Kommentar

Av Vidar Norberg

Med 56 mot 30 stemmer ba stortingsflertallet regjeringen om å bygge jernbane mellom Bodø og Tromsø i perioden 2022 og 2033. Dette er ingen Nord-Norgebane. Det er en Tromsøbane.

En av taperne i dette miljøprosjektet på rundt 130 milliarder kroner blir igjen Finnmark. Det blir neppe mer penger til Finnmark med flere veier, havneutbygginger, rassikring, fergekaier, skoler og helse av slike prosjekter. Tvert imot.

En jernbane er ganske sårbar. Skulle den bli stengt av uvær, ras eller epidemier, kan man verken reise eller frakte gods. Har man biler på gode veier, er det lettere å løse oppgavene. Med flere veier er det også muligheter for omkjøring.

Strategisk sett er jernbane neppe den beste løsningen for å frakte soldater og utstyr nordover. Et par bombetokt er nok til å stanse den transporten. Nå er det ikke sikkert at Stortinget har som mål å forsvare den aller nordligste landsdel heller. Da betyr det jo ikke stort.

I Finnmark og kanskje et godt stykke sørover er båt fortsatt en god og sikker transportløsning. Særlig når veien fra Berlevåg fyker igjen, og fisken skal til markedet. Finnmarkskysten får uansett ikke store nytten av Tromsøbanen.

Men det kan jo være kjekt for Tromsø å ha tog også. Kanskje noen tror at Tromsøbanen kan bli et norsk turistsvar på Den transsibirke jernbane eller en nordnorsk orientekspress. Om det ikke blir nok turister og andre reisende kan man jo subsidiere den 375 kilometer lange strekningen siden det er et prestisjeprosjekt for miljøet.

En ting er klart. Nord-Norgebanen eller Tromsøbanen er en miljøsak. Den er politisk korrekt, og da spiller det ingen rolle hvor dumt det er. La pengene flyte og småbyer, fiskevær og bygd bli forsømt. Tromsøbanen er uansett en god valgkampsak. Koster bare 130 milliarder kroner – kanskje mer.

Man får bare håpe at planene avsporer.

(17.04.2021): I helga var det Landsmøte i Arbeiderpartiet, og et av de viktigste ordene på agendaen var; «Nå er det vanlige folks tur». Vi vil legge til rette for bosetting og næringsetablering distriktene, og da må dette kunne gjennomføres på like vilkår.

Vi må kunne forvente at også distriktene skal ha tilgang på nødvendig infrastruktur og kunne utvikle og modernisere dette.

Kostander for utbygging og elektrifisering blir fordelt på kunder, og med færre kunder blir regninga høy på vanlige folk og bedrifter.

I Finnmark har vi et tøffere klimatiske forhold, i andre distriktsområder er det gjerne tøffere topografiske forhold, og i distriktene er det færre å dele regningen på enn det er i større byområder.

Tina Bru har tidligere sagt at større nettselskaper vil jevne ut nettleien, og at ytterligere utjevning er unødvendig. Dette er høyrepolitikk, og sentraliseringspolitikk. Uten en utjevning vil det bli en konkurransevridning, som vil gi de store sentrale selskapene fortrinn, og de små vil ikke ha muskler til å bygge ut og vedlikeholde nettet uten en økning i lokal nettleie.

Vi mener at elektrifisering må være et spleiselag og da må vi i bruk hele landet – også når det gjelder kompetansearbeidsplasser i de mindre selskapene i distriktene.

Måsøy Arbeiderpartiet fremmet et forslag om jevnere nettleie i landet, og etter en lang fredagskveld helt opp mot tidsfristen fikk Bernth R. Sjursen formulert ei setning til programmet: «innføre en utjevningsordning som bidrar til jevnere nettleie i hele landet». Etter hektisk jobbing i de digitale landsmøtekorridorene fikk man dette på plass i Arbeiderpartiets program, som ble vedtatt lørdag formiddag. Små ord med stor betydning for «lys i husan» og etablering av næring.

Dette er distriktspolitikk.

Geir Adelsten Iversen (Sp)

Det er absurd det som kommer frem i koronakommisjonens rapport. Men det føyer seg dessverre inn i rekken av hvordan sikkerhet og beredskap håndteres av denne regjeringen. Asylstrømmen, objektsikring, kaos rundt ambulansefly, terrorhendelsen i Bærum og korona. Felles for dem alle er svikt i beredskapen.

Regjeringa ble reddet av helsevesenet, kommunene, det norske folk og flaks da pandemien brøt ut. Men å håpe at noen andre tar ansvar, får tak i det man trenger og improviserer når krisen inntreffer er ikke beredskap. Det er uansvarlig gambling med innbyggernes liv, helse og sikkerhet. Det blir som å ha et hus uten forsikring. Det går som regel greit, men kan ende katastrofalt.

For politimester Ellen Kathrine Hætta og politiet i Finnmark må mye av det som ble avdekket i koronakommisjonens rapport høres kjent ut. Politiet i Finnmark fikk asylstrømmen over Storskog midt i fanget høsten 2015. Politimesteren forsøkte gjentatte ganger å varsle sine overordnede i Oslo, men det var Sør-Varanger kommune og lokalt politi som stod alene i lang tid før de fikk hjelp. Den gang var det heller ikke beredskapsplaner. Den gang var det verken mottaksapparat eller logistikk på plass. Det var selvsagt en annen krise enn koronapandemien, men systemsvikten er gjenkjennelig.

Folk i Finnmark er smertelig klar over at vi må klare oss selv når noe skjer. Regjeringa skryter masse av seg selv når det for eksempel gjelder politiberedskap, men et beredskapssenter og politihelikoptre utenfor Oslo hjelper ingenting når det skjer noe i Finnmark. Har det noen gang vært et politihelikopter på besøk her oppe?

Nå har vi sett at Erna Solberg og de åtte justis- og beredskapsministrene har et svært avslappet forhold til beredskap. Det vi vet er at neste krise aldri blir lik den forrige. Et av krisescenarioene som kan føre til enorm skade er atomforurensing. For folk i Finnmark har denne faren vært kjent under hele den kalde krigen, men faren er ikke over. Både kraftverk, ubåter og skip med kjernefysisk materiale er det mye av langs kysten og hos naboen i øst. Spørsmålet er om vi har beredskap for det. Er vi forberedt hvis det blir et stort utslipp som fører til at tusenvis av russere strømmer flykter grensene, atomsky kommer inn over Finnmark eller flyter i havet? Med dagens regjering tør jeg ikke tenker på svaret.

Beredskap handler ikke bare om slagord, det handler om forberedelse, nok folk, riktig utstyr og at man er klar hvis noe skjer. Det er ikke valgfag, det er statens viktigste oppgave. Senterpartiet har foreslått en rekke beredskapstiltak i Stortinget gjennom mange år. Vi ser at norsk beredskap ikke henger godt nok sammen og har derfor foreslått å sette ned en totalberedskapskommisjon både i 2017 og 2020. Begge ganger ble det nedstemt av regjeringa og Frp.

Senterpartiet vil bygge ut beredskapen i hele landet. Det betyr mer lokalt politi, mer Heimevernssoldater som kjenner sin teig, flere ambulanser og døgnbemanna politipatruljer. Senterpartiet ønsker politihelikoptre i hele landet, bedre dekning i nødnett og økt støtte til de frivillige redningstjenestene. Vi ønsker verdens beste redningshelikopter på alle basene også i Nord-Norge. Senterpartiet vil ha økt kapasitet i helsevesenet, mer norsk matproduksjon og norsk produksjon av smittevernutstyr. Senterpartiet har foreslått beredskapslagre for livsnødvendige medisiner og korn til i hele landet. Når krisen inntreffer er det folkene og utstyret som er nærmest som må trø til. Da nytter det ikke å ha sentralisert bort det som trengs enten det er politifolk, skutere, helikoptre, medisiner eller smittevernutstyr.

Det handler om folks trygghet, sikkerhet og beredskap både i hverdagen og i kriser.

Av Vidar Norberg

NRK Finnmark vet snart ikke hva de skal finne på for å lage flåsete underholdning som de kan få folk til å le av. Men når statskanalen begynner å dra frem folks gamle synder for ha det artig, går det kanskje litt for langt.

Fredag morgen nådde morsomhetene et nytt lavmål. NRK hadde funnet frem til en gammel artikkel om trusetyven i Mehamn som stjal truser i fiskeværet. Trusene ble angivelig funnet på hurtigruten av ordensmakten. Det var noe å raljere med for NRK.

I Mehamn var det en tilflyttet mann som ble kalt for trusetyven. Folk sa at han gikk rundt og stjal truser som hang ute til tørk. Om det var slik, vet jeg ikke, men jeg har selv snakket med en mann som fikk et slikt stempel på seg.

Dette er en gammel sak. Man burde ikke bruke folks gamle feil for å ha det artig. Det minner om mobbing. Denne saken hadde fortjent å bli glemt.

Når sant skal sies, så blir det stadig mer revy og tomsnakk i NRK Finnmark og alt for lite nyheter, reportasjer og intervjuer.

Av Vidar Norberg

Det vakte oppsikt da prins Hamzah bin Hussein i Jordan ble satt i husarrest av sin halvbror kong Abdullah den 3. april 2021. Flere andre ble også arrestert. Målet var ifølge pressen å sikre seg at prinsen ikke underminerer kongen.

Familieforholdene er komplisert, siden den gamle kong Hussein hadde fire koner. Dette er en disputt mellom halvbrødre. Kong Abdullah er sønn av gamle kong Hussein. Abdullahs mor er den britiskfødte dronning Muna, den andre kona til kong Hussein. Hamzah er sønn av kong Husseins 4. kone, den amerikanskfødte dronning Noor av syrisk herkomst.

Etter at kong Hussein døde i 1999, ble Abdullah konge og Hamzah kronprins. I 2004 ble Hamzah fratatt sin rett til kronen. Siden utnevnte kong Abdullah sin eldste sønn til kronprins.

I denne familiefeiden er Abdullah blitt kritisert for å ha forrådt sin fars ønske om at Hamzah skal bli fremtidens konge. Gamle kong Hussein pleide ifølge meldingene å referere til Hamzah som «mitt øyes glede».

Tradisjonelt har kongedømmet hatt sin støtte i beduinene. Men kong Abdullahs kone Rania er palestina-araber, og flere palestina-arabere har nå fått arbeid hos kongen. Det har skapt misnøye hos beduinene som har vært kongedømmets beskyttere og tjenere.

Prins Hamzah har visstnok hatt kontakter med Emiratene og Saudi-Arabias kronprins Mohammed Bin Salman som ikke liker Jordans konge. Alt dette har ifølge medier fått kongen til å gripe inn mot sin halvbror. Men etter at Hamzah angivelig lovet kongen sin lojalitet og sluttet å kritisere kong Abdullah på sosiale medier, skal de ha latt seg fotografere sammen. Men familiefeiden kan tyde på at kongedømmet ikke er så stabilt som man skulle tro.

Rundt 70 prosent av befolkningen i Jordan er palestina-arabere. Om kongen faller, kan Jordan fort bli en palestina-arabisk stat. Det er neppe Abdullahs ønske.

Opprinnelig skulle jødene også hatt Transjordan som en del av sin stat, men de fikk det ikke. Det kan med tiden endre seg.

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner på KARMEL og les mer – karmelin@vision.net

Partiet De Kristne Rogaland vedtok på sitt fylkesårsmøte den 13.mars 2021.:

Verden står overfor den største pandemien i nyere tid. Å få kontroll på pandemien nasjonalt bør være regjeringens prioritet nummer en. Det er urovekkende at Regjeringen har avslått en forespørsel fra å delta i utvikling, produksjon samt utveksling av erfaring og kunnskap om vaksinasjonsprogram fra det landet som har kommet lengst i vaksinering; Israel, skriver Partiet De Kristne.

Regjeringen har igjen vist at de frivillig tar plass i baksetet når det gjelder å sikre landets innbyggere i stedet for å ha begge hender på rattet. Regjeringens behov for å være best i «EU-klassen» går på bekostning av det norske folks sikkerhet og beredskap. Når land som faktisk er medlem i EU søker mot Israel fremstår regjeringens avslag urovekkende.

Partiet De Kristne står for frihet og sikkerhet for alle.

Å sikre landets innbyggere er statens viktigste oppgave. Dette innebærer også å sikre landets innbyggere på best mulig måte når det kommer til vaksinasjoner. Dette for at vi så raskt som mulig kan komme tilbake til et «fritt» samfunn. Vi har ingen tid å miste og videre forsinkelser i det pågående vaksinasjonssamarbeidet Norge er med på gjennom EU vil påføre Norge enda større økonomiske og ikke minst menneskelige kostnader.

• Partiet De Kristne vil takke ja til invitasjonen fra Israel om samarbeid i forbindelse med utvikling, produksjon, kunnskap og vaksinasjonsprogram.
• Partiet De Kristne krever at Regjeringen gjør det den skal gjøre; sikre landets innbyggere på best mulig måte.
• Partiet De Kristne krever at Regjeringen offentliggjør dokumenter, kommunikasjon og interne vurderinger i forbindelse med Israels henvendelse.

(24.03.2021): Troms og Finnmark fylkesting har nylig med overveldende flertall forkasta et forslag om å stoppe arbeidet med reversering av tvangssammenslåinga av de to fylkene, skriver Sagat på lederplass.

Overraskende – og skuffende – nok ble forslaget fremmet av Nils Einar Samuelsen fra KrF, men heldigvis falt det med 40 mot 17 stemmer i fylkestinget. Dermed har fylkestingets flertall klart og tydelig markert at det viktigste politiske oppgaven er å respektere folkeviljen.

En gang i tida var KrF et verdiparti som satte respekten for menneskeverdet og demokratiske verdier i fokus. Et parti man alltid kunne stole på ville stå uredd opp mot urett og overgrep i samfunnet. Om så alle andre svikta, ville KrF stå klippefast på sine gode verdier.

I dag er dette dessverre historie. Der KrF før hadde solid politisk ryggrad, har man nå fått innmontert gummistrikk. Nå sitter KrF sammen med Venstre og Høyre på maktas tinde i regjeringskvartalet og er gladelig med på å undertrykke folket. Man er ikke lenger folkets tjenere, men dets herskere, sjøl om det kastes ut enkelte bein.

Det kan virke som verdipartiene har solgt sjela si for å komme til maktposisjoner. En folkeavstemning i Finnmark som sier et rungende nei til tvangsekteskap med Troms, preller dessverre fortsatt av som vann på gåsa. Heller ikke folkemeninga i Troms har noen betydning.

Fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (AP) levna ingen tvil i fylkestinget om at de rødgrønne samarbeidspartiene akter å stå ved sine soleklare valgløfter.

– Samarbeidspartiene gikk til valg på å oppheve tvangen påført av regjeringa. Det løftet skal vi holde. Det må det ikke være tvil om. Dette visste også velgerne da de stemte på oss, fastslo fylkesrådslederen. Men han understreka samtidig at oppdeling betinger et nytt stortingsflertall, som han har tro på at kommer.

Vi synes det er svært ille at regjeringspartiene her prøver å skape kunstige motsetningsforhold mellom det å respektere folkeviljen og samtidig jobbe på beste måte for utvikling av de to tvangssammenslåtte fylkene.

Her er det all grunn til å berømme fylkesrådet som gjør sitt ytterste for å forberede en skånsom oppdeling. Men uten at ansatte blir berørt på en sånn måte at det tar fokus bort fra daglig drift med fokus på innbyggerne i de to fylkene, slik fylkesrådslederen så glimrende uttrykte det i fylkestinget.