Kommentar

Av Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet

(19.02.2020): Vi er helt avhengige av ferja og småflyet skal vi klare å binde dette langstrakte landet sammen. Med Erna Solberg som statsminister og Siv Jensen som finansminister har ferjeprisene økt kraftig – mens Widerøe nå må sette tusenvis av flyavganger på bakken på grunnen av økte avgifter. Taperen er folk som er avhengig av ferja eller småflyet for å komme seg til skole, jobb eller legen.

Norge er et land der arbeidsplasser, tjenester og ressurser er spredd over hele landet. Fra innerst i dalen, til det ytterst i havgapet. Men der fjord og fjell skiller oss, binder ferjene og kortbanenettet Norge sammen. Dette har vært en suksesshistorie for landet vårt. Det har gjort at folk skaper store verdier ved kysten, og gode lokalsamfunn. Det har gjort at det går an å satse også på de mindre stedene i Nord-Norge, fordi det går et småfly som frakter pendleren på jobb eller kunder til den lokale bedriften. Derfor er det helt uakseptabelt at ferjebilletten har blitt så dyr at folk ikke har råd til å kjøpe den. Og like uakseptabelt er det at folk mister det eneste kollektivtilbudet de har når småflyene må settes på bakken.

Med FrP som støttehjul fører regjeringen en avgifts- og sentraliseringspolitikk som rammer de som ikke har all verdens tilbud fra før. Denne gangen går det utover de som må kjøre småfly. Det mener jeg er grunnleggende feil. I dagene som har gått etter at Widerøe varslet at de må kutte 4000 avganger, har derimot Høyre og FrP vært mest opptatt av å stemple meg som populist. Det blir hverken rimeligere ferjebilletter eller bedre flytilbud av det. I stedet utfordrer jeg Høyre og FrP til å få ned ferjeprisene, gi fly under 20 tonn fritak for flypassasjeravgiften og senke momsen på kollektivtrafikk. Det burde være selvsagt at folk i hele Norge skal ha tilgang til et godt og rimelig kollektivtilbud, enten det er til lands, vanns eller i lufta.

Innlegget er sakset fra Senterpartiets nettside.

(14.02.2020): Vi lever i en tid hvor det nærmest er blitt et mål i seg sjøl at det meste skal sentraliseres, nedlegges eller flyttes vekk fra distriktene, gjerne til utlandet, skriver Ságat på lederplass.

Siste skudd på stammen er Tine, som nå utrolig nok seriøst vurderer å legge ned de to gjenværende meieriene i Finnmark. Dette kan i verste fall bety at 21 ansatte i Tana og 13 i Alta mister jobbene sine.

I tillegg kommer den samfunnsmessige betydninga av eventuell nedlegging. For melkeprodusentene i Finnmark vil det naturlig nok kunne medføre en katastrofe om melka skal måtte transporteres til de nærmeste meieriene i Balsfjord og Harstad for videreforedling.

Landbruket er en av de viktigste tradisjonelle samiske basisnæringene i indre strøk. Hvis meieriet forsvinner, vil dette være et hardt anslag mot det materielle grunnlaget for samisk kultur i hjertet av Sápmi. Dette må motarbeides med absolutt alle tilgjengelige midler.

Nedlegging vil også ramme matforsyninga og beredskapen i Finnmark. Tidligere var det også meierier i Kirkenes, Vadsø og Lakselv, som for lengst er blitt historie.

Vi skjønner at det er en utfordring for Tine at folk drikker stadig mindre melk. Melkeforbruket har de siste ti årene falt med om lag 17 liter per nordmann.

Her burde Tine sammen med landbruks- og helsemyndighetene drive mer aktiv informasjon og folkeopplysning om betydninga av de gode næringsstoffene som finnes i nettopp melka. Folkehelsa er selvsagt det aller viktigste, men om man samtidig kan berge viktige basisarbeidsplasser i distriktene, vil det være en fin bonus.

Samtidig sitter vi med inntrykk av at noe av problemet for Tine kan være selvforskyldt. For eksempel at produksjonen av suksessproduktet jarlsbergost flyttes til Irland, hvor gresset angivelig skal være grønnere enn i Norge.

Uansett registrerer vi at meierisjef Eirin Utsi i Tana på langt nær anser slaget som tapt, men tvert om velger å se optimistisk på fremtida.

– Vi har et meget godt anlegg her i Tana. Bygget og maskinene er godt ivaretatt og vedlikeholdt, og vi vil ha full fokus på de mulighetene som anlegget vårt kan gi for fremtida. Vi har mange bein å stå på, og vil jobbe for at vi fortsatt skal ha det i tida fremover, sier Eirin Utsi til Ságat. I mellomtida kan vi andre gjøre en forskjell ved å øke inntaket av lokale melkeprodukter.

(18.02.2020): Gjennom diverse lovendringer etter årtusenskiftet har den offentlige forvaltninga langt på vei overtatt funksjonen til justis- og rettsinstansene i samfunnet. Både statlig og kommunal forvaltning er blitt tildelt myndighet til å økonomisk straffe antatte regelbrudd, skriver Sagat på lederplass.

Døgnmulkt, overtredelsesgebyrer med videre er blitt en stadig større del av det offentlige maktapparatet mot enkeltmennesker og bedrifter i samfunnet. Det er en akselererende utvikling hvor regjeringer av ulik politisk kulør stadig presenterer nye forslag til lovreguleringer med formål å styrke den offentlige byråkratiet og svekke den allmenne rettssikkerheten.

Norges grunnlov legger opp til en tredeling av den offentlige makt og myndighet i landet: Stortinget som lovgiver, kongen/regjeringa som utøver, og domstolene som dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er således basert på at regler skal lages, iverksettes og kontrolleres av tre selvstendige statsmakter.

De siste årtier har Norge i stadig større utstrekning distansert seg fra det som skulle være den grunnleggende maktfordeling i samfunnet. De offentlige forvaltningsorganene opptrer stadig oftere i den kombinerte rollen som part, anklager, dommer og bøddel i et stadig bredere spekter av forvaltningssaker.

I et demokratisk rettssamfunn er det et fundamentalt prinsipp at straff for regelbrudd skal utmåles av en uavhengig domstol, gjerne på bakgrunn av en nøytral og objektiv etterforskning og tiltalebeslutning utført av partsuavhengige instanser (politi og påtalemyndighet). Og samtidig skal enhver anses som uskyldig, inntil det motsatte blir erkjent eller bevist uten rimelig tvil.

Norge har derimot valgt den motsatte vei, hvor forvaltninga får overta oppgaver som naturlig fortsatt burde vært ivaretatt av justisetatene og domstolene. Samtidig snus rettssikkerheten på hodet, man anses som skyldig inntil det motsatte er bevist.

Til overmål medfører det nye systemet at den instans som ilegger mulkt, gebyr og andre bøter, sjøl får beholde den økonomiske «gevinsten» av straffen. Altså et direkte incitament for å bøtelegge flest mulig. Stortinget bør innse at Norge er på ville veier her.

Av Lars Arne Høgetveit

(14.02.2020): Maktfordeling i en nasjonalstat er et av de bærende retts-prinsipper. Grunnen til det oppsto ved tidenes morgen er at samles all makt på en person eller i et organ vil det over tid utvikle seg korrumperende forhold, retten dør og urettferdigheten regjerer.

Maktfordelingsprinsippet, er et politisk-juridisk prinsipp som innebærer at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende.

I følge snl.no ble prinsippet om maktfordeling lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet i «Lovenes ånd», som kom ut i 1748. Montesquieus utgangspunkt var observasjonen av at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller balansere makt. Dette anbefalte han ble gjort ved at de tre naturlige statsoppgavene ble lagt til uavhengige organer:
–lovgivningsmakten måtte legges til en folkevalgt forsamling 
–den utøvende makten til Kongen (nå regjeringen) 
–domsmakten til domstoler sammensatt av personer valgt ved loddtrekning blant folket og for kort tid

Norges Grunnlov har følgende punkter: B. «Om den utøvende makt», C «den lovgivende makt» og D «Om den dømmende makt». 

Grunnloven er Høyesteretts rettesnor og Grunnloven er rett av 1. rang, det vil si den er lex superior (trinnhøydeprinsippet, fra lat. «høyere lov») over alle andre lover i landet. Andenæs 1998 s. 25, jfr. også s. 10, forteller oss: «Grunnloven er den høyeste rettskilde, ikke bare i den betydning at den i konflikttilfelle går foran andre rettskilder, men også ved at den er grunnlaget for gyldigheten av de øvrige rettskilder. Det er grunnloven som fastsetter hva som skal til for at det skal foreligge en gyldig lov. En kan si at lovgivningen utleder sin gyldighet av grunnloven.»

De 20 faste høyesterettsdommerne kan da selvsagt med Grunnloven i ryggen følge Grunnloven og føle seg helt uavhengig i sin dommergjerning fra den utøvende og lovgivende makt i Norge. Uavhengig av både Stortinget, regjering- og statsadvokater. Høyesterett skal også påse at Stortinget følger Grunnloven, altså ved forfatningssaker!

Men er domstolene uavhengige i Norge? Advokat Erik Bryn Tvedt skriver i Sandefjord Blad 16.01.2020: «Men domstolene har aldri blitt bemannet av uavhengige dommere. For å bli dommer i Norge må du vise lojalitet til statsapparatet: Det begynner med ordningen med dommerfullmektiger som lojalt støtter staten i sin karriere og ender opp med Høyesterett som stort sett er bemannet av lojale dommere som bygger sin karriere på lojalitet til staten. Slik er det ikke i andre demokratier. Det er svært viktig å utvikle selvstendige domstoler. Dommere bør være på valg, slik at folket kan velge hvem som skal kontrollere staten. Det skal ikke være som i Norge at regjeringen utpeker dommere eller utpeker de som skal foreslå dommere. (Den norske stat er den mektigste i verden – i ingen andre land eier og kontrollerer staten så mye).»

Slik som vår konstitusjon er oppbygd kan Høyesterett som uavhengig statsmakt, med Grunnloven i hånd, selv ta tilbake sin uavhengighet – det venter vi i spenning på vil skje og det vil tjene dommerstanden til stor ære inklusive de 20 dommerne i Høyesterett!

Av Bjarne Bjelland

For kort tid siden fikk vi mange reportasjer og intervjuer med jødiske tidsvitner som hadde vært i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Minnemarkeringer den 27. januar ble holdt i mange byer i Norge og ellers rundt i verden. Tysklands statsminister Angela Merkel advarte på den internasjonale minnedagen for holocaust-ofre i 2018 om økende antisemittisme i Tyskland. Det er all grunn til å gjenta denne advarselen også i dag. En gjennomgangsmelodi fra talene denne gang var at grusomhetene fra andre verdenskrig med drap på nærmere seks millioner jøder ikke må skje igjen.

I dag ser vi hvordan antisemittismen øker i Europa. Vi er inne i en tid hvor jøder og Israel er blitt en hoggestabbe for mange av verdens nasjoner. La oss holde øynene opp og se på jødeforfølgelsen som en kreftsvulst i verden.

Årene før andre verdenskrig pisket Hitler og nazistene opp en negativ stemning mot jødene. Et av de første tiltakene som ble utført, var merking av jødiske butikker fulgt av at nazister stilte seg opp foran butikken og nektet folk å kjøpe varer. Da det tyske parlamentet (Reichstag) vedtok å kategorisere BDS-bevegelsen som antisemittisk, henviste de til at oppfordring til boikott av Israel minner mistenkelig om Nazi-Tysklands slagord «Ikke kjøp fra jødene» på 1930- og 1940-tallet.

Storbritannias nyvalgte statsminister Boris Johnson lovet rett før jul å utarbeide lovverk som skal motvirke BDS-bevegelsens boikott av Israel. Han lovet også forbud mot at lokale myndigheter skal kunne innføre lokal boikott av produkter «fra utlandet».

«Vi vil hindre offentlige etater som tar på seg oppgaven med å boikotte varer fra andre land, i å utvikle sin egen falske utenrikspolitikk overfor enkeltnasjoner, noe som med usmakelig hyppighet har vist seg å være Israel», sa Johnson i Underhuset etter at Den britiske dronningen hadde lest opp talen hans.

Flere land har fått øynene opp for den skade som BDS (boikott, avinvestering, saksjoner) gjør mot staten Israel og ikke minst det hat mot Israel denne organisasjonen skaper. Den amerikanske kongressen innførte i fjor også lover mot boikottbevegelsen.

Israel har beskyldt EU for å godta antisemittisme ved å tillate boikott av israelske varer. EU har tatt avstand fra boikott, men mener likevel at medlemslandene står fritt til å iverksette boikott av hvem de vil som en del av ytringsfriheten.

Fra israelsk hold har BDS i stor grad blitt karakterisert som antisemittisme, og internasjonalt har kampanjen også fått kritikk for å fokusere ensidig på Israel og jødene. Fra israelsk hold hevdes det også at det er tette bånd mellom BDS og organisasjoner som støtter Hamas økonomisk.

Tidligere har strategidepartementet i Israel utarbeidet rapporten: «Terrorists in suit»: som viser over 100 forbindelser mellom BDS og terrororganisasjoner.

Det er all grunn til å våkne opp for de stadige angrepene mot Israel vi også i dette landet opplever. Bystyrer og byråd i vårt eget fedreland som vil boikotte staten Israel grunnet okkupasjonspolitikk, tror ofte at BDS jobber for menneskerettigheter, og at BDS er en harmløs organisasjon. Dette igjen gjør at flere av våre politikere lever i en faktisk villfarelse og tror at boikott av israelske varer er en rettferdig sak. Lesing av ovennevnte rapport inneholdende dokumenterte fakta vil forhåpentligvis sette dem på andre tanker.

Det er høyst betimelig å spørre om ikke Den norske regjering og Stortinget snart tar inn over seg hva denne bevegelsen egentlig står for, og begynner arbeidet med å forby denne type aktiviteter også i vårt eget land. Dette vil også stå godt i forhold til planen mot antisemittisme som allerede regjeringen har vedtatt. Når realitetene kommer på bordet, tror jeg at et lovforbud vil kunne få flertall i Norges nasjonalforsamling.

Av Ingalill Olsen, (Ap), stortingsrepresentant fra Finnmark

13. desember 2019 kom meldinga fra Equinor (ex Statoil) om at oljen IKKE skulle ilandføres, men derimot føres rett sørover. Castberg-oljen er eksempelet på det ultimate sviket overfor Finnmarks innbyggere og nå er det bare et folkelig raseri igjen! Men vi har flere skuffelser å by på; Nedleggingen av Andøya Flystasjon, uten tilstrekkelig omstillingsmidler til Andøy-samfunnet, plager ennå Nord-Norge. Man kan spørre seg om flyttinga framstår som militært klokt i dag? Det er det høyst ulike syn på.

Bygging av Nord-Norge-banen kom endelig i fokus under valget i 2019, men mange var raske med å skyte ned hele prosjektet som altfor dyrt med sine 130 milliarder. Det er korrekt at det er dyrt, men landet har da løftet frem andre dyre prosjekt uten denne påholdenheten. Her kan ferjefri E39 være et godt sammenligningsgrunnlag knyttet til kostnader.

Det er ikke bare Statoil/Equinor som har lurt den nord-norske befolkningen. Røkke, med sin bløff om en «samfunnskontrakt» kom lettvint til store deler av norske trålkonsesjoner. Samfunnskontrakten gjaldt ikke, uansett lovnader, og han solgte de glatt videre, med god fortjeneste.

Lærerutdanninga på Nesna er nedlagt, selv om vi mangler mange lærere i nord. Det er ikke så lett å forstå, når man vet hvor stort behovet for lærere er.

Det er stor frustrasjon knyttet til statens sentralisering av funksjoner. Det fører til at mange distriktskommuner mister kompetansearbeidsplasser knyttet til skatt, politi o.l.

De siste måneders situasjon knyttet til luftambulansetjenesten i nord, er et annet eksempel som endte med at Helse Nord måtte sette krisestab i jula. Man kan lure på om slik situasjon hadde fått utvikle seg slik hvis den hadde vært lokalisert lengre sør?

Regionreformen er et annet grelt eksempel på statlig overkjøring av de lokale interessene. Norges desidert største fylke, Troms og Finnmark, er et eksempel på det. Begge fylkene var imot sammenslåing, og i Finnmark stemte hele 87 prosent mot sammenslåing. Allikevel vedtok et knapt stortingsflertall fra H, FRP, KRF og V at fylkene skulle slås sammen. Det var totalt uinteressant hva de som bodde der mente. En av årsakene til den massive motstanden var de enorme avstandene. Det er lett å sitte i Oslo å tegne kart hvis du selv slipper å forholde seg til de nye grensene og hva de betyr i praksis.

ABE-reformen (avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen krever kutt på 0,5 prosent hvert år) virker også sentraliserende. Det er lettest å kutte lengst unna Oslo, og det betyr at distrikts-Norge tappes for offentlige arbeidsplasser. Vi ser det i Mattilsynet, Skatteetaten, Fiskeridirektoratet og andre offentlige tjenesteytere.

Nord-Norge har store naturressurser; fisk, olje og gass, mineraler, vind-ressurser, vannkraft og sjøareal til oppdrett. Vi har i tillegg vill og vakker natur som turistene strømmer til. Sett i det perspektivet kan man spørre seg om hvorfor det føles som om Norge er to land, ett i sør og ett i nord? Hvorfor føler stadig flere av den nord-norske befolkningen at avstanden mellom nord og sør stadig øker? Og kanskje det mest ubehagelige spørsmålet av alle – hvor kommer forakten for Nord-Norge fra? En forakt både jeg og andre kjenner på.

Jeg tror jeg vet hvor den kommer fra. Den siver ut fra styrerommet i Equinor etter at de hadde greid kunststykket å få den nord-norske befolkninga positiv til utbygging av Johan Castberg, og ikke oppfyller lovnadene sine. Den siver også ut fra olje- og energiministerens kontor når ministeren ikke evnet å gi Equinor beskjed om å oppfylle de forventningene selskapet selv hadde skapt. Dobbelt tragisk er det når ministeren selv kom fra Nord-Norge. Er det noen som tror at en minister fra eksempelvis Sunnmøre hadde tillatt en slik behandling av sitt eget fylke?

Forakten siver ut fra Kommunaldepartementet når ministeren forteller oss at Troms og Finnmark fylke blir en mer velfungerende tjenesteyter, og at vi får bedre tjenester når avstandene øker for de som bor der.

Forakten sitter i veggene i Stortinget når et knapt flertall vedtar fullstendig dysfunksjonelle regioner, som ikke de selv forsvarer nå i ettertid, og hvor de i tillegg var fullstendig uinteressert i å høre på de som ble berørt.

Når sentrale aktører og myndigheter sprer forakt for sitt eget folk siver den ut i avisredaksjoner, på arbeidsplasser, den bearbeider og forsterker ei oppfatning av ei nord-norsk befolkning som ikke vet sitt eget beste, som må bestemmes over sørfra og som stadig vekk umyndiggjøres.

Men den gjør også noe med oss som bor i nord. Vi blir ikke en bedre utgave av oss selv. Vi har sett det i debatten om regionreformen eksemplifisert med organisasjonen «For Finnmark» som har tillatt grov hetsing av politikere fra Finnmark som var mot sammenslåing, men forholdt seg til Stortingets vedtak og deltok i fellesnemnda. Dersom fylkespolitikerne ikke hadde gjort det, hadde det satt alle ansatte i Finnmark fylkeskommune i en ekstrem situasjon knyttet til ansettelser og lønn.

Vi ser det i lokaliseringsstrider. Vi krangler om å få flyttet tjenester fra et sted i nord til et annet, og slik bidrar vi til at vi alle blir enda større tapere. Vi ser det i konflikten mellom Bodø og Tromsø. Byene som skulle være våre «motorer» som skulle løfte den nordlige landsdel, istedenfor å krangle.

Forskjellen mellom nord og sør viser seg også tydelig i holdningen til Russland. I nord er landet vårt naboland. I sør er landet en ikke-alliert stat. I nord er det landet som frigjorde Øst-Finnmark etter krigen, og som vi ganske vellykket forvalter en felles torskestamme sammen med. I sør er dette ikke fremst i pannebrasken, noe som kanskje ikke er unaturlig sett fra et avstandsperspektiv. I et sikkerhetsperspektiv er det umåtelig viktig at Øst-Finnmark er befolket for at vi skal med rette kunne hevde våre territorielle rettigheter overfor vår nabo i øst. I det perspektivet har myndighetene et særlig ansvar for å bidra til bosetting i Øst-Finnmark.

Hvis en del av landet blir råvareleverandør, og andre deler av landet får profitten knyttet til råvaren, oppstår det en skjevhet mellom deler av landet. Vi ser det i mange land, men Norge er kanskje det landet som burde ha best forutsetning til å unngå det.

Jeg verken mener eller tror at jeg har svaret på alt, men jeg kjenner på frustrasjonene i nord, og vet at jeg peker på en holdning mot oss i nord som mange kjenner gufset av. Vi får ikke nyttiggjøre våre muligheter, og i den grad nordnorske naturressurser benyttes, blir det ikke tilstrekkelig ringvirkninger igjen i nord. Slikt skaper urettferdighet!

Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.