Bilder

Av Olav Berg Lyngmo

I forbindelse med Honningsvåg kirkes 100-årsjubileum i 1985 ble det samlet inn bilder og stoff fra tidligere prester og deres familier, som i årenes løp hadde gjennomtrekk blant annet i Nordkapp og Karasjok prestegjeld. Nå har jeg funnet frem noen bilder. Bildene kom fra presten Einar Øritsland(1935–2012) som ble født i Honningsvåg. Han var sønn av Nils Øritsland (1901–1974) som var sokneprest i Nordkapp (Kjelvik) i tiden 1927–1936.

Fra Karasjok: 

Alf Kristian Theodor Wiig ble født i Kristiansund i 1891. Han ble student i 1911 og cand.theol. i 1917. Han tok presteeksamen i samisk i 1923, og samme år ble han sokneprest i Karasjok. Han ble prost i Hammerfest prosti i 1930. Sokneprest i Sortland 1934. Prost i Vesterålen prosti i 1942. I 1945 ble han fylkesprost i Finnmark med ansvar blant annet for gjenreisning av kirker og tilhørende bygg. – 26 kirker og 15 prestegårder ble flammenes rov da tyskerne brente Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. – I 1950 ble han først domprost i Tromsø, før han ble utnevnt i 1952 til den første biskop i det nye Nord-Hålogaland bispedømme etter biskop Wollert Krohn-Hansen, som valgte å flytte til Bodø (Sør-Hålogaland) da bispedømmet ble delt. 

I teksten bak på bilde skriver Nils Øritsland:

«Fra Karasjok. Efter en rentur. Prestegården til høyre. Statens fjellstue til venstre. I midten Anette (Nils Øritslands kone), lille Jenny og fru Wiig. I bakgrunnen biskopen i samtale med sokneprest Wiig».

Sistnevnte «biskopen i samtale» må være i det tidsrommet Øritsland var i Nordkapp. Det betyr at biskopen var Eivind Berggrav (1884–1959). Han var biskop i Hålogaland i tiden 1928–1937. Og biskop i Oslo 1937–1951.

 «På trappen bispinnen». Det må være Kathrine Berggrav, født Seip (1883–1949).

Tidligere Mehamn-gutt Knut-Einar Norberg holdt julepreken Tennessee USA andre juledag. –Gud kan kalle på deg. Han ønsker ikke at noen skal gå fortapt. Gud sendte Jesus til verden for at vi skulle bli frelst. Det er den største gaven. Resten er bare lommerusk.

–Vi lever i postkristne samfunn. Verden er mindre opptatt av evangeliet, men de kan ikke kvitte seg med det. Selv om de ikke bryr seg om Jesus, så feirer eller markerer alle den kristne julen med pynt og lys. Også Kina og Nord-Korea, sa Knut-Einar Norberg i sin preken.

Han tok utgangspunkt i de kjente ordene fra Galaterne 4, 4–5:

«Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.»

Norberg påpekte at Gud for rundt 2000 år siden så at nå er tidens fylde inne. Slik var det, da Jesus ble født. Dette fikk innflytelse på hele verden. Tiden ble heretter målt etter Kristi fødsel.

–Selv om noen har forsøkt å endre betegnelsene før Kristi fødsel (f.Kr.) og etter Kristi fødsel (e.Kr.), så er Jesu fødsel et vendepunkt for verden. Gud satte sitt fingeravtrykk på historien.

Feirer jul

Knut-Einar Norberg, som vokste opp i Mehamn, var ikke bare opptatt av Guds fingeravtrykk på historien. Han sa også til menigheten Bradley’s Creek Baptist Church i Lascassas utenfor Murfreesboro at Jesus kom for å frelse mennesker.

–Det er derfor vi er her for å feire julen.

–Det var Gud som ble menneske. Jesus tok på seg all synd, slik at vi kan bli frelst. Vi er født med synden i oss, men Gud tok den bort.

Videre sa Norberg at Jesu fødsel delte jorden. Nå står mennesket overfor et valg om man vil komme til himmelen eller ikke.

–Det er en himmel og et helvete. Du må velge en av dem.

Norberg oppfordret alle til å ta imot Jesus som frelser og sa at Gud ønsker ikke at noen skal gå fortapt

–Alt er gratis. Alt du trenger å gjøre, er å tro, akseptere frelsen i Jesus. Be om tilgivelse for dine synder.

Meham-gutten sa også at Gud har et formål med menneskers liv. Det er viktig å gå inn i Guds plan med livet.

Norsk-amerikaner

Knut-Einar Norberg ble født i Mehamn i 1964. I 1976 flyttet familien til Geilo, men tonefall og finnmarksdialekten røper fremdeles hvor han kommer fra, når han ikke snakker sørstatsamerikansk. Fra 1981 til 1982 var Norberg utvekslingsstudent i Amerika. I 1989 reiste han over igjen. Etter skolegang i Norge var han innom avisene Andøyposten, Sandnesposten, Stavanger Aftenblad, Dagen og Agder.

Amerika gav mersmak, og han reiste tilbake. For godt. Han kjører like godt i New York eller Los Angeles som mellom Gamvik, Mehamn og Kjøllefjord.

Til å begynne med var Norberg freelancerjournalist, blant annet for kristenlivsavisen Dagen, og reiste rundt i USA.

I flere år arbeidet Norberg både som journalist og redaktør med næringslivsjournalistikk som hovedoppgave.

Av Vidar Norberg

–I mitt barndomshjem var det en duft av jul når røkelsen ble lagt på kaminen i stua julaftens formiddag og første juledag. Duften fylte huset helt opp til loftet. Slik minnes en eldre dame julen i sitt barndomshjem ute ved havet i Norge.

I gamlebyens trange basarer i Jerusalem selger de røkelse. Man kan kjenne Orientens duft av røkelse som brenner for å lokke til seg kunder. Det er noe eget med denne røkelsen.

Røkelse har i uminnelige tider vært i bruk. Den var en helt nødvendig del av gudstjenesten i både det første og det andre tempel som sto i Jerusalem. I de gamle kirker siver duften ut fra røkelseskarene som svinges av prester. Konger og rikfolk har betalt høyt for denne duftende skatt. Ifølge den kjente historikeren Josefus Flavius gav den romerske politiker og general Marcus Antonius (83–33 f.Kr.) en verdifull frukthage med persimmon til Kleopatra. Hagen hadde tidligere tilhørt kong Herodes. Noen av buskene der kunne man lage røkelse og salver av.

En av de kanskje best kjente fortellingene om røkelse kan man lese i juleevangeliet etter Matteus 2. Det handler om de vise menn som hadde sett Jesu stjerne på himmelen, og fulgt den for å tilbe jødenes konge som var født i Betlehem, i Davids stad. Der falt de vise menn ned og tilba barnet:

«Så åpnet de sine skrin og bar frem gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.» (Matt. 2, 11)

Man kan bare undre seg over den første jul i Betlehem når Jesus-barnet fikk historiens første julegaver, gull, røkelse og myrra. Hvordan var denne røkelsen som kanskje fylte rommet, stallen eller hulen med sin duft. Hva var den laget av? De fleste vil si at det blir bare spekulasjoner. Ja, det var sant, inntil for nylig siden. I år har man kommet flere sjumilsskritt nærmere kunnskapen om julegaven som ble gitt til Jesus.

Et sjeldent funn

Avsløringen begynte for ikke lenge siden. Fra Siloa-dammen opp til Jerusalems tempel gikk det en vei. Den ble kalt for pilegrimsveien. Under denne pilegrimsveien var det en renne hugget inn i fjellet som førte avløpsvann bort fra templet. Tunnelen samlet sammen masse, leire, støv og sand og alt annet som hadde ligget der før ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr. De seneste årene er masser tatt ut og fraktet bort for å siles. Ved å føre rennende vann på massen kan man finne alt fra småsteiner til mynter av gull. Men denne gangen fant man en edelsten. En ametyst, en høyt verdsatt edelsten gjennom årtusener. Edelstenen er ti millimeter lang, fem millimeter bred og sju millimeter tykk.

–Ametysten hadde ligget i grusen nesten under Robinsons bue nær den sørlige delen av Vestmuren, forteller den kjente arkeologen Eli Shukron som har fått æren for oppdagelsen.

Så begynte de nitidige studiene for å finne ut hva denne ametysten kunne avsløre. Arkeologer og professorer så seg også om etter mer materiale for å tidfeste edelsteinen. Studiene fortalte at alt som lå i dette området, var fra tiden mellom det første århundre før Kristi fødsel og frem til år 70 etter Kristi fødsel da templet ble ødelagt av de romerske legioner.

–Ut fra stil, sted og funn kunne man datere edelstenen til det andre templets tid, forklarer Shukron.

Granskingen fortsatte. Det viste seg at edelstenen hadde vært på en ring. Det var også et segl på stenen. Eieren hadde kanskje benyttet seglet for å merke verdifulle leirkrukker eller voks på forseglede varer som skulle sendes, kanskje mellom Jerusalem og den berømte bibelske ørkenbyen Jeriko.

En plante trer frem

Arkeologene la sine hoder i bløtt for å løse enda en gåte. På ametyststenen var det inngravert et bilde. Det var en bladløs gren med frukt som snodde seg som en halvsirkel istedenfor å vokse rett opp som i andre treslag. Fra Midt-Østen vet man at både olivengrener og granatepler er inngravert på segl, men planten på ametysten var helt annerledes og ukjent.

Eli Shukron forteller at de forsøkte å finne ut av dette. Arkeologene stilte spørsmål om dette kan være bilde av «persimmon» (ikke vår tids sharonfrukt) eller «balsam i Gilead» kjent fra Bibelen:

«Er det ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der? Hvorfor er det ikke noen helbredelse for mitt folks datter?» (Jer. 8, 22)

«Juda og Israels land drev handel med deg. Med hvete fra Minnit og søte kaker og honning og olje og balsam betalte de dine varer.» (Es. 27, 17)

Det er ikke lett å finne ut av et slikt mysterium fra plantenes verden. Men alt ble forsøkt. Eli Shukron kjørte ned til en farm nær Dødehavet som heter «Balm of Gilead Farm». Der har Guy Erlich spesialisert seg på å dyrke bibelske planter. Med seg på turen hadde Shukron den dyrebare ametyststeinen. Han rakte den til Erlich som snudde og studerte steinen.

–Det er ikke løv på grenen. Bare frukt som om vinteren. Treet vokser bøyd, konstaterte Erlich.

Han tok straks med seg arkeolog Shukron til sine store beplantninger med bibelske trær. Der har han et treslag som er hentet fra et arabisk land og plantet på nytt i Israels land. Det var treet på ringens ametyst. Det er et tre av myrraslekten. Det eneste som vokste av denne slekten i Israel i oldtiden, var «balsam i Gilead».

–Jeg kan se en gren av den bibelske «persimmon» eller «balsam i Gilead». Det er utrolig. Noen har inngravert den på en stein. Dette er den samme persimmon som ble benyttet som den første ingrediens til røkelse i det første og det andre templet. Planten ble også benyttet for å lage olje til å salve konger og prester, sa Erlich.

–I mange år har jeg arbeidet i mørke. Det var en formening om at dette er persimmonplanten, men det var ikke noe bilde av den. Det du har bragt meg nå, er virkelig en hilsen fra historien. Jeg følte det som om noen skrev meg en beskjed med en tegning av min persimmonfrukt og sendte den til meg, sa Erlich etter møte med Shukron.

Eli Shukron er ikke i tvil. Dette er treet som var her for 2000 år siden. Noen blad av planten er også på det kjente Madabakartet i mosaikk fra 542 e.Kr. som viser Jerusalem.

–Fra grenene på treet laget man røkelse til bruk i templet. Fra frukten av treet laget man parfyme. Den mann som eide ametystseglet, hadde kanskje forbindelse med produksjonen. Kanskje hadde han en åker med «persimmon». Steinen hadde en forbindelse med templet siden den er funnet nær templet. Bibelen forteller at man kan lage røkelse av dette treet og salve til å salve konger og prester med, forklarer Shukron.

Gaven til Jesus

–Er det mulig at den røkelse som de vise menn gav til Jesus, kom fra denne planten?

–Ja, selvfølgelig er det mulig. For dette er den eneste arten av myrrafamilien som vokste i Ein Gedi og Jeriko i Israel for 2000 år siden. De vise menn har trolig kjøpt røkelsen i Israel siden det var her det skjedde.  

–Av denne planten lagde man den aller beste parfyme som ble sendt til Rom. Man benyttet også planten til medisinsk bruk. Den var særdeles kostbar.

–Kan man si at man nå for første gang ser det materialet som ble brukt på den tiden for å lage røkelse?

–Ja, dette er første gang man har noe grafisk som viser hvordan «balsam i Gilead» så ut. I mange år har vi snakket om dette uten å vite hvordan det så ut. Nå kan vi se grener og frukt. Bildet på ametysten viser hvordan treet så ut for 2000 år siden. Det er forbausende.

–Hva tenkte du da du fant ametysten?

–Når man finner noe, så er det bare et funn. Vi begynte å undersøke saken sammen med professor Shua Amorai-Start og Malka Hershkovitz. Vi forsto først under undersøkelsene at dette er ikke som andre trær. Men så, «WOW!» Dette var forbausende. Noe stort har skjedd. For første gang så vi balsam i Gilead. Det var helt fantastisk.

Og fortsetter Shukron. –Inne i seglet er det også en due som ble benyttet til ofringer. Man kunne ofre due og røkelse.

Due var offergaven i templet som de fattige brukte, som også Jesu mor Maria ofret.

Englesangen

Englene som i julenatten sang for hyrdene på betlehemsmarken, sa «I dag er det født en frelser, som er Messias». (Luk. 2, 11)

Jesus er både konge og prest etter Mélki-Sedeks vis (Hebr. 5, 6). Jesus fikk etter alt å dømme kongelig røkelse fra det tre som ga den aller beste røkelse og salvingsolje for prester og konger.

På søndagsskolen i gamle dager sang man nesten alltid: «Jesus er kongen min. Si, er Han din».

Før sang man også en sang om hvilken gave mennesker kan gi til kongen. Innholdet i denne sangen passer like godt til sankthans som til jul.

«Hva skal jeg give min Frelser, Hva kan jeg gjøre for Ham. Røkelse, myrra, juveler Ei kan forslå til Guds lam.»

KOR: «Jesus, meg selv jeg deg bringer, Legger meg ned for din fot, At du meg evig skal eie, Jeg er jo kjøpt med ditt blod.»

Det var for menneskehetens frelse Jesus en julenatt ble født i Betlehem! Den fiolette, klare, ovale ametysten som nå er funnet, forkynner liksom på nytt dette juleevangeliet inn i vår tid.

Dette er juleartikkelen i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året – trykkes hver måned.

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

Da jeg og familien kom til Honningsvåg som sokneprest på begynnelsen av 1980-tallet, var det mange emissærer som reiste for de forskjellige misjonsorganisasjoner, og Aage Kure reiste for Bibelselskapet. Besøkene var særlig i vinterhalvåret. 

Indremisjonen hadde bedehus i Honningsvåg, og Den indre Sjømannsmisjon hadde sitt hotell Havly og fiskerheim i Gjesvær. Den læstadianske forsamling hadde bedehus i Kamøyvær og Nordvågen. Alt dette er historie i dag! Alt er borte! Nesten alle disse folkene tilhørte Den norske kirke (Dnk). I dag er det stort sett bare Statens «religionsvesen» (Dnk) igjen med sin landsomfattende liberalteologi! Avkristningen akselererer!

Jeg har tatt vare på bilder fra et misjonsstevne på Evenes, fra den tiden jeg var freelancer. Der deltok blant andre etiopiamisjonær Jorunn Sørbø fra Ryfylke. Etter lærerskole, misjonsutdannelse og et halvt års språkstudium i England dro hun til Etiopia i 1968. Hun fortalte den gang blant annet at det var over 200 stammespråk i landet, med amharisk som riksspråk. Misjonsstevnet ble avsluttet med nattverdgudstjeneste ved sokneprest Arne Ørstavik.

Kollega Arild Markussen har hjulpet meg med informasjon om stevnedeltakerne fra Harstad-området. Dette skriver Arild: 

---

Marselius Johansen, f. 16. april 1906 i Veimann i Berg og Torsken, Senja. Fra 1955 bodde han og arbeidet som snekker i Harstad. Reiste også for Santalmisjonen, sannsynligvis bare i perioder/vinterhalvåret, slik som mange av emissærene. Han spilte gitar og sang, ofte i duett med Kristen Ludvigsen. Marselius døde 9. januar 1982. Han ble begravet på Harstad gravlund, Sama. Minnes ham som en munter og lettrørt mann, dessuten belest. 

Kristen Ludvigsen, f. 22. oktober 1921, Hestøysund ved Sandnessjøen, døde 30. oktober 2001, Harstad. Snekker i en mannsalder, og de siste årene innredningssnekker på skip for Kaarbøs Mekaniske i Harstad. Skattet sanger i sine kretser. Undertegnede kunne ofte få ham med som solosanger på gudstjenester ute i distriktet. 

Begge to (som også Jakob Waage og far min, Arthur Markussen) hørte hjemme i miljøet rundt bedehuset Bethel i Harstad. Dessuten var de med, mer og mindre, i «statskjerka», som det den gang hette. Mener at Ludvigsen, tillike med et par Bethel-damer med medlemskap i Misjonssambandet, var med i Trondenes kirkes motettkor. Jakob Waage hørte vel til på sørsida av byen, i Sandtorg menighet og soknet til Fredly kapell/Kanebogen. Arthur, gift med menighetsrådsmedlem Hilda, var med å bygge Bergseng menighetshus i Trondenes sokn. 

Arild Markussen