Kommentar

Av Vidar Norberg

Når kommuneøkonomien blir skakkjørt og skral, er det lett for flertallet å ofre de små skolene. Det er forlydender om at skolene i Børselv i Porsanger og Jarfjord og Jakobsnes i Sør-Varanger kan bli lagt ned. Det er sikkert noen som vil legge ned i Gamvik også for å styrke Mehamn.

Dette er som å stjele roårene fra en robåt som alt strever mot vinden på sjøen. I verste fall går det mot forlis med både folk og båt. I beste fall blir det en seigpining til bygda er død og fraflyttet.

At kommuner synes dette er en grei løsning å ty til, viser en kynisk holdning. Man har ikke kommuner for å karre til kommunesenteret, men for å fordele knappe goder slik at alle kan leve. Det siste man må ta, er skolene.

Det er mulig at man trenger en eller annen reform, slik at foreldre og bygdesamfunn selv kan få større ansvar for elevenes skolegang. Det må ikke bli slik at man tror skolegangen nødvendigvis blir bedre om man flytter elever fra en liten skole for at de skal «sosialiseres» i en litt større skole. Tanken er mest sannsynlig bare et politisk plaster på en dårlig samvittighet som verker når kommunen har begått et overgrep.

At regjeringen ikke vil arbeide for skoler til alle småsamfunn, er ingen hemmelighet. Men kommunene bør forsøke å bevare skolene, så lenge barnefamiliene ønsker det. Skoler er det siste som bør legges ned.

De som flytter fra en døende bygd, reiser ikke nødvendigvis inn Lakselv, Kirkenes eller Mehamn. De kan dra mye lenger. Og da blir nedleggelse av småsamfunn på sikt en utarming av kommunesenteret.

Av Vidar Norberg

Mehamn er blitt et utstillingsvindu for de borgerlige partiers styrte avvikling av Finnmark fylke. Denne politikk fikk en ny bekreftelse da Ella Pedersen på nesten 90 år ikke fikk hjelp av lensmenn, hverken før eller umiddelbart etter besøk av innbruddstyv.

Det meldes om økt bruk av narkotika, biler som kjører for fort og drosje som ikke tør kjøre i helgene etter at regjeringens nærpolitireform ble en realitet i Mehamn. Folk har ikke beskyttelse fra ordensmakten når de måtte trenge dette. Det har også vært narkotika i Børselv og nå trues skolen der. Slikt skaper utrygghet og lite bolyst. Det forstår sikkert Solberg-regjeringen. Dette er nok en seigpining av små utkantsamfunn.

Et fiskebruk i Mehamn har visst også blitt nødt til å sende noen av sine maskiner ut av fiskeværet. Trålerkvotene forsvant for flere år siden. Når man kjøper fisk, står det fisket i Barentshavet, pakket i Kina. Det er ikke kvinner som skjærer filet lokalt. Kvotebaronene har overtatt en stadig større andel av fisken som selges til den beste prisen langt fra der fisken fiskes og folket bor. Unge må gå på land. I gamle dager delte myndighetene ut båter. Nå kondemnerer man båter og små kvoter.

Nå ønsker storkapitalen også at ilandføring av olje ikke skal skje til Veidnes i Nordkapp. De mener det er billigere å sende den til Mongstad i Erna Solbergs eget fylke. Det er som i gamle dager da tørrfiskepengene fra Nord-Norge var med på å bygge opp både Bergen og Trondheim.

Vadsø har heller ikke kommet godt ut av det med regjeringen. Skal man tro pressen, legges butikker ned i fylkeshovedstaden som utarmes. NRK forsvant uten at myndighetene grep inn. Det kan jo hende at fylkeshovedstaden får noen flere kroner å forvalte, kanskje av pendlerfunksjonærer fra Troms. Det er jo nettopp en avvikling av Finnmark fylke den borgerlige regjeringen med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti legger opp til med tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Rogaland slapp tvangssammenslåing, men der står Høyre og KrF langt sterkere enn i Finnmark fylke.

Det er grunn til å frykte at hadde ikke Grunnloven hindret det, så hadde noen av de 19 valgdistriktene blitt slått sammen. Det ville trolig rammet Finnmark. I USA har hver delstat to representanter i Senatet som har siste ordet. Det sikrer rettferdighet, ellers kunne kanskje noen ytterst få folkerike stater bestemt over alle de andre statene. Det ville sikker gledet de borgerlige partier om storbyene fikk enda flere representanter på Stortinget. Da kunne regjeringen sikkert tatt sørover enda mer skatter på det som går godt i nord.

Noen har hevdet at Solberg-regjeringen også ønsker å overta mer av nordområdepolitikken. Da er det grunn til å frykte enda mer boikott av Russland, mindre handel for Finnmark med et enda dårligere forhold til naboen i øst. Av og til kan man få en fornemmelse av at den borgerlige regjeringen oppfører seg som en kolonimakt overfor Finnmark og en stormakt overfor Russland. Det er litt rart at KrF som angivelig kjemper for de svake i samfunnet og andre land langt unna Norge, ikke eier samvittighet for sitt eget folk.

Folk i Norge burde ha rett til å få bo hvor de vil i kongeriket Norge. Staten burde være forpliktet til å sørge for noen grunntjenester. Men det ser det ikke ut til at regjeringen støtter dette i jakten på det de mener er stordriftsfordelene for de store. Solberg-regjeringen driver nå med en slags seigpining av distriktene. Mehamn er blitt et lite utstillingsvindu for denne politikken.

H.M. Kongens tale på torget i Kirkenes i anledning 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 2019.

Utenriksminister Lavrov,
Statsminister,
Kjære alle sammen,

75 år har gått siden den norske lokalbefolkningen i Øst-Finnmark kunne ønske sine sovjetiske frigjørere velkommen. Endelig så vi begynnelsen på slutten av krigen. Endelig kunne vi planlegge for en fredelig fremtid.

Her i nord satte krigen dype spor. Dypere enn andre steder i landet. Byene i Øst-Finnmark ble kraftig bombet. En hel landsdel ble svidd av. To tredjedeler av befolkningen ble tvangsflyttet.

Andre måtte skjule seg under kummerlige forhold. Kvinner og menn, barn og gamle.
Antallet okkupanter var større per innbygger i Finnmark enn i resten av landet. Tvangsflyttingen og nedbrenningen høsten 1944 påførte sivilbefolkningen i vår nordligste landsdel store lidelser.

Jeg husker godt fortvilelsen over ødeleggelsene min farfar og far gav uttrykk for da de besøkte Finnmark etter krigen. Og som vi alle vet, var ikke lidelsene over med krigens slutt. Folket her i nord fortjener heder for sin store innsats med den møysommelige gjenoppbyggingen etter totalødeleggelsen.

Mange opplevde dessverre også å bli mistenkeliggjort og overvåket gjennom flere tiår, på grunn av sitt nære forhold til vårt store naboland i øst. Den tilleggsbyrden dette la på enkeltmennesker – ja på en hel landsdel – i en tid som allerede var svært tung, kan vi knapt forestille oss. Dette har preget familier i flere generasjoner.  

I dag minnes vi alle dem som bidro til frigjøringen av Øst-Finnmark.

Sluttoffensiven i nord kostet over seks tusen sovjetiske liv. Flere minnesmerker i Petsjenga og Sør-Varanger forteller om alle dem som ofret sitt liv for vår frihet.

I løpet av krigen ble også nesten 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. Over 13.000 av dem fikk aldri vende hjem, men hviler i norsk jord.

Norge vil aldri glemme sovjetarmeens krigsinnsats. Vi vet hvilke tap og ofre den krevde. De mange soldatene som deltok på sovjetisk side er også våre helter. Begivenhetene for 75 år siden gir kraft og inspirasjon til naboskapet som i århundrer har vært preget av fred mellom våre to land.

Vi har avklarte grenser både til lands og til vanns. På grunnlag av disse grensene har vi bygget et samarbeid tilpasset vår egen tid. Vi har alltid satt våre felles interesser i sentrum.

Slik har vi bygget opp et samarbeid til nytte for begge land, til tross for at vi til tider har valgt ulike veier. Her i Kirkenes opplever vi et yrende folk-til-folk-samarbeid, en blomstrende grensehandel og flere hundre tusen grensekrysninger i året.

Slik vi en gang hadde en felles interesse av å få slutt på krig og okkupasjon, har vi nå felles interesse av viktige spørsmål som gjelder vår fremtid. For eksempel det samarbeidet vi har innledet om marin forsøpling i våre felles havområder. Eller beredskapsøvelser som «Barents rescue», som gjør oss i stand til å håndtere kriser og ulykker sammen.

Nettopp gjennom samarbeid kan vi best hedre minnet til alle dem som bidro til frigjøringen av Øst-Finnmark for 75 år siden, på norsk og sovjetisk side. Vi deler ikke bare en grense her i nord. Vi deler også interesser og fremtidshåp.

Til våre gjester vil jeg gjenta det som står på minnesmerket over falne sovjetiske soldater på Vestre gravlund i Oslo: «Norge takker dere». Dette står hugget i stein.

Og til folket her i Øst-Finnmark vil jeg si: Takk for motet, handlekraften og utholdenheten deres – både gjennom krigsårene og tiden etter.

Jeg ønsker alt godt for feiringen av freden som kom hit til Øst-Finnmark i oktober 1944.

Statsminister Erna Solbergs tale ved markeringen av at det er 75 år siden frigjøringen av Øst-Finnmark, 25. oktober 2019.

Av statsminister Erna Solberg

Deres Majestet,

Utenriksminister Lavrov

Deres Eksellenser

Og ikke minst – kjære veteraner

Kjære alle sammen!

Velkommen!

Bures boahtin!

Dobro pozjalovat!

Vi hedrer i dag alle de falne og de som deltok i frigjøringen fra den tyske okkupasjonsmakt her i Øst-Finnmark. En oktoberdag for 75 år siden krysset sovjetiske styrker grensen til Norge. Sovjetarmeen hadde innledet sin operasjon for frigjøringen av Øst-Finnmark. De hadde allerede slått fienden tilbake fra Kola-halvøya. Tapre marsjerte de videre mot Bjørnevatn og Kirkenes. De ble møtt av en landsdel i brann. En befolkning som fryktet for sine liv. Drevet bort fra sine ødelagte hjem, bort fra sine kjære. Med soldatene kom håp og tro. Norske fiskebåter sørget for at soldatene tok seg raskt over fjordene. Langsomt vokste en overbevisning frem. Om at år med okkupasjon og ødeleggelse kunne ta slutt. Om at freden var innen rekkevidde. 25. oktober 1944 befridde de sovjetiske soldatene Kirkenes.

Et helt Norge takket det sovjetiske folk og Den røde armes soldater for at denne delen av vårt land ble frigjort. Her i nord kjenner vi særlig sterkt på takknemligheten. Det var begynnelsen på at Norge igjen kunne bli et helt og fritt land. Seks måneder senere seiret freden. Kongefamilien kunne vende hjem. Gjenoppbyggingen av Norge kunne starte. I september 1945 forlot den siste sovjetiske soldat Øst-Finnmark. Minnene om den livsviktige hjelpen tok bolig i mange nordmenns hjerter.

Det gjør dypt inntrykk å se dere veteraner sammen med oss i dag. Norge takker dere og alle andre sovjetsoldater som bidrog i frigjøringen av Øst-Finnmark og vi hedrer minnet til dem som falt på norsk jord. Vi takker for at dere er sammen med oss i dag. For at dere tok turen tilbake til Kirkenes. Gjennom tildelingen av Regjeringens minnemedalje synliggjør vi vår takknemlighet. Dere og andre som for 75 år siden kjempet skulder ved skulder har bidratt til at våre to land er knyttet nærmere sammen. Dere er del av vår felles historie. Deres fortellinger og lokalbefolkningens sterke opplevelser satte dype og varige spor.

Selv da våre to land befant seg på hver sin side av jernteppet, samarbeidet Norge og Sovjetunionen innen viktige områder. Da grensene omsider ble åpnet vokste det norsk-russiske samarbeidet. Kontakten som er mellom nordmenn og russere bosatt her i nord er tett og god. Det skal vi ta vare på.  

Sovjetunionens bidrag under 2. verdenskrig er høyt verdsatt. Det var avgjørende for at krigen omsider kunne ta slutt. Motstanden Nazi-Tyskland møtte i øst la grunnlaget for at de allierte sammen vant krigen. Seieren hadde en høy pris. Ufattelig mange ble berørt. Det er i dag vanskelig å forestille seg de lidelser og tap Sovjetunionens folk gjennomgikk. I fangeleirer her i Norge led og omkom tusenvis av dem som kjempet mot nazismen. Hundrevis av sovjetiske soldater falt på slagmarken på vår jord. Altfor mange fikk aldri oppleve den freden de kjempet så innbitt for. Men hos de alt for mange som mistet sine – og hos deres etterkommere – lever deres fortellinger videre. Deres heltemodige innsats vil ikke bli glemt.

Historie er ingen eksakt vitenskap. Historien gjenfortelles og nye elementer og sider av fortellingen kommer frem. Tidsvitnene er fortsatt blant oss, men blir naturligvis færre. Deres fortellinger må bevares og gjenfortelles. Norske og russiske historikere samarbeider tett om å vinne ny kunnskap om denne tiden. Denne måneden har det vært flere historikerkonferanser. I Moskva, i Murmansk, i Nikel og nå sist i Kirkenes. Sammen bringer disse frem nye og viktige innsikter. Vi som ikke opplevde 2. verdenskrig, skal lytte og lære. Vi skal ta til oss kunnskap som gjør oss bedre i stand til å fatte kloke valg. Vi skal lære av historien.

Vi skal la de åpne arkivene tale. Historien skal forene oss, ikke skape avstand. Uenigheter i dag må ikke få kaste sine skygger over fortiden. Slik hedrer vi minnet til alle dem som ofret seg den gangen verden var i krig.

Vår takknemlighet er levende og sterk. Hans Majestet Kong Haralds nærvær her i dag er et sterkt uttrykk for det. Gjennom markeringen her i Kirkenes bygger vi broer. Fra de som kjempet for vår frihet til de av oss som skal fortsette å bevare freden. Vi må aldri tillate oss å glemme denne viktige delen av vår felles historie. En felles historie som forplikter oss til å samarbeide. For fred, frihet, menneskeverd og samarbeid over landegrensene.

Av Frank Bakke-Jensen

(23.10.2019):

Kjære pårørende, kjære venner.

Tjenesten som partisan og radioagent i huler langs Finnmarks-kysten var noe av det hardeste nordmenn deltok i under andre verdenskrig. Partisanene var sendt ut av sovjetisk etterretning for å rapportere om tyskernes bevegelser. Først og fremst informasjon om skip som brakte forsyninger til Litza-fronten. Men også om andre tyske troppebevegelser i Finnmark. I likhet med alle andre radioagenter var de helt avhengige av store nettverk av sivile hjelpere. Kvinner og menn som var villige til å ta den enorme risikoen det var å samle opplysninger for agentene. Vanlig kvinner og menn – ofte med familie.

«Skutt blir den» innleder mange av nazistenes forordninger. Dødsstraff var et av virkemidlene okkupasjonsmakten brukte for å kontrollere befolkningen. Vi som har vokst opp i fred og frihet kan vanskelig begripe hvordan det var å drive motstandsarbeid. Særlig her i Finnmark. Ingen trær å gjemme seg blant. Et ekstremt klima. Små og transparente lokalsamfunn. Flere ganger så mange fiendtlige soldater som lokalbefolkning. Med en evig trussel om dødsstraff hengende over seg. Likevel var det svært mange som gjorde motstand.

For elleve av partisanhjelperne tok livet slutt her på Skytterhusfjellet. De ble ikke skutt – de ble hugget ned med spader. I massegraven de selv hadde gravd ut. Det er vanskelig å forstå den brutaliteten som avsluttet deres liv. Som frarøvet familiene sine sønner, ektemenn og brødre.

Partisanene og deres hjelpere fikk ingen heder etter krigen. Tvert imot – de ble mistenkeliggjort og overvåket. De hemmelige sovjetiske tjenester forsøkte å presse flere av dem til fortsatt tjeneste. Norske myndigheter overvåket, arresterte og avhørte flere av dem. Krysspresset var stort. Det ødela familier og lokalsamfunn.

Ikke før Kong Olav talte i Kiberg i 1983 fikk partisanene den anerkjennelsen de fortjente. Med Kong Haralds tale i 1992 fikk de og deres familier også oppreisning.

Jeg vil på vegne av det offentlige Norge beklage den behandlingen partisanene og deres familier fikk etter andre verdenskrig. Det er en historie vi må lære av. I dag legger vi ned krans for de elleve som mistet sine liv her utenfor Kirkenes. Men kransen synliggjør også vår anerkjennelse og takk til alle partisanene og deres hjelpere, som var villige til å ofre alt for vår frihet. Det er med ærbødighet og respekt jeg på regjeringens vegne legger ned denne kransen.

Fylkesordfører Ragnhild Vassviks tale på Nabokonferansen i Kirkenes den 23. oktober 2019

Kjære alle sammen

Det er en stor glede for meg å være her i dag sammen med dere under denne Nabokonferansen. Konferansen markerer at det er 75 år siden sovjetiske styrker frigjorde Øst-Finnmark, 75 år siden vi i Finnmark igjen ble et fritt folk, og 75 år siden vi fikk tilbake vårt demokrati.

La meg begynne med å utrykke min og folk i Finnmarks takknemlighet tilde sovjetiske styrker som frigjorde oss fra den tyske okkupasjonsmakten et halvt år før resten av Norge. 

Da russerne krysset den norsk/russiske grense 18. oktober 1944 gjorde de det etter først å ha kjempet seg gjennom grenselandet på Kolahalvøya hvor de møtte tysk motstand hele veien fra slaget ved Litza 7. oktober til de stod i Kirkenes 25. oktober. Tapet for den Røde Arme var stort: 611 soldater og offiserer mistet livet på norsk jord. 1501 ble såret og nærmere 16.000 sovjetiske offiserer og soldater ble drept i våre nærområder. De fleste på sovjetisk side av grensen. 

Det synet som møtte sivilbefolkningen som hadde oppholdt seg i tunnelen i Bjørnevatn, var et samfunn lagt i ruiner. 

Kirkenes var sammen med Valletta på Malta den byen i Europa som opplevde flest flyangrep. 328 bombeangrep hadde totalrasert det som var av infrastruktur.

Vi kan bare forestille oss befolkningens lidelser gjennom høsten og vinteren, men de lot seg ikke kue. 25. oktober heiste de det norske flagget på et av de få husene som stod igjen, nemlig Rørbua i Bjørnevatn. – Rørbua ble for fem år siden fredet av Riksantikvaren som et minne over de hendelsene som skjedde i Bjørnevatn og Kirkenes oktoberdagene for 75 år siden. Flagget blei heist som et symbol på det frie Norge. Dagen etter ble det holdt herredsmøte i Rørbua og Sør-Varanger fikk sin første ordfører i et fritt Norge.

–Sivilbefolkningens lidelser og fylkets totale ødeleggelser fortjener en større plass i krigshistorien. Og i de siste dager er vi også blitt minnet om den behandling mange kvinner måtte tåle av norske soldater, både her og ellers i landet.

Disse dramatiske uker og måneder i 1944 er uløselig knyttet til Finnmarks fellesskjebne, hukommelse og arv. Spor etter okkupasjon og ødeleggelser preger både individ og samfunn fortsatt i vår tid. 

Vi står derfor i varig dyp takknemlighet til de sovjetiske soldatene for deres innsats i kampen mot fremmed okkupasjon, og vi vil for alltid minnes deres tapperhet og offervilje. 

Hver generasjon skriver sin historie, heter det. De spørsmål som var aktuelle for 20 år siden, er ikke like relevante i dag. Nye spørsmål og nye problemstillinger er det som driver all forskning fremover, også krigshistorien. 

I høst er det kommet nye bøker som tar opp sider ved krigen som det har stått strid om, blant annet spørsmålet om regjeringens behandling av brenningen av Finnmark som en krigsforbrytelse. Noe som igjen skaper meningsbrytning og debatt. 

Vi er derfor veldig gladefor å ønske velkommen til en konferanse hvor de fremste av russiske og norske historikere skal formidle fra et bredt spekter av sin forskning om krigen i nord, og gi oss ny kunnskap om dette emnet som vi aldri bør bli ferdig med. 

Jeg er også svært glad for at vi gjennom denne felles markeringen som viser at Norge og Russland i dag kan samles her i Kirkenes for å hedrede som satte livet til for vår frihet. 

For samtidig som vi ser bakover, må vi også se fremover. Til tross for at det blåser en kald vind mellom våre hovedsteder så er det utrolig mye positivt som rører seg over grensene her i nord – tuftet på lange og sterke tradisjoner for folk-til folk samarbeid.

I dag har videregående skoler i Finnmark og Murmansk gått sammen og arrangerer årlige yrkesfagkonkurranser for å heve statusen på yrkesfagene.

Opptil 1000 ungdommer samles hvert år i «Barents Games». Dette er ungdom som gjør det veldig bra i idrett, fordi de får internasjonal matching sammen med sine naboer. 

Rett utenfor vinduene her ser dere Europas spiskammer. Barentsregionen er imidlertid ikke bare et matfat, men også en viktig forsyner av energi, mineraler, skog og høyteknologi. 

Nå er det imidlertid flere i Europa som mener at dette området må vernes imot ressursutvinning og andreinngrep. Men da glemmer de, at det faktisk bor folk her i nord som lever aktive og moderne liv. 

Jeg vil i denne sammenhengen også minne om at Russland og Norge har etablert verdens beste samarbeid når det gjelder forvaltning av vår felles torskestamme. 

Denne markeringen vil utvilsomt bidra til å styrke kunnskapen om Finnmarks plass i den nasjonale fortellingen om andre verdenskrig, men den vil i tillegg minne oss om de sterke bånd som er mellom oss og våre naboer i øst – vi har et godt naboskap, vi deler en felles historisk skjebne – men har også et felles håp for en god framtid for folkene her i nord. 

Med dettes er jeg frem til interessante diskusjoner om vår felles fortid og vår felles fremtid.