Bilder

Av Lars Inge Magerøy

Løkvika er ei lita bukt omtrent midtveis mellom Berlevåg og Kongsfjord, nordvest på Varangerhalvøya. I dag virker området svært så fredelig, men en informasjonstavle ved riksvei 890 forteller om dramatiske begivenheter under krigen. Da var den nakne kyststripa ut mot Barentshavet åsted for stormaktenes intense krig, som rammet mange sivile på brutalt vis. Også i Løkvika.

I utkanten av Kirkenes, ved Førstevann, står det et minnesmerke over 11 nordmenn som ble henrettet der av tyskerne i 1943. Sju av de drepte hørte hjemme i Berlevåg kommune. Over disse sju er det reist en bauta i Berlevåg sentrum, like nedenfor kirken. På steinen under statuen av en knelende ung mann står navnene på de sju, og følgende tekst: «De ofret sitt liv for Norge i aktiv kamp mot tysk okkupasjon og fascisme. Dømt til døden, torturert og henrettet 18/8 1943 på Kirkenes.»

De to støttene er minnesmerker over en brutal historie, som inkluderer partisanvirksomhet, spionasje, opprulling og en bestialsk henrettelse. Men den er også vitnesbyrd om patriotisme, mot og håp.

Løkvika

Berlevåg har åpen utsikt mot Barentshavet og skipsleia østover mot Vardø, Kirkenes og Murmansk. Tettstedet ble utsatt for mange flyangrep under krigen, før hele fiskeværet ble nedbrent av tyskerne i november 1944. Fordi det var utrygt i Berlevåg, flyttet fiskeren Osvald Loe med kona Dagny og sju barn til ei enkel hytte i Løkvika. Her bodde de trangt men relativt trygt, og sjøen nedenfor ga rikelig tilgang på fisk. Dagnys søster Nelly Mørkved og Anton Stenmann med sine seks barn bodde i ei hytte nær ved.

Partisanene

Løkvika har også god utsikt mot skipsleia. I oktober 1942 kom det en liten gruppe partisaner og etablerte en base i fjellet noen hundre meter ovenfor hyttene. Gruppens leder var veteranen Trygve Eriksen fra Kiberg. De tre partisanene var norske, men spionerte for Sovjet, med oppgave å rapportere om den tyske skipsfarten mot Kirkenes. Tyskerne hadde på denne tiden flere tusen mann stående i Kirkenes, klare til å rykke fram mot Kola-halvøya og Murmansk. De trengte store forsyninger både av mat og militært utstyr, og det kom sjøveien.

De voksne i Løkvika ble etter hvert engasjert som medhjelpere for partisanene, og hjalp dem med mat og materiell. Det fantes mange slike partisan-baser langs Finnmarkskysten. Gruppene besto ofte både av russere og nordmenn. Det er anslått at de bidro til at rundt 80 tyske skip ble senket av bomber fra sovjetiske og allierte fly. For sovjetisk side var dette et verdifullt bidrag til forsvaret av Kola-halvøya.   

Arrest og dødsdom

For tyskerne var det viktig å få nøytralisert partisanene, og i juli 1943 slo de til mot grupper flere steder langs nord- og øst-siden av Varangerhalvøya. Partisanene i Løkvika kom seg unna, men tyskerne fant rester av utstyret deres og dokumenter som viste hvem de hadde fått hjelp av. Osvald Loe og Anton Stenmann ble tatt og ført til fangenskap i Kirkenes, sammen med flere fra Berlevåg. Dagny Loe ble også arrestert og fraktet til Kirkenes, litt senere også søsteren Nelly Mørkved. Barna ble etterlatt, men den nyfødte jenta til Dagny og Osvald Loe, Ruth Oddny, ble tatt med. Hun var bare seks uker gammel, og klarte ikke den barske turen i åpen båt til Kirkenes. Da de kom fram, var hun død. Den eldste av de gjenlevende sju barna til Loes var Jan på 11 år.

Den 17. august ble 11 menn stilt for tysk krigsrett i Kirkenes og dømt til døden, etter en summarisk rettssak. Alle var sivile som var anklaget for å ha hjulpet partisanene. Blant dem var de to mennene fra Løkvika, Osvald Loe og Anton Stenmann. De øvrige var fem fra Berlevåg og tre fra Persfjord ved Vardø.

Henrettelsen

Da de skulle henrettes dagen etter, måtte de grave sine egne graver. Den tyske kommandanten var beruset, og skjelte og smelte fordi han mente arbeidet gikk for sakte. Da han spyttet en av dem i ansiktet, tente Egil Bertheussen fra Berlevåg. Han slo offiseren i hodet med spaden så tyskeren ble drept momentant.

De tyske soldatene tok en grusom hevn. I stedet for å skyte fangene, slo de løs på dem med stokker og spader, så de led en pinefull død. Selv i en rå krigstid var dette en usedvanlig bestialsk henrettelse. Hendelsen ble ikke rapportert, men en av soldatene lekket senere historien. Undersøkelse av de drepte etter krigen viste at de ikke var skutt, men slått i hjel.

Slik var altså realiteten bak ordene «dømt til døden, torturert og henrettet» på minnestøtten i Berlevåg.

Dagny Loe

Dagny Loe ble ikke dødsdømt, men hun ble dømt til 15 års tukthus og sendt til fangeleir i Tyskland. Utrolig nok overlevde hun det brutale fangenskapet. I leiren klarte hun å brodere på et filtteppe. Teppet har blant annet navn på steder hun var innom som fange. Det har også mange blomster og noen glade barn, og et norsk flagg. Teppet finnes i Grenseland-museet i Kirkenes. Det er et sterkt uttrykk for håp og livsmot i en håpløs tid. – Søsteren Nelly havnet også i Tyskland og overlevde krigen.

Dagny ble satt fri ved krigens slutt i mai 1945, og kunne etter hvert reise hjem til Berlevåg. Men hva var det å komme tilbake til? De tyske soldatene hadde ordre fra Føreren om å ødelegge alle hus og all infrastruktur i Finnmark og Nord-Troms, uten å ta menneskelige hensyn. De fulgte ordren til punkt og prikke senhøstes i 1944. Bare noen få kirker ble spart, sammen med noen småsteder i Varanger som tyskerne ikke rakk å brenne. Berlevåg ble totalt nedbrent, men allerede i 1945 var gjenoppbyggingen i gang, med enkle midler.

Dagny klarte å etablere et hjem i Berlevåg, og fostret opp de sju mindreårige barna. Hun innprentet dem at det ikke hadde noe for seg å bære på tanker om hevn for det de hadde vært utsatt for under krigen.

«Loe-hytta» i Løkvika er gjenreist, og er godt synlig fra informasjonstavla ved riksveien. Derfra går det også en merket sti opp til stedet hvor partisanene skjulte seg. I Berlevåg finner vi Egils gate, oppkalt etter Egil Bertheussen som drepte den tyske kommandanten med spaden.

Partisanenes skjebne

Mange av de norske partisanene og deres medhjelpere ble drept under krigen. Noen klarte å rømme over grensen mot øst, men de risikerte å bli sendt til sovjetiske fangeleirer, mistenkt for spionasje for fienden. De som ble igjen i Norge, holdt en lav profil etter krigen. De ble betraktet som kommunister og ofte mistenkt for å spionere for Sovjet, noe som var svært farlig i den kalde krigens tid. Deres krigsinnsats ble ikke satt pris på før mange tiår etter krigens slutt. Kong Haralds tale ved partisanmonumentet i Kiberg i 1997 var i så måte et vendepunkt.

Ingen landsdel ble så hardt rammet under andre verdenskrig som Finnmark. Allerede før nedbrenningen og deportasjonen var landsdelen herjet, der den befant seg i frontlinjen mellom tysk og sovjetisk krigføring. Kirkenes ble rammet av ufattelige 320 flyangrep, og byen var langt på vei ødelagt før tyskerne brente ned restene. Ingen andre byer på det europeiske fastlandet var utsatt for like mange bombeangrep. Selv den idylliske Løkvika ble åsted for krigens nådeløse brutalitet.

Kilder:
Geir Bergheim: Berlevåg i krig og fred. Nordkalott-Forlaget 1994.
Alf R. Jacobsen: Skjebnehøst. Nord-Norge 1944. Vega Forlag 2017.
Harald G. Sunde: I partisanenes fotspor. Kirkenes 2018, 3. utg. 2021.
Samtale med etterkommere av Dagny og Osvald Loe.
Diverse artikler i aviser, tidsskrifter og leksika.

---

---

---

Lars Inge Magerøy er født i Sunndal i 1949, og utdannet teolog fra MF. Han har blant annet vært feltprest på Bardufoss, studentprest i Laget og bibelskolelærer i Staffeldtsgt. Videre har han vært sokneprest i Enebakk i 14 år, fram til pensjonsalder. Magerøy har særlig interesse for Øst-Finnmark, og har vikariert i Vadsø, Lebesby og Gamvik, Sør-Varanger og Berlevåg. 

Lars Inge Magerøy har skrevet flere bøker, blant annet «Munken som endret Europa» (2016) og «Da Norge ble luthersk. Fra Martin Luther til Hans Nielsen Hauge». (2020).

Magerøy er bosatt på Nøtterøy.