Kommentar

Til
Statsminister Erna Solberg
Olje- og energiminister Tina Bru
Distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland

Sats på Barentshavet og Ilandføring på Veidnes

Troms og Finnmark Høyre er fornøyd med at man i en krevende periode for industrien har klart å utvikle Johan Castberg til å bli et lønnsomt prosjekt med forventet oppstart i 2023.  Vi beklager likevel at man ikke har klart å utvikle en lønnsom eksportløsning for Castberg-oljen som inkluderer en terminal på Veidnes.

Lokale arbeidsplasser og regionale ringvirkninger, er viktige forutsetninger for legitimitet rundt dette og fremtidige prosjekter. Equinor har selv skapt store forventninger til at deres produksjon på feltene tilknyttet Johan Castberg skulle resultere i en terminal på Veidnes i Nordkapp kommune. Skuffelsen var derfor stor da man valgte å gå bort fra denne løsningen begrunnet i både bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske beregninger.

Vi har forstått at det isolert sett, fra Castberg og kjente funn, ikke er funnet lønnsomt for parten å bygge ut terminalen nå. Det reises også spørsmål om ESA vil godta en statsstøttet utbygging.

Troms og Finnmark Høyre mener at man må se utbyggingen i et større perspektiv med lang tidshorisont. Når vi nå skal satse på produksjon i Barentshavet i årene som kommer, så vil en terminal komme flere framtidige prosjekter til gode og gi bedre lønnsomhet i nye funn. Å utnytte felles infrastruktur har alltid vært en viktig suksessfaktor på norsk sokkel som vi også forventer videreført i nord.

Alle spørsmål knyttet til ESA regelverket må avklares slik at det ikke hersker usikkerhet rundt disse. Finnmark er som kjent i tiltakssonen og dette vil etter vårt syn kunne vektlegges når spørsmålet om statsstøtte tas opp. Vi mener Regjeringen må ta et initiativ opp mot ESA for å avklare hvordan en slik støtte kan gjennomføres i tråd med regelverket.

Troms og Finnmark Høyre er fornøyd med at Equinor fortsatt har oppretthold at samlede regionale sysselsettingsvirkninger i utbyggingsfasen er beregnet til om lag 1750 årsverk og at i overkant av 700 av disse vil være i Troms og Finnmark. I driftsfasen anslår Equinor at 265 av 470 årsverk vil være lokalisert i Troms og Finnmark, da særlig tilknyttet Hammerfest og Harstad.

Troms og Finnmark Høyres klare forventning til Regjeringen er at man sikrer en ilandføring av olje på Veidnes. Stortingets vedtak i forbindelse med krisepakken for oljenæringen signaliserer tydelig et ønske om større lokale ringvirkninger av produksjonen til havs. Hvilke løsninger man finner i denne konkrete saken, vil også kunne ha avgjørende betydning for fremtidige prosjekter. Høyres utgangspunkt bør være at de som benytter seg av våre felles ressurser, også skal bidra med å gi tilbake til de samfunnene ressursene hentes fra.

Med hilsen:

Dan Nilsen lokallagsleder Nordkapp Høyre

Geir-Inge Sivertsen fylkesleder Troms og Finnmark Høyre

Ole H. Hjartøy fylkesleder Nordland Høyre

Av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

Den siste uka har vi sett amerikanske bombefly trene sammen med norske F-16 og F-35 i nord, hatt flåtebesøk fra den amerikanske marinen i Tromsø og sett spesialstyrkene øve kontraterror sammen med amerikanske kolleger på Østlandet. Flyvninger seilaser og øvelser, som del av et større alliert samarbeid om forsvaret av NATO-landene, er et viktig bidrag til norsk og europeisk sikkerhet.

Vi ønsker mer alliert trening og øving i Norge. Dette er ikke i stedet for vårt eget forsvar, men som en sentral del av det samlede forsvaret av Norge. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk baserer seg på støtte fra allierte land i krise og krig. I en krisesituasjon er vi avhengig av støtte fra NATO. For at styrker fra allierte land skal kunne forsterke forsvaret vårt, må de ha kunnskap om å operere her. Derfor må norske og allierte enkeltsoldater, avdelinger, fly og fartøy trene og øve også i og utenfor Norge – i fredstid.

Interessen og behovet fra allierte for å operere, trene og øve i nord er økende: Vi har allierte fly som øver og trener i og utenfor vårt luftrom. Ofte sammen med norske fly, slik at de kjenner norske forhold og kan operere sammen med oss dersom det skulle bli nødvendig.

Vi har allierte fartøyer som seiler både langs norskekysten og i våre nærområder. De siste ukene har spesielt amerikanske og britiske fartøyer vært til stede i nord. Reaktordrevne fartøyer, i første rekke ubåter, har gjennom flere tiår jevnlig anløpt norsk territorialfarvann og norske havner. Det har vært en økning i antall anløp de siste årene, noe som er en ønsket utvikling fra norsk side.

Vi har i år planlagt med at rundt 4500 utenlandske soldater vil komme på øving eller trening, hovedsakelig i Troms. Blant disse er rundt 800 nederlandske soldater på vintertrening og omtrent like mange på fjelltrening til høsten. Amerikanske marineinfanterister trener jevnlig i Norge – og vil fortsette med det i årene fremover. Det samme gjelder britiske Royal Marines som i flere tiår har øvd og trent i Norge og som verdsetter fordelene med å operere i krevende terreng og klimatiske forhold.

Soldatene skal lære seg å håndtere snø og kulde, og operere under noen av de mest krevende forholdene alliansen har å by på. Mye av det vi er stoltest av å vise frem til utenlandske turister, er det våre utenlandske allierte må trene på å mestre: Vind og vær. Fjord og fjell. Ved siden av å lære å mestre klima og terreng, trener og øver de utenlandske avdelingene sammen med norske avdelinger. Dette skaper gjensidig tillit, samhørighet og økt evne til samvirke.

Det er positivt at allierte viser evne og vilje til å bidra til sikkerhet i nord. Sammen med allierte styrker overvåker vi og er til stede på NATOs nordlige flanke.

Det er ikke bare vi og våre allierte som er aktive i nord. Siden i fjor sommer har Russland gjennomført en rekke store øvelser med overflatefartøy og ubåter, i Østersjøen, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet og det nordlige Atlanterhavet. Russland har demonstrert sin evne til å forstyrre allierte forsterkninger til Europa og å redusere NATOs handlingsrom og bevegelsesfrihet. Denne utviklingen påvirker norsk og alliert sikkerhet, og er en av grunnene til at interessen for nordområdene også øker blant våre allierte.

Også klimaendringer og økt stormaktsrivalisering bidrar til at våre nærområder får økt oppmerksomhet i NATO. Summen av disse forholdene gjør at Norges geografiske beliggenhet med tilstøtende havområder og luftrom blir av økende strategisk betydning, og vil kunne være spesielt utsatt for stormaktenes ulike interesser.

Regjeringen har gjennom flere år prioritert å øke Forsvarets strategiske evne for å styrke norsk og alliert sikkerhet. Dette gjelder særlig nye kampfly, maritime patruljefly og ubåter, og nå gjennom forslag til ny langtidsplan oppbygging av en fullt mekanisert brigade. Det legges også vekt på å øke Forsvarets evne til å planlegge for, ta imot og operere sammen med allierte styrker i nord. Vi tror at interessen for å øve og trene vil øke også i årene som kommer. Derfor legger vi stor vekt på åpenhet rundt aktiviteten, for å unngå misforståelser. Vi avskrekker og beroliger. Vi har retningslinjer for alliert aktivitet i Norge, og vi har god dialog med våre allierte om aktiviteten i internasjonalt farvann og luftrom som er nær oss. Vi ønsker å bevare sikkerhet og stabilitet i nord.

Forsvarets hovedoppdrag er å verne om vår suverenitet, vårt demokrati og vår politiske handlefrihet. Vi støtter og styrker NATO både gjennom å bidra ute og legge til rette for alliert trening hos oss. Slik kan vi legge grunnlaget for fortsatt fred, frihet og sikkerhet.

Av Kristina Hansen, Leder Finnmark Arbeiderparti

(16. august 2020): Svavar Bjørnsson kommer i et innlegg i iFinnmark 10. august med påstander, antakelser og teorier rundt Arbeiderpartiets holdning og intensjoner når det gjelder oppdelingen av Troms og Finnmark. Ingen må være i tvil om følgende: Arbeiderpartiet går for oppdeling. 

Tvangssammenslåing skal erstattes med et godt, tett samarbeid mellom to fylkesting og to fylkeskommuner. Det har vært målet hele veien. Det er det selvsagt fremdeles. Og det er viktig at vi gjør et godt valg slik at vi får flertall på Stortinget for at Finnmark skal bli et eget fylke igjen.

Jeg er enig i Bjørnssons beskrivelse av at Stortingsflertallet – uten Arbeiderpartiet – begikk et overgrep mot folket i Finnmark da de på tross av overveldende flertall i Finnmark tvangssammenslo Finnmark og Troms. Arbeiderpartiet i Finnmark kjempet hardt imot. Til slutt valgte vi å ta styring i stedet for videre protest. Alle politiske muligheter for å stoppe sammenslåingen var prøvd. AP, som styrende og ansvarlig parti, kunne ikke overlate ansattes arbeidsforhold, -oppgaver, og -vilkår i et vakuum der ingen visste hva som kom til å skje og ingen tok ansvar. Ei heller velferdstjenestene til befolkninga, at bussen gikk, at tannlegetjenester ble ytt og trygghet for det videregående skoletilbudet pr. 1.1.2020, kunne vi som parti, sosialdemokrater, og folkevalgte ha noe som helst usikkerhet rundt. Vi har nå ledelsen i Fylkesrådet i Troms og Finnmark. Vi styrer prosessen videre sammen med SP og SV. Vi har tenkt å bruke tiden godt.

Bjørnsson spekulerer i scenarioer der Troms Ap stikker kjepper i hjulene for oppdeling. La meg være klar også her: Alle så at dette var en vanskelig sak for Ap, men det er tilbakelagt for lenge siden. Ap i Troms og Ap Finnmark står sammen, styrer sammen og står sammen bak den politiske plattformen til fylkesrådet i Troms og Finnmark. Vi har gått og går til valg på oppdeling.

La meg også vise til et par momenter som jeg håper kan overbevise selv den største skeptiker om hvor Ap står i spørsmålet om oppdeling til to fylker igjen. I den politiske plattformen til Fylkesrådet som ledes av Bjørn Inge Mo (Ap) står det klinkende klart:

«Samarbeidspartiene vil arbeide for opphevelse av tvangsreformen og sammenslåingen av Troms og Finnmark. Vi skal jobbe aktivt mot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark, og vil sende en søknad om å dele opp fylket etter inndelingsloven».

Vi har sittet i litt over et halvt år. Søknaden er allerede sendt. Den vil nok ikke bli innvilget av dette stortingsflertallet, men den skal definitivt tas frem igjen når et nytt kommer. I Nordnorsk debatt så sent som den 19.juni skrev også fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo følgende: “Samtlige av de tre fylkesrådspartiene (Ap, Sp, SV) gikk til valg med mål om at Troms og Finnmark gjenopprettes som to fylkeskommuner så snart et nytt stortingsflertall gjør det mulig. Det er å lytte til folket. Kall det gjerne å ha respekt for folket. Alle som stemte på oss visste at oppdeling var en sentral sak. Selvsagt har vi tenkt å levere.”

For ordens skyld: Bjørn Inge Mo kommer fra Troms Ap. Klarere kan det vel neppe sies. Jeg synes det er trist om denne svært viktige saken ender opp som en valgkampsak der partier med samme mål sår tvil om hverandres intensjoner. Det bidrar negativt til denne viktige saken. Det er kun en ny regjering som Ap sitter i, ikke fylkesrådet, som kan sørge for at Troms og Finnmark får to fylkesting igjen. La oss stå sammen om dette. Derfor: En stemme til Ap ved stortingsvalget er en stemme på oppdeling av Troms og Finnmark.

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.no uten forespørsel

Av Svavar Bjørnsson, pensjonist Vardø

Stortingsflertallet begikk et sjofelt overtramp mot finnmarkingene, da man tvang gjennom sammenslåing av Troms og Finnmark fylke. 

Nettopp tvangen her, har ført til at finnmarkingene mer enn noen gang, har et særdeles negativt syn på sentralmakten. Stortingets overkjøring av folket i Finnmark, og regjeringens arroganse overfor denne massive motstanden som tvangssammenslåingen førte til i fylket, burde vært en politisk vekker for noen og enhver. 

Men politikkens veier er ikke lett å forstå seg på. På mystisk vis, kan det se ut som opinionen i Finnmark gir Arbeiderpartiet skylda for sammenslåingsfadesen. Ikke fordi AP har vært så helhjertet i støtten til prinsippet om store regioner, men snarere fordi AP i henholdsvis Troms og Finnmark på et utrolig forvirrende vis, gjorde det nærmest helt umulig å finne ut av hva partiet regionalt egentlig mente om denne saken. I Troms AP er man nok innerst inne svært så enig i reformen. Troms har da også klart å tilrive seg betydelig del av styringsinstrumentene i det sammenslåtte storfylket. På et avgjørende tidspunkt i den oppheta stemninga som var rundt valg av fellesnemnd og andre momenter i innledningsfasen til sammenslåingen av fylkene, så brukte Troms AP rå makt overfor partifellene i Finnmark. Det var vel ikke det beste utgangspunktet for en fredelig sameksistens i styringen av storfylket. 

Men Troms AP hadde da vitterlig mange av toppfigurene i Finnmark AP på sin side, i de kampene som raste særlig i 2018. Partilederen Kristina Hansen førte et urent trav da hun sammen med et av styremedlemmene i fylkespartiets styre, inngikk en avtale på bakrommet med lederen i Troms AP. En avtale som hun så vidt fikk flertallet av partistyret med på. Dette var en avtale designet av fylkesleder i Troms AP Cecilie Myrseth. På et tidspunkt var flere av Aps ordførere i Finnmark på banen. De advarte mot at man i Finnmark skulle gå til rettslige skritt mot staten i denne betente sammenslåingssaken. Her var Sør-Varangers Rune Rafaelsen selvsagt med. Han har hele veien støttet sammenslåingen av Troms og Finnmark. Her var også et kobbel med kvinnelige AP-ordførere; Monica Nielsen fra Alta, Kristina Hansen fra Nordkapp og Aina Borch fra Porsanger. Alf E. Jakobsen fra Hammerfest toppet dette laget. En ordfører med stor tyngde og autoritet. Er det da rart, at menigmann lurte på hva Finnmark AP egentlig mente om denne saken?

I lys av dette, er det ikke det minste rart at Arbeiderpartiet blir identifisert med ansvaret for at Finnmark ikke lenger eksisterer som eget fylke. Når man på toppen av det hele hadde en nominasjon til fylkestinget i det nye storfylket, hvor Finnmark AP klarte å servere noen grisetaklinger til en av sine klareste talsmenn for motstand mot storfylket, så var jo det et tydelig signal. Og det var ikke minst et signal, at nominasjonsmøtet – som jo stemmetallsmessig har en ganske klar slagside mot Vest-Finnmark – klarte å renske ut nesten hver eneste kandidat fra Øst-Finnmark. På sikt, så spørs det om det – for Finnmark Arbeiderparti – var et særs lurt trekk. Finnmark arbeiderparti er lite verdt, uten de tradisjonelt sterke stemmene fra østfylket. 

Det sammenslåtte Troms og Finnmark fylke er en realitet. Og Arbeiderpartiet har, med utgangspunkt i fjorårets valgresultat plassert seg tungt i førersetet for styringen av dette store fylket. For disse, er nok lysten neppe særlig stor, til å rulle ut en prosess med reversering av sammenslåingen. Og med det, igjen risikere å få en kjeftende fylkesleder i Troms AP Cecilie Myrseth på nakken. 

Fylkesrådslederen Bjørn Inge Moe, var passelig ullen da han uttalte seg om spørsmålet på TV-nyhetene nylig. I Finnmark kan det se ut som ledende politikere vegrer seg mot å flagge reversering av sammenslåingen altfor sterkt. Man kan synes å frykte at slikt fokus vil irritere partifellene i Troms! Og det vil man selvsagt søke å unngå! Disse er åpenbart mer opptatt av å holde fred med partifellene i Troms, fremfor å lytte til folkemeningen i Finnmark. Det kan komme til å koste Finnmark AP dyrt. Og hvor er Finnmark arbeiderparti styre for tiden? Hvorfor har hele partiorganisasjonen gått under jorden?

AP leder Jonas Gahr Støre, har ved flere anledninger gitt uttrykk for at reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark, vil komme på agendaen etter stortingsvalget i 2021 – såfremt Stortingsvalget fører til regjeringsskifte. Men Støre har satt en klar forutsetning; dette må man være enig om i fylkespartiene på begge sider – både i Troms og i Finnmark. 

I denne situasjonen er følgende scenario absolutt tenkelig:

Troms arbeiderparti vil nok etter alt å dømme velge gå videre med storfylket. Slik ledende røster i Troms arbeiderparti har håndtert denne saken helt fra starten av, så er det absolutt ingenting som tyder på at de innerst inne ønsker å reversere sammenslåingen av Troms og Finnmark. Dermed vil full enighet om reversering av fylkessammenslåingen være utenkelig. Troms har jo, slik kortene er fordelt, tilrevet seg brorparten av fordelene her. Så Troms AP har ut fra dette absolutt ingenting å tape på å gå videre med storfylket. Og så vil vi nok se fylkesleder Cecilie Myrseth igjen komme på banen for å kjefte ut partifellene i Finnmark, og jage disse til rett side i saken. De tidligere sterke mot-røstene i Finnmark arbeiderparti har man jo fra før i alt vesentlig klart å legge lokk på. Og Geir Ove Bakken og resten av Altamiljøet, vil juble for enda en seier. 

Da vil vi stå i en situasjon, hvor Finnmark arbeiderparti – som har omtalt seg selv som garantisten for reversering av fylkessammenslåingen – plutselig ikke står ved dette. Arbeiderpartiet i Finnmark er ifølge meningsmåling nylig, ikke lenger et parti med over 40 prosent oppslutning – men stusselige 17 prosent. Hvis Troms arbeiderparti tvinger Finnmark arbeiderparti til å ikke lenger vedstå seg forpliktelsen om å reversere fylkessammenslåingen, så ser vi ikke bare 17 prosent. Vi ser da et parti som synes klar å nærmest utslette seg selv her i Nord. 

Med slikt utfall vil ikke Finnmark arbeiderparti bare rive seg selv over ende. Man vil i tillegg i sterk grad rive ned kommunepartilagene og dermed også den sterke oppslutningen som Arbeiderpartiet tradisjonelt har hatt i kommunestyrene i Finnmarkskommunene. Og igjen er det grunn til å spørre; hva er det egentlig Finnmark arbeiderparti holder på med nå for tiden?

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.no uten forespørsel.

Av Geir A. Iversen, stortingsrepresentant for Senterpartiet

(05.08.2020): I en strøm av leserbrev, sendt til aviser over det ganske land, hyller stortingspolitikerne Ove Trellevik og Ingjerd Schou fra Høyre kommunesammenslåinger under overskriften «Kommunereformen må fortsette». Trellevik og Schou påtar seg jobben som PR-agent for Høyre-regjeringens sentraliseringsprosjekt.

Høyre har brukt sin regjeringsmakt til å slå sammen 118 kommuner, 31 av disse ble slått sammen med tvang. Nå er planen at alle kommuner med færre enn 5.000 innbyggere skal slettes fra kartet og små kommuner straffes økonomisk om de velger å forbli selvstendig. Man må ha gravd seg rimelig langt ned i papirmølla for å tro på at det finnes problemer som videre kommunesammenslåing vil løse, eller at tvangssammenslåing er ønsket av folket.

Som stortingsrepresentant for folk i Finnmark vet jeg at nok en runde med tvang og sentralisering ikke er svaret. Vi trenger levende lokalsamfunn og videre utvikling, ikke avvikling og sentralisering.

Senterpartiet mener det er bortkastet tid og penger å ha nye runder med kommunesammenslåinger nå. Kommunene har nettopp gjennomført «nabopraten» og vurdert hva som er best for innbyggerne i sin kommune, og da er det unødvendig at Høyre-regjeringen skal presse frem en ny runde. Senterpartiet mener at ressursene som brukes på sammenslåing av kommuner og fylker heller burde brukes til å styrke skolen, eldreomsorgen, og barnevernet.

Vi er uenige med regjeringen, som sier at kommuner med under 5.000 innbyggere må fjernes. Norges rikdom er bygget på naturressursene våre, og spredt bosetting har vært avgjørende for den verdiskapingen og velferdsutviklingen Norge har hatt – og som Senterpartiet ønsker å legge til rette for også fremover. Regjeringens idé om at et gitt innbyggertall fikser de utfordringene og forskjellene man finner i kommune-Norge harmonerer ikke med kartet.

Senterpartiet er opptatt av å utvikle gode tjenester i hele Norge og vil sikre en kommuneøkonomi som gjør at alle kommuner kan tilby sine innbyggere trygg og god skole, verdig eldreomsorg og levende lokalsamfunn.

Artikkelen er sakset fra Sagát

(BREV): Det var en stille sabbatsmorgen i Jerusalem lørdag den 12. juli 2020. Man hørte duene synge, kanskje litt mer høylytt enn vanlig. Derfor la man merke til dem. Litt før klokken åtte hørtes en serie med smell.

–Dette må være raketter, sa jeg til min kone.

Vi har hørt ordentlige raketter fra Gaza gå ned i utkanten av Betlehem og vet hvordan smellet lyder.

–Lyden er svak. De når ikke helt frem til Jerusalem, sa jeg.

Så ble det stille. Jeg tenkte at det er over. Vi hører vel hva som skjedde når sabbaten er over.

Men klokken åtte lørdag morgen startet det opp igjen. Det var voldsomt. Det holdt ikke opp. Salve etter salve.

–Man skulle tro at Hizballah i Libanon nå skyter opp alle sine 120.000 raketter mot Jerusalem, sa jeg.

Men de når ikke frem. Jeg gikk til min utsiktsplass og kastet øynene på nasjonalforsamlingen Knesset. Det er et av målene. Og rakettene fra Gaza må i så fall fly over vår bydel. Men det var ingen raketter i luften. Jeg vet godt hvordan rakettene ser ut når de kommer, for jeg har stått på grensen til Libanon og sett dem komme og fotografert brannen etter eksplosjonen. Men det var ingen eksplosjoner. Og angrepene bare fortsatte. Jeg kikket ut i vinduene på den andre siden av huset. Det smalt i ett, men ingen tegn til at rakettene nådde frem.

I Israel holder vi hviledagen hellig på den jødiske sabbaten istedenfor på søndag. Datamaskin og reuter er alltid avskrudd og stikkontakten trukket ut. Tror ikke den har vært på en sabbat siden det var et dødsfall for noen år siden.

–Angrepene fortsetter. Nå skrur jeg på datamaskinen, sa jeg til min kone.

Jeg måtte få klarhet i hva dette er. Som vanlig er jeg jo nesten alltid forberedt på å rykke ut når det smeller. Slikt skal jo videreformidles til leserne, så langt det er mulig.

Flere nettsteder ble sjekket. Hverken Ynet, Times og Israel eller Arutz 7 skrev noe. BBC ble sjekket og NRK. Like taust. Men rakettangrepene fortsatte med uforminsket styrke.

Jeg tok telefonen og ringte til min kollega som arbeider for en utenlandsk avis.

–Det er ikke ofte du ringer på sabbaten, sa han overrasket.

Han forklarte at på denne tiden av året har araberne eksamensfest når de får sine papirer. Da pleier de å skyte opp fyrverkeri for å feire. Han trodde det var årsaken.

–Men kan du høre det helt dit der du bor, spurte han overrasket.

Han bor nærere de arabiskbebodde bydeler og PLOs selvstyreområder i øst hvor det høres enda bedre enn i den vestlige delen av Jerusalem.

Jeg kikket på nytt ut av vinduet. I huset bor en ortodoks familie. Jeg hadde sett at mannen var på tur ut til synagogen. Men han snudde og kom inn igjen. Han ville kanskje ikke forlate kone og barn om byen er under angrep.

Etter en stund banket det på vår dør. Religiøse jøder bruker ikke ringeklokke på sabbaten. Jeg åpnet forsiktig og stakk hode ut. Jeg hadde glemt munnbind i farten, men han hadde det på. Han tenkte kanskje at jeg som er ikke-jøde og i tillegg pressemann har skrudd på datamaskinen og vet noe?

Jeg forklarte historien om den arabiske eksamensfesten. Og familiefaren gikk hjem igjen.

Ut på formiddagen sto det en linje på Ynet. Araberne hadde eksamensfest og sender opp fyrverkeri, ifølge politiet. Så stengte jeg av datamaskin og reuter, og vi fortsatte sabbatsfeiringen. Det stilnet av etter halvannen time i den vestlige delen av Jerusalem. I den østlige delen fortsatte det i til sammen tre timer.

På ettermiddagen spaserte vi til Yemin Moshe. Der er det vakker utsikt mot Sions berg og helt til Moabs ørkenfjell i Jordan om det er klarvær. Det er fint å skue utover det bibelske landskapet og tenke på alt som har skjedd, fra Mose dager til denne dag – og det som ennå skal skje.

Men der startet rakettangrepet igjen. Nå så vi det. Utenfor de arabiske husene sto rakettpakkene på bakken. Først gikk et batteri. Så svarte en annen familie. Det ble på nytt litt leven. Kruttrøyk la seg over deler av den arabiskbebodde bygda. Og vi ruslet hjem.

Neste dag skjønte vi omfanget av eksplosjonene. The Jerusalem Post fortalte søndag at tusenvis av jerusalemitter hadde ringt politiet for å få hvite hva dette var for noe. Også de hadde våknet opp til skytingen som ifølge avisen kunne vært en voldsomt slag som hørtes over hele byen. Det viste seg at det ikke var bare raketter som var fyrt av. De som hadde noe å «fyre» med, skjøt i lufta, noe som er en vanlig arabisk tradisjon når noe skal feires.

Tel Aviv-avisen Haaretz fikk først saken på trykk mandag morgen. De fortalte inngående om eksamen «tawjihi». Klarer man den, går det meste bra i livet. Går det dårlig, er man satt utenfor. Det er en gammel avleggs eksamen, men araberne holder på den, fordi det er deres egen tradisjon. Da eksamensresultatene kom inn som sms på mobiltelefonene, startet feiringen og oppskytningen av rakettene.

Rabbiner Yehuda Lave skrev indignert i et innlegg i Jerusalem Post om det som enten var geværskudd, fyrverkeri eller bomber. Han forklarte at for troende jøder var det spesielt vanskelig på en sabbatmorgen når jødene ikke hører nyheter. Det er ikke lett å vite at det bare er fyrverkeri.

–Vi har ikke panikk for enhver lyd i Israel, men vi har en rett til å frykte for våre liv.

Rabbineren spurte hva som er poenget med å leve i et jødisk land dersom ikke lederne og politiet er i stand til å balansere arabernes rett til å feire samtidig som man lever i fred. Han ville ikke at sabbaten skal høres ut som en krig.

Politiet i Jerusalem arresterte 38 personer og mange fyrverkeribatterier ble beslaglagt ifølge meldingene.

Jeg undres over om dette «angrepet» kanskje var planlagt. Var det noen som har frydet seg over å skremme? I mine 22 år i Jerusalem har jeg aldri før hørt et fyrverkeri av et slikt kaliber.

Heldigvis slapp jeg denne gang å rykke ut til et nytt rakettangrep eller en ny terrorbombe. Jeg vet hva det er å sitte i et hus når rakettene kommer, og det smeller i nærheten. En ikke uvanlig opplevelse for titusener av israelere eller norske volontører i Sjømannskirken i Ashdod. Det er uhyggelig. Og død og skader blir det om rakettene treffer.

For noen år siden ble det skutt raketter fra Gaza mot Knesset i Jerusalem. Jeg husker alarmen gikk på sabbaten. Min kone og jeg var ute og spaserte på veien langs Knesset. Vi kastet oss raskt ned på bakken bak noen vegsteiner. Så hørte vi smellet fra raketten som ikke rakk helt frem. Vi børstet av støv og sand fra klærme og ruslet hjem. Derfor reagerer man på slike smell. Hvilke land ville godtatt slike angrep mot sin hovedstad.

Jeg gjør salmisten ord til mine egne: «Be om fred for Jerusalem!» Salme 122,1

Vidar Norberg

Av Sandra Borch, stortingsrepresentant, Sp

(30.07.2020): De seneste årene har det med rette vært et økende engasjementet mot utbygging av vindkraft på land. Mange steder i landet opplever folk at vindparkene endres etter at tillatelsen er gitt. Flere steder har vindmøllene vært mye høyere enn det som var kjent da saken ble behandlet, mange steder har også vindmøllene blitt plassert på andre steder innenfor vindkraftparken. Jeg har stor forståelse for at det blir reaksjoner når det etter at den lokale debatten er over, brått settes opp vindturbiner opp mot 100 meter høyere enn forventet. Senterpartiet ønsker at bare de vindparkene som har støtte og forankring lokalt – med kommunestyrets vedtak i ryggen – skal bygges. Det er den beste måten for å sikre at landskap og naturkvaliteter ivaretas og at utbyggingen tar hensyn til næringer som allerede er i området. Vindkraft skal bidra med inntekter til berørte lokalsamfunn.

Senterpartiet mener derfor det er behov for en helhetlig gjennomgang av regelverket for vindkraft. Praksis har vist at utbygging, med tilhørende konsesjonsprosess for vindkraft på land, ikke er tilstrekkelig regulert gjennom norsk lovverk. Vindkraften båndlegger natur som er vårt felles eie og stadig flere av vindkraftverkene kjøpes opp av utenlandske interesser, 

Senterpartiet har flere ganger de siste årene foreslått at vedtak om utbygging av vindkraft må være i tråd med lokale ønsker og kommunestyrevedtak, og at konsesjon ikke kan gis i strid med kommunestyrevedtak. Det har dessverre både Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet stemt ned i Stortinget. 

Den klart økende motstanden mot utbygging av vindkraft flere steder viser at det ikke er nok å gi kommunene vetorett ved konsesjonsbehandlingen. Senterpartiet mener at kommunene trenger sterkere og mer forutsigbare virkemidler, særlig når det gjelder å bremse arealbruken i områder som har åpenbare naturverdier. Senterpartiet mener derfor det er gode grunner for å hjemle arealbruken knyttet til vindkraft på land i plan- og bygningsloven med kommunestyret som reguleringsmyndighet, til forskjell fra i dag hvor dette er regulert gjennom energiloven.

Teknologiutviklingen har vært betydelig på vindkraft de siste årene. Senterpartiet er prinsipielt enig i at nyeste teknologi bør legges til grunn ved utbygging av vindkraft, men dette innebærer samtidig at inngrepet i natur og installasjonen i seg selv blir av en helt annen karakter enn det som var forutsatt ved behandling av konsesjonssøknaden. Senterpartiet mener derfor at det må følge av dette at kommunene får en mulighet til å behandle saken på nytt og ta stilling til endrede forutsetninger før utbygging begynner.

Senterpartiet mener en helhetlig gjennomgang av konsesjonssystemet for vindkraft på land må ta stilling til og presentere en tydelig løsning på disse spørsmålene. Saken reiser viktige spørsmål knyttet til lokaldemokrati, natur- og miljøverdier, men også eierskap til norsk kraft.

Artikkelen er sakset fra Altaposten.