte over høyttaleren. Det har jo hendt at caféverten har satt på litt evergreenmusikk når jeg har vært til stede. I en liten kafé kan man jo tilpasse musikken til kundene. I gamle dager var det forresten nesten bare israelsk radiomusikk i høyttalerne, men i disse tider med iPhone og Youtube finner man jo all slags musikk på en-to-tre.

Så kommer kaféverten bort til bordet mens vi nyter bourekas og kaffe. Han har noe å fortelle.

–Jeg slutter om et par–tre uker, sier Fredi Ben-Hur.

Selv ikke et krigsutbrudd ville vært mer overraskende.

–Ja, jeg slutter etter 41 år. Jeg er blitt trett.

Når Fredi Ben-Hur kommer med påfyll av sylteagurker og oliven, fortalte han at han er syk.

–Du har vel merket at kafeen har vært stengt et par måneder, sier han.

–Jo, svarte jeg.

Men Fredi Ben-Hur er en morgenfugl. Han åpner tidlig og stenger litt tidligere. Så jeg hadde vel tenkt at han nok hadde stengt for dagen når jeg kom litt sent for å se etter posten i boks 31204.

Ben-Hur er en høflig mann, meget forekommende. Han har stått på sin kafé i blå jakke, alltid klar til å servere, profesjonelt uten å si hverken for meget eller for lite. Men nå må jeg spørre hvem han er og hvor han kommer fra.

–Etter at jeg giftet meg, overtok jeg denne kafeen fra min svigerfar. 

Han finner frem kafeens visittkort. «Cafe Chen – Hjemmelaget siden 1961, kosher.» Jeg har alltid følt meg hjemme der. Kanskje minnet koppene om de som sto på vår gamle hytte. Atmosfæren var avslappet. På kafeen var det også gratis aviser til kaffestunden. Israels største betalavis Yediot Ahranot og gratisavisen Israel Hayom som er enda større. Jeg kan ikke lese hebraisk, men bilder forstår alle, og de gir en idé om hva som var nyheter i går.

–Er ikke dette Ron Arad, spurte jeg en gang kaféverten mens jeg studerte Yediot Ahronot. 

Han forklarte vennlig at dette er helt nye «gamle» bilder som er funnet frem.

Ron Arad var pilot på et israelsk fly som ble skutt ned over Libanon. Han ble tatt til fange, og ingen i Israel vet hvor det ble av ham.

Når jeg var alene på Chen Cafe og ville se folk haste forbi, satt jeg med ansiktet mot Jaffagaten. I gamle dager suste bilene forbi, nå ruller den elektriske bytrikken. Alltid pulserende liv av mennesker av alle slag som kom og gikk. Noen fra Innenriksministeriets visakontor kom innom for å hente lunsjen. Andre hadde fest og kjøpte israelske boller av mange slag som ble pakket i esker. I fryseskapet sto store kaker, både med og uten krem. Andre skulle bare ha et beger presset appelsinjuice eller  et plastbeger med kaffe med seg på veien. «Coffee to go».

Og så var det stamkundene. Voksne eldre menn som skulle ha bouregas. På veggen sto det håndskrevet plakat om at det ikke var kolesterol i dem. 

Så var det jeg og min kone som noen ganger brettet ut nyankommet KARMEL ISRAEL-NYTT for å evaluere og studere journalistikk, layout og trykk. Også en og annen utlending som ble i Israel, oppdaget kafeen og kom igjen og igjen. Men de store turistgruppene var det ikke plass til, og de hastet nok til mere fancy og dyrere steder. Cafe Chen var for lokalfolk.

–Hvor er du fra, spør jeg.

–Jeg ble født i Istanbul i Tyrkia. Vi bodde der til jeg var 14 år. Så flyttet vi til Israel. Jeg snakker bedre tyrkisk enn hebraisk, forklarer Ben-Hur på engelsk.

–Jeg har fortsatt familie i Tyrkia, sier han.

  Det er ikke så veldig lenge siden han besøkte dem, og han sier at han snart må en ny tur til Istanbul.

  –Hva arbeidet din far med?

–Han reparerte båtmotorer, forteller Ben-Hur.

Istanbul ligger langs nordkysten av Marmarahavet og er bygget på hver side av Bosporos. Det er forbindelsen mellom Asia og Europa.

–Nå skal jeg flytte tilbake til Bat Yam, hvor jeg kom fra, sier Fredi Ben-Hur.

Bat Yam er et sted i Tel Aviv-området som ligger ved sjøen. Der er hans israelske familie, og der er sjøen.

  Jeg betaler 40 shekel for lunsjen. 

Man blir nesten litt høytidelig når man vet at kafeverten i over 20 år skal slutte.

–Her har jeg gått i over 20 år, sier jeg.

–Ja, jeg vet det, kommer det Ben-Hur og han smiler lunt, slik han alltid har møtt alle mennesker som har kommet innom på sin vandring.

Det blir ikke noe håndtrykk og takk.

–Jeg har ennå åpent i to–tre uker til. Da overleverer jeg nøkkelen. Det er ikke mitt lokale.

Min kone og jeg går ut av kafeen. Jo, nå hører jeg det jeg la merke til da jeg kom inn. Mandolinene spiller i sordin. Det var derfor jeg la merke til dem da jeg kom.

Jeg forlater min stamkafé i Jerusalem stemt til mandolinenes sordin, men takknemlig til den israelske kaféverten fra Istanbul.

Vidar Norberg

(16.12.2019): Oljen fra Johan Castberg-feltet i Barentshavet skal ikke ilandføres til en terminal på Veidnes i Nordkapp, skriver Sagat på lederplass.

Dette er årets julegave fra det i hovedsak statseide Equinor (tidligere Statoil) til befolkninga i Nordkapp og resten av Finnmark. Oljeselskapet mener det blir for dyrt å bygge terminal på Veidnes, og de vil i stedet føre oljen sørover gjennom omlasting til havs.

I 2013 inviterte daværende Statoil til folkefest i Veidnes. Champagnen ble spretta og jubelen sto i taket. Nordkapp og Finnmark skulle endelig få nye, kjærkomne arbeidsplasser. Det hele viste seg altså å være et kynisk iscenesatt skuespill for å få lokal godvilje, slik at man sikret seg de nødvendige tillatelser.

Johan Castberg-feltet er antatt å gi i alt 47.000 årsverk i utbyggingsfasen, men bare 1.800 (3,8 prosent) av disse antas å komme i Nord-Norge. Videre antas at dette oljefeltet vil skape 1.700 varige årsverk nasjonalt. Men bare 500 av disse kommer i Nord-Norge, de fleste av disse i Harstad, hvor driftsorganisasjonen skal ligge.

I Finnmark er det kun Hammerfest som får varige arbeidsplasser. Forsyningsbasen er antatt å gi 30-45 årsverk, mens helikopterbasen vil gi 12-15 årsverk.

– Dette føles mest av alt som et stort bedrageri, hvor folk i Nordkapp og i hele Finnmark rett og slett er blitt lurt av Equinor. Med dette bør heller oljen bli liggende der den er, sier Nordkapps frittalende ordfører Jan Olsen (SV) til Ságat.

Stortingsrepresentant Ingalill Olsen (AP) fra Finnmark sparer heller ikke på konfekten.

– Sett i ettertid er det ingen tvil: Det statlige oljeselskapet lurte finnmarkingene! Ikke bare lurte, de rundlurte finnmarkingene, og vi lot oss lure, skriver Olsen i et åndfullt avisinnlegg.

Samtidig er det fint lite Finnmark kan gjøre, ved bruk av demokratiske midler. Regjeringa og stortingsflertallet har først politisk voldtatt og deretter kastrert Finnmark ved å tvinge fylket inn i et tvangsekteskap med Troms. Dermed finnes ikke noe demokratisk fylkesting som kan tale Finnmarks sak, for å stoppe røveriet av olje, gass og andre naturressurser.

Dette stiller også Sametinget overfor et viktig ansvar. Men da må Sametinget løsrive seg fra sin bedagelige rolle som statens dreng, og i stedet begynne å opptre i den mer krevende rollen som et urfolksparlament.

For flere år siden var det en fremsynt samepolitisk visjonær som tok til orde for at oljen i Barentshavet tilhører samene som urfolk. Dette fremsynte utspillet skapte riktignok storm, men det fikk frem viktige prinsipielle perspektiver. I dag er Sametinget stum som en østers i denne saken.

Verken oljen, fisken eller andre naturherligheter i Barentshavet er nasjonale ressurser. Dette er ressurser som tilhører samer og andre finnmarkinger i fellesskap. Uten Finnmark, ville ikke den vestlige delen av Barentshavet ha tilhørt Norge. Det bør man kanskje tenke litt nøyere over i Oslo, før det er for seint.

Hvis krefter utenfra skal drifte på våre naturressurser, må det skje på våre og ikke på storsamfunnets premisser. Et minstekrav må være at vi her nord skal ha vår rettferdige andel av de enorme verdiene som føres sørover ut fra Finnmark.

Vi ser helt klart konturene av en nøye planlagt og styrt utvikling, hvor målet synes å være at Finnmark og nordområdet skal avfolkes. Dess færre mennesker det er i nord, dess lettere blir det for storkapitalen å kunne hente ut de ufattelige verdier fra naturressursene i våre områder.

Aldri har presset på nordområdet sørfra vært større enn i dag. Same- og kvænfylket Finnmark behandles fortsatt som en koloni, som et u-land, hvor herrefolket i sør kan røve våre kulturelle, politiske og naturgitte verdier – og til overmål spytte oss i ansiktet.

Vi advarer mot konsekvensene av en slik barbarisk oppførsel! En dag vil Norge få rekylen fra nord midt i fleisen.

(PRESSEMELDING, 13.12.2019): Partnerskapet i Johan Castberg, bestående av Equinor, Vår Energi og Petoro, har studert utbygging av en nedskalert omlastingsterminal for olje på Veidnes i Finnmark. Konklusjonen er at det er for kostbart å bygge en terminal. Johan Castbergs eksport-løsning blir dermed direkte-til-marked, som beskrevet i plan for utbygging og drift (PUD).

I mars 2018 ble studien av en fullskala oljeterminal for Barentshavet lagt bort, og en ny studie med alternative løsninger for omlasting av olje fra Barentshavet via skipsanløp i Finnmark igangsatt. Det er studert flere løsninger som innebærer oljeomlasting fra skip-til-skip i fjord, eller ved et kaianlegg. Ingen av disse er lønnsomme.

–I en krevende periode for industrien har vi klart å utvikle Johan Castberg til å bli et lønnsomt prosjekt, men vi har ikke klart å utvikle en lønnsom eksportløsning for Castberg-oljen som inkluderer en terminal på Veidnes. Partnerskapet avslutter derfor arbeidet knyttet til oljeomlasting for Johan Castberg i Finnmark, sier konserndirektør for Teknologi, prosjekter og boring Anders Opedal i Equinor.

Det er tatt høyde for nåværende og framtidige volum i studiene. Med volumene fra Johan Castberg og Goliat er det økonomiske tapet før skatt beregnet til rundt 3,6 milliarder kroner sammenlignet med oljeeksport direkte til markedet. I et storvolumscenario, som inkluderer andre påviste volum fra Barentshavet, er det økonomiske tapet før skatt beregnet til i overkant av 2,8 milliarder kroner.

–For partnerskapet er det viktig at petroleumsvirksomheten bidrar til å skape lokale ringvirkninger. Vi har virkelig snudd hver stein for å finne økonomisk gjennomførbare løsninger for en terminal, men har ikke funnet grunnlag for å fortsette med prosjektet. Vi vil likevel fortsette arbeidet med å sikre lokale ringvirkninger og arbeidsplasser fra feltet både i utbyggings- og driftsfasen, sier Opedal.

Omlasting av olje i Finnmark har vært studert i flere omganger siden de første prosjektskissene til Johan Castberg-utbyggingen. Tidlige anslag antydet et langt høyere ressursanslag for Johan Castberg-området, men videre leting påviste ikke slike ressurser. Oljeprisfallet i 2014 og større usikkerhet knyttet til innfasing av framtidige volum fra Barentshavet, har bidratt til at det ikke har vært mulig å skape positiv nåverdi for en landbasert oljeomlasting i Finnmark. Beslutningen om å ikke bygge en omlastingsterminal på Veidneset er tatt av partnerskapet.

Ringvirkninger
Samlede regionale sysselsettingsvirkninger i Nord-Norge i utbyggingsfasen av Johan Castberg er beregnet til om lag 1.750 årsverk, hvorav i overkant av 700 årsverk i Nord-Troms og Finnmark. Årlige, regionale sysselsettingsvirkninger i driftsfasen er beregnet til om lag 470 årsverk i et normalt driftsår, hvorav 265 årsverk i Nord-Troms og Finnmark.

Forsynings- og helikopterbasen for Johan Castberg i både utbyggings- og driftsfasen er lagt til Hammerfest, og driftsorganisasjonen er lagt til Harstad. Prosjektet vil fra årsskiftet være i gang med en fire år lang borekampanje for å bore til sammen 30 brønner på feltet. Boreriggen Transocean Enabler vil også ha sin forsyningsbase i Hammerfest.

I tillegg planlegger Castberg-partnerne opptrapping av kapasiteten for beredskapstrening og maritim trening for aktivitetene i Barentshavet. Partnerskapet har til hensikt å benytte egnede fasiliteter i Honningsvåg og er i dialog med mulige lokale samarbeidspartnere. Det forventes at driften vil gi grunnlag for 5-10 lokale årsverk. Oppgraderingen vil særlig dekke behovet knyttet til Castberg-utbyggingen.

Johan Castberg har som et uttalt mål at en så høy andel av offshore-organisasjonen som mulig skal ha bostedsadresse Finnmark.

Partnerskapet i Johan Castberg omfatter Equinor 50 prosent, Vår Energi 30 prosent, Petoro 20 prosent.

Pressemeldingen er hentet fra Radio Nordkapp

(12.12.2019): Finnmarkingene er ikke lenger herrer i eget hus, men blir nå redusert til husmenn under tromsværinger og samer bosatt i sør, skriver Ságat på lederplass.

Stortinget vedtok tirsdag å endre finnmarksloven, slik at styre og kontrollorgan i Finnmarkseiendommen (FeFo) ikke lenger skal ikke lenger velges av finnmarkingene sjøl. Fremtidige styrevalg skal foretas av et nasjonalt organ (Sametinget) og et regionalt organ (Troms og Finnmark fylkesting), hvor Finnmark er i mindretall begge steder.

Med dette har Stortinget igjen svingt sin nådeløse og uvennlige pisk over det hardt prøvede folket i same- og kvænfylket Finnmark. Det spesielle nå er at også den rødgrønne opposisjonen har stemt unisont for regjeringas forslag. Dermed har en enstemmig nasjonalforsamling med et pennestrøk faktisk omgjort finnmarksloven til en ny kolonilov.

AP, SP og SV sier i komitéinnstillinga seg enig med Finnmark fylkeskommune som mener at regjeringas lovforslag ikke er tilstrekkelig utreda. De tre partiene, som har flertall i kommunalkomiteen, refser endog regjeringa for ikke å ha vurdert fylkeskommunens alternative forslag på en god nok måte.

Særlig fylkeskommunens innspill om en kommunemodell burde vært vurdert på en grundigere måte, påpeker det rødgrønne komitéflertallet. De mener også at lovproposisjonen er mangelfull når det gjelder vurderinger av de prinsipielle sidene rundt selve intensjonen med finnmarksloven.

Likevel ble ikke proposisjonen sendt tilbake til regjeringa, men tatt til realitetsbehandling uten at alternative forslag ble fremsatt. De rødgrønne unnskylder seg med at de er imot tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark, slik at lovendringa «bare» vil være en midlertidig løsning til frem til fremtidig oppløsning av fylkessammenslåinga.

Regjeringspartiene Høyre, FrP og KrF vil ikke bruke ressurser på å utrede kommunemodellen. De hevder dette vil bli både komplisert og kostnadskrevende. Et eget regelverk, egen administrasjon og egne budsjetter vil skape mer unødvendig byråkrati, påstår regjeringskameratene.

Det interessante her er at både FrP og Venstre tidligere har programfestet nettopp kommunemodellen, den gang de var i opposisjon. Men når man tar sete i en regjering, har man gjerne rakettfart bort fra tidligere valgløfter og programerklæringer.

Stortinget gjør to svært alvorlige overtramp her. For det første overkjører man Finnmark fylkesting som det representative organet for folket i Finnmark.

For det andre ser Stortinget helt bort fra at det private rettssubjektet FeFo lider alvorlig under mangelen på en ansvarlig og demokratisk valgt generalforsamling/selskapsmøte som kan velge styrende og kontrollerende organer, samt treffe overordna strategiske valg og beslutninger. Ikke minst i den famøse Nordkapp-saka er det synliggjort for hele verden hvordan dagens FeFo-system sliter og totalt mangler tillit hos folket og kommunene.

Det er urovekkende at regjeringspartiene kan komme med direkte svada-argumenter for å forhindre utredning av en demokratisk kommunemodell. Det er heller ikke særlig betryggende at de rødgrønne dilter viljeløse etter regjeringa her.

Når folket i Finnmark er de rettmessige privatrettslige eiere av grunnen i Finnmark, må det være eierne sjøl – og ikke nasjonen Norge – som skal bestemme hvordan grunnforvaltninga skal organiseres, og hvem som skal styre. Stortinget har her gjort seg skyld i nye stygge overtramp med overstyring og umyndiggjøring av de reelle rettighetshaverne.

Stortinget har kort og godt ingen legal rett, verken juridisk eller moralsk, til å vedta lover som fratar finnmarkingene råderetten over egne privatrettslige rettigheter, og overfører den til maktbaser sør for Finnmark. Det er en ny politisk voldtekt av nordområdet.

Samtidig merker vi oss at mens kommunalkomiteen gir katta i Finnmark, er man veldig opptatt av å stoppe Statsbyggs planlagte salg av øyer i indre Oslofjord. Allemannsretten til folket i indre Oslofjord må man ta vare på, samtidig som man fortsetter sitt samvittighetsløse råkjør mot «finnan» i nord. Det viser hvor Norges nasjonalforsamling har sitt fokus. En skikkelig skamplett for nasjonen!

Av Arne Pedersen

Repparfjorden er et viktig gyteområde for fisk. Dette er oversett og ikke utredet forsvarlig, likevel sier myndighetene ja til gruvedrift. Norges Kystfiskarlag er alvorlig bekymret.

Nylig ble Nussir ASA gitt driftskonsesjon og tillatelse til å deponere store mengder gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark.

Norges Kystfiskarlag er svært bekymret for virkningene av tiltaket og mener det er behov for en bedre og mer helhetlig forvaltning av fjordene og fiskeriressursene våre.

Tillatelsene til utslipp i Repparfjorden innebærer at det vil kunne bli deponert inntil to millioner tonn gruveslam og tungmetallholdig avfall årlig i inntil 30 år. Selve sjødeponiet vil utgjøre så mye som åtte kvadratkilometer. Analyser gjort av Havforskningsinstituttet viser at partikler vil kunne spre seg over et betydelig større område. I områdene som dekkes av gruveslam vil bunnfauna og fisk forsvinne, men også store deler av den øvrige fjorden vil kunne bli negativt påvirket under driften og i lang tid etter at driften er avsluttet.

Regjeringen har erkjent at tiltaket vil ha negative miljøvirkninger, men viser til at regjeringen har vurdert at miljøpåvirkningene er akseptable sett i sammenheng med de fordelene tiltaket vil ha for næringsgrunnlaget i nord, for utvikling av lokalsamfunn og arbeidsplasser.

For Norges Kystfiskarlag er dette ikke akseptabelt fordi dette rammer gytefelt til flere fiskeslag. Kysttorsken er rødlistet. Regjeringen har forpliktelser seg til å lage en gjenoppbyggingsplan for kysttorsk. Tillatelsen til utslipp i Repparfjorden virker stikk i strid med denne forpliktelsen.

Kystfiskarlaget er bekymret både for den trenden vi allerede ser når det gjelder forvaltningen av norske fjorder og for forvaltningen av den fornybare ressursen som fiskeri representerer. Kystfiskarlaget mener at regjeringen i altfor liten grad har vektlagt den betydningen Repparfjorden og fjordene generelt har for rekrutteringen til fiskebestanden, og de forpliktelsene Norge har til å redusere forurensing og utslipp til fjordene.

Det er lite kommunisert at Repparfjorden utover å være nasjonal laksefjord også har en svært viktig rolle som gyteområde for både skrei og kysttorsk.

Havforskningsinstituttets kartlegging av torskens gyteområder, viser at det i hovedsak er på fjordsystemene at torsken gyter og har sitt oppvekstområde. Gyteområdene er verdsatt ut fra eggtetthet og spredning og viktigheten den har for torskens reproduksjon. Repparfjorden er gitt høyest verdi og kategorisert som en nasjonalt viktig gytefjord for torsk. Nylige undersøkelser viser at en stor del av gytingen pågår i selve området som er satt av til deponering.

Artikkelen er sakset fra Sagat.no.