Bilder

Av Olav Berg Lyngmo

Finnmarkshilsen presenterer noen bilder fra Tana, tatt i 1978. Sokneprest Øystein Skille og kirketolk John Helander var ute i et kirkelig oppdrag. 
Det var et utmerket vær, og litt fisk ble det også på Tanafjorden.

Jacobsen-huset i Mehamn var et kristelig hus. Der var det kristne møter hvor folk møttes. Huseierne var Alfred Marinius Olai Jacobsen (1885–1964) og Anna Elida (1901–1983) Jacobsen. Dette bildet er fra midten av 1960-tallet. (Foto: Willy Gryting)

Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): I Esras bok, kap.1, leser vi om perserkongen Kyros at han gav jødene rett til å reise tilbake til Jerusalem. Gud Herren hadde gitt ham disse tankene om at folket som hørte Herren til, skulle reise hjem og «bygge Herrens, Israels Guds hus.» (Kap.1,3)

Alle de gjenlevende jødene skulle få reise hjem. I kap.2 har vi en oppregning av hvor mange det var som benyttet seg av tilbudet kong Kyros gav dem. Det totale antall som vendte tilbake til Jerusalem var 49897. (Kap.2,64–65)

Nå var de kommet hjem til sitt land. Men hva skulle de gjøre der? Bygge opp sine hjem og slå seg til ro?

Vi leser i Esra 3,1–3: «Da den sjuende måneden kom, og Israels barn hadde slått seg ned i sine byer, samlet folket seg som én mann i Jerusalem. Og Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene og Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffer på det, slik det står skrevet i Guds mann Moses’ lov. Så reiste de alteret på dets gamle sted, enda de var redde for de folk som bodde der i landet. Og de ofret på det brennoffer til Herren, både morgen-brennoffer og kvelds-brennoffer.»

Dette er litt av en historie! Her er det flere ting vi kunne stanse ved, men her skal vi stanse for to punkter:

1: Samlet seg som én mann

Da sju måneder var gått, hadde folket kommet til ro. De hadde bygd opp sine hjem og kunne ordne med mat og klær. Det var mange munner å mette. Barna og de unge trengte både klær og sko.

Så lød det kall til folket fra prestene at de skulle samle seg i Jerusalem. De måtte ikke glemme hvorfor de hadde fått komme dit. De skulle bygge opp tempelet, Guds hus. Nå skulle de holde gudstjeneste.

Alle var der. Ingen skulle være utelatt fra menigheten. De samlet seg som én mann. Ingen fikk dra seg unna. Barn og voksne, unge og gamle måtte være med.

Her har vi noe å lære når vi samles til møter og gudstjenester. Kanskje det ikke var så mange tomme stoler hvis alle som hører til menigheten, kommer? Din plass bør ikke stå tom. Han skriver om det, Hebreerbrevets forfatter, om å holde seg borte når menigheten samles. Det er en uvane noen har lagt seg til.

2. Alteret gjenreises

Det første som skulle gjøres da tempelet skulle bygges opp, var å gjenreise alteret. Sytti år hadde gått etter at Salomos tempel var nedrevet. Det var bare en ruinhaug igjen.

Josva, som var yppersteprest, og Serubabel, som var stattholder, stod for gjenreisningen, og  med seg hadde de prestene. Alteret, som var sentrum i gudstjenesten, ble reist på dets gamle sted.

Herren hadde bestemt hvor de skulle sette opp altre for å ofre brennoffer og matoffer. Det var en bestemmelse de ikke kunne vike fra. Det var et hellig sted.

Har vi et sted der vi får møte Herren? Er det et sted der vi kan komme fram med våre bønner?

Jesus sier at vi har et slikt sted. Han sier: «Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt.6,6)

Vi har et sted der vi får komme fram for Gud i Jesu navn. Det er vårt alter. I ditt lønnkammer får du øse ut for din Far i himmelen din nød, din sorg for deg selv og dine kjære. Du får legge deg ned ved Jesu Kristi kors og bekjenne dine synder.   

Alteret som ble gjenreist i Jerusalem på dets gamle sted, peker på Golgata der Jesus sonet vår skyld på korsets tre. Her kan du knele ned og motta forlatelse og finne fred med Gud.

I en sang lyder det: «Her under korset kneler jeg ned, her under korset finner jeg fred. Hva som enn møter meg hva som enn skjer, her under korset jeg frykter ei mer.»

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEHISTORIE): Finn Indrebø var den første ordinand uten teologisk embetseksamen! Han var den første som ble ordinert av biskop Børre Knudsen, og det vakte stor oppsikt.

Finn Indrebø begynte sin tjeneste i Den norske kirke høsten 1974 som klokker og menighetssekretær i Borgund kirke ved Ålesund. Der arbeidet han under prost Jens Sverre Tennfjord. Tennfjord brukte Indrebø til så å si alle ting: konfirmasjonsundervisning, preken ved gudstjeneste, båreandakt i kapellet ved sykehuset, husbesøk osv. Det var en god opplæring Indrebø fikk av prost Tennfjord.

Så ble Indrebø menighetssekretær og klokker i Leikanger i Sogn, og deretter kirketjener i Maria-kirken i Bergen. I biskop Thor S. With sin tid som biskop ble Indrebø klarert til å være ferieprest – dvs. han betjente prestetjenesten under prestens ferie. Det fikk han gjøre i hele Per Lønnings tid også som biskop i Bjørgvin.

Indrebø var som kjent i 1997 vaktmester ved Danielsen skoler i Bergen. Han var derfor ikke helt uforberedt til å gå inn i prestetjeneste, og det visste biskop Knudsen og prost Kørner, som hadde en ganske grundig ordinasjonssamtale med Indrebø.

---

Finnmarkshilsen bringer et utdrag av ordinasjonen i Fiskerheimen i Bergen, bots- og bededag, 26. oktober 1997.

Herre Gud, himmelske Fader! Vi takker deg av vårt hjertes grunn, fordi du har latt oss leve i denne salige tid, da vi kan høre ditt hellige evangelium og kjenne din faderlige vilje og se din Sønn, Jesus Kristus. Vi ber deg for din store barmhjertighets skyld, at du vil la oss beholde ditt hellige ords lys, og styre våre hjerter ved din Hellige Ånd, så vi aldri faller fra ditt ord, men holder fast ved det, og endelig blir salige, ved din elskede Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg lever og regjerer i den Hellige Ånds enhet, en sann Gud fra evighet og til evighet! Amen.

De assisterende prester leste følgende tekster: fra 4. Mos. 27,15-23, 2. Kor 5,17-21 og Joh. 20,19-23, 

Lad oss bekjenne forsagelsen og troen:

Jeg forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders, høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig almen kirke, De helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv.

En av prestene:

Kjære menighet! Guds ord påminner oss om at vi skal skjønne på dem som arbeider iblant oss og er våre forstandere i Herren, be for dem og akte dem høyt i kjærlighet for deres gjernings skyld. En ny arbeider i vår kirke fremstilles i dag for oss. Vaktmester Finn Indrebø er kalt til kapellan i Strandebarm prosti – og skal nå innvies til det hellige presteembete. La os ta imot ham i kjærlighet og bære ham frem for Gud i våre bønner.

Biskopen kneler sammen med ordinand og prester: 

Herre Jesus Kristus! Du som har gitt din kirke apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere for at de hellige kan bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til ditt legemes oppbyggelse, vi takker deg for denne din miskunn og priser ditt hellige navn fordi du ikke har sett på vår synd og utroskap, men nådig holdt oppe ditt ord og dine sakramenter hos oss inntil denne dag. Vi ber deg at du vil gi oss alle din Hellige Ånd, og ved ham opplyse og veilede, trøste og styrke også denne din tjener, som i dag skal innvies til prestetjenesten i vår kirke, og alle ditt ords tjenere, så de må være tro husholdere over Guds hemmeligheter. La den hellige handling som vi nå skal foreta, bli til Guds navns ære, til hans rikes fremme, og denne din tjener til velsignelse, så vi alle må oppbygges på deg, du vår frelses klippe, som ikke rokkes evinnelig! Amen.

Biskopen vender seg mot alteret og synger:

Herre Gud, himmelske Fader! Du som ved din Hellige Ånd opplyser og trøster alle troendes hjerter, veiled oss ved denne din Ånd til hele sannheten, og gi oss alltid å gledes i hans hellige trøst, ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som med deg lever og regjerer i den Hellige Ånds enhet, en sann Gud fra evighet og til evighet! – Menigheten: Amen.

Biskopen: La oss høre vitnesbyrd av Guds Ord om den hellige tjenesten, fra profeten Esekiel 33,1-11: 

Biskopens prekentekst var hentet fra Timoteus-brevene!

(Prekenen er skrevet ned fra et kassettopptak):

«Dette er en stor og viktig dag i Den norske kirke. I dag befrir kirken seg fra en akademisk tradisjon som har holdt henne i åndelig fangenskap gjennom mange hundre år! Den mann som vi i dag stiller frem for Guds ansikt for å vigsle ham til hyrde i menigheten – denne mann stiller uten teologisk embetseksamen. De eneste kvalifikasjoner denne mann har til dette embete i kirken, er de kvalifikasjoner som Gud selv krever av en hyrde i sitt hellige Ord!

Om dette er det mye å si! Men det første grunnleggende vilkår er rett og slett at han er en mann. Og at han ikke er en nyomvendt, men at han er omvendt til Herren, og tror seg å være et Guds barn for Jesu Kristi skyld. Han får tro at alle hans synder er tildekket av Jesu blod!

Dessuten er han en troende mann som tror at hele Den hellige Skrift er Guds ufeilbarlige ord! Han er også vel kjent i dette ord! Og han har vist at han har evne til å føre andre mennesker inn i Ordet! Og til å hjelpe dem ved Ordet, til Gud! Og så langt vi kan se, vi som ikke kan granske hjerter og nyrer, så oppfyller han de betingelser som Paulus ga til kjenne i det stykket vi leste fra Titus-brevet minus en ting, du har ingen hustru og du er ikke familiefar. Men du er som Paulus, overgitt helt og holdent til Herren. Du er ikke bundet av noen kvinne. Og det kan være at det betyr stor frihet i denne tid.

På dette grunnlag har vi kalt deg til tjeneste som kapellan i Strandebarm prosti. Med tillit til at du er en gave fra Gud, til oss og til menigheten. Og den formaning jeg vil gi deg i dag, den skal være helt og holdent apostolisk. De ord jeg vil legge deg på hjertet, det er Ord som Paulus selv la sin kjære sønn i Ånden, Timoteus, på hjertet. Og nå har jeg fra de to Timoteus-brevene hentet det som angår Timoteus spesielt, som hyrde i menigheten. Det som Paulus ville legge inn over ham, og formane ham til. Dette er et brev fra Paulus til deg, Finn! 

Dette skriver jeg til deg, min elskede Timoteus, for at du kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Vi merker det, menigheten her i verden, sannhetens støtte og grunnvoll. Og hvis den ikke lenger er det, da er den ikke Guds menighet! Da er den et svik mot den verden som lever i løgn. Derfor sier Paulus videre, «legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren». «Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg, den som ble gitt deg ved profetiske Ord, med håndspåleggelse av de eldste». Han minner altså Timoteus om hans ordinasjon! Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang må bli åpenbart for alle. «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! For når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg!» «Vær ikke snar til å legge hendene på noen; gjør deg ikke delaktig i fremmede synder; hold deg selv ren!»

Altså det forutsettes at Timoteus selv skal gi dette videre en gang. Men vær ikke snar til å legge hendene på noen. Det skal være en prøvet mann. «Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse». «For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd». «Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft». Ha til forbilde de sunne ord som du har hørt av meg, i tro og kjærlighet, i Kristus Jesus. Ta vare på den fagre skatt som er deg overgitt ved Den Hellige Ånd som bor i oss. 

«Så bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus, og det som du har hørt av mig i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er dugelige til også å lære andre! Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!» «Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.» «Og vis fra deg de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de føder strid! Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten og våkne igjen av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje». 

Der har du din oppgave. Du, Timoteus, har etterfulgt min lære, min ferd, mitt forsett, min tro, min langmodighet, min kjærlighet, min tålmodighet, mine forfølgelser, mine lidelser, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. «Men bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av, og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» 

«Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men efter sine egne lyster ta sig selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!»

Efter talen knelte ordinanden, men prestene reiste seg, og biskopen tiltalte ordinanden således:

Så tilholder og formaner jeg deg , Finn Indrebø,
at du forkynner Guds ord klart og rent, som det er oss gitt i Den hellige Skrift og som vor kirke vitner om det i sin bekjennelse, at du forvalter de hellige sakramenter etter Kristi innstiftelse og vor kirkes rette orden,
at du trofast formaner din menighet til sann omvendelse, levende tro på Kristus og hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten, at du også selv av hjertet legger vinn på å leve etter Guds ord, og å trenge dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter, så du kan tjene Herren i sannhet som en rett hyrde for den Guds hjord som er deg betrodd.

Deretter rettet biskopen følgende spørsmål til ordinanden:

Finn Indrebø, lover du for den allvitende Guds åsyn, og med regnskapsdagen for øye, at du vil gjøre dette med troskap ved den nåde Gud selv vil gi deg?

Ordinanden med lydelig røst: Ja.
Biskopen: Så giv mig hånden på det!

Ordinanden reiste seg og gav hånden først til biskopen og siden til prestene, og knelte så igjen.

Biskopen sier deretter:

Så overgir jeg deg nå i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, det hellige hyrdeembete, med makt og myndighet til som en rett Guds og Jesu Kristi tjener, å forkynne Guds ord, både åpenbart og i lønndom, og forvalte de høyverdige sakramenter etter Kristi innstiftelse, og binde synden på de gjenstridige, og løse den på de botferdige, og ellers å utføre alt som hører til dette ditt hellige kall, etter Guds Ord og kirkens rette orden.

Lad os alle bede!

Biskopen la hånden på ordinandens hode. Prestene trådte til og la også sine hender på ham. 

Evige, miskunnelige Gud! Du har selv ved din enbårne Sønn sagt at høsten er stor men arbeiderne få, og at vi skal be deg høstens Herre, at du vil drive arbeidere ut til din høst. Hør da vår bønn også for ham som vi i dag innvier til å være din tjener i menigheten. Herre, bevar ham i dit navn og hellige ham i din sannhet. Styrk ham i troen og i kjærligheten til deg, og send ham din Ånd med tjenestens gaver, så han kan bli en rett arbeider i din høst. Gi ham å forkynne ditt ord med frimodighet og troskap, å rettlede, trøste og refse med all saktmodighet og visdom, og i alle ting skikke seg som en god husholder over din mange hånde nåde. Vær selv med ham i all strid og trengsel, og gjør ham tålmodig og ydmyk av hjertet, så din kraft må kjennes i hans skrøpelighet. Gi frukt av hans gjerning efter din viljes velbehag, og når arbeidsdagen er til ende, la ham komme inn med glede for ditt åsyn og ta arv med alle dine hellige i den evige salighet. Hør oss for Jesu Kristi skyld! Amen.

Fader vår du som er i himlene! Helliget vorde ditt navn; komme dit rike; skje din vilje som i himmelen, så og på jorden; gi oss i dag vårt daglige brød; og forlat oss vor skyld, som vi og forlater våre skyldnere; og led oss ikke inn i fristelse; men frels oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet! Amen.

Sig alle hertil av hjertet amen!

Prestene svarer: Amen.
Biskopen: I Jesu navn. Amen.

Av Willy Morten Nilsen

«La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (Heb.4,16)

Det er forfatteren av Hebreerbrevet som bruker uttrykket: «nådens trone». Han underviser den kristne menighet om hva Jesu stedfortredende gjerning betyr for menigheten. Gjennomgangstemaet er Jesus som yppersteprest.

Ypperstepresten var mellommann mellom Gud Herren og Israels menighet. Han gikk fram for Gud som menighetens representant og bar fram offer for folkets synder. Så stod han fram for menigheten med Guds velsignelse.

Den første yppersteprest var Aron. Han var bror til Moses. Moses hadde fått instrukser fra Herren om hvordan han skulle kle Aron og hans sønner til den hellige prestetjenesten i Tabernaklet. Vi kan lese om det i 2.Mosebok, kap.28 og i 3.Mosebok, kap.8.

Alt det som ble gjort i den gamle pakt, peker fram mot Jesus Kristus, som den sanne yppersteprest. Det ser vi i Hebreerbrevet, hvor Jesus omtales som den store yppersteprest.

Heb.4,14: «Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!»  

I vers 16 leser vi: «La oss derfor tre fram…» Det viser til at Jesus er vår store yppersteprest, og vi kan med frimodighet komme fram til Ham som sitter på nådens trone.  Han som sitter der, er vår Frelser og Forsoner. Der er Han vår forbeder, som taler vår sak.

Kap.7,25: «Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem.»  

Det er vår store trøst og glede.Vi har en forbeder ved Guds høyre hånd, som alltid treder fram for oss.

Lina Sandell uttrykker det så fint: O Jesus, åpne du mitt øye, at jeg må se hvor rik jeg er.  Jeg har en Fader i det høye, som faderomhu for meg bær.  

Jeg har en broder ved Guds side, som alltid treder frem for meg. Jeg har en nådestrøm så vide, som him’lens hvelving strekker seg.

Ja, dette er stort å få tro på og hvile i. Du får legge deg til ro ved din broders bryst. Her er du alltid trygg, selv om det stormer rundt deg, og i deg.

Med frimodighet får du komme fram til Jesus, som har sete på nådens trone.

Av Vidar Norberg

Generalsekretær Bjarne Gustad Norges Samemisjon holdt sin første gudstjeneste i nye Máze Sion kirke søndag 16. oktober. Bjørka sto bar, og menigheten var godt kledd i høstværet. Også hunden søkte ly i kirka, noe som er vanlig i gammel samisk tradisjon.

Det er to måter å komme til fjellkirken. Man kan enten bruke elvebåt eller ta seg frem til fots eller med terrengbil i marka.

–Denne gangen gikk vi fra brua i Nedre Máze. Det er en fin spasertur på en halvtime. Været var overskyet, men det klarnet opp i løpet av gudstjenesten, så det var fint å stå ute etterpå og ta en prat i solskinnet. Det er en god fred på dette stedet, svarer Bjarne Gustad i en e-post til Finnmarkshilsen.

–En eldre mann, Mikkel Persen Sara, kjørte til kirka med sin ATV. Ellers tror jeg alle gikk unntatt en baby på seks måneder. En treåring fikk kanskje litt hjelp av mor, skriver fotograf Are Turi til Finnmarkshilsen.

Det var litt kaldt for presten hadde boblejakke utenpå prestekjolen og lue på hodet under deler av gudstjenesten som samlet 14 mennesker.

– Det var så kaldt inne i kirka at det var røyk av pusten fra presten, skriver Turi i en bildetekst.

–En hund var også i kirka. I litt tidligere tider var det vanlig med hunder i kirka, og de kunne også begynne å slåss inne i kirka, forklarer Turi.

Gjeterhunden sovnet under gudstjenesten.

Gudstjenesten

Nye Máze Sion er bygd av gamle tømmerstokker som ble satt opp i Finland etter den andre verdenskrig og nylig fraktet til kirkebyggingen i Máze. Den nye fjellkirken har derfor et gammelt, litt værbitt utseende. Men den fikk kjærlig omtale av Samemisjonens generalsekretær.

–Det var bra sang, og som kirkebønn brukte vi salme 84 som vekselslesning. «Hvor elskelige dine boliger er, Herre, Allhærs Gud!», skriver Gustad.

–Ett av skriftstedene som ble hørt, var fra Jesaja 56, der det står om gjeldinger som holder sabbatsbudet:  de skal velsignes rikelig, og om fremmede som har sluttet seg til Herren og vil tjene Ham og elske Hans navn; de skal glede seg, og få komme til Guds hus og be; «for mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk» (v.7). Det var dette verset Jesus viste til da Han rensket tempelet. Alle trenger å bli ren i Jesu blod, slik at vi kan be. Våre legemer er tempel for Den Hellige Ånd (1. Kor. 3,16, 6,19). Guds Ånd bor i oss, og vi kan be alltid. Men det er også nødvendig for oss å komme sammen for å be. En liten bønnekirke kan hjelpe oss til det. Her kan vi søke Gud alene i stillhet eller i fellesskap med andre.

–Døra inn til kirka er så lav at fullgrodde mennesker må bøye seg for å komme inn. Dette er en påminnelse om å legge alt av hovmod bort når vi skal be. Vi får trøst av Pauli ord: «Min nåde er deg nok, for kraften fullendes i svakhet!» (2. Kor. 12, 7–10)

–Prekenteksten var hentet fra Lukas 9, 57–62. Jesus sa: «Følg meg!», men mange hadde unnskyldninger. Derfor blir vi i denne teksten minnet på å følge Jesus av et helt og fullt hjerte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike», sa Gustad i sin preken.

Fjellkirken

Nye Máze Sion kirke ble innviet 18. september 2022. Den er en kopi av fjellkirken som samenes apostel Thomas von Westen fikk reist fra 1720 til 1721.

Kapellet ble revet i 1768. Men Masi Zion ble ikke glemt. Her sto det også et tømmerkapell på stedet som ble vigslet av biskop Eivind Berggrav i 1933. Det ble brent av tyske tropper i 1944. Norges Samemisjon satte opp en plakett på kirkestedet i 1971 hvor det står: «Her bygget samenes apostel Thomas von Westen og misjonæren Morten Lund fjellkirken Masi Sion, 1720–1721.»