Bilder

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Jesus sier: Jeg er Oppstandelsen og Livet, den som tror på Meg skal leve om han enn dør. (Joh.11,25)

Vi går inn i påskehøytiden. Det handler om Jesu lidelse, død på Golgata på korset, og om Hans oppstandelse fra de døde den tredje dag.

Det som teksten er hentet fra, handler om da Jesus vekket opp Lasarus fra graven. Søstrene Marta og Maria bodde sammen med broren i Betania. De hadde alltid et åpent hjem for Jesus og Hans disipler.

Men så hadde dette tragiske skjedd at Lasarus ble syk. Jesus var langt borte sammen med sine disipler. De hadde sendt bud til Ham om at Lasarus var syk. Men Jesus drøyde med å komme til dem.

Jesus sa til disiplene: «Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.» (Joh.11,4) Disiplene forstod ikke hva Jesus mente med det. Kunne en manns død føre til Guds ære? Hvordan kunne Jesus som er Guds Sønn, bli æret ved Lasarus’ død?

Det tok fire dager før Jesus kom til Betania. Lasarus var død. Marta gikk Ham i møte. Hun sa til Ham: «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!» Nå var det for sent. Hun sa det ikke, men kanskje tenkte hun det. I stedet sa hun: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg.» (v.21–22)

Da er det Jesus sier disse ordene: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» Det er en stor trøst i Jesu ord. De skaper nytt håp og liv til alle som tror og tar imot dem. Jesus ropte Lasarus ut av graven. Han som hadde ligget fire dager i graven, kom ut derfra, levende.

Snart skulle Jesus selv lide den mest smertefulle død. Ja, visst ble Han hyllet av folkemengden som Messias, Kongen av Davids ætt. Men så siden skulle de rope til Pilatus: «Korsfest Ham!» Mens Han hang på korset, fikk røveren som ba Jesus om en tanke, løfte om å bli med til Paradis. (Luk. 23,42–43)

Den botferdige røveren fikk det evige liv av Jesus. Han var den første frukt av Jesu forsoning på korset. Dette er det glade budskap til alle som vender seg til Jesus. Du får også be til Jesus om frelse i dag.

I en salme synger vi: «Røveren i nøden, der fant liv i døden. Jeg så ond som ham, samme frelse fant.»

Gud være takk for sitt glade budskap! Dette budskapet får vi ta imot i tro, for det gjelder i dag. Påskens glade budskap er like stort og levende hver eneste dag. Døden er beseiret og livet er vunnet.

Paulus skriver i 1.Kor.15, som blir kalt oppstandelseskapitlet: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» Svaret på det er: «»Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1.Kor.15,55–57)

Ja, vi må si som apostelen sier det: Gud være takk! Amen!

Av Vidar Norberg

(Jerusalem 10. april 2022): Mennesker fra flere land deltok i den årlige palmesøndagsprosesjonen over Oljeberget i Jerusalem.

Det var på en «palmesøndag» at Jesus red på en eselhoppe fra Betfage over Oljeberget og ned til Jerusalem for 2000 år siden. Han ble hyllet som en konge, før Han ble korsfestet på langfredag. Menneskene bredte sine klær og la grener på veien foran Mesteren. I dag er det særlig katolske kristne som går strekningen i Mesterens fotspor.

Det ble sunget på mange språk. Deltakerne fra Den Danske Kirke i Jerusalem hadde tatt med seg sine sanghefter. Der var det kjente tekster og toner som førte tankene til et norsk bedehus ved påsketider. Kjente sanger som «O, store Gud», «Salige visshet Jesus er min» og «Deg være ære, Herre over dødens makt, Evig skal døden være Kristus underlagt». Det hele var et nordisk innslag i Jerusalem. Her oppe på fjellet var kong David for rundt 3000 år siden. Der sang danskene Davids salme 121 «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene».

Fra Oljeberget så deltakerne i prosesjonen rett mot Tempelplassen med Klippedomen og den berømte gullkuppelen. Svært mange mennesker hadde palmegrener eller en olivenkvist i hånden. Danskene hadde et flagg. Dannebrog var festet til en palmegren. Av og til strakte Dannebrog seg helt ut når grenen beveget seg eller et vindpust tok tak. Foran så man Det hvite korset på rød bunn og lenger bak den muslimske gullkuppelen.

«Så førte de folen til Jesus. De la klærne sine på den, og Han satte seg på den. Mange bredte ut klærne sine på veien, andre strødde løvgrener som de hogg på markene. De som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste! Og Han gikk inn i Jerusalem, inn i templet …» (Markus 11, 7–11)

Abonner og les mer i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): I Salmenes bok får vi se inn i Guds hjerte. Den treenige Gud løfter her våre blikk fra hverdagens bekymringer og opp til seg – til den herlighet som venter oss når vi er hjemme i himmelen.

Her kjenner vi igjen pulsslaget i enhver sann kristen, ropet om frelse og syndenes forlatelse, og vi får høre røsten av Den gode hyrde, Han som måtte ned til dødsriket i vårt sted, men som har stått opp derfra og som sitter med Faderen på sin kongsstol i dag. Hans store ønske er å føre oss slik igjennom denne verden at det blir en god utgang og en lykkelig inngang til det evige liv.

Salme 1 er en visdomssalme og viser oss:
– hvor godt det er å være plantet ved rennende bekker, høre Herren til og vandre på Guds vei.
– hvor farlig og besnærende synden er, med dens konsekvenser, og hvor forferdelig dommen skal bli for den ubotferdige. Salmen beskriver med andre ord forskjellen på «den rettferdige» og «den ugudelige».

Salig
Den begynner med å beskrive den som er «salig». Hva vil det si å være salig ifølge Bibelen?

Det er å være frelst, lykkelig og velsignet, fordi en står i nådestand og barnekår hos Gud. Det er å eie syndenes forlatelse ved troen på Jesus. Verden har mistet sin glans, synden er blitt en «plage» og en har fått en ny lyst og glede i å lese og følge Guds ord.

Saligprisningene i starten av Bergprekenen beskriver nærmere hvem dette er. Det er de oppriktige, de rene av hjertet, de som er renset i Jesu Kristi blod. De kalles også de «fattige i ånden» fordi de står som nådetiggere for Gud. Men samtidig er de rike i Gud og har grunn til å juble og glede seg over å høre Jesus til.

De ugudeliges vei
Videre forklarer denne salmen hvor farlig det er å: Vandre i ugudelige folks råd, stå på synderes vei og sitte i spotteres sete. Var det slik Lot var i ferd med å bli – han som hadde slått seg ned i Sodoma fordi det var så godt et beite for buskapen på denne fruktbare sletten? Bibelen forteller: «Da løftet Lot sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra» (1Mos 13:10).

Det hadde oppstått en trette mellom Abrahams og Lots gjetere om beiteområdene, og de var kommet til det punktet at de måtte skilles og gå hver sin vei. «Og landet kunne ikke romme dem, så de kunne bo sammen, for deres eiendom var for stor til at de kunne bo sammen» (13:6).

I denne situasjonen valgte Lot for seg selv hele Jordan-sletten» (13:11). Abraham handlet annerledes, han ventet på Guds råd og veiledning. Han var vant til å «vandre for Herrens åsyn» og leve under Hans velsignelse. Det betydde mer enn noe annet. Så opplevde han å få land, i stedet for selv å ta seg til rette som brorsønnen, Lot.

«Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft dine øyne og se ut fra det stedet der du står – mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og din ætt skal bli som støvet på jorden» (…) «Stå opp og dra gjennom landet så langt og så
bredt som det er! Jeg vil gi deg det. Og Abram flyttet sine telt. Han kom til Mamres terebintelund i Hebron, og der bosatte han seg. Der bygde han et alter for Herren» (13:14–18).

Den sodomittiske synd
Fortellingen om Abraham og Lot (1Mos 18:20–23; 19:1–30), og det som hendte med Sodoma, er høyaktuelt for oss i dag.

Etter hvert som Sodoma vokste og utbredte seg, gikk det ikke så lenge før Lot befant seg innenfor byens grenser. Abraham ba inderlig til Gud om at Lot måtte bli spart (18:22ff). Da englene kom for å
advare Lot, satt han ved byporten sammen med byens menn (19:1). Vi husker hvordan det gikk. Med nød og neppe ble han berget. Englene tok ham og hans to døtre ved hånden og førte dem ut. Men hans hustru og de to svigersønnene omkom da byen ble ødelagt.

Vi befinner oss i samme fare som Lot. Mye har skjedd de siste årene. Likekjønnet ekteskap er tillatt i Norge siden 1. januar 2009. Under tittelen «Felles ekteskapslov» fremmet regjeringen den gang en rekke endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven med siktemål å gi likekjønnede par rett etter loven til å få sine samliv regnet som ekteskap.

Et stort flertall i Kirkemøtet vedtok 30. januar 2017 en ny vigselsliturgi som ønsker likekjønnede par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke. 83 av Kirkemøtets 112 tilstedeværende representanter stemte for det historiske vedtaket. Den nye liturgien kunne benyttes allerede fra 1. februar 2017 og kommer i tillegg til vigselsliturgien som var blitt vedtatt i 2003.

I siste halvdel av juni hvert år arrangeres «Oslo Pride». Festivalen er for alle mennesker som støtter eller føler tilknytning til LHBTI-bevegelsen, det vil si: lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer. Nå holdes slike markeringer med parader og bruk av «regnbueflagg» til ulike tider
på flere steder i landet vårt.

Regnbueflagget, med seks vannrette fargestriper, er siden 1978 mest kjent som et internasjonalt «symbol for LHBTI- bevegelsen. Flagget blir særlig brukt i prideparader og arrangement som feirer skeiv kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold. Flere ønsker at flagget skal heises på offentlige bygg.

Opprinnelig hadde flagget flere enn seks farger (med betydningen i parentes):
Rosa (seksualitet)
Rødt (liv)
Oransje (sunnhet)
Gul (sollys)
Grønt (natur)
Turkis (kunst/magi)
Blått (harmoni)
Fiolett (sjel/ånd)

«Pride-flagget» som nå benyttes har seks farger: rødt, orange, gult, grønt, blått og lilla. Tallet «seks» står i Bibelen for noe som er ufullstendig. Det er menneskets tall. Gud skapte mennesket på den sjette dag. Sekstallet representerer «denne verdens gud» og står i Skriften ofte for opprør mot Bibelens Gud.

På et tidspunkt forsvant den lyseblå fargen «indigo». Den er opprinnelig med i Bibelens regnbue, som består av sju farger. Indigo er himmelens farge, Kristi og Guds farge. Tallet «sju» er Guds tall og
står for det som er fullstendig og komplett og det som gir hvile. Gud hvilte på den sjuende dag. Da var skaperverket fullført. Symbolikken og antallet farger i pride-flagget taler sitt tydelige språk.

Men vi merker oss at Salme 1 fremstiller de ugudelige som agner som vinden blåser bort (v.4). Og de skal ikke bli stående i dommen – og syndere ikke i de rettferdiges menighet (v.5). «For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang » (v.6). (Sml. Rom 1:18–32!)

De rettferdiges vei
De rettferdige beskrives i salmen slik: «Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid og dets blad visner ikke. Alt det han gjør skal han ha lykke til» (v.3). Å høre Jesus til er å ha sitt «feste» i Guds ord. Det er slik Jesus beskriver det: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5:24). Guds barn har fått et nytt liv, en ny lyst, en ny smak, et nytt syn og en ny hørsel.

– Det gamle er forbi, ja, alt er blitt nytt! Hjertet er blitt rettet på Jesus, det er hemmeligheten!

Den høyeste visdom består i å kjenne Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus. Guds barn holder seg til Hans Ord og vandrer på Hans vei.

Da kan han ikke lenger:
– vandre i ugudelige folks råd
– ikke stå på synderes vei
– ikke sitte i spotteres sete.
Han hører ikke hjemme der, for han hører Jesus til. «Han har sin lyst i Herrens lov og grunner på Hans lov dag og natt» (v.2).

Saken er hentet fra bladet Lov og Evangelium

Det var politibeskyttelse da Børre Knudsen for 25 år siden ble vigslet til biskop i Strandebarm prosti. Vigslingen var i Kautokeino kirke.

Da diakon Sverre Gundersen tok kontakt med lensmann Nils Henriksen, var allerede alle sikkerhetstiltak rundt bispevigslingen lagt opp i minste detalj. Politiet var møtt frem på Alta lufthavn da Børre Knudsen og hans hustru Ragnhild ankom fra Jerusalem, på tur til Kautokeino.

–Lensmannen og hans stab i Kautokeino utførte en utmerket tjeneste under bispevigslingen, sa en av de innvidde.

Kvelden før bispevigslingen i Kautokeino kirke den 6. april 1997, ble det arrangert et møte i et telt like utenfor Kautokeino kirke. Kirkeledere fra inn- og utland deltok. Generalsekretær Axel Remme i Den indre Sjømannsmisjonen talte og tok utgangspunkt i noe som ble sagt for 2600 år siden.

Talen i Kautkeino

–Land! Land! Land! Hør Herrens ord! Dette 2600 år gamle budskapet fra Gud lyder også til vårt folk. Med gjentakelsens alvor og tyngde kaller Herren på vårt øre og hjerte. For det er en ting som avgjør alle ting i vårt forhold til Skaperen: Hva vi gjør med hans ord, sa Remme og fortsatte:  

–Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Vi blir verken frelst eller rett åndelig opplyst uten den uforbeholden tillit til og absolutte respekt for Guds ord, Bibelen.

–Herren Jesus forutsetter denne holdning hos sine disipler. Han er selv det fullkomne forbilde på sann troskap mot Skriften og sa ofte «Det står skrevet …». Derfor er det både rett og klokt å innrette liv, holdning og gjerning etter den visdom Gud har åpenbart for mennesker i sitt ord, sa Remme.

Deretter gikk han over på hvordan avkristningen faktisk skjer, og hvordan folk blir ført vill.

Likegyldighet

–Når troen på Bibelen tappes hos et folk, avkristnes det suksessivt. For da inntrer den store likegyldighet overfor Guds tale, som holder mennesket borte fra å høre og lese hans ord. Det har også den onde konsekvens, at en bryr seg mindre og mindre om Guds vilje, og neglisjerer både hans bud og evangelium. Med denne likegyldigheten følger fornektelsen av og forakt mot Guds ord. I stedet for å la seg forplikte på de livslover Gud i sin visdom har gitt for mennesket, tar en seg til rette både overfor livet, naturen og Guds lov.

–Lovløsheten begynner i menneskets sinn. Her skjer det opprør mot Gud som resulterer i all skriftfornektelse, angrep på livet, voldsmentalitet, utroskap i alle forhold mellom mennesker, og den vranglære som bortforklarer Guds ord og vilje.

–Det er når en fjerner seg fra Bibelen at kirken og folket blir åndelig sykt og svakt. Nedkristningen skjer ikke som en plutselig fornektelse av Guds ord eller som et øyeblikkelig moralsk forfall. Ved å erklære områder i Bibelen som ikke harmonerer med tidens tanker og ønsker, som situasjons- og tidsbestemt, fristiller en seg overfor en del av Guds vilje og råd, sa Remme.

Avkristningen

–Avkristningen er en følge av at Guds ord blir neglisjert. Kirkens ledelse må bære sin del av ansvaret for den pragmatiske holdning til Bibelen og troen, hvor hensynet til det ønskelige og bekvemmelige, settes over endog det som er positivt fastslått og påbudt eller advart mot i Skriften. Sannheten gjøres dermed avhengig av hvor vidt den er nyttig for situasjonen, og ikke av hva «som står skrevet».

–Denne holdningen til Guds ord har smittet undervisningen i hjem, skole og forkynnelse. Ordet blir ofte ikke fremstilt som den absolutte åpenbarte sannhet fremfor alle tanker og religioner. En sannhet som Skriften forplikter oss på, både når det gjelder troens innhold og vår etiske holdning.

–Mens religiøsiteten blomstrer og interessen for kristendommens ytre øker, blir reaksjonen mot sann bibelsk tro og lære stadig sterkere. Det er en antibibelsk ånd med stor makt over menneskers tanker i dag. Tidens kristendom er sterkt preget av uklarhet og pluralisme. Men diffuse kristne er farlige. De vitner ikke for sannheten, men fordunkler den.

–Mennesket trenger ikke å få styrket sin religiøsitet, men troen på Guds ord som kaller til omvendelse. Slik som på Jeremias tid må det ropes: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» For det er dette det gjelder, at hans ord blir hørt! Men da må det læres og forkynnes klart og rent, som vi ber om i gudstjenesten.

–Gud kaller vår kirke til oppbrudd og oppgjør! Vi har vært utro mot Guds hellige ord! Vi har motsatt oss hans åpenbaring og foraktet hans råd! Vi har sviktet kallet til helliggjørelse! Vi har ført uklar tale og et tvetydig vitnesbyrd!

–Det er ikke elendighetsbeskrivelse når en påpeker den åndelige nøden i kirken og folket. Vi gjør det ikke som utenforstående kritikere, men som dem som selv hører med blant syndere og har del i ansvaret, erkjenner vi dette.

–Vi er samlet her for å vitne tydelig med ord og handling om at vi vil stå på sannhetens side. Og for å delta i en forpliktende bekjennelse om troskap mot det kall Gud har gitt sitt folk, til å kjempe mot villfarelse hvor den enn kommer fra.

–«Land! land! land! Hør Herrens ord!» Dette budskap må vi ta imot og rope ut til folket, også til kristenfolket. Det er bare ved å høre Herrens ord vi lærer sannheten å kjenne, blir frelst fra synd og villfarelse, og kan være rette vitner, sa Remme.

Bispevigslingen

Remme rettet søkelyset mot selve vigslingen og viste til at det er flere grunner til hans engasjement.

–Noen vil kanskje spørre: Hvorfor er du her? Da er svaret først dette: Ikke for å delta i «et narrespill», som Nord-Hålogaland biskop har kalt vigselshandlingen som skal skje her. Heller ikke for å medvirke i «en privatforenings formannsvalg». Jeg er ikke her for å delta i noe «høyst utilbørlig», som departementet har kalt dette. Det er verken hovmod, ansvarsløshet, utbrytertrang eller selvtekt som har ført oss hit. Men det er det alvor som kjemper mot religiøst narrespill og selvtekt mot Guds ord, sa generalsekretæren og fortsatte:

­–Jeg er her for bekjennelsens skyld. For å vitne med i en tydelig tale og en betydelig handling mot vrang lære i vår kirke. Sammen med dere andre i og utenfor Kautokeino menighet, er jeg her for å dele hellig samfunn i denne viktige bekjennelses akt og vitne om tilliten til Guds ord. Og for om mulig å styrke signalet om hvor avgjørende viktig det nå er med en snuoperasjon som varsler tydelig tale og handling mot fornektelsen av Ordet og bekjennelsen.

Mot liberal teologi

–Fronten mot liberal teologi må styrkes. Jeg er her for å gi uttrykk for nødvendigheten av at den front mot liberal teologi som bibeltro misjonsorganisasjoner har holdt, trenger å styrkes også ved andre ordninger. Det er ikke til skade, men til gavn for kirken og kristenlivet, når tiltak som springer ut av troskap etableres, hvor også kallet til ansvar for trofast hyrdefunksjon hører med. Vår kirke, som dessverre lider av verdsliggjøring og vranglære, trenger frie trosbevisste tropper som korrektiv og supplement til ubibelsk forkynnelse og galt vitnesbyrd. Mennesker som med tillit til Bibelen og med myndighet holder fast på Skriftens autoritet, også som normgiver og rette moral. Tiden er inne til å legge mer handling til de rette ord i kampen mot bibelfrafallet, avkristningen og angrepet på livet. I denne situasjon er det særdeles påkrevet å gjenreise den åndelige hyrdefunksjon, så kirkens tjenere i alle funksjoner, får den veiledning Bibelen gir for tro, liv og tjeneste, sa Axel Remme.

Av Axel Remme

(KIRKEKOMMENTAR): Markering i forbindelse med at det er 25 år siden bispevigselen av Børre Knudsen, den 6. april 1997.

Det er så absolutt viktig å minnes og markere det som skjedde her for 25 år siden, da soknepresten i Balsfjord ble vigslet til biskop. Han hadde da i mange år energisk og kompromissløst kjempet for det ufødte liv og likeså mot tiltagende vranglære i Den norske kirke. En utvikling som bl.a. bekreftes med at Kirkemøtet vedtok og tillot at det læres og praktiseres to syn på ekteskapet, det tradisjonelle/bibelske og samkjønnede. Slik har kirken kommet i strid med seg selv, brutt og forlatt dens 2000 års verdensvide felles forståelse, tro og lære om dette.

Selve vigselshandlingen skjedde en isende kald vinterhelg i høye nord, hvor nordlys på sin overveldende måte vinket med universets lysflammer over Nordkalotten. Og minte om det overlys som gis oss ved Ordets «ledestjerne» og Ham som er «det sanne lys». 

Men naturens kuldegrep minte på samme tid om det faktum, at det som samlet oss her, ikke var møtt med varme, takk og forventning utover landet. Tvert om, var det mye isende motvind med sårende og nedlatende karakteristikker, både fra den offisielle kirkeledelse og dessverre også delvis fra misjonsorganisasjoners hold. Og som det alltid skjer når åndskampen stiller oss på valg og krever tydelighet, en gjemmer og verner seg i tausheten. 

Et argument som gikk igjen fra mange hold, var påstanden om absolutt og uavbrutt plikt til lydighet mot de kirkelige forordninger. Det ble hevdet og gitt autoritet som om disse ordninger var en del av Bibelen. Med dette trumfkort kunne man motarbeide og slå trofaste kolleger, avsette og anvende rettsak.  Selv i spørsmålet om å være tro mot livet og påminnelsen om å «lyde Gud mer enn mennesker» fulgte kirkemakten det verdslige samfunns handlingsmønster og gjorde seg til svikere og fiender, både av livet og av sannheten. Så høster en rikelig den beske frukt: Lærefrafall og villfarelse, økende liberalisering og en pragmatisk holdning til Guds ord og bekjennelsen, som legger mer vekt på hva som er hensiktsmessig og tidsriktig, tilpasset og godtatt i samfunnet. 

Denne bispevigselen var den gode anledning til å stå sammen mot krefter som avkristner og forfører. En begivenhet som ga mulighet til å avlegge et felles og tydelig vitnesbyrd om trofasthet og lydighet mot Guds ord. Men den ble verken brukt eller forstått.

I biskop Børre hadde vi en profetrøst iblant oss, som med kraft kalte alt folket tilbake til Gud. En sann hyrde med nødrop for barnets liv og advarsel mot frafallet i kirke og folk. Men han ble motsagt, neglisjert og endog latterliggjort. Også etter at han var vigslet til biskop. Denne kraftfulle, men ydmyke Herrens tjener, måtte kjempe i sitt kall uten vern og støtte av trygge offentlige ordningers makt, respekt og ære.  Ofte i tung motstand og år med sykdom. 

Men han var en biskop fri fra statskirkesystemets lenker, som kunne løfte fram sannheten uten å skjele til menneskers ordninger og meninger, hva som ble akseptert og tålt, tilpasset folkereligiøsiteten eller kollegers aksept. Å minnes denne begivenheten er å huske på et viktig redningsinitiativ.

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEKOMMENTAR): Avkristningen av Den norske kirke fikk fortgang på bispemøtet i april 1995. Mindretallet på tre, nemlig Køhn, Osberg og Steinholt fikk i 1995 tillatelse av sine flertallskolleger til å jobbe videre med det ubibelske ekteskapssyn. Ønsket om homofile samlivsforhold ble sterkere drevet frem etter hvert som nye liberalere kom inn i kirkens lederstillinger. Det var sikkert et underliggende spørsmål fra Slangen i 1Mos 3,1 som stadig meldte seg? De tre nevnte fikk fart i saken da Gunnar Stålsett ble utnevnt til Oslo bispestol i mars 1998. Omsider sto alle «yppersteprester» på samme teologiske kurs! Og Den norske kirke falt på den åndelige «slagmark» 30. januar 2017. Da ble liturgi for likekjønnede «ekteskap» vedtatt! Det tok cirka 22 år (1995–2017) for den døde tro å omgjøre sannheten til løgn (2Kor 13,8)! Dette ubibelske synet er som en surdeig! (Gal. 5,9). Det trenger igjennom til andre kirkesamfunn og organisasjoner. Flere forlater med rette Dnk, og nye kirkesamfunn er blitt etablert. 

Prester brøt med biskopene i 1995. Kautokeino menighetsråd som ble valgt i 1997, brøt med biskopene på sitt første ordinære møte i januar 1998. Et slikt brudd var det første i norsk kirkehistorie! Tidligere var sokneprest Børre Knudsen blitt kalt til biskop. Det var mange som støttet dette. Mange, også i Kautokeino og menighetsrådet der, sto sammen. Vi trengte en motbiskop som sto fast på Skrift og bekjennelse! I april 2022 er det gått 25 år siden bispevigslingen i Kautokeino.

Omkring 1990 la jeg merke til en mann i lederposisjon som skrev klart i teologiske spørsmål. Det han skrev, var ikke tannløst og ikke tilpasset nytenkningen i Den norske kirke. Han skrev der andre ledere valgte å tie. Han støttet de prester som valgte å bryte med biskopene på grunn av deres vranglære. Han støttet prestene også da Bondevik-regjeringen gikk til rettsak i 1998 mot Thorsen og undertegnede. Navnet er Axel Remme, den gang generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon. Sammen med Remme under bispevigslingen var også Gunnar Brustad (1909–1999), flere tiårig predikant i Norges Samemisjon. Den eneste av de læstadianske forsamlinger som støttet de bibeltro prester hele tiden, var Elvebakken læstadianske forsamling i Alta! Deres ledere var Kåre Suhr (1926–2017) og Henry Bårdsen.