Kommentar

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Det er ingen partier på Stortinget som er mot en tostatsløsning i Eretz Israel. Alle partier går inn for å dele Israels land. Partiene vil opprette en ny islamsk stat i den jødiske staten Israel som er mindre enn Finnmark fylke. Alle Israels nabostater arabiske stater: Egypt i sør, Jordan i øst, Syria i nordøst og Libanon i nord. De burde ta imot palestina-arabere i Gaza. Men de arabiske nabostater er redd for islamistiske arabere i Gaza, Judea og Samaria.

Faktum er at araberne alltid har ligget i krig med staten Israel når de har følt seg sterke nok. De trenger enda en arabisk stat i håp om å ta det siste kvelertaket på Israel. Det er trolig bare den såkalte tostatsløsningen, en ny islamsk stat med egen militærmakt i Israel som mangler for å få til den endelig utslettelse av den jødiske staten, tror de. Slik er Oslo-avtalens realiteter.

Frp for Oslo

Det var virkelig skuffende å høre partileder Sylvi Listahug fra Fremskrittspartiet redegjøre for partiets syn under en debatt på politisk kvarter fredag morgen.

–Deler du målet om tostatsløsningen, spurte programlederen.

–Ja så absolutt. Det gjør Fremskrittspartiet, svarte Sylvi Listhaug.

Det bør Israels venner merke seg. Listhaug vil dele landet Israel som det jødiske folk har fått evige løfter om i Bibelen.

Det er 30 år siden Oslo-avtalen. Den har vært en sammenhengende norsk politisk fiasko av dimensjoner. Mange er drept og lemlestet på grunn av den mislykkede Oslo-avtalen. Den har vært vasket og resirkulert flere ganger, men er like skitten og fillete. Den fører fortsatt til at israelere må blø og mobilisere for å overleve. Likevel vil norske politikere ha mer av det samme.

Oslo-avtalen er som bygget opp på historien om Kardemomme by. Der er alle stort sett snille og velmenende. Kommer det noen røvere er politimester Bastian på plass. Så er alle snille. Men dette er så lang fra sannheten som østen er fra vesten.

Norske fredsmeklere, og politikere er alle sammen en naiv gruppe politiske politimenn av typen Bastian. Virkelighetsfjerne, langt borte fra realitetene i en religionskrig hvor terrorister kapper hoder og ben av barna, massevoldtar kvinner og skyter dem etterpå. Brenner, dreper og ødelegger alt man kan, bortsett fra når Hamas-folket fyller handlekurvene med gods de har plyndret fra jødiske samfunn og tar det over til den Hamas-kontrollerte Gazastripen.

Islamsk krig

I en islamsk religionskrig inngår man ikke fred. Man dreper eller blir drept. Det er en hellig krig hvor livet ikke spiller noen rolle. Det er dødsens kultur. Det har denne kulturen vist mot Israel.

I 1948 gikk araberne til full krig for å utslette den nyetablerte jødiske staten. Fra Gamlebyen i Jerusalem meldte en jordansk offiser at nå er synagogene sprengt og jødene ute for aldri mer å komme tilbake. I 1956 var det Sinai-felttoget da Egypt hindret Israels skipsfart å passere gjennom Tiranstredene. I 1967 var det seksdagerskrigen godt støttet av Sovjetunionen som skulle gjøre det av med Israel. I 1973 kom den overraskende Yom Kippurkrigen på Israels helligste dag. I 1982 var operasjon fred for Galilea med Yasser Arafats PLO som skjøt mot Israel. Så kom den andre Libanon-krigen. Etter at palestina-araberne inntok Gaza, og deler av Judea og Samaria har det ikke vært stort annet enn terror og vold mot det jødiske samfunn. Unntaket er på Oslo-avtalens cocktail-party hvor fredsmeklere av ulike slag feirer sin egen fortreffelighet sammen med islamske terrorister.

Løgn og bedrag

­Og islamistene er gode til å lyve i godt selskap. For mange år siden var terroristleder Yasser Arafat på statsminister Thorbjørn Jaglands kontor i regjeringsbygget. De feiret Arafat og holdt pressekonferanse. Det var nesten umulig å komme til for å få stilt et spørsmål til Arafat. Så jeg nesten ropte høyt og tydelig til Arafat.

–Hvordan kan du gå inn for fred, når du i Syd-Arafat til orde for jihad (hellig krig).

Det ble litt pinlig. En annen forsøkte seg med et høfligere spørsmål, men Arafat ble vel irritert og ville bestemt svare på frekkheten.

–Det er jihad for fred, sa Arafat.

Ja slik kan man lyve. Selvsagt tror nordmenn på slike løgner.

For noen år så jeg et israelsk sted som spilte dette svaret fra Arafat på en video. Israelerne forsto det. De har smertelige erfaringer med «Jihad for fred». Det er i samme ånd som Hitlers holocaust. Også er var et betydelig antall «gode» nordmenn med Nazi-Tyskland.

Bibelsk fred

Det finnes bare en løsning på konflikten. Den står skrevet i 1. Mosebok 16, 12. «Og han (Ismael eller araberne, red. anm.) skal bli et vill-asen av et menneske, hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham; og han skal bo østenfor sine brødre.» Altså, araberne skal ikke bo i Eretz Israel.

Les mer om Guds fredsplan i KARMEL ISRAEL-NYTT nummer 10, side 2. Der står bibelsitatene og landløftene til Israel som slår den totalt mislykkede Oslo-avtalen ihjel.

Fra Stortinget kan man imidlertid ikke vente seg noe godt. Det er nok lenge siden stortingsrepresentantene sluttet å lese Bibelen. Derfor har de til nå brukt 30 år på Oslo-avtalen. Men trua på galskapen er fortsatt som en sterk rus hos politikerne, enten de er fra Sosialistisk Venstreparti eller Fremskrittspartiet. Noen pumper Oslo-giften giften inn intravenøst andre tar den med så teskjeer. Resultatet er det samme. Ufred og død for Israel.

Av Vidar Norberg

(BLOGG): Det er rart nå vinduene skrus igjen. Det forteller om tomme hus. Det kan være et varsel om armod og sykdom som snart sprer seg til andre hus. Det er ikke slike hus som oppmuntrer folk til å satse, bygge og bo.

For den som kommer sjøveien inn til Mehamn er de to første husene og fjøsen et varsel om stagnasjon og nedgang for det bor ikke folk i husene. Når innbrudd og hærverk skyter fart er det et farevarsel.

Blir det flere slike hus hvor regn og sludd piskes inn av ublid vind tar det ikke lang tid før skadene er ubotelig. Å se et hus forfalle gir ikke bolyst. Kari Bremnes synger en velkjent vise om at det sku bo folk i husan. Når husan sakte forfaller er det snart for sent.

Næringssjefen i Gamvik, Stein-Arild Olaussen, har for egen regning som privatperson, vært å «spikret» bord for vinduer ytterst ute i Vevika. Det er også et forebyggende arbeid i fiskeværet for trivsel og bolyst. Det er godt at noen bryr seg.

Når man nå ser bildet av det gjenspikrede vindu glir øynene til neste vindu på høyre side. Den grå rullegardinen er trukket godt ned. Det var den aldri før. Akkurat der på innsiden hadde Otelie sin godstol. Når hennes hjemmelagde grove fiskeboller med poteter og smør var spist, vasket hun opp. Satte seg i godstolen. Gløttet ut av vinduet og skrudde på radioen for å høre «middagsstunden». Hennes fiskermann Andreas hvilte på divanen og hunden Tutta sov. Varmen strømmet ut fra svartovnen på kjøkkenet. Fyrt med rekved, kull på kalde dager. Et stille og fint liv i et velstelt hus.

Etter en blund var det kaffe, et par-tre peppernøtter fra kakeboksen og kanskje et lesestykke fra «For Fattig og Rik». Oppbyggelsesbladet som for avsted med vinden. Siden har ingen sett det.

Les mer om Vevika

Nå kan vinterstormen komme

Næringssjefen i Gamvik: –Fjøsen i Vevika har stor historisk verdi

Dørene stengt for vinteren

Stormen kan ta taket på fjøsen

Innbrudd i Vevika

«Brev fra ei anna ti» Juleselskap i Vevika

Å sanke måsegg

Jul på brent jord i 1944

Banker tørrfisk til sommergjester

Av Vidar Norberg

(BLOGG, 02.10.2023): Det står en gammel fjøs ute i Vevika i Mehamn. Nå er vær og vind begynt å rive taket. Til vinteren kan fjøsen ramle sammen om storstormen tar tak. Fjøsen er et minne fra gjenoppbyggingen etter krigen. På den tiden drev folk fiske og hadde fjøs med noen dyr. Det var fisker Andreas Andersen og hans kone Otelie som eide fjøsen.

Å gå inn der var inntil for et par tiår år siden som å gå inn i «ei anna ti». Der var det garn og kork, kveitva, glasskavler, kroker og dregger. På veggen hang det en kveitehøtt, merket med initialene AA. En lapp fortalte at den største kveita var kanskje rundt 170 kilo, om erindringen ikke er helt feil. Her var det også påhengsmotorer til spissbåten og fat med bensin som var hentet med bensinkort for folk i fiskermanntallet. Fjøsen rommet plugger og annet som trengtes til fiskerier.

I en av krokene var en oterfelle. Den ble aldri brukt og var ren og pen. Tiden gikk fra den. Fella er nå utstilt på Gamvik museum. Der var en kolbe til et gevær også. En minne fra tiden da Andersen gikk på jakt etter rev, oter og kobbe. Skinnene ble sendt til pelsauksjon i Oslo. På loftet hang en tykk saueskinnsjakke som en gang var eid av en mann som fikk tuberkulose. Han døde visst, og ingen husker lenger hans navn.

Det er lenge siden det var dyr på bås i fjøsen. Men ennå på 1970-tallet ble den skrinne jorda slått, høyet tørket på hesjene ved fjøsen. Noen har kanskje fått sitt første hopp i høyet her. Når gresset var tørt, ble det som før i tiden tatt inn i fjøsen og solgt. I ly for fjøsveggen var det anlagt et lite nepeland, to til tre sekker ble det i gode solfylte år.

Fjøsen var stor og sterk. Bygget for å tåle en storm eller to. Kraftige saker der ute ved Maria-neset. Men stormvind og snødrev tærer ned selv de sterkeste. Det har blæsten gjort på fjøsen som har gått fra gammeldags okergul til den ble malt med tilgjengelig rødfarge i håp om å redde den for enda litt ettertid.

Forrige vinter klarte uvær å flerre av papp, rive ut noen takbord. Det ser ikke pent ut. Stygge, snart uhelbredelige sår. Alle vet hva det kan bety.

Når meldingen om snø nå kommer, undres man om en storstorm denne vinteren vil fare hardt frem og blåse av taket. Da er det ikke lenge før bærebjelkene ligger på marka, bord og rester fra «ei anna ti» ligger i fjæra og snart kastes hit og dit på bølgene.

Se på fjøsen, tenk på den tia den representerer. For kanskje reiser den med vinden, og etterkrigsminner om gjenoppbyggingen av Mehamn er borte. Et stykke historie er på vei til å gå tapt for alltid.

Les mer om Vevika

Innbrudd i Vevika

«Brev fra ei anna ti» Juleselskap i Vevika

Å sanke måsegg

Jul på brent jord i 1944

Tørrfisk

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Flytt Stortinget fra Oslo. Det kan kanskje være vel verdt et forsøk i håp om å få gjort noe med svindel- og uærlighetskulturen blant norske politikere. Det ser nesten ut til at alt fra Rødt til Arbeiderpartiet, Høyre, KrF og sikkert også andre partier har svin på skogen eller svindel på tinget. Det er en ukultur som svekker demokratiet. Går det for langt, vil det ødelegge demokratiet, og folk vil be om den sterke leder som rydder opp. I begge tilfeller er demokratiet tapt.

Gråtekoner og triste menn som blir rammet av et øyeblikks påtatt ydmykhet, slipper frem i mediene for å bedyre sin uoppmerksomhet, uvitenhet og uskyld når de blir oppdaget. Vanlige folk blir ikke forunt slike sjanser til å bortforklare svindel og bedrag eller uforstand. De må ofte betale tilbake eller gå i kasjotten og kanskje finne et uslere beite om det er mulig.

Regjeringen vet å bruke penger for å få valgseier. I Kjøllefjord delte de rundhåndet ut 20 millioner til første steg for å bygge moloer. I kjølvannet kom løfte om det mangedobbelte. Men Arbeiderpartiets ønske var flere vindmøller hvor reindriftsnæringa har sine særinteresser. Bevilgninger i valgkampens hete er en pengepolitikk som gir en vond fornemmelse av korrupsjon, selv om milde gavepakker ikke er ulovlig. Det var heller ikke ulovlig da væreierne gav fattigfolk to mark kaffe for sin stemme. Men er det et slikt demokrati man ønsker?

Hadde myndighetene ikke begrenset store deler av fisket til kun å gjelde kvotebaronene, hadde kanskje kystsamfunnene med alle sine havner stått sterkere. Men å praktisere like fiskerettigheter for vanlig folk, det liker ikke politikerne. De lar seg ofte overbevise av de kapitalsterke interesser.

Like ille er det når Norge selger naturressursene til Europa eller Kina etter hyggelige statsbesøk som oppløfter husmannsånden hos norske politikere. De seiler for sin egen velstand og lykke, ikke for Norges ære. Skulle noen mukke, fremtrer politikerne som forklarende lykkesjamaner som roper på mer offer for en avgud de kaller det grønne skiftet. Med det passordet kan de brutalt tråkke ned nesten hvem som helst som ikke alt lever i den overtrua.

Mye kan ordnes og lover kan endres om man har venner på Stortinget. Norge er et land som har slått inn på finurlig finkorrupsjon. Det ender neppe der. Noe burde kanskje gjøres før partidemokratiets folkestyre går i oppløsning. Flytt Stortinget til Lindesnes i sør eller Pasvik ved russegrensa i nord. I Norges statsforfatning heter det «All makt denne i denne sal». Kanskje er det snart på tide å si «All makt ut av den salen».

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, tidligere jordbrukssjef i Nedre Setesdal

Energiverkene tapper og tapper Norge og det norske folk til det internasjonale og statskassen under dekke av «det grønne skifte». Med AMS-målere på plass skaffer de seg kontroll og styring fra sikringsskapet til blant annet tysk jernbane som har fått 10 års kontrakt for 30 øre Kht. De to store hovedkablene ordnet det, og flere vil de ha. Hver ny kabel ga kraftige prishopp. Ved hjelp av disse og et stortingsvedtak overlater man hele styringa til ACER  – om ikke Høyesterett setter foten ned nå. Men man undres likevel på om Høyesterett respekteres når en ser hva regjeringen gjør i Fosen. I stedet for å bøye seg for en høyesterettsdom – vil man ha mekling ved hjelp a riksmeklingsmannen. Helt uhørt etter min  mening! Er det svikt mot Forvaltningsl.§ 6 om habilitet nå igjen? 

Her i Setesdal hvor folket har bidratt med store naturressurser, får man virkelig oppleve denne reine pengejakta og internasjonaliseringa på kroppen – og nå – særlig lokalt:

1. Energiverket har fått konsesjon på å bygge ut Fennefossen og skal skaffe oss mer «grønn energi» – som vi forøvrig var  selvforsynt med om regjering og storting ikke hadde rotet det til med sin internasjonalisering mot nasjonalstatens interesser. Fedrene tok dette store utbygningsløft for nasjonen og folkets interesser. Varaordfører Rørvik har fortjenestefullt påvist at utbygningen ble gjennomført uten å utnytte fossens maksimale kapasitet for å unngå mest mulig skatt – ikke for å skaffe oss maksimalt med «grønn energi»!

2. Så «sikler» de på å få bygge ut «Syrtveistfossen» som mange stopper og nyter synet av med en matpakke og  en kopp kaffe, noen drar opp skikkelige store flotte ørreter, osv. Her er det naturlig nok vokst frem et turistanlegg som trekker mange turister. Syrtveitsfossen er basis for denne virksomheten. Regulering øder det meste.

3. Men ikke  nok med det: I Hornnes kom det i gang en stor utbygging av Mineralparken på Auensneset. Hornnes`s flotteste tomt. Besøkt av tusenvis skuelystne fra inn- og utland. M.a.o. en stor attraksjon. Men energiverket følger ikke konsesjonsbetingelsene som ligger til grunn for utnyttelsen av vannet. De fikk en betimelig skrape av ordfører og varaordfører. Mineralparken får økende problemer med flom og truer med å legge ned hele virksomheten. Opplegget skriker på offentlig kontroll som ser på næringslivets og hele bygdas ve og vell – ikke bare «gubben som satt i kveldinga og koste seg med skjellinga.»

4. Så kunne en tro at her stoppet plagene. Men nei takk sann. Siden 2016 har de plaget flere av befolkningen med krav om installasjon av AMS-målere som både stråler og produserer «skitten strøm» som strømallergikere ikke tåler. Kan det være så vanskelig å forstå at kroppene våre er gjennomvevd av nervebaner hvor det går el-impulser dag og natt, år ut og år inn. De overfølsomme kan bli plaget og skadet av det. Om Sverige og Tyskland skrives det slik om strålingsplager: «I Sverige er el-følsomhet forlengst godkjent som funksjonsnedsettelse. En rekke dommer i Europa slår fast at el-overfølsomhet må det tas hensyn til.»  Slikt nevnes ikke fra norske energiverk så vidt jeg vet. Det er nærliggende å tenke seg en situasjon man fikk på sykehuset en morgenstund: «Hypokonderen døde i natt.»

5. De gamle målere fungerer utmerket, og oppgjørene kommer punktlig i deres pengeskrin. Hvorfor må de da plage folk endog i årevis, med trussel om ulovlig stengning av strømmen før vi går vinteren i møte. Det kan t.o.m. true eldre folks liv og helse. Noe som i de fleste sammenhenger er forbudt. Man blir med respekt å melde dyktig lei av folk som stadig vil «folks beste» uten å lytte til folket og pasienten. Må de ha AMS-målere for å kunne koble ut og inn strømmen for lengre tid ut fra pris- og markedshensyn? Rene pengehensyn? Jeg bare spør, men overnevnte peker i den retning. Det praktiseres forøvrig i Sverige.

6. Endelig bør nevnes at strømprisene – særlig i NO2 området – altså oss – på tross av nevnte storproduksjon av strøm, flås av strømutgifter – priser som i tillegg er sterkt inflasjonsdrivende, og deretter kommer rentehevninger. Næringsliv går konkurs og mange hjem  må nå stille i matkø, redd for vinteren som stunder til, noe som igjen truer liv og helse.!! Mangel på mat og strøm i orden – er en basissak for menneskelivet. Nei, konklusjonen bør være den at Energiverkene ikke bør få et fossefall mer, heller ikke fornyet konsesjoner  – før  folket har full kontroll over sine egne naturressurser, bygd ut for skattepenger, men gjort om til A/S og  en vare i 1991. Nå kaster de seg over heiene og beitemarkene våre med vindmøller – verre en rovdyrplagen – bør de få et lignende nei fra folket. M.a.o. en skikkelig jobb for dagens nyvalgte politikere som forhåpentlig ikke er inhabile. Listen kunne nok forlenges – men dette får være nok – bortsett fra at to kassevogner og to mann plutselig stod på døra og ville klatre opp i stolpene og kutte strømmen. Innleide – for så vidt hyggelige karer jeg måtte ta en prat med i duskregnet med mine vonde ben. De hadde jo sine instrukser jeg ikke likte ut fra et totalkonsept og prøvde å kontakte sjefen – men det var bortkastet – men da ordføreren kom, ble det etter hvert kontakt til i alle fall en utsettelse – kanskje til «kulda setter inn». Hvem vet – for dialogene med dem siden 2016 har vært svært problematisk – til tross for gyldig legeattest for fritak fra AMS-måler. Agder nett tar hensyn til innsendte  legeerklæring og du vil ikke få installert den nye smartmåleren.» (2016) 

I Etiopia i 1974 – 75 opplevde jeg sult og en rettsstat i oppløsning. Ikke just en oppbyggelig opplevelse.*

Av Vidar Norberg

(BLOGG): Et hus, skipsekspedisjon og kai i Laggo er til salgs, for rundt 500.000 kroner. Tar jeg ikke helt feil, var det Erling Jægervands kai. Der tok han imot post og folk. Det er vemodig å se Laggo avfolket på finn.no.

Jeg kan huske den tiden kommunestyrerepresentant Jægervand var på farten. En blid og trivelig mann med glimt i øye som kjempet for Laggo, Langfjorden og Gamvik kommune.

På 1980-tallet var det ennå håp for bygda. Det var vel ikke så mange som kunne forutse at Laggo skulle bli folketomt og nedlagt. De hadde eget postnummer, men nå heter det Laggo, Nervei.

Det er finn.no som gjentar at Laggo er fraflyttet. Der kan man sikkert finne alt fra en billig sjå til midtpunktet i Laggo. For sommerstid var kaia i Laggo et lite midtpunkt. Det var dit lokalbåten og senere hurtigbåten kom. For det var mange som ville fiske laks i Langfjordelva.

Fiske har vel alltid vært viktig for folk, både ute ved havet og inne i Langfjorden. Men det var noen sværinger som dukket opp på 1980-tallet. Det var kobben. Den tok for seg av havets matfat både der og her. Det var dem som ville verne, og dem som ville skyte kobben. Kobbe-vennskap rammet vel en del steder. Man fikk etter hvert lite fisk og kvoteordninger. En spiker i kista for små samfunn med små båter og små krav.

Så var det en vinter. Jeg gikk om bord i lokalbåten, kanskje var det Mårøy som gikk Tanaruta den gang. I Laggo ble jeg tatt imot av Brynjulf Jægervand. Han var fortvilt over kobbeplagen, og nå skulle vi lage reportasje for Finmarksposten. Det ble fryktelig fokk og rokk på turen. Så ille var det at lokalbåten ikke kom innom da den gikk vestover mot Mehamn. Der ble jeg liggende. Værfast. Jægervand fortalte den ene historien etter den andre fra gamle dager, fiske, jakt og fangst, om folk og fe, ja, mere til. På svartovnen stod den store kaffekjelen, og på bordet var det noe å bite i som kona ordnet. Det var ikke så mye mer å se ut av vinduet enn snefokk. Men neste dag spaknet det litt og da var det ut med børsa til fiskehjellene. De var tomme. Jægervand ventet kobbeinvasjon og var klar til å felle kobbene. Nord-Norges avis Nordlys skulle også trykke artikkelen, men før den kom på trykk, var Jægervand død. Jeg måtte varsle dem før saken ble trykket.

Jeg har gått stien fra Bekkarfjord til elva og ned til Laggo en kald sommerdag. Den gang var jeg så trøtt at jeg la meg under en busk for å sove. Den dekket meg for litt yr som var i luften. Jeg har også uforvarende tråkket i enga på gårdsbruket Dalheim.

–Du må ikke trø i enga, den skal slås, sa Charles Jensen (27.10.1928 – 16.09.2023) på Dalheim, en vakker gård kjent fra NRKs programserie «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.»

Slik var det å være journalist i Finmarksposten. Den avisen med redaktør Vibjørn Madsen satte pris på utkanter, enten det var Laggo eller ytterst ute på Fruholmen fyr ved Ingøya i vest.

Laggo fikk ikke vei, som Nervei. Folk ble gamle og gikk bort. Det var internatskole på Sjånes. De unge reiste kanskje også ut fra den lille bygda Laggo. Det ble nye krav til livsstil og standard. Avfolking.

Det er vemodig at Laggo er avfolket. Slukt av sentraliseringsmaskinen. Man kan jo frykte at når den ene dominobrikken faller, så faller flere.

Som gammel finnmarking sjekker jeg alltid finn.no. Både hytter og hus. I huset i Laggo var det bilder både utenfra og inne i huset. Der hadde tiden stått stille. Et minne om et livskraftig samfunn. Så vemodig!

Av Silje Karine Muotka, Sametingspresident (NSR)

(14.09.2023): Om to uker behandler Sametinget sin årlige fiskerisak. Sametingets prinsipper i fiskeriene er å jobbe for samers rett til fiske som levebrød og å øke verdiskapingen innen fiskeriene i de samiske områdene. På denne måten kan vi sikre det materielle grunnlaget for vår kultur. Sametinget er aktivt med i fiskerireguleringsprosessene for å sikre at samiske interesser ivaretas og at norske myndigheter etterlever sine folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk.

Sametingets holdning er at det er den som bor nærmest ressursen som skal ha størst rett til den. Og at verdiene som hentes ut av naturen gjennom kommersielle fiskerier skal bidra til spredt lokal verdiskaping. For å få dette til er det nødvendig å legge til rette for mottak og videreforedling lokalt.

Kystfiskekystkvota

Kystfiskekvota, eller kystfiskeordningen, er et viktig tiltak for å sikre sjøsamisk kultur. Sametinget vil arbeide for at ordningen fortsetter å være en avsetning, uten overregulering, og at den tas fra toppen i fordelingen av de nasjonale torskekvotene, sammen med kvantumet som avsettes til åpen gruppe. Den viktigste prioriteringen er at kystfiskeordningen ikke kommer lavere enn 3000 tonn, selv om den totale torskekvoten reduseres.

Sametinget har mottatt innspill fra Bivdu og Fjordfiskenemda om at virkeområdet for kystfiskeordningen bør utvides. Sametinget ønsker å utvide virkeområdet, men da må også kystfiskekvota økes til et nivå som gjenspeiler økningen i antallet påmeldte fartøy.

I situasjoner hvor torskekvantumet minker, må de minste fartøyene i fiskeflåten prioriteres, fordi disse utgjør bærebjelken i mange små kystsamfunn og fordi de har de laveste driftsmarginene.

Kvotemeldinga

Sametinget er kritisk til utviklingen som har ført kvoter på færre hender, og at kvoter har blitt en salgsvare og spekulasjonsobjekt. Kvotemeldingen som har vært varslet bør etter Sametingets mening åpne for omfordeling av kvoter slik at den minste flåten får bedre betingelser. Sametingsrådet har nylig fått signaler fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) om at det kan bli aktuelt med nye konsultasjoner om saken.

De høye prisene for båter med kvote holder unge fiskere utenfor næringen. Sametinget gir støtte til unge for førstegangsinvestering i fiskefartøy. De siste årene har halvparten av tildelingene vært til kvinnelige fiskere. Det er dessuten viktig at bruk av offentlige velferdsordninger og rettigheter, som for eksempel fødsels- og foreldrepermisjoner, ikke fører til at fiskerne i samiske områder mister kvotegrunnlag eller andre muligheter for å delta i utøvelsen av yrket. Dette er nødvendige tiltak dersom vi skal få rekruttert samisk ungdom inn i fiskeriene. Kvinnefiendtlige holdninger henger igjen i fiskerinæringen og er til skade både for enkeltmennesker og for hele det samiske samfunnet. Skal vi sikre stabil rekruttering og rettferdig fordeling av goder må vi fortsette med tiltak som gjør kystfisket attraktivt for unge personer og kvinner, og som virker mot ukultur.

Sannhet og forsoning for sjøsamene

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som kom i juni, slår fast at rettighets- og ressursfrarøvelsen fra de samiske fjordfiskerne er et av de mest alvorlige overgrepene mot samisk kultur i nyere tid. Dersom Staten skal etterleve sine folkerettslige forpliktelser overfor samene, må anbefalingene fra Kystfiskeutvalget følges opp og samiske fiskerettigheter må bekreftes i lov.

Sjøsamiske fiskerimiljøer og Sametinget har protestert kraftig på at samiske fiskere ble kasta på land, uten at vi har blitt hørt. Rettighetssituasjonen for fjordfiskerne er fremdeles uavklart og presset på fjordressursene er økende i dag med havbruksnæring og annen næringsutbygging i sjø.

Sametinget jobber for lovfesting av samiske fiskerirettigheter og har derfor satt i gang et forprosjekt i Borjjadat-satsingen, som skal gi oss et klarere bilde av veien videre. Det vil også være naturlig for Sametinget å følge opp Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, der gjenopptakelse av Kystfiskeutvalgets anbefalinger er foreslått som et forsoningstiltak.

Sametinget ønsker en kvotepolitikk som fremmer et fiskeri som er bærekraftig, både økonomisk, sosialt og miljømessig. Av hensyn til fremtidige generasjoner er vi nødt til å premiere klimavennlig adferd, både når det gjelder drivstoffbruk og praksiser som kan bidra til kutt i klimagassutslipp ved for eksempel oppvirvling av sedimenter under bunntråling. En legitim fiskeripolitikk for vår felles fremtid må ha en rettferdig fordeling av fiskeriressursene.

Pressemeldigen er sakset fra Radio Nordkapp

Av Vidar Norberg

En av kommunevalgets vinnere ble iFinnmark. De var til stede fra øst til vest og kom med interessante politiske forklaringer fra en kjøkkenkrok. Valgflesket var heller ikke dårlig. En krone for to måneders følge med iFinnmark.no.

Den som satt hjemme, fikk nyheter, intervjuer og kommentarer rett inn på skjermen. Både fra Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes og Vadsø. Dessuten hadde de sørget for video fra Kjøllefjord, Måsøy og Tana hvor det også var litt politisk dramatikk. Det var fint å få alle intervjuene etter hvert som opptellingen pågikk.

Ideen om kommentarer fra «kjøkkenkroken» med gamle kulisser og utsiktsvindu var artig. Den som har levd en stund, husker godt slike kjøkkenkroker med respatexbord, en gammel Tandberg reiseradio, gammel kaffekanne og en gammel gul Coop-kaffeboks. Den gule Coop-kaffen var både mild og god, og det ble også kjøkkenkrokens kommentarer. At det var litt dårlig sikt ut vinduet til valgets tall til å begynne med, gjorde ikke stort. For valgveteranene Alf Helge Jensen og Lars Birger Persen loste det godt i land med sine store kunnskaper.

Det er jo ikke alltid så lett å koble inn og ut alle som skal eller vil snakke i det store fylket, men ventetiden ble ikke for lang med programleder Emma Hoff som tok tekniske vansker med et smil.

Jeg så programmet fra Jerusalem til klokken var over midnatt. Fin satsing av iFinnmark under noe så viktig som et kommune- og fylkesvalg. Og bare om Finnmark.