Bilder

Av Willy Morten Nilsen

Adventstiden vi går inn i, er forventningstid. Da er det å ordne i «hus og hytter» til den store julehøytiden. Det skal ryddes og vaskes fra kjeller til loft!

Det er mye som må gjøres. Innkjøp av mat og gaver, baking av syv sorter kaker, og mye mer! En hektisk tid for gammel og ung!

Men hva er «advent»? Det betyr «komme». Vi venter på Jesus som kom og skal komme igjen.

Den første søndagen i advent har tekster om kongen som kommer. Den mest kjente salmen som synges i kirker og bedehus, er: «Gjør døren høy, gjør porten vid! Den ærens konge kommer hit! Han hersker over alle land, og er all verdens Frelser sann.»

Vi leser i Salme 24,7–8: «Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? – Herren, sterk og veldig. Herren, mektig i strid.»

Menigheten i Jerusalem stemte i denne salmen, som var en vekselsang. Oppfordringen lyder om å løfte opp hodene og dørene for herlighetens konge. Det er Gud Herren som kommer til dem, og da må alle stengsler tas bort.

I Matteus evangelium kap.21 leser vi om da Jesus red inn til Jerusalem. Det var mange som hadde kommet til byen for å feire den store påskehøytiden. Jesus ba to av disiplene om å hente et esel. Det var en eselfole Han skulle ri inn på.

De hentet eslet og folen og la kappene sine på dem, og Jesus satte seg på dem. Matteus forteller at da gikk det i oppfyllelse, det som profetene hadde forkynt: «Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel – på trelldyrets fole.» (Matt.21,5)

Kan du se for deg det som skjedde den dagen? Apostlene samlet seg om sin konge. Noen av folket ble med og hyllet Jesus Messias. De ropte: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn, Hosianna i det høyeste!» (Matt.21,9)

La lovsangen lyde til Kongenes konges ære. I Landstads salme som vi synger, står det i vers 3: «Han roper ut et nådens år, vår nød ved Ham en ende får. Derfor av lengselsfulles tall en gledesang Ham møte skal.»

I denne adventstidkan vi være med å ære Jesus som Konge. Han kom med nåde og sannhet, står det i Joh.1,17. Saktmodig kom Han, ikke brautende og som en maktsyk hersker.

Slik kommer Han til deg og meg, mild og tålmodig, med glede og trøst, med frelse og frihet.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Kan jeg være himmelen verdig? Det er mange som sliter med dette spørsmålet. Vi leser om det i Bibelen.

Det var en romersk høvedsmann som sendte bud til Jesus fordi en tjener som han satte meget høyt, var syk, for å be Jesus komme å helbrede ham. Han følte seg ikke verdig til at Jesus kom hjem til ham. Han sa: «Si et ord, så blir gutten helbredet.» (Luk.7,7)

Jesus så hans tro og berømmet den. Han vendte seg til folket som fulgte Ham, og sa: «Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.» (v.9)

Jesus spurte ikke om høvedsmannen var verdig. Han hadde selv sagt at han var uverdig til å få hjelp av Mesteren. Her har vi et sterkt vitnesbyrd om hvordan Jesus tok seg av dem som kom til Ham for å få hjelp i sin nød.

Vi leser om kvinnen, en synderinne, som kom inn i et selskap der Jesus var gjest. Fariseeren Simon hadde invitert Jesus til å spise hos seg. Jesus takket ja til det og gikk til hans hus. Kvinnen fikk vite at Jesus var gjest hos Simon, og hun gikk dit med en alabastkrukke med salve. Hun stilte seg bak Jesus, ved Hans føtter, og gråt. Hun begynte å væte føttene Hans med tårer og tørket dem med sitt hår, og hun kysset Hans føtter og salvet dem med salven.

Fariseeren var flau og tenkte sitt om Jesus. Jesus merket det og gav ham en lekse! Jesus sier: «Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det! En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest?  Simon svarte og sa: Jeg antar, den han ettergav mest. Han sa til ham: Du dømte rett! Så vendte Han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du gav meg ikke vann til føttene. Men hun vætte mine føtter med tårer og tørket dem med sitt hår.  Du gav meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn. Du salvet ikke mitt hode med olje. Men hun salvet mine føtter med salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget.» (Luk.7,37–47)

Jesus gir oss et budskap og en viktig lekse å lære. Det er noen som er utstøtt både av samfunnet og menighetene. De er annerledes enn vanlige folk, de lever på utsiden av «det gode selskap». Hvordan møter vi dem? Får de se Jesu kjærlighet ved det vi gjør, ved måten vi møter dem på?

Hva gjorde Jesus? Han både møtte dem med kjærlighet og gav dem verdighet. Jesus gav deg og meg av sin grenseløse kjærlighet da Han betalte vår skyhøye gjeld på korset på Golgata. Det er dette vi synger om i en sang: «Alt som var meg imot, ble utslettet med blod. Det ble naglet til korset med Ham. Hvilken byrde Han bar da Han sonoffer var, og tok bort all min synd og min skam!»

Apostelen Johannes fikk se inn i himmelen da han var på øya Patmos. Der fikk han se et lam, likesom det hadde vært slaktet, og som fikk bokrullen fra Ham som satt på tronen. Et mektig syn! Han hørte at det ble sunget en ny sang. Det lød slik: Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» (Åp.5,12)

Det er englekoret som synger lovprisning til Lammets ære. Denne lovsangen skal også vi få stemme i når vi når frem til himmelen. Jesus har gjort oss rettferdig og himmelen verdig.

Av Vidar Norberg

(KIRKEKOMMENTAR): Norges arktiske universitet i Tromsø legger ned sitt bachelor- og masterprogrammet i teologi. Det er nok et tegn i tiden. Store deler av Den norske kirke har for lenge siden lagt ned forkynnelsen av Bibelens ord. Hva skal man da med ordinerte prester. Biskop Olav Øygard vil bryte med Bibelen og kristen tro når han deltar på en sodomimesse i Tromsø.

Det er ikke så veldig mange som går til gudstjenestene i kirken. Den norske kirke er vel oftest en seremonimester hvor begravelser er en av de viktige begivenheter. Etter hvert vil den trolig begrave seg selv også.

Men den norske kirke kan nok klare seg ennå en stund. For den støttes opp av offentlige penger. En slags kunstig åndedrett som holder livet i kirkeprester hvis en av de viktigste oppgaver er å sikre seg det daglige brød. Da er det best å være jovial, raus og forkynne det folk vil ha, at enhver stort sett blir salig i sin tro.

I NRK Nordnytt ble biskopen i Nord-Hålogaland minnet om at det i kristne miljø er sterk motstand mot homofili.

–Ja, det er en kjempeutfordring. Mange vil si at det er greit at folk er homofil, bare de ikke lever ut sin homofili. Det er det faktisk ikke holdbart å si det lenger. Jeg ser at sånn er det ikke å være menneske. Folk må få være den de er, sa biskopen som med all tydelighet har forlatt både kirkens og Bibelens lære.

Biskopen er blitt som en værehane på kirketårnet som dreier seg ettersom vind og tidsånd blåser. Et klart eksempel på dette er at biskop Olav Øygard i Tromsø selv meldte sin deltakelse på en såkalt regnbuemesse. Bibelen sier at Gud satte ødeleggelse av Sodoma og Gomorra som en advarsel til menneskene som utøver sodomi. Det er vanskelig å tro det er sant når NRK skriver at biskopen sa at det også må være flott å være lesbisk, homofil eller høre til en eller annen av bokstavene LHBTQ. Det er ikke bibelsk lære, men vranglære.

Utglidningen i Den norske kirke er kommet så langt at Elvebakken Læstadianske menighet i sommer selv overtok utdeling av nattverden uten prester fra Den norske kirke. De mest kirketro kristne vender seg fra Den norske kirke. En kirkehistorisk begivenhet i nord. Man må spørre om kirkeskipet er begynt å synke ned i avgrunnen.

Man hører fra USA at flere kirker sliter med oppslutningen. Folk og penger uteblir. Det var en norsk-amerikaner som sa at man trenger ikke bekymre seg for slike liberale kirker, for de forsvinner etter hvert. Det kan nok være riktig at liberale kirker går til grunne. Men de kan dra med seg mange mennesker i fortapelsen.

Man blir ikke frelst av å gå på magiske konserter og pridemesser i norske kirker, se på kirkekunst eller delta i en begravelse eller juletrefest. Frelst blir den som omvender seg og tror på Jesu Kristus og får sine synder renset bort i Jesu blod. Det er eneste vei til himmelen. Den andre går til helvete. Hvor går Den norske kirke?

Av Olav Berg Lyngmo

Finnmarkshilsen presenterer noen bilder fra Tana, tatt i 1978. Sokneprest Øystein Skille og kirketolk John Helander var ute i et kirkelig oppdrag. 
Det var et utmerket vær, og litt fisk ble det også på Tanafjorden.

Jacobsen-huset i Mehamn var et kristelig hus. Der var det kristne møter hvor folk møttes. Huseierne var Alfred Marinius Olai Jacobsen (1885–1964) og Anna Elida (1901–1983) Jacobsen. Dette bildet er fra midten av 1960-tallet. (Foto: Willy Gryting)

Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): I Esras bok, kap.1, leser vi om perserkongen Kyros at han gav jødene rett til å reise tilbake til Jerusalem. Gud Herren hadde gitt ham disse tankene om at folket som hørte Herren til, skulle reise hjem og «bygge Herrens, Israels Guds hus.» (Kap.1,3)

Alle de gjenlevende jødene skulle få reise hjem. I kap.2 har vi en oppregning av hvor mange det var som benyttet seg av tilbudet kong Kyros gav dem. Det totale antall som vendte tilbake til Jerusalem var 49897. (Kap.2,64–65)

Nå var de kommet hjem til sitt land. Men hva skulle de gjøre der? Bygge opp sine hjem og slå seg til ro?

Vi leser i Esra 3,1–3: «Da den sjuende måneden kom, og Israels barn hadde slått seg ned i sine byer, samlet folket seg som én mann i Jerusalem. Og Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene og Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffer på det, slik det står skrevet i Guds mann Moses’ lov. Så reiste de alteret på dets gamle sted, enda de var redde for de folk som bodde der i landet. Og de ofret på det brennoffer til Herren, både morgen-brennoffer og kvelds-brennoffer.»

Dette er litt av en historie! Her er det flere ting vi kunne stanse ved, men her skal vi stanse for to punkter:

1: Samlet seg som én mann

Da sju måneder var gått, hadde folket kommet til ro. De hadde bygd opp sine hjem og kunne ordne med mat og klær. Det var mange munner å mette. Barna og de unge trengte både klær og sko.

Så lød det kall til folket fra prestene at de skulle samle seg i Jerusalem. De måtte ikke glemme hvorfor de hadde fått komme dit. De skulle bygge opp tempelet, Guds hus. Nå skulle de holde gudstjeneste.

Alle var der. Ingen skulle være utelatt fra menigheten. De samlet seg som én mann. Ingen fikk dra seg unna. Barn og voksne, unge og gamle måtte være med.

Her har vi noe å lære når vi samles til møter og gudstjenester. Kanskje det ikke var så mange tomme stoler hvis alle som hører til menigheten, kommer? Din plass bør ikke stå tom. Han skriver om det, Hebreerbrevets forfatter, om å holde seg borte når menigheten samles. Det er en uvane noen har lagt seg til.

2. Alteret gjenreises

Det første som skulle gjøres da tempelet skulle bygges opp, var å gjenreise alteret. Sytti år hadde gått etter at Salomos tempel var nedrevet. Det var bare en ruinhaug igjen.

Josva, som var yppersteprest, og Serubabel, som var stattholder, stod for gjenreisningen, og  med seg hadde de prestene. Alteret, som var sentrum i gudstjenesten, ble reist på dets gamle sted.

Herren hadde bestemt hvor de skulle sette opp altre for å ofre brennoffer og matoffer. Det var en bestemmelse de ikke kunne vike fra. Det var et hellig sted.

Har vi et sted der vi får møte Herren? Er det et sted der vi kan komme fram med våre bønner?

Jesus sier at vi har et slikt sted. Han sier: «Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt.6,6)

Vi har et sted der vi får komme fram for Gud i Jesu navn. Det er vårt alter. I ditt lønnkammer får du øse ut for din Far i himmelen din nød, din sorg for deg selv og dine kjære. Du får legge deg ned ved Jesu Kristi kors og bekjenne dine synder.   

Alteret som ble gjenreist i Jerusalem på dets gamle sted, peker på Golgata der Jesus sonet vår skyld på korsets tre. Her kan du knele ned og motta forlatelse og finne fred med Gud.

I en sang lyder det: «Her under korset kneler jeg ned, her under korset finner jeg fred. Hva som enn møter meg hva som enn skjer, her under korset jeg frykter ei mer.»