Kommentar

Av Vidar Norberg

Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre viste mer forståelse for en muslimsk ISIS-kvinne i Syria enn for befolkningen i Finnmark og Troms. Med makt tvang regjeringen igjennom en sammenslåing av Finnmark og Troms. Folks slit og arbeid i karrig jord var ikke verdt noe. Historie, tradisjon og ønsket om å beholde lokaldemokratiet betød intet. Men da en muslimsk ISIS-kvinne ville til Norge, var det viktigere enn å beholde FrP i en flertallsregjering.

Erna Solbergs omsorg for et ISIS-barns sykebehandling synes å være større enn ambulansefly for store deler av Nord-Norges befolkning.

Hvor går demokratiet?

Av Vidar Norberg

«Årboka for Lofoten 2020» fra Eilertsen Forlag er noe mer enn en helt vanlig bygdebok. Den kan ha allmenn interesse for lesere som er interessert i mennesker og den gode historie.

Lofoten er ikke ulikt Finnmark. Det handler om fisk, moloer, veier og kampen for tilværelsen i små fiskevær. De fiskevær som ikke fikk følge med på utviklingen da vei og fremskritt kom til de andre bygdene, er en saga blott.

Dessuten har «Lofotboka» en sjanger som var populær på 1970- og 1980-tallet. Det handler om sliteren. I årets utgave kan man lese en gammel historie fra 1986 om ho Lydia Lauritsen som kom fra Kiberg. Som ungjente flyttet hun til Lofoten og ble gift med Hans. De bosatte seg på Reine.

–E reiste frå Indre Kiberg da eg va 19 år, og nu har eg bodd i Lofoten i 65 år. De første åran bodde vi lenger inne i fjorden. Å, e vantrivdes der inne så e kan ikkje få sagt det. Han Hans, man’ min, for bort på feske det meste av vinteren, og e satt aleina igjen med ungan, men du – e vantrivdes så e trudd e sku bli gal. Du veit e va jo vant te folk i værret heime i Indre Kiberg.

Hun fortalte til journalist Hans Kr. Eriksen at etter mange år borte kjente hun ikke mange i Kiberg. Det var ikke noen å dra til.

Hun var av finsk avstamning. Pikenavnet var Hilja Lydia Halvari. Hun mistet flere brødre under krigen. Og dermed er hun plassert, også i Årboka for Lofoten.

–Ja du, e har det godt. E har lagt alt i Guds hand, sa Lydia til slutt.

Sagaen om Måstadfolket ble kjent gjennom Pål Espolin Johnsens bok «Alt for Norge» i 1975. Den boken er et møte Magda Nikolaisen på Måstad i Værøy som ble helt avfolket i 1974. Det er en bok om slit i båt og heim, fattigdom, forlis og fraflytting for mennesker av en annen støpning enn det som er vanlig i dag.

Årboka for Lofoten 2020 gir også en presentasjon av forfatteren Pål Espolin Johnsen. Han har en lett og artig penn i møte med vanlige hverdagsmennesker som er blitt formet av hav, vær og hardt arbeid. Hans første bok het «Ka du trur? Epistler nordfra». Forfatterskapet startet med at han var vikar for lensmannsbetjenten i Måsøy. 

–Jeg begynte å skrive om disse menneskene i dagboksbrev hjem til mine foreldre sørpå. Da jeg kom hjem, lå det hundre maskinskrevne sider og ventet på meg.

–Pål, du må skrive bok, sa mor.

Slik ble det.

Finnmarkinger som er interessert i gamle dager i Havøysund, Rolvsøy, Ingøy og Honningsvåg, vil få en artig uhøytidelig reise i «før i tia», en tid som neppe kommer tilbake.

Men Årboka for Lofoten handler aller mest om Lofoten. Der er kampen for fiskevær og bygd ikke slutt. Myrland ligger ytterst ved Storhavet. Plassen er fortsatt befolket. Selv om landskapet ligger mektig ut mot storhavet, er det ikke mange som flytter dit for naturopplevelsens skyld. Tvert imot er folk litt glade når barnebarna ikke kommer. For veien er rasfarlig, fryktelig farlig.

Jon Olav Larsen skriver om Arne og Aud Nilsen på Myrland. Om barndomsveien, da man strevsomt gikk over fjellet til internatskole i 14 dager. Det handler om kjærlighet. Fremgang fra ei ku til sju melkekyr, fiske og en hyggelig krå som gir ly for vindene i pensjonisttilværelsen. 

Etter 40 år med sau har Trond Kristoffersen lagt ned saueholdet på Myrland. Fjøsen er blitt til garasje. Bandomsheimen solgt til en utlending som har lovet å bo der. Da blir det lys i vinduene.

Historien om Myrland er litt i samme sjanger som Johnsens historier, men mer seriøs enn «Ka du trur». Det var en vakker fortelling. Man blir nesten glad i stedet etter å ha lest om natur og folk der ute i havgapet. Innslag av nordlandsk dialekt gjør at man kommer nær menneskene. Man fornemmer folkets tale når de sier «da var det ei sånn flu, et skjær som sjyen skjølla over, som lå og brøyt utfor moloen…», «Mannfolkan torva opp lumpen, og hiva han opp på kanten». Det er så nordlandsk som det kan bli. Fuglenes tale var også ny, «fiskemåsens gjalling».

Det partipolitiske gjallinga på Røst enda lenger ut i havet har visst stilnet noe av. Nå er det felleslistene som dominerer i kommunevalgene fordi folket er lei av partiene. Kanskje skyldes det havneutbyggingen til 157 millioner som er skjøvet frem til 2024–2028, kvoter som forsvinner og mindre fiskefangster. Det kan også dempe måsens gjalling på Røst.

At det gikk mot en ny tid i øyriket ute i havet, må vel flere ha forstått. Også den kjente redaktøren av det som en gang var hele Nord-Norges avis. Redaktør Bjørn Paulsen i Lofotpostem engasjerte seg alt på 1960-tallet for turismens sak. En historie fra A-Magasinet viser at Paulsen, formann i Lofoten Reiselivsforening, var fremsynt da han arbeidet for turismen til Øyriket i havet. Og i dag huser kanskje ikke rorbuene, fiskere og engnere, men turister av alle verdens slag. Sykestua på Reine ble bygget for fiskere. Der er det kaffebar og salong for turister.

Før i tiden var det kanskje ikke så mange av lokalbefolkningen som så nytten av bratte flåg og lofotvegger, de mektige fjellene som gjør øyriket så malerisk. Men nå har Brice Duvernai og Marck Humbert tatt ferie fra de franske alpene for en stakket stund for å klatre opp i Småtiden på Austvågøya for så å sette utenfor brattbakkene. Den toppturen skal visst gi en spesiell følelse, særlig om man våger å kjøre på ski gjennom smale fjellkløfter. Helt ufarlig er det neppe.

Dette er ikke første gang Årboka for Lofoten 2020 har hatt en kristelig historie. Denne gang presenterer de Metodistkirken i Svolvær, bygget med amerikansk støtte og tatt i bruk i 1957, i en tid da det var 40 fiskemottak på land og i tillegg til oppankringshavn for oppkjøpsfartøy.

Gunnar Andersen har vært pastor i 17 år, uten lønn. Han har også åpnet Metodistkirken for andre. Baptistmenigheten med folk fra Myanmar (Burma) bruker den. Svolværs nye menighet er ifølge artikkelforfatteren Knut H. Johansen Den lutherske kirke i Norge. Den startet med Messiaskirken i Oslo og er i liket med turistene den aller seneste nykommer i Øyriket. Men tro og lære er gammeldags, den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelse, Martin Luthers lille katekisme og den augsburgske bekjennelse samt Concordieboken.

Når det gjelder «Lofotboken», kan man ikke si annet enn at den er givende lesning. Man blir dratt med til boken er lest, fordi den er full av gode, ofte velskrevne historier. Flere hentet litt utenfor allfarvei i tid og geografi, et stykke fra sosiale mediers selfiebilder. Årboka er også en billedbok. Svært gode «lofotbelleda».

Man får håpe at redaktør Magnus E. Eilertsen klarer å dra i land flere slike fangster.

(08.01.2020): Departementet har bedt Miljødirektoratet om å vurdere å ikke åpne for sjølaksefiske i inntil fem år av gangen, i områder der dette anses nødvendig av hensyn til lokale laksebestander. Bakgrunnen for utspillet oppgis å være mangel på kunnskap om omlag 250 av de rundt 450 laksebestandene i Norge.

–Det genetiske mangfoldet av villaks i Norge er unikt, og mangelen på kunnskap om de små og sårbare bestandene gjør at vi må ta ekstra forholdsregler for å unngå overbeskatning, sier statsråd Ola Elvestuen (Venstre).

Departementet er lite konkret med å signalisere i hvilke områder man ønsker å stoppe laksefisket. Men direktoratet blir pålagt å legge vekt på mangelen på kunnskap samt føre-var-prinsippet i sine vurderinger.

Samtidig understreker departementet at det i sjøsamiske områder i tillegg skal tas hensyn til sjølaksefiskets betydning for det samiske kulturgrunnlaget. Miljødirektoratet blir også pålagt å ivareta Norges internasjonale forpliktelser overfor samene som urfolk.

Statsråd Elvestuen presiserer overfor Ságat at det skal tas spesielle hensyn i sjøsamiske områder. Her skal det være en betydelig høyere terskel for å stanse sjølaksefisket, nettopp for å ivareta den samiske kulturarven og utøvelsen av tradisjonell samisk kultur.

Det er svært positivt at statsråden nå kommer med en slik klar og utvetydig presisering. Vi har et bestemt inntrykk av at reguleringene hittil har hatt et ensidig formål om å forskyve ressursuttaket mellom ulike fiskergrupper. Altså å tilgodese sportsfisket, samtidig som tradisjonelt fiske i sjø og elv begrenses urimelig hardt.

Reguleringene av laksefisket må baseres på en balansert forvaltning, med en rimelig fordeling av de høstbare ressursene mellom sjø og elv. Der hvor lokale bestander er presset, må byrdene fordeles slik at tradisjonelle lokale rettshavere prioriteres fremfor turister.

Like viktig som å få oversikt over laksebestandene, er det å få kunnskap om hva som utgjør de reelle trusler for laksen. Til nå har det vært for enkelt å stramme inn tradisjonelt laksefiske i sjø og elv, samtidig som turistfisket har fått ekspandere eksplosivt. Effekten av ulike offentlige tiltak som fredning av laksepredatorer må også klarlegges.

Brev fra Jerusalem

(06.11.2019): Mandolinene spiller en av sine siste melodier på Chen Cafe i den travle Jaffa-gaten i Jerusalem. I 41 år har Fredi Ben-Hur (63) vært vert på Chen Cafe. Nå slutter han.

Dette har vært min stamkafé i over 20 år. Den ligger like ved byens hovedpostkontor. Jeg har passert hver gang jeg kom for å hente post fra Norge og resten av verden. Har det vært et ekstra hyggelig brev eller et fint blad som noen har sendt fra gamlelandet, har jeg og min kone gått innom for å ta en kopp kaffe. 

Det var akkurat det vi gjorde den 6. november 2019. Et brev fra en kjær familievenn i Hammerfest lå i postkassen. Håndskriften kjente jeg, og det måtte leses med én gang. Jeg trengte ikke fortelle Fredi Ben-Hur hva vi skulle ha til kaffen. Kaffen kom sammen med fire bouregas, smørdeig med potetfyll. I tillegg to fat med sylteagurker og rikelig med syltede oliven. Slikt vet en kafévert som har servert en kunde i over 20 år. Jeg leste brevet fra Hammerfest høyt for min kone. Det er jo ingen som forstår norsk på en israelsk kafé. Det var nytt om helse, hus, bil og livet i Finnmark.

Jeg undret meg et øyeblikk over at det var mandolinene som spilte over høyttaleren. Det har jo hendt at caféverten har satt på litt evergreenmusikk når jeg har vært til stede. I en liten kafé kan man jo tilpasse musikken til kundene. I gamle dager var det forresten nesten bare israelsk radiomusikk i høyttalerne, men i disse tider med iPhone og Youtube finner man jo all slags musikk på en-to-tre.

Så kommer kaféverten bort til bordet mens vi nyter bourekas og kaffe. Han har noe å fortelle.

–Jeg slutter om et par–tre uker, sier Fredi Ben-Hur.

Selv ikke et krigsutbrudd ville vært mer overraskende.

–Ja, jeg slutter etter 41 år. Jeg er blitt trett.

Når Fredi Ben-Hur kommer med påfyll av sylteagurker og oliven, fortalte han at han er syk.

–Du har vel merket at kafeen har vært stengt et par måneder, sier han.

–Jo, svarte jeg.

Men Fredi Ben-Hur er en morgenfugl. Han åpner tidlig og stenger litt tidligere. Så jeg hadde vel tenkt at han nok hadde stengt for dagen når jeg kom litt sent for å se etter posten i boks 31204.

Ben-Hur er en høflig mann, meget forekommende. Han har stått på sin kafé i blå jakke, alltid klar til å servere, profesjonelt uten å si hverken for meget eller for lite. Men nå må jeg spørre hvem han er og hvor han kommer fra.

–Etter at jeg giftet meg, overtok jeg denne kafeen fra min svigerfar. 

Han finner frem kafeens visittkort. «Cafe Chen – Hjemmelaget siden 1961, kosher.» Jeg har alltid følt meg hjemme der. Kanskje minnet koppene om de som sto på vår gamle hytte. Atmosfæren var avslappet. På kafeen var det også gratis aviser til kaffestunden. Israels største betalavis Yediot Ahranot og gratisavisen Israel Hayom som er enda større. Jeg kan ikke lese hebraisk, men bilder forstår alle, og de gir en idé om hva som var nyheter i går.

–Er ikke dette Ron Arad, spurte jeg en gang kaféverten mens jeg studerte Yediot Ahronot. 

Han forklarte vennlig at dette er helt nye «gamle» bilder som er funnet frem.

Ron Arad var pilot på et israelsk fly som ble skutt ned over Libanon. Han ble tatt til fange, og ingen i Israel vet hvor det ble av ham.

Når jeg var alene på Chen Cafe og ville se folk haste forbi, satt jeg med ansiktet mot Jaffagaten. I gamle dager suste bilene forbi, nå ruller den elektriske bytrikken. Alltid pulserende liv av mennesker av alle slag som kom og gikk. Noen fra Innenriksministeriets visakontor kom innom for å hente lunsjen. Andre hadde fest og kjøpte israelske boller av mange slag som ble pakket i esker. I fryseskapet sto store kaker, både med og uten krem. Andre skulle bare ha et beger presset appelsinjuice eller  et plastbeger med kaffe med seg på veien. «Coffee to go».

Og så var det stamkundene. Voksne eldre menn som skulle ha bouregas. På veggen sto det håndskrevet plakat om at det ikke var kolesterol i dem. 

Så var det jeg og min kone som noen ganger brettet ut nyankommet KARMEL ISRAEL-NYTT for å evaluere og studere journalistikk, layout og trykk. Også en og annen utlending som ble i Israel, oppdaget kafeen og kom igjen og igjen. Men de store turistgruppene var det ikke plass til, og de hastet nok til mere fancy og dyrere steder. Cafe Chen var for lokalfolk.

–Hvor er du fra, spør jeg.

–Jeg ble født i Istanbul i Tyrkia. Vi bodde der til jeg var 14 år. Så flyttet vi til Israel. Jeg snakker bedre tyrkisk enn hebraisk, forklarer Ben-Hur på engelsk.

–Jeg har fortsatt familie i Tyrkia, sier han.

  Det er ikke så veldig lenge siden han besøkte dem, og han sier at han snart må en ny tur til Istanbul.

  –Hva arbeidet din far med?

–Han reparerte båtmotorer, forteller Ben-Hur.

Istanbul ligger langs nordkysten av Marmarahavet og er bygget på hver side av Bosporos. Det er forbindelsen mellom Asia og Europa.

–Nå skal jeg flytte tilbake til Bat Yam, hvor jeg kom fra, sier Fredi Ben-Hur.

Bat Yam er et sted i Tel Aviv-området som ligger ved sjøen. Der er hans israelske familie, og der er sjøen.

  Jeg betaler 40 shekel for lunsjen. 

Man blir nesten litt høytidelig når man vet at kafeverten i over 20 år skal slutte.

–Her har jeg gått i over 20 år, sier jeg.

–Ja, jeg vet det, kommer det Ben-Hur og han smiler lunt, slik han alltid har møtt alle mennesker som har kommet innom på sin vandring.

Det blir ikke noe håndtrykk og takk.

–Jeg har ennå åpent i to–tre uker til. Da overleverer jeg nøkkelen. Det er ikke mitt lokale.

Min kone og jeg går ut av kafeen. Jo, nå hører jeg det jeg la merke til da jeg kom inn. Mandolinene spiller i sordin. Det var derfor jeg la merke til dem da jeg kom.

Jeg forlater min stamkafé i Jerusalem stemt til mandolinenes sordin, men takknemlig til den israelske kaféverten fra Istanbul.

Vidar Norberg