Kommentar

Av Geir Adelsten Iversen, Senterpartiet

Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen sendte 17.06.2021 ut et høringsnotat om endringen av de reglene som de leveringspliktige torsketrålerne må følge for å få tildelt kvoter – også omtalt i Nordnorsk debatt 12.8.21. Som kjent ble disse kvotene opprinnelig tildelt fiskeindustrien på dispensasjon fra Deltakerloven som sier at det bare er aktive fiskere som kan drive fiskefartøy og tildeles kvoter. Formålet med disse trålerne står klart formulert i forskriftens §1 «å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel fra torsketrålflåten».

Det underlige er at dette formålet ikke er nevnt en eneste gang i høringsnotatet. Derimot fortsetter høyrestatsråden der tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen slapp med å omdefinere leveringsplikten – som plikt til å levere fangsten til anlegg for å sikre stabil råstofftilgang, til en tilbudsplikt av fangsten til en pris de selv kan bestemme gjennom Norges Råfisklag ut fra det åpne råstoffmarkedet. Dette – sammen med tillatelser om å konsentrere inntil kvoter fra tre tidligere trålere på hver tråler, har i årenes løp ført til fremveksten av en trålerflåte som er fullstendig uegnet til å levere den ferske fisken industrien etterspør for å sikre en stabil råstofftilførsel etter forskriftens § 1. I tillegg er fartøyene blitt så store at de ikke kan gå inn i mange av havner der fiskebedriftene er. Resultatet er at 90 prosent av de leveringspliktige trålfangstene fryses om bord og omsettes på fryseauksjoner direkte til utenlandsk fiskeindustri. Dette gir millionlønninger for mannskapet og en profitt til eierne som er det dobbelte av det normale i norsk næringsliv.

I stedet for å adressere dette store avviket mellom leveringspliktens formål og det som faktisk skjer i virkeligheten, fremmer fiskeriministeren forslag til tiltak som ytterligere vil sentralisere trålerfangstene vekk fra sitt formål, bl.a.

– Såkalt fleksibilitet i råstoffutnyttelsen, som vil føre til at de 10 prosent av råstoffet som faktisk fortsatt landes til bearbeiding kan konsentreres ytterligere på anlegg.

– Avvisning at forslaget om å endre prisfastsettelsen på råstoffet tilsvarende det som den øvrige flåten oppnår i regionen. Ingebrigtsen foretrekker at den leveringspliktige trålerflåten fortsatt skal subsidieres med gratis kvoter uten annen samfunnsmessig motytelse enn at aksjonærene i Lerøy og Nergård prioriteres foran anlegg som trenger en stabil råstofftilførsel etter forskriftene.

Rosinen i pølsen er at han også vil fullbyrde Svein Ludviksens verk, ved å endre hele forskriften navn fra «Leveringsplikt» til «Tilbudsplikt», vel vitende om at hele ordningen har spilt fallitt, men opprettholdes av et regulatorisk teater som ikke kan ha annet formålet enn å forvirre politikere og allmennheten.

Dette teateret vil Senterpartiet ha slutt på og la frem følgende forslag i 8.4.2021: 

«Stortinget ber regjeringen om å sikre at de leveringspliktige trålerne faktisk leverer fisk til de tilgodesette fiskerisamfunnene i tråd med intensjonen i pliktsystemet. Alternativet vil være, om dette ikke skjer innen to år, at kvoter tilbakeføres fra disse selskapene til kystflåten.

Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om en ordning for kvotetrekk motivert av den islandske modellen med inntil 20 prosent trekk fra kvoteregulert fangst som blir eksportert ubearbeidet til utenlandsk foredlingsindustri.

Stortinget ber regjeringen sette vilkår om at tilbudspliktig fangst skal leveres fersk eller frosset til berettiget kjøper til fastsatte minstepriser justert for gjennomsnittlige førstehåndspriser på tilsvarende ferske landinger i samme region».

Forslaget fikk kun støtte fra Rødt i Stortingets avstemning. Men Senterpartiet vil igjen fremme forslaget i de kommende regjeringsforhandlingene med god tro på at de øvrige rødgrønne partiene vil gi sin støtte.

Artikkelen er er sakset fra iFinnmark uten forespørsel til skribenten.

Av PDK

Det som kalles LHBTIQ-politikk har blitt stadig mer sentralt i både norsk og internasjonal politikk. Stater som Polen og Ungarn risikerer straffereaksjoner fra EU på grunn av sin konservative politikk, mens enkeltpersoner risikerer både jobb og sitt gode navn og rykte dersom de opponerer mot utviklingen.

I denne situasjonen ønsker vi i Partiet De Kristne å gjøre velgerne oppmerksomme på den store forskjellen det er mellom KrF og PDK på dette feltet.

KrF støttet inkluderingen av seksuell orientering og kjønnsidentitet da diskrimineringslovgivningen ble revidert i 2013. Dette innebar en faktisk anerkjennelse av den radikale kjønnsteoriens virkelighetsforståelse. Med denne loven la staten til grunn av kjønnet var subjektivt betinget og at staten ikke kunne favorisere en gitt samlivsform. Loven stadfestet også at Norge skulle bygge sin fremtidige lovgivning på Yogyakartaprinsippene.

I 2014 sikret KrF, mot regjeringens ønske, økt støtte over statsbudsjettet til organisasjonen FRI og deres Rosa kompetanse.

I 2017 var KrF medansvarlige for en skjerpelse og utvidelse av diskrimineringslovens virkeområde til også å omfatte familien.

PDK ønsker å reversere diskrimineringsloven, og si nei til organisasjonen Fri sin innflytelse i skole og samfunnsliv.

I 2020 ble straffelovens § 185 og forbudet mot hatefulle ytringer utvidet til også å inkludere seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. KrF støttet denne utvidelsen og kriminaliserte dermed i prinsippet forkynnelse av kristen samlivsetikk og skapertro.

PDK ønsker å fjerne § 185 fra straffeloven.

I mai 2021 stemte KrF ja til endring av flaggloven slik at offentlige etater kan flagge med regnbueflagget når de ønsker det.

PDK vil reversere denne lovendringen.

Vi mener det offentlige Norge skal flagge med flagg som forener innbyggerne, ikke splitter.

Sommeren 2021 signerer statsråder fra KrF på regjeringens handlingsplan Trygghet, mangfold og åpenhet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika 2021–2024. Her slår regjeringen, inkludert KrF, fast at behandlingslignende handlinger som har til formål å få en annen person til å endre eller fornekte (ev. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, dvs konverteringsterapi, kan representere en form for negativ sosial kontroll og en alvorlig krenkelse av menneskers identitet, integritet og menneskeverd.

Denne handlingsplanen representerer et fullstendig knefall for det vi kan kalle en skeiv, eller postmoderne virkelighetsforståelse, en virkelighetsforståelse hvor det ikke er rom for sannhet og kristen tro.

PDK opponerer mot en slik ideologi, vi vil bygge samfunnet på en kristen virkelighetsforståelse og etikk. Vi mener mennesket ikke kan bli født i feil kropp og at staten skal bygge sitt lovverk på respekten for ekteskapet mellom kvinne og mann.

Forskjellen mellom PDK og KrF er usedvanlig stor på LHBTIQ-området.

Vi mener det er på tide at KrF, men også kristne medier, opptrer tydeligere om disse realitetene. Vi vet at velgerne er opptatt av utviklingen, og de fortjener å bli fortalt sannheten om forskjellene.

Mvh

Mvh Partiet De Kristnes fylkesledere:

Karl Tobias Hansen (Troms og Finmark)

Per Hansen (Nordland)

Trond Skogaker (Trøndelag)

Ole G. Steen (Møre og Romsdal)

Lars Kåre Katla (Vestland)

Barclay Stevenson (Rogaland)

Svein T. Kristiansen (Agder)

Maren Anne Krüger (Vestfold og Telemark)

Tom Henriksen (Viken)

Geir Olav Tungeland (Oslo)

Eva Irene Kosberggrind (Innlandet)

Kjell Ingolf Ropstad, leder i KrF

Å gjøre søndagen til en alminnelig handledag, er å gjøre noe med «samfunnsrytmen» – vekslingen mellom arbeid og hvile, hverdag og helg. Det er ikke uten grunn at søndagen også kalles hviledag.

FrPs Silje Hjemdal skriver i flere aviser om hvorfor FrP gir et rungende ja til søndagsåpne butikker som gjentatte ganger får flertallet mot seg i Stortinget.

Å legge opp til at flere enn nødvendig skal arbeide på søndagen, og at handelen skal bli mest mulig som på hverdager, er å viske ut dette skillet. Og det er ikke et spørsmål bare om den enkeltes valg. Det er et spørsmål som vil påvirke hvordan samfunnet rundt oss fungerer. Det er ikke bare et spørsmål om verdien av individets valgfrihet. Det er spørsmål om å bevare en «samfunnsverdi».

Det er mange gode grunner til at forslag fra Fremskrittspartiet om søndagsåpne butikker gang på gang blir nedstemt. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker oss.

For det første sørger søndagsfri for at de mange hundre tusen arbeidstakerne i varehandelen og tilknyttede bransjer får en felles fridag. Hvis man skal ha en dag der familie og venner kan ha lett for å samles, bør det være en dag som er felles for alle. Annerledesdagen er ikke et prosjekt som enkeltmennesker kan stable på beina alene. Verdien av en slik felles fridag avhenger nettopp av at den er felles for så mange som mulig. Søndagsfri gjør at familier og lokalsamfunn kan gjøre ting sammen på disse dagene.

For det andre er det få saker der det er en så bred allianse som det er mot FrPs forslag om søndagsåpne butikker. Fagbevegelsen er imot, handelsnæringen er imot, miljøbevegelsen er imot, de frivillige organisasjonene er imot, folkeflertallet er imot. Søndagsfri reduserer det kommersielle presset på den felles fridagen og gir disse dagene et annet preg enn lørdager. Derfor mener jeg forbudet verner om en viktig, norsk tradisjon for å bruke søndager og helligdager til friluftsliv, familiebesøk og hvile.

I sommer har det gått en debatt om turiststeder og søndagsåpne butikker. Bestemmelsen i helligdagsfredsloven har en rekke unntak, blant annet for typiske turiststeder. I de byene som ikke oppfyller vilkårene for å kunne bli regnet som typiske turiststeder, vil faste utsalgssteder som selger varer til forbrukere, måtte holde stengt på søndager. Med seks handledager i uken uten begrensninger mellom pinse og advent, har handelsnæringen stor frihet til å tilpasse åpningstidene til sommerturistenes behov.

KrF har fått gjennomslag for å beholde søndagen som en annerledesdag, og det ligger fast. FrP kan godt kalle det umoderne, men for meg er det viktig at vi kan ha én roligere dag i uken med tid til familien eller de rundt oss.

Av FeFo

Retten til å plukke multer er som hovedregel forbeholdt bosatte i Finnmark, men ALLE kan plukke multer på Finnmarkseiendommens grunn (Finnmarksloven §§ 23 og 25). De som ikke tilhører lokalbefolkningen på Finnmarkseiendommen, har kun lov til å plukke multer til egen husholdning (Finnmarksloven § 25).

Bærplukking og Allemannsretten

Bærplukking er en allemannsrett og friluftsloven forteller hvilke rettigheter som gjelder for å plukke ulike bær, men det finnes unntak for multer på Finnmarkseiendommen og Nord-Norge.   

Plukking av blåbær, tyttebær, krøkebær og villbringebær. 

Dette står i Friluftslovens §5:  «Under ferdsel i utmark kan allmennheten høste ville nøtter som skal spises på stedet og plukke og ta med seg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet».   Noe som betyr at alle kan dra på tur og spise og ta med deg både blåbær, tyttebær, krøkebær og villbringebær.

Plukking av multer på Finnmarkseiendommen og i Nord-Norge
Multene, «viddas gull», skaper noen ganger konflikter. I Sør-Norge kan multer spises og plukkes som de andre bærsortene. I Nord-Norge er det i friluftsloven tatt med hvilke regler som gjelder for multer og Nord-Norge: 
 

«For multer på multebærland i Nordland, Troms og Finnmark gjelder første ledd (se teksten ovenfor) bare når grunneier eller bruker ikke har nedlagt uttrykkelig forbud mot plukking. Uavhengig av et slikt uttrykkelig forbud kan allmennheten alltid plukke multer som spises på stedet». 

Dette betyr at du kan spise deg «god og mett» på multemyra. Men dersom du vil ta med multebærene hjem, er det et regelverk å forholde til i Nord-Norge. 

På nettsiden regjeringen.no skriver myndighetene om hvordan multeplukking i Nord-Norge skal forstås:

«For størstedelen av Finnmark gjelder særlige regler etter Finnmarksloven. På Finnmarkseiendommens grunn er retten til å plukke multer som hovedregel forbeholdt  bosatte i Finnmark. For resten av Finnmark, i Troms og Nordland er det forbudt å plukke multer på multebærland dersom grunneier uttrykkelig har forbudt dette ved for eksempel å sette opp skilt eller plakat». 

Hva er multebærland?
Loven bruker begrepet multebærland. Det er lov å plukke og ta med seg multer som plukkes andre steder enn på såkalt multebærland.
Med multebærland menes: «områder med forekomst av multeplanter uansett voksested, forutsatt at den dekker et område av noe størrelse og har en viss rikholdighet slik at utnyttelsen har økonomisk betydning for grunneieren»

Les mer her om hva Friluftsloven sier om bærplukking og allemannsretten. 

Les mer her om hva departementet skriver om bærplukking og multebærland. 

Se også ut nettsiden utogplukk.no  Friluftsrådene landsforbund

Kilder: lovdata.no – friluftsloven og regjeringen.no

Av Siv Mossleth, stortingsrepresentant Senterpartiet

(02.08.2021): Hele Nordland vil tjene på å snu sentraliseringa. Innbyggerne i Bodø, Mo i Rana og Narvik vil tjene på å stemme på et parti som vil satse på hele landet. Økt verdiskaping i nord er bra for folk og næringsliv i både i by og bygd.

 Tenk deg hva du vil velge av disse tre ulike politiske retninger:

1. Følg strømmen, og ikke ha noen plan på hvordan landet skal utvikle seg.
2. Sette fart på sentraliseringa, tømme distriktene for folk og øke forskjellene.
3. Snu sentraliseringa og sørge for gode tjenester og tilbud til folk i hele landet.

Høyreregjeringa har valgt retning 2, og satt fart på sentraliseringa. H, Frp, V og KrF har sentralisert både åpenlyst og skjult, såkalt «stille sentralisering» gjennom åtte år. Det har gitt en rekke opprør. Det seneste opprøret er vel bondeopprøret. Bønder som har bygd ut og bygd nye fjøs, og bønder som ikke har hatt mulighet til å ruste opp fjøsene sine, eksempelvis for å innfri kravet om løsdrift for kyrne, har funnet sammen i et opprør ved siden av de tradisjonelle faglagene. Bønder, ordførere, kommuner, fylker og folk har protestert fordi vi ikke kan leve med en utvikling der det i raskt tempo forsvinner jord, bønder, bygder og grobunn for framtidas trygge norske mat.

Distriktsopprør for Finnmark, mot Viken, kystopprør, bompengeopprør, bunadsgerilja for fødetilbud, sykehus og høyere utdanning på Helgelandskysten, lærerstreik, sykepleierstreik, klimaopprør, kampen mot Forskjells-Norge og Beiarn kommunes kamp for lokal forvaltning av allmenningsgrunn, er alle eksempler på hvordan folk reiser seg mot en utvikling som går i feil retning. Folk vil ikke lengre bli overhørt og overkjørt. Folk tar opp kampen mot større sosiale og geografiske forskjeller, og Senterpartiet har vokst i takt med folks ønske om endringer.

Politiske motstandere frykter selvsagt Senterpartiets vekst, og forsøker å si at vi er bakstreverske, populistiske, eller imot alle endringer. Det er selvsagt ikke riktig, men vi er imot endringer som går i feil retning.

Nordland Senterparti besøkte i slutten av juni alle 41 kommunene og møtte alle lokallagene, mange ordførere og flotte representanter for næringslivet. Turen tok 15 dager, og bekreftet det egentlig alle vet, nemlig at Nordland er et fylke med store ressurser, store muligheter og store avstander. Her er det folk med initiativ og pågangsmot. Men vi er rammet av den ene sentraliseringa etter den andre. Vi er blitt fattigere på statlige arbeidsplasser, og de fleste kommunene har fått færre innbyggere. Samtidig er det stor mangel på boliger i distriktene.

Senterpartiet satser på den 3. politiske retningen, nemlig å snu sentraliseringa og sørge for gode tjenester og tilbud til folk i hele landet. Levende lokalsamfunn trenger gode barnehager, skoler, også videregående skoler, yrkesfag, høyere utdanning, aktivitetstilbud, helsetjenester, og gode muligheter for transport av folk og varer. For at samfunnet skal fungere optimalt er det viktig å ha rett personene på rett plass. Derfor vil jeg berømme Fagforbundet i Nordland for at de har startet et prosjekt ved det navnet i samarbeid med kommuner og KS. Fokus på å bruke rett person på rett plass kan løse noen av de utfordringene kommunene står ovenfor, samtidig som viktigheten av folks fagkunnskap blir mer synlig.

Senterpartiet vil styrke lovverk som støtter opp under faste ansettelser og en heltidskultur i arbeidslivet. Det gir tryggere forhold for de ansatte, bedre muligheter for faglig utvikling og mer langsiktighet. Norge har markerte sosiale helseforskjeller, og vi har knapt med fagfolk. Vikarlegestafetten i nord er for lang og involverer altfor mange vekslinger. Sykepleiermangelen er problematisk, og satsingen på bedre psykisk helse trenger et skikkelig løft.

Senterpartiet har lansert en egen plan for Nord-Norge fordi nordlendingene fortjener det, og fordi mulighetene i nord er enorme. Vi vil senke flyprisene, senke ferge- og båtprisene, sikre flere studieplasser, lokalisere statlige arbeidsplasser rundt omkring, og ha en aktiv fiskeripolitikk. Senterpartiet vil videreutvikle eksisterende industri, og legge grunnlag for nye, grønne industrietableringer i nord. En av de største fordelene som finnes i nord er tilgangen på ren vannkraft. I fjor var strømprisen i Norge bare halvparten av hva den var i Tyskland. Senterpartiet vil ikke ha et felles strømmarked og felles strømpris i Europa. Vi vil ha lavere strømpris i Norge enn i Europa. Det er viktig å sikre konkurransedyktige og langsiktige betingelser for investeringer i klimavennlig industri.

Senterpartiet vil utvikle den norske velferdsmodellen, styrke den private eiendomsretten og løfte fram folkestyret og blandingsøkonomien som det beste alternativet til markedsliberalisme.

Vi har en viktig arv som vi forplikter å forvalte for våre etterkommere, og klimaproblemene er vår tids største utfordring. Natur, miljø og klima må derfor sees i sammenheng med øvrige samfunnsmål, og sikre en forsvarlig og bærekraftig forvaltning.

Av Vidar Norberg

Det er lenge siden sist en rikspolitiker har vist slik stor interesse for Finnmark som partileder Trygve Slagsvold Vedum. Han startet til og med Senterpartiets valgkamp på Nordkapp. Hurtigruta har han også reist med og holdt valgtaler i blant annet Vardø, Kirkenes og Hammerfest.

Vardø er et sted som ligger nede for telling etter flere år med feilslått fiskeripolitikk, et utstillingsvindu for hvordan det går med stordriftsfordeler og kvotebaroner. Budskapet fra Vedum i Vardø var veldig fint. Mer fisk må på land i Vardø. Det er løsningen når man skal bygge kystsamfunn.

Stortingsrepresentant Geir Adelsten Iversen påpekte i Radio Nordkapp at man må få tibake leveringsplikten til fiskebrukene langs Finnmarkskysten. Han gikk også ut mot kjøp og salg av kvoter, hvor og utenlandske interesser er med. Kvotesalget fører til at en 50 fots båt koster opp til 60 millioner kroner, og det er det ingen i Honningsvåg som kan kjøpe. En sjark på 11 meter koster fem–seks milioner. Iversen tok til orde for at staten må kjøpe tilbake kvotene og tildele dem slik Riksrevisjonen har sagt, så samfunnene kan overleve. Han håpet at Senterpartiet blir størst i Finnmark slik at de får påvirkningskfraft. Man får håpe at Iversen blir ny fiskeriminister.

Honningsvåg er vel ikke hva det en gang var. Det er sant at man kan ikke bare leve av turister og salg av suvenirer. Nordkapp er en turistmaskin, men det er nok fisk og olje som skaper mest arbeid, bolyst og velstand. Derfor er det gledelig at Senterpartiet vil fortsette å lete etter olje i Barentshavet. I motsetning til Høyre-regjeringen som vil flytte verdiene bort fra Finnmark, vil nok Senterpartiet og sikkert også Arbeiderpartiet sørge for litt ilandføring av olje og gass slik at det blir lys i vinduene i hjemmene i Finnmark.

Forblåste kystsamfunn ute ved havet har ikke så mange studietilbud og offentlige tjenester som Alta. Kystsamfunn har tomme fiskehaller og kaianlegg til nedfalls. Derfor var det ganske befriende at en rikspolitiker også kom for å se på elendigheta istedenfor å hygge seg med glansbilder på turisters vis.

Trygve Slagsvold Vedum kjemper etter forlydende for skolen i sin bygd. Slik er det også i en del finnmarksbygder. Men legges skolene ned, er det ofte kroken på døra for en bygd eller et fiskevær. Det er ikke rett å sanke inn stordriftsfordeler eller spare seg til fant på denne måten.

I Kirkenes sa Slagsvold Vedum at det er viktig med et godt forhold til Russland. Er det noe Høyre-regjeringen har motarbeidet, så er det nettopp et godt forhold til Russland. Det lider næringslivet i Finnmark av. Tyskland, som trenger gass, bryr seg ikke stort om å boikotte en gassrørledning fra Russland. I Tyskland er det næringsvettet som gjelder. Så hvorfor skal ikke Finnmark kunne selge fisk til Russland. Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg likte Finnmark. Han har sin byste i Kirkenes. Det blir kanskje lenge til utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide får noen byste i Sør-Varanger som har en 200 kilometer lang grense til Russland.

Det var i sin tid Arbeiderpartiet som var drivkraft for alt fra samfunnshoteller til veiutbygging og kortbanenettet. Før kom mange dager gamle Oslo-aviser med hurtigruten. Med kortbanenettet fikk man avisene på ettermiddagen. Vedum har helt rett når han snakker om å knytte landet sammen. Fly er et godt redskap til det. Og det er også viktig at man har rutebåter og ferger. Når dette tilbudet svikter, betyr det ofte fraflytting. Et gammelt eksempel på dette er jordbruksbygda Grense Jakobselv som ble nedlagt da lokalbåten sluttet å gå med melka til Kirkenes.

Det er en ny tid nå, men selv om man kommuniserer med datamaskiner og smarttelefoner, så er det bare et lensmannskontor som hjelper når det er en forbrytelse. Nærpolitireformen har ført lovens håndhevere lenger bort fra folk på mindre steder, og dem er det en del av i Finnmark. Det skaper ikke trygghet, men det gjør gamle løsninger som tilstedeværelse.

Vedum påpekte også at Troms og Finnmark er like stort som Irland. Fra Kirkenes til Alta er det like langt som fra Oslo til Trondheim. I tillegg er det tøffere vintre og litt vanskeligere å ta seg frem enn i de store sørnorske byene. Dyrere er det også. Derfor må man ha enkelte statlige tiltak for å holde oppe bosetningen i nord. Det er ingen god politisk løsning å avfolke den nordligste delen av Norge. Vedum har rett når han mener at Finnmark er viktig for Norge.

Et stadig tilbakevendende problem er fødestua i Alta. Nå er det vel kanskje ikke alle steder i Norge med 20.000 innbyggere som får fødestue. Men veien over Sennalandet til Hammerfest er både lang, kald og til tider til stengt vinterstid. Senterpartiet har åpnet opp for å se på spørsmålet om fødestue. Man får håpe på en lykkelig løsning. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har i alle fall ikke vært interessert i å gjøre noe for å få fødestue i Alta. Kanskje burde man stemme inn nye krefter på Stortinget og i regjeringskorridorene som tror på lokalsamfunn og lokaldemokrati med litt støtte fra staten. Det er noe som heter samfunnsoppdrag. Det handler om å bygge samfunn.

Så må man også nevne at enkelte gjerne vil ha bjørn og ulv som «kjæledyr» i skog og mark, på sauebeiter. Det kan nok høres fint ut med villmark med masse rovdyr så lenge man bor i Oslo. Men for den lille mann som har sauer som blir drept uten at man kan gjøre noe fra eller til, er det forstemmende å se at dyrene blir revet i hjel og livsgrunnlaget forsvinne. Senterpartiet har en mer fornuftig rovdyrpolitikk også for Finnmark.

I kampen mot norsk medlemskap i EU i 1994 var det Senterpartiet som ble garantisten for nei til EU-medlemskap. Enten man var kristen, høyre-motstander eller kommunist, så gikk man sammen om den saken, hver på sin kant. I dag står man igjen overfor en slik kamp i Finnmark. Det gjelder Finnmarks fremtid som eget fylke. Det handler om å være herrer i eget hus. Bygge sin fremtid i Finnmark uten å bli motarbeidet av den sentraliserende sentralmakten i Oslo. For den som vil Finnmark vel, er Senterpartiet et klart alternativ. Budskapet fra Senterpartiet var at de går til valg på at tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms skal oppløses. Dette er hovedsaken.

Fremtidsvalget er nå!

Av Marianne Sivertsen Næss, 2. kandidat Finnmark Arbeiderparti stortingsvalget.

I dag dekker universitetene og høyskolene deler av landet, men langt fra hele Norge. Det fører til fraflytting i distriktene. Raske endringer i arbeidslivet gjør at de fleste har behov for påfyll av kompetanse gjennom arbeidslivet. Norge har altfor mange unge utenfor studier eller arbeid, og kommuner og næringsliv over hele landet har store, udekkede kompetansebehov.

Samtidig som behovene for kunnskap øker, har de senere årenes reformer innen høyere utdanning ført til en større sentralisering og ensretting i tilbudene. Dette har nå gått for langt. I dag mister distriktene innbyggere, kompetanse, og muligheter. Utdanning er nøkkelen for å skape et Norge for fremtiden, men det mangler en nasjonal politikk for å gi utdanning til vanlige folk der de bor.

Arbeidslivet vil fremover ha behov for et mer tilpasset og mangfoldig etter- og videreutdanningstilbud, som kan kombineres med arbeid. Vi må rekruttere og utdanne nok fagfolk til bedrifter og kommuner i hele landet. Ingen skal gå ut på dato, og vi vil gjøre det enklere å få kompetansepåfyll og å ta mer utdanning som voksen eller ved siden av jobb.

Vi vil etablere lokale utdanningssentre som et helt konkret grep for å realisere livslang læring og at folk skal kunne ta mer utdanning der de bor. Målet med vår storsatsing på desentralisert utdanning er å «tette hullene» i utdannings-Norge. De skal tilby utdanning nært der folk bor. Vi vil gi de nye utdanningssentrene en nøkkelrolle i å tilby etter- og videreutdanning, satsing på fagutdanning for voksne og å tilby profesjonsutdanninger som lærer og sykepleie.

Arbeiderpartiet har foreslått 3000 nye studieplasser i året siden 2013 og vil legge frem opptrappingsplaner for nye studieplasser for hele landet på universiteter, høyskoler og fagskoler. Vi vil prioritere utdanninger innen viktige yrker der det mangler tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft, som lærerutdanning, helse- og sosialfagene, IKT, bærekraft, teknologi og realfag. Flere studieplasser gjør at flere får muligheten til å studere, og at arbeidsledige og andre som står utenfor arbeidslivet kan sikre seg kompetansen som trengs for å komme i arbeid.

Høyreregjeringen har ikke fulgt opp med nok nye studieplasser, til tross for rekordhøye søkertall og mange utenfor studier eller arbeid. Det gjorde at i 2020 stod over 26.000 kvalifiserte søkere uten studieplass. I år ser vi nok et rekordår for antall søkere til høyere utdanning, og selv om flere har fått tilbud om studieplass, er det fortsatt altfor mange som får avslag.

Arbeiderpartiet vil:
• Lansere en storsatsing for lokale utdanningssentre over hele landet, med statlig finansiering og som hovedregel er eid av fylkene eller det inngås partnerskapsavtaler med allerede etablerte studiesentre. Utdanningssentrene skal få et utvidet og særlig ansvar for å tilby utdanning til folk der de bor, basert på lokale kompetansebehov.

• Sørge for at målene om regionalt ansvar og lik tilgang til høyere utdanning i hele landet styrkes og følges opp av utdanningsinstitusjonene gjennom oppdragsbrev og utviklingsavtalene.

• Legge frem opptrappingsplaner for nye studieplasser for hele landet på universiteter, høyskoler og fagskoler, og prioritere utdanninger innen viktige yrker der det mangler tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft.

• Gi kommunene og helseforetakene plikt til å stille med praksisplasser for profesjonsfagene som sykepleie- og lærerutdanning.

• Stille tydelige nasjonale krav til universiteter og høyskoler om regional tilstedeværelse for å styrke det desentraliserte tilbudet, og endre finansieringssystemet slik at det gir bedre uttelling å satse på kortere studietilbud som etter- og videreutdanning.

• Satse på fjernundervisning og modulbaserte utdanninger på nett, som kan tas i hele landet og kobles til kommunale praksisplasser, og som hovedregel er åpent for alle.

• Etablere pilotprosjekter der man bruker digitale løsninger for å gi steds- og tidsuavhengig kompetanseheving.

• Styrke studiesentrene som regionale samlingspunkter for desentralisert utdanning sammen med universitetene og høgskolene.

• Skreddersy det desentraliserte utdanningstilbudet til det offentlige og næringslivets behov, i tett samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene.

• Satse på fjernundervisning og modulbaserte utdanninger på nett, som kan tas i hele landet og kobles til kommunale praksisplasser og som hovedregel er åpent for alle.

• At studenter som er kroniske syke, har en funksjonsnedsettelse eller blir alvorlig syke under studietiden skal ha tilgang på ordninger som bidrar til og de forutsetninger for gjennomført studie.

Artikkelen er hentet fra Radio Nordkapps pressemeldinger