Bilder

Det var politibeskyttelse da Børre Knudsen for 25 år siden ble vigslet til biskop i Strandebarm prosti. Vigslingen var i Kautokeino kirke.

Da diakon Sverre Gundersen tok kontakt med lensmann Nils Henriksen, var allerede alle sikkerhetstiltak rundt bispevigslingen lagt opp i minste detalj. Politiet var møtt frem på Alta lufthavn da Børre Knudsen og hans hustru Ragnhild ankom fra Jerusalem, på tur til Kautokeino.

–Lensmannen og hans stab i Kautokeino utførte en utmerket tjeneste under bispevigslingen, sa en av de innvidde.

Kvelden før bispevigslingen i Kautokeino kirke den 6. april 1997, ble det arrangert et møte i et telt like utenfor Kautokeino kirke. Kirkeledere fra inn- og utland deltok. Generalsekretær Axel Remme i Den indre Sjømannsmisjonen talte og tok utgangspunkt i noe som ble sagt for 2600 år siden.

Talen i Kautkeino

–Land! Land! Land! Hør Herrens ord! Dette 2600 år gamle budskapet fra Gud lyder også til vårt folk. Med gjentakelsens alvor og tyngde kaller Herren på vårt øre og hjerte. For det er en ting som avgjør alle ting i vårt forhold til Skaperen: Hva vi gjør med hans ord, sa Remme og fortsatte:  

–Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Vi blir verken frelst eller rett åndelig opplyst uten den uforbeholden tillit til og absolutte respekt for Guds ord, Bibelen.

–Herren Jesus forutsetter denne holdning hos sine disipler. Han er selv det fullkomne forbilde på sann troskap mot Skriften og sa ofte «Det står skrevet …». Derfor er det både rett og klokt å innrette liv, holdning og gjerning etter den visdom Gud har åpenbart for mennesker i sitt ord, sa Remme.

Deretter gikk han over på hvordan avkristningen faktisk skjer, og hvordan folk blir ført vill.

Likegyldighet

–Når troen på Bibelen tappes hos et folk, avkristnes det suksessivt. For da inntrer den store likegyldighet overfor Guds tale, som holder mennesket borte fra å høre og lese hans ord. Det har også den onde konsekvens, at en bryr seg mindre og mindre om Guds vilje, og neglisjerer både hans bud og evangelium. Med denne likegyldigheten følger fornektelsen av og forakt mot Guds ord. I stedet for å la seg forplikte på de livslover Gud i sin visdom har gitt for mennesket, tar en seg til rette både overfor livet, naturen og Guds lov.

–Lovløsheten begynner i menneskets sinn. Her skjer det opprør mot Gud som resulterer i all skriftfornektelse, angrep på livet, voldsmentalitet, utroskap i alle forhold mellom mennesker, og den vranglære som bortforklarer Guds ord og vilje.

–Det er når en fjerner seg fra Bibelen at kirken og folket blir åndelig sykt og svakt. Nedkristningen skjer ikke som en plutselig fornektelse av Guds ord eller som et øyeblikkelig moralsk forfall. Ved å erklære områder i Bibelen som ikke harmonerer med tidens tanker og ønsker, som situasjons- og tidsbestemt, fristiller en seg overfor en del av Guds vilje og råd, sa Remme.

Avkristningen

–Avkristningen er en følge av at Guds ord blir neglisjert. Kirkens ledelse må bære sin del av ansvaret for den pragmatiske holdning til Bibelen og troen, hvor hensynet til det ønskelige og bekvemmelige, settes over endog det som er positivt fastslått og påbudt eller advart mot i Skriften. Sannheten gjøres dermed avhengig av hvor vidt den er nyttig for situasjonen, og ikke av hva «som står skrevet».

–Denne holdningen til Guds ord har smittet undervisningen i hjem, skole og forkynnelse. Ordet blir ofte ikke fremstilt som den absolutte åpenbarte sannhet fremfor alle tanker og religioner. En sannhet som Skriften forplikter oss på, både når det gjelder troens innhold og vår etiske holdning.

–Mens religiøsiteten blomstrer og interessen for kristendommens ytre øker, blir reaksjonen mot sann bibelsk tro og lære stadig sterkere. Det er en antibibelsk ånd med stor makt over menneskers tanker i dag. Tidens kristendom er sterkt preget av uklarhet og pluralisme. Men diffuse kristne er farlige. De vitner ikke for sannheten, men fordunkler den.

–Mennesket trenger ikke å få styrket sin religiøsitet, men troen på Guds ord som kaller til omvendelse. Slik som på Jeremias tid må det ropes: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» For det er dette det gjelder, at hans ord blir hørt! Men da må det læres og forkynnes klart og rent, som vi ber om i gudstjenesten.

–Gud kaller vår kirke til oppbrudd og oppgjør! Vi har vært utro mot Guds hellige ord! Vi har motsatt oss hans åpenbaring og foraktet hans råd! Vi har sviktet kallet til helliggjørelse! Vi har ført uklar tale og et tvetydig vitnesbyrd!

–Det er ikke elendighetsbeskrivelse når en påpeker den åndelige nøden i kirken og folket. Vi gjør det ikke som utenforstående kritikere, men som dem som selv hører med blant syndere og har del i ansvaret, erkjenner vi dette.

–Vi er samlet her for å vitne tydelig med ord og handling om at vi vil stå på sannhetens side. Og for å delta i en forpliktende bekjennelse om troskap mot det kall Gud har gitt sitt folk, til å kjempe mot villfarelse hvor den enn kommer fra.

–«Land! land! land! Hør Herrens ord!» Dette budskap må vi ta imot og rope ut til folket, også til kristenfolket. Det er bare ved å høre Herrens ord vi lærer sannheten å kjenne, blir frelst fra synd og villfarelse, og kan være rette vitner, sa Remme.

Bispevigslingen

Remme rettet søkelyset mot selve vigslingen og viste til at det er flere grunner til hans engasjement.

–Noen vil kanskje spørre: Hvorfor er du her? Da er svaret først dette: Ikke for å delta i «et narrespill», som Nord-Hålogaland biskop har kalt vigselshandlingen som skal skje her. Heller ikke for å medvirke i «en privatforenings formannsvalg». Jeg er ikke her for å delta i noe «høyst utilbørlig», som departementet har kalt dette. Det er verken hovmod, ansvarsløshet, utbrytertrang eller selvtekt som har ført oss hit. Men det er det alvor som kjemper mot religiøst narrespill og selvtekt mot Guds ord, sa generalsekretæren og fortsatte:

­–Jeg er her for bekjennelsens skyld. For å vitne med i en tydelig tale og en betydelig handling mot vrang lære i vår kirke. Sammen med dere andre i og utenfor Kautokeino menighet, er jeg her for å dele hellig samfunn i denne viktige bekjennelses akt og vitne om tilliten til Guds ord. Og for om mulig å styrke signalet om hvor avgjørende viktig det nå er med en snuoperasjon som varsler tydelig tale og handling mot fornektelsen av Ordet og bekjennelsen.

Mot liberal teologi

–Fronten mot liberal teologi må styrkes. Jeg er her for å gi uttrykk for nødvendigheten av at den front mot liberal teologi som bibeltro misjonsorganisasjoner har holdt, trenger å styrkes også ved andre ordninger. Det er ikke til skade, men til gavn for kirken og kristenlivet, når tiltak som springer ut av troskap etableres, hvor også kallet til ansvar for trofast hyrdefunksjon hører med. Vår kirke, som dessverre lider av verdsliggjøring og vranglære, trenger frie trosbevisste tropper som korrektiv og supplement til ubibelsk forkynnelse og galt vitnesbyrd. Mennesker som med tillit til Bibelen og med myndighet holder fast på Skriftens autoritet, også som normgiver og rette moral. Tiden er inne til å legge mer handling til de rette ord i kampen mot bibelfrafallet, avkristningen og angrepet på livet. I denne situasjon er det særdeles påkrevet å gjenreise den åndelige hyrdefunksjon, så kirkens tjenere i alle funksjoner, får den veiledning Bibelen gir for tro, liv og tjeneste, sa Axel Remme.

Av Axel Remme

(KIRKEKOMMENTAR): Markering i forbindelse med at det er 25 år siden bispevigselen av Børre Knudsen, den 6. april 1997.

Det er så absolutt viktig å minnes og markere det som skjedde her for 25 år siden, da soknepresten i Balsfjord ble vigslet til biskop. Han hadde da i mange år energisk og kompromissløst kjempet for det ufødte liv og likeså mot tiltagende vranglære i Den norske kirke. En utvikling som bl.a. bekreftes med at Kirkemøtet vedtok og tillot at det læres og praktiseres to syn på ekteskapet, det tradisjonelle/bibelske og samkjønnede. Slik har kirken kommet i strid med seg selv, brutt og forlatt dens 2000 års verdensvide felles forståelse, tro og lære om dette.

Selve vigselshandlingen skjedde en isende kald vinterhelg i høye nord, hvor nordlys på sin overveldende måte vinket med universets lysflammer over Nordkalotten. Og minte om det overlys som gis oss ved Ordets «ledestjerne» og Ham som er «det sanne lys». 

Men naturens kuldegrep minte på samme tid om det faktum, at det som samlet oss her, ikke var møtt med varme, takk og forventning utover landet. Tvert om, var det mye isende motvind med sårende og nedlatende karakteristikker, både fra den offisielle kirkeledelse og dessverre også delvis fra misjonsorganisasjoners hold. Og som det alltid skjer når åndskampen stiller oss på valg og krever tydelighet, en gjemmer og verner seg i tausheten. 

Et argument som gikk igjen fra mange hold, var påstanden om absolutt og uavbrutt plikt til lydighet mot de kirkelige forordninger. Det ble hevdet og gitt autoritet som om disse ordninger var en del av Bibelen. Med dette trumfkort kunne man motarbeide og slå trofaste kolleger, avsette og anvende rettsak.  Selv i spørsmålet om å være tro mot livet og påminnelsen om å «lyde Gud mer enn mennesker» fulgte kirkemakten det verdslige samfunns handlingsmønster og gjorde seg til svikere og fiender, både av livet og av sannheten. Så høster en rikelig den beske frukt: Lærefrafall og villfarelse, økende liberalisering og en pragmatisk holdning til Guds ord og bekjennelsen, som legger mer vekt på hva som er hensiktsmessig og tidsriktig, tilpasset og godtatt i samfunnet. 

Denne bispevigselen var den gode anledning til å stå sammen mot krefter som avkristner og forfører. En begivenhet som ga mulighet til å avlegge et felles og tydelig vitnesbyrd om trofasthet og lydighet mot Guds ord. Men den ble verken brukt eller forstått.

I biskop Børre hadde vi en profetrøst iblant oss, som med kraft kalte alt folket tilbake til Gud. En sann hyrde med nødrop for barnets liv og advarsel mot frafallet i kirke og folk. Men han ble motsagt, neglisjert og endog latterliggjort. Også etter at han var vigslet til biskop. Denne kraftfulle, men ydmyke Herrens tjener, måtte kjempe i sitt kall uten vern og støtte av trygge offentlige ordningers makt, respekt og ære.  Ofte i tung motstand og år med sykdom. 

Men han var en biskop fri fra statskirkesystemets lenker, som kunne løfte fram sannheten uten å skjele til menneskers ordninger og meninger, hva som ble akseptert og tålt, tilpasset folkereligiøsiteten eller kollegers aksept. Å minnes denne begivenheten er å huske på et viktig redningsinitiativ.

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEKOMMENTAR): Avkristningen av Den norske kirke fikk fortgang på bispemøtet i april 1995. Mindretallet på tre, nemlig Køhn, Osberg og Steinholt fikk i 1995 tillatelse av sine flertallskolleger til å jobbe videre med det ubibelske ekteskapssyn. Ønsket om homofile samlivsforhold ble sterkere drevet frem etter hvert som nye liberalere kom inn i kirkens lederstillinger. Det var sikkert et underliggende spørsmål fra Slangen i 1Mos 3,1 som stadig meldte seg? De tre nevnte fikk fart i saken da Gunnar Stålsett ble utnevnt til Oslo bispestol i mars 1998. Omsider sto alle «yppersteprester» på samme teologiske kurs! Og Den norske kirke falt på den åndelige «slagmark» 30. januar 2017. Da ble liturgi for likekjønnede «ekteskap» vedtatt! Det tok cirka 22 år (1995–2017) for den døde tro å omgjøre sannheten til løgn (2Kor 13,8)! Dette ubibelske synet er som en surdeig! (Gal. 5,9). Det trenger igjennom til andre kirkesamfunn og organisasjoner. Flere forlater med rette Dnk, og nye kirkesamfunn er blitt etablert. 

Prester brøt med biskopene i 1995. Kautokeino menighetsråd som ble valgt i 1997, brøt med biskopene på sitt første ordinære møte i januar 1998. Et slikt brudd var det første i norsk kirkehistorie! Tidligere var sokneprest Børre Knudsen blitt kalt til biskop. Det var mange som støttet dette. Mange, også i Kautokeino og menighetsrådet der, sto sammen. Vi trengte en motbiskop som sto fast på Skrift og bekjennelse! I april 2022 er det gått 25 år siden bispevigslingen i Kautokeino.

Omkring 1990 la jeg merke til en mann i lederposisjon som skrev klart i teologiske spørsmål. Det han skrev, var ikke tannløst og ikke tilpasset nytenkningen i Den norske kirke. Han skrev der andre ledere valgte å tie. Han støttet de prester som valgte å bryte med biskopene på grunn av deres vranglære. Han støttet prestene også da Bondevik-regjeringen gikk til rettsak i 1998 mot Thorsen og undertegnede. Navnet er Axel Remme, den gang generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon. Sammen med Remme under bispevigslingen var også Gunnar Brustad (1909–1999), flere tiårig predikant i Norges Samemisjon. Den eneste av de læstadianske forsamlinger som støttet de bibeltro prester hele tiden, var Elvebakken læstadianske forsamling i Alta! Deres ledere var Kåre Suhr (1926–2017) og Henry Bårdsen. 

Av Vidar Norberg

Den læstadianske forsamling i Narvik bygger et nytt bedehus på 3500 kvadratmeter som kan romme 1800 mennesker. De har søstermenigheter i Finnmark. Stadig flere trekker seg ut av Den norske kirke som de mener har forlatt Skrift og bekjennesle.

Orneshaugen forsamlingshus får ikke bare en stor møtesal. Der skal det også innredes klasserom for hverdagsskole og konfirmantundervisning. Det blir lagt ned en stor dugnadsinnsats.

–Dette er et vakkert betongbygg. Det er praktisk, solid, varig og passer godt til vårt bruk, sier pressekontakt i Den læstadianske forsamling i Narvik, Vidar Bolle, til Dagen.

I Narvik har læstadianerne i flere år vært på jakt etter en ny tomt for å bygge et nytt og bedre forsamlingshus. Læstadianerne fikk kjøpe den store tomten til Narvik Camping siden ingen ville drive campingplassen videre. UNO design har tegnet det nye betongbygget som er satt opp av Total Betong.

Ny tid

Mange grupper som har vært under taket til Den norske kirke, trekker seg ut, og det dannes egne forsamlinger og menigheter. Læstadianere har alltid vært med i Den norske kirke. I årenes løp har de også vært representert i Den norske kirkes menighetsråd. Nå er det slutt for mange mener at kirken har forlatt Skrift og bekjennelse.

Det blir overfor Finnmarkshilsen påpekt at læstadianerne selv forretter dåp og nattverd og har vielser etter Guds ord. Det nye forsamlingshuset har kort vei til kirkegården ved Fredskapellet.

Den læstadianske forsamling i Narvik har blant annet søstermenigheter i Finnmark.