(29.06.2020): Fylkesrådet i Troms og Finnmark har sendt ut et alvorlig varsel om en sultefora fylkeskommunal økonomi, skriver Ságat på lederplass.
– Gjennom år har regjeringa sulteforet fylkeskommunen. Det tvinger frem knallharde prioriteringer som skaper skuffelser ute i samfunnet. Pengene vi får fra staten står ikke overens med våre politiske ambisjoner, konstaterer fylkesrådet fra AP, SP og SV i et innlegg i pressen.
Fylkesrådet opplever at staten premierer fylker med korte avstander og mye folk ved fordeling av penger til kollektiv samferdsel. Dette rammer naturlig nok Troms og Finnmark, som har lange avstander med lite folk. Avstanden Borkenes-Kirkenes tilsvarer Lindesnes-Steinkjer.
– Vi opplever at vi har ei regjering som ikke forstår vår befolkning, geografi og demografi, skriver fylkesrådet i innlegget. Regjeringas manglende kunnskap om nordområdet betegnes som forstemmende.
Samtidig oppleves tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark stadig mer meningsløs, etterhvert som regjeringas kroniske underfinansiering av tvangsfylket kommer frem i lyset. Bare selve tvangsreformen i nord er underfinansiert med noe mellom cirka 40-60 millioner kr.
Etter vår mening er dette et svært betimelig nødrop som må tas på største alvor. Kritikken mot regjeringa og stortingsflertallet er absolutt berettiget.
Men det er ikke bare dagens regjering som har kraftige svin på skoger når det gjelder finansiering av fylkeskommunene. Gjennom lengre tid har fylkeskommunene blitt pålagt stadig nye oppgaver fra staten, uten at det har fulgt tilstrekkelige friske midler med til å kunne løse oppgavene på en forsvarlig måte.
Et grelt eksempel her er veireformen, som ble starta av Stoltenberg-regjeringa og videreført av Solberg-regjeringa. Her er stadig nye riksveier blitt omklassifisert til fylkesveier og overført til fylkeskommunene.
Etter vårt skjønn må fylkeskommunene ta kraftig sjølkritikk fordi de ikke for lengst har satt foten ned. Fylkeskommunene burde ha nekta å overta nedslitte riksveier uten at det samtidig bevilges tilstrekkelige midler til nødvendig oppgradering og fremtidig vedlikehold.
Staten har kvitta seg med problemer, mens fylkeskommunene har sittet som noen passive «godfjotter» og latt dette ubemerka skje. Slik sett har man bidratt til å kjøpe seg problemer, sjøl om ansvaret ligger i Oslo.