Kommentar

Av Ingalill Olsen, (Ap), stortingsrepresentant fra Finnmark

13. desember 2019 kom meldinga fra Equinor (ex Statoil) om at oljen IKKE skulle ilandføres, men derimot føres rett sørover. Castberg-oljen er eksempelet på det ultimate sviket overfor Finnmarks innbyggere og nå er det bare et folkelig raseri igjen! Men vi har flere skuffelser å by på; Nedleggingen av Andøya Flystasjon, uten tilstrekkelig omstillingsmidler til Andøy-samfunnet, plager ennå Nord-Norge. Man kan spørre seg om flyttinga framstår som militært klokt i dag? Det er det høyst ulike syn på.

Bygging av Nord-Norge-banen kom endelig i fokus under valget i 2019, men mange var raske med å skyte ned hele prosjektet som altfor dyrt med sine 130 milliarder. Det er korrekt at det er dyrt, men landet har da løftet frem andre dyre prosjekt uten denne påholdenheten. Her kan ferjefri E39 være et godt sammenligningsgrunnlag knyttet til kostnader.

Det er ikke bare Statoil/Equinor som har lurt den nord-norske befolkningen. Røkke, med sin bløff om en «samfunnskontrakt» kom lettvint til store deler av norske trålkonsesjoner. Samfunnskontrakten gjaldt ikke, uansett lovnader, og han solgte de glatt videre, med god fortjeneste.

Lærerutdanninga på Nesna er nedlagt, selv om vi mangler mange lærere i nord. Det er ikke så lett å forstå, når man vet hvor stort behovet for lærere er.

Det er stor frustrasjon knyttet til statens sentralisering av funksjoner. Det fører til at mange distriktskommuner mister kompetansearbeidsplasser knyttet til skatt, politi o.l.

De siste måneders situasjon knyttet til luftambulansetjenesten i nord, er et annet eksempel som endte med at Helse Nord måtte sette krisestab i jula. Man kan lure på om slik situasjon hadde fått utvikle seg slik hvis den hadde vært lokalisert lengre sør?

Regionreformen er et annet grelt eksempel på statlig overkjøring av de lokale interessene. Norges desidert største fylke, Troms og Finnmark, er et eksempel på det. Begge fylkene var imot sammenslåing, og i Finnmark stemte hele 87 prosent mot sammenslåing. Allikevel vedtok et knapt stortingsflertall fra H, FRP, KRF og V at fylkene skulle slås sammen. Det var totalt uinteressant hva de som bodde der mente. En av årsakene til den massive motstanden var de enorme avstandene. Det er lett å sitte i Oslo å tegne kart hvis du selv slipper å forholde seg til de nye grensene og hva de betyr i praksis.

ABE-reformen (avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen krever kutt på 0,5 prosent hvert år) virker også sentraliserende. Det er lettest å kutte lengst unna Oslo, og det betyr at distrikts-Norge tappes for offentlige arbeidsplasser. Vi ser det i Mattilsynet, Skatteetaten, Fiskeridirektoratet og andre offentlige tjenesteytere.

Nord-Norge har store naturressurser; fisk, olje og gass, mineraler, vind-ressurser, vannkraft og sjøareal til oppdrett. Vi har i tillegg vill og vakker natur som turistene strømmer til. Sett i det perspektivet kan man spørre seg om hvorfor det føles som om Norge er to land, ett i sør og ett i nord? Hvorfor føler stadig flere av den nord-norske befolkningen at avstanden mellom nord og sør stadig øker? Og kanskje det mest ubehagelige spørsmålet av alle – hvor kommer forakten for Nord-Norge fra? En forakt både jeg og andre kjenner på.

Jeg tror jeg vet hvor den kommer fra. Den siver ut fra styrerommet i Equinor etter at de hadde greid kunststykket å få den nord-norske befolkninga positiv til utbygging av Johan Castberg, og ikke oppfyller lovnadene sine. Den siver også ut fra olje- og energiministerens kontor når ministeren ikke evnet å gi Equinor beskjed om å oppfylle de forventningene selskapet selv hadde skapt. Dobbelt tragisk er det når ministeren selv kom fra Nord-Norge. Er det noen som tror at en minister fra eksempelvis Sunnmøre hadde tillatt en slik behandling av sitt eget fylke?

Forakten siver ut fra Kommunaldepartementet når ministeren forteller oss at Troms og Finnmark fylke blir en mer velfungerende tjenesteyter, og at vi får bedre tjenester når avstandene øker for de som bor der.

Forakten sitter i veggene i Stortinget når et knapt flertall vedtar fullstendig dysfunksjonelle regioner, som ikke de selv forsvarer nå i ettertid, og hvor de i tillegg var fullstendig uinteressert i å høre på de som ble berørt.

Når sentrale aktører og myndigheter sprer forakt for sitt eget folk siver den ut i avisredaksjoner, på arbeidsplasser, den bearbeider og forsterker ei oppfatning av ei nord-norsk befolkning som ikke vet sitt eget beste, som må bestemmes over sørfra og som stadig vekk umyndiggjøres.

Men den gjør også noe med oss som bor i nord. Vi blir ikke en bedre utgave av oss selv. Vi har sett det i debatten om regionreformen eksemplifisert med organisasjonen «For Finnmark» som har tillatt grov hetsing av politikere fra Finnmark som var mot sammenslåing, men forholdt seg til Stortingets vedtak og deltok i fellesnemnda. Dersom fylkespolitikerne ikke hadde gjort det, hadde det satt alle ansatte i Finnmark fylkeskommune i en ekstrem situasjon knyttet til ansettelser og lønn.

Vi ser det i lokaliseringsstrider. Vi krangler om å få flyttet tjenester fra et sted i nord til et annet, og slik bidrar vi til at vi alle blir enda større tapere. Vi ser det i konflikten mellom Bodø og Tromsø. Byene som skulle være våre «motorer» som skulle løfte den nordlige landsdel, istedenfor å krangle.

Forskjellen mellom nord og sør viser seg også tydelig i holdningen til Russland. I nord er landet vårt naboland. I sør er landet en ikke-alliert stat. I nord er det landet som frigjorde Øst-Finnmark etter krigen, og som vi ganske vellykket forvalter en felles torskestamme sammen med. I sør er dette ikke fremst i pannebrasken, noe som kanskje ikke er unaturlig sett fra et avstandsperspektiv. I et sikkerhetsperspektiv er det umåtelig viktig at Øst-Finnmark er befolket for at vi skal med rette kunne hevde våre territorielle rettigheter overfor vår nabo i øst. I det perspektivet har myndighetene et særlig ansvar for å bidra til bosetting i Øst-Finnmark.

Hvis en del av landet blir råvareleverandør, og andre deler av landet får profitten knyttet til råvaren, oppstår det en skjevhet mellom deler av landet. Vi ser det i mange land, men Norge er kanskje det landet som burde ha best forutsetning til å unngå det.

Jeg verken mener eller tror at jeg har svaret på alt, men jeg kjenner på frustrasjonene i nord, og vet at jeg peker på en holdning mot oss i nord som mange kjenner gufset av. Vi får ikke nyttiggjøre våre muligheter, og i den grad nordnorske naturressurser benyttes, blir det ikke tilstrekkelig ringvirkninger igjen i nord. Slikt skaper urettferdighet!

Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.

Av Vidar Norberg

Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre viste mer forståelse for en muslimsk ISIS-kvinne i Syria enn for befolkningen i Finnmark og Troms. Med makt tvang regjeringen igjennom en sammenslåing av Finnmark og Troms. Folks slit og arbeid i karrig jord var ikke verdt noe. Historie, tradisjon og ønsket om å beholde lokaldemokratiet betød intet. Men da en muslimsk ISIS-kvinne ville til Norge, var det viktigere enn å beholde FrP i en flertallsregjering.

Erna Solbergs omsorg for et ISIS-barns sykebehandling synes å være større enn ambulansefly for store deler av Nord-Norges befolkning.

Hvor går demokratiet?

Av Vidar Norberg

«Årboka for Lofoten 2020» fra Eilertsen Forlag er noe mer enn en helt vanlig bygdebok. Den kan ha allmenn interesse for lesere som er interessert i mennesker og den gode historie.

Lofoten er ikke ulikt Finnmark. Det handler om fisk, moloer, veier og kampen for tilværelsen i små fiskevær. De fiskevær som ikke fikk følge med på utviklingen da vei og fremskritt kom til de andre bygdene, er en saga blott.

Dessuten har «Lofotboka» en sjanger som var populær på 1970- og 1980-tallet. Det handler om sliteren. I årets utgave kan man lese en gammel historie fra 1986 om ho Lydia Lauritsen som kom fra Kiberg. Som ungjente flyttet hun til Lofoten og ble gift med Hans. De bosatte seg på Reine.

–E reiste frå Indre Kiberg da eg va 19 år, og nu har eg bodd i Lofoten i 65 år. De første åran bodde vi lenger inne i fjorden. Å, e vantrivdes der inne så e kan ikkje få sagt det. Han Hans, man’ min, for bort på feske det meste av vinteren, og e satt aleina igjen med ungan, men du – e vantrivdes så e trudd e sku bli gal. Du veit e va jo vant te folk i værret heime i Indre Kiberg.

Hun fortalte til journalist Hans Kr. Eriksen at etter mange år borte kjente hun ikke mange i Kiberg. Det var ikke noen å dra til.

Hun var av finsk avstamning. Pikenavnet var Hilja Lydia Halvari. Hun mistet flere brødre under krigen. Og dermed er hun plassert, også i Årboka for Lofoten.

–Ja du, e har det godt. E har lagt alt i Guds hand, sa Lydia til slutt.

Sagaen om Måstadfolket ble kjent gjennom Pål Espolin Johnsens bok «Alt for Norge» i 1975. Den boken er et møte Magda Nikolaisen på Måstad i Værøy som ble helt avfolket i 1974. Det er en bok om slit i båt og heim, fattigdom, forlis og fraflytting for mennesker av en annen støpning enn det som er vanlig i dag.

Årboka for Lofoten 2020 gir også en presentasjon av forfatteren Pål Espolin Johnsen. Han har en lett og artig penn i møte med vanlige hverdagsmennesker som er blitt formet av hav, vær og hardt arbeid. Hans første bok het «Ka du trur? Epistler nordfra». Forfatterskapet startet med at han var vikar for lensmannsbetjenten i Måsøy. 

–Jeg begynte å skrive om disse menneskene i dagboksbrev hjem til mine foreldre sørpå. Da jeg kom hjem, lå det hundre maskinskrevne sider og ventet på meg.

–Pål, du må skrive bok, sa mor.

Slik ble det.

Finnmarkinger som er interessert i gamle dager i Havøysund, Rolvsøy, Ingøy og Honningsvåg, vil få en artig uhøytidelig reise i «før i tia», en tid som neppe kommer tilbake.

Men Årboka for Lofoten handler aller mest om Lofoten. Der er kampen for fiskevær og bygd ikke slutt. Myrland ligger ytterst ved Storhavet. Plassen er fortsatt befolket. Selv om landskapet ligger mektig ut mot storhavet, er det ikke mange som flytter dit for naturopplevelsens skyld. Tvert imot er folk litt glade når barnebarna ikke kommer. For veien er rasfarlig, fryktelig farlig.

Jon Olav Larsen skriver om Arne og Aud Nilsen på Myrland. Om barndomsveien, da man strevsomt gikk over fjellet til internatskole i 14 dager. Det handler om kjærlighet. Fremgang fra ei ku til sju melkekyr, fiske og en hyggelig krå som gir ly for vindene i pensjonisttilværelsen. 

Etter 40 år med sau har Trond Kristoffersen lagt ned saueholdet på Myrland. Fjøsen er blitt til garasje. Bandomsheimen solgt til en utlending som har lovet å bo der. Da blir det lys i vinduene.

Historien om Myrland er litt i samme sjanger som Johnsens historier, men mer seriøs enn «Ka du trur». Det var en vakker fortelling. Man blir nesten glad i stedet etter å ha lest om natur og folk der ute i havgapet. Innslag av nordlandsk dialekt gjør at man kommer nær menneskene. Man fornemmer folkets tale når de sier «da var det ei sånn flu, et skjær som sjyen skjølla over, som lå og brøyt utfor moloen…», «Mannfolkan torva opp lumpen, og hiva han opp på kanten». Det er så nordlandsk som det kan bli. Fuglenes tale var også ny, «fiskemåsens gjalling».

Det partipolitiske gjallinga på Røst enda lenger ut i havet har visst stilnet noe av. Nå er det felleslistene som dominerer i kommunevalgene fordi folket er lei av partiene. Kanskje skyldes det havneutbyggingen til 157 millioner som er skjøvet frem til 2024–2028, kvoter som forsvinner og mindre fiskefangster. Det kan også dempe måsens gjalling på Røst.

At det gikk mot en ny tid i øyriket ute i havet, må vel flere ha forstått. Også den kjente redaktøren av det som en gang var hele Nord-Norges avis. Redaktør Bjørn Paulsen i Lofotpostem engasjerte seg alt på 1960-tallet for turismens sak. En historie fra A-Magasinet viser at Paulsen, formann i Lofoten Reiselivsforening, var fremsynt da han arbeidet for turismen til Øyriket i havet. Og i dag huser kanskje ikke rorbuene, fiskere og engnere, men turister av alle verdens slag. Sykestua på Reine ble bygget for fiskere. Der er det kaffebar og salong for turister.

Før i tiden var det kanskje ikke så mange av lokalbefolkningen som så nytten av bratte flåg og lofotvegger, de mektige fjellene som gjør øyriket så malerisk. Men nå har Brice Duvernai og Marck Humbert tatt ferie fra de franske alpene for en stakket stund for å klatre opp i Småtiden på Austvågøya for så å sette utenfor brattbakkene. Den toppturen skal visst gi en spesiell følelse, særlig om man våger å kjøre på ski gjennom smale fjellkløfter. Helt ufarlig er det neppe.

Dette er ikke første gang Årboka for Lofoten 2020 har hatt en kristelig historie. Denne gang presenterer de Metodistkirken i Svolvær, bygget med amerikansk støtte og tatt i bruk i 1957, i en tid da det var 40 fiskemottak på land og i tillegg til oppankringshavn for oppkjøpsfartøy.

Gunnar Andersen har vært pastor i 17 år, uten lønn. Han har også åpnet Metodistkirken for andre. Baptistmenigheten med folk fra Myanmar (Burma) bruker den. Svolværs nye menighet er ifølge artikkelforfatteren Knut H. Johansen Den lutherske kirke i Norge. Den startet med Messiaskirken i Oslo og er i liket med turistene den aller seneste nykommer i Øyriket. Men tro og lære er gammeldags, den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelse, Martin Luthers lille katekisme og den augsburgske bekjennelse samt Concordieboken.

Når det gjelder «Lofotboken», kan man ikke si annet enn at den er givende lesning. Man blir dratt med til boken er lest, fordi den er full av gode, ofte velskrevne historier. Flere hentet litt utenfor allfarvei i tid og geografi, et stykke fra sosiale mediers selfiebilder. Årboka er også en billedbok. Svært gode «lofotbelleda».

Man får håpe at redaktør Magnus E. Eilertsen klarer å dra i land flere slike fangster.

(08.01.2020): Departementet har bedt Miljødirektoratet om å vurdere å ikke åpne for sjølaksefiske i inntil fem år av gangen, i områder der dette anses nødvendig av hensyn til lokale laksebestander. Bakgrunnen for utspillet oppgis å være mangel på kunnskap om omlag 250 av de rundt 450 laksebestandene i Norge.

–Det genetiske mangfoldet av villaks i Norge er unikt, og mangelen på kunnskap om de små og sårbare bestandene gjør at vi må ta ekstra forholdsregler for å unngå overbeskatning, sier statsråd Ola Elvestuen (Venstre).

Departementet er lite konkret med å signalisere i hvilke områder man ønsker å stoppe laksefisket. Men direktoratet blir pålagt å legge vekt på mangelen på kunnskap samt føre-var-prinsippet i sine vurderinger.

Samtidig understreker departementet at det i sjøsamiske områder i tillegg skal tas hensyn til sjølaksefiskets betydning for det samiske kulturgrunnlaget. Miljødirektoratet blir også pålagt å ivareta Norges internasjonale forpliktelser overfor samene som urfolk.

Statsråd Elvestuen presiserer overfor Ságat at det skal tas spesielle hensyn i sjøsamiske områder. Her skal det være en betydelig høyere terskel for å stanse sjølaksefisket, nettopp for å ivareta den samiske kulturarven og utøvelsen av tradisjonell samisk kultur.

Det er svært positivt at statsråden nå kommer med en slik klar og utvetydig presisering. Vi har et bestemt inntrykk av at reguleringene hittil har hatt et ensidig formål om å forskyve ressursuttaket mellom ulike fiskergrupper. Altså å tilgodese sportsfisket, samtidig som tradisjonelt fiske i sjø og elv begrenses urimelig hardt.

Reguleringene av laksefisket må baseres på en balansert forvaltning, med en rimelig fordeling av de høstbare ressursene mellom sjø og elv. Der hvor lokale bestander er presset, må byrdene fordeles slik at tradisjonelle lokale rettshavere prioriteres fremfor turister.

Like viktig som å få oversikt over laksebestandene, er det å få kunnskap om hva som utgjør de reelle trusler for laksen. Til nå har det vært for enkelt å stramme inn tradisjonelt laksefiske i sjø og elv, samtidig som turistfisket har fått ekspandere eksplosivt. Effekten av ulike offentlige tiltak som fredning av laksepredatorer må også klarlegges.